Utviklingspsykologi

0000 101984 GRMAT #46545AB.book Page 24 Tuesday, April 17, 2012 3:59 PM

Del 1

24

Teoretiske perspektiver og metode

lingen fram mot voksenalderen større grad av selvstendighet og uavhengighet av opphavet. Denne typen endringer er i svært liten grad reversible. Når en ny fysisk eller mental struktur er utviklet, går organismen ikke tilbake til tidligere former. Et barn som har nådd en viss høyde, blir ikke mindre igjen.

Komplekse ferdigheter og evner går ikke tilbake til enklere uttrykk. Når språket først er lært, blir det normalt ikke borte igjen. Selv når ferdigheter blir redusert gjennom aldringsprosessen eller ved skade eller sykdom, framstår ikke organismen som en umoden form (Thelen og Smith, 1994). Ut fra et livsløpsperspektiv vil utvikling imidlertid også omfatte perioder med nedgang i evner og ferdigheter, og tilpasning til svakere fysisk, perseptuell eller kognitiv fungering. De utviklingsmessige endringene er tidsrelaterte, men retningen på endringene varierer. På noen områder er det en n-formet kurve, der prestasjonene øker tidlig i livet og synker sent i livet. På andre områder er det en stigende kurve til funksjonen er bygget opp, og en utflating uten vesentlig nedgang etterpå (se kapittel 26).

I et utviklingsforløp vil det være endringer som er kvantifiserbare. Man kan måle barns høydevekst og telle antall ord de sier. Andre endringer er ikke så lette å kvantifisere, som resonneringsevne, sosial tilpasning og moraldanning. De er kvalitative. Det er særlig framveksten av nye evner og kvalitative endringer som teoretiske forklaringer retter seg mot (Kagan, 2008; Spencer og Perone, 2008).

En del temaer går igjen i beskrivelser og forklaringer av ulike aspekter av utviklingen, og er også tatt opp mange steder i denne boken. En del av disse er kort oppsummert i tabell 1.1.

Ikke all endring er utvikling, endring kan også være et resultat av læring. Læring blir vanligvis definert som en relativt varig endring i atferd og erkjennelse som skyldes individets erfaring, og ikke forhold som modning, sykdom, trøtthet eller skade. De viktigste holdepunktene for å si at endringer er utvikling, er at de forekommer til en bestemt tid og i en bestemt rekkefølge hos mange individer. Utvikling blir også vanligvis knyttet til biologi. At kunnskaper eller ferdigheter kommer i rekkefølge og har sammenheng med alder, behøver likevel ikke å bety at de avspeiler en utviklingsmessig prosess. I Norge begynner nesten alle barn på skolen det året da de fyller seks år, og følger trinnene i grunnskolen fra første til tiende klasse. Å lære å regne er ikke utvikling, selv om barn i Norge og mange andre land gjør det på omtrent det samme alderstrinnet. Når og hvordan barn lærer å regne, er bestemt av landets

undervisningsministerium og vil avspeile det rådende synet i samfunnet på hvilken rekkefølge denne kunnskapen best tilegnes i. Samtidig vil en lærers strategier bygge på kunnskap om barns kognitive ferdigheter og læreevne på ulike alderstrinn. Det er dermed ikke alltid enkelt å skille mellom læring og utvikling. Noen teoretikere vil dessuten si at utvikling nettopp består i at ny læring bygger på tidligere læring, uavhengig av biologiske forhold. Andre ser biologiske forhold som avgjørende i utviklingsprosessen. Uansett hvilket syn man har på dette, utgjør rekkefølge i tilegnelsen og alder grunnleggende variabler i det meste av utviklingspsykologisk forskning.

Typisk, atypisk, normal og avvikende utvikling Alle barn er unike, men barn viser også mange fellestrekk i utviklingen. For eksempel begynner de fleste å vise tilknytningsatferd midt i det første leveåret, begynner å gå i ettårsalderen og har tilegnet seg hovedelementene i språket i fireårsalderen. Samtidig er det betydelige forskjeller mellom barn med hensyn på når de tilegner seg ulike ferdigheter. Noen barn er mye tidligere enn barn flest i tilegnelsen av en del ferdigheter, mens andre barn utvikler seg sent på ett eller flere områder. Noen barn har funksjonshemninger og vansker som hemmer utviklingen eller gjør at de må utføre mange handlinger på uvanlige måter.

For eksempel må barn med lammelser i bena kanskje lære selvstendig forflytning ved hjelp av en gåstol eller rullestol.

Det er de samme prinsippene som ligger til grunn enten utviklingen forløper på vanlig eller uvanlig måte, normalt eller avvikende. Med normal utvikling menes utviklingsstier med funksjoner som er intakte og virker innenfor en ordinær variasjon.

Den typiske utviklingen er det mest vanlig forløpet.

Atypisk utvikling er en funksjonelt normal utvikling som forløper på en uvanlig måte. For eksempel kan døve barn vise en normal, men atypisk språkutvikling når de tilegner seg tegnspråk i stedet for talespråk. Avvikende utvikling er når individet ikke er tilpasset eller ikke tilegner seg vanlige menneskelige funksjoner. Kunnskap om barn med funksjonshemninger med atypisk eller avvikende utvikling er viktig for forståelsen av utviklingsprosessen generelt, og kunnskap om typisk og normal utvikling er nødvendig for å forstå atypisk og avvikende utvikling (se Karmiloff-Smith, 1998, 2007).