I en og samme person

som en enklere Ibsen å oppføre for oss som vanlig er bare amatører?» Nils mente naturligvis «som bare er vanlige amatører». «Å …» begynte bestefar Harry, men så la han bånd på seg.

Bestefaren min nøt dette. Han hadde stor respekt og hengivenhet overfor Nils Borkman som forretningspartner, men hver eneste ivrige ildsjel og hvert tilfeldige medlem av First Sister Players – uten unntak – kjente Nils som en tvers gjennom tyrannisk regissør. (Og vi var nesten like lei av Henrik Ibsen og Borkmans oppfatning av seriøst drama, som vi var av Agatha Christie!)

«Vel …» begynte Richard Abbott; så fulgte en tenkepause.

«Hvis det skal være Ibsen – og vi er tross alt bare amatører – så burde det være enten Hedda Gabler eller Et dukkehjem.

Ikke et eneste barn i det første, og barna i det andre er uviktige som skuespillere. Vi trenger naturligvis en veldig sterk og kompleks kvinne – i begge stykkene – og menn som vanen tro er svake eller ufordragelige, eller begge deler.»

«Svake eller ufordragelige, eller begge deler?» spurte Nils Borkman vantro.

«Jørgen, mannen til Hedda, er udugelig og konvensjonell – en grusom kombinasjon av svakheter, men et ytterst vanlig karaktertrekk hos menn,» fortsatte Richard Abbott. «Eilert Løvborg er en usikker svekling, mens assessor Brack – som navnet tilsier – er foraktelig. Skyter kanskje ikke Hedda seg på grunn av en forutsigbar fremtid med både den udugelige ektemannen og den foraktelige Brack?»

«Driver nordmennene bestandig og skyter seg, Nils?» spurte bestefar skjelmsk. Harry visste hvordan han skulle trykke på knappene til Borkman; denne gangen klarte imidlertid Nils å stå imot trangen til å komme med en historie om fjordhopping – han ignorerte den gamle vennen og forretningspartneren som likte å kle seg som kvinne. (Bestefar Harry hadde spilt Hedda mange ganger; han hadde spilt Nora i Et dukkehjem også – men på grunn av alderen passet han ikke lenger til noen av disse kvinnelige hovedrollene.)

«Og hvilke … svakheter og andre ufordragelige lekkerbis33