Page 1

«... fremragende ... Lene Kaaberbøl suger fra den aller første siden leseren inn i et fascinerende univers.» Jyllands-Posten Foto: Lars Bonde

Lene Kaaberbøls fantasyromaner for barn er solgt i to millioner eksemplarer i mer enn 30 land. Mest kjent er hun for Skammarserien. Sammen med Agnete Friis har Lene Kaaberbøl skrevet to kriminalromaner, Gutten i kofferten og Et stille, umerkelig drap. Den første ble kåret til beste danske kriminalroman utgitt i 2008.

9

788205 411272

Lene Kaaberbøl Kadaverdoktoren

«I Sankt Bernardines kapell lå Cécile Montaine stille og død på båren, og fader Abigore våket over henne. Han hadde dempet gasslysene og tent messelys isteden, og lå nå på kne ved siden av den døde unge piken og ba. I den dempede belysningen så han ikke at flere små, blekhvite midder krøp frem fra neseborene og munnen hennes, over det hvite kledet som dekket henne, og bort til bønneboken som han holdt i de foldede hendene. Det var kaldt den natten, og det var bra, for middene kunne ikke overleve lenge i kulden, og de fleste døde fort. Men ikke alle.»

Lene Kaaberbøl

Kadaverdoktoren «Hårreisende suverent! ... en helt utrolig vellykket roman! » Weekendavisen

En prest våker over liket av en ung kvinne, uten å legge merke til at ørsmå midder kommer krypende ut av neseborene hennes. Året er 1894, stedet en større provinsby i Frankrike, og en av byens leger, enkemannen Albert Karno, bedre kjent som kadaverdoktoren, skal fastslå dødsårsaken. Men kvinnens familie nekter å la liket obdusere.

Kadaverdoktoren handler om Albert Karno, som forsøker å forstå døden for å hjelpe de levende. Og fullmektigen, venn og samarbeidspartner, som har til oppgave å registrere alle dødsfall i byen. Og ikke minst om den 20-årige Madeleine Karno, kadaverdoktorens assistent og datter. Sammen følger de tre et dødbringende spor gjennom en foruroligende og dramatisk historie, der tidens vitenskapelige fremskritt settes opp mot krefter som er like gamle som mennesket – eller enda eldre. For hvor er det mennesket tar slutt og Dyret begynner?

Kadaverdoktoren er den første boken i en trilogi.


Originaltittel: Kadaverdoktoren Copyright © 2010 Lene Kaaberbøl Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Forlaget Modtryk, Århus Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Cobenhagen Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB, Falun Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g Norbook Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/13.5 pkt. Omslag: Harvey Macaulay/Imperiet Oversetter Elisabeth Bjørnson er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-41127-2


Lene Kaaberbøl

Kadaverdoktoren Oversatt fra dansk av Elisabeth Bjørnson


I 23. februar–20. mars 1894


Snøen faller. Snøen faller på den unge pikens ansikt, på kinnene, munnen og nesen, og på øynene. Hun blunker den ikke vekk. Hun ligger helt stille i et rede av snø, litt bøyd, med pelskåpen over seg som en dyne. Rundt henne lever byen sitt vanlige kveldsliv, drosjene klaprer forbi på den slapsete brolegningen ute på boulevarden, bare noen få skritt unna. Men her i porten hvor hun ligger, er det intet liv. Det er broren som finner henne. Han har vært på teater med noen venner og deretter på en danserestaurant, og han er glad og lett til sinns da han kommer hjem, glad og litt beruset. Derfor skjønner han ikke helt hva det er han ser til å begynne med. «Hallo?» sier han da han oppdager at det ligger noe eller noen ved døren til familiens hus. Så kjenner han igjen kåpen, som er ganske uvanlig: astrakan med ozelotkrage. «Cici?» sier han spørrende, for det er den unge pikens kjælenavn. «Cici, hvorfor ligger du her?» Først nå oppdager han hvorfor hun ikke blunker eller reiser seg. «Det er svært uvanlig,» sa fullmektigen til min far. «Det er vanskelig å tro at det er naturlig, omstendig7


hetene tatt i betraktning, men det er ingen tegn til ytre vold.» Den unge piken lå nå på en båre i hospitalets kapell. De hadde fjernet pelskåpen, som hang over lokket på den ventende kisten. Papa hadde skrudd gasslampen helt opp for å se så godt som mulig. Hospitalet hadde nylig fått installert sine første elektriske lyspærer, men til kapellet hadde de ikke kommet ennå. Lys til de levende var viktigere enn lys til de døde, mente man, og det var sikkert riktig. Det gjorde imidlertid fars arbeid enda vanskeligere enn det allerede var. Under kåpen var Cécile Montaine bare iført et hvitt linnet og hvite mamelukker. Begge deler var skitne og hadde sittet på henne en stund. De smale føttene var nakne og blodløse, men uten tegn til forfrysninger. Noen hadde lukket de halvåpne øynene, og det var fremdeles mulig å se hvorfor hun ble regnet som en skjønnhet, med sin smale nese, sine lange, sorte øyenvipper, buede lepper og symmetriske trekk. Håret var ravnsort, som øyenvippene, og vått av smeltet snø. «Herregud,» sa en tredje person som også var til stede i kapellet. «Herre min Gud.» Hånden som holdt bønneboken, skalv litt, og det var tydelig at fader Abigore, familien Montaines prest, var rystet. «Kan hun ha dødd av kulde?» spurte fullmektigen. «Det er mulig. Men rett utenfor sin egen gatedør?» «Nei, det virker ikke logisk. Med mindre hun døde et annet sted og senere ble plassert der broren fant henne?» «Jeg tror hun døde der hun ble funnet,» sa far. «De kliniske tegnene tyder på det.» De kikket begge stjålent bort på presten og lot være å diskutere likflekkene mens han hørte på. 8


«Sykdom? Gift?» spurte fullmektigen. «Det er vanskelig å si når familien ikke vil gå med på en ordentlig obduksjon.» Far bøyde seg over piken og undersøkte forsiktig først den halvåpne munnen og deretter neseborene. Så rettet han seg opp. «Var hun brystsyk?» Fullmektigen så bort på presten for å la spørsmålet gå videre til ham. Fader Abigore sto og stirret på den døde piken, og hørte i første omgang ikke at han ble snakket til. «Fader?» «Hva?» Med et rykk kom presten til seg selv igjen. «Brystsyk? Nei, absolutt ikke. Da hun forlot skolen for et par uker siden, var hun så sunn og frisk som man på noen måte kan forvente av en sytten år gammel ung dame.» «Og hvorfor forlot hun skolen?» spurte fullmektigen. «Jeg må tilstå at vi trodde det skyldtes en uheldig forbindelse hun hadde inngått med en ung mann som forsvant samtidig. Men nå … ja, nå vet vi hverken ut eller inn. Kanskje har vi gjort henne urett.» Blikket hans ble igjen trukket mot den døde unge piken, som om han ikke klarte å se noe annet sted. «Brystsyk? Hvorfor tror De det?» «Det er størknet blod i nesehulen og i munnhulen,» sa far. Og så kom det et ordløst utbrudd fra ham. «Hva er det?» spurte presten nervøst. Men far hadde ikke tid til å svare. Han grep en pipette fra vesken sin og bøyde seg raskt ned over ansiktet til den unge piken. «Hva er det De gjør?» spurte presten opprørt, og gikk et skritt nærmere. «Ikke noe usømmelig, det lovet De. Ikke noe som er uverdig for den døde!» «Det er ikke uverdig,» avbrøt far. «Men tvingende nødvendig. Flytt Dem, De skygger for lyset!» 9


Far sa senere at det muligens var bra at familien tross alt hadde insistert på at det skulle være en prest til stede ved undersøkelsen, for det var et Guds under at han så dem i det dårlige lyset, og enda mer utrolig at han klarte å fange hele to eksemplarer i pipettens glassrør. «Hva? Hva?» spurte fullmektigen. «Hva er det De har funnet?» Far ristet på hodet. «Jeg vet ikke. Jeg har aldri sett noen slike før. Men det ser ut som en slags midd.» «Midd?» «Ja.» Han holdt pipetten frem for fullmektigen. «Ser De? Den ene beveger seg ennå.» Presten gjorde en brå bevegelse og løftet hånden med bønneboken opp til munnen. «Men jeg syntes De sa at hun ikke hadde vært død særlig lenge?» sa fullmektigen. «Det har hun ikke heller,» sa far langsomt, og løftet nok en gang glasset opp mot gasslampen for bedre å kunne studere de millimeterstore, hvite dyrene han hadde fanget. «Dette kan ikke være åtselparasitter. Jeg tror de levde i henne mens hun levde, og forlater henne nå da hun er død.»


Jeg kan naturligvis ikke vite at alt foregikk nøyaktig på den måten. Jeg var ikke der. Far var ytterst tilbakeholden med å la meg assistere når han undersøkte de døde. Det var ikke bra for mitt rykte og min fremtid, sa han, og med det mente han ekteskapsmulighetene mine. Vanligvis var min far en fremskrittets mann, opptatt av nye ideer og moderne teknikker. Men akkurat på det punktet var han ufattelig gammeldags. «Det er ille nok at jeg foretar meg slike ting,» sa han da jeg forsøkte å overtale ham. «Hvis det ble allment kjent at jeg lot datteren min assistere meg … nei, Maddie, det er utelukket. Ute-lukket!» «Jeg trodde ellers at man ikke skulle la seg hemme av andre menneskers innskrenkede horisont,» sa jeg. Det var hans tilbakevendende argument når folk kalte ham kadaverdoktoren eller beskyldte ham for å være likskjender. Noen av de levende pasientene hans, særlig de mer velstående, hadde forlatt ham fordi de ikke likte at hendene hans også hadde tatt på de døde. Men hver gang fullmektigen sendte bud på ham, dro han av gårde likevel. «De døde kan ikke tale selv lenger,» pleide han å si. «Det er nødvendig at noen hjelper dem med å fortelle sin historie.» 11


Men denne «noen» kunne åpenbart ikke være meg. «Denne diskusjonen er avsluttet,» sa han. Og så måtte jeg pent vente hjemme til han og fullmektigen kom tilbake fra Sankt Bernardine ute i de små timer. Vi bodde i Karmelittergaten, bak det gamle klosteret og ikke så langt fra Sankt Bernardine-hospitalet, hvor far ofte arbeidet. Det var ikke noe stort hus, det var faktisk gatens absolutt smaleste, men fra annen etasje kunne man gå ut i en bakgårdshage min mor for mange år siden hadde anlagt over det gamle kjøkkenet. Fordi den lå så høyt, fikk den rikelig med sol om sommeren, til tross for de mer himmelstormende bygningene som omga oss. Akkurat nå sto alle buskene med høye, hvite pudderparykker av snø, og det lille bassenget i midten var så bunnfrosset at jeg var redd alle gullfiskene var døde. Tærne mine var på god vei til å gå samme vei, og jeg vrikket på dem inni knappestøvlene for å få litt liv i dem igjen, men jeg gikk ikke inn, for hvis jeg gjorde det, ville de to mennene inne i salongen slutte å snakke om Cécile Montaine, og da ville jeg ikke få høre flere av de kliniske detaljene jeg nettopp har fortalt om. Nå fremstår jeg kanskje som like kald som snøen som dekket liket hennes, men ikke misforstå. Jeg hadde absolutt all mulig medfølelse med familien hennes, og jeg kunne saktens få tårer i øynene ved tanken på hvor tidlig og uforklarlig hun hadde måttet forlate dette livet. Hun var tre år yngre enn meg, og den tanken som ofte griper de levende når de møter døden – det kunne vært meg – var mer nærliggende enn ellers. Men følelsene hadde ingen plass her. Til tross for fars motstand var det min plan å følge i hans fotspor en dag, 12


og det betydde at jeg måtte lære det jeg kunne hvor jeg kunne, også her i hagen, med døren inn til stuen på gløtt. «Jeg må undersøke middene i morgen, i dagslys,» sa papa. «Det er håpløst å forsøke å artsbestemme dem nå. Det er ikke engang sikkert at de har noe med dødsårsaken å gjøre, men de kom tross alt fra neseborene, og min beste antagelse er at hun døde på grunn av respiratorisk svikt.» «Hun sluttet å puste?» brummet fullmektigen. «Er det ikke slik vi dør, alle sammen?» «De fleste av oss er så heldige å dø før vi slutter å trekke pusten, herr fullmektig. Ikke omvendt. Og det vet De utmerket godt.» Fullmektigen sukket og strakte på de kraftige bena. «Familien vil gjerne få begravelsen overstått. Og jeg vil til gjengjeld gjerne ha dødsårsaken fastslått før de får lov til å legge henne i graven.» «I morgen. Kanskje. Hvis jeg bare kunne fått lov til å se på lungene hennes …» «Det er dessverre utelukket, kjære venn. Faren hennes vil ikke tillate det. Og jeg kan ikke tvinge ham med loven i hånd heller, særlig ikke siden alt foreløpig tyder på en naturlig, om enn besynderlig død.» «Det er så bakstreversk og ulogisk!» utbrøt far. «Tenk hvor mye mer vi kunne lære, hvor mange sykdommer vi kunne helbrede, og hvor mange liv vi kunne redde hvis bare alle lik ble kyndig obdusert og undersøkt. Eller i hvert fall alle interessante lik.» Fullmektigen satte fra seg cognacglasset og reiste seg. «Det kan hende. Men hvordan ville De reagert hvis det var Deres egen kjære Madeleine som lå der?» Far viftet avvergende med hånden. «Det er det jo ikke.» 13


«Men hvis det var det?» Far hadde også reist seg. Han var et halvt hode høyere enn fullmektigen, men tynn og skranglete i den slitte ytterfrakken, som han ikke hadde tatt av seg ennå. «Så sant det var en kyndig liklege og vitenskapsmann til rådighet,» sa han verdig, «ville jeg tillatt det.» Og så tok de hverandre i hånden og sa farvel. De fleste unge damer ville sannsynligvis styrtet hylende av gårde hvis de hadde hørt sin egen far erklære at han i påkommende tilfelle var villig til å la en fremmed mann sprette dem opp for å foreta en nærmere, vitenskapelig undersøkelse. Men jeg er ikke som de fleste. Jeg følte isteden en liten, varm glød av stolthet midt i kulden. I Sankt Bernardines kapell lå Cécile Montaine stille og død på båren, og fader Abigore våket over henne. Han hadde dempet gasslysene og tent messelys isteden, og lå nå på kne ved siden av den døde unge piken og ba. I den dempede belysningen så han ikke at flere små, blekhvite midder krøp frem fra neseborene og munnen hennes, over det hvite kledet som dekket henne, og bort til bønneboken som han holdt i de foldede hendene. Det var kaldt den natten, og det var bra, for middene kunne ikke overleve lenge i kulden, og de fleste døde fort. Men ikke alle.


«... fremragende ... Lene Kaaberbøl suger fra den aller første siden leseren inn i et fascinerende univers.» Jyllands-Posten Foto: Lars Bonde

Lene Kaaberbøls fantasyromaner for barn er solgt i to millioner eksemplarer i mer enn 30 land. Mest kjent er hun for Skammarserien. Sammen med Agnete Friis har Lene Kaaberbøl skrevet to kriminalromaner, Gutten i kofferten og Et stille, umerkelig drap. Den første ble kåret til beste danske kriminalroman utgitt i 2008.

9

788205 411272

Lene Kaaberbøl Kadaverdoktoren

«I Sankt Bernardines kapell lå Cécile Montaine stille og død på båren, og fader Abigore våket over henne. Han hadde dempet gasslysene og tent messelys isteden, og lå nå på kne ved siden av den døde unge piken og ba. I den dempede belysningen så han ikke at flere små, blekhvite midder krøp frem fra neseborene og munnen hennes, over det hvite kledet som dekket henne, og bort til bønneboken som han holdt i de foldede hendene. Det var kaldt den natten, og det var bra, for middene kunne ikke overleve lenge i kulden, og de fleste døde fort. Men ikke alle.»

Lene Kaaberbøl

Kadaverdoktoren «Hårreisende suverent! ... en helt utrolig vellykket roman! » Weekendavisen

En prest våker over liket av en ung kvinne, uten å legge merke til at ørsmå midder kommer krypende ut av neseborene hennes. Året er 1894, stedet en større provinsby i Frankrike, og en av byens leger, enkemannen Albert Karno, bedre kjent som kadaverdoktoren, skal fastslå dødsårsaken. Men kvinnens familie nekter å la liket obdusere.

Kadaverdoktoren handler om Albert Karno, som forsøker å forstå døden for å hjelpe de levende. Og fullmektigen, venn og samarbeidspartner, som har til oppgave å registrere alle dødsfall i byen. Og ikke minst om den 20-årige Madeleine Karno, kadaverdoktorens assistent og datter. Sammen følger de tre et dødbringende spor gjennom en foruroligende og dramatisk historie, der tidens vitenskapelige fremskritt settes opp mot krefter som er like gamle som mennesket – eller enda eldre. For hvor er det mennesket tar slutt og Dyret begynner?

Kadaverdoktoren er den første boken i en trilogi.

Kadaverdoktoren  

En prest våker over liket av en ung kvinne, uten å legge merke til at ørsmå midd kommer krypende ut av neseborene hennes. Året er 1894, sted...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you