Dømte kvinner

– Hvor er moren min, Nille? spurte spøkelset. Det sa at det hadde blitt drept av moren med et hårbånd og begravd under en steinhelle for fjorten år siden. Tre naboer kom også og hørte at spøkelset sa dette.

– Jeg er sulten, sa spøkelset. – Jeg vil ha pølse, flatbrød og smør!

Presten snakket med Nille, og hun nektet for å ha fått noe barn. Men spøkelset ga seg ikke. Det snakket til presten da han tok med seg Nille til Skålvold, ja, det hylte som en hund!

Da ble Nille skremt og tilsto alt. Hun hadde født et barn, kvalt det med et hårbånd og begravd det under en steinhelle for flere år siden. Men da spøkelset begynte å bråke, tok hun med seg beinrestene og kastet dem på havet.

Det ble anlagt rettssak mot Nille, og i november 1687 ble hun funnet skyldig i spedbarnsdrap fjorten år tidligere og dømt til døden. Det viktigste vitnet var et spøkelse, for de som hadde bodd på gården da det skjedde, var døde.

Nille ble halshogd ved Leines kirke 16. desember 1687. Da måtte vel spøkelset få fred?

Men nei. Fjorten dager var det stille, og så begynte det å beskylde flere kvinner for drap.

Sjefen til presten var ikke fornøyd med dommen. Han var bekymret for at Nille kunne ha kommet med en falsk tilståelse, og at en annen kvinne på gården spilte spøkelse.

At et spøkelse var vitne, var altså ikke problemet, men det måtte være et ekte spøkelse!

15