Heksa

Det har jeg ikke svar på, og det er ikke det denne boka handler om. Men jeg vil gjerne fortelle historiene til et lite utvalg av dømte kvinner i Norge fra 1600-tallet fram til i dag. Noen ble dømt for handlinger som de ikke ville ha blitt straffet for ut fra dagens lover, mens andre begikk forferdelige forbrytelser. Fram til i 1876 ble kvinner dømt til å miste livet, men først 103 år senere ble dødsstraff forbudt i Norge.

I denne boka blir du kjent med noen av Norges dømte kvinner.

Hilsen Linn

Folk i bygda Leinstrand pleide å gå til Lisbet Nypan når de hadde vondt noe sted eller var syke. De visste at hun hadde gjort mange friske ved å gi dem medisin hun hadde laget selv. Hun kunne også lese i salt. Det vil si at hun la salt i et tøystykke som hun knyttet igjen, og så leste hun et vers, som dette:

Jesus og Herren rei over øde Hei, Herrens Fole glei og Beinet vrei. Jesus steig ta og la det i Lag paa Herrens Fole: «Hud til Hud, Bein til Bein». Helt siden det blei, som før det var.

7

Etter at hun hadde lest verset, la Lisbet saltposen over såret eller det vonde stedet slik at saltet skulle trekke ut det som førte til smerten eller plagen.

Slik som vi i dag tror på legevitenskapen, trodde folk på 1600-tallet på magi. Det Lisbet drev med, var en slags magi. Det fantes hvit magi, som også ble kalt signeri. Den hvite magien var god, og den kunne gjøre folk friske. Det var også svart magi, som kunne skade folk, dyr og eiendom. Både hvit og svart magi var forbudt, og de som holdt på med det, kunne risikere bøter, å bli bortvist eller enda strengere: å bli dømt til døden. Norge hadde en av de strengeste trolldomslovene i Europa. I Kong Christian Den Femtis Norske Lov av 1687 står det at hvis en trollmann eller trollkvinne hadde forlatt Gud og gått over til djevelen, skulle de «levendis at kastes paa Ilden og opbrændis». Hundrevis av menn, kvinner og barn ble anklaget for trolldom, og det var særlig mange som ble dømt i Nord-Norge. Mange av disse var samer.

I alt ble 307 mennesker henrettet for trolldom fra 1570-årene til 1695 i Norge. 50 av disse var menn, resten var kvinner. Lisbet og mannen hennes, Ole, var blant dem som ble drept.

De fleste mennesker på 1600-tallet hadde ikke noe særlig valg når de ble syke. Det fantes nesten ikke leger, og derfor var det vanlig å gå til kloke koner, som Lisbet. Mange fikk hjelp av henne, men det var også noen folk som mente at hun var kranglete og grådig, og at hun brukte kreftene sine til å skade andre. De beskyldte også mannen hennes for å drive med trolldom.

8

Lisbet og Ole ville ikke finne seg i disse anklagene. De gikk til rettssak i håp om at folk skulle trekke tilbake beskyldningene. Rettssaken startet i mars 1670, men den utviklet seg helt annerledes enn Lisbet og Ole hadde tenkt.

Det var nemlig flere som vitnet mot dem. Den første var Erik Kvenild, en av naboene i Leinstrand, og det var først og fremst Ole han anklaget for svart magi. – Ole og jeg kranglet på fest, og han truet med at jeg skulle bli sjuk etter våronna hvis jeg ikke ga meg, sa Erik Kvenild. – Og sånn ble det faktisk.

Da våronna var overstått, kunne ikke Erik løfte armene, og brystet hans hovnet opp så det så ut som om han hadde pupper. Dagen etter ble også kona som forhekset. Øyenbrynene hennes begynte å henge nedover øynene så hun måtte løfte dem opp for å se. Ikke nok med det, ørene vokste ned til skuldrene som hundeører, og håret hennes falt av.

9