Page 1

Til kompendiet hører det med digitale ressurser og oppgaver som er tilgjengelig på cymra.no. Med kompendiet følger en unik kode som gir prøvetilgang til de digitale ressursene. Kapitlene i mikroøkonomi er skrevet av Christian Riis og Espen R. Moen. Begge er professorer i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI. Kapitlene i makroøkonomi er skrevet av Erling Steigum. Steigum er professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

INNFØRING I SAMFUNNSØKONOMI

Innføring i samfunnsøkonomi – kompendieutgave er et nyskrevet læreverk i samfunnsøkonomi til bruk på Handelshøyskolen BI. Kompendiet er en foreløpig versjon av en kommende lærebok i samfunnsøkonomi, hvor det gis en mindre teknisk innføring i faget enn i tradisjonelle lærebøker.

INNFØRING I SAMFUNNSØKONOMI Kompendieutgave

Christian Riis Espen R. Moen

Erling Steigum

MIKRO MAKRO

Kompendieutgave

ØKONOMI ØKONOMI

med digital arbeidsbok


sykehustjenester, eller kan det settes ut på kontrakt? Bør kommuner slås sammen? Bør sykelønnsordningen endres? Spørsmålene viser hvor nært koblet mikroøkonomi er til andre økonomifag som finans, strategi og ledelsesfag, og også til samfunnsvitenskapelige fagdisipliner som sosiologi, antropologi og statsvitenskap. Sammenhengen mellom individuelle valg og kollektive eller samfunnsmessige resultater, er et hovedtema i boka. Enhver analyse av økonomiske beslutninger – enten de treffes i privatsfæren, i arbeidslivet eller i det offentlige rom – må gi en beskrivelse av tre sentrale forhold: 1. Hvilke valgalternativer har beslutningstakeren? 2. Hvilke konsekvenser har valgene? 3. Hvilke interesser og målsettinger har beslutningstakeren? Dette er utgangspunktet for de neste kapitlene, der vi skal analysere beslutninger slik de treffes av husholdninger og bedrifter, og hvordan samspillet mellom disse bestemmer utviklingen i priser og produksjon i markeder. I den endelige utgaven av boken vil vi gå dypere i studiet av organisasjoner. Vi vil drøfte kontrakter mellom bedrifter. Vi vil se på hvordan informasjon påvirker utviklingen og effektiviteten i markeder. Og endelig vil vi ta for utviklingen og særtrekkene i store markeder som arbeidsmarkedet, kapitalmarkedet og bolig- og eiendomsmarkeder.

19


Kapittel 2

Markeder, individers valg og gevinster ved handel Moderne økonomier består av et stort spekter av markeder, det er markeder for forbruksvarer, arbeidsmarkeder, markeder for lån og forsikring, råvaremarkeder m.m. – listen er lang. Hvert marked har sin egenart, og de er gjerne svært ulikt organisert. Noen har strenge regler for hvordan kjøpere og selgere kan opptre, som på en børs. Andre har sterke organisasjoner som gjennom forhandlinger styrer prisfastsettelsen, f.eks. slik vi finner det i mange arbeidsmarkeder. I noen markeder er offentlige myndigheter en viktig beslutningstaker, som i landbruk og andre regulerte markeder. I markeder for leveranser mellom bedrifter forhandles gjerne kontraktene individuelt, slik at man ikke kan snakke om en felles markedspris. I andre markeder igjen legger bedriftene ut komplekse prismenyer som kundene kan velge fra, slik vi finner det mobilmarkedet og markedet for flyreiser. Men felles for alle markeder er at den enkelte selger som kjøper, på selvstendig grunnlag vurderer om de vilkårene markedet tilbyr er tilstrekkelig gode til at transaksjonen er verdt å gjennomføre. Eller om individet kommer best ut ved å avstå handelen. For å forstå hva som skjer i markeder, og hva som er fellesnevnerne mellom dem, er det derfor nyttig å begynne med den enkleste relasjonen – én kjøper som står overfor én selger.

2.1 Gevinster ved handel Er man kjøper eller selger i et marked, gjør man seg noen betraktninger: • Du deltar i en auksjon på eBay. Ved hvilket budnivå vil du trekke deg fra konkurransen?

• Du får tilbud om ekstravakten neste helg. Er betalingen tilstrekkelig generøs til at du vil bruke opp en frihelg til jobb - hensyn tatt til en strålende værmelding?

• Bør du som bedriftseier akseptere kontrakten du er tilbudt, eller er vilkårene for dårlige, alle kostnader tatt i betraktning?

• Vil du kjøpe den nye iPhonen, eller er prisen så høy at du kommer bedre ut med et annet alternativ?

• Aksepterer du det siste budet du har fått på leiligheten, eller vil du avslå det og legge ut leiligheten på nytt senere? Situasjonsbeskrivelsene har noe til felles. Er vilkårene tilstrekkelig gode, aksepteres handelen; i motsatt fall avslås den. I faglitteraturen benyttes begrepet reservasjonspris. Reservasjonsprisen er den

20


prisen som vipper deg mellom aksept og avslag. Når budet på eBay når opp til din reservasjonspris, trekker du deg fra budkonkurransen. Vipper lønnstilbudet for ekstravakten under din reservasjonslønn, tar du heller fri. Når ikke budene på leiligheten opp til reservasjonsprisen, trekker du leiligheten fra markedet. Reservasjonsprisen er prisnivået som gjør at du kommer akkurat like godt ut ved å gjennomføre handelen som det du oppnår i ditt beste alternativ. Nedenfor skal vi illustrere dette med fire konkrete eksempler, men la oss først introdusere et rammeverk for diskusjonen: Tenk deg en selger og en kjøper som møtes. Kanskje de vil gjennomføre handelen, kanskje går de hver til sitt. Figuren nedenfor illustrerer noen mulige situasjoner, der vi på aksene har merket av eksempler på reservasjonspriser for de to aktørene.

Figur 2.1 Gevinster ved handel.

Figuren helt til venstre illustrerer en situasjon der kjøpers reservasjonspris er lavere enn selgers. I denne situasjonen er det ingen pris som er slik at begge ser seg tjent med å gjennomføre transaksjonen. Det er ingen gevinster ved handel I eksemplet representert ved de to figurene til høyre er det gevinster ved handel. Kjøpers reservasjonspris overstiger selgers, og differansen mellom dem gir et mål på gevinsten ved handel. Dette omtales ofte som forhandlingsmengden knyttet til en kjøpsavtale mellom dem. Forhandlingsmengden representerer alle de tenkelige måtene å dele gevinsten på, der en pris nær kjøpers reservasjonspris kanaliserer mesteparten av gevinsten til selger, og tilsvarende en pris nær selgers reservasjonspris gjør kjøpers andel av gevinsten stor. Oppgjørsprisen må ligge innenfor forhandlingsmengden for at transaksjonen skal kunne realiseres – ingen vil handle med mindre man er tjent med det. Hvorvidt gevinsten ved handel blir realisert, avhenger av om partene lykkes med å komme til enighet. De institusjonelle rammene er gjerne bestemmende for hvordan en slik prosess arter seg – priser fastsettes som nevnt på svært ulike måter i ulike deler av økonomien. Det kan være formaliserte forhandlinger. Det kan være at den ene parten annonserer en pris, som den andre parten tar stilling til.

21


Hvor stor makt den enkelte har i forhandlinger, vil her kunne få stor betydning. Dette er viktige tema senere i boken. I figuren helt til høyre har vi merket av et eksempel på en oppgjørspris. Gitt denne prisen er begge partene tjent med å gjennomføre handelen. Differansen mellom kjøpers reservasjonspris og den avtalte prisen representer kjøpers gevinst. Tilsvarende kommer selgers margin til uttrykk som differensen mellom prisen og hennes reservasjonspris. Reservasjonsprisene uttrykker de to partenes respektive beste alternativer, hva hver av dem kan oppnå på egen hånd. Hvor stor gevinst det er ved handel mellom de to partene, er fundamentalt avhengig av hvor attraktive de beste alternativene er for partene, sammenlignet med det å handle dem imellom. La oss illustrere disse sammenhengende ved fire eksempler, som hver for seg illustrerer ganske typiske økonomiske transaksjoner i markeder mellom bedrifter, og de institusjonelle rammene beslutningene treffes innenfor.

2.1.1 Forhandlinger mellom bedrifter Når Equinor inngår kontrakter med leverandørindustrien fastsettes prisen gjennom direkte forhandlinger mellom partene. Det kan være betydelig rom for forhandlinger, avhengig av nivået på reservasjonsprisene. Hva bestemmer reservasjonsprisene – partenes beste alternativer – i dette tilfellet? For Equinors del vil det beste alternativet gjerne være å inngå kontrakt med en annen leverandør, i hvilket tilfelle reservasjonsprisen gjenspeiler de vilkårene og den kvaliteten som Equinor kan forvente å oppnå gjennom forhandlinger med et annet selskap. For leverandøren er gjerne reservasjonsprisen utrykt ved kostnadene prosjektet vil påføre selskapet, den laveste prisen forenlig med inndekning av alle relevante kostnader forbundet med leveransen. Direkte forhandlinger mellom to bedrifter er et eksempel på det som i faglitteraturen omtales som bilateralt monopol. I mange tilfeller kan gevinsten ved handelen være betydelig. Hvis leveransene består av spesialdesignede industrielle komponenter, utviklet for en spesiell produksjonsprosess, og gjerne i en tett relasjon mellom partene – vil et brudd i forhandlingene være forbundet med store kostnader på begge sider. Det tilsier at det er betydelige gevinster ved å videreføre relasjonen, forhandlingsmengden er stor siden alternativene er lite attraktive. La oss føye til et moment. Hvis relasjonen mellom partene faktisk er unik i den forstand at den skaper mye verdier utover hva partene kan oppnå ellers, har de sterke incentiver til å sørge for at gevinsten blir realisert. Det er derfor en tendens til at kommersielle forhandlinger mellom bedrifter leder til et effektivt resultat, og at gevinstene ved handel blir realisert. Samtidig gir unike relasjoner et stort forhandlingsrom, og dermed potensielt stor konflikt om fordelingen av de verdier som relasjonen representerer. I et senere kapittel om forhandlinger og kontrakter skal vi se nærmere på spillet mellom to parter i en slik forhandlingssituasjon.

22


2.1.2 Outsourcingsbeslutninger Tenk deg et selskap A som selger et produkt i et marked og gjennom det oppnår en salgsinntekt på 100. Selskapet står selv for produksjonen, som har en kostnad på 80. Et alternativ til å produsere selv er å outsource produksjonen til et selskap B. I figuren nedenfor er det antatt at selskap B er mer effektiv i produksjonen enn A, og kan utføre denne til en kostnad 70.

Figur 2.2. Outsourcingsbeslutninger.

Hva er reservasjonsprisene i dette eksemplet? For selskap A er reservasjonsprisen 80. Legg merke til at selskapet fremdeles ville ha gått med overskudd om det inngikk kontrakt med B til en pris som oversteg 80, så lenge prisen var under 100. Men reservasjonsprisen er ikke knyttet til lønnsomheten i selve virksomheten, men til verdien av beste alternativ; og i dette stiliserte eksemplet er As beste alternativ å produsere i egen virksomhet. Siden det kan skje til en kostnad 80, er 80 den maksimale prisen A under noen omstendighet vil vurdere. For selskap B er reservasjonsprisen 70, virksomhetens egen kostnad. Det er dermed en gevinst ved handel som gjenspeiler Bs kostnadsfortrinn vis-a-vis A som selvleverandør. Gjennom en kontrakt kan gevinsten realiseres. Forhandlingsmengden er dermed 10, og en pris mellom 70 og 80 vil realisere gevinstene ved handelen. Figur 2.2 illustrerer prinsippet om «optimal outsourcing», et prinsipp som får stor betydning når vi senere skal diskutere vertikale strukturer i bransjer, det vi kjenner som verdikjeder.

2.1.3 Auksjoner og anbudsprosesser Eksemplene ovenfor var begge hentet fra kommersielle forhandlinger mellom bedrifter, der partene forhandler bilateralt. Det vil være et naturlig rammeverk i de situasjoner der partene vet at det er en gevinst ved handel mellom dem, som går utover hva de alternativt kunne oppnådd. Ved mange innkjøpsbeslutninger kan det være ukjent hvem som er den mest effektive leverandøren, som det tilsvarende kan være ukjent hvem som har høyest betalingsvilje for en leveranse. Auksjoner og anbud er markedsmekanismer som kan benyttes til å identifisere hvem som er

23


den «ideelle» kontraktspartner, og som samtidig inneholder en enkel mekanisme for hvordan prisen settes. La oss forfølge outsourcing-eksempelet ovenfor. Istedenfor å rette seg mot selskap B, legger selskap A kontrakten ut på en anbudsrunde. Siden A kan utføre produksjonen til selvkost lik 80, vil dette beløpet naturlig bli lagt inn i konkurransebetingelsene som et maksimumsbud.

Figur 2.3. Auksjoner.

I figuren har vi innlemmet et selskap C som har enda lavere kostnad enn B, de kan utføre leveransen til en kostnad på 65. Kommersielle anbudsrunder finner vanligvis sted i form av lukkede auksjoner, der budgiveren leverer inn et skriftlig bud, og det laveste budet vinner til de betingelsene som er angitt i budet. Vi diskuterer dette nærmere i et eget kapittel. Men for å gjøre historien enkel (noe som ikke har betydning for konklusjonene) tenker vi oss at anbudsrunden er en åpen auksjon, slik vi f.eks. kjenner det fra boligmarkedet. Så lenge det er konkurranse mellom flere budgivere, faller anbudsprisen inntil det bare står en tilbyder igjen. Hva skjer i eksemplet ovenfor? Så lenge prisen overstiger 70, er både B og C aktive i auksjonen og konkurrerer prisen ned. Men B vil trekke seg så snart prisen faller ned til Bs egen reservasjonspris, som er 70. Under dette nivået er det ikke lønnsomt for B å gå. Resultatet blir at C vinner anbudsrunden til en pris lik 70, som altså blir prisen. La oss føye til noen kommentarer til hvordan prisene settes. I avsnitt 2.1.2 ovenfor, om outsourcing, fastsettes prisen gjennom direkte forhandlinger mellom A og B. Hvis de lykkes i forhandlingene, vil prisen med nødvendighet ligge i intervallet 70 til 80. Det gir begge en andel av gevinsten. Men nøyaktig hvor i dette intervallet prisen vil ligge, avhenger av partenes forhandlingsstyrke. A kan få en stor andel hvis selskapet er sterke i forhandlingene. I anbudsversjonen av historien er det en egen mekanisme for prisfastsettelsen. Prisen konkurreres ned til nest laveste kostnad. Hvis selskap B ikke hadde vært i markedet, ville det vært en gevinst ved

24


handel mellom A og C av størrelsesorden 15, differansen mellom As og Cs kostnad. Hvordan denne gevinsten ville blitt delt i en slik tenkt forhandlingssituasjon, avhenger som nevnt av hvor sterke partene hadde vært i forhandlingene. Men siden B er i markedet, og A utlyser en anbudskonkurranse, blir prisen bestemt gjennom auksjonsprosessen. Resultatet er at A får to tredjedeler av gevinsten på 15 og C én tredjedel. Da er det ikke forhandlingsstyrke som sørger for at A kommer godt ut, men at C eksponeres for konkurranse fra B. Det er et interessant spørsmål om hva som er en lønnsom strategi for kjøper. Kommer en bedrift best ut ved å forhandle direkte med en utvalgt motpart, eller ved å invitere til anbudskonkurranse? Det er et kjent resultat fra litteraturen som sier at en kjøper kommer bedre ut gjennom en anbudskonkurranse enn ved direkte forhandlinger, hvis det er slik at anbudskonkurransen rekrutterer minst én ekstra budgiver.1 Merk også at vinneren, C, oppnår en margin som har en økonomisk tolkning. C får anbudet til en pris lik 70, og 70 er nettopp Bs kostnad. Det vil si at C oppnår en margin som gjenspeiler selskapets unike kostnadsfortrinn (differensen mellom Bs kostnad på 70 og Cs egen kostnad på 65). Dette er en generell egenskap ved markeder der selskaper konkurrerer på pris – marginen til vinneren gjenspeiler dens unike fortrinn. Vi skal senere se at det har stor betydning for å forstå dynamikk i markeder. De tre første eksemplene var alle velkjente markedskonstellasjoner; bilaterale forhandlinger mellom bedrifter, vertikal organisering i en verdikjede og auksjonsmekanismer. Felles for dem er at prisen blir bestemt i samspillet mellom to eller noen få aktører, og de er alle eksempler på mekanismer for hvordan prisen settes i de tilfeller. Vi kan også analyse markeder, med mange bedrifter, innenfor den samme rammen.

2.1.4 Markeder I store markeder for standardiserte produkter som f.eks. råvarer av gitt kvalitet, blir forhandlingsmengden redusert til et punkt. Det er mange produsenter og mange kjøpere i markedet, og det er ingen unik gevinst forbundet med å handle med en bestemt leverandør i en slik situasjon – du oppnår nøyaktig de samme betingelsene hos enhver annen leverandør. Begge partenes beste alternativer vil være å selge eller kjøpe til gjeldende markedspris, og markedsprisen vil dermed også bli oppgjørsprisen i leveransene mellom dem – det er ganske enkelt ikke rom for forhandlinger. I en slik situasjon er det én markedspris. Hvor høy den er avhenger av etterspørsels- og tilbudsstrukturen – noe vi skal studere nøye. Men for den enkelte kjøper, eller selger, er prisen gitt. For å oppsummere så langt: hva utfallet blir for hver enkelt part avhenger fundamentalt av 1) partenes respektive beste alternativer (reservasjonsprisene), og 2) deres respektive forhandlingsstyrke. Jo større forhandlingsmakt en part har, desto mer av gevinsten vil han eller hun oppnå. Hvilke faktorer som påvirker forhandlingsmakt ser vi nærmere på i et senere kapittel. 1

Jeremy Bulow og Paul Klemperer, «Auctions Versus Negotiations», American Economic Review, Vol. 86, No. 1. (Mar., 1996), s. 180-194.

25


Men selv om en part har liten forhandlingsmakt, kan vedkommende likevel komme godt ut hvis han eller hun har gode alternativer. Men da ser vi også at utfallet ikke alltid vil anses som rettferdig. For et individ som har få alternativer, og samtidig har liten forhandlingsmakt, kan utfallet bli brutalt. En person som aksepterer en jobb under uverdige forhold, og til svært dårlige lønnsvilkår, realiserer en gevinst ved handel – fordi alternativet er enda verre. Vi skal nå løfte blikket, og studere samspillet mellom mange kjøpere og selgere i store markeder – som i avsnitt 2.1.4. Vi skal se på markeder for produkter som er standardiserte, slik at vi kan snakke om én markedspris, slik vi kjenner som prisen på bensin, tomater, flyreiser osv. I senere kapitler kommer vi tilbake til markeder der produktene og relasjonene er unike, slik de ofte er i markeder mellom bedrifter. Vi begynner med å se på individers markedstilpasning, det være seg som etterspørrere av forbruksvarer eller som tilbydere av arbeidskraft. Deretter tar vi for oss produksjonssiden av markedene.

2.2 Konsumentteori: Individers etterspørsel, markedsetterspørsel og verdiskaping Vi skal i dette kapitlet ta for oss etterspørselssiden i store markeder for standardiserte produkter, og med særlig fokus på forbruksmarkedene. I de fleste lærebøker tar man utgangspunkt i det enkelte individets forbruksvalg, og basert på det utleder man det enkelte individs etterspørsel. For vår diskusjon er det tilstrekkelig å drøfte egenskapene ved etterspørselskurven i markedet, uten å gå veien om det enkelte individet. Men, som for alle økonomiske sammenhenger, det er individuelle beslutninger som ligger til grunn – det som skjer i en økonomi er et resultat av et samspill mellom mange individiders beslutninger i deres ulike roller. Å utvikle teorier om individers adferd i markeder er ingen lett oppgave. Det er mye lettere å predikere hva bedrifter gjør. Stort sett vil bedrifter søke å gjøre overskuddet størst mulig, de vil ønske å realisere prosjekter med positiv nåverdi, og å unngå investeringer der de kan forvente å tape penger. Legger vi til grunn en antakelse om at bedrifter er profittmaksimerende, gir det oss et rammeverk, både for analysen av hva bedrifter har gjort, og hva man kan forvente at bedriftene gjør i fremtiden. Kan man utforme et tilsvarende rammeverk for individer? Et rammeverk som kan benyttes til å analysere individers valg av forbrukssammensetning; hvor mye de ønsker å jobbe; hvor mye de ønsker å spare for fremtiden osv.? Åpenbart er ikke dette beslutninger som styres av en enkel «profittmaksimeringsregel». Samtidig er det ikke helt tilfeldig hva individer gjør. Ikke minst påvirkes individers beslutninger temmelig systematisk av prisene de står overfor, og av sine inntekter, noe som kommer klart til syne i forbruksstudier.

26


Bilmarkedet illustrerer slike mønstre. Som følge av avgiftssystemet er elbiler i Norge svært rimelige sammenlignet med fossilbiler – og vi ser at nordmenn kjøper elbiler – langt mer enn hva utlendingene gjør. Regjeringen økte i 2018 sukkeravgiften. Dermed økte prisen på brus – og folk reiser til Sverige for å handle billig brus. Endringer i prisene setter spor i konsumentenes valg. Tilsvarende setter inntekstvekst sine spor. Vi er langt rikere enn før, og vi bruker mer på reiser, restaurantbesøk og dyr vin enn nordmenn gjorde i 1990. Forbruksutviklingen speiler pris- og inntektsutviklingen. Alt i alt, individuelle valg styres på en ganske systematisk måte av endringer i de økonomiske rammebetingelsene individene står overfor, enten det nå er endringer i deres inntekter eller i prisene. Det er som om hvert individ løser et «optimeringsproblem» – hvor de søker å tilpasse seg best mulig, gitt sin økonomiske situasjon.

Det tegnes noen ganger et bilde av at mikroøkonomi hviler på en antakelse om at individer er rasjonelle og egoistiske. Det er misvisende. I mikroøkonomi benyttes begrepet «preferanser» til å beskrive et individs vurderinger av de valgene det kan gjøre. Hvorvidt individet styres av hensynet til andre, eller bare ser på egeninteressen, er del av individets preferanser.

Vi skal nå ta for oss en del begreper som står sentralt i økonomiske analyser av forbrukeradferd. Vi begynner med etterspørselskurven, der vi skal vise hvordan den gjenspeiler konsumentenes reservasjonspriser.

2.3 Etterspørselskurven, marginal betalingsvilje og konsumentoverskuddet Kjøpsbeslutninger er sammenvevde, og hvilke verdier forbruket gir forbrukeren, avhenger av det samlede tilfanget på forbruksgoder. Men begrepet reservasjonspris gir en idé om hvordan man kan måle verdiene som skapes for forbrukeren i valget mellom ulike forbruksalternativer. La oss ta kjøp av en iPhone som et utgangspunkt. Det er et enkelt eksempel i den forstand at kjøpsbeslutningen, for de fleste, er en «null-en» beslutning, enten kjøper man, eller man lar være. Samtidig involverer beslutningen noen alternative valg. Det ene er valg av forhandler, gitt at kjøpet skal gjennomføres. Siden prisen på iPhone stort sett er den samme hos alle forhandlere, noe som gjenspeiler Apples policy vis-a-vis forhandlerleddet, er det neppe gevinster ved handel forbundet med å velge én forhandler frem for en annen. Det andre er iPhone vurdert opp mot beste alternative kjøp. Beste alternativ kan kanskje være å kjøpe en Samsung, eller en Huawei, eller kanskje beholde den gamle telefonen – og dette setter en

27


grense for hva kjøperen maksimalt er villig til å betale for den nyeste iPhone-modellen – hennes reservasjonspris. Som vi beskrev i forrige kapittel, reservasjonsprisen har en viktig tolkning – for hvis hun gjennomfører kjøpet, kan differensen mellom reservasjonsprisen og prisen hun faktisk betaler, tolkes som hennes del av gevinsten ved handelen. Og summerer vi opp gevinstene ved alle hennes kjøp, får vi i prinsippet et mål på hvor stor verdiskaping som er forbundet med hennes samlede forbruk. Men reservasjonspriser er subjektive, ingen vet hva hun maksimalt ville vært villig til å betale for et produkt hun kjøper til en bestemt pris. Hvordan kan man da utvikle dette til et operasjonelt begrep for verdiskaping? Det er mulig fordi individer gjennom sin adferd i markedene «avslører» sine reservasjonspriser. Tenk deg at prisen på et produkt stiger fra 100 til 101 kroner, med den følge at samlet omsetning synker med 2 prosent. Det forteller oss at 2 prosent av de som kjøper har en reservasjonspris i intervallet 100 til 101. Har vi god statistikk for markedene, og kan observere hvordan forbrukerne responderer på endringer i prisene, kan vi gjøre temmelig nøyaktige anslag på verdiene som skapes for dem – vi ser markedsprisene, og vi ser endringene i etterspørselen, og det er disse endringene som avslører reservasjonsprisene. La oss illustrere dette i en figur, og la oss bruke iPhone som illustrerende eksempel, uten at talleksemplene har noen rot i virkeligheten.

Figur 2.4. Tolkningen av ettersprørselskurven.

Kjøperne av iPhone er en sammensatt gruppe. De helfrelste og merkelojale kundene kjøper iPhone nær sagt uansett pris. Andre igjen er mindre opptatt av merkevare, men legger vekt på kvalitet og funksjonalitet. Endelig har vi brukere som ønsker en enkel og billig telefon, og neppe er i den direkte målgruppen for selskapet. Markedsetterspørselen som retter seg mot iPhone vil reflektere slike

28


mønstre: vi gjenfinner de mest merkelojale til venstre i figuren, og utover mot høyre finner vi kundesegmentene med lavere og lavere betalingsvilje. I figuren har vi tegnet inn to illustrerende priser, 10 000 og 13 000 kroner, og vi kan avmerke de tilhørende etterspørselsnivåene på mengdeaksen. Hvis prisen settes til 10 000, vil alle individer med reservasjonspris over 10 000 kjøpe telefonen. Hvis prisen øker til 13 000, reduseres volumet med 50 prosent, slik figuren er tegnet. De som ikke lenger kjøper, har reservasjonspriser i intervallet mellom 10 000 og 13 000. Så selv om reservasjonsprisen forbundet med kjøp av et bestemt produkt er subjektiv, så avsløres den gjennom markedsadferd. I litteraturen er det vanlig å benytte litt andre begreper enn reservasjonspriser for forbrukernes verdsetting. Vi snakker om forbrukernes betalingsvilje, og et begrep som står sentralt er den marginale betalingsviljen. La oss forklare begrepet nærmere ved å bruke iPhone som eksempel.

Figur 2.5. Marginale og inframarginale etterspørrere.

Vi har tegnet inn en tenkt pris på 10 000 kroner, noe som sorterer kundene i to grupper: de som kjøper og de som avstår. Blant de som kjøper, finner vi en stor gruppe som realiserer en gevinst ved handelen. Det er de som har reservasjonspris høyere enn markedsprisen på 10 000. Vi omtaler dem som de inframarginale etterspørrerne. De oppnår en gevinst ved kjøpet. Men akkurat der hvor etterspørselskurven skjærer prisen finner vi etterspørrere som har reservasjonspris nøyaktig lik markedsprisen – de som er på vippen mellom kjøp og ikke-kjøp, og dermed ikke oppnår noen gevinst ved kjøpet. De er ved det røde kulepunktet. Vi omtaler dem som de marginale etterspørrerne.

29


Til høyre for de marginale etterspørrerne finner vi alle dem som har betalingsvilje lavere enn prisen, og dermed avstår kjøpet. Hvorfor trekker vi dette skillet mellom inframarginale og marginale etterspørrere? La oss illustrere det på følgende måte. Etterspørrerne som kjøper produktet er en differensiert gruppe, de har ulike betalingsviljer. Reservasjonsprisene varierer fra 10 000 og oppover, i figureksemplet helt opp til 21 000. Si at gjennomsnittet av disse betalingsviljene er 12 500, som antydet ved den grønne stiplede kurven. La oss videre si at Apple gjennom en markedsføringskampanje lykkes med å øke salget noe. Hvilke kjennetegn har denne gruppen av nye kunder som rekrutteres av kampanjen? Det er en langt mer ensartet gruppe enn de inframarginale. Den består av individer som er på vippen, individer som ellers ville ha kjøpt et annet merke, men som lar seg påvirke av kampanjen. Det er kunder som har betalingsvilje nær 10 000 kroner. Det er de marginale etterspørrerne. Dette skillet mellom marginale og inframarginale etterspørrere får stor betydning når en skal analysere konkurranseflaten mellom bedrifter i markeder. Hvilke kundesegmenter konkurrerer bedrifter om? De konkurrerer om gunsten til de marginale etterspørrerne, de som lar seg flytte på. De inframarginale er lojale – det er de marginale selskapet risikerer å miste. Markedsføring dreier seg om å påvirke de marginale etterspørrerne. Vi ser nærmere på dette i et kapittel om markedsstrategier.

Kan man «melke» de inframarginale etterspørrerne? I analyser av tjenestemarkeder som telekommunikasjon og bank og forsikring kan man trekke et naturlig skille mellom mobile og lojale kunder. De mobile følger utviklingen i prisene i markedet, og velger snart en ny leverandør hvis prisen der er gunstigere – de er marginale. De lojale kundene blir – de er inframarginale. Lojalitet er en kilde til en forretningsmulighet. Hvis selskapet lar prisen være høy for kunder de vet er lojale, og setter prisen ned for de mobile, øker profitten. Det kalles for «prisdiskriminering», og vil bli diskutert i et senere kapittel. Er prisdiskriminering uheldig for samfunnet? Noen ganger, men ofte ikke. Grunnen er at den skjerper konkurransen mellom selskapene. Et forbud mot prisdiskriminering kan lett gi høy pris til alle! La oss gi en annen illustrasjon på hvorfor skillet mellom marginale og inframarginale kunder er viktig. Tenk deg en offentlig tjeneste som selges til en subsidiert pris. Det foreslås å subsidiere tjenesten ytterligere, slik at prisen kan settes enda mer ned, og flere innbyggere får tilgang. Hvor store er de ekstra brukerverdiene som følger av tiltaket? Det at flere får tilgang skaper verdier. Men de nye brukerne er ikke en tilfeldig gruppe. De er de marginale brukerne – de som ikke kjøpte til den gamle prisen, men som kjøper til den nye litt lavere prisen. De har betalingsvilje på samme nivå som prisen, etterspørrerne som i figur 2.5 er representert ved det røde kulepunktet – de marginale etterspørrerne. Det gir viktig informasjon: verdien av en oppskalering av tjenesten er ikke reflektert i den gjennomsnittlige brukerverdien, men i den marginale.

30


Vi kan formulere det slik: Den marginale betalingsviljen viser hvor mye etterspørrerne i markedet er villig til å betale for én enhet til av produktet. Grunnen til at begrepet er viktig, er at det gir informasjon om forbrukernes verdi av endringer i det samlede forbruksvolumet. Vi har så langt benyttet iPhone som illustrasjon, dvs. et produkt der kjøpsbeslutningen er en enkel «null-en» beslutning. Det gjøre det enkelt å resonnere. Men for de fleste forbruksvarer er mengden som kjøpes noe som varierer, som strøm, mat, utenlandsreiser osv. De representerer ikke «null-en» beslutninger. Dermed vil hvert individ ha en fallende etterspørselskurve, og hvert individ vil kjøpe godet opp til et nivå der individets marginale betalingsvilje er lik prisen. Men merk at det gir samme tolkning av den marginale betalingsviljen i markedet som ved «nullen» kjøp. Faller prisen litt, vil alle konsumentene kjøpe litt mer. De ekstra kjøpene har en verdi som gjenspeiles i hvert enkelt individs marginale betalingsvilje. Men den er jo nettopp reflektert i markedsprisen. Begrepene betalingsvilje og marginal betalingsvilje er nært knyttet til et annet viktig begrep, konsumentoverskuddet.

2.3.1 Konsumentoverskuddet I figuren nedenfor har vi tegnet etterspørselskurven og skravert et område som vi kaller for konsumentoverskuddet. Til prisen 7 000 selges det 50 000 enheter, alle etterspørrere med betalingsvilje som overstiger 7 000 kjøper produktet.

Figur 2.6. Konsumentoverskuddet.

31


Konsumentoverskuddet er differensen mellom reservasjonsprisen og markedsprisen summert over alle etterspørrerne som kjøper godet. Det vil si at konsumentoverskuddet kan tolkes som summen av alle individenes respektive gevinster ved handelen. Det er dette verdimålet som ligger til grunn for begrepet verdiskaping, slik det benyttes i samfunnsøkonomiske analyser.

I konkurranseloven er hensynet til forbrukerne tillagt særlig vekt, både slik den er formulert i Norge og internasjonalt. I den norske lovteksten heter det i paragraf 1: «Ved anvendelse av denne lov skal det tas særlig hensyn til forbrukernes interesser.» Hvordan kan man lage et måle på «forbrukernes interesser»? Da kommer begrepet konsumentoverskudd til anvendelse – forbrukerens interesser er ikke ivaretatt med mindre konsumentoverskuddet øker. Det er et par momenter som er viktig når konsumentoverskuddet benyttes som mål på verdiskaping. For det første betyr det at individenes egne vurderinger (i mikroøkonomi ofte omtalt som preferanser) legges til grunn, slik de kommer til uttrykk gjennom etterspørselskurven. Det er kjent som prinsippet om konsumentsuverenitet. I vurderingen av verdiene som knytter seg til forbruket, overprøves ikke konsumentenes egne vurderinger. For det andre summerer vi hvert individs konsumentoverskudd når vi beregner det samlede konsumentoverskuddet for samfunnet. Det betyr at fordelingen av inntekten, og derved fordelingen av samlet forbruk mellom individer, ikke får direkte betydning for målet. Når en i markedet observer høy betalingsvilje fra noen velstående individer, kan nok det ofte gjenspeile høy betalingsevne snarere enn sterke behov. Og fordeling av inntekt og velferd er definitivt viktige temaer, men i analysen er det

Konsumentoverskuddet er en viktig del av samlet verdiskaping i samfunnet. Se på betydningen av internett. Det gir tilgang til en enorm informasjonsmengde; musikk, litteratur, filmer osv. til en lav pris, og ofte gratis – og informasjonen kan hentes ut raskt. Hvordan man skal måle verdien av internett for samfunnet? Verdiskapingen, forstått som utviklingen i samlet inntekt i et land, uttrykkes ved endringen i nasjonalproduktet; den samlede verdien av produksjonen i et samfunn. Men verdiene som den samlede tilgangen av varer og tjenester har for forbrukerne, fanges her bare delvis opp. Konsumentoverskuddet er ikke en del av nasjonalproduktet. Stort sett vil disse målene følge hverandre, vokser produksjonen, så vokser også konsumentoverskuddet. Dermed er veksten i nasjonalproduktet også et egnet mål for vekst i konsumentvelferd. Men unntaket er når det skjer store teknologiske endringer. Det er ikke lett å finne dype spor fra internettrevolusjonen i nasjonalproduktet (se senere diskusjon om «produktivitetsparadokset»), men i forbrukeradferd er sporene markante.

32


hensiktsmessig å skille mellom de to temaene. Når vi måler verdiskapingen legger vi til grunn individenes egne verdivurderinger (preferanser) slik de uttrykkes gjennom etterspørselen. Hvorvidt samfunnet kan betraktes som rettferdig, hviler på inntekts- og formuesfordelingen, det er en egen analyse. Begge temaer er viktige. I analysen av markeder, som kommer senere i boken, trenger vi noe mer innsikt om enkelte av etterspørselskurvens egenskaper. Vi kommer der til å benytte enkelte begreper som vi nå skal forklare nærmere.

2.4 Etterspørselskurvens egenskaper Konsumentenes marginale betalingsvilje endres etter hvert som de økonomiske forholdene forandrer seg. Hva forbrukeren er villig til å betale for en iPhone, avhenger både av hennes inntekt og av hvor attraktive alternativene er. Vi skal ta for oss noen viktige begreper, og vi begynner med begrepene substitutter og komplementer.

2.4.1 Substitutter vs. komplementer Vi diskuterte ovenfor hvordan kjøpsbeslutninger avhenger av vurderingen av beste alternativ. Hvis beste alternativ fremstår som mer attraktivt, det være seg fordi det har blitt billigere, eller at kvaliteten har økt, reduseres betalingsviljen for godet vi ser på. Faller Samsung i pris er ikke forbrukerne villig til å betale like mye som før for en iPhone. Vi omtaler det som substitutter, eller alternativer. Hvis prisen på et substitutt faller, eller kvaliteten på substituttet bedres, skifter etterspørselen etter et gode innover. Denne situasjonen er illustrert til venstre i figuren nedenfor.

Figur 2.7. Substitutter og komplementer.

Etterspørselen etter bensinbiler skifter innover når elbiler blir billigere, som i figuren til venstre.

33


Situasjonen til høyre illustrerer en annen effekt, knyttet til begrepet komplementer. To goder er komplementer hvis rikere tilgang på det ene, øker verdien av å ha tilgang til det andre godet. For å holde oss til mobilverdenen, la oss ta apper som eksempel. Utvikles det flere attraktive apper som er unike for iPhone, fremstår iPhone som et mer attraktivt kjøp sammenlignet med alternativene. Det vil bidra til å øke forbrukernes betalingsvilje for iPhone. Det gir oss situasjonen til høyre i figuren ovenfor. Hvis prisen på et komplement faller, eller kvaliteten på komplementet bedres, skifter etterspørselen etter et gode utover. Det er lett å finne eksempler på både substitutter og komplementer. Produkter som er typisk koblede vil gjerne være komplementer; ski og staver, is og jordbær osv. Der hvor ulike produkter kan dekke samme behov står vi overfor substitutter; iPhone versus Samsung osv. Vi skal senere se at komplementer og substitutter er begreper som har stor betydning både for forståelsen av hvordan økonomien er organisert, og også for hvordan den bør være organisert. For å illustrere betydningen av begrepsparene, la oss foregripe noen sammenhenger, innsikter vi kommer til å benytte i senere kapitler.

2.4.2 Substitutter og komplementer – betydning for økonomisk organisering Hoteller og turistattraksjoner i en by står i et komplementært forhold til hverandre. Øker kvaliteten på hotellene eller overnattingen blir billigere, tiltrekkes flere reisende, og etterspørselen etter turistattraksjonene stimuleres. Samtidig vil mer spennende attraksjoner trekke flere gjester til hotellene. De styrker hverandre, de står i et komplementært forhold. Men ser vi på relasjonen mellom konkurrerende hotellkjeder, er det preget av å være substitutter. Setter Rica romprisen ned, faller etterspørselen etter overnattinger hos Thon, den øker ikke. Både produsenter av komplementer og produsenter av substitutter kan tjene på å samordne sine forretningsstrategier. Men virkningene for konsumentene og for samfunnet av slike samarbeid vil være svært forskjellig i de to tilfellene. Et hotell kan samarbeide med en fornøyelsespark, og samlet tilby kundene en pakke bestående av opplevelser og overnatting. Logikken her er at et slikt samarbeid er til gunst for forbrukerne. Hotellet er tjent med at turistattraksjonen har høy kvalitet og lave priser – det gir flere gjester; tilsvarende er turistattraksjonen tjent med at hotellene tilbyr rimelig overnatting. Koordinerer de sine forretningsmessige beslutninger trekker det i retning av lavere priser og et bedre tilbud. Hvorfor? La oss begrunne det litt dypere. Tenk deg at de ikke samarbeider, og la oss fokusere på prisbeslutningen. Ved fastsettelse av romprisen vil hotellet gjøre en vurdering av prisens betydning for tilstrømningen av gjester. Settes

34


prisen lavt, er det lett å få høyt belegg. Settes prisen høyt, blir det færre gjestedøgn, men hver gjest betaler til gjengjeld en høyere pris. Hvor høyt er det smart å sette romprisen? Dette er en beslutning som vi skal se nøyere på senere. Men vi kan se for oss en pris som balanserer de to hensynene, en pris som er balansert slik at hotelleieren får maksimert sitt overskudd. Men hvilket valg hotelleieren gjør med hensyn til prisen, er ikke uten betydning for den lokale turistattraksjonen. Ved en lav pris økes tilstrømningen av gjester, noe som stimulerer aktivitetene rundt turistattraksjonen. Lav rompris på hotellet har dermed en positiv kommersiell verdi for eieren av turistattraksjonen. Det er denne kommersielle verdien som kan hentes ut gjennom et samarbeid. Helt konkret, i prisfastsettelsen, vil partene i samarbeidet hensynta den gjensidige kommersielle verdien av en prisreduksjon. Dermed trekker samarbeidet i retning av lavere priser. Konkurrerende hoteller kan også være tjent med å samarbeide – men for substitutter er logikken at et samarbeid skader forbrukerne. Det ene hotellet er tjent med at konkurrenten holder høye priser, og vice versa. Koordinerer de sine beslutninger leder det til høyere priser hos begge – det er kjent som kartellvirksomhet. Et slikt samarbeid er forbudt i henhold til konkurranselovens paragraf 10. Men forbudet rammer altså ikke produsenter av komplementer. Lignende effekter får vi i analysen av hvordan oppkjøp og fusjoner påvirker prisnivået. Hvis hotellet og turistattraksjonen har samme eiere, vil effektene som prisnivået på overnatting har på inntjeningen i turistattraksjonen bli direkte hensyntatt siden virksomhetene er deler av samme foretak. Man sier gjerne at effektene blir internalisert. Fusjoner og oppkjøp som berører produsenter av substitutter er derimot konkurransemessig en bekymring. Derfor skal alle foretakssammenslutninger av en viss størrelse vurderes av Konkurransetilsynet, før de kan gjennomføres. Vi var inne på at betalingsvilje, slik den gjenspeiles i etterspørselskurven, kan være en indikator på betalingsevne. Det vil si at inntekt har betydning for individers betalingsvilje og dermed deres etterspørsel.

2.4.3 Inntektens betydning Vil økt inntekt endre betalingsviljen for et gode? Åpenbart avhenger det av godets karakter. For en rekke standard forbruksvarer som meieriprodukter, grønnsaker, drivstoff osv. har inntekten liten eller ingen betydning for etterspørselen. Ser vi derimot på produkter som restaurantbesøk og utenlandsreiser finner vi langt sterkere effekter av inntektsvekst på etterspørselen. Når vi kategoriserer slike effekter, benytter vi begrepene normale og inferiøre goder: Et gode er normalt hvis økt inntekt øker etterspørselen etter godet. En tilsvarende definisjon har vi for inferiøre goder: Et gode er inferiørt hvis økt inntekt reduserer etterspørselen etter godet.

35


Inferiøre goder er kanskje oftest assosiert med goder som tilbys med ulik kvalitet. Markedet for juice illustrerer poenget. Økt inntekt har over tid stimulert veksten i markedet for ferskpresset juice, mens markedet for «juice fra konsentrat» er blitt helt marginalisert. Høy kvalitet (ferskpresset juice) er et normalgode, lav kvalitet (juice fra konsentrat) er et inferiørt. Disse empiriske sammenhengene belyser hvordan enkelte produkter over noen få tiår kan vokse til milliardindustrier. Fiskeoppdrettsnæringen har hatt en eventyrlig vekst, noe som dels gjenspeiler teknologiutviklingen i oppdrett, men også i stor grad reflekterer at fersk laks er blitt mer verdsatt, relativt til andre produkter, i et globalt marked karakterisert ved høy inntektsvekst. Tenk på betydningen av inntektsveksten i Asia for eksporten av norsk laks. I analysen senere vil vi hyppig referere til kvantitative mål på disse sammenhengene siden størrelsesorden på effektene er viktige. Vi vil da bruke begreper som pris- og inntektselastisiteter.

2.4.4 Pris- og inntektselastisiteter Tenk deg at prisen på en vare stiger 1 prosent, og som følge av det faller etterspørselen etter varen med 2,5 prosent. Vi sier da at varen har en priselastisitet (etterspørselselastisitet) på 2,5. Priselastisiteten (etterspørselselastisiteten) til en vare er den prosentvise nedgangen i etterspørselen etter varen som følger hvis prisen på varen stiger én prosent. Høy priselastisitet betyr altså at etterspørselen faller mye hvis prisen stiger – det er det samme som en flat etterspørselskurve, se figuren til venstre nedenfor. Det omtales ofte som elastisk etterspørsel.

Figur 2.8. Etterspørselselastisitet.

Figuren til høyre viser en situasjon med lav priselastisitet, i det tilfellet er etterspørselskurven bratt. I litteraturen omtales det gjerne som uelastisk etterspørsel. Priselastisiteten er viktig for å forstå hvordan priser svinger over tid i en del markeder. Legg merke til at hvis etterspørselskurven er bratt (dvs. uelastisk), vil endringer i volumet av varer solgt i markedet

36


lede til store prisendringer, som angitt ved kulepunktene i figuren til høyre. Det er en av forklaringene på at prisen på elektrisk kraft i Norge øker ekstremt mye i de årene der det er tørr høst og kald vinter. Lite vann i kraftmagasinene gir liten produksjon, og med en bratt etterspørselskurve, fyker prisen i været (det er også andre grunner). Vi skal også se at priselastisiteten har stor betydning i analyser av konkurranseforholdene i et marked. Er etterspørselskurven bratt, kan man oppnå en svært høy pris i markedet hvis det solgte volumet holdes lavt. Da er det viktig med konkurranse mellom bedrifter, som gjennom konkurransen sørger for at produksjonen holdes oppe og prisen nede. Det kommer vi tilbake til i kapitlet om markedsmakt. I omtalen av komplementer og substitutter, forklarte vi at etterspørselen etter et gode også påvirkes av prisen på andre goder. Vi bruker krysspriselastisiteter til å måle disse effektene. Dette målet kommer vi ikke til å benytte i diskusjonen senere, men definisjonen tilsvarer definisjonen av priselastisitet, med den forskjell at den måler virkningen som en endring i prisen på én vare har på etterspørselen etter en annen vare. Et begrep vi derimot kommer til å benytte senere er inntektselastisitet. Inntektselastisiteten til en vare er den prosentvise endringen i etterspørselen etter varen som følger hvis forbrukernes inntekter øker én prosent. For begrepsparet normale og inferiøre goder får vi dermed følgende sammenheng: Inntektselastisiteten er positiv for normale goder, og negativ for inferiøre. Inntektselastisiteten får stor betydning når vi senere skal drøfte prisutviklingen over tid på ulike varegrupper. Det vil jo være slik at markeder for normale goder vil tendere til å vokse, mens en i markeder for inferiøre goder kan forvente reduserte volumer – alt annet likt.

2.5 Samspillet mellom priser og inntekter – arbeidsmarkedet som eksempel Vi kan benytte begrepene ovenfor til å forstå mekanismene bak utviklingen i viktige markeder for individer. Her skal vi bruke dem til å belyse noen trekk ved arbeidsmarkedet, og hvordan vi kan forvente at individers tilbud av arbeid vil utvikle seg i fremtiden. Dermed får vi også en god illustrasjon på hvordan teorien om konsumenters adferd kan anvendes. Arbeidstilbudet har stått sentralt i politisk debatt. Politikere er bekymret for utfordringene ved eldrebølgen – fødselsratene synker, det blir færre i yrkesaktiv alder, og flere eldre som trenger omsorgstjenester. Riktignok kan man kan endre pensjonssystemet og stimulere folk til å stå lenger i jobb – det et viktig mål med pensjonsreformen. Kanskje man kan også effektivisere utdanningssystemet slik at nye kull kommer raskere i jobb. Men et underliggende viktig spørsmål er følgende: hvor mye ønsker egentlig individene å jobbe?

37


Som alt annet har jobb et beste alternativ – fritid! Med alle de muligheter det gir for rikt sosialt liv, reiser og alt annet berikende man kan bruke tiden til. Mer arbeidstid øker riktignok inntektene, og gir med det økt rom for forbruk. Men det går på bekostning av fritid, som også har verdi. Hva kan vi på faglig grunnlag si om denne beslutningssituasjonen? For det første, hva koster fritid? Én time ekstra fritid er én time tapt arbeidsinntekt – så prisen på fritid er timelønn etter skatt. Men så er det da slik at lønnsnivået har vokst over tid. Produktiviteten i næringslivet stiger, og med det øker lønningene. Det har gjort det dyrere å ta ut fritid, «prisen» på fritid er jo nettopp timelønnen etter skatt, og når prisen på fritid øker, skulle en isolert sett forvente at befolkningen «kjøper mindre» av det, som er det samme som at de vil jobbe mer. Men så er det en viktig faktor som ikke er hensyntatt i dette resonnementet. Økte lønninger betyr også at vi er langt rikere enn før. Siden det er grunn til å tro at fritid er et normalgode, altså at man ønsker mer fritid når inntektsnivået er høyere, har vi funnet en effekt som trekker i motsatt retning. Vi er rikere, og ønsker mer fritid – men den er blitt dyrere, og da er ikke sikkert vi ønsker mer likevel. Hva virkningen av lønnsveksten blir på arbeidstilbudet, er følgelig usikkert – avhengig av hvilken effekt som er den sterkeste. Dette bekreftes av empiriske studier, som viser at det ikke er noen enkel sammenheng mellom lønn og arbeidstilbud.

Begrepene substitutter og komplementer kan benyttes til å forklare sider ved arbeidstilbudet. I et internasjonalt perspektiv har Skandinavia vært kjent ved en kombinasjon av høyt skattenivå og samtidig høy yrkesdeltakelse. Hvordan? I en analyse i tidsskriftet Journal of Economic Perspectives, argumenteres det for at subsidiering av goder som er komplementære med arbeid er en viktig forklaring. Det er goder som barnehagetilgang, eldreomsorg – som frigjør tid, og utdanning – som gir kompetanse. Det stimulerer arbeidstilbudet. Kleven, H. J. (2014). How can Scandinavians tax so much? Journal of Economic Perspectives, 28(4), 77-98. Den andre effekten vi beskrev over, virkningen på arbeidstilbudet av at vi er blitt rikere, er kjent som inntektseffekten. For de fleste produkter har inntektseffekten ingen betydning. Riktignok er det jo generelt slik at din inntekt får økt kjøpekraft når priser faller – man sier at realinntekten har steget. Men faller prisen på tannpasta, blir effekten forsvinnende liten, til det er produktets andel av ditt samlede forbruk for liten. Inntektseffekten er bare relevant for endringer i priser som har stor betydning for de samlede inntektene eller utgiftene. Og der er lønninger et eksempel. Renter er et annet eksempel der inntektseffekten får betydning. Stiger renten, blir det dyrere å låne. Det gjør at lånefinansiert forbruk blir dyrere, noe som er en priseffekt. Men siden husholdningene har stor gjeld, vil øket renter medføre store ekstra renteutgifter som reduserer husholdningenes realdisponible inntekter. Det er en inntektseffekt. Og den er politikerne bekymret for, hvis rentenivået etter hvert skulle stige. Inntektseffekten kan medføre et betydelig fall i husholdningenes etterspørsel, en effekt man har sett i flere land der husholdningenes gjeld har blitt høy.

38


2.6 Diskusjonen videre I markedsteorikapitlet skal vi benytte begrepene fra dette kapitlet til å analysere hvordan priser blir bestemt i markedet. Etterspørselskurvens egenskaper er viktige for å forstå hvorfor priser har endret seg over tid, og til å predikere fremtidige prisbaner. Men før det, skal vi se nærmere på bedrifters markedsadferd.

39

Riis, Moen, Steigum - Innføring i samfunnsøkonomi  

Gyldendal Akademisk 2018

Riis, Moen, Steigum - Innføring i samfunnsøkonomi  

Gyldendal Akademisk 2018