Det snakkende spøkelset

– Vi ble helt fordervet! sa Erik sint. Han fortalte at han hadde gått til Ole og klaget, men Ole nektet for alt.

Den ene etter den andre i bygda vitnet og fortalte om hva Ole og Lisbet hadde gjort. De hadde gjort folk og dyr syke for etterpå å kunne helbrede dem. Både Lisbet og Ole måtte innrømme at de hadde lest i salt og besøkt syke for å gjøre dem friske. At de hadde brukt svart magi, nektet de bestemt for.

Men retten trodde ikke på dem. Dommerne mente at det var bevist at Ole og Lisbet sto i ledtog med satan selv. Ole ble dømt til døden ved halshogging. Lisbet var mest erfaren i trolldom og ble dømt til å bli brent levende. Ole skulle bli begravd, mens Lisbet skulle brennes helt opp slik at sjelen ble renset for alt ondt. Da dette skjedde, var Lisbet og Ole i 60-årene og skal ha hatt tre voksne barn.

10

Lisbet og Ole ble drept utenfor Trondheim høsten 1670. Bøddelen fikk 11 riksdaler for oppdraget med å halshogge Ole og brenne Lisbet levende. For dette kunne han kjøpe to hester eller 11 kilo sukker.

Etter at Lisbet var død, ble det laget mange historier om henne.

Det går ikke an å bli dømt for å bruke magi i Norge i dag. Etter 1695 var det slutt på dødsdommer mot trollkvinner, og Lisbet var en av de siste som ble dømt til å miste livet. Men det var kriminelt å bruke trolldom i Norge helt til 1842.

I dag er de aller fleste enige om at trolldom ikke finnes, og at alle de mange hundre som ble dømt for trolldom, dermed var uskyldige. Lisbet og Ole var kanskje upopulære naboer, men det er ingen grunn til å bli halshogd eller brent levende. Ved skolen i Leinstrand ble det i 2005 satt opp en statue til minne om Lisbet Nypan.

Livet smilte til Nils Jenssen og Synnøve Andersdatter i 1684. De var nygifte og hadde akkurat kjøpt gården Skålvold. Der skulle de bo sammen med tjenestefolkene som var nødvendige for å drive gården. En av dem het Nille. Hun hadde jobbet for de forrige eierne og bodd på Skålvold i mange år.

Alt lå til rette for et godt liv, men det tok ikke lang tid før det nygifte paret fikk problemer. De oppdaget at det spøkte i husene! Spøkelset ga dem ikke fred, og det hadde noe på hjertet.

Nils og Synnøve hørte lyder og kjente stadig uro i husene. Det banket og skrapte og skremte alle som bodde der. Bråket og uroen økte på etter som månedene gikk. Etter to år, en novemberdag i 1686, var det nok for Synnøve. – Jeg orker snart ikke å bo her lenger! sa hun til mannen sin. – Det har jo bare blitt verre og verre siden vi flyttet hit. Hva skal vi gjøre?

12

Nils foreslo at de tilkalte presten for at han skulle oppleve hvor urolig det var på gården, og gi dem råd. Noen dager senere kom presten Arent Hartvigsen på besøk til Skålvold. Han dukket opp som avtalt da det mørknet, for det var da spøkelset bråkte aller mest. Presten ble bedt på mat, og de skulle til å sette seg til bords da de hørte det. Det banket!

De løp etter lyden som kom fra et annet hus på gården. Men så snart de var framme, ble det stille, og det begynte å

banke i huset de hadde løpt fra. Så ble det stille igjen. – Forstår du hvordan vi har det? sa Synnøve fortvilet. – Det er tydelig at spøkelset vil at vi skal jakte på det, sa presten. – Vi er ikke sikre på om vi orker å bo her, sa Nils, men presten ba dem holde ut gjennom vinteren.

Det kan virke rart at folk trodde på spøkelser, ja, at til og med presten i bygda gjorde det. Men på 1600-tallet var det ikke noe rarere å tro på spøkelser enn å tro på at sola lyste på himmelen.

I løpet av vinteren fikk tjenestejenta Nille seg jobb på en annen gård og flyttet. Nils og Synnøve var ikke så lei seg for det, for Nille hadde et dårlig rykte på seg. Hun var ugift, men hadde vært sammen med flere menn, noe som ikke var akseptert på den tida. En av dem var til og med gift, så folk snakket om at Nille ikke var noen bra jente. Etter at hun flyttet, ble det stille fra spøkelset en stund. Og så satte det i gang igjen.

Utover høsten hørte de stadig vekk at spøkelset banket og klorte på dører og vinduer. Det begynte også å kaste ting etter folk! En dag gikk det enda lenger: Spøkelset snakket til Nils. Da skjønte de at spøkelset var en liten baby.

14