Gruveeventyret i Allmannajuvet startet i 1881 og var begynnelsen på industrihistorien i Sauda. Opplev de spektakulære bygningene til arkitekt Peter Zumthor med inspirasjon fra gruvehistorien, eller en guidet tur langs den spektakulære gruvestien og 600 meter inn i fjellet.
Forespørsel om guiding i vinterhalvåret til 52 78 42 00 eller post@saudaferie.no
Fra Folkets Hus har vi en historisk vandring via Tangen og langs Storelva til Industriarbeidermuseet. Her kan en oppleve utstillingen «Under røyken – om livet i Åbøbyen». (Guiding kun i sommerhalvåret.)
Sauda kan tilby 26 merkede turer hvor en kan oppleve ro og stillhet, sammen med unike naturopplevelser. Turene er av ulik vanskelighetsgrad rundt i hele sauda – se mer på ut.no eller kontakt turistkontoret. Utleie av kanoer og golfutstyr – kontakt Sauda Ferie & Fritid på tlf. 52 78 42 00 eller post@saudaferie.no
Biblioteket har åpent tirsdag – lørdag. Se åpningstider på ryfylkebiblioteket.no
Saudahallen
Badeland med inne- og utendørsbasseng, med oppvarmet vann fra smelteverket! For mer informasjon, og åpningstider, se saudahallen.no
Pumptrack
Ta med sykkelen og opplev vår flotte Pumptrack, rett ved siden av stadion
Sauda Stadion
Flere kunstgressbaner og tuftepark
Sauda Golfbane
Selvbetjent golfbane. Book gjerne bane på Golfbox på forhånd.
Prøv Sauda sin splitter nye minigolfbane, som ligger i umiddelbar nærhet til Andedammen og stadion.
Ut på tur i Sauda Stolpejakt: stolpejakten.no Telltur: telltur.no Turforslag: ut.no Turløyper vinter og skiløyper: saudaferie.no
Sauda sentrum
I sentrum får du en trivelig handel og god mat i oppvarma gater
Kulturhaust
Sjekk ut programmet på saudakultur.no På programmet står blant annet: Konsert med Vamp og konsert med Bjørn Berge.
Sauda skisenter
Flotte bakker, flere trasèer, med 5 skitrekk og 2 skibånd, med kapasitet på 5200 personer i timen. Trekkene drar deg 5 km til fjells.
sauda.kommune.no | saudaferie.no
Foto:AndrewMeredith
Foto:Saudakommune
Foto: Per Inge Fjellheim
Foto: Per Inge Fjellheim
Jeg burde skrevet noe vettugt om skyhøye strømpriser, bensinpriser, matpriser ... For ja, det er virkelig merkbart andre tider, i hus, men også på hytta. I avisene kan vi lese om folk som vurderer å ikke bruke hytta i vinter på grunn av strømprisene. En gang i tiden ville det vært oppfattet som en absurd nyhet. Ikke det om strømprisnivået (jo, det også), men det faktum at man ikke hadde råd til å bruke hytta. Hyttebruk var jo fullstendig utgiftsfritt. Og vel så det. Nå skal jeg ikke predike om det enkle hyttelivet – og bare så det er sagt – vi har innlagt strøm og merker økte utgifter vi også. Men vi har ved, ull og flanellsengetøy (anbefales!). For verdien av den frisonen hytta er, den er høy. Faderullan altså, jeg skal dra minst like mye til Suldal i høst og vinter
tidligere. Det sparer jeg mye på. Ihvertfall mange bekymringer.
Ivar Oftedal, designer
Sjeldan har ein tittel passa betre. Det var ikkje berre dei familiære røtene som lokka han heim til Ritland i Suldal. Nå skal nemleg óg andre røter granskast.
TEKST MARIA KLUNGTVEIT FOTO LISE BJELLAND
For å nemne noko. Simon Ritland og Sandnesjenta Stina Øen har mange planar for heimegarden hans. Med ein bråte ny kunnskap og tankar i sekken er dei nå i gong med å utvikla draumen om eit regenerativt landbruk. -Det var jammen flaks eg fann meg ein naturfaglærar, seier Simon.
– Eg har alltid hatt ein draum om å leva og bu her på Ritland, men eg hadde ikkje lyst å gjera det aleine. Då eg trefte Stina var det mest for godt til å vera sant. Det tok ikkje lang tid før ho var meir gira enn meg, opnar Simon. Me møtes heime i stova på Ritland og stemninga er både lett og lun på same tid. Det er som om dei
gamle veggane og møblane frå farfedrane nikkar nøgde mot dei unge.
– Men altså, me pussar opp og moderniserer òg , men me prøver å bevara det som er brukande, å ta vare på sjela i huset er viktig for oss, seier Stina. Ho blir blank i augo når ho snakkar om mottakinga i Suldal. -Folk stoppar meg på butikken og seier at dei syns det er så kjekt at me er komne til bygda, eg nikkar og smiler før eg prøver å forklara kven eg har truffe når eg kjem heim til Simon. Alle veit kven eg er, men eg kjenner jo ikkje så mange. Ennå! Simon melder seg på: – Stina er utadvent og veldig glad i folk, så henne er eg ikkje uroa for. Det unge paret ler godt i sofaen.
På spørsmålet om Simon heilt enkelt kan forklara kva eit regenerativt landbruk tyder, svarar han: – Kor lang tid har du? Me spissar øyre og penn. Simon kremtar, rettar ryggen og legg handflatene mot ein annan.
– Det å driva regenerativt handlar om logikk, sunn fornuft og vilje til å konstant observera, analysera og tilpassa det du har kring deg. I det legg han at om landbruket skal regenerera seg sjølv, må alle komponentane spela på lag. Målet er ein perfekt symbiose mellom luft, vatn, jord, plantar, insekt, dyr, menneske, ja heile naturen rett og slett.
– Det krevst tolmod. Du er som ein forskar som alltid jaktar på noko betre.
«Folk stoppar meg på butikken og seier at dei syns det er så kjekt at me er komne til bygda.»
STINA ØEN
Til dømes kva skjer om eg byter beite på dyra, kva plantar dukkar opp der? Er det for mykje av ein art? Kjem det andre plantar til? Er dei til hjelp for totalen eller ikkje? Jo fleire artar som lev i eit økosystem, jo meir robust blir det. Ein må legge til rette slik at det eine mangfaldet ikkje tærer på det andre, finne balansen. Slik må ein tenkja heila tida. Så må ein vita at det vil gå lys opp for ein etter kvart som ein held på. Som ei livslang lære. For naturen er alltid i endring. Når økosystemet regulerer seg sjølv, då fungerer det.
Simon er ustoppeleg nå. Dette brenn han for. På klingande suldalsmål tek han oss med vidare: - Mange trur at å driva regenerativt er det same som å gjera alt
på gamlemåten. Det stemmer ikkje. Ikkje heilt. Om den såkalla symbiosen blir betre av bruk av kunstgjødsel eller andre kjemikaliar, ja så er det heilt innafor. Du må heile tida tenkja på resultatet. På at heilskapen blir betre og reinare. Blir det betre, ja då er det regenerativt. For å seia det heilt kjempeenkelt.
Det var i koronatida medan dei begge sat i karantene at dei for alvor la planar for framtida. Stina er naturfagærar og blei med eitt fanga i Simon si verd. -Me såg på YouTube, les oss opp og skjønte med ein gong at denne levemåten er draumen for oss begge, smiler ho mot kjærasten. Simon er framleis i forklaringsmodus:
– Motivasjonen ligg jo sjølvsagt i at du kjenner på deg korleis alt speler seg ut rundt deg. Greier du å lesa naturen får du betre avling, dyra har det betre og maten blir reinare. Greier du det utan så mange innsatsfaktorar, altså at du greier å få komponentane rundt deg i eit godt samspel, då har du på eit vis makt over eigen skjebne, ja då er det bra for lommeboka og!
Me får ein guida tur rundt på eigedomen. I finstova har tida stått stille.
– Her vil me ikkje røra noko. Dette er heilagt, seier Stina, og Simon melder seg raskt på: -Rykta vil ha det til at kong Haakon den sjuande har sete i denne stolen! Dei vil likevel ikkje at den gamle stova skal vera som eit museum. -Nei nei, me har alt hatt gebursdagsfeiring her inne, og her skal me ete julemiddag i framtida, lyser Stina.
I det koselege gardstunet skin ei varm augustsol denne ettermiddagen. Insekta surrar i det varme lyset, og best som det er kjem vesle pusen smygande til matmor.
«Det å driva regenerativt handlar om logikk, sunn fornuft og vilje til å konstant observera, analysera og tilpassa det du har kring deg.»
SIMON RITLAND
– Trillionar av mikroorganismar i ein neve mold. Heilt enkelt kan ein seia at eit rikt og friskt liv i jorda, vil føra til ein frisk mage hjå meg og deg.
– Dette er Alberta, presenterer ho, før ho avslører at dei måtte leggje ein «a» til namnet hennar då Albert viste seg å vera dame. Den store løe er teikna av tippoldefar og stod ferdig i 1929. -Den er fullt brukande den dag i dag, det syns eg er interessant, han må ha vore ein framsynt kar han der, fortel Simon.
Dei har mange planar og mykje arbeid ligg framleis føre dei. Likevel er tonen lett og ledig i tunet. Desse to er ikkje redde for å drøyma stort og syter ikkje med å ta i eit tak. Der andre kanskje hadde sett avgrensingar, ser Stina og Simon kun moglegheiter. Det driftige paret har begge jobbar utanom, ho som lærar på Vinjar Skule, han som mekanikar i tillegg til at han skular seg på Vinterlandbruksskulen på kveldstid.
Stina og Simon ser føre seg ei framtid kor storfamilien kan samlast i gardsdrifta. Unge og gamle i fin harmoni. Dei drøymer om arbeidssomrar der generasjonar og slektningar møtest over både arbeid og måltid. -Eg minnest då eg var liten og syskenbarn, tanter og onklar kom til gards i slåtten. Det var jo supersosialt og arbeidet gjekk som ein leik. Trong ikkje reisa på ferie då, ferien kom jo til oss! Me ungane syns det var så stas å få vera med, å få bidra. Slik håpar me det blir her i framtida, smiler han varmt mot si Stina. •
«Eg minnest då eg var liten og syskenbarn, tanter og onklar kom til gards i slåtten. Det var jo supersosialt og arbeidet gjekk som ein leik. Trong ikkje reisa på ferie då, ferien kom jo til oss!»
SIMON RITLAND
Sommeren 2021 ble de nybakte hytteeiere til en hytte bygget i 1967.
Siden har de stått på som helter for å gjøre den til sin. TEKST & FOTO LISE BJELLAND
å en kolle for seg selv ligger hytta til Monica Herheim og
Odd Erik Egge, i vilt og vakkert Breiborg-landskap midtveis mellom Sauda og Røldal. Uten naboer
tett på, som oftest er standarden i dag, og med utsikt i alle himmelretninger. Det er så vidt hytta kan skimtes fra veien, men en vimpel blafrer mot en knallblå septemberhimmel og viser vei mot målet.
– Vi hadde kikket på flere andre hytter her i området. Det var Breiborg vi ville til, opp i høyden og kun en liten halvtimes kjøretur hjemmefra. Jeg vhar gode barndomsminner herfra, og Odd Erik har alltid likt seg på høyfjellet. Odd Erik gjentok hver gang vi skulle på en ny visning; husk nå å se på plasseringen, solforholdene og utsikten. Det innvendige og interiøret er det minst viktige, det kan vi alltids gjøre noe med, forteller Monica og kikker bort på mannen som nikker fra sidelinjen.
Han skulle få så rett i akkurat det. For alle de viktige faktorene på Odd Eriks sjekkliste kunne krysses av da de dro og kikket på hytta for et drøyt år siden, men innvendig er den i dag totalt forandret. Borte er den typiske hyttelook´en fra 60/70-tallet med gulnet furupanel på alle overflater og tradisjonelt hyttemøblement. I dag gir hytta et lyst og moderne inntrykk med vegger og tak som er beiset og malt.
– Det var med skrekkblandet fryd vi overtok 1. juli i fjor. Vi visste at vi egentlig var litt for tidlig ute med tanke på ungenes alder. Den eldste er snart 18 og tvillingene blir 15, de har ikke tenkt å tilbringe ungdomstiden sin her, sier de.
Men de blir gjerne med på dagsturer og har vært ivrige med å hjelpe til. Om noen år tenker vi det vil være mer rom for lengre hytteopphold.
Det var de forrige eierne – «noen veldig hyggelige folk fra Sauda» - som bygde hytta i 1967. Siden er den utvidet i flere omganger. Et anneks med bod og gammeldags utedo fulgte med. Heldigvis var det ikke noe kritisk som måtte gjøres da Monica og Odd Erik overtok, dermed kunne de konsentrere seg om å gjøre hytta til sin fortest mulig.
– Vi kjøpte med inventar og alt, så vi startet med å fjerne ting. Det ble litt av en jobb, jeg vet ikke hvor mange turer vi har hatt ned til bilen med ting som skulle fraktes til Sauda. Men noen møbler har vi beholdt og gitt et strøk maling,
Den gamle utedoen har Monica malt i en gammelrosa farge. Kong Haakon og kronprinsesse Märtha er selvsagt på plass på veggen.
Monica er en racer med malerkosten, berømmer Odd Erik.
Sommeren 2021 var landet preget av pandemi og reiserestriksjoner, egentlig en perfekt timing for et hytteprosjekt som etter hvert skulle komme til å ta mer og mer av fritiden. Men med 25 minutters reisetid er det ikke noe problem å ta i bruk ettermiddager og kvelder. Noe av det første som ble gjort etter at ting og tang var fjernet, var å åpne opp mot kjøkkenet og bytte innredningen der.
– Deretter ballet det på seg, kan man si, ler Monica.
Taket og gulvet er nytt. Også panelet og isolasjonen er byttet ut, musene har måttet finne ny bolig andre steder. Monica har svingt kosten til armer og hender har verket og bedt om nåde, mens handyman Odd Erik har stått for riving og snekring. Godt da at han hadde erfaring fra før siden det meste måtte tilpasses. Ikke en vinkel var rett, skulle det vise seg.
Det var også en stor jobb og bytte taket utvendig.
– Det har vært en bratt læringskurve, det er pinadø mye å sette seg inn i når det gjelder hytteliv. Men vi har hatt utrolig god hjelp av familien, alle som én har bidratt. Etter at far ble pensjonist i vår, har han banket på døren og spurt om vi har arbeid til ham, og gjett om vi har, ler Odd Erik.
Forrige eier hadde passet godt på i alle år, så ingenting var strengt tatt nødvendig å gjøre. Like fullt har hytta fått en total makeover og er helt forandret innvendig.
Til høyre: Førbilde som viser hytten som den var ved overtakelse. Furulook´en var fremtredende Nytt kjøkken fra Ikea i en blågrønn nyanse. I gangen bak kjøkkenet møttes tidligere fire dører, løsningen ble en plassbesparende skyvedør.
– Jeg kom nylig til å nevne i en bisetning at vi hadde fjernet rekkverket i front, far lurte på hva jeg mente med det? Han hadde plank liggende hjemme - vips, noen dager senere hadde vi bygget en fiks ferdig trapp som har blitt vår nye favoritt-sitteplass.
Veien opp til Breiborg er vinterstengt fra den første snøen legger seg mot
Et nivå ned ligger stuen med sofagruppe og vedovn. Mursteinsveggen bak har Monicas far malt svart.
Visst kan vinden rive godt her oppe i høyden, men med en lun og skjermet solkrok og utestue som har vinduer fra gulv til tak, er de tett på naturen i all slags vær.
Monica og Odd Erik er superfornøyd med siste prosjekt, trappen i front som stod fiks ferdig på tre dager. Ideell til å vagle seg opp etter, med skinnfeller og puter.
jul og frem til vinterferien i februar. Vil de bruke hytta da, blir det å spenne på seg skiene og gå 5-6 kilometer fra Hellandsbygd og opp. En tur som ikke er avskrekkende på den sporty familien.
– Neida, det er faktisk ikke så langt, og en enkel tur å gå. Ikke for bratt. Vi liker at Breiborg krever litt ekstra av hyttelivet. Vi ville ikke ha en fritidsbolig med varmekabler i oppkjørselen og alt av komfort inne. For oss var det viktig at det skulle være en hytte, det ligger en forskjell i de to begrepene. Strøm har vi, og sommerstid har vi også innlagt vann, men om vinteren må vi spa oss inn og smelte på snø for å få vann.
Er de nå på plass og anser seg som ferdige?
– Langt ifra. Her er det arbeid i mange år fremover! Neste prosjekt er utestuen, den skal henge bedre i hop med hytten, nå er det en slags halvveis terrasse. Men det er det som er kjekt, vi elsker begge å holde på med praktisk arbeid, det er en fin kontrast til livet hjemme i Sauda. Monica har idéene, hun ser mulighetene og er som sagt en racer med malerkosten, mens jeg fikser, forteller snekkeren.
– Vi koser oss sånn med dette hytteprosjektet, det har gjort oss mer sammensveiset som familie, og da tenker jeg også på storfamilien. Det er veldig fint, synes jeg. Hvor ofte har man ikke lest eller hørt om det motsatte, at større oppussingsprosjekter tar knekken på et forhold?
Nå ser de frem til å få en bedre
«Her er det arbeid i mange år fremover! Men det er det som er kjekt, vi elsker begge å holde på med praktisk arbeid. Monica har idéene, hun ser mulighetene og er en racer med malerkosten, mens jeg fikser.»
ODD ERIK EGGEbalanse mellom friluftsliv og arbeid. Sommeren i fjor fikk de ikke gått en eneste tur i området, det ble kun turer opp og ned til bilen med ting som skulle bort eller materialer som skulle andre vei. Men snart er de der, og kan boltre seg i det storslåtte landskapet. Det er tross alt en hytte de har, ikke fritidsbolig. På hytter er man ute. •
– Både fagutdanning og teoretisk utdanning er høyt etterspurt i arbeidslivet.
Professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, Torberg Falch, Aftenposten, 2. jan 2018.
Etter fire år hos oss, kan du gå ut med både ønska fagbrev og spesiell studiekompetanse med realfagsfordjuping og dertil tilleggspoeng. Med Yrkes- og studiespesialisering (YSK) kjem du altså ut med dobbel kompetanse.
Døra er open til vidare ingeniørstudier, og du blir ikkje framtidig “papir-ingeniør”, men ein med mykje og relevant arbeidslivserfaring og kunnskap om produksjonsprosessar. Og ikkje nok med det: du får òg løn under opplæringa.
YSK er eit tilbod for deg som vil gjere meir ut av di vidaregåande opplæring, for deg som jaktar dobbel uttelling.
Sjekk nettsidene sauda.vgs.no eller facebooksidene til Sauda vgs. Du kan gjerne ringe eller sende rådgjevar Hans Hylen Solberg ein sms: 472 36 441.
www.sauda.vgs.no Tlf. 51 92 28 00 sauda-vgs@skole.rogfk.no
Vill natur og prisvinnande arkitektur. Eit levande samfunn, rikt på naturressursar og kreativ kraft. Velkommen til skattkammeret Suldal!
På suldal.kommune.no finn du informasjon om tenestetilbodet vårt og aktuelle nyhende.
Suldal kommune treng tilsette med kompetanse innan fleire ulike fag. Kontakt Organisasjon og innbyggarkontakt eller sjå utlyste stillingar på suldal.kommune.no
Suldal har eit rikt kulturliv. For annonsering av ulike kulturtilbod og arrangement, sjå lokal annonsering i grendene, Suldalsposten eller suldal.kulturhus.no
Suldal har eit variert næringsliv. Her får du det meste av det du treng. Ta kontakt med Suldal Vekst AS eller sjå suldal.kommune.no
På Visitsuldal.no finn du tips til blant anna opplevingar og attraksjonar, både for deg som er ny og deg som er godt kjend i skattkammeret Suldal. Velkommen!
Foto: Jarle Lunde / suldalfoto.no
Han elsker livet ved og i elva, hun sikter mot en fjelltopp med en hund eller to så snart anledningen byr seg. Sammen er de den perfekte matchen når rådløse kunder kommer inn i butikken på jakt etter utstyret som passer akkurat dem.
TEKST & FOTO LISE BJELLAND-Ah, dette er livet. Stå her i elva og være fokusert på kun én ting.
Geir Skjefstad har beina godt plantet i Suldalslågens evige strøm. Rutinert drar han inn litt snøre, svinger stangen godt bakover og kaster fluen elegant gjennom luften mot en silkemyk landing på elveoverflaten. Klokka har ennå ikke passert ni om morgenen, men en bedre start på dagen enn dette er umulig å tenke seg. Dra inn, kast ut, dra inn, kast ut. Kanskje skjærer lyden gjennom luften snart, det umiskjennelige raset av fiskesnøre som fyker ut av snellen. For en laksefisker er det ingenting som slår det øyeblikket.
– Æ har fiska sia æ var guttunge, kommer det fra den utflytta oppdalingen. Dialekten er i god behold til tross for 45 år med adresse Suldal.
– Interessen startet hjemme i Oppdal, men det var da jeg flytta hit i forbindelse med jobb ved Ulla Førre at jeg fikk øynene opp for fluefiske. Ett år
Et velkjent syn ved Lågens bredder. Geir Skjefstad og fiskestangen i soloppgang.
dukket det nemlig opp noen dansker her ved elvebredden. De var omreisende fluefiske-apostler og skulle omvende oss slukfiskere.
Geir gjorde som han vil at laksen skal gjøre akkurat i dette øyeblikk, han bet på. Siden har han ikke kastet sine øyne på en glinsende sluk.
– Jeg fikk totalt dilla på fluefiske, det bare setter seg i hodet. Visste du forresten at de tre første laksene jeg dro opp her i Lågen var på 22, 14 og 18,5 kilo? Det var på sluk riktignok, men for en pangstart! Det henger bilde av den største nede i sportsbutikken. Noe av det beste med laksefiske er at du aldri blir ferdig utlært, stadig dukker det opp nye teorier som må testes ut. Jeg håper ingen noen gang knekker koden, for da er magien ødelagt.
Han sveiver inn, ingen fangst denne solfylte morgenen. Det er helt greit. Nesten like viktig som laks i håven er det
Geir Skjefstad og Ragnhild Solbakken stortrives i jobben på Sand Sport. – Jeg er ekte gategutt og kommer aldri til å flytte butikken fra sentrum.
sosiale livet som foregår langs elvebredden. Geir rusler opp til gapahuken hvor to østerrikske fiskere står og myser i solen. Det er kjente ansikter for Geir. Hver høst kommer de til Suldal på laksefiske, en av dem har snart vært her i en måned. Snart går praten om fluefiskets mysterier.
Et klesskift og en god time senere står han smilende bak disken sammen med Ragnhild Solbakken. Blant klær og sportsutstyr i et lokale som opp gjennom årene har est ut i flere omganger. Ragnhild og Geir er to kjente og kjære fjes for suldøler og hyttefolk. Og alle fiskerne, ikke minst. «Alles für den angler» reklameres det for på skiltet utenfor. Det skal være sikkert, fiskeavdelingen er mer enn rikholdig utstyrt. Mang en fisker som kommer inn med desperasjon i blikket har fått kyndig veiledning av butikkinnehaveren. Ut går de med ny kunnskap og økt optimisme, noen kroner fattigere.
Ragnhild setter seg gjerne hårete mål. Ti ganger Nutfant på ett år, eller 100 turer opp til Hiimsvatnet er ting hun kan krysse av på sin bucketliste. Flere ganger har hun vunnet fotopriser ved å sende inn til TV2 Været. På den måten får hun også drevet litt reklame for Suldal. Hun ser alltid etter gode motiv når hun og hundene Saga og Frøya er på tur. Frøya vet at de ikke skal gå videre før Ragnhild har knipset noen bilder. (Foto: Ragnhild Solbakken)
Geir deler råd og erfaringer med en ivrig østerriker som hvert år kommer til Suldal for å fiske. Han kan skrive under på at på sand sport har de «Alles für den angler».
GEIR SKJEFSTAD
– Allerede som unggutt var drømmen å starte sportsfiskebutikk. Jeg jobbet på handelslaget hjemme i Oppdal og det kjekkeste jeg visste var å selge fiskeutstyr, forteller Geir.
Etter ti år ved Ulla Førre tok han tak i drømmen og åpnet butikk midt i Gata sammen med Lars Foldøy. Der har Sand Sport hatt tilhold i 35 år og der har Geir tenkt å bli værende. Det er uaktuelt å flytte opp til Garaneset.
– Jeg er ekte gategutt og elsker livet her nede. Samboeren kaller meg for verdens største Sandspatriot. Det er noe helt spesielt når torget er fullt og det summer av liv. Vet du, i løpet av alle disse årene har jeg ikke gruet meg til å gå på jobb én eneste dag. Selv om lønnen ble
halvert etter jobben ved Ulla Førre, betyr det ingenting. Dagene i butikken er så allsidige.
Ragnhild nikker fra sidelinjen. Det var da hun begynte i butikken for fire år siden at hun tok sine turer til et nytt nivå. Hun legger «skylden» på Frøya, venninnens sibirske husky som er fast følgesvenn. Hvem som er ivrigst i jakten på topper er ikke godt å si, men at de liker seg best over tregrensen kommer tydelig fram om man følger den spreke dama på instagram. Der legges det jevnlig ut spektakulære og inspirerende bilder av de to turkompisene.
– For meg måtte det en hund til for at interessen for friluftsliv virkelig skulle våkne. Nå er jeg blitt avhengig av disse turene og bryr meg ikke lenger om været. Jeg vet at gode turklær betyr alt. Men så er jeg jo så heldig at jeg gjennom jobben får anledning til å prøve mye utstyr. Leverandørene kommer til meg og spør om jeg kan teste ut både sko og klær. Da vet
jeg hva som duger når kunder kommer inn og trenger gode råd. Det er en stor fordel i jobben, både for meg og kundene, sier Ragnhild, som har tøyd grensene til mangt et fjellstøvelpar i krevende Suldalsterreng.
Årets laksefiske er snart over for Geir, men når stengene pakkes vekk for sesongen rykker fjellsportskiene frem i køen. Det er alltid en ny sesong for livet ute.
•
«Allerede som unggutt var drømmen å starte sportsfiskebutikk.»
... hjem til dine drømmer
BYGGMANN er en av Norges største boligkjeder av frittstående byggefirma. Kjeden er landsdekkende og består av over 100 forhandlere som omsetter for ca 1,5 mrd. kroner i året. Kjeden bruker anerkjente byggevareprodukter fra de fleste norske byggevareleverandører og produsenter. BYGGMANN ble startet i 1987, og har sitt hovedkontor på Vigra ved Ålesund. I årene som har gått har vi utviklet markedets mest komplette sytem for våre forhandlere.
byggefirma. Kjeden er landsdekkende og består av over 100 forhandlere som omsetter for ca 1,5 mrd. kroner i året. Kjeden bruker anerkjente byggevareprodukter fra de fleste norske byggevareleverandører og produsenter. BYGGMANN ble startet i 1987, og har sitt hovedkontor på Vigra ved Ålesund. I årene som har gått har vi utviklet markedets mest komplette sytem for våre forhandlere.
- Hus og hytter
HOS OSS KAN DU FÅ:
- Byggevarer, trelast m.m
- Hus og hytter - Byggevarer, trelast m.m BYGGMANN er en av Norges største boligkjeder av frittstående byggefirma. Kjeden er landsdekkende og består av over 100 forhandlere som omsetter for ca 1,5 mrd. kroner i året. Kjeden bruker anerkjente byggevareprodukter fra de fleste norske byggevareleverandører og produsenter. BYGGMANN ble startet i 1987, og har sitt hovedkontor på Vigra ved Ålesund. I årene som har gått har vi utviklet markedets mest komplette sytem for våre forhandlere.
Tlf 52 79 56 33 - firmapost@hebnestre.no Opningstid Man-Fre 07.00 - 15.30
Tlf 52 79 56 33 - firmapost@hebnestre.no Opningstid Man-Fre 07.00 - 15.30
– Mange ser nok på oss som «Skrotnisser», og det må de gjerne gjøre. For oss er det viktig at historien blir tatt vare på, sier brødrene Kristoffer og Inge Mikal Nødland.
TEKST & FOTO WENCHE PLEYMDe to saudaguttene mener de på sett og vis har fått interessen for å ta vare på gjenstander som kan fortelle en historie, inn med morsmelken.
– Jo eldre vi blir dess større blir interessen, sier de to.
Men vi må tilbake til 1988 for å finne starten til det som i dag har blitt en livsstil, å ta vare på historien. Inge Mikal skulle runde 30 år, og i presang ønsket han seg en bunadkniv. Ikke en dusinvare, men en skikkelig håndlaga kniv.
– Kona mi er fra Heddal i Telemark, og jeg involverte svigerforeldrene mine i jakten på den perfekte kniven. De kjente til en mann som lagde kniver, og mente jeg burde ta turen bort
Mye verdifull smelteverkshistorie er tatt vare på takket være Nødland-brødrene. Skilter fra EFP (Electric Furnace Products Company Limited), en budsykkel, en gammel kabelvogn i tre og en flott smijernsport er bare noen av det samlerne har reddet.
for selv å se det fine han hadde laga. Her ble jeg presentert for de mest fantastiske knivene jeg noen gang hadde sett, forteller Kristoffer.
Inge Mikal fikk sin kniv, og i dag henger den på veggen i kjellerstua hjemme på Herheimsmoen. Der er den ikke alene, men har selskap med mange flotte kniver.
Senere fikk knivmakeren fra Telemark i oppdrag å lage en kniv til Kristoffer også. Så hekta på kunsten å lage kniver ble Kristoffer at han seinere brukte to uker av ferien sin på et knivkurs som ble arrangert på Rauland.
Gjennom en årrekke var Kristoffer Nødland kjent for sitt årlige loppemarked, og han forteller gjerne om hvordan han ble «loppemarkedsjef».
– Egentlig var det Kirsten Thomassen som startet det ballet. Hun var aktivt med i «Kameratklubben», og for å samle inn penger til arbeidet arrangerte hun hvert år et loppemarked i klubben sine lokaler i Skulegata. Hun dro meg med i arbeidet, og i omtrent fem år jobba vi sammen om
arrangementet som stadig ble større, forteller Kristoffer.
Da Kirsten ble syk, og senere døde, fortsatte Kristoffer arbeidet med loppemarkedet. Han drog hele familien, både foreldre og bror med seg. Loppemarkedet ble større og større og vokste etter hvert
ut av lokalet til Kameratklubben.
– Hele huset ble til slutt stappfullt av ting som kom inn, forteller han. Tida var moden for å finne et nytt sted å være. Ferden for loppemarkedet gikk videre til lillesalen på Folkets Hus før det endte opp i lagerbygningen på kaien.
– Det var Saudefaldene som leide lagerbygget, og som generøst lot oss få bruke det til loppemarkedet, forteller Kristoffer.
Saudabuen stilte opp og kom med lopper som ble lagret i kjelleren hjemme hos Kristoffer og Inge Mikal sine foreldre.
Brødrene forteller om alt arbeidet som lå bak før dørene kunne åpnes. Alt måtte prises, og det var ingen lett jobb å sette riktig pris. Den skulle ikke være for høy, men heller ikke være til gibortpris. Store deler av «loppene» måtte vaskes, og den jobben var det faren som sto for.
– Mor var også med, hun likte godt å prate med folk, og det ble hennes jobb på markedsdagen.
Ellers var Helen Stålesen og Kirsti Thomassen med og gjorde en god jobb.
Kristoffer forteller at Inge Mikal «sa opp» flere ganger, men heldigvis kom han alltid tilbake. Den dagen loppemarkedet ble arrangert var alt strev glemt, og det var bare helt fantastisk. I 2019 var det slutt.
– Da mista vi lokalet, og vi mista lagerplassen i «Stasjon 3». Det vi hadde igjen av lopper ble kjørt til Etne og Ølen der det skulle arrangeres loppemarked.
Pengene som kom inn på loppemarkedet gikk uavkortet til barnevernet. – Vi la oss ikke opp i hva pengene ble brukt til, men fikk høre at de blant annet gikk til kinobilletter eller inngangspenger i svømmehallen, og ikke minst klær til barn av rusmisbrukere, sier Kristoffer.
De to brødrene er begge samlere. Kanskje ligger Inge Mikal et lite hestehode foran bror Kristoffer. Blant annet har Inge
«Jeg er nok mer enn i overkant interessert i å ta vare på gamle ting.»
INGE MIKAL NØDLAND
Det har blitt et anselig anttal vakre, håndlagde kniver etter hvert. Her finnes ikke to like. Til høyre den aller første kniven som startet knivdilla.
Mikal tatt vare på en stor del av det de skulle kvitte seg med på fabrikken. I garasjen er det såvidt plass til bilen. Her henger skiltene som en gang hang over smelteovnene og fortalte hvilket nummer de var i rekken, her er gateskilt over veistubber som knapt noen husker hvor var. Da kabelbanen ble revet, tok Inge Mikal vare på en av vognene. Den står i dag ved den nye minigolfbanen. Her har også en smijernsport fra smelteverket fått plass.
I gårdsrommet på Herheimsmoen står en av de gamle budsyklene fra E. F. P. Den har Inge Mikal pussa opp og satt helt istand.
Men det er ikke bare ting fra smelteverket Inge Mikal samler på, gjennom
mer enn tyve år har han gått på auksjoner og kjøpt opp ting.
– Jeg er nok mer enn i overkant interessert i å ta vare på gamle ting, innrømmer han.
At Sauda sin historie blir tatt godt vare på er viktig for både Inge Mikal og Kristoffer Nødland. Derfor har de begge engasjert seg i «Sauda Lokalarkiv».
I kjelleren på det gamle administrasjonsbygget til smelteverket, på folkemunne kalt «Fleskekassen», holder lokalarkivet til. I dag er det Ryfylkemuseet som drifter arkivet som er en stiftelse der representanter for
smelteverket, Saudefaldene, fabrikkarbeiderforeningen, kommunen og Sogelaget er representert i tillegg til Ryfylkemuseet som har styrelederen.
Sauda Lokalarkiv er unikt, mener Kristoffer Nødland, som er Sogelaget sin representant i styret. Her er arkivene for E.F.P, Saudefaldene og fabrikkarbeiderforeningen fra omtrent dag 1. Tusenvis av bilder er tatt vare på, så her er også historien dokumentert ikke bare med ord, men også gjennom bilder.
I tillegg er arkiver fra lag og foreninger samlet her. Kristoffer forteller om et arkiv fra den aller første avisa i Sauda, «Ryfylkeposten». Dette arkivet ble funnet i et hus som skulle rivers inne på Øgreid
Inge Mikal brenner for Tinghaug, kunstneren Samuel Tveit sitt hjem. I dag er han er styreleder i «Tinghaugs venner». Her finnes «Annas kafé», og huset kan leies til ulike arrangement.
I garasjen er det såvidt plass til bilen!
sitt område.
– Etter som jeg har forstått var Fredrik Coll aktiv med i avisprosjektet og var i tillegg styreleder, sier Kristoffer.
I dag er Inge Mikal Nødland styreleder i den ideelle organisasjonen som heter «Tinghaugs Venner».
– Vi er fem personer i styret, og per i dag har vi 22 betalende medlemmer. Selvfølgelig håper vi at flere vil komme til og melde seg inn.
Tidligere var navnet på de som ville ta vare på Samuel Tveit sitt hjem i Saudasjøen «Interessegruppa for Samuel Tveit».
– Nå var det riktig å skifte navn og gå over til å bli en medlemsforening, sier Inge Mikal. Han forteller om arbeidet som har blitt gjort siden kommunen solgte Tinghaug for 1 krone til interessegruppa.
– Det var spennende å være med å rydde boligen, understreker begge. Ikke alt kunne bli tatt vare på, men det var viktig å vurdere nøye og se verdien i de forskjellige tingene.
– I ettertid har det vist seg at det var riktig å ta vare på Tinghaug. «Annas Kafe» har vært, og er en viktig del av konseptet. I tillegg blir huset leid ut til forskjellige arrangement.
– Hver onsdag er det dugnad, og det har blitt et hyggelig sosialt samlingspunkt.
– Om noen ikke har vært på Tinghaug, men gjerne vil komme dit for å se, er det bare å ta kontakt med meg og jeg tar de med ut på en omvisning, sier Inge Mikal.
Inge Mikal Nødland har også et annet prosjekt på gang. Han scanner og tar vare på gamle bilder. Om noen sitter inne med gamle bilder, og gjerne historien som er knyttet til bildet, er det bare å ta kontakt. Hvor mange bilder han så langt har digitalisert kan han ikke si eksakt, men det begynner å bli en del.
– Det er veldig viktig å ta vare på bildearven, og om vi også kjenner historien bak bildet er det ekstra kjekt, mener han. •
Dagsturhytteprosjektet har blitt ein stor suksess! I Rogaland skal alle kommunar få kvar si hytte i laupet av dette året. I Suldal får dei to. Bli med oss til første av desse to. Me tek turen til Bjødlenuten ovanom Suldalsosen.
TEKST MARIA KLUNGTVEIT FOTO LISE BJELLANDMe har fått lov til å køyra heilt inn i tunet til grunneigarane Else og Olav V. Stråpa. Turen startar eigentleg ved butikkane på Suldalsosen og er skilta heilt opp til toppen. Vandringa er berekna til rundt rekna førtifem minutt frå start til topps. Ikkje at det er eit mål i seg sjølv. Å altså nå toppen på raskast vis. Kvardagshyttene skal motivera til kvardagsturen. Enten om ein vil trimma seg eller berre rusla i roleg tempo. Else og Olav
tek varmt i mot.
– Dette syns me berre er heilt kjempekjekt! Håpar det kjem masse folk! Helser dei.
Bjødlenuten er ein av kollane i området rundt Stråpa på Suldalsosen. Nokon kallar han veslebror til den meir majestetiske Stråpanuten som har vore ein populært turmål i lange tider.
– Eg gav dei frie tøylar med motorsaga, men ba dei spara siluetten slik at kollen visuelt ikkje skil seg frå resten av landskapet, seier Olav og siktar til arbeidsfolka som har vore i sving på eigedomen hans. Me tek oss tid til ein drøs då det gjestfrie paret inviterer til småkaker og te på terrassen utanfor det koselege bakstehuset kloss i Suldalslågen.
– Ja nå skal vi klippe hekker, pusse busker og stelle det så pent utenfor atte, skøiar Else på finaste stavangermål mot mannen sin. Olav humrar lurt tilbake. Dei likar begge å prata og syns det er heilt strålande at det vil reka turglade folk forbi heimen.
– Je er så klar for å vinke til alle som går forbi, lyser bydama som har slått djupe røter i Suldal. – Her er så fint at det er klart me må dela dette med andre, stemmer Olav i.
Me ruslar vidare og møter turgjengen vår for dagen hjå nabo Inger og Terje Bråtveit. Ungane er ivrige og skyt fart oppover, me andre held oss i pratetempo etterkvart som me legg høgdemetrar bak oss. Gjennom Bjønndalen er det mykje spanande å sjå. Dette fengjer ungane og best det er tek me dei att. Mosekledde småkollar og trillande runde steinar pirrar nysgjerrigheita og spørsmåla haglar mot bestefar i flokken. Terje forklarar og utfordrar dei små til å fortelje kva dei trur har skjedd her?
Mot toppen skrår Terje av stien: – Kom, skal eg visa dykk Bjønndalskyrkja! Han haustar eit stort: Hæ? I retur. Kyrkje her? Midt i skogen? Me trer oss under greinar og stabbar oss innover, og best som det er står me inne i eit kapell skapt av svære steinblokker som har kome ovante. Me kan gå heilt høgreiste under det høge taket. Me går mot lyset og skjønar då kva Terje meiner.
– Sjå her, her ser me rett opp til himmelen, seier han og ungane blir begeistra. Det er så stas inn i den hemmelege hola at dei er mest ikkje til å få med vidare.
Men «første mann» har alltid fungert på tur, og vipps så spring dei mot stien.
«Her er så fint at det er klart me må dela dette med andre.»
ELSE OG OLAV V. STRÅPA
Rojo Arkitekter har teikna dagsturhyttene slik at heile bygget kan takast i bruk, ute som inne.
Bestefar dreg øksa or sekken og kvistar den gjengrodde stien slik at fleire kan få oppleva kyrkja på turen mot toppen. Skrotten er god og varm og pusten finn att takten då me kryssar myra før den siste halvbratte kneika mot Bjødlenuten. Med mål i sikte går føtene av seg sjølv og der på toppen augnar me ho. Den brune hytta som glir inn i omgivnadane. Ikkje for prangande, men likevel stilig. Den er plassert i dokkja like ved utsiktspunktet kor vidsynet breier seg over heile dalen.
Sikten er slettes ikkje verst innanfrå heller! Dei store glasa i front slepp inn både lys og ein imponerande utsikt. Ungane kravlar seg rett på den spanande hemsen og det kjennes som
Bjønndalskyrkja er ei spanande oppleving!
Inger og Terje Bråtveit med barnebarn nyt nistemat på den allereie populære dagsturhytta.
dei sit i lause lufta, seier dei. Rundt hytta er det rommeleg. Mellom turkjeks, tuer og blåbærlyng er leiken alt i gong. Dei vaksne finn seg ei lun krå i le for den lette haustbrisen. Over kaffikoppane er det lett å skjøna at me er heldige her i Suldal. Etter ein god halvtime med trakking i majestetisk natur brusar endorfinane og ein kjenner at livet et godt å leva.
Det rimar godt med filosofien bak satsinga. Prosjektet har nemleg som mål om å stimulera til kvardagsturen. Hyttene skal bidra til å skapa ein sosial møtestad og få folk ut på tur i nærområda sine. I haust står ei lik hytte klar på Jelsa i Suldal. Denne skal ha ein meir universell tilkomst slik at alle kan koma og nyta.
Hyttene er alle identiske og er designa av Rojo Arkitekter. Dei er enkelt uforma på femten kvadratmeter, alle har ein vedomn, solcellepanel og eit lite bibliotek. Sistnemnde er eit samarbeid mellom fylkesbibloteket og dei lokale biblioteka.
Tilbake i lyngen fortel ungane at det var kult å sjå på når dei svære modulane til hytta blei fokne med helikopter over hustaka deira. Bestemor og bestefar har meir kaffi på termosen og har det ikkje travelt. Det er som om timane blir lengre når me er på tur i naturen reflekterer me som er på jobb då me tek fatt på nedfarten, medan omen av barnelatter snor seg rundt tre og toppar i skogen bak oss. •
Prosjektet har som mål om å stimulera til kvardagsturen. Hyttene skal bidra til å skapa ein sosial møtestad og få folk ut på tur i nærområda sine.
Sauda kan takke to utrettelige ildsjeler for den splitter nye minigolfbanen som har dukket opp ved Andedammen. En bane helt i toppskiktet i Norge, ifølge minigolfentusiaster.
TEKST & FOTO LISE BJELLAND
Nils Jarle Sandanger og Hans Søndenå er de to karene bak banen som åpnet 1. august.
– Ideen kom etter at vi hadde snakket med Sauda Vekst. Andedammen var begynt å bli stor og dyr å drifte, og vi ville få i gang noe som kunne gi inntekter.
– Vi skulle ikke ha prøvd med en minigolfbane da, husker jeg Hans sa. Men responsen min var nok heller laber, forteller Nils Jarle. – Var nå ikke minigolf noe 80-tallsgreier som var utgått på dato for lenge siden? Eventuelt noe som eldre holdt på med?
Nils Jarle humrer godt i telefonen, så feil kunne han ta.
– For da jeg kom hjem til tenåringene mine og luftet temaet rundt bordet, syntes de det hørtes dritkult ut.
Den nye minigolfbanen bukter seg i landskapet og gjør det utfordrende å få ballen i hullet med få slag. Familien Skjørestad prøver seg for første gang og storkoser seg. Køller og baller leies i kiosken på utsiden av banen.
Familien Dirksen i full konsentrasjon. Merel, far Peter og mor Yolanda.
fra de unge dro de to karene til Torvastad minigolfbane på Karmøy. Dette er en flott og strøken bane, og de fryktet det ville bli i dyreste laget å få til noe sånt i Sauda. Men vel hjemme igjen tok de en ny prat, denne gang med Kåre Bjarte Bjelland ved Eramet som rådet dem til å gå «all in» i prosjektet. En skikkelig bane ville tiltrekke seg folk, mente han.
– Dermed begynte ballen å rulle. Vi kontaktet en rekke bedrifter for å sjekke om de kunne tenke seg å være med og sponse, flere var positivt innstilt. Sauda Sparebank var tidlig ute og bevilget en halv million. Da skjøt ballen virkelig fart, andre skjønte at dette var et seriøst prosjekt. Ryfylkefondet, Sparebankstiftelsen og rundt 30 bedrifter har bidratt med økonomisk støtte. Til slutt hadde vi klart å samle sammen i underkant av to millioner. Kommunen var velvillige og ga oss lov til å bygge banen der vi hadde tenkt. Safeplay playground i Haugesund, en stor aktør innen design av uterom, tegnet banen for oss, og dermed var vi i gang.
Det er ingen overdrivelse å si at interessen har vært stor siden åpningen 1. august. I løpet av de to første månedene har 2500 personer svingt køllene på minigolfbanen. I helgene strømmer hyttefolket til, ellers er det en god miks av saudabuer og – frem til nylig – turister.
– Men medlemmer av Sauda Golfklubb viser seg vel ikke på en minigolfbane?
– Jo! De kommer! Det er veldig kjekt. De synes banen er utfordrende å spille
NILSpå, forteller Nils Jarle, som er kjempefornøyd med hvordan banen ble seende ut.
– Vi hører masse skryt, noen sier endatil at det er Norges fineste bane. Hehe, det vet jeg ikke helt, men det er nå litt utrolig at vi kan få til noe sånt i Sauda.
Selv om vi går inn i en sesong hvor minigolf kanskje ikke er det første du tenker på, ser Nils Jarle for seg å holde banen åpen så lenge det ikke er snø. I høstferien vil det være åpent hver dag. Kunstgress tar ikke skade av kulde og
«Da jeg kom hjem til tenåringene mine og luftet temaet rundt bordet, syntes de det hørtes dritkult ut.»
JARLE SANDANGER
Kaya Dirksen med en viktig put. Far Peter regner sammen poengene. Det gjelder å slå ballen fra utslagsfelt til målet med minst mulig slag. Hvert slag telles som ett poeng.
Familien Skjørestad med Alexander, Christoffer, Nicolai, Anette og Stian har tatt turen ned fra Svandalen hvor de har hatt hytte siden 2016. – Det er første gang vi spiller minigolf, men dette er kjempekjekt!
minusgrader, men lenger utover høsten er planen å holde åpent for grupper.
– Nå tenker dere kanskje å hvile litt på laurbærene, etter denne innsatsen?
– Er du gal, vi slår oss ikke til ro med dette, kan du skjønne! Andedammens venner har mange planer fremover. Det neste vi ser for oss er trøbåter i den ene dammen, noen slags gule badeender med plass til fire personer. Og så må vi jo få til noen grillhytter med tak etterhvert. Tror du ikke det blir bra? •
Sidan turbinhjula i kraftverka i Røldal-Suldal starta opp på 60-talet har dei spunne millionar på millionar av gongar og bidrege til viktig livskraft for lokalsamfunnet vårt.
Sidan turbinhjula i kraftverka i Røldal-Suldal starta opp på 60-talet har dei spunne millionar på millionar av gongar og bidrege til viktig livskraft for lokalsamfunnet vårt.
Koronakrisa påverkar oss alle. No er det særs viktig at me gjer det me kan for å halde hjula i samfunnet i gong. Difor kjøper me denne annonsa. Takk til alle som bidreg i denne viktige dugnaden!
Koronakrisa påverkar oss alle. No er det særs viktig at me gjer det me kan for å halde hjula i samfunnet i gong. Difor kjøper me denne annonsa.
Takk til alle som bidreg i denne viktige dugnaden!
Kraft www.hydro.com
(I TIDLEGARE RONÆS BAKERI)
Frå 19.november og fram til jul set me opp ein gåvebutikk i Gata. Den vert driven av tre ukrainske kvinner som no er komne til Nesflaten. Det blir gåver og bruksting, kjøpt inn via All Verdas, inkl. nye varer berre for denne butikken.
www.hydro.com
NYTT PRODUKT!
PUSLESPEL passar både til born og vaksne!
Noko redusert opningstid i All verdas på Nesflaten fram til 10.november 2022, sjekk facebook eller instagram.
For vidt, for smalt, for grese? Å finna rett juletre har nok ført til mang ein diskusjon i dei tusen heimar opp gjennom. På Myhre juletregard veit dei akkurat kva me ønskjer oss.
-Ja, nå skal det vera tette og smale tre, du veit, nå bur mange i leilegheiter og har stover proppfulle av møblar, ler Lena Nergård som er takksam for at norske forbrukarar nå har skjønt at plastikktre er ut. Sjølv er ho oppvaksen på austlandet og tok likegodt granskogen med seg vestover då ho møtte mannen i sitt liv.
– Å vandra og putla på mellom granene her er reine terapien for meg, opnar ho. Medan me går mellom lange radar med edelgran i ulike høgder, er hendene hennar aldri i ro. Juletre som marknaden vil ha lagar seg ikkje sjølv. Brura krev jamleg frisering og stell. Saksa freser over trea med imponerande presisjon. Lena veit kva ho driv med over tjue år i bransjen.
– Første kvasten kom i jorda i 1999 og det var nok mange som stussa på at me valde å nytte seksti mål matjord til dette føremålet!
Skikken med å ta ei gran eller furu inn i stova i julehøgtida har sitt utspring frå Tyskland. Skikken spreidde seg til Noreg via Danmark på siste halve delen av 1800talet. Den gong var det heimelaga pynt, småkaker og stearinlys som pryda trea. Her på vestlandet var det slettes ikkje skjeldan ein «brakjebusk» vart spikra på veggen for å tene same føremål.
– I dag pyntar folk veldig ulikt, nokon går all in og bind seg i fargar og tema, medan andre sver til det meir tradisjonelle med pynt frå barnehand og norske flag, alt er lov, fortel Lena som er veldig glad det amerikainspirerte plastikktreet
nå er passé. – Bra for oss og ikkje minst for miljøet!
Det var på Landsleir for Noregs bygdeungdomslag at jenta frå Elverum trefte den kjekke karen frå Hebnes. – Eg spurde om han hadde gard, og det hadde han jo, skrattar ho. To døtrer og mange juletre seinare meiner Lena at ho har verdas kjekkaste jobb.
– Eg elskar fridomen, eg meiner, eit juletre greier seg fint aleine nokre dagar i motsetnad til dyr som må stiast kvar dag. Visst er det hardt arbeid og mange ulike
arbeidsprosessar gjennom året her òg, men trea tillèt at eg og mannen kan ta ein avstikkar i ny og ne. Det likar me!
Lena har mange verv innan markanden sin. – Eg er for nerd å rekna på feltet, og er plar seia at eg har ei brei hattehylle! I det legg ho at har mange verv, mellom anna som kontakt for andre produsentar, rekruttering og kompetanseheving i stillinga hjå Norsk juletreservice AS. Ho pratar på inn og utpust medan ein raud merkelapp blir festa til grana ved sidan av.
– Dette er eit såkalla A-tre. Eit tre perfekt til marknaden, forklarar ho. Vidare fortel Lena at det byrjar å minke
på juletrebøndene. – Ja, me treng fleire som vågar å kaste seg inn i bransjen, elles må me importere stort.
Ho har følgande råd: Viss du trivst godt i eige selskap, likar å jobba hardt for å oppnå resultat, så er dette absolutt å anbefale.
– Ja, så må ein tenka «lange pengar», ein blir ikkje rik over natta. Det tar seks til åtte år før eit tre er klart for sal. Men at ein kan leva av det, ja, så absolutt!
Det nærmar seg d-dagen på Hebnes. I midten av november skal det hoggast. Ikkje mindre enn tre tusen tre skal ut for sal.
– Ja, då er her travelt. Heldigvis kan
I 1999 vart fyrste juletreet planta på Myhre juletregard på Hebnes. Trea veks i ulik takt, innan seks til åtte år har ein eit tre klart for markanden.«Eg er for nerd å rekna på feltet!»
LENA NERGÅRD
Me kan ikkje besøkje ein ekspert på juletre utan å be om råd for å unngå dryssande grannåler i heile stova. Her er Lena sine tips: Ønskjer du eit grønt og fint tre heile jula gjennom må du først akklimatisera det ved å setje det i garasjen eller i ein kjøleg kjellar. Du må syta for at det har nok vatn, det drikk ganske mykje i starten. Det er òg lurt å skjere av ein skalk i botn for å hjelpa det med å ta opp nok vatn i starten der. Og for all del, ikkje set juletreet like ved vedomnen eller varmepumpa!
me kalla inn døtrene våre når det står på som verst og svigermor ordnar med matlaging desse dagane. Me jobbar hardt, et godt og kosar oss, strålar Lena. Men før den tid skal alle trea merkast etter både kvalitet og høgde. Lena set ei tvinge på eit tre med litt for stort gap mellom greinene.
– Å ja, her er det tvang, ler ho og studerer treet litt før ho nikkar nøgd. Dette kan bli eit bra tre om nokre år. Det ideelle treet for den norske marknaden er mellom 175 og 225 cm høgt.
Som austlending kjende ho seg heime på Hebnes med det same.
– Ja, det må eg verkeleg seia! Her blei eg raskt inkludert. Då me ville starta med
juletre var det berre heiarop som nådde oss, og då me fekk forklart at det kun tek eit par år før jorda blir til god matjord att, så var alle nøgde, smiler ho lurt. Til slutt reflekterer ho: – Eg trur det gjer noko med eit menneske å jobba med dyrking, å få kjenna den genuine gleda i å sjå noko veksa opp av jorda, noko ein gladeleg passar og steller før andre kan få gleda av det. Her på Hebnes har me liknande jordsmonn som i Danmark som er juletregiganten her nord.
– Nei, av og til må ein berre ta ein sjanse, smiler ho nøgd utover det svære grøne feltet som strekk seg frå heimen og ned mot sjøen. •
Trea får ulike merkelappar på seg. Den norske marknaden vil ha smale tre. Lena fortel at me stuar så mykje møblar inn i stova, og bur generelt trongare enn før.
Røldølingen Orm Einerhaug (1879–1968) til høgre. Han gjekk alltid med hatt og dressjakke.
Her kan du lesa Oddbjørn Lynghammar si historie om korleis Orm mista ein arm i ei jaktulukke i 1947.
(1879–1968)
Det er i slutten på november 1947, snøen er komen i Røldal. Vegen til Odda er endå open, normalt er vegen stengd på denne tida.
TEKST & ILLUSTRASJONSFOTO ODDBJØRN LYNGHAMMARNamnet hans var opphavleg Orm Olson Lynghamrane, men dei tok namnet Einerhaug då dei flytte dit. Fyrst budde han i Lynghamrane, så på Fjetland, og seinare budde dei der Skysstasjoneni Røldal no står, før dei busette seg på Einerhaug og tok det namnet.
Orm Einerhaug og sonen Olai (1913–2001) er tidleg oppe, dei skal på rjupejakt
i Grøndalen. Rykta går om at det er mykje rjupa der oppe og i nutane omkring. Det er dårleg skiføre, men Orm har god tru i dag. Han er ingen ungdom lenger, han nærmar seg 70 år, men hardt arbeid og mange jaktturar har gjeve Orm solid muskulatur, og han er i god form sjølv om han røykjer pipe. Heilt sidan gutadagane har han drive med jakt og snårefangst, denne fjellmannen.
Det er ikkje heilt ljost då dei kjem ut på trappa, men vêret er brukbart.
Ute i gangen stend børso klar, han trer ho i «hyltro» og slengjer reima i kryss over aksla. Hunden vert med. «Ta med bandet», seier Orm til Olai.
Dei er komne inn i enden av Grøndalen, Olai og hunden er like bak Orm, det er lite snø og dårleg skiføre.
Ola Seim (1932–) og farbror hans Udmund (1900–1984) er òg på jakt. Dei har høyrt gjete det same, at det er mykje
rjupa. Dei kom noko seinare i veg, men dei vil inn i Kvitenuten og sjå. Det går eit skot. Det er vanleg oppi her, så dei tenkjer ikkje noko over det. Men borte i hadla på andre sida av dalen ser dei to mann og ein hund løyper heimover. Det er Orm og Olai, dei kjenner ganglaget. «Vil dei heim alt no?» undrast Ola og Udmund. Dei vil undersøkja dette, og då dei kjem framom husa i Grøndalen, ser dei blodveg i skispora. Dei forstår at noko alvorleg har skjedd.
Det viser seg at Orm har stilt på ein jase oppi nokre røysar, børso har glidd or hyltro, hanen har treft ein stein, og skotet har gått av rett i armen til Orm. No er gode råd dyre. Det stend om
livet. Blodet pumpar ut frå armen, som så vidt heng fast. No kjem hundabandet til hjelp. Orm tek kommandoen. «Ta bandet av hunden», beordrar Orm. Hundabandet vert snørt rundt øvre delen av armen, og blodet stoppar. Orm må til folk, til lege, og det fort. Dei byrjar å løypa mot Austdalen, men svingar innom Grøndalen for å sjå om der er noko meir å hjelpa seg med. Nei, der er ingenting, dei må vidare. Fort.
I Austdalen er tilfeldigvis Magne Hamre (1920–1979) og køyrer ved til stølen. Ola Seim (1898–1985) er ute i same ærend, han køyrer ved til Grøndalen. Ola er komen i toppen på Austdalsbakkane med fullt lass på hestesle- den då Orm kjem løypande og hiver seg enda framom
hesten. «Kan du køyra meg til lege», spør Orm. Ola ser kor gale det er: «Ja, men eg må åvlessa så eg får snu hesten.»
Men nede på Austdalsflota har Magne Hamre akkurat åvlesst og er på veg heim. Dei ropar til Magne, og Olai løyper føre ned til brua for å stoppa han der. «Klarer du løypa ned til Magne», spør Ola. Orm er byrja å verta medteken av blodtapet, det dryp blod frå armen. «Eg skal prøva», svarar han og kjem seg på føter att, og han klarer det. Orm vert lagd på sleden, og det dryp blod og blodslevrar frå den avskotne armen som så vidt heng etter skinnet.
Magne slår taumen i sida på hesten, og av garde mot bygda og lege ber det så fort han klarer å køyra hesten. I Austdalsjuvet
«Klarer du løypa ned til Magne», spør Ola. Orm er byrja å verta medteken av blodtapet, det dryp blod frå armen. «Eg skal prøva», svarar han og kjem seg på føter att.
er det trongt og bratt, så der må dei køyra forsiktig. Ved Huldrestein gjev Magne hesten ny ordre om meir fart, høvene på hesten kastar snø og is bakover på dei som sit på sleden, Orm ligg. Magne piskar på, men må samtidig vera forsiktig, kvar gong taumen smell i sida på hesten, kjem det eit rykk. Dei når heim til legen, og Orm er framleis medviten. Drosjesjåfør Johan Tvedt vert ordra for å køyra Orm til sjukehuset. Ved Sandvinsvatnet mistar Orm medvitet på grunn av blodtapet, men dei når sjukehuset, og livet vert berga. Armen måtte kappast heilt av. To dagar seinare vart vegen stengd for vinteren.
Eg hugsar Orm når han kom og skulle handla. Armen på jakka stakk han oppi
jakkelomma og festa han med ei sikringsnål. Men han fortsette å jakta heile livet. Normalt brukte dei berre éin stav på ski den gongen, og etter han miste armen, laga Orm seg ein ny stav med ei kluft i toppen som han la børso i når han skulle skyta. Han sat mykje etter reven. Han hadde revahus rett ovom husa på Einerhaug.
Orm var ein beinhard type, ein fjellmann oppvaksen i enkle kår som dei fleste her, og livet hadde lært han at det er om å gjera å ikkje gje opp.
Eg hugsar han godt. Han gjekk alltid med hatt og dressjakke. Orm hadde djupe, mørke augo, store og uklipte augebryn, bart og ein føflekk under auga på høgre kjaken. Han røykte pipe. Han såg morsk ut, og me ungane hadde respekt for han. •
Oddbjørn Lynghammar har skrive ei rekke forteljingar om folk og hendingar i Røldal. Desse finn du samla mellom to permar i bøkene «Fjellfolket» og «Fjellforteljingar».
Med restaurant Felix har Mariana Mileva bragt et snev av Italia inn til Sauda. Det har bokstavelig talt falt i smak.
TEKST & FOTO LISE BJELLANDeg hadde absolutt ikke planer om å drive restaurant, drømte ikke om det i det hele tatt, begynner Mariana, før hun unnskylder seg og piler bort til en kunde ved disken som skal hente med seg to pizzaer hjem. Like snart er hun tilbake.
– Nei, det var kjæresten min som hadde idéen. Han og kompisen Alexander. Dere kan jo åpne restaurant, så kan jeg hjelpe til, svarte jeg. Men så begynte tanken å slå rot og jeg kom mer og mer på glid. Til slutt hadde vi snakket og planlagt så mye i detalj at det ble lett å
Medeier og kokk Alexander Hasse er vant med å lage italiensk mat. Pizza er populært på Felix, også som take away.
bestemme seg. Alexander Hasse kom med som medeier og kokk. Han er vant med å lage italiensk mat, dermed ble det for det meste italiensk på menyen.
Følelsen av Middelhavet slår i mot med en gang man trør innenfor døra i lokalet som tidligere huset Plan Be. Mariana, med et utseende som lett kan forveksles med en rotekte italiener, ser ut som hun befinner seg i et smau i SørEuropa med terracottafargede murvegger og grønne planter som slynger seg nedover. Det er fraværet av høylydt snakking og fekting av armer som avslører at restauranten nok ligger et godt stykke lenger nord. I stedet summer det dempet i lokalet av saudabuer som nyter sin søndagsmiddag ute.
Mariana er fra Bulgaria og kom til Sauda for åtte år siden. Hun bestemte seg for å lære seg norsk så raskt som mulig, for øvrig det femte hun snakker flytende. Hun har jobbet som servitør ved Sauda Fjordhotell og som butikkansatt ved Europris. Fra Bulgaria har hun med seg økonimiutdanning og en tidligere sekretærjobb. All erfaringen fra de ulike
Målfrid og Roy Ove Kvernenes har valgets kvaler. Blir det pasta eller pizza? – Maten er kjempegod, sier de to som har vært her flere ganger allerede.
Reidun Folgerø, Bertha-Marie Kristiansen og Leiv Løland er i et følge på tre generasjoner som skal feire bursdag. De klinte like så godt til med restaurantbesøk.
bransjene kommer godt med nå.
– Vi åpnet i mai og sommeren har vært kjempebra med en god miks av turister, norske og utenlandske, hyttefolk og saudabuer. Nå har det roet seg litt, men likevel er det bra med gjester her. Jeg håper det holder seg sånn utover høsten. Det har vært en flying start for oss, men veldig, veldig kjekt! Og det aller beste er
de gode tilbakemeldingene fra gjestene. Jeg er så takknemlig for at vi har blitt tatt så godt i mot.
Ved et langbord innerst i lokalet sitter store og små med nesene langt nedi menyen. Tre generasjoner valgte å gå ut å spise for å feire bursdag i dag. For noen rundt bordet er det første besøk på Felix, andre har vært her flere ganger allerede.
– Det pleier å være mye folk her, så vi bestilte bord for å være på den sikre siden. Det er mye skryt av maten, og lokalet er veldig koselig. Har alle bestemt seg for hva de vil ha?
Ved bordenden står en smilende Mariana, klar med bestillingsblokken. •
«Jeg tror gjestene våre merker at vi driver dette stedet med hjertet.»
MARIANA MILEVA
Den 19. november kl. 18.00 inviterer reiselivet og lokalmatprodusentar til ein festkveld på Ryfylke Fjordhotel, med matskattar frå Suldal.
Dette blir ei kulinarisk reise i smak, opplevingar, matglede, handverk og matkultur!
Meir info: visitsuldal.no. Booking: booking@ryfylkebasecamp.no
Olafr Jakobssons barndomshjem lå omtrent der veiene fra Saunes og Fagerheim i Sauda møtes. Nå bor han i nabohuset. Det er ikke villmark akkurat, men her er det grønt og frodig nok til at hagene i området har jevnlig besøk av rådyr og hjort. Noen hundre meter unna og mer sjelden er det observert elg. Skogens konge er en relativt fremmed fugl i Sauda. Men det var altså disse besøkene, akkompagnert av all verdens fuglekvitter som tente naturinteressen hos Olafr. Jaktinstinktet fikk vente. Det arvet han ikke – faren Arnar var ingen jeger, så rådyrene i hagen fikk beite i fred.
Slik var det den gang, for mer enn femti år siden. Siden er jakt blitt Olafrs store og altoppslukende interesse. Han er nå mer å regne som Saudas erfarne og kunnskapsrike «Jägermeister». Han var leder i jaktutvalget i Sauda Jeger og Fisk i 36 år. I tolv år satt han i den kommunale viltnemnda, de fire siste som formann. Derfra representerte han Sauda i det interkommunale hjorteutvalget, der ni kommuner samarbeider.
– Der lærte jeg mye om hvordan hjorten lever og trekker og fikk forståelsen av hvordan viltet bør forvaltes på best mulig måte, sier Olafr.
bomturer
I årevis har han undervist de i bygda som vil avlegge jegerprøven. Og det er Olafr politiet ringer til når en hjort eller annet vilt har møtt en bil på en ublid måte, og det skadde dyret har stukket til skogs. Lidelsen må ta slutt. Dette er human jakt.
TEKST ROAR LUND FOTO LISE BJELLAND, PRIVAT
– Jaktinteressen min vokste fram etter hvert. Jeg var vel fylt tretten år da jeg ble med en kompis og faren hans til Hustveit og Vårstølen. Faren bar på ei enkeltløpa hagle. Vi kom hjem uten ryper i sekken. Men vi var likevel enige om at vi hadde hatt en fin tur. Den ga absolutt mersmak.
Det som virkelig skjerpa jaktinteressen, var da Olafr sammen med et litt eldre søskenbarn kom til ei hytte i Nordstøldalen, og der, på hytteveggen hang et knippe med ryper. Dette ville Olafr være med på. Han trengte ei hagle, og den fikk han da faren kom
hjem fra en utenlandsreise. Dagen etter strøk sekstenåringen Olafr til fjells. Ved Brekkestølsnuten så han ryper, men han kom aldri på skuddhold.
– Dermed var jeg for alvor i gang med småviltjakten. Det ble min store interesse de første årene. Men mye er forandret siden den gang. Jeg har ikke den samme gløden for rypejakt nå lenger, sier Olafr.
Det skyldes at rypebestanden er krympet dramatisk de siste årene. Olafr sier han knapt ser fugl i fjellet nå. Og rapportene fra andre jegere bekrefter det. For noen år siden skjøt rypejegerne opptil 700 000 ryper i jakttida. Nå viser den
årlige landsomfattende statistikken fra Statistisk sentralbyrå at man er helt nede i 150 000 ryper på en sesong. Olafr tror ikke det er rypejegerne som har skylda for det, og her støtter han seg på forskere som mer peker på miljøendringer som en viktig årsak.
Fra rype til hjort Men jeger Olafr sitter ikke hjemme og sturer om høsten fordi det er dårlige rypeår i Ryfylkefjellene. 10. august er han klar med rifle og kikkertsikte. Han er i gang med rådyrjakta. Og så går det slag i slag ut over høsten, for alt 1. september
«Vi er mange som samarbeider på jaktlaget. Den sosiale siden ved jakten er det jeg liker best.»
åpner hjortejakta. Det er ti dager tidligere enn for noen år siden, for bestanden har økt så kraftig.
– Vi er mange som samarbeider på jaktlaget. Den sosiale siden ved jakten er det jeg liker best. Den er viktig for meg. Jeg har ufattelig stor glede av alle fasene ved jakten.
Men jakt på bøene, der jegeren sitter alene i ei lita bu og venter på at hjorten skal dukke opp fra skogkanten, er ikke Olafrs jaktmetode. Det er heller ikke «brølejakt». Og det forstår vi godt når han forklarer hvordan slik jakt går for seg; jegeren serverer brunstige hjortebrøl
i skogen. Og brøler han på den riktige måten, kommer gjerne andre bukker springende. Brølejakt blir gjerne kalt den råeste jaktformen som finnes.
Olafr Jakobsson gjentar gjerne at jaktgleden, spenningen og den sosiale biten er viktige drivkrefter for jaktinteressen. Men han trekker også fram hvor viktig gode forberedelser og trening er. Siden 1986 har han vært jegerprøveinstruktør. I vinter avla 37 saudabuer jegerprøven. Og de som vil være med på storviltjakt må dokumentere at de har øvd på skytebanen, og at de har bestått skyteprøven. Småviltjegerne trenger ikke
avlegge skyteprøve, men de bør gjerne øve på en leirduebane før de legger ut på jakt, mener Olafr.
Jakt gir matglede Olafr beskriver seg selv som både sanker og jeger. Han sanker bær og han plukker sopp, godt tilbehør til et vellykket viltmåltid.
– Foruten forplantning er det å skaffe mat det viktigste vi mennesker holder på med. For meg er jakt også matauk. Jeg skyter ikke mer vilt enn det jeg har behov for, det familie og venner kan spise, sier Olafr.
Olafr sier han ikke vet om bedre kjøtt enn hjortekjøtt, viss viltet er behandlet riktig etter at det er skutt.
– Vi er blitt flinkere til å behandle kjøttet. Det er viktig at vi er renslige og at vi lar det mørne under kontroll. 40 døgngrader og ikke for varmt. Du merker fort om kjøttet blir skjemt, da lukter det ikke særlig godt. Det gode måltidet er selve belønninga etter jakten, prikken over i-en
Jegeren som traff en svenske Olafr nøyer seg ikke med å jakte i ryfylkeskogene. Han har fartet viden omkring med jaktrifla. Han nevner i farta både Canada, Alaska, Sverige og Sør-Afrika.
– I Canada traff jeg en trivelig svenske som var ute i samme ærend som meg. Vi var fangstmenn og skjøt både elg, bever og bjørn. Men like viktig som den gode jaktopplevelsen var det at jeg fikk meg en ny kompis som tok meg med på nye jaktmarker, denne gangen i Sverige.
Og der ser vi igjen det Olafr så ofte poengterer når han snakker om jaktglede; den sosiale dimensjonen, et nytt vennskap, og en jaktinvitasjon til Sverige. Og jammen har de ikke flere eksotiske dyrearter å jakte på rett over grensa i øst. Han nevner i fleng både rapphøns, fasan, dåhjort og villsvin.
Men Olafr er ikke i tvil om hvilken utenlandstur som har vært den største og viktigste for han:
I mai i år tok han med seg barnebarnet Olvar til Sør-Afrika. Det ble litt av en guttetur. 13-åringen, som nettopp hadde bestått jegerprøven, la ned sine første vilt.
– Olvar la ned åtte dyr, både vanlige antiloper og en eland, verdens største antilope. Det var den største jaktopplevelsen jeg noen gang har hatt. Den vil jeg ta meg med meg resten av livet, sier den stolte besten.
Så må det jo også nevnes at etter slike
jaktturer er det andre enn jegeren som får ta vare på det nedlagte viltet. Du finner ikke antilopekjøtt i Olafrs fryseboks på Saunes.
– Du er nyslått pensjonist i høst. Da får du vel tid til enda flere jaktturer?
– Det blir nok ingen stor endring. Jeg tror ikke jeg kan jakte særlig mye mer enn det jeg allerede gjør, sier Olafr med et smil. •
«For meg er jakt også matauk. Jeg skyter ikke mer vilt enn det jeg har behov for.»
OLAFR JAKOBSSON
Øyvind Kjøkkendesigner
Tore Kjøkkendesigner
Husk at vi gjør hele jobben, fra riving, fjerning, elektrisk, rør og gulv – til montering av kjøkken.
Anne Mai Kjøkkendesigner
Med teater, korsang, idrett, speideren, 4H, sanitetsforeningen eller friluftsliv? Da er kjøkkenet svært viktig for å «holde liv i oss». Knapphus Kjøkkensenter har levert mange kjøkken til Hjelmeland, Suldal, Sauda, Røldal osv, og leverer gjerne flere. Vi har over 50 utstillinger, og gleder oss til å møte deg og dine behov. Kontakt oss gjerne i dag, og vi gjør hele jobben fra rivning, fjerning, rør, elektro, gulv, til design og montering av nytt kjøkken.
Velkommen til en kjøkkenprat.
I
I Sauda kan du vandre i mektig natur, midt mellom rik krafthistorie og unik arkitektur som har formet lokalsamfunnet de siste 100 årene. God tur!
I Sauda kan du vandre i mektig natur, midt mellom rik krafthistorie og unik arkitektur som har formet lokalsamfunnet de siste 100 årene. God tur!
i
I Sauda kan du vandre i mektig natur, midt mellom rik krafthistorie og unik arkitektur som har formet lokalsamfunnet de siste 100 årene. God tur!
Vær oppmerksom på at vannføring kan endres raskt i regulerte vassdrag, og at det kan være farlig å være nær overløp og inntak. Vi ønsker alle en trygg tur i Saudafjellene!
Vær oppmerksom på at vannføring kan endres raskt i regulerte vassdrag, og at det kan være farlig å være nær overløp og inntak. Vi ønsker alle en trygg tur i Saudafjellene!
Vær oppmerksom på at vannføring kan endres raskt i regulerte vassdrag, og at det kan være farlig å være nær overløp og inntak. Vi ønsker alle en trygg tur i Saudafjellene!
Saudefaldene er et kraftselskap eid av Orkla med 85% og Sunnhordaland Kraftlag med 15%. Selskapet har driftansvar for 6 kraftstasjoner med tilhørende regionalnett. Selskapet har kontor i Sauda.
Foto: Asbjørn Grønås
Foto: Asbjørn Grønås
De fleste boligselgerne i Sauda og Suldal brukte Aktiv som megler da de solgte boligen sin i 2021.
De fleste boligselgerne i Sauda og Suldal brukte Aktiv som megler da de solgte boligen sin i 2021.
Saudefaldene er et kraftselskap eid av Orkla med 85% og Sunnhordaland Kraftlag med 15%. Selskapet har driftansvar for 6 kraftstasjoner med tilhørende regionalnett. Selskapet har kontor i Sauda.
Saudefaldene er et kraftselskap eid av Orkla med 85% og Sunnhordaland Kraftlag med 15%. Selskapet har driftansvar for 6 kraftstasjoner med tilhørende regionalnett. Selskapet har kontor i Sauda.
Vi er på web og Facebook - www.saudefaldene.no
Vi er på web og Facebook - www.saudefaldene.no
Vi er tilstede i lokalmarkedet hver eneste dag. Kontakt Aktiv Sauda Kurt Inge Nybru M: 915 23 026 kurt@aktiv.no
Vi er tilstede i lokalmarkedet hver eneste dag. Kontakt Aktiv Sauda Kurt Inge Nybru M: 915 23 026 kurt@aktiv.no
aktiv.no
aktiv.no
Saudefaldene er et kraftselskap eid av Orkla med 85% og Sunnhordaland Kraftlag med 15%. Selskapet har driftansvar for 6 kraftstasjoner med tilhørende regionalnett. Selskapet har kontor i Sauda.
Kontakt oss for blant annet:
Kontakt oss for blant annet:
Kontakt oss for blant annet:
Kontakt oss for blant annet:
Ferdigbetong gjerne levert med pumpe
Ferdigbetong gjerne levert med pumpe
Ferdigbetong gjerne levert med pumpe
Ferdigbetong gjerne levert med pumpe
Grus og jord til gårdsplass og plen
Grus og jord til gårdsplass og plen
Grus og jord til gårdsplass og plen
Grus og jord
Betongarbeider murer, trapper, fundament
Betongarbeider murer, trapper, fundament
Betongarbeider murer, trapper, fundament
Kontakt oss for blant annet: – Ferdigbetong gjerne levert med pumpe – Grus og jord til gårdsplass og plen
Graving og sprengning til veger og tomter
Graving og sprengning til veger og tomter
Betongarbeider murer, trapper, fundament
Graving og sprengning til veger og tomter
Graving og sprengning til veger og tomter
Gode tilbud – det er gratis!
Gode tilbud – det er gratis!
Gode tilbud – det er gratis!
Graving og sprengning til veger og tomter – Gode tilbud – det er gratis!
Tlf. 52 78 54 00 www.brselvik.no
Tlf. 52 78 54 00 www.brselvik.no
Tlf. 52 78 54 00 www.brselvik.no
Tlf. 52 78 54 00 www.brselvik.no
Eimen av nypressa epler ligger som et lokk over gården når Fri kommer rullende inn på tunet til Fuglestein Fruktgard tidlig i september. Det er høysesong og troppene er kalt inn til arbeid.
& FOTO LISE BJELLAND
TEKST
Eplene presses for tiden manuelt på gamlemåten mens et nytt produksjonslokale er under bygging.
Kompisen Vidar hjelper Jon Anders med pressingen.
ette er gamlemåten å presse frukt på, men den fungerer like godt i dag.
Armene til fruktbonde Jon Anders Fuglestein jobber på høygir. Moste epler legges lag på lag under fruktpressen, mens kompisen Vidar holder trøkket oppe med å fôre mosemaskinen med stadig mer epler. Nytt brett og nytt lag, helt til stabelen begynner å nærme seg maskinstempelet. Jon Anders vrir på en knapp, stempelet senker seg og eplene skvises til siste dråpe. Gylden, skummende eplesaft siver ut og fyller bøtte etter bøtte.
– Smak, beordrer bonden og rekker et glass fylt til randen av flytende gull. Holy moly, smaken eksploderer i munnen, glasset tømmes i ett.
– Du får ikke ferskere og bedre juice enn dette, gliser han.
Når sesongen er over vil de på Fuglestein Fruktgard ha tappet et sted mellom 12-15000 liter eplemost. Da er epler fra 17 000 trær høstet inn, og Jon Anders med kone, barn, foreldre, bror, onkel, kompiser og et utall ungdommer vil ha stått på siden starten av september. Som så mange andre ryfylkebønder satser bonden på en fremtid som produsent av juice, sider og andre epleprodukter. Med Jon Anders i førersetet er ringen på mange måter sluttet på Fuglestein. Tippoldefar Andres skjønte at forholdene lå til rette for fruktdyrking i området og plantet de første trærne på 1800-tallet en gang.
– Det var mange fruktbønder i Ryfylke før, men bransjen fikk med årene en skikkelig knekk. Så da jeg vokste opp drev vi med høns og melkekyr. I tillegg dyrket vi juletrær og tok ut ved fra skogen. I dag er det god gang i bransjen igjen, det er enklere å drive som fruktbonde med de nye dyrkingsmetodene som er nå. Trærne er mindre og står tettere sammen, de støttes opp og bindes til strenger. Avlingen blir større, og ikke minst kan vi høste inn uten å bruke stige. Det er en kjempefordel. Inntjeningen er også blitt en annen
«Du får ikke ferskere og bedre juice enn dette.»
ved at vi foredler selv og tapper juice og sider på gårdene som selger videre.
I 2007 tok han over på Fuglestein, i 2015 begynte tankene å svirre rundt fruktdyrking som en mulighet. En studietur samme år ble utslagsgivende og i 2016 kom de første trærne i jorden. Julka, Rosette, Katja, Gravenstein, Aroma og Rubinstep er sorter det satses på.
Alle med sine ulike kvaliteter i smak og holdbarhet. Noen er perfekt til juice og sider, andre går til konsum og selges til butikkene. Gårdsutsalget, den lille bua ved veien som de deler med nabogården Landsnes Villsauprodukter, virker som en magnet på fastboende og ferierende hyttefolk i området.
– Omsetningen i gårdsbutikken er veldig bra. Vi selger jo også produktene
våre på Loma på Sand, og til restauranter og butikker i området, men det virker som om folk synes det er kjekkest i å komme på gården for å handle. Det liker vi, og kanskje er det et signal om at gårdsturisme kan være en vei å gå. Det er fint å få snakket med folk, det hender jo de etterspør produkter, og på den måten får vi viktige tilbakemeldinger på hva som kan være lurt å satse på fremover.
Rundt 70 tonn epler regner Jon Anders og Generosa at de vil høste i år. 30 tonn vil bli til eplejuice og sider, resten går til butikk. Lille Solfrid har allerede inntatt rollen som sjefssmaker.
«Gårdsturisme kan være noe å satse på. I sommer hadde vi noen grupper på besøk til uformelle visninger, bare for å teste ut. Folk liker å handle på gårdene, virker det som.»
JON ANDERS FUGLESTEINDet syder og koker konstant i toppetasjen til bonden som kjenner han er på rett sted og på rett vei i livet. Planene for driften er mange, stadig er det nye produkter å teste ut, sortimentet i butikkhyllene vil nok utvides i tiden fremover. To dekar med pæretrær har blitt plantet den siste tiden, snart vil det også dukke opp godsaker med pære som råvare. – Jeg blir aldri lei av å eksperimentere med sorter og nye smaker. Hva kan vi få ut av dette, vil disse sortene fungere sammen? Best av alt er at ingen dager er like, vi lever med årstidene, tett på naturen. Nå er det innhøsting og produksjon, til vinteren skal trærne klippes, og når våren kommer må vi passe på å tynne ut i blomstene. Året er variert, men samtidig forutsigbart. Vi vet at det blir en roligere periode når vinteren kommer, og det kan jeg love trengs etter en travel høst.
Hva med siderproduksjon, er dette noe Fuglesteinbonden tenker å satse på? «Alle» fruktbønder driver jo med dette for tiden? Han smiler lurt.
Wow, for en farge! Jon Anders har delt et eple av typen Rosette. Det lever definitivt opp til navnet, ikke bare er eplet knallrødt, fruktkjøttet er også sterkt rosa. – Disse gir en helt fantastisk farge på eplejuicen og eplegeléen.
– Hehe, joda, vi holder på å eksperimentere med sider også, og kommer til å lage en mindre mengde nå til jul. Så blir det en litt større produksjon til våren og sommeren. Vi tar det steg for steg. Jeg har fått meg en mentor fra Hardanger, Øyvind Vangdal, som reiser rundt og hjelper oss nyoppstarta siderprodusenter.
Han er god å ha som veileder i denne fasen.
– Vil du smake, Solfrid? Stemmen mykner, og han rekker et blodrødt eple over til datteren som straks gaper over.
– Du vet, det er dette som er sjefssmakeren, blunker han. •
På frilager.no kan alle låna friluftsutstyr til turer og arrangement. Me har plassert utstyr lett tilgjengeleg på Sand og på fleire stader i regionen. I tillegg har me masse utstyr på nettlager. Når du bestiller frå nettlageret kan du velga mellom 18 hentestader på Nord-Jæren. Me har to dagars bestillingstid. Prisane varierer om du bestiller som privatperson, frivillige organisasjon eller bedrift. Alle som trenger gratis utstyr får dette gjennom vårt samarbeid med kommunane.
på
Ove Meidell (1903-42) var zoolog, oppvokst i Stavanger, som forsket på bier og humler, rovfugler og andre fugler. En veldig lovende forskerkarriere tok slutt da han døde i 1942, bare 39 år gammel. Mye av forskningen hans foregikk i Suldal, særlig i Bråtveit og Mostøls-området. Han etterlot seg et stort arkiv med bilder, dagbøker m.v.
Per Thomsen (1905-83) var skolekamerat med Meidell, og ble senere redaktør i Stavanger Aftenblad og en kjent skribent, bl.a. i Stavanger Turistforening sine årbøker. Denne artikkelen fra Aftenbladet 8. juli 1939 er den eneste skriftlige øyenvitneskildringen av Meidells forskning.
Egentlig var jeg reist opp til Suldal for å prøve Fjorddrotten og den nye ferja som heter Suldalsporten, og det er like godt jeg for ordens skyld med en gang erklærer den for å være gode greier. Riktignok er det jo så (påstås det) at turister ikke reiser til Norge for å drikke øl og heller ikke reiser over Suldalsvatnet for å sitte behagelig under tak, men derimot for å nyte naturen, hvilket jo naturligvis også
kan gjøres sittende på en ristende ostekasse om bord på «Osen». Men det kan jo inntreffe, selv i Suldal, at det eksempelvis regner, og alt i alt må det innrømmes at oppfinnelser som «Fjorddrott» og «Suldalsporten» har sine fordeler.
Det var altså derfor jeg drog på feriereis til Suldal denne gang. Jeg ante komfort og ingen fare, da det plutselig meldte sig et ørnereir på en livsfarlig hylle oppe i en utilgjengelig fjellvegg, ett
av disse steder der P. W. Zappfe sier at «tyngdekraften drypper honningsøtt fra luftige gesimser».
Jeg tør si med stolthet at jeg i denne avgjørelsens time ikke nølte et sekund. Da ørneredet på den karrige fjellsprekk viste sig i et lokkende blink på horisonten, oppgav jeg «Suldalsporten»s bekvemme stoler, hvorfra man kunde nyte bratte stup en gros i alle himmelretninger som dessert, og svang mig raskt over rekka
Per Thomsen har vært på ferietur og dumpet opp i en sensasjon i Suldal PER THOMSEN STAVANGER AFTENBLAD 1939for å fire mig ned i en robåt. «Led mig til reiret», sa jeg med samme flegma som når Jonas Fjeld med årene svulmende som ståltrosser kort erklærte: «Vis mig liket».
Det hadde sig slik at det om bord på «Porten» foruten mig var enda en passasjer til. Det var en som hadde syklet på harde livet gjennom tunnelene i Suldalsporten for å nå «Suldalsporten». Styrmannen om bord meddelte mig på en forsiktig forespørsel at det var medhjelperen til Meidell.
Her var et holdepunkt. Min gamle skolekamerat Ove Meidell lå ganske riktig oppe på Mostøl og studerte fugler, visste jeg; og jeg hadde så menn tenkt å besøke ham denne gangen. Altså rekognoserte jeg mig bort til min medpassasjer og spurte hvordan det gikk med Meidell og hvordan fuglene hadde det for tiden og om han sjøl var hjemme på Mostøl i dag. Da var det at medhjelperen, som het Mathiesen og var student, sa at han skulde treffe Meidell for de skulde opp og se på et ørnereir sammen.
Så jeg sa straks til studenten at dette passet glimrende, så kunde jeg treffe Meidell med en gang, jo før jo bedre, og hvis jeg kunde hjelpe dem noe oppe i ørnereiret, skulde jeg gjerne det, forutsatt det ikke stred mot noen av tyngdelovens paragrafer.
Altså hoppet vi av på nærmere bestemt sted og rodde i land. Og da Meidell litt senere kom med et annet fartøi blev han stilt overfor mig som fait accompli. Det tør nok være avgjort at hvis noen –og især en avismann – hadde spurt på forhånd om å få være med i reiret var det blitt nei i neven, men vi gamle klassekamerater pleier jo ikke ta hensyn sånn. Vi kan ikke riktig ta det høitidelig at gutter, hvis hemmeligheter fra den tid vi så godt kjenner, nå skal være alvorlige videnskapsmenn som «på henvendelse uttaler at han utover dette dessverre er avskåret fra å meddele videre opplysninger».
– Kan du ikke skrive noe om at dette er Statens viltundersøkelser som henhører under Skogkontoret
Landbruksdepartementet, og holde mitt navn utenfor da, sa Ove. Jeg er bare assistent jeg nemlig og dessuten er arbeidet rent videnskapelig.
– Hvad skulde jeg skrive om reiret da, si at det var en fugl uten å nevne hvilken? Du må huske at du er fra Stavanger og at mange kjenner dig. Du og ørnen sammen er godt stoff. For resten kan jeg risikere at en eller annen som farer over vatnet her får greie på det og så har du en annen avis på nakken, kanskje en ukjent journalist som du ikke liker.
– All right, det hjelper vel ikke, sa Ove da. Nå må jeg jo ta deg med likevel. Men glem ikke ditt eget navn, for du er vel den første norske journalist som har vært i et ørnereir og det har vel også en veldig interesse, tenker jeg; husk alle som kjenner dig. Men skriv ikke hvor det er henne.
Litt om ørnereir
Det var en suldøl som hadde funnet reiret – et sted hvor paret hadde hatt reir før. Ørnen er en sjelden fugl i Norge, iallfall den egentlige ørn, kongeørnen eller
landørnen. Her i Rogaland er den kanskje mer almindelig enn noen andre steder, især da i Bjerkreim og Dalane og i de nordre fjelltraktene. Men det er bare ytterst få reir som en vet om. Ørnen er på en måte en eksemplarisk fugl, den inngår som regel ekteskap for levetiden og pleier å ha reiret på samme sted år etter år. Den velger alltid en utilgjengelig hylle i en fjellvegg. Jeg har snakket med en forarget Bjerkreimsbu som hadde et ørnereir rett over huset sitt, høit oppe i stupet, og slik at han ikke kunde nå å skyte i det. Han kunde ovenfra se så pass at han så det ytterste av reirplassen, der det lå ull og lammebein. Da pleide han å skyte på det, bare for å gi sinnet luft.
Dette ørnereiret som Meidell nå undersøker i Suldal er – så vidt han visste iallfall – det første reiret som videnskapelig er undersøkt i Norge. Det ligger nemlig merkelig fint til – «vi kan praktisk talt sykle bort til det», sa han da vi gikk oppover. (Det kan allerede nå tilføies at han i så fall må ha tenkt på en av de syklistene som opptrer på line på sirkus).
Vi klatrer opp over en geitesti gjennom skogli med blåbærlyng og myr i botnen, slik det pleier være i Suldal. Bratt er det, og luften er fuktig og varm og sterkt krydret. Vi er fire utenom mig. Meidell og Mathiesen, bonden og en av sønnene hans, en unggutt. Det er nå sjette gangen Meidell skal i reiret for å kontrollere ungens vekst og ikke minst dens matseddel. Han er litt bekymret, for de to siste gangene hadde den minket i vekst, simpelthen tatt av … og han fryktet bent fram for at den skulde være død nå. Det er tydeligvis dårlige tider i ørneverdenen med vanskelig tilgang på mat. Men så hadde også disse ørnene vært snille og latt lammene være i fred hittil.
Da vi kom frem på et stup og så avgrunnen under oss, viste Meidell meg reiret borte i en loddrett fjellvegg. Det var
noen avsatser i veggen, og på en som stod helt for sig selv med noen små raunebusker som potteplanter på altanen, var en mørk kvisthaug, reiret. Med kikkert undersøkte han det. «Ungen e dau», sa han mismodig. «Den ligger ganske stille og flatt». Mathiesen og bonden, ja endatil jeg, kikket for å se om vi kunde komme til et annet resultat, men de andre så ingenting røre sig, Og jeg for min part så ikke hvad som var unge i det hele tatt. Jeg sa derfor at jeg trodde den var død jeg også.
Fra stedet hvor vi stod, en hundre meter fra reiret eller så, plukket de opp noen fjør og bein. Her pleide nemlig foreldrene ha anretningsrom. De slepte ofrene sine hit og slet dem i stykker her, før de serverte maten for avkommet.
Anvendt tindesport
Så måtte vi klatre over og rundt og forbi, og fulgte en geitesti som yndefullt slynget sig på grensen av det bastante fjell og det tomme intet, mens gresstorvene viftet kortbølger ut i eteren for hvert skritt. Det gikk geitesti til vi var rett over reiret, men om ørnen hadde valgt plassen av den
«Du må huske at du er fra Stavanger og at mange kjenner dig. Du og ørnen sammen er godt stoff.»
Skisse av ørnereiret fra Ove Meidells dagbok fra 1939.
grunn vet vi jo ikke. Nå gikk det som en slags to ned over; tauet blev festet i et tre og Meidell og Mathiesen forsvandt utfor kanten for oss. Jeg holdt mig i en liten raun (det er det som før nevnte Zappfe i sin tindebestiger-jargon kaller for et «vegetabilsk håndgrep») og kikket ned, bestemte at jeg våget mig i tauet ned til neste hylle.
I mens var forberedelsene i gang til å få Mathiesen over på den isolerte hyllen der reiret lå. Oppe på toppen lå det tau klart, bonden festet dem i trær og firte dem ned. Mathiesen fikk det ene bundet om sig, det andre holdt han i. Mens guttungen stod som signalpost og bragte Meidells ordrer «hal inn» og «slakk ut» videre opp til bonden, blev så Mathiesen fraktet over de 7-8 metrene ned ingen ting og stod på reiret. Nede ved foten av fjellveggen – mer enn tilstrekkelig langt nede også – var det en ur.
– Godt syklet, sa jeg til mig selv.
Ungen på vekten Meidell hadde selv vært borte i reiret flere ganger, men der borte var ikke
plass til å undersøke ungen, så nå lot han Mathiesen gå bort for at han kunde sende ungen tilbake i en ryggsekk til ham.
– Han lever og er vokset! Meldte Mathiesen. Stor begeistring. Og da ryggsekken med ungen i kom i tauet og Meidell halte den over, samtykket han, den er vokset godt i dag! Kunde han kjenne på ryggsekken.
Så kom ungen for dagen, en stor brun lubben fugl, helt fjørkledt, mørkebrun med gule sjatteringer og krumt nebb, som den av og til åpnet for å se sinna ut. Den lå rolig og flakset ikke. Nå var den 5 uker gammel, og Meidell antok den vilde bli i reiret til den var omkring 2 måneder.
Vekten var imens brakt på plass, og plassert med brett, notisbok og blyant lagt klar, den lille hyllen i fjellet var gjort om til arbeidsplass for zoologen, mens jeg kunde se folk holde på å slå på en mark langt nede, omtrent i synslinjen fra mig til Mathisen. Alt blev gjort grundig, mål og vekt notert, fjør og nebb og klør studert, og mens Meidell undersøkte ungen, samlet Mathiesen opp alt han kunde finne av rester og indisier og bevismateriale
borte i selve reiret. Omtrent en times tid tok det hele, før ungen var kommet på plass igjen – etter å være fotografert – og Mathiesen var halt tilbake til menneskesamfundet igjen.
Denne fem uker gamle ørnungen veide nå omkring 3 ½ kilo, og den hadde kroen velfylt, så det var visst ikke lenge siden den hadde spist. Men foreldrene så vi overhodet ikke noe til. De satt nok et eller annet sted i fjellveggen på den andre siden og voktet på oss.
Dermed var dagens arbeid gjort i ørnereiret, og vi trakk oss tilbake for at familien i fjellveggen igjen kunde fortsette sitt hjemmeliv i reiret. Om noen dager skulde Meidell komme igjen.
Naturligvis manglet det ikke på spørsmål om hvorvidt det hadde vært lammefrikase til middag, men Meidell ville hverken fortelle mig eller bonden noe om hvad der var funnet i reiret. Det var som sagt videnskap. •
En større artikkel om Ove Meidells liv og virke i Suldal blir trykket i Suldal Sogelag sitt årshefte.
Lad trygt, smart og effektivt med Easee elbillader fra Haugaland Kraft.
Montering inkludert i kjøpet Enkel bestilling via hkraft.no Rentefri delbetaling over 5 år for strømkunder – ingen skjulte kostnader
Les mer på hkraft.no/easee
