58 • Kapittel 2
Metoden er grov, men med forbehold forteller tallene oss at det antakeligvis lever mellom 8000 og 10 000 individer av arten i vannet. Metoden har sine svakheter. Vi kan for eksempel ikke vite om de individene vi opprinnelig fanget, lettere lar seg fange enn andre i populasjonen, eller om de tvert imot har blitt mer sky etter å ha blitt fanget en gang. Hvis det første er tilfellet, blir beregningen for lav. Hvis det andre er tilfellet, beregner vi for høy populasjonsstørrelse. Det er også mulig å anslå populasjonsstørrelser ut fra spor som fotavtrykk eller avføring, eller å telle antall reder i et område. For populasjoner som ikke flytter på seg, kan vi velge oss ut et tilfeldig område, for eksempel en rute på 1 m x 1 m og telle antall eller dekningsgrad i prosent av arten innenfor ruten. Så fortsetter vi med en ny tilfeldig rute og teller antall individer i denne ruten. Når vi har gjort dette mange nok ganger, kan vi anslå hvor mange individer som lever i området totalt. Det kalles ruteanalyse. For fiskepopulasjoner kan det også benyttes ekkoloddregistrering for å beregne populasjonsstørrelser, mens planktonpopulasjoner kan beregnes ved hjelp av planktontrekk og mikro skopering. For fugl er det mulig å gjøre beregninger av populasjonsstørrelser ved hjelp av trekkfugltelling eller basert på en kombinasjon av tellinger og sang. Et eksempel er prosjektet «Ekstensiv overvåking av hekkefugl (TOV-E)», som er et overvåkingsprosjekt for terrestriske hekkefugler som skal overvåke bestands utviklingen til norske fuglearter på land. De benytter en metode der de deler området inn i ruter, som igjen er delt inn i punkter. På hvert punkt skal arter registreres i et likt antall minutter innenfor et gitt datointervall og tidspunkt på dagen. Dersom de benytter samme metode over flere år, kan de sammenlikne resultatene.
Noen individer lever i flokk, andre lever mer spredt. Elefanter lever i flokker.
Et problem når vi skal anslå størrelser på populasjoner, er at individene som regel ikke er tilfeldig fordelt utover i området. Hos mange arter lever individene sammen i klynger med ujevne mellomrom. Ofte kan det skyldes at miljøet varierer i hvor gunstig det er å leve der. Det er lett å tenke seg at en populasjon med nedbrytere er svært klumpvis fordelt rundt en nylig død organisme. Se for deg et tre som har falt over ende, eller et stort dyr som ligger og råtner. Andre