34 • Kapittel 1
Franskmannen Jean-Baptiste de Lamarck (1744–1829) mente at arter kunne forandre seg over mange generasjoner ved å tilpasse seg nye miljøer. Han trodde at livet hadde utviklet seg fra dødt materiale og videre gjennom mer og mer komplekse former til det han kalte «den menneskelige perfeksjonen». Lamarck mente at endret atferd i forhold til miljøet ville endre individets egenskaper, og de var arvelige. Dette prinsippet kalte han «arv av tillærte egenskaper». Når giraffen stadig strakk hals for å nå de øverste greinene i et tre, ville det gjøre at giraffen langsomt utviklet den lange halsen som vi ser på dagens giraffer. Lamarck var den første som framsatte en evolusjonsteori i 1809. Det som for alvor skulle motbevise hans teori om at tillærte egenskaper går i arv, var Weismann, som i 1902 kunne bevise at arveanlegget ikke forandrer seg. To muskuløse foreldre får ikke nødvendigvis et muskuløst barn, men sannsynlighetene for at dette barnet får positive stimuli i retning av å trene seg opp til å bli muskuløst er derimot store. Erasmus Darwin (1731–1802), bestefar til Charles Darwin, levde samtidig med Buffon og Lamarck og trodde på Lamarcks teori. Erasmus viste blant annet til hvordan avl hadde frambrakt husdyr og nytteplanter som ikke fantes i naturen. Her kunne en med kunstige inngrep forandre artenes egenskaper, for eksempel utvikle nye hunderaser til bestemte formål. Det var altså på den tiden en klar forståelse av at livet hadde utviklet seg, og at egenskaper kunne forandres, men noen samlende forklaring eller teorier om de bakenforliggende prinsippene var ikke framsatt eller beskrevet. Tiden var altså moden i Europa da Charles Darwin framsatte sin revolusjonerende teori. Charles Darwin (1809–1882) skulle egentlig bli prest, men slo raskt over til biologien. Reisen med «Beagle» (1831–36) tok fem år. Det var først da han begynte å bearbeide observasjonene sine, særlig om finkene på øygruppen Galápagos utenfor Sør-Amerika, at han langsomt begynte å utforme sin teori.
Nebbformer. Darwins finker slik de er avbildet i hans bok om reisen med Beagle fra 1839. Det var John Gould som fortalte Darwin at disse fuglene var nye arter. de spesialiserte nebbformene som brukes som eksempel på evolusjon, ble først påpekt av David Lack i 1947.