Lyset de døde ser

roman

Anmelderne om Tolv ord fra Oskar

Maier (2021):

«Reflektert om krig og umulig kjærlighet.» sigmund jensen, stavanger aftenblad Anmelderne om Som skyene skygger

snøen (2020):

«Levi Henriksens nye diktsamling er ei perle. Finstemt, øm og vidunderlig vakker … Vi har flere betydelige diktere som kommer med samlinger i høst, men jeg våger likevel allerede å utrope Som skyene skygger snøen til kanskje årets beste.» anders neraal, bok365 «Sterk og stor poesi.» roger ødegård, indre akershus blad Anmelderne om Så langt hjemmefra,

så nær der jeg bor (2019):

«Få kan som Levi Henriksen med enkle virkemidler sette stemningen, få oss til å heie på outsideren og kjenne takk­ nemlighet over det hverdagslige …» sigmund jensen, stavanger aftenblad

snøen har falt, smeltet og falt igjen. For Daniel Kaspersen har livet tatt en uventet og brutal vending. Mona Steinmyra, kvinnen han endelig fant lykken med for over tjue år siden, har gått bort. Mens Daniel kjemper med sorgen og prøver å finne mening i en verden uten Mona, forsøker han å forstå hvordan han kan være en god far for sønnen hennes, Sebastian, og deres felles datter, Jakobine. De er femte generasjon Kaspersen i huset oldefaren bygget ved foten av Brattberget.

Samtidig er Daniel på stadig hyppigere besøk hos sin gamle mentor Markus Grude, den pensjonerte lensmannen på Skogli som ikke lenger er så åndsfrisk som han var. Gammellensmannen forsøker å få ham interessert i en sak han aldri fikk løst, og etter hvert skjønner Daniel at saken også kan komme til å få konsekvenser for hans eget familieliv.

Lyset de døde ser er en direkte oppfølger til suksessen Snø vil falle over snø som har falt, som fikk Bokhandlerprisen i 2004.

«... i toppsjiktet av norske novellister.» geir vestad, hamar arbeiderblad «Levi Henriksen forsvarer sin rolle som forfatternes julekonge.» elin kittelsen, klassekampen «… en mesterlig novellist … Novellen ’I min mors hus’ er noe av det vakreste jeg noen gang har lest.» bård hauge, dagen

forsidefoto: gustav gräll. omslag: stian hole

foto: nils k. johansen

«Levi Henriksen har gitt ut en av sine modigste, sterkeste og beste romaner.» ole jacob hoel, adresseavisen

levi henriksen (f. 1964) debuterte i 2002 med novellesamlingen Feber, og fulgte opp året etter med en ny samling fortellinger, Ned, ned, ned. I 2004 kom romanen Snø vil falle over snø som har falt, som han fikk Bokhandlerprisen for. I 2018 ble han tildelt Vidar Sandbecks kulturpris for sitt forfatterskap.

Levi Henriksen er også sanger og låtskriver. Den siste plata med Levi Henriksen & Babylon Badlands, Aldri var november så lys, kom i 2024.

© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2025 Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB, 2025 Sats: Type-it AS, Trondheim 2025 Papir: 60 g Creamy 2,0 Boka er satt med 11/13,5 pkt. Sabon Omslagsdesign: Stian Hole Omslagsfoto: Gustav Gräll ISBN 978-82-05-61413-0 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale.

Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte.

Se www.gyldendal.no

66661 Lyset de døde ser – s. 4

28.05.2025 12:18

Levi Henriksen

Lyset de døde ser Roman

66661 Lyset de døde ser – s. 3

28.05.2025 12:18

«Hineni, hineni Hineni, hineni I’m ready, my Lord» – leonard cohen: «you want it darker»

66661 Lyset de døde ser – s. 5

28.05.2025 12:18

Kapittel 1

Mona døde en tirsdag. På den andre sida av senga begynte Sebastian å gråte stille mens han holdt morens hånd mellom begge sine. Jakobine sto med ryggen til og ansiktet vendt ut mot parkeringsplassen, mot det store åpne, mot snøen som falt. Inne i seg hadde Daniel Kaspersen samme følelse som når du står i en heis og det i hele kroppen kjennes som om den går nedover, selv om pila viser det motsatte. Det var ett bilde som dukket opp i hodet hans.

Ikke av henne og ham, ikke av henne og ham og barna deres, men et han hadde sett på TV, fra Oklahoma, etter at en tornado hadde rasert en småby. På den ene sida av hovedgata hadde flere av husene mistet frontpartiet, men ellers var de intakte. Det var et slikt hus han var blitt nå, mens alt han hadde vært, alt han noen gang hadde følt, håpet og trodd på, revnet i en brennende lengsel etter heller å kunne være et av husene på den andre sida av gata som var blitt fullstendig jevnet med jorda.

Sebastian gikk rundt senga, falt ham om halsen og klemte ham så hardt at hans tårer ble farens tårer, og det fikk Daniel Kaspersen til å fryse på ryggen da de fant veien inn under skjortekragen hans. Han strakte armen ut etter Jakobine og dro henne inntil seg. Hun strittet ikke imot, men snudde seg heller ikke med ansiktet mot dem, 9

66661 Lyset de døde ser – s. 9

28.05.2025 12:18

og det skulderlange håret med morens kobberrøde farge kilte ham i ansiktet. Daniel kunne ane en duft av blomster. Sommer. De ble stående slik i noe som føltes som en halv evighet, men som ikke var mer enn noen slitne knirk i sekundviseren på klokka som hang over døra ut til korridoren, før han kjente armen til Jakobine bevege seg da hun trakk i snora som varslet sykepleierne.

Etter at Mona Steinmyra var erklært død, og Jakobine hadde dratt med broren for å kjøpe flere sigaretter, ba Daniel sykepleierne om å få være alene med kona si.

De siste timene deres sammen hadde hun ikke snakket, men hun hadde tenkt ord med øynene. Små ord om livet deres sammen. Ord bare han kunne forstå. Hun hadde smilt. Så hadde øynene glidd igjen, og hun var ikke mer.

De var ikke mer.

Det var så mye han skulle ha sagt, men han fant ingen ord som passet, han var ikke engang sikker på om de ordene han søkte fantes. Det var uansett for seint, så han ble sittende og holde hånda hennes, den lille hånda hennes, til all varme hadde forsvunnet. Det var hun som lå der, men det var ikke henne. Det var Daniel som satt der, likevel var det ikke ham. Hadde de allerede rukket å bli to fremmede? To flyktig bekjente frarøvet all glede? Dette var ikke virkelig. Dette var virkelig. Dette var ikke sant, likevel hadde det skjedd. Alt de hadde opplevd sammen ble hastig visket vekk, likevel føltes det som om det nettopp hadde startet, som om de nettopp hadde startet. Hun og han. Mona og Daniel.

Varmen fra radiatoren fikk gardinene til å blafre lett, og han gikk bort til vinduet og stengte dagen ute. Den begynnende gråstripa av lys. Han var en gammel mann som sto og vippet på kanten av sin egen grav. Han var en liten 10

66661 Lyset de døde ser – s. 10

28.05.2025 12:18

gutt som ennå ikke hadde lært seg å gå uten å ha noen å støtte seg til. Daniel Kaspersen snudde seg langsomt. Det så ut som om hun sov. Som om hun bare hvilte seg litt.

Hulkinnet og sliten. Han svelget. Dette var det nærmeste de ville komme å bli gamle sammen. Han satte den ene foten foran den andre. Gikk mot henne. Bøyde seg ned over senga.

– Takk, sa han og la leppene sine over hennes en siste gang før han foldet hendene hennes over brystet. Stille åpnet han døra og gikk ut av rommet uten å se seg tilbake. Aldri hadde en morgen virket mer meningsløs.

Aldri hadde en ny dag fortonet seg mer bortkastet for de levende. Betjeningen hastet til og fra vaktrommet, og pasienter ble gjort klare til å møte dagen. Halvveis nede i korridoren holdt Daniel på å gå rett på en lege som kom halsende ut fra et værelse. Han måtte bruke all sin viljestyrke for ikke å tvinne stetoskopet som hang rundt legens hals, stramme det til øynene tok til å bule og blodårene sprengte i tinningene, mens han selv ropte: «Var dette alt du fikk til, din jævel, har ikke den helvetes skolemedisinen din kommet lenger?» Utenfor et av rommene sto noen stusslige blomster i en enslig vase. Å, som han higet etter å kyle den krukka gjennom vinduet til vaktrommet, høre det single i glass, stemmer som brast, alarmer som gikk.

Skingrende lyder som øvet vold mot ørene. Som han ønsket å rive, rase og rabulere mot det eller den eller de som hadde tatt fra ham det kjæreste han hadde.

På et nattbord ved en av sengene i korridoren lå en oppslått bibel oppå lokalavisa. Daniel kjente trang til å røske løs sidene fra Jobs bok og Åpenbaringen, beretningene om gjerninger og ugjerninger, disipler, apostler og evangelister, og la dem drysse rundt seg, som jord mot kistelokket.

11

66661 Lyset de døde ser – s. 11

28.05.2025 12:18

Ordene fra den hellige boka som her, i denne stund, ga ham mindre trøst enn møteinnkallingene, bruktbilannonsene og jubilantomtalene i avisa.

Bak ham var det noen som sa navnet hans, men han bare trakk på skuldrene uten å snu seg. Strenet videre mot enden av korridoren, og med bukselommene fulle av knyttnever ble han stående og se ut vinduet over husene, veiene og rundkjøringene, parkeringsplassene, bruene og åssida på den andre sida av elva. Desember som strakte hals over en liten by like midt i verden som alle andre byer, samtidig helt i utkanten av livet, hans liv.

Hadde han søkt seg til vinduene i den andre enden av korridoren, kunne han sett oppover mot kirka, de hvitmalte veggene, den irrede løkkuppelen, byens største dør. Men han trengte ikke å se kirka for å føle den alvorstunge påminnelsen om hvor alle skritt fører hen.

Alle begravelser han hadde vært i, hadde foregått vinterstid, og han hadde en hel kirkegård i hjertet nå. A heart full of headstones. En perfekt sangtittel for alle hans døde som lå stablet nordafor kirka i ærbødig avstand til sakførere, prester, banksjefer, stasjonsmestere og ikke minst offiserer, alle som selv langt inn i døden hadde forskanset seg side om side i et slags evig brorskap, i kamp mot generasjoner av svensker som aldri i menneskenes tider skulle makte å innta festningen. Den samme festningen der Mona og Daniel hadde holdt selskapet etter at de giftet seg for under et år siden. Sebastian hadde vært forloveren hans, og Jakobine var høyere enn moren da de kom glidende opp kirkegolvet. Nå skulle de snart i kirka på ny. Han og unga ville stå. Hun ville ligge.

12

66661 Lyset de døde ser – s. 12

28.05.2025 12:18

Det vibrerte i mobilen. Han kastet et blikk på meldinga fra Sebastian og tok heisen ned i første. Skyvedørene ved utgangen sukket tungt i kulda, og trekken drev innehusvarmen bakover og fikk frakkeskjøtene til å blafre rundt ham. I et glimt møtte han sitt eget speilbilde. Vinterfrakken, det bakoverstrøkne håret, hanskene han hadde fått sist farsdag. Daniel Kaspersen utilsiktet pyntet opp som et Jehovas Vitne, en bøssebærer ved en innsamlingsaksjon eller en selger av boligalarmer, en som automatisk tok et skritt tilbake og bukket høflig når døra åpnet seg. Daniel Kaspersen ville alt annet enn å ta et skritt tilbake. Det han trengte, var å løpe rett fram, sparke i bilsider, skrike ut obskøniteter og slåss med fremmede til noen forbarmet seg over ham, slo lyset ut av dagen og sendte ham hodestups inn i et velsignet mørke der ingenting lenger betydde noen ting.

Han tvang i seg flere magadrag ufiltrert desember, helt til den glødende sitringen som fylte kroppen ikke sluknet, men ble til en langsom ulming, en sur bråtebrann i utkanten av en nyslått åker. Knirkinga i snøen fikk det til å kile i ørene, og da han skrittet rundt Volvoen, klebet den søte lukta av eksos seg til ham. Alt Mona Steinmyra hadde lært ham å like med vinter gjennom tjue år, forsvant i løpet av noen få skritt. Han banket på vinduet på førersida og gjorde et kast med hodet bakover da Sebastian så opp.

Uten et ord steg sønnen ut av bilen og satte seg i baksetet.

– Virkelig? sa Jakobine og himlet med øynene, og Daniel kunne kjenne at Sebastian hadde latt henne røyke i bilen.

– Virkelig! svarte han og satte bilen i første. Han ville ikke maktet å sitte passasjer nå, da ville han bare begynne å synke ned i seg selv, gjennom seg selv, og smelte 13

66661 Lyset de døde ser – s. 13

28.05.2025 12:18

sammen med snøen på golvmattene til noe blankt og gjennomsiktig. Daniel Kaspersen trengte aktivt å betvinge utydeligheten som slipte ned horisonten og gjorde dagen enda mer konturløs og likeglad. Hendene tviholdt rundt rattet, rundt alt han kunne fatte, rundt det han klarte å makte akkurat nå. Han trengte å bryte bilen løs fra parkeringsplassen, føle knirkinga i rattstamme og frosne fjører, kjenne piggene i dekkene knastre mot isen under dem.

Lyden av is som brister var nødvendig for at han ikke selv skulle gå i stykker. Nånting måste gå sönder, för att himlen ska va blå. Helvetes Eldkvarn. Helvetes svenskemusikk. Helvetes minner om enda en av de døde, broren, Jakob, som fortsatt var like levende i ham så mange år etter at han hadde gått bort.

Ned til det første krysset. Forbi sjukehuskapellet, og parkeringsplassen som var blitt glattet ut over den nedbrente ruinen av den gamle tavernaen. Rundkjøring.

Shoppingsenter. Glanspapirjul. Folk som ventet på at dørene skulle åpnes. I rundkjøringa ved nybrua nølte han, og bilen bak tutet. Daniel sto på bremsen, og var på vei ut av bilen da Sebastian ropte.

– Nei, pappa, ikke nå.

Daniel fant blikket hans i bakspeilet, de blågrønne øynene etter moren, dro på seg setebeltet igjen og fortsatte rett fram, over elva. Vekk fra døden, men likevel motsatt retning av livet. Motsatt retning av det han – de; de som i moren og faren, de som i han og broren, de som i Mona og han – alltid kjørte når noe viktig og riktig, noe brått eller uventet skjedde. Mona i baksetet med Sebastian under det første alvorlige kruppanfallet. Daniel hadde ligget på hornet og kjørt slalåm mellom bilene han møtte og de han passerte. Noen år seinere, Mona sam14

66661 Lyset de døde ser – s. 14

28.05.2025 12:18

mensunket i passasjersetet med hendene presset inn mot magen som om hun virkelig skulle klare å holde igjen Jakobine. Ambulansen som møtte dem, fødselen som var i gang et slapt steinkast fra sjukehuset. Gjennom årene hjernerystelser, kragebeinsbrudd og skuldre ut av ledd.

Fotballkamper, skoleavslutninger og 17. mai-tog. Bryllup og begravelser. Broren og han på skolebussen, riktignok over gamlebrua, men alltid samme vei, fra stasjonssida mot festningen. Hva var denne sida av Glomma god for annet enn å komme seg fortest mulig mot Sverige. Mot bort. Mot vekk herfra. Mot det som hadde vært hjemme.

Han fortsatte langs jernbanen, gjennom byens eneste tunnel, ut på den andre sida, motstrøms gjennom minnene.

Snøen som hadde falt, og nå falt på ny. Barna som hadde kranglet om hva de skulle høre på da de var små, Ramones eller Patti Smith, alle de gangene de hentet Mona på stasjonen da hun videreutdannet seg. Gleden over å skulle ha en hel helg sammen. Bilforhandleren der han hadde kjøpt sin første nye bil. Barna som hadde sittet fullstendig fjetret av filmene de kunne se på de små videoskjermene som var innbygd bak på fører- og passasjersetet.

Vinterfestivalen. Aking på kveldstid ned den speilblanke veien fra TV-tårnet. Fakler langs veien. Stjerneklart, alltid stjerneklart. Eventyrvinter.

Alle tirsdager og onsdager, vanlige hverdager, festdagene i et samliv. Daniel hadde dyrket rollen som biperson i sitt eget liv. Han, som aldri hadde sett for seg å bli far, aldri trodd at han kom til å være sammen med en kvinne lenge nok til å dele dørskilt, hadde elsket å være den som hentet, han som sto tålmodig i døra og ventet mens Sebastian satte støvlene på feil fot, når Jakobine slo seg vrang 15

66661 Lyset de døde ser – s. 15

28.05.2025 12:18

og nektet å bli med hjem før hun fikk en klem fra de gutta i barnehagen som absolutt ikke ville klemmes.

Den siste rundkjøringa. Verkstedhallen som tidligere viste gradene på en digital gradestokk på taket, -15, -25, -32, som salmevers slått opp i en begravelse. Gamle biler som alltid truet med å stoppe, og noen ganger virkelig gjorde det inne i skogen, langs Føskersjøen, i gravmørket på vei hjem til Skogli. Nå var strekningen lyst opp av gatelykter, og følelsen av by slapp først taket når man tok av riksveien ved Sætermokrysset. Han kjørte vindusviskerne på fullt, mot snøen som kom imot som en virvlende melkevei, og lot livet slik det hadde vært bli liggende igjen bak dem. Han visste han burde si noe, være en klippe i sorgen til barna sine, men alle ordene om trøst han kunne, satte seg på tvers i halsen og fylte munnen med en emmen smak. Det ville ikke bli bedre. Det ville ikke gå over. Tida leger ikke alle sår, den bare skjærer opp nye. Han uten Mona Steinmyra var en vrengt paraply som noen hadde kastet fra seg i veigrøfta.

– Pappa, du kjører for langt.

Stemmen til Sebastian dro ham tilbake til dagen, og Daniel slapp opp gassen, men startet oppbremsinga for seint og tok ikke sjansen på å få skrens i avkjøringa, så han fortsatte rett fram. Jakobine satt helt oppreist i setet med blikket vendt mot frontruta, og ikke ned på mobilen.

Hun hadde garantert registrert at han satt oppslukt i tanker og ikke ville klare å svinge av, likevel hadde hun ikke sagt noe.

– Beklager. Jeg …, så var det ikke mer. To ord var alt han maktet.

Sebastian sa noe han ikke oppfattet.

– Hva? sa Daniel.

16

66661 Lyset de døde ser – s. 16

28.05.2025 12:18

– Hvorfor kan du ikke bruke høreapparatet når du har fått det. Det er så slitsomt alltid å måtte gjenta, fordi du ikke får med deg ting, sa Jakobine, stadig med blikket rett fram, stadig like rank i ryggen som en førsteklassing.

Daniel rettet seg litt opp. Siden han hadde fått høreapparatet, glemte han å ta det på like ofte som han husket det. Han hadde ennå ikke vent seg til hvor metallisk alle lydene lød, og at det eneste han hørte tydeligere, var sin egen stemme.

– Jeg trengte ikke noe høreapparat for å få med meg hva som skjedde i dag, sa han, blinket seg inn i den første avkjørselen på begynnelsen av Sigernessjøen, og i en eneste lang sving manøvrerte han bilen ut i veien igjen, akkurat nær nok en møtende varebil til at den blinket med lysene.

Bak ham spente Sebastian seg så Daniel kjente knærne hans i seteryggen.

– Beklager, gjentok han, og så, for bare å ha noe å si, for å fylle kupeen med noe annet enn sin egen tomhet: – Denne veien, dette landskapet, disse trærne er fulle av minner om mamma. Hver eneste meter mellom Skogli og Kongsvinger får meg til å tenke på henne. Ting vi snakket om og sanger vi hørte på. Alt det som gjentok seg og det som skjedde bare én gang. Alle de gangene vi har vært fire i bilen når vi kjører hjem. Og nå. Dette. Første gang vi bare er tre. Oss tre.

Jakobine vendte ansiktet mot sideruta, og selv om Daniel ikke kunne se øynene hennes, var han sikker på at blikket hennes var festet bortenfor tid og rom, et sted der ingenting tok slutt, fordi hun aldri lot det få tid til å starte.

I bakspeilet så han Sebastian bøye hodet og stryke hånda hastig over ansiktet.

Denne gangen hadde ikke Daniel noe problem med å 17

66661 Lyset de døde ser – s. 17

28.05.2025 12:18

treffe avkjøringa til Skogli, og av gammel vane kastet han et blikk opp mot Overaas. Gården var fortsatt den største i bygda, men småskog stakk opp gjennom snøen på jordene ned mot riksveien og ga det tidligere mønsterbruket et noe forfallent preg. Gjennom snødrevet denne morgenen fortonet hovedbygningen seg blass og utydelig, nesten skumringstung. Der oppe hadde Kristian Thrane bodd.

Mannen som drepte broren hans, og som selv omkom da han forsøkte å ta livet av Daniel.

Den første tida etter at Jakob døde hadde ikke Daniel maktet å se opp mot Overaas når han passerte nede i veien. Men så hadde det slått ham, det var ikke han som hadde noe å angre. Han, eksfangen med finneblodet, var der fortsatt, slått ut av kurs, men likevel stående, mens det som var igjen av godseiersønnen, som kunne føre navnet sitt tilbake til dansk aristokrati på 1700-tallet, bare var noen bokstaver på ei gravstøtte.

Det var likevel ikke det fortsatt å være blant de levende som i seg selv hadde gitt ham en følelse av seier, det var det å være levende sammen med Mona. Hun hadde sett noe i ham som han selv for lengst hadde mistet av syne.

Det strammet seg i mellomgolvet, en plutselig redsel for at mannen han hadde vært sammen med Mona, bare hadde vært til låns, at han nå, alene, uten henne, utelukkende ville bli en mann som ikke lenger brydde seg om seg selv, og dermed framsto som en som ikke brydde seg om andre heller. En mann uten filter. En mann fanget i sin egen arbeiderklasseunderlegenhet.

Så var de inne blant skjørtegranene som sto æresvakt over moen bortover mot Skogli. Inne i denne portalen der Daniel alltid følte at dagen girte ned, at velsignelsen i å 18

66661 Lyset de døde ser – s. 18

28.05.2025 12:18

være på vei hjem skylte bort alt stress, all irritasjon som hadde bygget seg opp på jobben. Nå var veien bare en hvilken som helst asfaltert veistump.

Han svingte av storveien ved Bergaust. Jakobine og Sebastian var femte generasjon Kaspersen i huset oldefaren hadde bygget ved foten av Brattberget, som riktignok var mer en steil skråning dekket av vegetasjon enn et bratt berg, men som likevel alltid hadde stått som en beskyttende festningsvoll bak eiendommen. Daniel pleide å tenke at det var noe i oldefarens gener, noe i finneblodet, i det alltid å være uønsket der man holdt til, som hadde gjort ham ekstra årvåken. Noe i ham som alltid sørget for å ha ryggen fri. Hovedbygningen på Bergaust var anlagt slik at man fra kjøkkenvinduet hadde god sikt nedover veien og nok tid til å bestemme seg for om man skulle sette over kaffen eller hente geværet. Mona hadde ikke likt skytevåpen, og da hun fant den gamle salongrifla etter bestefaren, ba hun ham kvitte seg med den. Daniel hadde latt som han var enig og sagt han skulle levere geværet inn under våpenamnestiet, men det lå fortsatt gjemt nede i kjelleren.

Nå var det han og unga som svingte av veien nede ved postkassa og kjørte langsomt, på grensen til motvillig, oppover den svake stigningen mot huset. Daniel ble minnet om at han heller ikke i år hadde rukket å skifte de to vinduene på hver side av verandaen, og som nå – halvt nedisede – hadde noe ugjestmildt over seg. Det minnet om det blikket, halvt på skrå, han var blitt møtt med når han ubedt banket på noens dør i begynnelsen etter at han vendte tilbake til bygda. Men de nedlatende blikkene hadde langsomt fått et anstrøk av stilltiende anerkjen19

66661 Lyset de døde ser – s. 19

28.05.2025 12:18

nelse etter hvert som Mona og han hadde skapt en familie sammen.

Huset sto der det alltid hadde gjort, men det var ikke lenger noe hjem.

Han slo av tenninga og kjørte med vilje kneet opp i rattstammen for å la smerteilingen fordrive selvmedlidenheten. Så ble han stående ved sida av bilen og vente til Sebastian og Jakobine steg ut. Han var snart seksti, men alderen ga ham ingen fortrinn. Daniel følte seg som en annenrangs skuespiller som spilte scena i stedet for å være i den, og fordi han ikke fant noen egne ord, brukte han ofte andres. Helst fra sanger. Mona hadde hjulpet ham bort fra alt dette, men nå lå hun alene i ei sykehusseng med lakenet over hodet. Kanskje hadde de allerede kjørt henne ned i buken på sjukehuset. Han lukket øynene, trakk pusten dypt og klarte å fordrive synet av henne alene i et kaldt, sterilt rom.

Snøen drev sidelengs og la seg i håret, festet seg i øyenvippene og prikket lett mot ansiktshuden, som en fjærlett påminnelse fra fingertuppene hennes om å ta seg sammen.

Han ønsket å si noe om henne han aldri hadde sagt, ønsket å formidle noe presist om takknemlighet, om kjærlighet, om hva hun hadde vært for dem alle, men han klarte ikke å finne ord som kunne rettferdiggjøre at det var han som sto her og ikke hun.

– Så er vi her, uten mamma, sa han og hørte hvor fattigslig det lød, men for første gang den dagen så han en tåresigd legge seg i datteras øyne, og kinnet hennes glødet mot hans i en hastig klem før hun forsvant inn i huset.

Sebastians øyne var også blanke, og da han slo ut med hendene mot faren, var det noe keitete over bevegelsene, 20

66661 Lyset de døde ser – s. 20

28.05.2025 12:18

som når Mona forsøkte å få ham til å posere på bildene hun tok av ham første skoledag på hvert nytt årstrinn.

– Jeg reiser og henter Rebekka på flyplassen, sa han.

– Hun er på vei hjem fra søstera i Amsterdam. Egentlig skulle hun ta toget til Kongsvinger, men da får jeg ikke fortalt om mamma før om flere timer. Jeg kan ikke si dette på telefonen. Det er ille at hun ikke rakk hjem før mamma døde. Kan jeg låne bilen?

Daniel Kaspersen klarte å rekke sønnen bilnøklene uten å skjelve på hånda. Noe i ham ønsket å be sønnen bli, noe i ham ønsket at de kunne stenge seg inne, Jakobine, Sebastian og han, og ikke åpne døra for noen. Litt som da Mona var på forelesningene i Oslo, når de pleide å ligge i dobbeltsenga sammen og han diktet opp historier eller de så film, og det eneste som krevdes av ham, var at han var der for unga sine uten forbehold. Å lukke verden ute kunne ikke få Mona til å komme tilbake, ville ikke gjøre henne mindre død, men da trengte han ikke å forholde seg til begravelsen, da måtte han ikke snakke med presten, trengte ikke å kontakte begravelsesbyrået, ta stilling til hva det skulle stå i begravelsesannonsen eller tenke på hvor mange snitter han skulle bestille.

– Kommer du tilbake hit? spurte han da sønnen satte seg inn i bilen.

– Selvfølgelig. Vi ligger over på det gamle rommet mitt, sa Sebastian, og Daniel ble stående og se etter bilen som duvet nedover jordet, mens han følte seg hul som ei tromme. Et tynt skinn strammet over den dumpe lyden av ham selv. Half a man needs twice as much. Eller. Deep inside this hollow man, a little boy has lost his way. Alltid en sang for en tom mann, for kongen av alt det som aldri glitrer, det som aldri skinner. Han bøyde seg og slo høl i 21

66661 Lyset de døde ser – s. 21

28.05.2025 12:18

skaresnøen i oppkjørselen, og gned den mot kinnene til huden begynte å blø, så snudde han seg og gikk oppover mot huset. Det var folk han burde ringe. Rolf, broren hennes. Kolleger. Venninner. Etter at Jakobine var forløst og han hadde kommet hjem til Bergaust, hadde sjefen til Mona ringt og spurt om de var blitt foreldre ennå. «Nei», hadde Daniel Kaspersen sagt. Fortsatt visste han ikke hvorfor han hadde svart som han gjorde. Da han ringte opp igjen for å unnskylde seg, hadde han sagt at han hadde fått et slags fødselssjokk og at det var derfor han ikke hadde snakket sannferdig, men det var også en løgn.

Kanskje var det heller slik at han tenkte at det å dele fødselen med noen ville devaluere den uforfalskede følelsen av lykke. Så hvordan ville det føles nå? Å dele dette?

Da han dro igjen døra bak seg, slo det ham at onkel Rein hadde dødd på samme dag tolv år tidligere. Onkelen som hadde tatt seg av broren og ham etter at foreldrene døde.

I andre etasje kom Jakobine ut fra badet og gikk mot rommet sitt.

– Skal vi spise noe? ropte han.

– Jeg er ikke sulten, sa hun, og stakk en sigarett inn mellom leppene.

– Må du røyke inne!

– Er det nå du skal si det kan ta livet av meg, sa hun, lukket igjen døra til rommet sitt og så begynte den gjentagende dunkinga fra musikkanlegget, som en gummiball mot et kjellergolv. Mmmp. Mmmp. Mmmp. Da Jakob og han var unge, måtte de gjemme rockeplatene sine i gospelomslagene til Elvis, eller noen av de til Brødrene Samuelson og Aage Samuelsen, slik at pinsevennforeldrene ikke skulle tro at de var besatt av åndsmaktene. En gang 22

66661 Lyset de døde ser – s. 22

28.05.2025 12:18

moren hadde kommet overraskende på dem da de snek seg til å spille Stiff Little Fingers, hadde ansiktet hennes fått et uttrykk av avsky og forferdelse. Men det er slik det burde være, tenkte han. En generasjon som ikke lokker fram noe plaget i foreldrenes ansikter gjennom musikken sin, er en generasjon som står bom stille. Musikken Jakobine hørte på, om det var rytmiske faranger eller tandre pianoballader med autotune vokal, plaget ham forresten ikke, den fylte ham ikke med avsky. Den lullet ham inn i seig kjedsommelighet. I et glimt var Mona der igjen.

Hun var så virkelig at han kunne ta på henne hvis han strakte ut hånda. Det skjeve smilet som hos alle andre ville hatt noe overbærende ved seg. Iblant pleide hun å si at han oppførte seg mer som storebroren til barna enn som faren deres. Mot slutten hadde hun bedt ham love ikke å glemme seg selv, og da han ikke reagerte, gjentok hun det.

– Ja, jeg lover, hadde han sagt og tvunget seg til å møte blikket hennes.

– Så må du passe ekstra på Jakobine. Særlig i den første tida etter at jeg er død.

Daniel hadde bitt så hardt han maktet i underleppa.

Om han levde til han ble tusen år, ville han aldri blitt sterk nok til å svare, så han hadde bare nikket. Hun hadde ikke sagt «når jeg er borte» eller «når jeg ikke lenger er her», men «død». Det korteste lengste ordet i hele verden.

Tre bokstaver, én stavelse, likevel et helt liv, slutten på et helt liv.

– Hvor gammel var hun første gang hun rømte til broren min? hadde Mona fortsatt.

– Fire–fem, hadde Daniel klart å svare, og maktet å løfte munnvikene lenge nok til at det ble et smil og ikke bare en grimase.

23

66661 Lyset de døde ser – s. 23

28.05.2025 12:18

– Jakobine representerer det verste i oss – og det beste.

Siden hun var liten har hun alltid vært ei som skulle klare alt selv, hvis hun ikke fikset å sette sammen ei leke, ødela hun den heller enn å be om hjelp. Jeg er redd for at hun vil fortsette slik etter at jeg er død.

Mona hadde tatt en pause, svelget og lukket øynene, men hun hadde smilt trøtt da hun åpnet dem igjen.

– Hun har vært så opptatt av å prøve å ikke føle noe de siste månedene at jeg frykter hun vil komme til å føle alt på en gang.

– Jeg skal passe på henne, hadde Daniel sagt og tatt plass ved sida av Mona i senga. Hun hadde lagt hodet på brystet hans, og så hadde de blitt liggende slik til hun sovnet. Skulderbladene hennes var som begynnende vinger under nattkjolen. Daniel hadde tenkt at det han kom til å savne mest av alt, var noen å være stille sammen med. Det å vite at Mona var et eller annet sted i huset, selv om de holdt på med vidt forskjellige ting, var den største nåden av alle.

Nå fikk dette minnet ham til å tenke på alt det man velger å ikke si til sine nærmeste. Er det å forsøke å skåne noen det samme som å juge?

For noen måneder siden hadde han funnet noen piller inne på rommet til Jakobine. Seks tabletter klippet løs fra et brett. Rivotril. Noe som i hovedsak ble brukt som en tilleggsbehandling mot epilepsi, hadde han lest seg til, men også at den ved misbruk kunne føre til adferdsendring, gjøre brukeren ukritisk og gi stjeletrang. Ja, det var uttrykket som ble brukt. Stjeletrang. Han måtte lese ordet flere ganger. Først trodde han det sto sjeletrang.

Han hadde ikke sagt noe til Mona, tenkt at dette ikke var informasjon hun trengte å reise videre med. Daniel 24

66661 Lyset de døde ser – s. 24

28.05.2025 12:18

hadde ikke nevnt det for Jakobine heller. Ville ikke drive henne enda lenger bort fra mora og ham selv. Neste gang han hadde sjekket, var tablettene borte, og siden hadde han ikke funnet flere piller i skrivebordsskuffen hennes.

Ikke i klærne eller veskene hennes heller, som han stadig snek seg til å undersøke. Daniel Kaspersen hadde sagt til seg selv at de tablettene ikke engang trengte å være hennes.

Han gikk inn på soverommet for å sette høreapparatet til ladning før han begynte å ringe rundt. Gardinene var dratt igjen. Det var kjølig og luktet innestengt i rommet.

Han forsøkte å huske sist de hadde sovet i senga sammen, men klarte det ikke. Sykdommen hadde kommet fort og rammet hardt. Før hun ble syk, kunne han telle på én hånd de nettene de ikke hadde sovet sammen, bortsett fra når hun var på forelesninger i Oslo.

Han satte seg ned på sin side av senga og dyttet laderen inn i kontakten. Høreapparatet begynte å prikke rødt i mørket, og han tenkte på hvor sjenert han hadde vært overfor henne første gang han skulle prøve det på. Daniel Kaspersen hadde bøyd kne på broren og foreldrenes grav og sverget på at han aldri skulle være en slik mann som hadde hemmeligheter overfor Mona Steinmyra, likevel hadde han kviet seg for å vise henne høreapparatet. Han, som aldri hadde vært redd for å dø, fryktet å bli gammel, en hun ikke lenger trengte, en hun ikke lenger fant noe inntagende ved. Alt dette fortonet seg latterlig nå. Tenk hvor forfengelig han hadde vært.

Smilet hennes igjen. Munnen som beveget seg. You’re so vain.

Hadde han noen gang latt henne få lov til å bli virke25

66661 Lyset de døde ser – s. 25

28.05.2025 12:18

lig kjent med seg? Ja, for helvete, akkurat det nektet han å la tankene dvele ved. Et annet spørsmål var om han hadde klart å være den beste versjonen av seg selv i ett og alt.

Daniel la seg ned i senga og dro dyna over seg. Gjennom hele samlivet med Mona hadde han ligget slik, som en oppspilt liten gutt som trengte å se på at hun hengte klærne på knaggene ved sida av vinduet før hun la seg naken under dyna. Det handlet ikke om begjær, ikke først og fremst, men om at han hadde elsket hver eneste grop tida gravde i henne, at huden brukte lengre tid på å glatte seg ut hver gang hun smilte, og at musklene ikke lenger avtegnet seg like tydelig på overarmene som i begynnelsen. Mona som kunne bli irritert og spørre: «Hva glor du på»? Daniel som alltid svarte: «Deg!» Han ble liggende i mørket med åpne øyne. Høreapparatet på nattbordet fortsatte sin trassige trafikklysrøde blinking, likevel hadde han ikke noe problem med å høre.

Kulda fikk det til å knirke i veggene, men det var en annen lyd der også. Plutselige smell som når det er kvist i veden.

Vinden pustet tungt gjennom pipa, og det føltes som om hele huset krympet seg. Han hadde ikke lagt merke til disse lydene på mange år, ikke siden han nettopp var kommet ut fra fengselet og stillheten på Skogli de første nettene, fraværet av menneskeskapte lyder, holdt på å drive ham til vanvidd. I trappa lød en plutselig knaking, som når Mona våknet først i helgene og forsøkte å liste seg opp trappa til badet i annen etasje uten å vekke ham.

Hvor lang tid ville det ta før han sluttet å vente, sluttet å lytte etter lydene av Mona i alt det som en gang var. Dette var Jakobines siste år på videregående. Igjen hogg det til i mellomgolvet. Det var ikke ensomheten som fulgte det 26

66661 Lyset de døde ser – s. 26

28.05.2025 12:18

å skulle bo alene som skremte ham, men det ikke lenger å kunne gjøre seg selv nyttig. Hvis han ikke lenger kunne være til for andre, visste han ikke om han så noe poeng i å være til bare for seg selv. Kanskje det var på tide å bryte opp? Det var over et år siden Sebastian var ferdig utdannet som sykepleier, men fortsatt bodde Rebekka og han i et tilfluktsrom av en kjellerleilighet inne i Kongsvinger. Det var på tide å gi dem et slikt liv som Mona og han hadde hatt. Et plutselig stikk av dårlig samvittighet fordi han ikke hadde kjøpt en bil til dem. Sebastian gikk til jobben, og Rebekka tok toget til Universitetet i Oslo, men hver gang de skulle noe utenom det vanlige, måtte de spørre om å låne bil, som oftest av ham, noen ganger av venner. De opplevde aldri den friheten det innebar å sette seg inn i sin egen bil og bare kjøre.

Daniel foldet hendene over brystet og lot øynene gli igjen. Han måtte snart opp for å tenne i ovnene, men dette var første gang på flere måneder han kunne la seg føre inn i søvnen uten å være redd for å våkne av at hun var død. Han var akkurat i ferd med å sovne da han kvapp til. Lydene! Han hørte alle disse lydene så godt fordi Jakobine hadde skrudd av musikken. Og hun skrudde aldri av musikken mens hun var på rommet. Daniel kastet dyna på golvet og løp ut fra soverommet, sjekket stua og kjøkkenet.

– Jakobine, ropte han og tok to trinn om gangen i trappa opp til rommet hennes. Senga var fortsatt varm etter at hun hadde ligget der, men skapdørene til klærne hennes sto åpne, og det hang en tung eim av parfyme i rommet. Skuffen til skrivebordet var ikke skjøvet helt igjen.

Han skrittet over golvet og holdt på å rive ned gardi27

66661 Lyset de døde ser – s. 27

28.05.2025 12:18

nene da han dro dem til side. Der. Nesten i enden av veien.

Jakobine i skjørt og uten lue i minus 20. Nederst i oppkjørselen sto en lilla personbil. Kanskje en BMW. Røyken fra eksosen lå som en lodden pelskant rundt baksida av bilen. Venner av henne ville kjørt helt opp til døra. Bare noen som hadde noe å skjule ville parkere så langt fra huset.

– Jakobine, ropte han på ny. – Hvor skal du? Vent!

Jakobine gjorde ikke mine til å høre, og Daniel styrtet ned trappa, stormet gjennom utgangsdøra kun iført skjorte, bukser og tøfler, og begynte å løpe etter henne.

– Vent, gjentok han. Fikk en hostekule av å trekke den kalde lufta ned i lungene, men fortsatte å løpe. Jakobine bare strenet videre uten å gi tegn til at hun hørte ham.

Lyden av de tynne tøffelsålene som slo mot bakken fikk det til å synge i hodet, og de astmatiske hivene etter pust ga ham dotter i ørene, likevel kunne han høre musikken som dunket fra bilen.

Han forsøkte å rope navnet hennes en siste gang, men det ble knapt mer enn en hvisking, og hun satte seg inn i bilen uten å se seg tilbake. Daniel rakk å se at det virkelig var en gammel BMW, og at den var Kongsvinger-registrert, før beina ble borte under ham og han tok isen med skuldra først. På kne i oppkjørselen til sitt eget hus brukte han tid på å komme seg opp i stående, mens bilen med dattera forsvant nedover veien.

På den andre sida av dalen fikk lysstolpene på toppen av åsryggen ham til å tenke på korsene på Golgata. Hva var det onkel Rein en gang hadde sagt, at av alle disiplene var det bare Johannes som kom for å besøke Jesus mens han hang der? Hvorfor husket han slike ting? Hva var det som gjorde et menneske til et menneske? Alt det hus28

66661 Lyset de døde ser – s. 28

28.05.2025 12:18

ket eller alt det unnlot å huske? Det var noe annet også.

21 gram. Det at et menneske blir lettere i dødsøyeblikket.

Vekta av sjelen din. 21 gram. Var virkelig det vekta av hele livet til Mona Steinmyra? Litt over minstegrensa for porto. Like lite, like mye, som et kort brev. Hadde han noen gang skrevet et brev til Mona? Han trodde ikke det.

Bare tekstmeldinger. Og nå?

Det holdt med én setning. Du var vekta av hele livet mitt. Poste restante adjø. 21 gram.

Han satte på seg tøffelen han hadde mistet i fallet, og kom seg tilbake til huset. Ringte Jakobine, men kom rett på svarer. Slo nummeret til Sebastian.

Sønnen svarte med en gang.

– Hvordan går det, pappa?

Daniel trakk pusten før han svarte.

– Det er tomt. Hør, Sebastian, Jakobine dro uten å si noe. Hun ble henta i en lilla BMW med gamle Kongsvinger-skilt. Nå tar hun ikke telefonen. Vet du hvem hun dro med?

På måten Sebastian nølte, forsto Daniel at han visste.

– Pappa. Nå kommer Rebekka her. Hør du også! Jakobine har sin måte å sørge på. Vi snakker om dette når vi kommer hjem. Jeg …

– Ja, vi snakkes da, sa Daniel og brøt forbindelsen. Selv om han ikke var Sebastians kjødelige far, hadde Daniel alltid følt at han forsto Monas sønn bedre enn han forsto deres felles datter. Sebastian var seige, lange skritt, en målbevisst vandring fra a til å. Jakobine var som en hare. Han visste aldri hvor hun hoppet. Hvor mange ganger hadde de ikke blitt oppringt av bekymrede venner, eller Jakobine selv, fordi hun hadde røket uklar med noen? Gjerne folk hun nettopp hadde møtt. Etter at mora ble sjuk, hadde 29

66661 Lyset de døde ser – s. 29

28.05.2025 12:18

hun blitt et menneske troendes til å slåss med sitt eget speilbilde hvis det så tilbake på henne på feil måte.

Daniel sjekket klokka. Det var et par timer til Sebastian var tilbake med bilen. Han kunne ringe Rolf, men da ville han måtte fortelle at søstera hans var død. Rolf som hadde tatt farvel med Mona for tre dager siden, og sagt at han ikke orket å være der når hun dro. Daniel bet seg i leppa. Han måtte se å få ringt folk. Det var noe han ikke kunne feige ut av, noe han ikke ville feige ut av heller, men han klarte ikke å fordrive synet av ryggen til Jakobine som satte seg inn i den bilen.

Han fant mobilen og ringte Anders på jobben, mannen som sjelden eide mindre enn tre BMW-er om gangen.

Som Sebastian tok også han telefonen med en gang, og begynte med et hei og et hvordan, men Daniel bare avbrøt ham.

– Anders, jeg trenger litt info om en bil. Mistenkelig oppførsel ved garasjen min. En lilla BMW, det kan ikke være mange slike i Kongsvinger?

I konkyliesuset som oppsto i telefonen, kunne han se for seg Anders som dro seg i øreflippen slik han alltid gjorde når han tenkte. Så fortalte han at han hadde sett en slik bil stå parkert ved et rekkehus i utkanten av byen, og oppga en gateadresse Daniel vagt kjente til.

Daniel var glad han hadde satt batteriet på traktoren til lading, og dro på seg termodressen han alltid brukte når han ryddet snø, før han hastet ned til låven. Han hadde ikke kjørt mange meterne bortover storveien før tvilen kom sigende. Men tvil har aldri vært noe annet enn de lates unnskyldning for ikke å handle, så han fortsatte videre. Tennene skranglet i munnen, vibreringa fra rattet fylte kroppen med en vedvarende albuestøtlignende for30

66661 Lyset de døde ser – s. 30

28.05.2025 12:18

nemmelse og den ene kjettingen slo opp i skjermen og skrapte som kritt mot ei tavle. Han hadde klint diesel på buksa da han toppet tanken, og lukta fikk det som alltid til å presse på øverst i svelget. Men han var glad for at han hadde gjort det til en vane å fylle med vinterdiesel, ellers ville han ha slitt med å starte. Han var ikke like fornøyd med å ha slurvet med å stramme kjettingene, men fram og tilbake i oppkjørselen var det knapt merkbart. Nå fikk den uvante hastigheten det tunge maskineriet til å virke enda mer stivt og uhåndterlig enn vanlig, og det tok til å verke i overarmene. Han dro buffen over nesa så frontruta ikke skulle ise enda mer til, og ble til en som kun eksisterte gjennom sin evne til å holde et motorisert kjøretøy på veien. Det var slik historia om folka hans alltid hadde gått. Fra lenge før de begynte å kalle seg Kaspersen, fra før framkomstmidlene ble motoriserte, fra lenge før navnene ble svenske avarter av hva de hadde kalt seg den gang de holdt til i Savolax. Alltid hadde de vært på vei fra skogen inn til storgårdene og byen med en eller annen form for avgift eller avlat, et frikjøp for sin manglende underkastelse av det blå korset pakket inn i rødt og hvitt. Kjøre, bare kjøre. Bortover furumoen. Opp Sætermokrysset. Forbi Overaas og minnesmerket reist over døde nordmenn og svensker. Langs gatelysstrekningen inn til byen.

Rundt ham begynte det å mørkne, og han kunne ikke forstå hvor dagen var blitt av, for han hadde ikke sovet, han trodde ikke at han hadde sovet. Var det slik det var å bli enkemann, at tida beveget seg som hundeår? Han begynte på den siste mota opp mot bybelysningen, og var glad for at snøen drev med ham og ikke kom kastet midt imot. I den første rundkjøringa tok han til høyre og 31

66661 Lyset de døde ser – s. 31

28.05.2025 12:18

fortsatte videre langs det som en gang hadde vært Den wingerske kongevei, den første kjøreveien mellom Kongsvinger og Christiania. Han fant veien Anders hadde nevnt, og parkerte i skjul ved sida av et industribygg. Den lilla BMW-en burde være enkel å finne. Hva slags mann var det som kjørte en bil med slike farger? Neppe noen som var interessert i kvinner i hvert fall.

Så var Mona der igjen med det skjeve smilet. Bra lite fordomsfull du.

Veien lå øverst i boligfeltet med partallhusnumrene opp mot skogkanten. Den lilla BMW-en sto parkert foran det tredje siste huset. Daniel skrittet raskt bort til snuplassen i enden og smøg seg inn i skogen. Listet seg forsiktig tilbake blant trærne der lyset fra vinduene ikke rakk. I de to første hang det julestjerner i vinduene, men ikke i det tredje. Til gjengjeld rakk lyset fra annen etasje mye lenger inn i skogen. I det sterkt opplyste rommet kunne han se at det var minst to personer som gikk fram og tilbake. Hjertet tok til å hamre idet han så dattera si stoppe opp med ryggen mot vinduet. Hun var naken. To menn kom til syne ved sida av henne. Han kunne ikke se ansiktene deres, men de gestikulerte, og det så ut som de diskuterte noe.

Daniel Kaspersen slapp seg ned på kne i snøen, og til tross for at han ikke hadde spist på lenge, klarte han ikke å slutte å kaste opp. Over ham stjernene. Under ham ingenting. Det var nå det begynte, det lange livet. Han dro håndbaken over ansiktet. I rommet i annen etasje ble gardinene dratt igjen. Han gikk tilbake ut i veien, og da han passerte BMW-en, ripet han ei stripe langs hele bilsida med nøkkelen sin. Lyden fortsatte å pipe i ørene til den ble overdøvet av motoren til traktoren.

66661 Lyset de døde ser – s. 32

28.05.2025 12:18

roman

Anmelderne om Tolv ord fra Oskar

Maier (2021):

«Reflektert om krig og umulig kjærlighet.» sigmund jensen, stavanger aftenblad Anmelderne om Som skyene skygger

snøen (2020):

«Levi Henriksens nye diktsamling er ei perle. Finstemt, øm og vidunderlig vakker … Vi har flere betydelige diktere som kommer med samlinger i høst, men jeg våger likevel allerede å utrope Som skyene skygger snøen til kanskje årets beste.» anders neraal, bok365 «Sterk og stor poesi.» roger ødegård, indre akershus blad Anmelderne om Så langt hjemmefra,

så nær der jeg bor (2019):

«Få kan som Levi Henriksen med enkle virkemidler sette stemningen, få oss til å heie på outsideren og kjenne takk­ nemlighet over det hverdagslige …» sigmund jensen, stavanger aftenblad

snøen har falt, smeltet og falt igjen. For Daniel Kaspersen har livet tatt en uventet og brutal vending. Mona Steinmyra, kvinnen han endelig fant lykken med for over tjue år siden, har gått bort. Mens Daniel kjemper med sorgen og prøver å finne mening i en verden uten Mona, forsøker han å forstå hvordan han kan være en god far for sønnen hennes, Sebastian, og deres felles datter, Jakobine. De er femte generasjon Kaspersen i huset oldefaren bygget ved foten av Brattberget.

Samtidig er Daniel på stadig hyppigere besøk hos sin gamle mentor Markus Grude, den pensjonerte lensmannen på Skogli som ikke lenger er så åndsfrisk som han var. Gammellensmannen forsøker å få ham interessert i en sak han aldri fikk løst, og etter hvert skjønner Daniel at saken også kan komme til å få konsekvenser for hans eget familieliv.

Lyset de døde ser er en direkte oppfølger til suksessen Snø vil falle over snø som har falt, som fikk Bokhandlerprisen i 2004.

«... i toppsjiktet av norske novellister.» geir vestad, hamar arbeiderblad «Levi Henriksen forsvarer sin rolle som forfatternes julekonge.» elin kittelsen, klassekampen «… en mesterlig novellist … Novellen ’I min mors hus’ er noe av det vakreste jeg noen gang har lest.» bård hauge, dagen

forsidefoto: gustav gräll. omslag: stian hole

foto: nils k. johansen

«Levi Henriksen har gitt ut en av sine modigste, sterkeste og beste romaner.» ole jacob hoel, adresseavisen

levi henriksen (f. 1964) debuterte i 2002 med novellesamlingen Feber, og fulgte opp året etter med en ny samling fortellinger, Ned, ned, ned. I 2004 kom romanen Snø vil falle over snø som har falt, som han fikk Bokhandlerprisen for. I 2018 ble han tildelt Vidar Sandbecks kulturpris for sitt forfatterskap.

Levi Henriksen er også sanger og låtskriver. Den siste plata med Levi Henriksen & Babylon Badlands, Aldri var november så lys, kom i 2024.