Kapittel1
Monadødeentirsdag.Pådenandresidaavsengabegynte Sebastianågråtestillemenshanholdtmorenshåndmellombeggesine.Jakobinestomedryggentilogansiktet vendtutmotparkeringsplassen,motdetstoreåpne,mot snøensomfalt.InneiseghaddeDanielKaspersensamme følelsesomnårdustårienheisogdetihelekroppen kjennessomomdengårnedover,selvompilaviserdet motsatte.Detvarettbildesomdukketoppihodethans. Ikkeavhenneogham,ikkeavhenneoghamogbarna deres,menethanhaddesettpåTV,fraOklahoma,etter atentornadohadderasertensmåby.Pådenenesidaav hovedgatahaddeflereavhusenemistetfrontpartiet,men ellersvardeintakte.Detvaretslikthushanvarblittnå, mensalthanhaddevært,althannoenganghaddefølt, håpetogtroddpå,revnetienbrennendelengseletterhelleråkunneværeetavhusenepådenandresidaavgata somvarblittfullstendigjevnetmedjorda.
Sebastiangikkrundtsenga,falthamomhalsenog klemtehamsåhardtathanstårerblefarenstårer,ogdet fikkDanielKaspersentilåfrysepåryggendadefant veieninnunderskjortekragenhans.Hanstraktearmenut etterJakobineogdrohenneinntilseg.Hunstrittetikke imot,mensnuddeseghellerikkemedansiktetmotdem,
ogdetskulderlangehåretmedmorenskobberrødefarge kiltehamiansiktet.Danielkunneaneenduftavblomster.Sommer.Debleståendeslikinoesomføltessomen halvevighet,mensomikkevarmerennnoenslitneknirk isekundviserenpåklokkasomhangoverdørauttilkorridoren,førhankjentearmentilJakobinebevegesegda huntrakkisnorasomvarsletsykepleierne.
EtteratMonaSteinmyravarerklærtdød,ogJakobine haddedrattmedbrorenforåkjøpefleresigaretter,ba Danielsykepleierneomåfåværealenemedkonasi.
Desistetimenederessammenhaddehunikkesnakket, menhunhaddetenktordmedøynene.Småordomlivet deressammen.Ordbarehankunneforstå.Hunhadde smilt.Såhaddeøynenegliddigjen,oghunvarikkemer. Devarikkemer.
Detvarsåmyehanskullehasagt,menhanfantingen ordsompasset,hanvarikkeengangsikkerpåomde ordenehansøktefantes.Detvaruansettforseint,såhan blesittendeogholdehåndahennes,denlillehåndahennes,tilallvarmehaddeforsvunnet.Detvarhunsomlå der,mendetvarikkehenne.DetvarDanielsomsattder, likevelvardetikkeham.Haddedeallerederukketåbli tofremmede?Toflyktigbekjentefrarøvetallglede?Dette varikkevirkelig.Dettevarvirkelig.Dettevarikkesant, likevelhaddedetskjedd.Altdehaddeopplevdsammen blehastigvisketvekk,likevelføltesdetsomomdetnettopphaddestartet,somom de nettopphaddestartet.Hun oghan.MonaogDaniel.
Varmenfraradiatorenfikkgardinenetilåblafrelett, oghangikkborttilvinduetogstengtedagenute.Denbegynnendegråstripaavlys.Hanvarengammelmannsom stoogvippetpåkantenavsinegengrav.Hanvarenliten
guttsomennåikkehaddelærtsegågåutenåhanoenå støttesegtil.DanielKaspersensnuddeseglangsomt.Det såutsomomhunsov.Somomhunbarehvilteseglitt. Hulkinnetogsliten.Hansvelget.Dettevardetnærmeste devillekommeåbligamlesammen.Hansattedenene fotenforandenandre.Gikkmothenne.Bøydesegned oversenga.
–Takk,sahanoglaleppenesineoverhennesensiste gangførhanfoldethendenehennesoverbrystet.Stille åpnethandøraoggikkutavrommetutenåseseg tilbake.Aldrihaddeenmorgenvirketmermeningsløs. Aldrihaddeennydagfortonetsegmerbortkastetfor delevende.Betjeningenhastettilogfravaktrommet,og pasienterblegjortklaretilåmøtedagen.Halvveisnedei korridorenholdtDanielpåågårettpåenlegesomkom halsendeutfraetværelse.Hanmåttebrukeallsinviljestyrkeforikkeåtvinnestetoskopetsomhangrundtlegens hals,strammedettiløynenetoktilåbuleogblodårene sprengteitinningene,menshanselvropte:«Vardettealt dufikktil,dinjævel,harikkedenhelvetesskolemedisinendinkommetlenger?»Utenforetavrommenestonoen stussligeblomsterienensligvase.Å,somhanhigetetter åkyledenkrukkagjennomvinduettilvaktrommet,høre detsingleiglass,stemmersombrast,alarmersomgikk. Skingrendelydersomøvetvoldmotørene.Somhanønsketårive,raseograbuleremotdetellerdenellerdesom haddetattfrahamdetkjærestehanhadde.
Påetnattbordvedenavsengeneikorridorenlåenoppslåttbibeloppålokalavisa.Danielkjentetrangtilårøske løssidenefraJobsbokogÅpenbaringen,beretningeneom gjerningerogugjerninger,disipler,apostlerogevangelister,oglademdrysserundtseg,somjordmotkistelokket.
Ordenefradenhelligebokasomher,idennestund,ga hammindretrøstennmøteinnkallingene,bruktbilannonseneogjubilantomtaleneiavisa.
Bakhamvardetnoensomsanavnethans,menhan baretrakkpåskuldreneutenåsnuseg.Strenetvidere motendenavkorridoren,ogmedbukselommenefulleav knyttneverblehanståendeogseutvinduetoverhusene, veieneogrundkjøringene,parkeringsplassene,brueneog åssidapådenandresidaavelva.Desembersomstrakte halsoverenlitenbylikemidtiverdensomalleandrebyer, samtidigheltiutkantenavlivet,hansliv.
Haddehansøktsegtilvindueneidenandreenden avkorridoren,kunnehansettoppovermotkirka,de hvitmalteveggene,denirredeløkkuppelen,byensstørste dør.Menhantrengteikkeåsekirkaforåføleden alvorstungepåminnelsenomhvoralleskrittførerhen. Allebegravelserhanhaddeværti,haddeforegåttvinterstid,oghanhaddeenhelkirkegårdihjertetnå. A heartfullofheadstones.Enperfektsangtittelforalle hansdødesomlåstabletnordaforkirkaiærbødigavstandtilsakførere,prester,banksjefer,stasjonsmestere ogikkeminstoffiserer,allesomselvlangtinnidøden haddeforskansetsegsideomsideietslagsevigbrorskap,ikampmotgenerasjoneravsvenskersomaldrii menneskenestiderskullemakteåinntafestningen.Den sammefestningenderMonaogDanielhaddeholdtselskapetetteratdegiftetsegforunderetårsiden.Sebastianhaddeværtforloverenhans,ogJakobinevarhøyere ennmorendadekomglidendeoppkirkegolvet.Nåskulle desnartikirkapåny.Hanogungavillestå.Hunville ligge.
Detvibrerteimobilen.Hankastetetblikkpåmeldinga fraSebastianogtokheisennediførste.Skyvedøreneved utgangensukkettungtikulda,ogtrekkendrevinnehusvarmenbakoverogfikkfrakkeskjøtenetilåblafrerundt ham.Ietglimtmøttehansittegetspeilbilde.Vinterfrakken,detbakoverstrøknehåret,hanskenehanhaddefått sistfarsdag.DanielKaspersenutilsiktetpyntetoppsom etJehovasVitne,enbøssebærervedeninnsamlingsaksjon ellerenselgeravboligalarmer,ensomautomatisktoket skritttilbakeogbukkethøflignårdøraåpnetseg.Daniel Kaspersenvillealtannetennåtaetskritttilbake.Det hantrengte,varåløperettfram,sparkeibilsider,skrike utobskøniteterogslåssmedfremmedetilnoenforbarmet segoverham,slolysetutavdagenogsendtehamhodestupsinnietvelsignetmørkederingentinglengerbetydde noenting.
Hantvangisegfleremagadragufiltrertdesember,helt tildenglødendesitringensomfyltekroppenikkesluknet, menbletilenlangsomulming,ensurbråtebranniutkantenavennyslåttåker.Knirkingaisnøenfikkdettilåkile iørene,ogdahanskrittetrundtVolvoen,klebetdensøte luktaaveksossegtilham.AltMonaSteinmyrahaddelært hamålikemedvintergjennomtjueår,forsvantiløpet avnoenfåskritt.Hanbanketpåvinduetpåførersidaog gjordeetkastmedhodetbakoverdaSebastiansåopp. Utenetordstegsønnenutavbilenogsattesegibaksetet.
–Virkelig?saJakobineoghimletmedøynene,og DanielkunnekjenneatSebastianhaddelatthennerøyke ibilen.
–Virkelig!svartehanogsattebileniførste.Hanville ikkemaktetåsittepassasjernå,davillehanbarebegynneåsynkenedisegselv,gjennomsegselv,ogsmelte
sammenmedsnøenpågolvmattenetilnoeblanktog gjennomsiktig.DanielKaspersentrengteaktivtåbetvinge utydelighetensomsliptenedhorisontenoggjordedagen endamerkonturløsoglikeglad.Hendenetviholdtrundt rattet,rundtalthankunnefatte,rundtdethanklarteå makteakkuratnå.Hantrengteåbrytebilenløsfraparkeringsplassen,føleknirkingairattstammeogfrosnefjører,kjennepiggeneidekkeneknastremotisenunderdem. Lydenavissombristervarnødvendigforathanikke selvskullegåistykker. Nåntingmåstegåsönder,föratt himlenskavablå.HelvetesEldkvarn.Helvetessvenskemusikk.Helvetesminneromendaenavdedøde,broren, Jakob,somfortsattvarlikelevendeihamsåmangeår etterathanhaddegåttbort.
Nedtildetførstekrysset.Forbisjukehuskapellet,og parkeringsplassensomvarblittglattetutoverdennedbrenteruinenavdengamletavernaen.Rundkjøring. Shoppingsenter.Glanspapirjul.Folksomventetpåat døreneskulleåpnes.Irundkjøringavednybruanøltehan, ogbilenbaktutet.Danielstopåbremsen,ogvarpåveiut avbilendaSebastianropte.
–Nei,pappa,ikkenå.
Danielfantblikkethansibakspeilet,deblågrønne øyneneettermoren,dropåsegsetebeltetigjenogfortsatterettfram,overelva.Vekkfradøden,menlikevel motsattretningavlivet.Motsattretningavdethan– de; desomimorenogfaren,desomihanogbroren,de somiMonaoghan–alltidkjørtenårnoeviktigogriktig,noebråttelleruventetskjedde.Monaibaksetetmed Sebastianunderdetførstealvorligekruppanfallet.Daniel haddeliggetpåhornetogkjørtslalåmmellombilenehan møtteogdehanpasserte.Noenårseinere,Monasam-
mensunketipassasjersetetmedhendenepressetinnmot magensomomhunvirkeligskulleklareåholdeigjen Jakobine.Ambulansensommøttedem,fødselensomvar igangetslaptsteinkastfrasjukehuset.Gjennomårene hjernerystelser,kragebeinsbruddogskuldreutavledd. Fotballkamper,skoleavslutningerog17.mai-tog.Bryllup ogbegravelser.Brorenoghanpåskolebussen,riktignok overgamlebrua,menalltidsammevei,frastasjonssida motfestningen.HvavardennesidaavGlommagodfor annetennåkommesegfortestmuligmotSverige.Mot bort.Motvekkherfra.Motdetsomhaddeværthjemme.
Hanfortsattelangsjernbanen,gjennombyensenestetunnel,utpådenandresida,motstrømsgjennomminnene. Snøensomhaddefalt,ognåfaltpåny.Barnasomhadde krangletomhvadeskullehørepådadevarsmå,RamonesellerPattiSmith,alledegangenedehentetMonapå stasjonendahunvidereutdannetseg.Gledenoveråskulle haenhelhelgsammen.Bilforhandlerenderhanhadde kjøptsinførstenyebil.Barnasomhaddesittetfullstendigfjetretavfilmenedekunnesepådesmåvideoskjermenesomvarinnbygdbakpåfører-ogpassasjersetet. Vinterfestivalen.Akingpåkveldstidneddenspeilblanke veienfraTV-tårnet.Faklerlangsveien.Stjerneklart,alltid stjerneklart.Eventyrvinter.
Alletirsdagerogonsdager,vanligehverdager,festdageneietsamliv.Danielhaddedyrketrollensombiperson isittegetliv.Han,somaldrihaddesettforsegåblifar, aldritroddathankomtilåværesammenmedenkvinne lengenoktilådeledørskilt,haddeelsketåværedensom hentet,hansomstotålmodigidøraogventetmensSebastiansattestøvlenepåfeilfot,nårJakobineslosegvrang
ognektetåblimedhjemførhunfikkenklemfradegutta ibarnehagensomabsoluttikkevilleklemmes.
Densisterundkjøringa.Verkstedhallensomtidligere vistegradenepåendigitalgradestokkpåtaket,-15,-25, -32,somsalmeversslåttoppienbegravelse.Gamlebiler somalltidtruetmedåstoppe,ognoengangervirkelig gjordedetinneiskogen,langsFøskersjøen,igravmørket påveihjemtilSkogli.Nåvarstrekningenlystoppavgatelykter,ogfølelsenavbyslappførsttaketnårmantokav riksveienvedSætermokrysset.Hankjørtevindusviskerne påfullt,motsnøensomkomimotsomenvirvlendemelkevei,oglotlivetslikdethaddeværtbliliggendeigjenbak dem.Hanvisstehanburdesinoe,væreenklippeisorgentilbarnasine,menalleordeneomtrøsthankunne, sattesegpåtversihalsenogfyltemunnenmedenemmen smak.Detvilleikkeblibedre.Detvilleikkegåover.Tida legerikkeallesår,denbareskjæreroppnye.Hanuten MonaSteinmyravarenvrengtparaplysomnoenhadde kastetfrasegiveigrøfta.
–Pappa,dukjørerforlangt.
StemmentilSebastiandrohamtilbaketildagen,og Danielslappoppgassen,menstartetoppbremsingafor seintogtokikkesjansenpååfåskrensiavkjøringa,så hanfortsatterettfram.Jakobinesattheltoppreistisetet medblikketvendtmotfrontruta,ogikkenedpåmobilen. Hunhaddegarantertregistrertathansattoppsluktitankerogikkevilleklareåsvingeav,likevelhaddehunikke sagtnoe.
–Beklager.Jeg…,såvardetikkemer.Toordvaralt hanmaktet.
Sebastiansanoehanikkeoppfattet.
–Hva?saDaniel.
–Hvorforkanduikkebrukehøreapparatetnårduhar fåttdet.Detersåslitsomtalltidåmåttegjenta,fordidu ikkefårmeddegting,saJakobine,stadigmedblikket rettfram,stadiglikerankiryggensomenførsteklassing. Danielrettetseglittopp.Sidenhanhaddefåtthøreapparatet,glemtehanåtadetpålikeoftesomhanhusket det.Hanhaddeennåikkeventsegtilhvormetalliskalle lydenelød,ogatdetenestehanhørtetydeligere,varsin egenstemme.
–Jegtrengteikkenoehøreapparatforåfåmedmeghva somskjeddeidag,sahan,blinketseginnidenførsteavkjørselenpåbegynnelsenavSigernessjøen,ogieneneste langsvingmanøvrertehanbilenutiveienigjen,akkurat nærnokenmøtendevarebiltilatdenblinketmedlysene. BakhamspenteSebastiansegsåDanielkjenteknærne hansiseteryggen.
–Beklager,gjentokhan,også,forbareåhanoeåsi, foråfyllekupeenmednoeannetennsinegentomhet: –Denneveien,dettelandskapet,dissetrærneerfulleav minnerommamma.HverenestemetermellomSkogliog Kongsvingerfårmegtilåtenkepåhenne.Tingvisnakket omogsangervihørtepå.Altdetsomgjentoksegogdet somskjeddebareéngang.Alledegangeneviharværtfire ibilennårvikjørerhjem.Ognå.Dette.Førstegangvi bareertre.Osstre.
Jakobinevendteansiktetmotsideruta,ogselvom Danielikkekunneseøynenehennes,varhansikkerpåat blikkethennesvarfestetbortenfortidogrom,etstedder ingentingtokslutt,fordihunaldrilotdetfåtidtilåstarte. IbakspeiletsåhanSebastianbøyehodetogstrykehånda hastigoveransiktet.
DennegangenhaddeikkeDanielnoeproblemmedå
treffeavkjøringatilSkogli,ogavgammelvanekastethan etblikkoppmotOveraas.Gårdenvarfortsattdenstørste ibygda,mensmåskogstakkoppgjennomsnøenpåjordenenedmotriksveienoggadettidligeremønsterbruket etnoeforfallentpreg.Gjennomsnødrevetdennemorgenenfortonethovedbygningensegblassogutydelig,nesten skumringstung.DeroppehaddeKristianThranebodd. Mannensomdreptebrorenhans,ogsomselvomkomda hanforsøkteåtalivetavDaniel.
DenførstetidaetteratJakobdødehaddeikkeDaniel maktetåseoppmotOveraasnårhanpassertenedei veien.Mensåhaddedetslåttham,detvarikke han somhaddenoeåangre.Han,eksfangenmedfinneblodet,varderfortsatt,slåttutavkurs,menlikevelstående,mensdetsomvarigjenavgodseiersønnen,som kunneførenavnetsitttilbaketildanskaristokratipå 1700-tallet,barevarnoenbokstaverpåeigravstøtte. Detvarlikevelikkedetfortsattåværeblantdelevende somisegselvhaddegitthamenfølelseavseier,det vardetåværelevendesammenmedMona.Hunhadde settnoeihamsomhanselvforlengsthaddemistetav syne.
Detstrammetsegimellomgolvet,enplutseligredsel foratmannenhanhaddeværtsammenmedMona,bare haddeværttillåns,athannå,alene,utenhenne,utelukkendevilleblienmannsomikkelengerbryddesegom segselv,ogdermedframstosomensomikkebryddeseg omandreheller.Enmannutenfilter.Enmannfangetisin egenarbeiderklasseunderlegenhet.
Såvardeinneblantskjørtegranenesomstoæresvakt overmoenbortovermotSkogli.Inneidenneportalender Danielalltidfølteatdagengirtened,atvelsignelseniå
værepåveihjemskyltebortaltstress,allirritasjonsom haddebyggetsegopppåjobben.Nåvarveienbareen hvilkensomhelstasfaltertveistump.
HansvingteavstorveienvedBergaust.JakobineogSebastianvarfemtegenerasjonKaspersenihusetoldefaren haddebyggetvedfotenavBrattberget,somriktignok varmerensteilskråningdekketavvegetasjonennet brattberg,mensomlikevelalltidhaddeståttsomenbeskyttendefestningsvollbakeiendommen.Danielpleideå tenkeatdetvarnoeioldefarensgener,noeifinneblodet, idetalltidåværeuønsketdermanholdttil,somhadde gjorthamekstraårvåken.Noeihamsomalltidsørgetfor åharyggenfri.HovedbygningenpåBergaustvaranlagt slikatmanfrakjøkkenvinduethaddegodsiktnedover veienognoktidtilåbestemmesegforommanskulle setteoverkaffenellerhentegeværet.Monahaddeikke liktskytevåpen,ogdahunfantdengamlesalongriflaetter bestefaren,bahunhamkvittesegmedden.Danielhadde lattsomhanvarenigogsagthanskulleleveregeværet innundervåpenamnestiet,mendetlåfortsattgjemtnede ikjelleren.
Nåvardethanogungasomsvingteavveiennedeved postkassaogkjørtelangsomt,pågrensentilmotvillig, oppoverdensvakestigningenmothuset.Danielbleminnetomathanhellerikkeiårhadderukketåskiftedeto vinduenepåhversideavverandaen,ogsomnå–halvt nedisede–haddenoeugjestmildtoverseg.Detminnet omdetblikket,halvtpåskrå,hanvarblittmøttmed nårhanubedtbanketpånoensdøribegynnelsenetterat hanvendtetilbaketilbygda.Mendenedlatendeblikkene haddelangsomtfåttetanstrøkavstilltiendeanerkjen-
nelseetterhvertsomMonaoghanhaddeskaptenfamilie sammen.
Husetstoderdetalltidhaddegjort,mendetvarikke lengernoehjem.
Hansloavtenningaogkjørtemedviljekneetoppirattstammenforålasmerteilingenfordriveselvmedlidenheten.Såblehanståendevedsidaavbilenogventetil SebastianogJakobinestegut.Hanvarsnartseksti,men alderengahamingenfortrinn.Danielføltesegsomen annenrangsskuespillersom spilte scenaistedetforåvære iden,ogfordihanikkefantnoenegneord,bruktehan ofteandres.Helstfrasanger.Monahaddehjulpetham bortfraaltdette,mennålåhunaleneieisykehusseng medlakenetoverhodet.Kanskjehaddedealleredekjørt hennenedibukenpåsjukehuset.Hanlukketøynene, trakkpustendyptogklarteåfordrivesynetavhenne aleneietkaldt,steriltrom.
Snøendrevsidelengsoglasegihåret,festetsegiøyenvippeneogprikketlettmotansiktshuden,somenfjærlett påminnelsefrafingertuppenehennesomåtasegsammen.
Hanønsketåsinoeomhennehanaldrihaddesagt, ønsketåformidlenoepresistomtakknemlighet,omkjærlighet,omhvahunhaddeværtfordemalle,menhan klarteikkeåfinneordsomkunnerettferdiggjøreatdet varhansomstoherogikkehun.
–Såerviher,utenmamma,sahanoghørtehvorfattigsligdetlød,menforførstegangdendagensåhanen tåresigdleggesegidatterasøyne,ogkinnethennesglødet mothansienhastigklemførhunforsvantinnihuset.
Sebastiansøynevarogsåblanke,ogdahansloutmed hendenemotfaren,vardetnoekeiteteoverbevegelsene,
somnårMonaforsøkteåfåhamtilåposerepåbildene huntokavhamførsteskoledagpåhvertnyttårstrinn.
–JegreiseroghenterRebekkapåflyplassen,sahan. –HunerpåveihjemfrasøsteraiAmsterdam.Egentlig skullehuntatogettilKongsvinger,mendafårjegikke fortaltommammaføromfleretimer.Jegkanikkesidette påtelefonen.Deterilleathunikkerakkhjemførmamma døde.Kanjeglånebilen?
DanielKaspersenklarteårekkesønnenbilnøkleneuten åskjelvepåhånda.Noeihamønsketåbesønnenbli, noeihamønsketatdekunnestengeseginne,Jakobine, Sebastianoghan,ogikkeåpnedørafornoen.Littsomda MonavarpåforelesningeneiOslo,nårdepleideåligge idobbeltsengasammenoghandiktetopphistoriereller desåfilm,ogdetenestesomkrevdesavham,varathan varderforungasineutenforbehold.Ålukkeverdenute kunneikkefåMonatilåkommetilbake,villeikkegjøre hennemindredød,mendatrengtehanikkeåforholde segtilbegravelsen,damåttehanikkesnakkemedpresten,trengteikkeåkontaktebegravelsesbyrået,tastilling tilhvadetskulleståibegravelsesannonsenellertenkepå hvormangesnitterhanskullebestille.
–Kommerdutilbakehit?spurtehandasønnensatte seginnibilen.
–Selvfølgelig.Viliggeroverpådetgamlerommetmitt, saSebastian,ogDanielbleståendeogseetterbilensom duvetnedoverjordet,menshanfølteseghulsomeitromme.Ettyntskinnstrammetoverdendumpelydenavham selv. Halfamanneedstwiceasmuch.Eller. Deepinside thishollowman,alittleboyhaslosthisway.Alltiden sangforentommann,forkongenavaltdetsomaldri glitrer,detsomaldriskinner.Hanbøydesegogslohøli
skaresnøenioppkjørselen,oggneddenmotkinnenetil hudenbegynteåblø,såsnuddehansegoggikkoppover mothuset.Detvarfolkhanburderinge.Rolf,broren hennes.Kolleger.Venninner.EtteratJakobinevarforløst oghanhaddekommethjemtilBergaust,haddesjefentil Monaringtogspurtomdevarblittforeldreennå.«Nei», haddeDanielKaspersensagt.Fortsattvisstehanikke hvorforhanhaddesvartsomhangjorde.Dahanringte oppigjenforåunnskyldeseg,haddehansagtathan haddefåttetslagsfødselssjokkogatdetvarderforhan ikkehaddesnakketsannferdig,mendetvarogsåenløgn. Kanskjevardethellerslikathantenkteatdetådelefødselenmednoenvilledevalueredenuforfalskedefølelsen avlykke.Såhvordanvilledetfølesnå?Ådeledette?
Dahandroigjendørabakseg,slodethamatonkelRein haddedøddpåsammedagtolvårtidligere.Onkelensom haddetattsegavbrorenoghametteratforeldrenedøde.
IandreetasjekomJakobineutfrabadetoggikkmot rommetsitt.
–Skalvispisenoe?roptehan.
–Jegerikkesulten,sahun,ogstakkensigarettinn mellomleppene.
–Mådurøykeinne!
–Erdetnåduskalsidetkantalivetavmeg,sahun, lukketigjendøratilrommetsittogsåbegyntedengjentagendedunkingaframusikkanlegget,somengummiball motetkjellergolv.Mmmp.Mmmp.Mmmp.DaJakobog hanvarunge,måttedegjemmerockeplatenesineigospelomslagenetilElvis,ellernoenavdetilBrødreneSamuelsonogAageSamuelsen,slikatpinsevennforeldreneikke skulletroatdevarbesattavåndsmaktene.Engang
morenhaddekommetoverraskendepådemdadesnek segtilåspilleStiffLittleFingers,haddeansiktethennes fåttetuttrykkavavskyogforferdelse.Mendeterslikdet burdevære,tenktehan.Engenerasjonsomikkelokker framnoeplagetiforeldrenesansiktergjennommusikken sin,erengenerasjonsomstårbomstille.MusikkenJakobinehørtepå,omdetvarrytmiskefarangerellertandre pianoballadermedautotunevokal,plagethamforresten ikke,denfyltehamikkemedavsky.Denlullethaminn iseigkjedsommelighet.IetglimtvarMonaderigjen.
Hunvarsåvirkeligathankunnetapåhennehvishan strakteuthånda.Detskjevesmiletsomhosalleandreville hattnoeoverbærendevedseg.Iblantpleidehunåsiat hanoppførtesegmersomstorebrorentilbarnaennsom farenderes.Motsluttenhaddehunbedthamloveikkeå glemmesegselv,ogdahanikkereagerte,gjentokhundet.
–Ja,jeglover,haddehansagtogtvungetsegtilåmøte blikkethennes.
–SåmådupasseekstrapåJakobine.Særligidenførste tidaetteratjegerdød.
Danielhaddebittsåhardthanmaktetiunderleppa. Omhanlevdetilhanbletusenår,villehanaldriblitt sterknoktilåsvare,såhanhaddebarenikket.Hunhadde ikkesagt«nårjegerborte»eller«nårjegikkelengerer her»,men«død».Detkortestelengsteordetiheleverden. Trebokstaver,énstavelse,likeveletheltliv,sluttenpået heltliv.
–Hvorgammelvarhunførsteganghunrømtetil brorenmin?haddeMonafortsatt.
–Fire–fem,haddeDanielklartåsvare,ogmaktetå løftemunnvikenelengenoktilatdetbleetsmilogikke bareengrimase.
–Jakobinerepresentererdetversteioss–ogdetbeste. Sidenhunvarlitenharhunalltidværteisomskulleklare altselv,hvishunikkefiksetåsettesammeneileke,ødela hundenhellerennåbeomhjelp.Jegerreddforathun vilfortsettesliketteratjegerdød.
Monahaddetattenpause,svelgetoglukketøynene, menhunhaddesmilttrøttdahunåpnetdemigjen.
–Hunharværtsåopptattavåprøveåikkefølenoede sistemånedeneatjegfrykterhunvilkommetilåfølealt påengang.
–Jegskalpassepåhenne,haddeDanielsagtogtatt plassvedsidaavMonaisenga.Hunhaddelagthodetpå brystethans,ogsåhaddedeblittliggendesliktilhunsovnet.Skulderbladenehennesvarsombegynnendevinger undernattkjolen.Danielhaddetenktatdethankomtilå savnemestavalt,varnoenåværestillesammenmed.Det åviteatMonavaretellerannetstedihuset,selvomde holdtpåmedvidtforskjelligeting,vardenstørstenåden avalle.
Nåfikkdetteminnethamtilåtenkepåaltdetman velgeråikkesitilsinenærmeste.Erdetåforsøkeåskåne noendetsammesomåjuge?
Fornoenmånedersidenhaddehanfunnetnoenpiller innepårommettilJakobine.Sekstabletterklippetløs fraetbrett.Rivotril.Noesomihovedsakblebruktsom entilleggsbehandlingmotepilepsi,haddehanlestsegtil, menogsåatdenvedmisbrukkunneføretiladferdsendring,gjørebrukerenukritiskoggistjeletrang.Ja,detvar uttrykketsomblebrukt.Stjeletrang.Hanmåtteleseordet flereganger.Førsttroddehandetstosjeletrang.
HanhaddeikkesagtnoetilMona,tenktatdetteikke varinformasjonhuntrengteåreisevideremed.Daniel
haddeikkenevntdetforJakobineheller.Villeikkedrive henneendalengerbortframoraoghamselv.Nestegang hanhaddesjekket,vartabletteneborte,ogsidenhadde hanikkefunnetflerepilleriskrivebordsskuffenhennes. Ikkeiklærneellerveskenehennesheller,somhanstadig sneksegtilåundersøke.DanielKaspersenhaddesagt tilsegselvatdetabletteneikkeengangtrengteåvære hennes. Hangikkinnpåsoverommetforåsettehøreapparatet tilladningførhanbegynteåringerundt.Gardinenevar drattigjen.Detvarkjøligogluktetinnestengtirommet. Hanforsøkteåhuskesistdehaddesovetisengasammen, menklartedetikke.Sykdommenhaddekommetfortog rammethardt.Førhunblesyk,kunnehantellepåén hånddenettenedeikkehaddesovetsammen,bortsettfra nårhunvarpåforelesningeriOslo.
Hansattesegnedpåsinsideavsengaogdyttetladereninnikontakten.Høreapparatetbegynteåprikkerødt imørket,oghantenktepåhvorsjenerthanhaddevært overforhenneførsteganghanskulleprøvedetpå.Daniel Kaspersenhaddebøydknepåbrorenogforeldrenesgrav ogsvergetpåathanaldriskulleværeenslikmannsom haddehemmeligheteroverforMonaSteinmyra,likevel haddehankvietsegforåvisehennehøreapparatet.Han, somaldrihaddeværtreddforådø,fryktetåbligammel, enhunikkelengertrengte,enhunikkelengerfantnoe inntagendeved.Altdettefortonetseglatterlignå.Tenk hvorforfengelighanhaddevært.
Smilethennesigjen.Munnensombevegetseg. You’re sovain.
Haddehannoenganglatthennefålovtilåblivirke-
ligkjentmedseg?Ja,forhelvete,akkuratdetnektethan ålatankenedveleved.Etannetspørsmålvaromhan haddeklartåværedenbesteversjonenavsegselviettog alt.
Daniellasegnedisengaogdrodynaoverseg.GjennomhelesamlivetmedMonahaddehanliggetslik,som enoppspiltlitenguttsomtrengteåsepåathunhengte klærnepåknaggenevedsidaavvinduetførhunlaseg nakenunderdyna.Dethandletikkeombegjær,ikkeførst ogfremst,menomathanhaddeelskethverenestegrop tidagravdeihenne,athudenbruktelengretidpååglatte seguthverganghunsmilte,ogatmuskleneikkelenger avtegnetsegliketydeligpåoverarmenesomibegynnelsen.Monasomkunnebliirritertogspørre:«Hvaglordu på»?Danielsomalltidsvarte:«Deg!»
Hanbleliggendeimørketmedåpneøyne.Høreapparatetpånattbordetfortsattesintrassigetrafikklysrøde blinking,likevelhaddehanikkenoeproblemmedåhøre. Kuldafikkdettilåknirkeiveggene,mendetvarenannen lydderogså.Plutseligesmellsomnårdeterkvistiveden. Vindenpustettungtgjennompipa,ogdetføltessom omhelehusetkrympetseg.Hanhaddeikkelagtmerke tildisselydenepåmangeår,ikkesidenhannettoppvar kommetutfrafengseletogstillhetenpåSkoglideførste nettene,fraværetavmenneskeskaptelyder,holdtpåå drivehamtilvanvidd.Itrappalødenplutseligknaking, somnårMonavåknetførstihelgeneogforsøkteåliste segopptrappatilbadetiannenetasjeutenåvekkeham. Hvorlangtidvilledettaførhansluttetåvente,sluttetå lytteetterlydeneavMonaialtdetsomengangvar.Dette varJakobinessisteårpåvideregående.Igjenhoggdettil imellomgolvet.Detvarikkeensomhetensomfulgtedet
åskulleboalenesomskremteham,mendetikkelenger åkunnegjøresegselvnyttig.Hvishanikkelengerkunne væretilforandre,visstehanikkeomhansånoepoeng iåværetilbareforsegselv.Kanskjedetvarpåtideå bryteopp?DetvaroveretårsidenSebastianvarferdig utdannetsomsykepleier,menfortsattboddeRebekkaog haniettilfluktsromavenkjellerleilighetinneiKongsvinger.DetvarpåtideågidemetsliktlivsomMonaog hanhaddehatt.Etplutseligstikkavdårligsamvittighet fordihanikkehaddekjøptenbiltildem.Sebastiangikk tiljobben,ogRebekkatoktogettilUniversitetetiOslo, menhvergangdeskullenoeutenomdetvanlige,måttede spørreomålånebil,somoftestavham,noengangerav venner.Deopplevdealdridenfrihetendetinnebaråsette seginnisinegenbilogbarekjøre.
Danielfoldethendeneoverbrystetoglotøynenegli igjen.Hanmåttesnartoppforåtenneiovnene,mendette varførstegangpåfleremånederhankunnelasegføre innisøvnenutenåværereddforåvåkneavathunvar død.Hanvarakkuratiferdmedåsovnedahankvapp til.Lydene!HanhørtealledisselydenesågodtfordiJakobinehaddeskruddavmusikken.Oghunskruddealdri avmusikkenmenshunvarpårommet.Danielkastet dynapågolvetogløputfrasoverommet,sjekketstuaog kjøkkenet.
–Jakobine,roptehanogtoktotrinnomgangeni trappaopptilrommethennes.Sengavarfortsattvarm etterathunhaddeliggetder,menskapdørenetilklærne hennesstoåpne,ogdethangentungeimavparfyme irommet.Skuffentilskrivebordetvarikkeskjøvethelt igjen.
Hanskrittetovergolvetogholdtpåårivenedgardi-
nenedahandrodemtilside.Der.Nesteniendenavveien.
Jakobineiskjørtogutenlueiminus20.Nederstioppkjørselenstoenlillapersonbil.KanskjeenBMW.Røyken fraeksosenlåsomenloddenpelskantrundtbaksidaav bilen.Venneravhennevillekjørtheltopptildøra.Bare noensomhaddenoeåskjulevilleparkeresålangtfra huset.
–Jakobine,roptehanpåny.–Hvorskaldu?Vent!
Jakobinegjordeikkeminetilåhøre,ogDanielstyrtetnedtrappa,stormetgjennomutgangsdørakuniført skjorte,bukserogtøfler,ogbegynteåløpeetterhenne.
–Vent,gjentokhan.Fikkenhostekuleavåtrekkeden kaldeluftanedilungene,menfortsatteåløpe.Jakobine barestrenetvidereutenågitegntilathunhørteham. Lydenavdetynnetøffelsålenesomslomotbakkenfikk dettilåsyngeihodet,ogdeastmatiskehiveneetterpust gahamdotteriørene,likevelkunnehanhøremusikken somdunketfrabilen.
Hanforsøkteåropenavnethennesensistegang,men detbleknaptmerennenhvisking,oghunsatteseginni bilenutenåsesegtilbake.Danielrakkåseatdetvirkelig varengammelBMW,ogatdenvarKongsvinger-registrert,førbeinableborteunderhamoghantokisenmed skuldraførst.Påkneioppkjørselentilsittegethusbrukte hantidpååkommesegoppistående,mensbilenmed datteraforsvantnedoverveien.
Pådenandresidaavdalenfikklysstolpenepåtoppen avåsryggenhamtilåtenkepåkorsenepåGolgata.Hva vardetonkelReinenganghaddesagt,atavalledisiplene vardetbareJohannessomkomforåbesøkeJesusmens hanhangder?Hvorforhuskethansliketing?Hvavar detsomgjordeetmennesketiletmenneske?Altdethus-
ketelleraltdetunnlotåhuske?Detvarnoeannetogså. 21gram.Detatetmenneskeblirlettereidødsøyeblikket. Vektaavsjelendin.21gram.Varvirkeligdetvektaav helelivettilMonaSteinmyra?Littoverminstegrensafor porto.Likelite,likemye,sometkortbrev.Haddehan noengangskrevetetbrevtilMona?Hantroddeikkedet. Baretekstmeldinger.Ognå?
Detholdtmedénsetning. Duvarvektaavhelelivet mitt.Posterestanteadjø.21gram.
Hansattepåsegtøffelenhanhaddemistetifallet,og komsegtilbaketilhuset.RingteJakobine,menkomrett påsvarer.SlonummerettilSebastian.
Sønnensvartemedengang.
–Hvordangårdet,pappa?
Danieltrakkpustenførhansvarte.
–Detertomt.Hør,Sebastian,Jakobinedroutenåsi noe.HunblehentaienlillaBMWmedgamleKongsvinger-skilt.Nåtarhunikketelefonen.Vetduhvemhundro med?
PåmåtenSebastiannølte,forstoDanielathanvisste. –Pappa.NåkommerRebekkaher.Hørduogså!Jakobineharsinmåteåsørgepå.Visnakkeromdettenårvi kommerhjem.Jeg…
–Ja,visnakkesda,saDanielogbrøtforbindelsen.Selv omhanikkevarSebastianskjødeligefar,haddeDaniel alltidføltathanforstoMonassønnbedreennhanforsto deresfellesdatter.Sebastianvarseige,langeskritt,enmålbevisstvandringfraatilå.Jakobinevarsomenhare.Han visstealdrihvorhunhoppet.Hvormangegangerhadde deikkeblittoppringtavbekymredevenner,ellerJakobine selv,fordihunhadderøketuklarmednoen?Gjernefolk hunnettopphaddemøtt.Etteratmorablesjuk,hadde
hunblittetmennesketroendestilåslåssmedsitteget speilbildehvisdetsåtilbakepåhennepåfeilmåte.
Danielsjekketklokka.DetvaretpartimertilSebastianvartilbakemedbilen.HankunneringeRolf,menda villehanmåttefortelleatsøsterahansvardød.Rolfsom haddetattfarvelmedMonafortredagersiden,ogsagt athanikkeorketåværedernårhundro.Danielbetsegi leppa.Hanmåtteseåfåringtfolk.Detvarnoehanikke kunnefeigeutav,noehanikke ville feigeutavheller,men hanklarteikkeåfordrivesynetavryggentilJakobinesom satteseginnidenbilen.
HanfantmobilenogringteAnderspåjobben,mannen somsjeldeneidemindreenntreBMW-eromgangen.
SomSebastiantokogsåhantelefonenmedengang,og begyntemedetheiogethvordan,menDanielbareavbrøt ham.
–Anders,jegtrengerlittinfoomenbil.Mistenkelig oppførselvedgarasjenmin.EnlillaBMW,detkanikke væremangeslikeiKongsvinger?
Ikonkyliesusetsomoppstoitelefonen,kunnehanse forsegAnderssomdrosegiøreflippenslikhanalltid gjordenårhantenkte.Såfortaltehanathanhaddesetten slikbilståparkertvedetrekkehusiutkantenavbyen,og oppgaengateadresseDanielvagtkjentetil.
Danielvargladhanhaddesattbatterietpåtraktoren tillading,ogdropåsegtermodressenhanalltidbrukte nårhanryddetsnø,førhanhastetnedtillåven.Han haddeikkekjørtmangemeternebortoverstorveienfør tvilenkomsigende.Mentvilharaldriværtnoeannetenn delatesunnskyldningforikkeåhandle,såhanfortsatte videre.Tenneneskrangletimunnen,vibreringafrarattet fyltekroppenmedenvedvarendealbuestøtlignendefor-
nemmelseogdenenekjettingenslooppiskjermenog skraptesomkrittmoteitavle.Hanhaddeklintdieselpå buksadahantoppettanken,ogluktafikkdetsomalltid tilåpressepåøverstisvelget.Menhanvargladforathan haddegjortdettilenvaneåfyllemedvinterdiesel,ellers villehanhaslittmedåstarte.Hanvarikkelikefornøyd medåhaslurvetmedåstrammekjettingene,menfram ogtilbakeioppkjørselenvardetknaptmerkbart.Nåfikk denuvantehastighetendettungemaskineriettilåvirke endamerstivtoguhåndterligennvanlig,ogdettoktilå verkeioverarmene.Handrobuffenovernesasåfrontrutaikkeskulleiseendamertil,ogbletilensomkun eksistertegjennomsinevnetilåholdeetmotorisertkjøretøypåveien.Detvarslikhistoriaomfolkahansalltid haddegått.FralengeførdebegynteåkallesegKaspersen,fraførframkomstmidleneblemotoriserte,fralenge førnavneneblesvenskeavarteravhvadehaddekaltseg dengangdeholdttiliSavolax.Alltidhaddedeværtpå veifraskogeninntilstorgårdeneogbyenmedeneller annenformforavgiftelleravlat,etfrikjøpforsinmanglendeunderkastelseavdetblåkorsetpakketinnirødtog hvitt.Kjøre,barekjøre.Bortoverfurumoen.OppSætermokrysset.ForbiOveraasogminnesmerketreistover dødenordmennogsvensker.Langsgatelysstrekningeninn tilbyen.
Rundthambegyntedetåmørkne,oghankunneikke forståhvordagenvarblittav,forhanhaddeikkesovet, hantroddeikkeathanhaddesovet.Vardetslikdetvar åblienkemann,attidabevegetsegsomhundeår?Han begyntepådensistemotaoppmotbybelysningen,og vargladforatsnøendrevmedhamogikkekomkastet midtimot.Idenførsterundkjøringatokhantilhøyreog
fortsatteviderelangsdetsomenganghaddeværtDen wingerskekongevei,denførstekjøreveienmellomKongsvingerogChristiania.HanfantveienAndershaddenevnt, ogparkerteiskjulvedsidaavetindustribygg.Denlilla BMW-enburdeværeenkelåfinne.Hvaslagsmannvar detsomkjørteenbilmedslikefarger?Neppenoensom varinteressertikvinnerihvertfall.
SåvarMonaderigjenmeddetskjevesmilet. Bralite fordomsfulldu.
Veienlåøverstiboligfeltetmedpartallhusnumreneopp motskogkanten.DenlillaBMW-enstoparkertforandet tredjesistehuset.Danielskrittetrasktborttilsnuplasseni endenogsmøgseginniskogen.Listetsegforsiktigtilbake blanttrærnederlysetfravindueneikkerakk.Idetoførste hangdetjulestjernerivinduene,menikkeidettredje.Til gjengjeldrakklysetfraannenetasjemyelengerinniskogen.Idetsterktopplysterommetkunnehanseatdetvar minsttopersonersomgikkframogtilbake.Hjertettok tilåhamreidethansådatterasistoppeoppmedryggen motvinduet.Hunvarnaken.Tomennkomtilsyneved sidaavhenne.Hankunneikkeseansiktenederes,mende gestikulerte,ogdetsåutsomdediskutertenoe.
DanielKaspersenslappsegnedpåkneisnøen,ogtil trossforathanikkehaddespistpålenge,klartehan ikkeåslutteåkasteopp.Overhamstjernene.Underham ingenting.Detvarnådetbegynte,detlangelivet.Han drohåndbakenoveransiktet.Irommetiannenetasjeble gardinenedrattigjen.Hangikktilbakeutiveien,ogda hanpasserteBMW-en,ripethaneistripelangshelebilsida mednøkkelensin.Lydenfortsatteåpipeiørenetildenble overdøvetavmotorentiltraktoren.
snøen har falt , smeltet og falt igjen. For Daniel Kaspersen har livet tatt en uventet og brutal vending. Mona Steinmyra, kvinnen han endelig fant lykken med for over tjue år siden, har gått bort. Mens Daniel kjemper med sorgen og prøver å finne mening i en verden uten Mona, forsøker han å forstå hvordan han kan være en god far for sønnen hennes, Sebastian, og deres felles datter, Jakobine. De er femte generasjon Kaspersen i huset oldefaren bygget ved foten av Brattberget.
Samtidig er Daniel på stadig hyppigere besøk hos sin gamle mentor Markus Grude, den pensjonerte lensmannen på Skogli som ikke lenger er så åndsfrisk som han var. Gammellensmannen forsøker å få ham interessert i en sak han aldri fikk løst, og etter hvert skjønner Daniel at saken også kan komme til å få konsekvenser for hans eget familieliv.
Lyset de døde ser er en direkte oppfølger til suksessen Snø vil falle over snø som har falt, som fikk Bokhandlerprisen i 2004.
