I en og samme person

som var så tydelig i hans tidligere bøker, blant annet i Garps bok, Irvings gjennombrudd til det helt store publikummet. Dette er en tidløs roman om vennskap og kjærlighet, på tvers av alder og kjønn, men også en roman som tar siste halvdel av forrige århundre på pulsen. Dette er en politisk roman, om et ømtålig emne, slik også Siderhusreglene var, en hudløs og grusom bok, fra et utsatt miljø, men den er også tidvis burlesk og morsom.

«En skikkelig bamseklem av en bok.»

Sindre Hovdenakk, VG

«Skriften er barokk, burlesk, endog grotesk, og geografiske konstanter er New England og Iowa. Så har han usvikelig sans for splittede familier, skrivende mennesker, fribrytere, bjørner og avkuttede kroppsdeler. Av seksualitet ynder han helst eldre damer som med islett av blodskam forfører unge gutter.

Og ut av det store intet kan det inntreffe tilfeldigheter som får uoverskuelige konsekvenser … Siste natt i Twisted River, hans tolvte roman, er utvilsomt hans mest ambisiøse til nå.»

Terje Stemland, Aftenposten

Det er en fargerik oppvekstroman fra amatørteatermiljøet i en amerikansk småby, men også en bok om Ibsen og Shakespeare, og annen europeisk litteratur.

John Irving er en mester til å fremkalle bisarre karakterer og integrere dem i fortellingene, slik han blant annet gjør når leseren her møter en norsk, depressiv teaterinstruktør.

I en og samme person er en roman på nivå med hans aller beste.

«En dyp sannhet vokser fram fra disse sidene. Dette er Irving på sitt modigste og mest ambisiøse. Dette er Amerika og amerikansk litteratur på sitt absolutt beste.»

Abraham Verghese, forfatter av verdenssuksessen Alene sammen

«… ingen tvil om at John Irving har funnet sin suksessformel. Ved hjelp av disse ingrediensene utforsker han de store spørsmålene i livet, som kjærlighet, hevn, minner, skyld, fravær, død.»

Stian Bromark, Dagbladet

JOHN IRVING I en og samme person

JANE SOBEL Klonsky

I sin nye roman vender John Irving for alvor tilbake til temaet seksualitet,

J O H N I R V I N G I en og samme person

SAGT OM SISTE NATT I TWISTED RIVER:

J

ohn Winslow Irving er født i Exeter, New Hampshire, i 1942. Han debuterte med romanen Setting Free the Bears i 1968. Irving studerte ved universitetet i Pittsburgh og ved Institutt for europeiske studier i Wien, en by som ofte dukker opp i bøkene hans. Senere har han undervist i engelsk litteratur sammen med blant andre Kurt Vonnegut. Romaner som Garps bok, Hotell New Hampshire, Siderhusreglene og Enke for et år er blitt filmatisert, den siste under tittelen The Door in the Floor (2004). Siste natt i Twisted River kom høsten 2009 i USA og Storbritannia, og på norsk våren 2010.

I en og samme person kommer samtidig på norsk og engelsk våren 2012.

John Irving er bosatt i Toronto og Vermont.

John Irving på norsk:

Garps bok. Roman, 1979 Hotell New Hampshire. Roman, 1983 Siderhusreglene. Roman, 1986 En bønn for Owen Meany. Roman, 1989 Pension Grillparzer. Noveller og prosastykker, 1993 Sirkusbarn. Roman, 1994 Enke for et år. Roman, 1998 Den oppdiktede venninnen. En minnebok, 1999 Den fjerde hånden. Roman, 2001 Lyder i natten. Barnebok, 2004 Til jeg finner deg. Roman, 2005 Siste natt i Twisted River. Roman, 2010 I en og samme person. Roman, 2012

Originaltittel: In One Person Copyright © 2012 by Garp Enterprises, Ltd. Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Simon & Schuster, New York 2012 Printed in Germany Trykk/innbinding: GGP Media GmbH Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70g Holmen 1,8 Boken er satt med Stempel Garamond 10,5/12 pkt.

Oversetter Halvor Kristiansen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-42382-4 ISBN 978-82-525-7988-8 (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

John Irving

I en og samme person Oversatt fra engelsk av Halvor Kristiansen

S책 i en og samme person spiller jeg mange mennesker, Og ingen tilfredse.

William Shakespeare, Richard II

Kapittel 1

En mislykket casting

Jeg vil begynne med å fortelle om Miss Frost. Selv om jeg sier til alle at jeg ble forfatter fordi jeg leste en viss roman av Charles Dickens i den formende alder av femten år, er sannheten at jeg var enda yngre da jeg møtte Miss Frost første gang og forestilte meg at jeg hadde sex med henne, og det øyeblikket i min seksuelle oppvåkning markerte også fantasiens ustadige fødsel. Vi formes av det vi higer etter. Etter mindre enn et minutts opphisset, hemmelig lengsel higet jeg etter å bli forfatter og å ha sex med Miss Frost – ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.

Jeg traff Miss Frost på et bibliotek. Jeg liker biblioteker, selv om jeg har problemer med å uttale ordet både i entall og flertall. Det finnes enkelte ord jeg har betydelige problemer med å uttale: substantiver for det meste – mennesker, steder og ting som har gitt meg overnaturlig opphisselse, uløselige konflikter eller ren og skjær panikk. Det mener i hvert fall flere stemmelærere og talepedagoger og psykiatere som har behandlet meg – uten hell, dessverre. På barneskolen ble jeg satt ned et klassetrinn på grunn av «alvorlige talevansker» – en overdrivelse. Nå er jeg i slutten av sekstiårene, snart sytti. Jeg er ikke lenger interessert i hvorfor jeg uttaler ord feil. (Skal jeg være helt ærlig, driter jeg i etiologien.)

Jeg prøver ikke engang å uttale ordet etiologi, men jeg kan streve meg gjennom en forståelig, om enn uriktig uttale av bibliotek eller biblioteker – det forkludrede ordet stiger fram som en ukjent frukt. (Jeg sier «bibbelotek» og «bibbeloteker» – slik barn kan gjøre.)

11

Enda mer ironisk er det at mitt første bibliotek var av det helt ubetydelige slaget. Det var det offentlige biblioteket i småbyen First Sister i Vermont – en kompakt, rød murbygning i samme gate som besteforeldrene mine bodde i. Jeg bodde i huset deres i River Street – fram til jeg fylte femten og moren min giftet seg på nytt. Moren min traff stefaren min under en teateroppsetning.

Byens amatørteatergruppe kalte seg First Sister Players; så langt tilbake jeg kan huske, så jeg alle stykkene de satte opp på det lille teatret i byen. Moren min var sufflør – hvis noen glemte replikkene, sa hun hva de skulle si. (Siden det var amatørteater, var det mange replikker som ble glemt.) I mange år trodde jeg at suffløren var en av skuespillerne – en mystisk skikkelse utenfor scenen og uten kostyme, men en nødvendig bidragsyter til dialogen.

Stefaren min var ny skuespiller i First Sister Players da moren min traff ham. Han hadde flyttet til byen for å undervise på Favorite River Academy – en nesten prestisjefylt privatskole som på den tiden var en ren gutteskole. I mesteparten av mitt unge liv (med sikkerhet fra jeg var ti eller elleve) må jeg ha visst at jeg etter hvert, når jeg ble «gammel nok», skulle begynne på denne skolen. Det fantes et mer moderne og bedre opplyst bibliotek på privatskolen, men det offentlige biblioteket i byen First Sister var mitt første bibliotek, og bibliotekaren var min første bibliotekar. (Jeg har forresten aldri hatt problemer med å uttale «bibliotekar».)

Jeg trenger vel ikke å si at Miss Frost var en mer minneverdig erfaring enn biblioteket. Utilgivelig nok oppfattet jeg ikke fornavnet hennes før lenge etter at jeg traff henne. Alle kalte henne Miss Frost, og for meg så hun ut til å være på alder med moren min – eller litt yngre – da jeg omsider skaffet meg mitt første lånekort og traff henne. Tanten min, en særdeles myndig dame, hadde fortalt meg at Miss Frost «var veldig pen før», men det var umulig å forestille seg at Miss Frost noen gang kunne ha vært penere enn da jeg traff henne – til tross for det, gjorde jeg ikke noe annet enn å forestille meg ting, selv som barn. Tanten min hevdet at ungkarene i 12

byen ble svært ivrige når de traff Miss Frost før. Da en av dem tok mot til seg og presenterte seg – han sa virkelig navnet sitt til Miss Frost – hadde bibliotekaren, som den gang var vakker, sett kjølig på ham og sagt iskaldt: «Jeg heter Miss Frost.

Har aldri vært gift, vil aldri bli det.»

Med den innstillingen var Miss Frost fremdeles ugift da jeg traff henne; for meg var det en gåte at ungkarene i byen First Sister for lengst hadde sluttet å presentere seg for henne.

Den avgjørende Dickens-romanen – den som fikk meg til å ville bli forfatter, det er i hvert fall det jeg pleier å si – var Store forventninger. Jeg er sikker på at jeg var femten år, både da jeg leste den for første gang, og den første gangen jeg leste den om igjen. Jeg vet at det var før jeg begynte på Favorite River, for jeg lånte boken på bybiblioteket i First Sister – to ganger.

Jeg skal aldri glemme den dagen jeg dukket opp på biblioteket for å ta med meg boken for andre gang; jeg hadde aldri lest en hel roman to ganger.

Miss Frost sendte meg et gjennomtrengende blikk. På den tiden tror jeg ikke jeg nådde henne til skuldrene engang. «En gang i tiden var Miss Frost det man kaller ’statelig’,» hadde tanten min sagt, som om høyden og figuren til Miss Frost bare eksisterte i fortiden. (For meg ville hun bestandig være statelig.)

Miss Frost var en høyreist og bredskuldret kvinne, selv om det først og fremst var de små, men pene brystene som fanget oppmerksomheten min. I tydelig kontrast til den mannhaftige størrelsen og åpenbare fysiske styrken så brystene til Miss Frost ut som om de nettopp hadde utviklet seg – den underlige, spirende formen til ungpikebryster. Jeg forsto ikke hvordan det var mulig for en eldre kvinne å oppnå et slikt utseende, men brystene hennes måtte ha fanget fantasien til hver eneste tenåringsgutt som så henne, det vil si, det trodde jeg i hvert fall da jeg traff henne – når var det? – i 1955. Videre må dere huske på at Miss Frost aldri kledde seg utfordrende, i hvert fall ikke i den obligatoriske stillheten i det øde, offentlige biblioteket i First Sister; tidlig eller sent, 13

samme når på døgnet man gikk dit, var det nesten aldri noen der.

Jeg hadde overhørt den myndige tanten min si (til moren min): «Miss Frost er forbi den alderen der det holder med en treningsbehå.» Som trettenåring oppfattet jeg dette dit hen at behåene til Miss Frost – i min fordømmende tantes øyne – var helt feil til brystene hennes, eller omvendt. Det syntes ikke jeg! Og mens jeg fortvilte i mitt stille sinn over min og tantes ulike fiksering på brystene til Miss Frost, fortsatte den urovekkende bibliotekaren å se på meg med det nevnte gjennomtrengende blikket.

Jeg traff henne da jeg var tretten; i dette truende øyeblikket var jeg femten, men det invaderende, lange, dvelende blikket til Miss Frost føltes som om det varte i to år. Om det at jeg ville lese Store forventninger om igjen, sa hun til slutt: «Du har allerede lest den, William.»

«Ja, jeg elsket den,» sa jeg – dette i stedet for å plumpe ut med at jeg elsket henne, noe jeg holdt på å gjøre. Hun var sobert formell – den første som uten unntak kalte meg William. Familie og venner kalte meg bestandig Bill eller Billy.

Jeg ville se Miss Frost kun iført behåen, som (etter min forstyrrende tantes oppfatning) ikke ga tilstrekkelig støtte. Men i stedet for å plumpe ut med noe så upassende, sa jeg: «Jeg vil lese Store forventninger om igjen.» (Ikke et ord om forutanelsen min om at inntrykket Miss Frost hadde gjort på meg, ville være like knusende som det Estrella gjør på stakkars Pip.) «Allerede?» spurte Miss Frost. «Det er bare en måned siden du leste Store forventninger!»

«Jeg kan knapt vente med å lese den om igjen,» sa jeg.

«Charles Dickens har skrevet mange bøker,» sa Miss Frost.

«Du burde prøve en av de andre, William.»

«Ja, jeg skal det,» forsikret jeg henne, «men først vil jeg lese denne om igjen.»

Da Miss Frost sa «William» for andre gang, fikk jeg umiddelbart ereksjon – men som femtenåring hadde jeg en liten 14

penis, og en latterlig skuffende ståpikk. (Det var ingen fare for at Miss Frost skulle legge merke til ereksjonen, for å si det slik.)

Den allvitende tanten min hadde sagt til moren min at jeg var underutviklet for alderen. Naturligvis mente tanten min «underutviklet» på andre (eller alle) måter; så vidt jeg vet, hadde hun ikke sett penisen min siden jeg var baby – og kanskje ikke da heller. Jeg er sikker på at jeg har mer å si om ordet «penis». Foreløpig holder det å informere dere om at jeg har voldsomme problemer med å si ordet «penis», som med min forpinte uttale – når jeg i det hele tatt klarer å gi det lyd – blir til «penit». Det rimer på «senit», hvis dere skulle lure. (Jeg er villig til å gå langt for å unngå flertallsformen.)

Nok om det, Miss Frost visste ingenting om mine seksuelle kvaler der jeg prøvde å låne Store forventninger for andre gang. Faktisk ga Miss Frost meg inntrykk av at med alle bøkene som fantes på biblioteket, var det en umoralsk sløsing av tid å lese noen av dem om igjen.

«Hva er så spesielt med Store forventninger?» spurte hun.

Hun var den første personen jeg fortalte at jeg ville bli forfatter «på grunn av» Store forventninger, men egentlig var det på grunn av henne.

«Vil du bli forfatter!» utbrøt Miss Frost; hun hørtes ikke særlig glad ut. (Mange år senere lurte jeg på om Miss Frost ville ha virket like indignert hvis jeg hadde foreslått sodomitt som yrke.)

«Ja, forfatter – jeg tror det,» sa jeg.

«Du kan umulig vite at du vil bli forfatter!» sa Miss Frost.

«Det er ikke noe karrierevalg.»

Det hadde hun vitterlig rett i, men det visste jeg ikke den gang. Og jeg bønnfalt henne ikke bare om å få lese Store forventninger om igjen; delvis var bønnene mine spesielt heftige fordi jo mer irritert Miss Frost ble på meg, desto mer kunne jeg nyte at hun plutselig hev etter pusten – for ikke å snakke om de overraskende ungpikeaktige brystene som hevet og senket seg når hun gjorde det.

I en alder av femten var jeg like dypt forelsket i og knust 15

av henne som jeg hadde vært to år tidligere. Nei, det må jeg korrigere: Jeg var enda mer fengslet av henne som femtenåring enn da jeg var tretten, for da fantaserte jeg bare om å ha sex med henne og bli forfatter – men som femtenåring var sexfantasiene mer utviklet (med flere konkrete detaljer), og jeg hadde allerede skrevet noen setninger jeg likte godt.

Både det å ha sex med Miss Frost og det å bli forfatter var usannsynlig, naturligvis – men fantes det en fjern mulighet?

Pussig nok var jeg tilstrekkelig overmodig til å tro det. Hvor denne overdrevne stoltheten eller ufortjente selvtilliten kom fra – vel, jeg kunne bare tippe at det hadde noe med gener å gjøre.

Jeg sikter ikke til genene til moren min; jeg så ikke noe overmot i sufflørrollen bak scenen. Tross alt tilbrakte jeg de fleste kveldene sammen med moren min i den trygge havnen til de mange talentfulle (og ikke så talentfulle) medlemmene av byens amatørteatergruppe. Den lille teatersalen var ikke preget av stolthet eller overstrømmende selvtillit – derfor trengte de sufflør.

Hvis overmotet var genetisk, måtte det komme fra den biologiske faren min. Jeg ble fortalt at jeg aldri hadde møtt ham; jeg kjente ham bare av omtale, og det hørtes ikke bra ut.

«Kodegutten», kalte bestefar ham – eller sjeldnere, «sersjanten». Moren min hadde sluttet på college på grunn av sersjanten, sa bestemor. (Hun foretrakk «sersjanten», som hun alltid sa i en nedlatende tone, fremfor «kodegutten».)

Hvorvidt William Francis Dean var en medvirkende årsak til at moren min sluttet på college, vet jeg egentlig ikke; hun begynte på sekretærskolen i stedet, men ikke før han gjorde henne gravid med meg. Dermed sluttet moren min på sekretærskolen også.

Moren min fortalte meg at hun hadde giftet seg med faren min i Atlantic City i New Jersey i april 1943 – litt sent for et hastverksbryllup, for jeg ble født i First Sister i Vermont i mars 1942. Jeg var allerede et år gammel da de giftet seg, og «bryllupet» (de ble viet av en byfogd eller en fredsdommer) 16

var først og fremst bestemors idé – det sa i hvert fall tante Muriel. Det ble antydet at William Francis Dean ikke hadde vært så veldig villig til å inngå ekteskap.

«Vi ble skilt før du fylte to år,» fortalte moren min meg. Jeg hadde sett vielsesattesten, og det var derfor jeg husket Atlantic City i New Jersey, et tilsynelatende eksotisk sted langt fra Vermont; faren min hadde tatt rekruttskolen der. Ingen hadde vist meg skilsmissepapirene.

«Sersjanten var ikke interessert i ekteskap og barn,» sa bestemor med en ikke ubetydelig mengde overlegenhet; selv som barn så jeg at stoltheten til tanten min stammet fra bestemor.

Men på grunn av det som skjedde i Atlantic City i New Jersey – samme hvem som hadde insistert på det – ble jeg erklært ektefødt av vielsesattesten, om enn noe sent. Jeg fikk navnet William Francis Dean Jr.; jeg hadde navnet hans, om ikke nærværet. Og jeg må ha hatt en viss andel av kodeguttgenene hans – sersjantens «vågemot», slik moren min så det.

«Hvordan var han?» hadde jeg spurt moren min kanskje hundre ganger. Hun pleide å snakke pent om ham. «Å, han var veldig kjekk – noe du også vil bli,» svarte hun bestandig med et smil. «Og han hadde massevis av vågemot.»

Moren min var veldig kjærlig mot meg før jeg begynte å vokse opp.

Jeg vet ikke om alle gutter er like ubevisste på lineær tid før tenårene og i begynnelsen av tenårene som jeg var, men det falt meg aldri inn å undersøke rekkefølgen av hendelser.

Faren min må ha smelt moren min på tjukka i slutten av mai eller tidlig i juni i 1941 – da han var ferdig med det første året på Harvard. Likevel ble han aldri omtalt – ikke engang i en sarkastisk kommentar fra tante Muriel – som Harvardgutten. Han ble alltid kalt kodegutten (eller sersjanten), selv om moren min var tydelig stolt av tilknytningen til Harvard.

«Tenk deg å begynne på Harvard i en alder av femten!» hørte jeg henne si mer enn en gang.

Men hvis den modige faren min hadde vært femten da han 17

begynte på Harvard (i september 1940), måtte han være yngre enn moren min, som hadde fødselsdag i april. Hun hadde allerede fylt tjue i april 1940; det var bare en måned til hun fylte 22 da jeg ble født i mars 1942.

Unnlot de å gifte seg da hun fikk vite at hun var gravid, fordi faren min ikke var atten år ennå? Han fylte atten i oktober 1942. Som moren min fortalte meg: «Forbindtlig nok var vernepliktalderen senket til atten.» (Først senere tenkte jeg at ordet «forbindtlig» ikke var vanlig i vokabularet til moren min: Kanskje det var Harvard-gutten som snakket.)

«Faren din trodde han ved å melde seg frivillig til befalstjeneste kanskje ville få mer kontroll over hvor hæren stasjonerte ham, og det gjorde han i januar 1943,» sa moren min. («Hvor hæren stasjonerte ham» hørtes heller ikke ut som hennes vokabular; det oste av Harvard-gutten.)

I mars 1943 reiste faren min med buss til Fort Devens i Massachusetts for å begynne militærtjenesten. På den tiden var flyvåpenet en del av hæren; han ble tildelt spesialiseringen som kryptografitekniker. Flyvåpenet hadde overtatt Atlantic City og sanddynene rundt og etablert en rekruttskole der. Faren min og de andre rekruttene ble innkvartert på luksushotellene, som de skulle ødelegge fullstendig. Ifølge bestefaren min: «Ingen sjekket ID-kortene i barene. I helgene strømmet jentene – for det meste offentlig ansatte fra Washington – til byen. Det gikk sikkert veldig livlig for seg – alle mulige slags våpen ble avfyrt i de sanddynene.»

Moren min sa at hun besøkte faren min i Atlantic City – «en eller to ganger». (Mens de ennå ikke var gift, og jeg var ett år gammel?)

Det var sammen med bestefar at moren min må ha reist til Atlantic City til «bryllupet» i april 1943; det må ha vært like før faren min ble sendt til flyvåpenets kryptografiskole i Pawling i New York – der han lærte seg å bruke kodebøker og chifferstrips. Derfra ble faren min sendt til Chanute Field i Rantoul i Illinois på sensommeren 1943. «I Illinois lærte han det vesentligste innen kryptografi,» sa moren min.

Så de holdt fremdeles kontakten sytten måneder etter at jeg 18

ble født. («Det vesentligste» var ikke noe hyppig innslag i vokabularet til moren min.)

«I Chanute Field så faren din for første gang den viktigste militære chiffermaskinen – i all hovedsak en fjernskriver som det var festet et sett med elektroniske chifferhjul til,» fortalte bestefar. Han kunne like godt ha snakket latin; ikke engang min savnede far kunne antakelig ha forklart meg hvordan en chiffermaskin fungerte.

Bestefar brukte aldri «kodegutten» eller «sersjanten» nedsettende, og han likte å fortelle meg krigshistorien til faren min. Det må ha vært som amatørskuespiller i First Sister Players at bestefar utviklet den nødvendige evnen til å pugge og huske så spesifikke og vanskelige detaljer; bestefar kunne fortelle meg nøyaktig hva som hadde skjedd med faren min – ikke at krigsinnsatsen til en kryptograf, kodingen og dechiffreringen av hemmelige meldinger var helt og holdent uinteressant.

Det amerikanske flyvåpenets femtende armé hadde hovedkvarter i Bari i Italia. Den 760. bombeskvadronen, som faren min tilhørte, var stasjonert på hærens flybase i Spinazzola – ute på landet sør for byen.

Etter at de allierte invaderte Italia, var flyvåpenets femtende armé involvert i bombing i Sør-Tyskland, Østerrike og på Balkan. Fra november 1943 til september 1945 mistet de over tusen B-24 bombefly i disse kampene. Men kryptografene fløy ikke. Faren min var trolig sjelden utenfor koderommet på basen i Spinazzola; han tilbrakte de siste to årene av krigen med kodebøkene og den uforståelige krypteringsmaskinen.

Mens bombeflyene angrep nazistenes fabrikkanlegg i Østerrike og oljefeltene i Romania, våget ikke faren min seg lenger enn til Bari – som regel for å selge sigarettene sine på svartebørsen. (Sersjant William Francis Dean røykte ikke, forsikret moren min meg, men han solgte nok sigaretter i Bari til å kjøpe en bil da han kom tilbake til Boston – en 1940-modell Chevrolet Coupe.)

Demobiliseringen av faren min gikk relativt raskt. Han 19

tilbrakte våren 1945 i Napoli, som han beskrev som «fortryllende og lettsindig, og oversvømt av øl.» (Beskrev for hvem?

Hvis han hadde skilt seg fra moren min før jeg fylte to – hvordan skilte han seg? – hvorfor skrev han fremdeles til henne da jeg var blitt tre år?)

Kanskje han skrev til bestefaren min i stedet; det var han som fortalte meg at faren min hadde gått om bord på et troppetransportskip i Napoli. Etter et kort opphold på Trinidad ble han fløyet i et C-47 til en base i Natal i Brasil, der faren min sa at kaffen var «veldig god». Fra Brasil ble han fløyet i et annet C-47 – dette ble beskrevet som «gammelt» – til Miami. Et troppetransporttog nordover spredte de hjemvendende soldatene til hvert sitt sted; dermed ble faren min sendt tilbake til Fort Devens i Massachusetts.

I oktober 1945 hadde skoleåret begynt, så det var for sent å gjenoppta studiene på Harvard; han kjøpte Chevyen for pengene fra svartebørssalget og fikk et vikariat i leketøysavdelingen til Jordan Marsh, den største butikken i Boston.

Han vendte tilbake til Harvard høsten 1946; denne gangen konsentrerte han seg om romanske studier, som ifølge bestefar betydde de språklige og litterære tradisjonene i Frankrike, Spania, Italia og Portugal. («Eller i hvert fall to eller tre av dem,» sa bestefar.)

«Faren din var en kløpper i fremmedspråk,» fortalte moren min – og derfor en kløpper i kryptografi, kanskje? Men hvorfor skulle moren eller bestefaren min bry seg om hva den flyktende faren min studerte på Harvard? Hvor hadde de fått disse opplysningene fra? Hvorfor ble de informert?

Det fantes et fotografi av faren min – i mange år det eneste bildet jeg så av ham. På fotografiet ser han veldig ung og veldig tynn ut. (Det ble tatt sent om våren eller på forsommeren i 1945.) Han spiser en iskrem om bord på troppetransportskipet; fotografiet ble tatt et sted mellom kysten av Sør-Italia og Karibia, før de la til i Trinidad.

Jeg tipper at den svarte panteren på pilotjakken til faren min fanget hele eller mesteparten av min barnslige fantasi; panteren med det sinte uttrykket var symbolet til 460. bom20

begruppe. (Kryptografi ble kun bedrevet på bakken – likevel ble kryptografene tildelt pilotjakker.)

Fikseringen som overskygget alt annet, var at jeg hadde noe av krigshelten i meg, selv om detaljene rundt krigsbedriftene til faren min ikke hørtes veldig heltemodige ut – ikke engang for et barn. Men bestefar var en av disse som var fanatisk opptatt av andre verdenskrig – dere kjenner typen, de som synes hver eneste detalj er spennende – og han sa bestandig til meg: «Jeg ser en fremtidig helt i deg!»

Bestemor hadde nesten aldri noe positivt å si om William Francis Dean, og moren min innledet og avsluttet (som regel) beskrivelsen med «veldig kjekk» og «massevis av vågemot».

Nei, det er ikke helt sant. Da jeg spurte henne hvorfor forholdet deres ikke hadde fungert, sa hun at hun hadde sett faren min kysse en annen. «Jeg så ham kysse en annen,» var det eneste hun sa, like overflatisk som om hun sufflerte en skuespiller som hadde glemt ordet annen. Jeg kunne ikke trekke noen annen slutning enn at hun hadde observert dette kysset etter at hun ble gravid med meg – kanskje til og med etter at jeg ble født – og at hun så tilstrekkelig av kliningen til å vite at det ikke var et uskyldig kyss.

«Det må ha vært et tungekyss, et med tungen langt ned i halsen på hverandre,» betrodde en eldre kusine meg en gang – en plump jente, datteren til den myndige tanten jeg nevner stadig vekk. Men hvem var det faren min kysset? Jeg lurte på om det var en av disse helgejentene som strømmet til Atlantic City, en av de offentlig ansatte fra Washington. (Hvorfor skulle bestefar ellers ha nevnt dem for meg?)

På den tiden var det alt jeg visste; det var ikke mye å vite.

Det var imidlertid mer enn nok til å mistro meg selv – til og med mislike meg selv – fordi jeg hadde en tendens til å tilskrive min biologiske far alle feilene mine. Jeg klandret ham for hver eneste uvane, for hver onde og hemmelige tanke; i korte trekk trodde jeg at alt som plaget meg, var nedarvet.

Hver eneste del av meg som jeg tvilte på eller fryktet, måtte være et av karaktertrekkene etter sersjant Dean.

Hadde kanskje ikke moren min sagt at jeg kom til å bli pen?

21

Var ikke det en forbannelse også? Når det gjaldt vågemotet – vel, hadde jeg kanskje ikke skrytt av (som trettenåring) at jeg skulle bli forfatter? Hadde jeg kanskje ikke allerede forestilt meg å ha sex med Miss Frost?

Tro meg, jeg ville ikke være etterkommeren etter den rømte pappaen min, et avkom av den genetiske pakken hans – han smelte unge kvinner på tjukka og gikk fra dem i hytt og vær.

For det var sersjant Deans modus operandi, var det ikke?

Jeg ville ikke ha navnet hans heller. Jeg hatet å være William Francis Dean Jr. – kodeguttens nesten uekte sønn! Hvis det noen gang fantes en gutt som ønsket seg en stefar, en som ville at moren i det minste skulle ha et fast forhold, så var det meg.

Og det fører meg til punktet der jeg en gang vurderte å begynne dette første kapitlet, for jeg kunne ha åpnet med å fortelle dere om Richard Abbott. Han som snart skulle bli stefaren min, satte historien om mitt fremtidige liv i bevegelse; hvis moren min ikke hadde forelsket seg i Richard, ville jeg faktisk kanskje aldri ha møtt Miss Frost.

Før Richard Abbott ble med i First Sister Players, hadde de det den dominerende tanten min kalte «knapphet på gode, mannlige hovedrolleemner» i amatørteatret i byen; det fantes ingen virkelig skremmende skurker, og ingen unge menn med romantisk kapasitet til å få både unge og gamle damer i salen til å dåne. Richard var ikke bare høy, mørk og kjekk – han var selve legemliggjørelsen av klisjeen. I tillegg var han tynn. Richard var så tynn at han i mine øyne liknet bemerkelsesverdig mye på kodeguttfaren min, som på det eneste bildet jeg hadde av ham, bestandig var tynn – og alltid spiste iskrem et eller annet sted mellom kysten av Sør-Italia og Karibia. (Jeg lurte naturligvis på om moren min var klar over likheten.)

Før Richard Abbott ble skuespiller i First Sister Players, var mennene i byens lille teater enten sånne som mumlet usammenhengende med øynene festet i gulvet unntatt noen stjålne blikk, eller (like forutsigbart) anmassende, overspil22

lende menn som ropte replikkene og kastet forførende blikk på teatrets eldre, kvinnelige mesener som lett ble fornærmet.

Et tydelig unntak når det gjaldt talent – for han var en virkelig talentfull skuespiller, om ikke av samme klasse som Richard Abbott – var min bestefar og andre verdenskrigfantast Harold Marshall, som alle (unntatt bestemor) kalte Harry. Han var den største arbeidsgiveren i First Sister i Vermont; Harry Marshall hadde flere ansatte enn privatskolen Favorite River, selv om skolen måtte være den nest største arbeidsplassen i den lille byen vår.

Bestefar Harry eide First Sister Sagbruk og Trelasthandel. Forretningspartneren til Harry – en dyster nordmann dere straks skal få møte – var forstmann. Nordmannen holdt oppsyn med tømmeret, mens Harry styrte sagbruket og trelasthandelen. Bestefar Harry var også den som signerte alle sjekkene, og de grønne lastebilene som slepte stokkene og tømmeret, ble registrert med små, gule versaler under navnet marshall.

Med tanke på bestefars høye status i byen var det kanskje overraskende at First Sister Players alltid ga ham kvinneroller. Bestefar var fantastisk til å spille kvinner; i det lille teatret i byen hadde Harry Marshall mange (noen vil si flesteparten) av de ledende kvinnerollene. Faktisk husker jeg bestefar bedre som kvinne enn som mann. Han var mer tilstedeværende og engasjert i kvinnerollene på scenen enn jeg noen gang så ham i det monotone dagliglivet som sagbruksdirektør og trelasthandler.

Uheldigvis var det kilde til visse gnisninger i familien at bestefar Harrys eneste konkurrent til de mest krevende og givende kvinnerollene var hans eldste datter Muriel – den gifte søsteren til moren min, min hyppig omtalte tante.

Tante Muriel var bare to år eldre enn moren min; likevel hadde hun gjort alt mulig før moren min hadde tenkt tanken på å gjøre det, og Muriel hadde (i egne øyne) gjort det skikkelig og ordentlig. Hun hadde angivelig «lest verdenslitteraturen» på Wellesley, og hadde giftet seg med min herlige onkel Bob – hennes «første og eneste kavaler», som tante 23

Muriel kalte ham. Jeg syntes i hvert fall at onkel Bob var herlig; han var alltid herlig mot meg. Men senere fikk jeg vite at Bob drakk, og at drikkingen hans var pinlig og en byrde for tante Muriel. Bestemor, som Muriel hadde arvet den myndige væremåten fra, bemerket ofte at oppførselen til Bob var «for lav» for Muriel – hva enn det skulle bety.

Om hun var aldri så snobbete, var språket til bestemor overstrødd av ordtak og klisjeer, og til tross for den høyt verdsatte utdanningen hadde visst tante Muriel arvet (eller så etterliknet hun bare) morens vulgære og uinspirerte språkføring.

Jeg tror at kjærligheten og behovet Muriel følte overfor teatret, ble drevet av lengselen etter å finne noe originalt å si for den overlegne stemmen sin. Muriel var pen – en slank brunette med en operasangers oppsiktsvekkende byste og buldrende stemme – men hun var fullstendig tom i hodet. I likhet med bestemor klarte tante Muriel å være både arrogant og fordømmende uten å si noe som verken var verifiserbart eller interessant; i så måte oppfattet jeg både bestemor og tante som kjedelige, nedlatende damer.

Når det gjaldt tante Muriel, gjorde den ulastelige uttalen at hun ble svært troverdig på scenen; hun var den perfekte papegøye, men robotaktig og humørløs, og hun var ganske enkelt akkurat så tiltalende eller utiltalende som rollefiguren hun spilte. Muriel hadde et sublimt språk, men hennes egen «karakter» manglet; hun var bare en kronisk sytekopp.

Når det gjaldt bestemor, var hun i en steil alder, og hun var konservativt oppdratt; disse begrensningene fikk henne til å tro at teatret i bunn og grunn var umoralsk – eller, mer overbærende; amoralsk – og at kvinner ikke burde delta i det.

Victoria Winthrop (Winthrop var pikenavnet hennes) mente at alle kvinneroller i et hvilket som helst dramatisk stykke burde spilles av gutter og menn; selv om hun måtte innrømme at bestefars mange suksesser på scenen (som ulike kvinner) var pinlig, mente hun samtidig at det var slik et teaterstykke skulle fremføres – kun med mannlige skuespillere.

Bestemor – jeg kalte henne Nana Victoria – syntes det var 24

plagsomt at Muriel var utrøstelig (i flere dager) når bestefar Harry snappet en kremrolle for nesen på henne. Harry tok det derimot sporty hver gang en ettertraktet rolle gikk til datteren hans. «De må ha vært ute etter en pen jente, Muriel – i den kategorien banker du meg ned i støvlene.»

Jeg er ikke så sikker. Bestefar var spinkelt bygd og hadde et pent ansikt; han var lett på foten, og uten anstrengelser kunne han både le som en jentunge og hulke sin hjertens sorg.

Han kunne være overbevisende som slu kvinne, eller som en forurettet en, og han var enda mer overbevisende når han kysset diverse menn i upassende roller på scenen enn hva tante Muriel noen gang klarte å være. Muriel syntes det var flaut å kysse på scenen, men onkel Bob hadde ikke noe imot det.

Bob likte visst å se både kona og svigerfaren strø om seg med kyss på scenen – og det var bra, siden de hadde de kvinnelige hovedrollene i de fleste forestillingene.

Nå som jeg er eldre, setter jeg større pris på onkel Bob, som «så ut til å like» mange mennesker og ting, og som klarte å formidle en uuttalt, men oppriktig medfølelse. Jeg tror Bob forsto hvor Winthrop-delen av familien kom fra; Winthropkvinnene var for lengst vant til (eller genetisk disponert for) å se ned på resten av oss. Bob syntes synd på meg, for han visste at Nana Victoria og tante Muriel (og til og med moren min) bekymret holdt øye med meg på jakt etter tegn som kunne avsløre at jeg – som de alle fryktet, og som jeg fryktet selv – var en dårlig sønn av min far. Jeg ble forhåndsdømt på grunn av genene til en mann jeg ikke kjente, og onkel Bob visste hvordan det føltes å bli forhåndsdømt av Winthrop-delen av familien, kanskje fordi han drakk og ble betraktet som «for lav» for Muriel.

Onkel Bob var ansvarlig for elevinntaket ved Favorite River Academy; at terskelen for å komme inn på skolen var lav, betydde ikke nødvendigvis at onkelen min personlig var ansvarlig for alt som sviktet ved Favorite River. Likevel fikk Bob skylden; Winthrop-delen av familien sa han var «altfor ettergivende» – enda en grunn til at jeg syntes han var herlig.

25

Selv om jeg husker at jeg hørte om drikkingen til Bob fra en rekke kilder, så jeg ham aldri full – vel, unntatt den ene, spektakulære gangen. Faktisk trodde jeg at folk overdrev alkoholproblemet til Bob under oppveksten min i First Sister i Vermont; disse Winthrop-kvinnene var kjent for overdrivelsene sine innenfor kategorien moralsk raseri. Rettferdig harme var en Winthrop-egenskap.

Det var mens jeg reiste rundt sammen med Tom sommeren 1961 at vi kom inn på at Bob var onkelen min. (Jeg vet det – jeg har ikke fortalt dere om Tom. Dere må være tålmodige med meg; det er vanskelig å snakke om Tom.) For Tom og meg var dette den angivelig superviktige sommeren mellom examen artium og det første året på college; familiene våre hadde innvilget oss en pause fra de vanlige sommerjobbene så vi kunne reise. Det ble antakelig forventet at vi skulle være tilfreds med å tilbringe kun én enkelt sommer i den tvilsomme jakten på å «finne» oss selv, men for Tom og meg virket ikke denne sommeren vi fikk i gave, så viktig som denne perioden i livet angivelig skulle være.

For det første hadde vi ikke penger, og bare det fremmede ved å reise i Europa skremte oss; for det andre hadde vi allerede «funnet» oss selv, og det var umulig å slutte fred med den vi var – i hvert fall offentlig. Og det fantes sider ved oss som stakkars Tom og jeg syntes var like fremmede (og like skremmende) som det vi på vår bedagelige måte rakk å se av Europa.

Jeg husker ikke engang hvorfor vi kom inn på onkel Bob, og Tom visste allerede at jeg var i slekt med «gamle-slippdem-inn-Bob», som Tom kalte ham.

«Vi er ikke av samme blod,» begynte jeg å forklare. (Til tross for alkoholnivået i blodet til onkel Bob til enhver tid, fantes det ikke en dråpe Winthrop-blod i ham.)

«Dere likner overhodet ikke på hverandre!» utbrøt Tom. «Bob er bare så snill og ukomplisert.»

Tom og jeg hadde nemlig kranglet mye den sommeren. Vi hadde tatt en av Queen-båtene (studentklasse) fra New York til Southampton; vi hadde krysset over til kontinentet, lan26

det i Oostende, og det første stedet vi overnattet i Europa, var i middelalderbyen Brugge. (Brugge var nydelig, men jeg var mer forblindet av en jente som jobbet på pensjonatet vi bodde på, enn jeg var av klokketårnet på toppen av den gamle markedsbygningen.)

«Jeg antar at du hadde tenkt å spørre henne om hun hadde en venninne til meg,» sa Tom. «Vi bare gikk rundt i hele byen – vi bare pratet og pratet,» sa jeg. «Vi har nesten ikke kysset hverandre.» «Å, er det det hele?» sa Tom – så da han senere bemerket at onkel Bob var «bare så snill og ukomplisert», regnet jeg med at Tom mente at jeg ikke var snill.

«Jeg mente bare at du er komplisert, Bill,» sa Tom. «Du er ikke like uforstyrrelig som Inntaksmannen Bob, er du vel?»

«Det er ufattelig at du kan være sur på grunn av den jenta i Brugge,» sa jeg.

«Du skulle ha sett hvordan du stirret på puppene hennes – selv om det ikke var stort å se på. Ikke sant, Bill – jenter vet når du stirrer på puppene deres,» sa Tom. Men jenta i Brugge betydde ingenting for meg. Det var bare de små brystene hennes som minnet meg på de overraskende ungpikeaktige brystene til Miss Frost som hevet og senket seg, og jeg hadde ikke kommet over Miss Frost. Å, forandringens vinder; de blåser ikke varsomt inn over småbyene nord i New England. Den første castingen som brakte Richard Abbott til det lille teatret i byen vår, skulle til og med endre hvordan kvinnerollene ble fordelt, for det var tydelig fra første stund at alle rollene som krevde kjekke, unge menn og onde (eller simpelthen småborgerlige) ektemenn og forræderske elskere, lå innenfor Richard Abbotts rekkevidde, så kvinnene som ble valgt til å spille mot Richard, måtte holde samme nivå som ham.

Dette var et problem for bestefar Harry, som snart skulle bli svigerfaren til Richard – bestefar Harry var for mye av en gammel dame til å ha et romantisk forhold til en kjekk, ung mann som Richard i utgangspunktet. (Det skulle ikke 27

bli noe kyssing på scenen mellom Richard Abbott og bestefar Harry!)

Og med utgangspunkt i den overlegne stemmen, men tanketomme karakteren, var dette et større problem for tante Muriel. Richard Abbott var for mye av et hovedrolleemne for henne. Da han dukket opp på den første castingen, ble Muriel redusert til psykoseksuell babling og nervøsitet; min knuste tante sa i ettertid at hun så at moren min og Richard var «trollbundet av hverandre fra første stund.» Det ble altfor mye for Muriel å forestille seg et romantisk forhold til sin fremtidige svoger – selv på scenen. (Og mens moren min sufflerte dem, intet mindre!)

Som trettenåring merket jeg lite til tante Muriels fortvilelse over å oppdage (for første gang) hvordan et hovedrolleemne var; jeg la heller ikke merke til at moren min og Richard Abbott var «trollbundet av hverandre fra første stund».

Bestefar Harry opptrådte sjarmerende og svært imøtekommende overfor den høflige, unge mannen som var nyansatt ved Favorite River Academy. «Vi er alltid på utkikk etter nye skuespillertalenter,» sa bestefar vennlig til Richard. «Sa du at det er Shakespeare du underviser i?»

«Underviser i og setter opp,» svarte Richard. «Det er noen ulemper rent teatermessig ved en ren gutteskole, naturligvis – men den beste måten å få både unge gutter og jenter til å forstå Shakespeare, er å la dem sette opp stykkene selv.»

«Med ’ulemper’ antar jeg du sikter til at guttene må spille kvinneroller,» sa bestefar Harry lurt. (Under dette første møtet med sagbruksdirektør Harry Marshall kunne Richard Abbott umulig ha visst om trelasthandlerens suksess som kvinne på scenen.)

«Gutter flest har ikke den ringeste anelse om hvordan de skal opptre som kvinne – det er en ødeleggende avsporing fra selve stykket,» sa Richard. «Å,» sa bestefar Harry. «Hvordan skal du løse det da?»

«Jeg vurderer å spørre konene til de yngre lærerne om de vil være med på audition til rollene,» svarte Richard Abbott, «og kanskje døtrene til de eldre lærerne.»

28

«Å,» sa bestefar Harry igjen. «Det finnes kanskje folk i landsbyen som også er kvalifiserte,» foreslo bestefar; han hadde bestandig hatt lyst til å spille Regan eller Gonerill, «de avskyelige døtrene til Lear», som bestefar så poetisk kalte dem. (For ikke å snakke om hvordan han lengtet etter å spille Lady Macbeth!)

«Jeg vurderer å ha åpne auditioner,» sa Richard Abbott.

«Men jeg håper ikke de eldre kvinnene vil oppleves som truende av guttene på en ren gutteskole.» «Å, vel – det er alltid en fare for det,» sa bestefar Harry med et utspekulert smil. Som eldre kvinne hadde han vært truende utallige ganger; Harry Marshall trengte bare å kaste et blikk på kona og den eldste datteren for å vite hvordan kvinnelige trusler fungerte. Men som trettenåring var jeg ikke klar over at bestefar fisket etter flere kvinneroller; jeg oppfattet samtalen mellom bestefar Harry og det nye hovedrolleemnet som tvers gjennom vennlig og naturlig.

Det jeg la merke til den fredagshøstkvelden – castingene foregikk alltid en fredag kveld – var hvordan dynamikken mellom den diktatoriske teatersjefen vår og de mange talentfulle (og talentløse) mulige rolleinnehaverne ble forandret av teaterkunnskapen til Richard Abbott, og i like stor grad av evnene hans som skuespiller. Den strenge sjefen ved First Sister Players var aldri blitt utfordret som dramaturg; sjefen for det lille teatret vårt, som sa at han ikke var interessert i å drive «kun som skuespiller», var ingen amatør når det gjaldt dramaturgi, og han var en selvutnevnt ekspert på Ibsen, som han forgudet til overmål.

Vår hittil uutfordrede sjef Nils Borkman – den tidligere omtalte nordmannen som også var bestefar Harrys forretningspartner og som sådan både forstmann, trelasthandler og dramaturg – var selve innbegrepet av skandinavisk tungsinn og melankolske forutanelser. Trelast var forretningsområdet til Nils Borkman – eller i det minste jobben hans – men dramaturgi var den store lidenskapen.

Det bidro ytterligere til nordmannens evig svartmalende pessimisme at det usofistikerte teaterpublikummet i First Sis29

ter i Vermont ikke var skolert i seriøst drama. En jevn diett med Agatha Christie var det de forventet (og til og med gledet seg til, kvalmende nok) i den kulturelt utsultede byen vår.

Det var tydelig at Nils Borkman led seg gjennom de endeløse oppsetningene av lavpannet kiosklitteratur som Mordet i prestegården, et Miss Marple-mysterium; tante Muriel med den overlegne stemmen hadde spilt Miss Marple mange ganger, men beboerne i First Sister foretrakk bestefar Harry i den intelligente (men gud, så feminine) rollen. Harry virket mer troverdig når han gjettet andre menneskers hemmeligheter – og for alderen til Miss Marple var han mer feminin.

Under en øvelse hadde Harry for moro skyld utbrutt – slik Miss Marple selv kunne ha sagt – «Du store min, hvem ville ønske å ta livet av oberst Protheroe?»

Hvorpå moren min, den evige suffløren, hadde bemerket: «Pappa, den replikken står ikke engang i manus.»

«Jeg vet det, Mary – jeg bare tullet,» sa bestefar.

Moren min, Mary Marshall – Mary Dean (i de uheldige fjorten årene før hun giftet seg med Richard Abbott) – sa alltid pappa til bestefar. Harry ble uten unntak kalt far av min overlegne tante Muriel, i det samme smokingselskap-tonefallet som Nana Victoria brukte når hun utrettelig tiltalte ektemannen med Harold – aldri Harry.

Nils Borkman regisserte Agatha Christies «folkeforlystere», som han ertende kalte dem, som om han var dømt til å se Mord på Nilen eller Snikende død på sin egen dødsdag – som om det uutslettelige minnet om Ti små negerbarn kunne være det han ville ta med seg i graven.

Agatha Christie var Borkmans forbannelse, og nordmannen bar den ikke akkurat stoisk – han hatet henne, og han klaget bittert over henne – men siden han trakk fulle hus med Agatha Christie og tilsvarende lettbent samtidsunderholdning, fikk den morbide nordmannen lov til å regissere «noe seriøst» som høstens oppsetning hvert år.

«Noe seriøst for den tiden av året da løvet dør,» sa Borkman – og måten han uttalte det engelske ordet for «løv» på, avslørte at engelsken hans vanligvis var forståelig, men ikke 30

perfekt. (Det var Nils i et nøtteskall – vanligvis forståelig, men ikke perfekt.)

Under castingen den fredagen da Richard Abbott skulle forandre fremtiden for mange, kunngjorde Nils at «noe seriøst» denne høsten nok en gang skulle være hans elskede Ibsen, og Nils hadde begrenset valget av hvilket Ibsen-stykke til bare tre.

«Hvilke tre?» spurte den unge og talentfulle Richard Abbott.

«De tre problemstykkene,» svarte Nils – og antok at det var hans endelige svar.

«Jeg antar at du sikter til Hedda Gabler og Et dukkehjem,» gjettet Richard korrekt. «Og det tredje er kanskje Vildanden?»

Siden Borkman for en sjelden gangs skyld ble målløs, forsto vi alle at (den fryktede) Vildanden vitterlig var den mutte nordmannens tredje alternativ.

«I så fall,» prøvde Richard Abbott seg etter den talende stillheten, «hvem av oss skulle ha den minste mulighet til å spille den fortapte Hedvig – det stakkars barnet?» Det var ingen fjorten år gamle jenter på castingen denne fredagen – ingen som overhodet passet til å spille den uskyldige, andeelskende (og pappaelskende) Hedvig.

«Vi har hatt … vanskeligheter med rollen som Hedvig før, Nils,» sa bestefar Harry. Du store – gjett om vi hadde! Det hadde vært tragikomiske fjorten år gamle jenter som var så elendige skuespillere at da de kom til punktet hvor de skulle skyte seg, hadde publikum jublet! Det hadde vært fjorten år gamle jenter som var så vinnende naive og uskyldige at da de skjøt seg, ble publikum rasende!

«Og så har vi Gregers,» skjøt Richard Abbott inn. «Den elendige moralisten. Jeg kunne spille Gregers, men bare som en geskjeftig tosk – en selvgod og selvmedlidende klovn!»

Nils Borkman omtalte ofte suicidale nordmenn som «fjordhoppere». De mange fjordene i Norge ga visstnok mange muligheter for beleilige og renslige selvmord. (Nils måtte ha lagt merke til, og blitt enda dystrere av, at det ikke 31

fantes fjorder i Vermont –delstaten hadde ikke kystlinje.) Nå så Nils på Richard Abbott på den samme, skremmende måten – det var som om den deprimerte teatersjefen vår ville at denne oppkomlingen av en nykommer skulle gå og finne seg nærmeste fjord.

«Men Gregers er en idealist,» begynte Borkman.

«Hvis Vildanden er en tragedie, så er Gregers en tosk og en klovn – og Hjalmar er ikke annet enn en sjalu ektemann av den patetiske før-hun-traff-meg-typen,» fortsatte Richard.

«Hvis du på den annen side setter opp Vildanden som komedie, så er alle tosker og klovner. Men hvordan kan stykket være en komedie når et barn dør på grunn av de voksnes moralisering? Du trenger en hjerteskjærende Hedvig, og hun må være en ytterst uskyldig og naiv fjortenåring; og ikke bare Gregers, men også Hjalmar og Gina og til og med fru Sørby og gamle Ekdal og den fæle Werle må spilles av glimrende skuespillere! Og selv da vil stykket ha mangler – ikke den enkleste amatøroppsetningen av Ibsen jeg kan tenke meg.»

«Mangler!» ropte Nils Borkman som om han (og villanden hans) var blitt skutt.

«Jeg spilte fru Sørby i den siste oppsetningen,» sa bestefar til Richard. «Da jeg var yngre, fikk jeg naturligvis spille Gina – men bare en eller to ganger.»

«Jeg hadde unge Laura Gordon i tankene som Hedvig,» sa Nils. Laura var den yngste datteren i familien Gordon. Jim Gordon var en av lærerne på Favorite River Academy; han og kona Ellen hadde vært skuespillere i First Sister Players før i tiden, og to eldre døtre hadde tidligere skutt seg som stakkars Hedvig.

«Unnskyld meg, Nils,» skjøt tante Muriel inn, «men Laura Gordon har svært synlige bryster.»

Jeg oppdaget at jeg ikke var den eneste som hadde lagt merke til fjortenåringens forbløffende utvikling; Laura var knapt et år eldre enn meg, men brystene hennes gikk langt utover det en uskyldig og naiv Hedvig burde ha.

Nils Borkman sukket; han sa (med nesten suicidal resignasjon) til Richard: «Og hva vil den unge Mr. Abbott betrakte 32

som en enklere Ibsen å oppføre for oss som vanlig er bare amatører?» Nils mente naturligvis «som bare er vanlige amatører». «Å …» begynte bestefar Harry, men så la han bånd på seg.

Bestefaren min nøt dette. Han hadde stor respekt og hengivenhet overfor Nils Borkman som forretningspartner, men hver eneste ivrige ildsjel og hvert tilfeldige medlem av First Sister Players – uten unntak – kjente Nils som en tvers gjennom tyrannisk regissør. (Og vi var nesten like lei av Henrik Ibsen og Borkmans oppfatning av seriøst drama, som vi var av Agatha Christie!)

«Vel …» begynte Richard Abbott; så fulgte en tenkepause.

«Hvis det skal være Ibsen – og vi er tross alt bare amatører – så burde det være enten Hedda Gabler eller Et dukkehjem.

Ikke et eneste barn i det første, og barna i det andre er uviktige som skuespillere. Vi trenger naturligvis en veldig sterk og kompleks kvinne – i begge stykkene – og menn som vanen tro er svake eller ufordragelige, eller begge deler.»

«Svake eller ufordragelige, eller begge deler?» spurte Nils Borkman vantro.

«Jørgen, mannen til Hedda, er udugelig og konvensjonell – en grusom kombinasjon av svakheter, men et ytterst vanlig karaktertrekk hos menn,» fortsatte Richard Abbott. «Eilert Løvborg er en usikker svekling, mens assessor Brack – som navnet tilsier – er foraktelig. Skyter kanskje ikke Hedda seg på grunn av en forutsigbar fremtid med både den udugelige ektemannen og den foraktelige Brack?»

«Driver nordmennene bestandig og skyter seg, Nils?» spurte bestefar skjelmsk. Harry visste hvordan han skulle trykke på knappene til Borkman; denne gangen klarte imidlertid Nils å stå imot trangen til å komme med en historie om fjordhopping – han ignorerte den gamle vennen og forretningspartneren som likte å kle seg som kvinne. (Bestefar Harry hadde spilt Hedda mange ganger; han hadde spilt Nora i Et dukkehjem også – men på grunn av alderen passet han ikke lenger til noen av disse kvinnelige hovedrollene.)

«Og hvilke … svakheter og andre ufordragelige lekkerbis33

kener kan de mannlige skikkelsene i Et dukkehjem by på – om jeg tør spørre den unge Mr. Abbott?» stotret Borkman og vred hendene.

«Ektemenn er ikke blant favorittene til Ibsen,» begynte Richard Abbott; denne gangen var det ingen tenkepause – han hadde all den selvtilliten som følger med ung alder og nylig avsluttet utdanning. «Torvald Helmer, ektemannen til Nora – vel, han er ikke ulik ektemannen til Hedda. Han er både kjedelig og konvensjonell – ekteskapet er kvelende. Krogstad er såret og korrumpert; han besitter en viss anstendighet som taler til hans fordel, men ordet svakhet dukker opp i tankene også i Krogstads tilfelle.»

«Og dr. Rank?» spurte Borkman.

«Dr. Rank er egentlig ikke viktig. Vi trenger en Nora eller en Hedda,» sa Richard Abbott. «I Heddas tilfelle, en kvinne som verdsetter friheten sin nok til å ta livet av seg for ikke å miste den; selvmordet er ikke et tegn på svakhet, men en demonstrasjon av hennes seksuelle styrke.»

Uheldigvis – eller heldigvis, avhengig av hvordan man ser det – valgte Richard akkurat dette øyeblikket til å kaste et blikk på tante Muriel. Til tross for det pene utseendet og den stolte operasangerinnebysten var ikke Muriel noe oppkomme av seksuell styrke; hun besvimte.

«Muriel – ingen hysteriske anfall, er du snill!» ropte bestefar Harry, men Muriel (bevisst eller ubevisst) hadde forutsett at hun ikke passet sammen med den selvsikre, unge nykommeren, denne plutselige skinnende stjernen av et mannlig hovedrolleemne. Muriel hadde fysisk meldt seg ut av konkurransen om å spille Hedda.

«Og når det gjelder Nora …» sa Nils til Richard Abbott, og tok bare en kort pause for å sjekke at moren min hjalp den eldre og dominerende (men bevisstløse) søsteren sin.

Muriel satte seg brått opp med et omtåket uttrykk. Bysten hevet og senket seg dramatisk.

«Pust inn gjennom nesen, Muriel, og ut gjennom munnen,» sa moren min til søsteren sin.

«Jeg vet det Mary – jeg vet det!» sa Muriel irritert.

34

«Men du gjør motsatt – altså, inn gjennom munnen og ut gjennom nesen,» sa moren min.

«Vel …» begynte Richard Abbott, men så stanset han. Selv jeg oppfattet hvordan han stirret på moren min.

Richard, som hadde mistet tærne på venstre fot i en gressklipperulykke, noe som fritok ham fra militærtjeneste, var blitt ansatt som lærer ved Favorite River Academy like etter at han fullførte en mastergrad i teater- og dramahistorie. Richard var født og oppvokst vest i Massachusetts.

Han hadde gode minner fra skiferier i Vermont med familien i barndommen; stillingen (som han var overkvalifisert til) i First Sister i Vermont hadde tiltalt ham av sentimentale årsaker.

Richard Abbott var bare fire år eldre enn det kodeguttfaren min var på fotografiet – da sersjanten var på vei til Trinidad i 1945. Richard var tjuefem – moren min var trettifem. Richard var svimlende ti år yngre enn moren min. Mamma må ha hatt sans for yngre menn; i hvert fall likte hun meg bedre da jeg var yngre.

«Og er du skuespiller, frøken …» begynte Richard igjen, men moren min visste at han snakket til henne, og hun avbrøt ham.

«Nei, jeg er bare sufflør,» sa hun. «Jeg er ikke skuespiller.» «Å, men Mary …» begynte bestefar Harry.

«Jeg er ikke det, pappa,» sa moren min. «Du og Muriel er skuespillerinnene,» sa hun, med et trykk på skuespillerinnene som var blottet for usikkerhet. «Jeg er alltid sufflør.»

«Om Nora?» sa Nils Borkman til Richard. «Du noe sa om …»

«Nora handler mer om frihet enn Hedda,» sa Richard Abbott selvsikkert. «Hun har ikke bare styrken til å gå fra mannen sin; hun går fra barna også! Det er en slik tøylesløs frihet i disse kvinnene – jeg synes du skulle la skuespilleren som skal være Hedda eller Nora, velge hvilket stykke vi setter opp. Disse kvinnene eier stykkene.»

Mens Richard Abbott snakket, lot han blikket gli over medlemmene i amatørteatergruppen på jakt etter mulige 35

Heddaer eller Noraer, men øynene hans vendte stadig tilbake til moren min, som jeg visste var vår halsstarrige (og evige) sufflør. Richard kunne ikke forvandle den manusfølgende moren min til en Hedda eller en Nora. «Å, vel …» sa bestefar Harry; han vurderte rollen igjen, enten Nora eller Hedda (til tross for alderen).

«Nei, Harry – ikke du igjen,» sa Nils. Hans gamle, diktatoriske jeg dukket opp på nytt. «Unge Mr. Abbott har rett.

Det må være en viss lovløshet – både overstrømmende frihet og seksuell styrke. Vi trenger en yngre, mer seksuelt aktivisert kvinne enn deg.»

Richard Abbott betraktet bestefaren min med voksende respekt; Richard merket hvordan bestefar Harry hadde etablert seg som en kvinne å ta med i betraktningen blant skuespillerne i First Sister Players – dog ikke som en seksuelt aktivisert kvinne.

«Vil du ikke tenke over det, Muriel?» spurte Borkman tanten min som hørtes så overlegen ut.

«Ja, vil du det?» spurte Richard Abbott, som var mer enn ti år yngre enn Muriel. «Du har et udiskutabelt seksuelt nærvær …» begynte han å si.

Dessverre kom ikke unge Mr. Abbott lenger enn dette – til ordet nærvær, modifisert av adjektivet seksuelt – før Muriel besvimte igjen.

«Hvis jeg skal gjette, tror jeg det var et nei,» sa moren min til den blendende, unge nykommeren.

Jeg var allerede litt forelsket i Richard Abbott, men jeg hadde ennå ikke møtt Miss Frost.

Et par år senere, da jeg som femten år gammel elev i førstegym var på det første morgenmøtet på Favorite River Academy, hørte jeg skolens lege, dr. Harlow, oppfordre oss gutter til å gå aggressivt til verks mot de vanligste lidelsene som fulgte med vår sårbare alder. (Jeg er sikker på at han brukte ordet lidelser; det er ikke noe jeg finner på.) Med tanke på hva disse «vanligste» lidelsene var, forklarte dr. Harlow at han siktet til kviser og «en uvelkommen seksuell tiltrekning mot andre 36

gutter eller menn». Angående kvisene forsikret dr. Harlow oss om at det fantes en rekke remedier. Når det gjaldt disse tidlige tegnene på homoseksuell lengsel – vel, dr. Harlow og skolens psykiater, dr. Grau, ville gjerne snakke med oss om det.

«Det finnes en kur for disse lidelsene,» sa dr. Harlow til oss guttene; han hadde legenes typiske autoritet i stemmen, som var både vitenskapelig og forlokkende på en gang – selv den forlokkende delen ble avlevert på en selvsikker mann-tilmann-måte. Og essensen i talen til dr. Harlow under morgenmøtet var soleklar selv for de ferskeste førsteklassingene – nemlig at det var bare å melde oss for dem og be om å bli behandlet. (Noe som var like smertelig klart, var at vi ikke kunne klandre andre enn oss selv dersom vi ikke ba om å bli kurert.)

Senere lurte jeg på om det ville ha spilt noen rolle – det vil si, om jeg var blitt utsatt for klovneriene til dr. Harlow (eller dr.

Grau) på den tiden da jeg møtte Richard Abbott første gang, og ikke to år etter at jeg traff ham. Etter det jeg vet per i dag, tviler jeg ærlig talt på om forelskelsen min i Richard Abbott lot seg kurere, selv om sånne som dr. Harlow og dr. Grau – de tilgjengelige autoriteter innen legevitenskapen på den tiden – medfølende nok trodde at forelskelsen min i Richard tilhørte kategorien av lidelser som lot seg behandle.

To år etter castingen som skulle forandre livet mitt, var det for sent å bli kurert; på veien som lå foran meg, skulle en hel verden av forelskelser åpne seg. Castingen den fredagskvelden var introduksjonen min til Richard Abbott; for alle de tilstedeværende – ikke minst for tante Muriel, som besvimte to ganger – var det åpenbart at Richard hadde tatt styringen over oss alle.

«Det ser ut til at vi trenger en Nora eller en Hedda hvis vi i det hele tatt skal kunne sette opp Ibsen,» sa Richard til Nils.

«Men løvet! Det er allerede i ferd med å skifte farge; det vil fortsette å falle,» sa Borkman. «Det er dødstiden av året!»

Han var ikke verdens enkleste mann å forstå, bortsett fra at Borkmans elskede Ibsen og fjordhopping på en eller annen 37

måte hang sammen med det seriøse dramaet som vi alltid satte opp om høsten – og i samme grad med den såkalte dødstiden av året, da løvet falt uten stans.

I ettertid fremstår det naturligvis som en uskyldig tid – både dødstiden av året og den relativt ukompliserte perioden i livet mitt.

som var så tydelig i hans tidligere bøker, blant annet i Garps bok, Irvings gjennombrudd til det helt store publikummet. Dette er en tidløs roman om vennskap og kjærlighet, på tvers av alder og kjønn, men også en roman som tar siste halvdel av forrige århundre på pulsen. Dette er en politisk roman, om et ømtålig emne, slik også Siderhusreglene var, en hudløs og grusom bok, fra et utsatt miljø, men den er også tidvis burlesk og morsom.

«En skikkelig bamseklem av en bok.»

Sindre Hovdenakk, VG

«Skriften er barokk, burlesk, endog grotesk, og geografiske konstanter er New England og Iowa. Så har han usvikelig sans for splittede familier, skrivende mennesker, fribrytere, bjørner og avkuttede kroppsdeler. Av seksualitet ynder han helst eldre damer som med islett av blodskam forfører unge gutter.

Og ut av det store intet kan det inntreffe tilfeldigheter som får uoverskuelige konsekvenser … Siste natt i Twisted River, hans tolvte roman, er utvilsomt hans mest ambisiøse til nå.»

Terje Stemland, Aftenposten

Det er en fargerik oppvekstroman fra amatørteatermiljøet i en amerikansk småby, men også en bok om Ibsen og Shakespeare, og annen europeisk litteratur.

John Irving er en mester til å fremkalle bisarre karakterer og integrere dem i fortellingene, slik han blant annet gjør når leseren her møter en norsk, depressiv teaterinstruktør.

I en og samme person er en roman på nivå med hans aller beste.

«En dyp sannhet vokser fram fra disse sidene. Dette er Irving på sitt modigste og mest ambisiøse. Dette er Amerika og amerikansk litteratur på sitt absolutt beste.»

Abraham Verghese, forfatter av verdenssuksessen Alene sammen

«… ingen tvil om at John Irving har funnet sin suksessformel. Ved hjelp av disse ingrediensene utforsker han de store spørsmålene i livet, som kjærlighet, hevn, minner, skyld, fravær, død.»

Stian Bromark, Dagbladet

JOHN IRVING I en og samme person

JANE SOBEL Klonsky

I sin nye roman vender John Irving for alvor tilbake til temaet seksualitet,

J O H N I R V I N G I en og samme person

SAGT OM SISTE NATT I TWISTED RIVER:

J

ohn Winslow Irving er født i Exeter, New Hampshire, i 1942. Han debuterte med romanen Setting Free the Bears i 1968. Irving studerte ved universitetet i Pittsburgh og ved Institutt for europeiske studier i Wien, en by som ofte dukker opp i bøkene hans. Senere har han undervist i engelsk litteratur sammen med blant andre Kurt Vonnegut. Romaner som Garps bok, Hotell New Hampshire, Siderhusreglene og Enke for et år er blitt filmatisert, den siste under tittelen The Door in the Floor (2004). Siste natt i Twisted River kom høsten 2009 i USA og Storbritannia, og på norsk våren 2010.

I en og samme person kommer samtidig på norsk og engelsk våren 2012.

John Irving er bosatt i Toronto og Vermont.

John Irving på norsk:

Garps bok. Roman, 1979 Hotell New Hampshire. Roman, 1983 Siderhusreglene. Roman, 1986 En bønn for Owen Meany. Roman, 1989 Pension Grillparzer. Noveller og prosastykker, 1993 Sirkusbarn. Roman, 1994 Enke for et år. Roman, 1998 Den oppdiktede venninnen. En minnebok, 1999 Den fjerde hånden. Roman, 2001 Lyder i natten. Barnebok, 2004 Til jeg finner deg. Roman, 2005 Siste natt i Twisted River. Roman, 2010 I en og samme person. Roman, 2012