Dømte kvinner

© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom, Oslo 2021

Omslagsillustrasjon: Kristian Krohg-Sørensen Design og fargelegging: Kristoffer Kjølberg Fagkonsulent: Eva Furseth Trykk og innbinding: OÜ Print Best, Estland 2021 Papir: 130 g Maxima Volume Boken er satt med: Mrs Eaves XL 13/18 ISBN 978-82-05-54594-6 www.gyldendal.no Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Innhold 4 Kjære leser 7 Heksa 12 Det snakkende spøkelset 17 Hun fikk ikke ro 21 Den yngste morderen 26 Løgn på løgn 32 Et hodeløst skjelett 36 Rottekrutt i teen 40 Et slett menneske 45 Sviktet Norge for kjærligheten 51 To søstre og et uløst mysterium 55 En hyggelig svindler 58 Kilder 62 Register 64 Takk

Kjære leser I Norge blir det begått mange forbrytelser hvert år, selv om kriminaliteten aldri har vært så lav som den er nå. De alvorligste forbrytelsene hører vi mye om i nyhetene, og det er ofte en «han» som har gjort noe ulovlig.

De fleste forbrytelser blir nemlig begått av menn. Fem ganger flere menn enn kvinner blir dømt for kriminelle handlinger, men andelen av kvinner har økt de siste årene. Menn begår alvorligere forbrytelser enn kvinner og kommer oftere i fengsel, 90 prosent av de innsatte i norske fengsler er menn. Det er typisk at kvinner begår forbrytelser i trafikken, bedragerier og tyverier, mens menn oftere blir dømt for vold, ran og overgrep.

Hvorfor er det slik? Er kvinner naturlig mindre forbryterske enn menn? Eller blir jenter oppdratt til å bli snillere og mer omsorgsfulle enn gutter?

4

Det har jeg ikke svar på, og det er ikke det denne boka handler om. Men jeg vil gjerne fortelle historiene til et lite utvalg av dømte kvinner i Norge fra 1600-tallet fram til i dag. Noen ble dømt for handlinger som de ikke ville ha blitt straffet for ut fra dagens lover, mens andre begikk forferdelige forbrytelser. Fram til i 1876 ble kvinner dømt til å miste livet, men først 103 år senere ble dødsstraff forbudt i Norge.

I denne boka blir du kjent med noen av Norges dømte kvinner.

Hilsen Linn

Heksa Folk i bygda Leinstrand pleide å gå til Lisbet Nypan når de hadde vondt noe sted eller var syke. De visste at hun hadde gjort mange friske ved å gi dem medisin hun hadde laget selv. Hun kunne også lese i salt. Det vil si at hun la salt i et tøystykke som hun knyttet igjen, og så leste hun et vers, som dette: Jesus og Herren rei over øde Hei, Herrens Fole glei og Beinet vrei.

Jesus steig ta og la det i Lag paa Herrens Fole: «Hud til Hud, Bein til Bein».

Helt siden det blei, som før det var.

7

Etter at hun hadde lest verset, la Lisbet saltposen over såret eller det vonde stedet slik at saltet skulle trekke ut det som førte til smerten eller plagen.

Slik som vi i dag tror på legevitenskapen, trodde folk på 1600-tallet på magi. Det Lisbet drev med, var en slags magi.

Det fantes hvit magi, som også ble kalt signeri. Den hvite magien var god, og den kunne gjøre folk friske. Det var også svart magi, som kunne skade folk, dyr og eiendom. Både hvit og svart magi var forbudt, og de som holdt på med det, kunne risikere bøter, å bli bortvist eller enda strengere: å bli dømt til døden. Norge hadde en av de strengeste trolldomslovene i Europa. I Kong Christian Den Femtis Norske Lov av 1687 står det at hvis en trollmann eller trollkvinne hadde forlatt Gud og gått over til djevelen, skulle de «levendis at kastes paa Ilden og opbrændis». Hundrevis av menn, kvinner og barn ble anklaget for trolldom, og det var særlig mange som ble dømt i Nord-Norge. Mange av disse var samer.

I alt ble 307 mennesker henrettet for trolldom fra 1570-årene til 1695 i Norge. 50 av disse var menn, resten var kvinner. Lisbet og mannen hennes, Ole, var blant dem som ble drept.

De fleste mennesker på 1600-tallet hadde ikke noe særlig valg når de ble syke. Det fantes nesten ikke leger, og derfor var det vanlig å gå til kloke koner, som Lisbet. Mange fikk hjelp av henne, men det var også noen folk som mente at hun var kranglete og grådig, og at hun brukte kreftene sine til å skade andre. De beskyldte også mannen hennes for å drive med trolldom.

8

Lisbet og Ole ville ikke finne seg i disse anklagene. De gikk til rettssak i håp om at folk skulle trekke tilbake beskyldningene.

Rettssaken startet i mars 1670, men den utviklet seg helt annerledes enn Lisbet og Ole hadde tenkt.

Det var nemlig flere som vitnet mot dem. Den første var Erik Kvenild, en av naboene i Leinstrand, og det var først og fremst Ole han anklaget for svart magi.

– Ole og jeg kranglet på fest, og han truet med at jeg skulle bli sjuk etter våronna hvis jeg ikke ga meg, sa Erik Kvenild.

– Og sånn ble det faktisk.

Da våronna var overstått, kunne ikke Erik løfte armene, og brystet hans hovnet opp så det så ut som om han hadde pupper. Dagen etter ble også kona som forhekset. Øyen­ brynene hennes begynte å henge nedover øynene så hun måtte løfte dem opp for å se. Ikke nok med det, ørene vokste ned til skuldrene som hundeører, og håret hennes falt av.

9

– Vi ble helt fordervet! sa Erik sint. Han fortalte at han hadde gått til Ole og klaget, men Ole nektet for alt.

Den ene etter den andre i bygda vitnet og fortalte om hva Ole og Lisbet hadde gjort. De hadde gjort folk og dyr syke for etterpå å kunne helbrede dem. Både Lisbet og Ole måtte inn­rømme at de hadde lest i salt og besøkt syke for å gjøre dem friske. At de hadde brukt svart magi, nektet de bestemt for.

Men retten trodde ikke på dem. Dommerne mente at det var bevist at Ole og Lisbet sto i ledtog med satan selv. Ole ble dømt til døden ved halshogging. Lisbet var mest erfaren i trolldom og ble dømt til å bli brent levende. Ole skulle bli begravd, mens Lisbet skulle brennes helt opp slik at sjelen ble renset for alt ondt. Da dette skjedde, var Lisbet og Ole i 60-årene og skal ha hatt tre voksne barn.

10

Lisbet og Ole ble drept utenfor Trondheim høsten 1670.

Bøddelen fikk 11 riksdaler for oppdraget med å halshogge Ole og brenne Lisbet levende. For dette kunne han kjøpe to hester eller 11 kilo sukker.

Etter at Lisbet var død, ble det laget mange historier om henne.

Det går ikke an å bli dømt for å bruke magi i Norge i dag.

Etter 1695 var det slutt på dødsdommer mot trollkvinner, og Lisbet var en av de siste som ble dømt til å miste livet. Men det var kriminelt å bruke trolldom i Norge helt til 1842.

I dag er de aller fleste enige om at trolldom ikke finnes, og at alle de mange hundre som ble dømt for trolldom, dermed var uskyldige. Lisbet og Ole var kanskje upopulære naboer, men det er ingen grunn til å bli halshogd eller brent levende.

Ved skolen i Leinstrand ble det i 2005 satt opp en statue til minne om Lisbet Nypan.

Det snakkende spøkelset Livet smilte til Nils Jenssen og Synnøve Andersdatter i 1684.

De var nygifte og hadde akkurat kjøpt gården Skålvold.

Der skulle de bo sammen med tjenestefolkene som var nødvendige for å drive gården. En av dem het Nille. Hun hadde jobbet for de forrige eierne og bodd på Skålvold i mange år.

Alt lå til rette for et godt liv, men det tok ikke lang tid før det nygifte paret fikk problemer. De oppdaget at det spøkte i husene! Spøkelset ga dem ikke fred, og det hadde noe på hjertet.

Nils og Synnøve hørte lyder og kjente stadig uro i husene.

Det banket og skrapte og skremte alle som bodde der. Bråket og uroen økte på etter som månedene gikk. Etter to år, en novemberdag i 1686, var det nok for Synnøve.

– Jeg orker snart ikke å bo her lenger! sa hun til mannen sin. – Det har jo bare blitt verre og verre siden vi flyttet hit.

Hva skal vi gjøre?

12

Nils foreslo at de tilkalte presten for at han skulle oppleve hvor urolig det var på gården, og gi dem råd. Noen dager senere kom presten Arent Hartvigsen på besøk til Skålvold.

Han dukket opp som avtalt da det mørknet, for det var da spøkelset bråkte aller mest. Presten ble bedt på mat, og de skulle til å sette seg til bords da de hørte det. Det banket!

De løp etter lyden som kom fra et annet hus på gården.

Men så snart de var framme, ble det stille, og det begynte å

banke i huset de hadde løpt fra. Så ble det stille igjen.

– Forstår du hvordan vi har det? sa Synnøve fortvilet.

– Det er tydelig at spøkelset vil at vi skal jakte på det, sa presten.

– Vi er ikke sikre på om vi orker å bo her, sa Nils, men presten ba dem holde ut gjennom vinteren.

Det kan virke rart at folk trodde på spøkelser, ja, at til og med presten i bygda gjorde det. Men på 1600-tallet var det ikke noe rarere å tro på spøkelser enn å tro på at sola lyste på himmelen.

I løpet av vinteren fikk tjenestejenta Nille seg jobb på en annen gård og flyttet. Nils og Synnøve var ikke så lei seg for det, for Nille hadde et dårlig rykte på seg. Hun var ugift, men hadde vært sammen med flere menn, noe som ikke var akseptert på den tida. En av dem var til og med gift, så folk snakket om at Nille ikke var noen bra jente. Etter at hun flyttet, ble det stille fra spøkelset en stund. Og så satte det i gang igjen.

Utover høsten hørte de stadig vekk at spøkelset banket og klorte på dører og vinduer. Det begynte også å kaste ting etter folk! En dag gikk det enda lenger: Spøkelset snakket til Nils. Da skjønte de at spøkelset var en liten baby.

14

– Hvor er moren min, Nille? spurte spøkelset. Det sa at det hadde blitt drept av moren med et hårbånd og begravd under en steinhelle for fjorten år siden. Tre naboer kom også og hørte at spøkelset sa dette.

– Jeg er sulten, sa spøkelset. – Jeg vil ha pølse, flatbrød og smør!

Presten snakket med Nille, og hun nektet for å ha fått noe barn. Men spøkelset ga seg ikke. Det snakket til presten da han tok med seg Nille til Skålvold, ja, det hylte som en hund!

Da ble Nille skremt og tilsto alt. Hun hadde født et barn, kvalt det med et hårbånd og begravd det under en steinhelle for flere år siden. Men da spøkelset begynte å bråke, tok hun med seg beinrestene og kastet dem på havet.

Det ble anlagt rettssak mot Nille, og i november 1687 ble hun funnet skyldig i spedbarnsdrap fjorten år tidligere og dømt til døden. Det viktigste vitnet var et spøkelse, for de som hadde bodd på gården da det skjedde, var døde.

Nille ble halshogd ved Leines kirke 16. desember 1687. Da måtte vel spøkelset få fred?

Men nei. Fjorten dager var det stille, og så begynte det å beskylde flere kvinner for drap.

Sjefen til presten var ikke fornøyd med dommen. Han var bekymret for at Nille kunne ha kommet med en falsk tilståelse, og at en annen kvinne på gården spilte spøkelse.

At et spøkelse var vitne, var altså ikke problemet, men det måtte være et ekte spøkelse!

15

Det fantes heller ikke noe lik som kunne bevise at det hadde skjedd et drap. Flere mente også at hele rettsprosessen hadde gått for raskt. På denne tida var Norge i union med Danmark, og etter denne saken ble det vanligere at dødsdommer måtte avgjøres av kongen i København før de ble utført.

I 2010 ble det funnet et svært gammelt, hodeløst skjelett under utgravingen av en sykkelsti. Det viste seg å være restene etter Anna Østmo, som hadde blitt halshogd på stedet over to hundre år tidligere.

I denne boka kan du lese om hvorfor Anna ble henrettet, og om ti andre kvinner som har blitt dømt for forskjellige typer forbrytelser, fra 1600-tallet og fram til i dag.

En kvinne i boka ble beskyldt for å bedrive svart magi, en annen ble dømt etter at et spøkelse vitnet mot henne. Her er også historier om nyere forbrytelser – om en spion som sviktet landet på grunn av kjærlighet, om Orderud-saken og om en hyggelig svindler som fremdeles lever.