0000 101984 GRMAT #46545AB.book Page 26 Tuesday, April 17, 2012 3:59 PM
Del 1
Teoretiske perspektiver og metode
Kontinuitet og diskontinuitet
26
Endring er hovedkjennetegnet på utvikling, men på de fleste områder må det være både forandring og bevaring. Individet utvikler nye måter å forstå verden på, men må samtidig kunne bygge på tidligere erfaringer og være det samme individet (Adolph og Robinson, 2008). Utviklingen av emosjonssystemet er et godt eksempel på balansen mellom stabilitet og endring. Emosjonssystemet har et visst medfødt grunnlag, og med alderen vil reaksjonene på bestemte hendelser bli borte eller endre seg, samtidig som emosjonelle reaksjoner bli utløst av stadig nye hendelser. For eksempel vil spedbarn trekke seg tilbake eller gråte når fremmede voksne henvender seg til dem, mens voksne møter fremmede på mange forskjellige måter, avhengig av hvem de fremmede er og sammenhengen det skjer i (se kapittel 17). For å forklare et utviklingsforløp må man vite hvilke egenskaper som henger sammen, hva som utvikler seg, og hvor utviklingen starter og ender. Kontinuitet vil si at det er kvantitativ sammenheng mellom tidligere fungering og senere måter å fungere på, at noe blir større eller mer komplekst med alderen. Diskontinuerlig utvikling innbærer at det er brudd i utviklingen som gir nye kvaliteter, en kvalitativ transformasjon som går ut over en økning eller bedring i funksjonen. Høydeveksten er et eksempel på kontinuitet, mens utviklingen hos sommerfugler er et eksempel på diskontinuitet. Sommerfugler har et larvestadium, et puppestadium og et sommerfuglstadium. I sommerfuglstadiet har organismen helt andre egenskaper enn den har som larve og puppe, men er fremdeles den samme organismen. Spelkes antakelse om medfødte begreper bygger på utviklingsmessig kontinuitet. Freuds faser og Piagets stadier er antakelser om utviklingsmessig diskontinuitet. Språkutviklingen har både kontinuerlige og diskontinuerlige aspekter. Økningen i ordforrådet kan beskrives som en kvantitativ endring. Setningsdannelsen kan ikke bare beskrives som at barn sier flere ord etter hverandre, at de øker lengden av sine ytringer. Overgangen fra enkeltord til setninger innebærer nye muligheter for å uttrykke begrepsmessige relasjoner som ikke bare kan uttrykkes kvantitativt; setninger gir språket en helt ny kvalitet. Det er ikke alltid enkelt å avgjøre om utviklingen av en funksjon er kontinuerlig eller diskontinuerlig. Den enkleste formen for kontinuitet er når en handling fyller den samme funksjonen på to ulike tidspunkter, som at både 3-åringer og 30-åringer løper når de sparker fotball. Det kalles homotypisk kontinuitet. Både form og funksjon er like, men den voksne
løper fortere. Det er en kvantitativ økning. Én og samme funksjon kan også ha ulike handlinger eller ytre uttrykk i utviklingen. Et eksempel på det er at 1åringer strekker ut hendene for å bli løftet opp på morens fang, mens eldre barn sier Kan jeg få sitte på fanget? for å oppnå det samme. Formen på handlingene er forskjellige, men funksjonen er den samme. Det kalles heterotypisk kontinuitet. I den tidlige barnealderen skjer det store endringer i barns atferdsrepertoar. Heterotypisk kontinuitet er derfor mest karakteristisk for denne alderen. Det hender også at den samme handlingen fyller ulike funksjoner på to alderstrinn. I spedbarnsalderen er gråt uttrykk for at barn opplever ubehag, for eksempel fordi de trenger mat. Voksne gråter sjelden av sult, gråt er oftere uttrykk for sorg, glede eller sterk smerte. Det hender også at tidlige ferdigheter forsvinner og kommer tilbake flere måneder senere (Heimann, 2003). For eksempel er det uenighet om de tidlige gålignende bevegelsene til nyfødte barn har sammenheng med den senere gangfunksjonen eller ikke (se side 197). Det er altså ikke mulig ut fra ytre likhet å si om to egenskaper eller atferdstrekk henger sammen. Særlig når utførelsen av en ferdighet er betydelig endret, er det vanskelig å si sikkert om det faktisk dreier seg om den samme ferdigheten. For eksempel er det liten sammenheng mellom resultatene på intelligenstester ved 1-årsalderen og ved 10-årsalderen, til tross for at testene er ment å måle den samme underliggende evnen. Det kan bety at det ikke er kontinuitet i utviklingen av intelligens mellom ett og ti år, eller at de ferdighetene som blir målt på de to tidspunktene, ikke avspeiler de samme underliggende evnene selv om begge testene blir kalt intelligenstester (se kapittel 14). For å avgjøre om utviklingen på et område er kontinuerlig eller diskontinuerlig, må man bestemme om det er funksjonell likhet mellom atferdene som blir observert på ulike tidspunkter. Funksjonell likhet innebærer en teoretisk antakelse om at det foreligger en underliggende psykologisk likhet, for eksempel om at både tidlige gester og ord fyller en kommunikativ funksjon. Heterotypisk kontinuitet innebærer utviklingsmessige transformasjoner, at den senere egenskapen ikke er identisk med den første. Likheten er ikke i den ytre formen, men i underliggende funksjoner eller prosesser. Det faktum at den samme egenskapen eller atferden kan ha forskjellig funksjon på ulike alderstrinn, stiller krav til teoretisk begrunnet sammenheng også for antakelser om homotypisk kontinuitet. Det behøver altså ikke å innebære kontinuitet at den samme atferden forekommer i ulike faser av utviklingen.