Vill natur og prisvinnande arkitektur. Eit levande samfunn, rikt på naturressursar og kreativ kraft. Velkommen til skattkammeret Suldal!
På suldal.kommune.no finn du informasjon om tenestetilbodet vårt og aktuelle nyhende.
Suldal kommune treng tilsette med kompetanse innan fleire ulike fag. Kontakt Organisasjon og innbyggarkontakt eller sjå utlyste stillingar på suldal.kommune.no
Suldal har eit rikt kulturliv. For annonsering av ulike kulturtilbod og arrangement, sjå lokal annonsering i grendene, Suldalsposten eller suldal.kulturhus.no
Suldal har eit variert næringsliv. Her får du det meste av det du treng. Ta kontakt med Suldal Vekst AS eller sjå suldal.kommune.no
På Visitsuldal.no finn du tips til blant anna opplevingar og attraksjonar, både for deg som er ny og deg som er godt kjend i skattkammeret Suldal. Velkommen!
Foto: Lise Bjelland
Vi heier på alle som driver med gjenbruk! Selv har vi virkelig fått øynene opp de siste årene og blitt racere på kjøp, salg og gi-bort på Finn.no. Det kjennes godt og meningsfullt å trekke i bremsen for bruk og kast. I denne utgaven kan du lese om hus- og hytteeiere, og en usedvanlig kreativ tømmermann, som alle har funnet gull i gamle skatter. Det mest ekstreme er nok historien om hytta i Nordstøldalen som stod til nedfalls. De fleste ville bare satt fyr på hele rukkelet, men tømmermann Stig plukket den møysommelig fra hverandre, beholdt det som var å ta vare på av trevirke og redskaper, og satte opp en hytteperle proppfull av sjel. Vi tar av oss sommerhatten for alle disse historiene som du finner i denne utgaven av Fri.
God lesing og sommer, folkens! Og du, ta gjerne vare på magasinet du holder i hendene. Innholdet har ikke utløpsdato. Lise Bjelland, redaktør
Førsteinntrykket var ikke det beste – det var ikke snakk om å kjøpe! I dag er det gamle huset familiens ferieparadis.
TEKST & FOTO LISE BJELLAND
Solveig og Richard er glade de ikke visste hvor mye arbeid det skulle komme til å bli å renovere et gammelt hus.
Gangen med trapp opp til loftet har fått ny tapet.
Vi skrur tiden tilbake til en mørk novemberdag for snart fire år siden. Richard Hausken Røthe og Solveig Myge er på vei fra Tysvær til Suldalseid for å gå på visning. De hadde vært litt på jakt etter hytte en stund, og nå hadde Solveig kommet over en annonse på Finn. Hun falt pladask for kjøkkenet i det gamle, hvite huset nede ved Hylsfjorden.
– Vi husker så godt den turen! Det var mørkt da vi kom fram, og vi gikk rundt med hodelykter for å overhodet kunne se noe. Inntrykket var ikke bra, blant annet fant vi et hull i taket og
jeg husker jeg tenkte at her skal vi aldri igjen. Like før vi skulle dra tilbake sveipet hodelyktene over området ute, og vi så stranden og fjorden der nede. Det endret litt på alt. I bilen hjemover var det først taust fra begge, men så ble vi mer og mer gira, og innen vi nådde Sandeid var vi enige - vi kjøper, ler Solveig.
I dag er det vanskelig å forestille seg hvor mørkt og nitrist alt virket den novemberdagen. Solen flommer ned over lille Suldalseid, fjorden ligger blank og lokker til båtliv og kanskje årets første bad, og det hvite, nyrenoverte huset skinner som en sørlandsperle. På bordet står
en vase med markblomster, og tre yre unger springer til og fra og får med seg nystekte vafler på veien.
– Du kan jo bare gjette hva som var det første vi gjorde da vi hadde kjøpt og overtatt? Jo, vi rev kjøkkenet!
Solveig åpner latterdøren igjen. Riving skulle det bli mye av i tiden som kom. Og så hun som i bilen hjemover etter visningen argumenterte for at huset kun trengte overflatebehandling for å bli bra. Richard puster dypt inn og tar sats før han legger ut om taket som ble åpnet opp, hullet tettet, og nytt tak lagt. Veggene mellom tre rom i andre etasje ble også revet for å lage et stort familierom med
senger og huske i taket til barna. Sammen med foreldrene – som på begge sider har ivret etter å få hjelpe til – har de drenert kjeller, isolert og kledd hytta på nytt, de har lagt inn vann og kloakk, de har pusset alle gulvene og de har bygget på for å få plass til et skikkelig bad. Nytt kjøkken, rettere sagt et brukt kjøkken, ble kjøpt av en kollega av Solveig. Dette fikk et strøk maling og passer perfekt inn i stilen som er en god miks av gamle tømmervegger og vakre tapet, av designlamper og arvegods og skatter funnet på Finn.
– Det har gått i ett disse årene, men så er vi heller ikke så gode på å sitte i ro, fortsetter Solveig. – Forrige helg malte
jeg for eksempel over noen plater, selv om jeg visste at vi skulle få panelet denne helgen. Men jeg vil ha det fint –og det litt fort. Å male et par strøk er nå uansett så kjapt gjort, smiler hun nesten litt flau.
Paret erkjenner at de nok kunne gjort det enklere for seg selv, huset har gitt dem atskillig mer arbeid enn de så for seg. Å bygge nytt er definitivt enklere enn å rehabilitere, er de skjønt enige om. De har erfart begge deler, for hjemme i Tysvær bygget de nytt. Hadde det også vært et gammelt hus, ville de aldri orket å ta fatt på prosjektet i Suldalseid.
– Men så har vi lært enormt mye underveis og blitt interessert i gamle håndverksmetoder. Såpass interessert og engasjert at vi har gått til innkjøp av bøker om emnet og satt oss inn i hvordan ting skal gjøres. Her var det aldri aktuelt å gipse veggene, huset er fra 1886 og i verneklasse B. Da vi søkte Suldal kommune om å få bygge på for å gjøre plass til et bad, ba de oss om å
I hjørnet av stuen står mormors gamle gyngestol i fin kontrast til designlampen og et dekorativt veggteppe laget av siv.
Sofaen i stuen er s elvgjort. Solveig har tegnet, Richard har laget. De små putene er sydd av løpere som er arvet etter bestemor.
Det var uaktuelt å gipse de gamle tømmerveggene. Åkleet fra Richards bestemor ser ut som det har hengt der alltid.
Hedda og Ingeborg plasker rundt i sitt nye badekar.
Det gamle kjøkkenet var det Solveig falt for i salgsannonsen, men det var det første som ble revet. Inn kom et brukt kjøkken som bare er malt om.
Bad med utsikt – for et flott rom å starte dagen i.
kontakte kulturavdelingen i Fylkeskommunen. De kom på befaring og ga råd og veiledning om badet vi skulle til å bygge, og de godkjente det vi hadde gjort så langt. Som for eksempel valg av type kledning. Det kjennes godt å vite at vi har gjort mye riktig og «etter boka», sier Richard.
Det meste er gjort inne, nå gjenstår utearbeidene. Rundt huset skal det etterhvert bli grønt og frodig. Og også med utstrakt bruk av stein, familien driver som entreprenører innen steinlegging. En steintrapp skal gå ned fra døren i kjøkkenet til en skiferbelagt platting med utekjøkken. På et gammelt foto av stedet ser de at det en gang har stått en løe på tomten, den drømmer de om å sette opp igjen.
– Vi har til og med gått til innkjøp av gravemaskin, alle gutters drøm. Det og båt, blunker Solveig og kikker bort på mannen.
Loftet er åpent og består av to rom, det ene er et stort familierom som foruten dobbeltseng har plass til både huske i taket og to enkeltsenger med gardiner som brukes som skillevegg. En løsning hele familien er storfornøyd med.
Snart venter seks ukers sommerferie, et hav av tid som skal brukes til å bli nærmere kjent med området og alt som finnes. De nevner turer til Sand og Blåsjø og i båt innover Hylsfjorden. Ingen av dem var kjent med Suldal fra før og gleder seg til å kunne bruke tid på å farte rundt. De små, Johannes, Hedda og Ingeborg har funnet sitt paradis på jord og samler nye minner til minnebanken hver gang de er på hytta. Hver morgen står Johannes med fiskestangen nede ved bryggen og drar opp fisk. Fangsten selger han til mormor. Mens Hedda og Ingeborg er badenymfer som bare elsker mamma sitt siste bruktfunn, et badekar i sink. Der plasker de rundt tidlig og sent til huden på fingrer og tær krøller seg.
– Vi har verdens fineste plass – tenk at vi ikke visste om dette! •
«Vi har verdens fineste plass – tenk at vi ikke visste om dette!»
Sidan turbinhjula i kraftverka i Røldal-Suldal starta opp på 60-talet har dei spunne millionar på millionar av gongar og bidrege til viktig livskraft for lokalsamfunnet vårt.
Sidan turbinhjula i kraftverka i Røldal-Suldal starta opp på 60-talet har dei spunne millionar på millionar av gongar og bidrege til viktig livskraft for lokalsamfunnet vårt.
Koronakrisa påverkar oss alle. No er det særs viktig at me gjer det me kan for å halde hjula i samfunnet i gong. Difor kjøper me denne annonsa. Takk til alle som bidreg i denne viktige dugnaden!
Koronakrisa påverkar oss alle. No er det særs viktig at me gjer det me kan for å halde hjula i samfunnet i gong. Difor kjøper me denne annonsa.
Takk til alle som bidreg i denne viktige dugnaden!
Kraft
www.hydro.com
www.hydro.com
– Både fagutdanning og teoretisk utdanning er høyt etterspurt i arbeidslivet. Professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, Torberg Falch, Aftenposten, 2. jan 2018.
Etter fire år hos oss, kan du gå ut med både ønska fagbrev og spesiell studiekompetanse med realfagsfordjuping og dertil tilleggspoeng. Med Yrkes- og studiespesialisering (YSK) kjem du altså ut med dobbel kompetanse.
Døra er open til vidare ingeniørstudier, og du blir ikkje framtidig “papir-ingeniør”, men ein med mykje og relevant arbeidslivserfaring og kunnskap om produksjonsprosessar. Og ikkje nok med det: du får òg løn under opplæringa.
YSK er eit tilbod for deg som vil gjere meir ut av di vidaregåande opplæring, for deg som jaktar dobbel uttelling.
Sjekk nettsidene sauda.vgs.no eller facebooksidene til Sauda vgs. Du kan gjerne ringe eller sende rådgjevar Hans Hylen Solberg ein sms: 472 36 441.
www.sauda.vgs.no Tlf. 51 92 28 00 sauda-vgs@skole.rogfk.no
Ungdomsgjengen var kamerater fra før, men har blitt enda bedre kjent underveis i kursingen. De må kunne stole på hverandres ferdigheter når de skal leke seg midt i elvas kraftige strømmer. Målet for dagen er å padle ned til Tangen i Sauda sentrum.
– Først må vi varme opp litt, instruerer Roberto, og sender guttene over der vannet flyter som stillest. Trygghet i vannet, gode forberedelser og gradvise utfordringer er viktig, forteller han. Det er lett å bli skremt i denne sporten. Små feil kan gi store konsekvenser i en elv med oppstikkende steiner og kaldt vann.
– Denne gjengen startet med timer i svømmebassenget, lærte seg eskimorulle, droppet fra stupebrettet og har nå
Seks fargerike elvekajakker flyter på den smaragdgrønne hølen nedenfor Høllandsfossens brusende vannfall. Fem ungdommer har siden i vinter lært seg grunnleggende ferdigheter for å kunne leke seg nedover strykene som leder mot Saudafjorden. Gjennom padlefirmaet Mayuc kayak ønsker padleinstruktør Roberto Montoya å skape seg en deltidsvirksomhet som veileder i det våte element.
TEKST & FOTO ÅGE FJELLHEIM MIDTHUNGode forberedelser og terping på grunnkunnskapene i rolig farvann er viktig før gutta får padle ned elvestrykene.
kommet så langt at de kan utfolde seg i de enklere strykene nedover Nordelva, forteller han.
Det søramerikansk-klingende
navnet Mayuc har sine røtter i Robertos hjemlige fjell og elver i Peru. Han vokste nemlig opp i den vesle byen Ollantaytambo – ikke langt fra inkaruiner og det verdenskjente reisemålet Machu Picchu. Som ung badet og lekte han og vennene på en strand ved bredden av Urubambaelva som renner gjennom hjembyen. Kjærligheten for lek og action i brusende elver ble en lidenskap som skulle prege han for resten av livet.
– Jeg husker veldig godt den dagen jeg fikk se noen utrolige farkoster som kom bølgende nedover elva. Det var en gruppe amerikanske kajakkpadlere som elegant manøvrerte seg gjennom de mektige strykene, og den opplevelsen
satte seg fast i hodet mitt, forteller Roberto.
Fra den dagen ble målet å bli en elvepadler selv. Som ivrig ungdom klarte han 16 år gammel å få seg jobb som guide på såkalte cargobåter, eller raftingflåter, som transporterte forsyninger for ekspedisjoner og utflukter på elva. Da han ble 18 fikk han lov å guide turer med egne gjester ombord.
– Hele den perioden var et eventyr og jeg møtte andre padlere fra hele
verden som lærte meg nye ting og pushet ferdighetene mine.
Et av møtene med turistene skulle vise seg å bli litt mer enn en standard guidejobb. Det ville seg nemlig sånn at Maria fra Sauda dukket opp på puben der han hadde kveldsjobb. Tilfeldighetene ville det også sånn at hun skulle på rafting dagen etter. Roberto var snartenkt og fikk sjefen til å sette han opp som guide for gruppa Maria skulle padle med. Turen må bokstavelig talt ha gått strykende, for i dag er de gift og har tre barn sammen.
– Planen min på den tiden var å reise til USA, men Maria fortalte meg om de norske elvene og lokket meg lett med til Norge. Vi bodde først noen år på Evje der jeg guidet for Troll Aktiv før vi flyttet videre til Voss der det ble fem sesonger som raftingguide.
«Å bruke kunnskapen min – spesielt mot ungdom – når jeg ser gleden og mestringen det gir, er det aller kjekkeste jeg gjør.»
ROBERTO MONTOYA
Konsentrasjonen lyser ut av øynene til gutta i det de gir seg i kast med elvas krefter. Emil drar til med et par kraftige padletak for å treffe linjevalget.
Nå er det tolv år siden Roberto og familien flyttet til Sauda og det profesjonelle livet i elvene ble satt på pause.
– Da jeg kom fra Voss hadde jeg ingen jobb å gå til. Jeg så de de to elvene, Nordelva og Storelva, som møtes ved fjorden i Sauda og tenkte at her må jeg få til noe aktivitet. Det ble noen kurs i Saudahallen i starten, men uten jobb og stabil inntekt så ble det vanskelig å drive videre som instruktør.
– Jeg begynte i fast jobb, hadde ikke mye tid til overs lenger og padledrømmene måtte hvile seg en liten stund.
I dag jobber han hos Aartun Transport og skiftturnusen gjør det etterhvert mulig å bruke litt av fritida på deltidsjobben som kajakkinstruktør.
Etter flere år uten padling som levebrød ønsker Roberto å forfølge drømmen på ny.
– Jeg synes elvene i Sauda har et stort potensiale som lekeplass, slår han fast. For min egen del har jeg savnet å ha så kjekt som når jeg kan jobbe i elven. Å
bruke kunnskapen min – spesielt mot ungdom – når jeg ser gleden og mestringen det gir, er det aller kjekkeste jeg gjør.
Kompetansen er det ikke noe å si på. Roberto Montoya har en mastergrad i turisme fra universitetet i Cuzco i tillegg til mange års erfaring som raftingguide og turleder i Andesfjella. Internasjonale raftingsertifiseringer på cv-en tilsier at Sauda sitter på en svært kompetent ressurs for å kunne skape aktivitet på de lokale elvene.
– For å trygge både meg selv og kundene har jeg brukt den siste tiden til å oppnå godkjenninger i tråd med Norges padleforbunds standard for guiding. Til høsten blir jeg godkjent «aktivitetsleder elv», noe jeg tror vil bety en ekstra sikkerhet for de som vil bestille kurs og guiding fra Mayuc, konkluderer han.
Roberto har tatt tak i den store livsdrømmen om å gi andre de samme elvegledene som han selv forelsket seg i da han lekte i Urubambaelven hjemme i Peru.
En base for padleaktivitet på Tangen er den store, våte drømmen.
– Det hadde vært fint å ha et fast sted der man jeg kan holde kursene, folk kan komme og låne utstyr og man kan møtes sosialt. Jeg tror vi kan få til å lage et miljø i Sauda der flere møtes til fritidspadling.
De seks kajakkene som startet fra Høllandsfossen har manøvrert seg stødig ned mellom stryk og kulesteiner til der Nordelva møter Saudafjorden. En ny generasjon padlere har fått føling med elvens tiltrekningskraft og Robertos drøm er mange åretak nærmere å bli en virkelighet. •
«Elvene i Sauda har et stort potensiale som lekeplass.»
ROBERTO MONTOYA
Kor enn du er i vår kommune, er du nær ei stor oppleving i fri luft. Difor er Ullensvang Noregs friluftshovudstad.
Brelandskapet innanfor Folgefonna Nasjonalpark - med den dramatiske isen som er urgamal, men samstundes alltid i endring.
Fruktdyrkar-landskapet - som strekkjer seg på begge sider av Sørfjorden, og vidare mot Jondal.
Foto: Visit Hardangerfjord
Foto: Folgefonni Breførarlag
Foto: Visit Hardangerfjord
Foto: Skarv studio
Foto: Skarv studio
Høgfjellsplatået
Hardangervidda
Nasjonalpark
- som varierer frå det ville og brutale landskapet, til mjuke, frodige stølsdalar og vidstrakte fjåer.
Fosselandskapet
- som har bergteke besøkande i fleire hundre år.
Både Olav Ekkje og huskatten Zilo har funne seg til rette på Lono.
Ein stor, rosa flamingo på Øvra Lonavatnet fanga ein gong merksemda vår på vegen gjennom Bratlandsdalen. Han skilde seg så vakker ut der han låg fredeleg i alt det grøne. Sidan har synet liksom ikkje slept taket i oss, og nå kjende me oss nøydde til å undersøkja det nærare.
TEKST MARIA KLUNGTVEIT FOTO LISE BJELLANDNår me kjem til Lono i Bratlandsdalen, svingar me av ved skiltet som seier Utigard. Ein sjarmerande grusveg tek oss gjennom blomsterenga retning det store gardshuset som er under renovering. Eit gisp går gjennom oss når me rundar hjørna. Det er som om me køyrer rett inn i ein sommarfest. Sitjegrupper, puter, benkar og ikkje minst eit hav av blomar som kikkar fargeglade på oss frå kvar ein krok. Ved det store drivhuset som husar både pizzaomn og sofa, søm knallorange karpefisk omkring i dammen sin, og over oasen straumer
behagelege rytmar frå høgtalaren på løeveggen.
– De valde rette dagen! Eit stort smil bak raske briller står med eitt bak oss. Husbonden Olav Ekkje strålar om kapp med sommarsola og ønskjer velkomen til gards. Når inntrykka blir større enn ein kan taka inn, går samtalen frå det eine til det andre i eit rasande tempo. Olav føreslår at me tek ei omvising før me set oss på det fint dekte sommarbordet midt i oasen.
– Då blir det nysteikte lappar til dykk, lovar mor Åse Pernille Ekkje og kjærasten Joachim Ruge frå den digre steiketakka utanfor drivhuset.
I hellinga ned mot vatnet passerer me ein gjeng høns, hengestolen i treet og stoppar ved solstolane i vasskanten.
– Her tek me eit friskt morgonbad så ofte me kan, seier Olav, og innrømmer lett at Joachim er den tøffaste av dei. Vidare fortel han om kratt og villnis som er rydda, og viser kor han har byrja arbeidet med frukthagen sin. Me tuslar opp til løa, og alt ved inngongen under låvebrua får me lyst til å slå oss ned. Sauefeller og peis i le for ver og vind fortel at det gode sosiale livet blir dyrka også i dei meir vanlege vestlandsdagane.
Innanfor blir me igjen ståande tause. Augo stikk av garde på skattejakt og blir på ingen måte mette. Her har dei gamle etene til sauene blitt til langbord under fargerike lyslenker, her er koselege sitjekrokar, lune lampar og jammen heng ikkje dei gamle sauebjøllene til pynt. Her har Olav verkeleg knytt farne
«Prosjekta mine har ein tendens til å balla på seg, før ein ting er ferdig, har eg for lengst tenkt ut neste.»
OLAV EKKJEOlav og Joachim i oasen på Lono. – Eg har tusen planar, eg slit med å begrensa meg. Det er så mykje eg vil få til her, seier Olav.
tider saman med dagen i dag, og laga eit lokale som inviterer til fest og hygge.
– Her samla me storfamilien til andre juledagsfest, seier Olav. Me ser det levande føre oss. – Og her bryggjer eg øl, seier han og viser oss det heilage bakrommet. Planen er å lage bar med tapping av eige øl i sauehuset. Sjølvsagt.
– Prosjekta mine har ein tendens til å balla på seg, før ein ting er ferdig, har eg for lengst tenkt ut neste, ler han som heilt frå han var gutunge sa at han skulle bli bonde på Lono når han blei stor. Han vaks opp i byggefelt på Sola, og gleda seg stort til feriane i Bratlandsdalen. I 2013 tok han over familieeigedomen.
– Eg var i fyr og flamme, men far min drog meg fort ned på jorda og sa at eg
ikkje ante kor stor jobb eg laga meg. Han hadde jo rett. Eg er glad eg ikkje visste kor mykje her var å gjera den gong. Men det er rart med det, når resultata kjem, blir eg jo berre svolten på meir. Eg innser at dette er eit prosjekt for evigheita, og det er heilt greitt. Kunsten ligg i å nyte mellom slaga.
I mange år gjekk kvar helg med til lange arbeidsøkter på Lono for sivilingeniøren som vekependla til Stavanger. Ting gjorde seg jo ikkje sjølv, og det svei litt å ta seg frihelger. Ein dag tipsa nabo Kati Must Nybø han om ei ledig stilling i Hydro, og då gjekk eit lys opp: – Kva om eg snudde det heilt om? Det var jo mykje kjekkare å vera her i vekedagane og jobba på bruket
Her er mykje fint å kvile augo på. Stor arbeidsinnsats, sans for estetikk og tradisjon har gitt resultater.
utover kveldane, for så å kunna ta meg fri når andre har fri. Så eg sa opp jobben og flytta for godt. Det har eg ikkje trega på eit sekund!
Me kransar oss rundt sommarbordet som nå lokkar med nysteikte lappar og den finaste kaffi. Heggen i vasen er med på å leggje den perfekte sommarstemninga. – Eg har skoga mykje, men heggen får stå, seier Olav som syns det er stas å seia at han bur i Røldal når han møter nye folk. Han lener seg tilbake i stolen. Det er lett å sjå at han trivst, og at livet er godt. For ikkje nok med at draumen om å bli fastbuande røldøl gjekk i oppfylling, så kom jammen kjærleiken rekande inn i livet hans omtrent samstundes. Joachim fortel at han var sikker på at han var lurt med på programmet «Jakten på kjærligheten» då han kom på besøk første gong. – Det var på ein dag som denne, og eg kikka
Låven er gjort om til eit samlingslokale av dei sjeldne. Her samles storfamilien til julefest eller andre sosiale samankomstar. Lokalet er verdt ein fest i seg sjølv!
berre etter kamera, ler han hjarteleg.
Dei treftest første gong då dei som unge gjekk på same folkehøgskule , men det var først på tjueårsjubileet at dei for alvor la merke til kvarandre. Den nye jobben som fagdirektør i justisdepartementet held Joachim i heimbyen Oslo, men paret ser på ingen måte mørkt på at dei lev kvardagslivet på heilt ulikt vis. Køyring over fjellet betyr berre at dei knyt det beste av to verdar saman. – Eg er veldig sosial av meg og elskar det urbane livet, men så trivest eg godt i eige selskap i fredelege omgivnadar og, slår Olav fast. Joachim på si side finn det herleg å lande på Lono etter travle jobbveker.
– Me likar begge å stelle i stand og
dela av godane, derfor er det ekstra kjekt når det kjem gjester til gards. Ein gong var her så mange gjester at dei måtte overnatta i telt overalt her, mest som ein liten festival. Det var kjekt! Smiler dei mot kvarandre. Åse smiler óg på andre sida av bordet og seier det er herleg å sjå at sonen har det bra. – Han har kome heim han, seier ho. Vidare dreier pratet seg over i alt byguten har fått til.
–Eg prøver så godt eg kan. Akkurat nå kler eg huset utvendig, det har eg ingen erfaring med frå før. Men så går det jo på fram når eg legg fjøl på fjøl, og best som det er står resultatet der. Det er ei god kjensle å få det til.
Me tatlar oss vekk i sommardagen, og gløymer heilt at sjølve huset står usett. Olav inviterer oss først ned i kjellaren kor ei lekker badstove med elegant dusj vitnar om at han tek seg tid til ro og kvile i dei kalde månandane.
– Ja, vinteren er óg fin på Lono, stadfestar han, og fortel om skigleda han deler med resten av familien. I hovudetasjen tek me av oss hatten att. Her er interiøret nydeleg og elegant vevd saman av nytt og gamalt. Igjen er det balanse,
funksjonalitet og detaljar som dominerer. Rundt Olav er det stadig noko nytt å kvile augo på, innomhus så vel som ute.
På trammen før me takkar av, kjem Olav med eit råd til andre som går å lurer på å setja draumen sin fri: – Ta sjansen! Prøv! Og går det ikkje, så er det berre å snu. Livet er nemleg for kort til å ikkje ta sjansar, ein må av og til ofre noko trygt for å oppnå noko betre. Eg hadde jo aldri fått levd dette magiske livet hadde eg ikkje tatt sjansen den gongen i 2013. •
Ein treng ikkje ølutsal på Lono, Olav bryggjer sjølv.
Benken under vinduet er en favorittplass. Den korte utsikten er like viktig som den lange, mener arkitekter. Det er mye spennende liv å følge med på i trærne. Skogen skal stort sett få bestå, men planen er å tynne litt ut foran det store vinduet.
Flere ganger hadde tømmermann Stig Jørgensen gått forbi den lille hytta i Nordstøldalen. Hver gang fikk han vondt i magen når han så hvordan det beskjedne bygget ble mer og mer duknakket. Snart ville den være jevnet med jorden.
TEKST & FOTO LISE BJELLAND
Stig har gitt hytten et nytt og moderne uttrykk. Kledningen og taket er nytt. Kledningen er beiset med jernvitrol.
-Jeg visste hvem eieren var og en dag havnet vi på samme fest. I løpet av kvelden ble jeg hytteeier, han ga jammen bort hytta til meg!
For de fleste av oss ville det sannsynligvis kjennes som en bør på skuldrene å få en gave som dette, men for Stig var det som å vinne i Lotto. Tømmermannen har nok en gang tatt turen opp i Nordstøldalen hvor mye av fritiden er tilbragt det siste året. Etter at han overtok gikk han møysommelig til verks for å se hva som kunne tas vare på. Det viste seg faktisk å være en god del.
– Jeg er opptatt av historien ved gamle hus og hytter. Det som kanskje ikke er verdt noe for andre, er verdt mye for meg. Selv om denne hytta så ut til å være i dårlig stand, var den en gang i tiden satt opp av gode materialer. Det oppdaget
jeg da jeg begynte rivingen. Reisverket var stort sett bra, og mye av kledningen kunne jeg beholde. Det kunne brukes til å lage store deler av interiøret. Alt som var av godt materiale er tatt vare på, også ting og redskaper jeg fant i og under hytten, forteller Stig, som liker å jobbe kreativt.
Den gamle hytta. Et håpløst prosjekt for de fleste. Men Stig Jørgensen så et potensiale i den.
Av skjelettet som stod igjen bygget han opp hytta på ny, men ga den et mer moderne preg med større vinduer og en litt åpnere rominndeling. En god vedovn kom inn, den varmer fort opp hyttas 28 kvm. Til tross for den beskjedne størrelsen ble det plass til både gang og toalett, en åpen kjøkken- og stueløsning, soverom og hems for et par ekstra senger. Totalt er det sengeplass til seks personer.
– Det var så givende å jobbe med denne hytta, og det kjekkeste av alt var å gjøre gjenbruk av alt jeg fant underveis og tok vare på. Noe av den gamle kledningen ble til sofabord. Et vindu fra doen ble til et barskap på kjøkkenet. Kjøkkenfrontene er laget med gamle materialer som har fått et strøk beis. Hyller og lysestaker på veggen – alt er av gjenbruksmateriale. Til og med pyntegjenstandene på hylla over vinduet har jeg laget. Og ser du vinglassholderen på veggen der? Haha,
Kjøkkenet er laget av Stig. Frontene er av gammelt materiale som er beiset mørkt.
Ny vedovn varmer fort opp de 28 kvm.
Stig bestilte ferdigbeiset panel i fargen Trollhvit til å kle vegger og tak inne.
Stig Jørgensen har tryllet frem noen fantastiske gjenbruksprodukter med utgangspunkt i det han fant i den gamle hytta.
Den gamle jernriven er nå vinglassholder.
Barskapet er laget av det gamle dovinduet. Den dekorative veggen inni skapet er avkapp av en tørr bjelke.
Sofabordet er avkapp av gammel kledning. Det ble laget i en skrå vinkel for å ikke hindre passasjen i rommet. Villmarksbladene ble funnet i den gamle hytta.
det er en gammel jernrive som lå under hytta, jeg har bare kappet skaftet, ler Stig.
Det er bare å gi seg ende over. At tømmermannen har øye for de små detaljer er en underdrivelse. Alt er gjennomtenkt, alt er tilpasset, og interiør og farger er valgt med stilsikker sans. På bordet ligger gamle blader av Villmarksliv, også de dukket opp under arbeidet.
– Jeg glemte å nevne veden, den er også original og brenner ekstremt godt.
– Jeg visste at det bare var å overlate alt til Stig, han vet hva han gjør.
Kommentaren kommer fra Merete Espevik Lutteke, hun sitter og nyter utsikten fra benken ved vinduet. I dag er det hun som er den lykkelig eier av hytta. Tidlig i prosessen kom hun i kontakt med Stig og har fulgt arbeidet fra sidelinjen. Merete stod i en tøff periode i livet på de tider hun ble eier, hun hadde nylig mistet mannen.
– Ja, det var en vanskelig tid. Min mann ble alvorlig syk, og vi visste hvilken vei det bar. Vi hadde hytte i Maldal som ble solgt for å frigi tid til å gjøre det vi hadde mest lyst til. En dag kom jeg i snakk med Stig som fortalte om hytta han drev og jobbet på. Jeg tok turen opp med en venninne for å kikke, og falt med en gang for stedet. Hytta var helt ribbet, men jeg fikk umiddelbart en god magefølelse. Det var en sånn ro her, og masse fuglekvitter, minnes Merete.
«Jeg visste at det bare var å overlate alt til Stig, han vet hva han gjør.»
Fra soverommet går det en trapp opp til hemsen som har plass til to ekstra senger. Totalt er det plass til seks overnattende.
Merete en drøy halvtime på å gå opp til en helt annen verden. Det er gode lommer i hverdagen å kunne tilbringe ettermiddagen på hytta, for så å gå ned igjen utpå kvelden. De tre jentene hennes er også ivrige etter å bli med, og med så kort avstand er det lett å tilpasse med aktiviteter og venner i Sauda.
– På vinteren går skisporene like utenfor hytteveggen, det er i det hele tatt et flott turterreng her, både sommer og vinter. Denne hytta kom inn i livet mitt på rett tidspunkt og ble noe å se frem til og glede seg over i en tung tid. Den gleden har bare blitt større og større etterhvert som den ble ferdig. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk lov til å denne perla som gir så mye glede og avkobling i hverdagen. • Det endte med at Stig solgte henne den uferdige hytta, hun ga ham full frihet til å ta de valg han ville når det gjaldt innredningen. Merete visste at resultatet uansett kom til å bli bra, de hadde brukt tømmermannen før til arbeider hjemme.
Gyngestolen og lampen stod i hytten fra før. Merete ga gyngestolen og et par krakker et strøk maling.
– Hytta vi hadde i Maldal var stor og med alle fasiliteter. Vi hadde snakket om at vi skulle kjøpt oss en liten dagsturhytte da vi solgte, men fordi sykdomsprosessen gikk raskere enn forventet, ble det aldri til det. Jeg klarte likevel ikke å la tanken slippe helt taket, så da jeg kom over denne hytta, bestemte jeg meg for å kjøpe alene. All honnør til arbeidet Stig har gjort her, jeg kom til fiks ferdig hytte, noe som passet livssituasjonen jeg var i. Mitt lille bidrag har vært å kjøpe sofa, puter og noen sauefeller, ler hun.
De er enige om at det er all gjenbruken som har gitt hytta sjel. Det blir ikke det samme når alt er nytt. Fra huset nede i Saudasjøen bruker
«Jeg kom til fiks ferdig hytte!»MERETE ESPEVIK LUTTEKE
Turistkontoret er lokalisert i den historiske foajèen på Folkets Hus fra 20. juni – 14. august. Åpent hver dag fra kl. 10.00 – 17.00. Ellers i året er turistkontoret i Sauda Ferie & Fritid sine lokaler i Kyrkjegata 2. Ta kontakt og få inspirasjon til hva du kan gjøre og oppleve i Sauda.
Gruveeventyret i Allmannajuvet startet i 1881 og var begynnelsen på industrihistorien i Sauda. Opplev de spektakulære bygningene til arkitekt Peter Zumthor med inspirasjon fra gruvehistorien, eller en guidet tur langs den spektakulære gruvestien og 600 meter inn i fjellet.
Almannajuvet har åpent fra 20. juni – 14. august. Kl. 10.00 – 17.00 alle dager. Guiding kl. 11.00, 13.00 og 15.00. Forhåndspåmelding til tlf 469 19 696 / 52 78 42 00 eller post@saudaferie.no. Omvisning for grupper er mulig også utenom sesong.
Historisk vandring
Fra Folkets Hus/turistkontoret har vi en historisk vandring via Tangen og langs Storelva til Industriarbeidermuseet. Her kan en oppleve utstillingen «Under røyken – om livet i Åbøbyen».
Guiding mandag til fredag i perioden 20. juni – 14. august kl. 12.00. Forhåndspåmelding til 52 78 42 00 eller post@saudaferie.no innen kl. 11.00 den dagen det er ønsket omvisning.
Utleie
Utleie av kanoer, el-sykler og golfutstyr. Kontakt Sauda Ferie & Fritid på tlf. 52 78 42 00 eller post@saudaferie.no
Biblioteket har sommeråpent mandag – fredag. Se åpningstider på ryfylkebiblioteket.no
Badeland med inne- og utendørsbasseng, med oppvarmet vann fra smelteverket! For mer informasjon, se saudahallen.no Fra og med lørdag 25. juni til og med 14. august har de åpent hver dag fra kl. 11.00 til 17.00.
Pumptrack – ta med sykkelen og opplev vår flotte Pumptrack, rett ved siden av stadion.
Sauda Stadion – flere kunstgressbaner og tuftepark.
Sauda Golfbane – selvbetjent golfbane med gratis utlån av golfkøller. Golfballer finner du i betalingsautomat. Book gjerne bane på Golfbox på forhånd.
Ved siden av Andedammen vil du finne Saudas nye minigolfbane. Denne er planlagt å åpne lørdag 09. juli. Få oppdateringer på Facebook – Sauda minigolf.
Vi har flere flotte badeperler i Sauda, som f.eks Jettegrytene, Tjelmen, Storemyr, Rødstjødnå og Nesøyrå. Sjekk ut temperaturen på noen de: badetassen.no
Ut på tur i Sauda Stolpejakt: stolpejakten.no • Telltur: telltur.no Turforslag: ut.no • Sauda kan tilby 26 merkede turer hvor en kan oppleve ro og stillhet, sammen med unike naturopplevelser. Turene er av ulik vanskelighetsgrad rundt i hele sauda – se mer på ut.no eller kontakt turistkontoret.
I sentrum får du en trivelig handel og god mat
I nærheten av sentrum finner du Andedammen. Der kan du f.eks mate ender, gjess og høner. De har et stort utvalg i fuglearter og andre dyr. Du finn også en karpedam der.
JOHN ANTON NILSEN
John Anton Nilsen er inne i sin fjerde sesong som bestyrer, storbonde, vert og potet på Stranddalshytta. Ikke visste han hva han gikk til da han søkte jobben i 2019, sjøen var hans hjemmebane. Hvordan har det gått – har han satt fjellbein nå? Planen var å ta en prat med ham i Saurdal den dagen han skulle til fjells, men der ble vi akterutseilt, gitt. Etter å ha stått som en våryr hingst og sparket i grusen de siste månedene, strøk han avgårde til sitt kjære Stranddalen før vi rakk å si komle.
TEKST LISE BJELLAND FOTO INGEBORG BUER SØNDENÅOk, John Anton, (spørsmålene er sendt på epost) – etter disse årene på Stranddalshytta, ville du vært med Lars Monsen på tur?
– Vel, jeg hadde nok takket brutalt nei, jeg hadde ikke trengt å tenke meg om et øyeblikk. Men hadde du spurt om jeg ville vært med Truls i Tv2, da hadde jeg svart yes - det vil jeg! For det måtte ha vært fantastisk festlig.
Du oppleves som en optimistisk og blid fyr, men hva må til for at du ser svart på det der oppe i fjellheimen?
– Nja det skal litt til. Men for mye øs pøs, kaldt og surt vær og lite gjester, og kanskje en haug med avbestillinger, da
begynner det å trekke ned. Men generelt sett så har jeg ett ordtak. Enten går det bra, eller så går det over. Og det passer meg egentlig.
Har det kommet utlendinger opp som har bestilt komle, for så å knapt røre maten?
– Nei det kan jeg ikke huske, men en torsdag i juni fikk jeg opp tre fra Australia. Jeg beklaget menyen og lurte på om jeg skulle lage noe annet... men neida. Det var derfor de kom. Og jeg som ikke liker komler tenkte kjapt at her er det noen som har misforstått. Men de hadde en tremenning i Stavanger som hadde anbefalt å oppleve noe tradisjonelt, og det fikk de, jo. De var veldig fornøyd.
Er det en eller flere gjester som du husker spesielt godt, som har gjort inntrykk på en eller annen måte?
– Det første året jeg var her oppe, kom det en far med sine tre barn. Han skulle ligge over i to netter. Han bar som en helt, på ting og tang til barna. Så trødde han feil og skadet ryggen. De ungene skulle hatt en hel haug med medaljer! De hjalp faren på alle måter, de hadde en slik omsorg. Og faren prøvde alt han kunne for å være med, han ville ikke bli hentet av helikopter. De ble i 5/6 dager og jeg flyttet rundt på mange andre gjester sånn at de fikk ligge i ro. De hadde en slik naturlig omsorg som man ser veldig sjelden. Det rørte meg. De har vært her hvert år siden, det er en sann glede å ønske dem velkommen tilbake.
Hvem var John Anton FØR denne jobben, og hvem er John Anton nå?
– Jeg er en byas og har alltid vært det. Jeg er nok det fremdeles, men jeg er blitt litt avslipt. Jeg tar meg i å tenke; lurer på om jeg skal ta meg en tur opp på mobiltoppen i kveld for nyte utsikten..? Sånne tanker er definitivt nye. Så må jeg si at jeg må rose alle suldøler og andre, som tar turen opp, spiser lunsj og går ned igjen. Jeg verdsetter hver enkelt av dem. Jeg hadde nok aldri tenkt den tanken, gå opp fra Øvre Moen i 2-3 timer for så å gå ned igjen.. det hadde aldri falt meg inn før.. Men nå.. ja nå kunne jeg gjort det.
Hva gjør du resten av året?
Hvordan påvirker alle de som arbeider der oppe gjennom sommeren deg?
– Gjestene og de ansatte er de som holder meg oppe gjennom sesongen. Det har vært et litt naturlig bytte av ansatte. Når det kommer nye bestyrere enten her eller andre plasser, så endrer vi alltid på en del, så også ansatte, men Kristine fra Fister har vært her i mange år. Det er trygt og godt for meg å ha noen som kan trylle frem de deiligste retter på kjøkkenet. Jeg får fri fra kjøkkenet de to ukene hun er her. Så har vi Ingeborg som har vært her i 5 år, dette er hennes siste sesong. Det er naturlig, hun er ferdig med utdannelsen og vil komme seg videre. Ingjerd har vært med oss i mange år, hun rydder og styrer. Det er deilig med medarbeidere som kan sine ting. Så prøver jeg alltid å få med noen fra bygda. I år har vi to, Hanna og Mari, begge er noen humørspredere uten sidestykke. Alle blir en del av «familien», men her kan jeg velge min familie. Og i år – for en flott gjeng jeg har med meg!
Preben Falck ringer deg og sier at “nå vil vi ha helårsdrift på Stranddalshytta!” – ville du sagt ja til jobben?
– Garantert NEI. Ikke fordi jeg ikke liker jobben. Men det er knallhardt å være her oppe, lange dager, høyt til fjells og til tider isolasjon. I fire måneder, uten tvil ja. Preben har en drøm om å åpne til påske. Men vi vet at det blir for utfordrende. Vi må ha vann, og det er vanligvis dypfryst på den tiden. Uten vann er det ikke mulig å drifte hytten forsvarlig. Det vi har snakket om er å holde åpent i høstferien, for det er ikke mye som er flottere enn Stranddalen om høsten.
– Resten av året er hektisk. Når jeg kommer hjem i slutten av september er det rapporter, budsjetter og litt evalueringstid. Så tar jeg noen uker fri. Men gjestene booker hver dag, så jeg er innom mailboksen hver eneste dag.
Bare fra oktober til desember booker jeg ca 1200 bestillinger, så det er en del mailer som skal igjennom.
I januar begynner planleggingen for fullt. Hva har skal jeg kjøpe med meg. Hva må forbedres, medarbeidere... det er veldig mye planlegging frem til juni. Og i månedsskiftet mai/juni skal alt pakkes i big bag. Da er jeg på Asko sammen med frivillige og pakker ned ca 18 tonn med tørr proviant som skal sendes inn fra Ålgård.
Det er utrolig mye som ligger bak en sesong på Stranddalen. Jobben med å være her oppe er jo bare en «dessert» Mat er det som bekymrer meg mest. Har jeg nok, har jeg glemt noe? Hehe, i år er det suketter, i fjor var det koffeinfri kaffe.
Visste du overhode hva du gikk til da du ble storbonde på Stranddalshytta?
– Jeg hadde ingen idè. Jeg hadde en «drøm». Jeg husker det gikk utrolig fort fra jeg sendte søknaden til jeg ble kalt
«Gjestene og de ansatte er de som holder meg oppe gjennom sesongen.»
JOHN ANTON NILSEN
«Jeg velger å tro fjellheimen har gjort meg mer raus, rolig og takknemlig.»
inn til intervju. Og andre gangs intervju. Jeg tenkte, har de sett hvem jeg er? Jeg liker ikke natur, ski, turgåing, utedo, kaldt vann, uten tv, uten radio, uten tlf, nett osv. Men de sa, vi har prøvd naturelskere, de som liker å gå i naturen. Men det er det ikke tid til i en hektisk sesong. Alt fokuset fra jeg står opp kl. 0600 til jeg legger meg ca 23.30 er gjestene og min «familie». Har de det bra, blir alle sett?
Når på døgnet er det best stemning på hytta?
– Det må nok være når gjestene har spist middag, alle setter seg langs terrassen og nyter en magisk solnedgang. Trøtte, mette og fornøyde.
Har du ofte måttet “trylle” for å få alt til å fungere, med mat og folk og tekniske ting og bygningsmasse og vær og alt mulig?
– Hver dag er det en eller annen ny ting, som må fikses. Jeg var ikke det minste handy. Ikke det spøtt. Men se meg nå.. haha, jeg fyller diesel og har med meg min beste hjelper, gaffateipen, over alt. Det skrus, skufles og fikses hver dag. De seneste årene har vi fått solcelledrift og det er klart, det er en del hikke i slike anlegg også. Men utrolig hva en får til når en må.
Mange trekker frem deg når de skal fortelle om besøket på hytta – hvorfor det tror du?
– Så håper jeg at det er i positiv forstand. Jeg håper jo at vi får til en litt koselig ramme.
Hva er den morsomste opplevelsen så langt?
– I fjor høst. Kaldt, surt, alt i svart. Det var ingenting som fungerte, heldigvis er kjøkkenet på gass, ellers hadde det ikke blitt frokost. Ingeborg jobbet sammen
med meg, hun skulle levere inn en studieoppgave. Vi trasket opp til mobiltoppen i regntøy og poncho, med sitteunderlag, pc, tlf, i snø og vind. Jeg for å få kontakt med reparatører, Ingeborg for å kunne sende inn oppgaven sin. Vi var nok litt av et syn.
Hva gleder du deg mest til / minst til når du våkner opp til en ny dag på hytta?
– Frokosten er min favoritt. Gjestene er så fornøyd, litt trøtte, rause og lette å få til å smile.
Gruer meg ikke til noe jeg ikke vet hva er. Nok en greie jeg har lagt meg til. Selvfølgelig, hvis det er fredag og jeg vet jeg må sile fettkummen, så er ikke det det kjekkeste jeg vet. Men deilig å bli kvitt lukten.
Hva har fjellheimen gjort med deg?
– Jeg velger å tro den har gjort meg mer raus, rolig og takknemlig.
Hvordan tror du resten av gjengen som jobber på Stranddalshytta vil beskrive deg? Sta, rettferdig, listegal – jeg har lister og standarder for alt. Glad og omtenksom, håper jeg. •
«Best
Etter middag når folk sitter trøtte, mette og fornøyde langs terrassen.»
Den gamle hytten til onkel Leiv var trekkfull og et eldorado for områdets musekoloni. Men for Marit Maldal var den også full av gode familieminner. Dilemmaet vokste år for år, skulle de rive eller renovere?
TEKST & FOTO LISE BJELLAND
Mange i Sauda og hyttefolk i området har et forhold til turområdet i Maldal, hvor den koselige Maldalsstølen, Skaulen og Reinsnuten er kjente turmål. Nesten midt i turløypa, blant hvite bjørkestammer, ligger en liten hytte med torvtak, en halvtimes gange fra parkeringen. Solen står høyt på himmelen dagen jeg halser oppover en nylagd grusvei – som snart viser seg å bli brattere og brattere. Varm og andpusten ankommes hytta, hvor eier Marit Maldal sitter smilende ved vedstabelen og nyter dagen og solstrålene.
– Kunsten er å gå så sakte opp at du ikke blir svett, ler hun og peker på en skinnfell ved siden av. Jeg deiser ned.Det har vi nemlig måttet lære oss. Du er varm når du kommer opp, men så blir du fort kald når hytta ikke er oppvarmet.
For denne hytta går motstrøms og er uten innlagt strøm og vann. Det var standarden den gang den ble bygget, og så enkel skal den fortsatt få være, selv om komforten og stilen er jekket opp noen hakk de siste årene. Marit Maldal, bosatt i Stavanger, har som navnet gir et aldri så
lite hint om, røtter til stedet. Faren var født og oppvokst på gården Maldal like ved parkeringen. Han var en av ti søsken, hvorav seks fikk seg hytter i området. Fire ble bygget ved Krokavatnet som kan skimtes mellom trærne litt lenger nede, én ved Reinsvatnet høyere opp, og denne som ble plassert mellom parkeringen og Maldalsstølen. Beliggenheten er det ingenting å si på, utsikten er storslått. Vel verdt turen opp.
– Far var bare tjue år da han med egne hender bygde seg hytte ved Krokavatnet, denne hytten er satt opp av onkel
Før og nå.
Ny, stående kledning av furu kjerneved skal få gråne naturlig med årene.
Utsikten er fantastisk og hyttenaboer fraværende her oppe i lia. Svandalsog Etnefjellene ruver i horisonten.
Leiv på 50-tallet en gang. Han hadde i mange år hjerteproblemer, så det var en tung tur for ham å gå like fra Sauda og opp hit. Veien til Maldal kom ikke før i 1977. Dermed ble den ikke så mye brukt. Onkel Leiv døde i 1988, og da viste det seg at han hadde testamentert hytta til meg. Han hadde nok fått med seg at jeg hadde interesse for fjell og friluftsliv, forteller Marit.
Hytta var på 25 kvm, med enkle, små vinduer. En koieovn, divan og køysenger på 170 cm var nesten alt som var, i tillegg til en mengde mus som var blitt i overkant husvarme. Like fullt ble hytta mye brukt i årene som kom, også etter at Marit hadde stiftet familie med mann og tre barn.
– Fra barna var bittesmå har de stabbet seg opp til hytta, en gang brukte jeg to timer opp med minsten. Men de har alltid elsket denne plassen. Noen tilpasninger ble gjort de første årene, vi fikk inn en sovesofa, og tilrettela for å kunne sove på hemsen over kjøkkenet. Men hver gang vi var her gikk vi rundt og lurte på hva vi
skulle gjøre. Veggene var uisolert, og på de enkle vinduene rant det vann nedover.
Under den første runden med renovering i 1993 fikk de satt inn en ny vedovn og nye vinduer. I tillegg la de villmarkspanel oppå den gamle kledningen. Uten at det hjalp særlig mye, hytta var omtrent like kald som før. Og musene – ja, de herjet på som før.
En avgjørelse tvang seg fram. Mannen Øyvind Wigestrand var mest stemt for å rive og bygge nytt, mens Marit slet med å gruse hytta som onkel tross alt hadde bygget selv.
«Vindusløsningen er vi bare så fornøyde med!»MARIT MALDAL
«Det er en heftig blåfarge, men den passer da ganske godt?»
Taket inne er et blikkfang med bjørkeneveren som skimtes mellom stokkene. Stokkene ligger tettere enn det som er vanlig når man bygger etter grindaverk-metoden. Marits teori er at onkel Leiv bommet på vekten av snøen og etterhvert måtte doble antall stokker siden de var i spinkleste laget.
Mye av interiøret er gode bruktkjøp. Spisebord med stoler er funnet på finn.no. Marit lette lenge i butikker etter et åkle som kunne passe med fargen på sofaen. Til slutt dukket det perfekte opp. også det på finn.no.
Både den selvbygde sofaen og spisestolene har fått putetrekk i en sterk blåfarge som står godt til treverket.
Marit minnes barndommens påske- og sommerferier når hele familien var på hytten ved Krokavatnet. Faren hjalp til i arbeidet på hjemgården i Maldal, mens moren, Marit og søsknene koste seg på hytta og med turer.
– Men etter å ha tenkt i noen år, var også jeg kommet fram til at å rive var den beste løsningen. Da hadde Øyvind plutselig snudd og ville beholde! ler hun.
Ok, så hvordan kunne de bevare mest mulig, samtidig som hytta ble «ny»? Det gamle taket var helt spesielt, et vakkert blikkfang inne. Onkel Leiv hadde bygget etter grindaverkmetoden, en vestlandsk byggetradisjon med stokker i taket. Bjørkeneveren er synlig mellom stokkene. Marit og Øyvind ville beholde dette og la derfor nytt tak oppå det gamle.
– Deretter rev vi hytta inn til svoren, kun bærekonstruksjonen og panel på to av veggene stod igjen. Gulvet ble åpnet opp, der viste det seg at onkel hadde isolert med mose, så musene hadde virkelig storkost seg. Det var mus og rester etter mår over alt.
Marit grøsser. Det ble hennes oppgave å tette for fremtidige musebesøk. En jobb hun utførte grundig ved å benytte musebørster, putte stålull i hull, og klippe til stålnett og montere dette på sprekker og skjevheter i vegger og over hele grunnflaten. I dag er det ingen krafselyder i veggene. Noe av det aller beste med hytta er utsikten, det er fri sikt mot
Hustveitsåta og fjellene på andre siden av Saudafjorden. Paret tok kontakt med arkitekt Jacob Hadler som tegnet inn nye vindusløsninger. En smal, langsgående vindusrekke som dekker store deler av fronten og den ene kortsiden. Nå har de 180 graders sikt, og kan også se tvers gjennom hytta om de oppholder seg ute.
– Vindusløsningen er vi bare så fornøyd med. Den er fint tilpasset hytta, og utsikten inne er like god fra sofaen som ved spisebordet. Løsningen kan minne litt om Ålhytta, en hytte vi begge liker godt. Her kunne vi ikke hatt vinduer som var for store, det ville bare virket vulgært.
Alt tømrerarbeid – bortsett fra å sette inn de nye vinduene - har sønnen Olav, mannen og Marit stått for. Endatil sofa og senger er designet og snekret selv, sofaen etter inspirasjon fra Hedda hyttenes modell. Marit mener alle nedlagte arbeidstimer har gitt dem en enda sterkere tilknytning til hytta. – Men hadde vi visst hvor mye jobb det skulle bli, hadde vi trolig aldri gått i gang, sier hun, og er glad det meste nå er gjort.
Sommerens prosjekt er å få ferdigstilt inngangspartiet. Veggen med døren
inn har ennå den gamle, rødmalte villmarkskledningen. Det skal også legges nytt gulv i bislaget, samt gjøre dette rommet mer funksjonelt.
– Vi må sørge for å ha plass nok til å henge fra oss klær, og lagringsmuligheter for ved, vann og gass.
Sånn tenker en som er vant til, og liker å leve det enkle hyttelivet. De finnes faktisk ennå. •
Optimismen glødar, og vindar av samhald, bli-lyst og gjestfridom sveipar saman med sommarbrisen over Jelsa om dagen. Tettstaden som kan smykka seg med tittelen som den mest idylliske staden i Rogaland, inviterte reiselivet heim til seg, og me i Fri fekk henga i helane deira heile dagen.
TEKST MARIA KLUNGTVEIT FOTO LISE BJELLAND
vakna til fuglakvitter gjennom den opne altandøra på Jelsa Hotell kan anbefalast. Det same kan kokken og vertskapet forøvrig, den mjuke senga, den gode dusjen og det lekre designet likeså. Ei natt på det nyopna hotellet held det dei lovar i reklamen, dette blei eit kjærkome pusterom i kvardagen.
Medan ein sjølv fortærer ein god frukost og let blikket kvila i den blå horisonten, summar det godt over kaffikoppane i konferanselokalet i underetasjen. Summarane består av dei som både skal lokka, tilby og verta opp turistane som kjem til Suldal via inngongsporten på Jelsa i sommar. Føredraga går sin gong og lyttarane noterer ivrig. Me fangar eldsjelen Maren Landsnes i ein pause. Ein pause ho nyttar godt. Ho snakkar nemleg på innog utpust, peikar og gestikulerer.
Maren fortel om tettstadprosjektet ho leiar. Måler er å skapa «bli-lyst» på Jelsa. Eldsjel er kanskje mellomnamnet hennar, men heller ikkje ho kan utvikla ei heil grend på eigen hand.
– Skal me få noko til må me gjera det saman, seier ho som har fått eit samla næringsliv, frivilligheita og den alminnelege jelstabu og hans gjester i tale. På den måten avdekkjer dei kva Jelsa er for den enkelte, saman snur dei på steinar og finn ein felles sti mot framtida og draumane for staden sin.
– Me blir jo litt blinde på det me har når me trør rundt i det heile dagane, ler ho, før ho meir alvorleg legg til: – Men for å få resultat, må me gjera det saman.
I dag skal gjestene få ein smakebit av det Jelsa kan tilby. Dei startar med ei vandring gjennom tronge gater med sjarmerande trehus, vidare besøkjer dei skulemuseet som er bevart frå 1774, før turen går innom Jelsa kyrkje som har røter heilt
Jelsa mangla ein stad å sova og bu. Det er nå tatt hand om av Cecilie Jelsa og Bjørn Moe ved Mo Laksegard på Sand. Cecilie håpar på mange blide gjester i tida som kjem.
ELDSJELEN MAREN LANDSNESBading, båt og sjøliv høyrer til på idylliske Jelsa.
«Skal me få noko til må me gjera det saman!»
Ei vandring gjennom dei tronge gatene med dei små trehusa, får ein til å sjå føre seg det travle livet som ein gong var på Jelsa. Nå er håpet at gatene igjen skal vrimla av liv.
tilbake til 1200-talet. Utover ettermiddagen får gjestane møta det våte element med glede, og meir eller mindre meistring på SUP-brett, vidare får dei høyra om den nye dagsturhytta som skal opp på Kvilehaugen, om frisbeegolfbanen ved skulen, om vingarden like over sundet, om vikinggraver og kulturminner, for å nemna noko.
– Reiseliv og turistsesong er ein ting, like viktig er det for jelsabuen at hjula sviv også utanom sesongane. Då må folk ha lyst til å bu her, ivrar Maren, og peikar mot dei 23 regulerte bustadtomtene. Alle med panoramautsikt mot by`n, havet og verda. Jelsa er kun ein kort båttur unna Stavangar med alle sine moglegheiter, og med tette båtanlaup meiner Maren at ein fint kan bu i landleg idyll, og samstundes ha arbeidsgivaren sin i by`n. Ho nemner såkalla «hybridkontor» der ein jobbar både på kontoret, og på heimekontoret.
– Det handlar om å sjå moglegheitene, og gripa dei!
Det nærmar seg lunsj. Ein god eim legg seg over inngongspartiet og nøksar tak i magen. Innanfor legg vertinna Cecilie Jelsa siste hand på dei fint dekka borda, medan Maren fortset på tankjerekkja si utanfor: – Men er idyll på bygda likestilt med stor einebustad? Både blikket og armane slår ut i lufta. Dette har ho fundert mykje på. Ho leikar med spanande bustadprosjekt som involverer både det eine og det andre. Bufellesskap til dømes.
– Kvifor ikkje på Jelsa, kvitrar ho, og ser på klokka at ho har tidsnaud. Som eit lite apropos snur ho seg i døra inn til hotellet og smiler dagens breiaste smil, før ho seier: –Tenk, før kunne me ikkje tilby gjestane ein matbete på Jelsa ein gong. Det er nye tider! •
Med røter heilt tilbake til 1286 står Jelsa Kyrkje klar for å ta i mot dei som vil høyra den spanande historia om blant anna krusifikset, turbulensen mellom dei kykjelege leiarane og om korleis kyrkjelyden skilde på kvinner og menn. Alt dette medan augo finn kvile i taket som er dekt av tusenvis av stjerner, samt dei nydelege utsmykkingane rundt i heile kyrkjebygget.
Øyvind Stuevik fra Fjordexpedition instruerer dagens gjester før dei legg ut i det som er eit eldorado for padling. Øyvind guider ofte i nydelege Økstrafjorden.
Med lekkert design, nydeleg kortreist mat og gode senger, håpar dei på fullt hotell for gjester som vil oppleva Jelsa og Suldal i åra som kjem.
Lørdag 4. juni var det atter fest i Sneath`s Park med historiske og kulturelle innslag. Flott pinsevær og et spleiselag av kommune og Eramet sørget også for servering av kaffe, kaker, juice og is som laget en perfekt ramme for de nær 500 fremmøtte.
TEKST KÅRE RØD FOTO LISE BJELLAND
Utenforstående vil naturligvis spørre seg hvorfor det nok en gang var snorklipping og festivitas i den 100 år gamle parken. Svaret er at en frivillig forening, Åbøbyens venner, har restaurert parken til opprinnelig standard, og Åbøbyen Reunion hadde naturlig nok valgt samme dato for sin store samling av nær 200 personer som bodde i Åbøbyen før 1980. En observant leser vil kanskje lure på opphavet og historien bak Sneath`s Park, og da må vi tilbake til industrietableringen for vel 100 år siden.
William Henry Sneath (1878-1962) var den første direktøren ved det amerikanske smelteverket, Electric Furnace Company. Sneath hadde store ambisjoner for utviklingen av Sauda-samfunnet, og fra den opprinnelige åpningen av parken i 1951 tar vi med et par linjer av Sneath`s tale: «Da jeg arbeidet sammen med dere med byplanene, var jeg såpass ærgjerrig at jeg ikke bare ville bygge det sunneste og best utstyrte fabrikkanlegg i sitt slag i Norge. Jeg ville også at Sauda skulle være et hyggelig og godt sted å bo hvor alle kan føle velvære og glede seg over skjønnheten i Sauda og omegn.»
Fra 1916 til 1960 ble det bygget 117 hus med totalt 279 leiligheter i Amerikabyen med snorrette gater, allèer, parker og brannhydranter. Visjonen for boligbyggingen var variasjon og helhet, og mye tyder på at Sneath også kjente til engelskmannen Howard og hans idèer om hagebybevegelsen/City beautiful som foretrakk «naturnære småhus» fremfor trange, upersonlige boligblokker.
Konsesjonsvilkårene forteller også
at EFP skulle skaffe grunn til lokale for kooperativ eller annen handelsvirksomhet. Fabrikken med relativt hyppige ulykker i oppstartsfasen bygget derfor også sykehus, brannstasjon og varelageret (Grand Kolonial) I tillegg til å drifte et «mønstersykehus» hadde EFP ansvaret for økonomien på Sauda Fjord Hotell, og EFP sponset dessuten bolig- og hyttebygging, sendte jubilanter til Italia, arrangerte «koneturer» til Nederland og støttet utdanningen til ansattes barn. Husleien i Åbøbyen var nesten gratis, og 30-40 personer på byanlegget jobbet fulltid i området for at hus, trær, hekker, plener og parker skulle være «en perle for de som elsker blomsterarrangement og bed.» Et ansikt utad preget av optimisme, mer lys, luft og grønt ble viktig, og midtpunktet i denne filosofien var Sneath`s Park langs Haakonsgaten, paradegata som går direkte fra fabrikkporten til direktørboligen.
Svakere konjunkturer og storstreikene i 1962 og 1970 gav klare signaler om at det var nødvendig med rasjonalisering og effektivisering. De enorme utgiftene til vedlikehold av Åbøbyen måtte også reduseres, og forfallet viste seg ganske kjapt.
Elkem kjøpte smelteverket av Union Carbide i 1981, og det ble snart fart i planene om å selge hus og leiligheter i Åbøbyen, vanligvis med forkjøpsrett til leieboerne. Nye eiere med egne planer overtok, og det ble hektisk aktivitet med verneplanen som rettesnor.
Da kommunen med sine begrensede ressurser overtok ansvaret for Åbøbyen i begynnelsen av 80-årene, eskalerte forfallet i parker, gater og fortau, og dessverre aller mest synlig i Sneath`s Park hvor ugress og busker vokste vilt, og gangveiene grodde igjen. Mange diskusjoner og noen kjappe, impulsive dugnadskvelder i regi av ildsjeler og den lokale velforeningen hadde ingen langtidsvirkning før Åbøbyens venner ble stiftet 20. februar 2020.
I formålsparagrafen står det at Åbøbyens venner skal bidra til at viktige kulturminner tilknyttet industrietableringen i Sauda for vel 100 år siden blir tatt vare på. Foreningen vil også bidra til bo- og opplevelseskvalitet i Åbøbyen ved å motivere, planlegge og koordinere dugnadsarbeid i park- og friområder.
Styret i Åbøbyens venner med Odd Magne Lønseth som formann hadde jobbet godt med en forstudie i forkant av stiftelsesmøtet. Her var det fokus på tekniske utbedringer som inkluderte både anskaffelser, kostnader og alternativer for finansiering. Ganske tidlig i prosessen tok styret kontakt med spesialrådgiver, Jan Windsholt ved fylkesdirektørens seksjon for kulturarv. Verneplanen for Åbøbyen legger nemlig visse føringer for hva som kan endres og hvordan, og derfor ble en god dialog med Windsholt helt avgjørende.
Det ble også dannet undergrupper, blant andre kulturfaglig ressursgruppe som sprudlet av interesse, kompetanse og idealisme. Like viktig ble den ustoppelige «dynamittgjengen» som stod for den fysisk krevende rydde- og klippejobben.
Åbøbyens venner møtte bare velvilje for prosjektet og har i skrivende stund 174 medlemmer som betaler en symbolsk medlemskontingent. Enda viktigere ble det positive samarbeidet med kommunen og betydelige økonomiske bidrag fra Sparebankstiftelsen Sauda, Ryfylkefondet, Eramet og Sauda Fabrikkarbeiderforening. Dermed kunne Lofthus Maskin med sine «anleggsgartnerdøtre» og dyktige fagfolk starte den omfattende renoveringsjobben med å grave for vann og lys, deretter anlegge gangstiene etter gammelt mønster, men med riktig underlag og kanter av cortenstål. Blomster, busker og trær ble bestilt og plantet, og folk snudde ikke lenger øynene skamfullt bort fra parken, de kom inn og spurte om fremdriftsplan og nyåpning.
Sensommeren 2021 opplevde Sauda muligens for første gang at det var for tørt til å plante, men trær og busker fikk tydeligvis godt stell innendørs og trivdes umiddelbart etter utplanting våren 2022.
Renoveringen av Sneath`s Park har gått raskt og uproblematisk, men Åbøbyens venner finner ingen grunn til å hvile på laurbærene. Punkt 2 på lista over viktige kulturminner er tennisbanene, et steinkast unna parken. Gravemaskinene er allerede i sving på området mot Åbødalsveien hvor to nye tennisbaner skal stå klare i høst. På «nabotomta» er utstyr til to baner for padletennis allerede innkjøpt og klare for montering når grunnarbeidet er utført.
De store konfliktene i Saudasamfunnet er historie, og samarbeid mellom alle parter er bærebjelken i utviklingen. Den nye minigolfbanen og området rundt Andedammen står snart ferdig. Bysten av vår første direktør i Sneath`s Park har et fornøyd ansiktsuttrykk, og snart er det slutt på at bønder ikke spiller tennis. Sauda Klubb er pusset opp for alle, og Folkets Hus er blitt vårt felles kulturhus. I historisk lys og i festlig lag velger jeg å omtale byen vår som Sauda United. •
Ønsker du deg en sommerhobby som er litt utfordrende, litt spennende, veldig kjekk og som fører deg til steder du aldri tidligere har vært, da skal du starte med «Stolpejakt».
TEKST & FOTO WENCHE PLEYM
Foreningen «Stolpejakten» ble stiftet 20. oktober 2014, med formål å bidra til økt fysisk aktivitet blant «hvermansen», eller «folk flest» som noen liker å kalle det. Lokalt er det ofte et idrettslag, et turlag eller en orienteringsklubb som tar på seg å være lokal arrangør.
I Sauda var det idrettslaget Ny Von, med Jon Ove Mehus i spissen, som tok jobben, og i 2021 kom de første 20 stolpene opp i Saudasjøen.
– Egentlig var det kona mi, Kjellfrid som hadde ideen,
forteller Jon Ove Mehus. Hun hadde kjente i Bergen som drev med stolpejakt og hadde stor glede av det. Hvorfor ikke i Sauda, spurte hun seg selv og brakte tanken videre til styret i Ny Von, som så i sin tur tente på ideen.
– I første omgang ville vi ha det som et prøveprosjekt for å se om det var interesse, forteller Mehus.
Stolpejakten 2021 ble en stor suksess med 450 registrerte deltakere. Mellom 30 og 40 «fanget» alle stolpene.
Jon Ove Mehus forteller at dette første året var han og kona pytt og panne i prosjektet.
– Egentlig ble det i meste laget for oss to, og da det også ble interesse for stolper i indrebygda, søkte Ny Von partnerskap med Sauda Turlag for «Stolpejakten 2022». I årets sesong er tallet på stolper doblet til 40.
I Sauda startet stolpejaken 1. juni og avsluttes 31.oktober, et så langt tidsspenn at det ikke skal være noe problem å «fange» alle stolpene.
For å delta i jakten på stolpene registrerer en seg via appen «Stolpejakten». Gjennom appen scanner man en QRkode som er på stolpene for å få poeng. Kartet til Stolpejakt finner en også i appen. En kan og få det i papirutgave på turistinformasjonen.
Stolpene har forskjellig farge, alt etter vanskelighetsgrad. Grønn farge er de enkleste, og de skal kunne nås til fots, med sykkel, rullestol eller med rullator. Neste farge er blå. Enkel, står det i appen, men kanskje bitte litt utfordrende for noen. Rød farge har medium vanskelighetsgrad, enda litt mer utfordrende enn den blå, og svart er den stolpen med de største utfordringene. I Sauda er det kun en svart stolpe, og den er å finne på Hovlandsnuten
Som stolpefanger velger du selv hvor mange stolper du ønsker å finne. Hver registrerte stolpe gir deg et lodd i trekningen av premier som arrangøren har satt opp.
– I Sauda har vi valgt å trekke ut en gavepremie blant de som har høyest poengsum, en gavepremie blant de som har registret seg på alle stolpene, og en gavepremie blant alle deltakerne, forteller Jon Ove Mehus. Han er svært glad for at det har vært ganske lett å få sponsorer med på laget.
Stolpene har forskjellig farge, alt etter vanskelighetsgrad. Grønn farge er de enkleste, og de skal kunne nås til fots, med sykkel, rullestol eller med rullator.
– Et viktig poeng er at det er helt gratis å være deltaker i «Stolpejakten», understreker Mehus.
– Det koster jo en del for arrangøren, men også her har vi vært heldige og fått sponsorer med oss på laget. Målet for oss er at saudabuen skal komme seg opp av godstolen og ut. Ikke alle behøver å gå på toppene. Med «Stolpejakten» velger en selv hvor mye en vil være med på.
Helt hekta. For min egen del ble interessen vakt av den «grønne» stolpen som står ved Hylen-støtta, et sted jeg passerer så og si daglig. «Hva var nå dette for noe?» Jeg måtte hjem for å sjekke på nettet.
Dette ville jeg være med på, og så ivrig var jeg at jeg prøvde å scanne QRkoden to ganger før jeg oppfattet at det ikke startet før 1. juni.
Vi startet første jaktrunde alt den dagen det åpnet for registrering. «Vi» er jeg og min mann, som er en langt bedre kartleser enn meg og som derfor er et must å ha med seg. Siden den tid har vi, bokstavelig talt, vandret på ukjente stier. Og det er så kjekt å komme til deler av kommunen der du aldri før har vært. Selv i ditt eget nærområde der du traver de samme gamle stiene, er det «plutselig» en sti du før ikke har lagt merke til.
Vi har fanget grønne stolper, blå stolper og røde stolper. Gått i en dusj opp til Svandalsfossen, og blitt søkkvåte på beina de stedene vi ikke visste det var myr. Men, stolpene skulle vi finne. Som en bonus tror jeg også vi har blitt i litt bedre form. Nå gjenstår den ultimate utfordringen, Hovlandsnuten, men selvfølgelig skal vi fange stolpen på nuten også.
God stolpefangst til alle som hiver seg med. •
Scan! Finn!I
I Sauda kan du vandre i mektig natur, midt mellom rik krafthistorie og unik arkitektur som har formet lokalsamfunnet de siste 100 årene. God tur!
I Sauda kan du vandre i mektig natur, midt mellom rik krafthistorie og unik arkitektur som har formet lokalsamfunnet de siste 100 årene. God tur!
i
I Sauda kan du vandre i mektig natur, midt mellom rik krafthistorie og unik arkitektur som har formet lokalsamfunnet de siste 100 årene. God tur!
Vær oppmerksom på at vannføring kan endres raskt i regulerte vassdrag, og at det kan være farlig å være nær overløp og inntak. Vi ønsker alle en trygg tur i Saudafjellene!
Vær oppmerksom på at vannføring kan endres raskt i regulerte vassdrag, og at det kan være farlig å være nær overløp og inntak. Vi ønsker alle en trygg tur i Saudafjellene!
Vær oppmerksom på at vannføring kan endres raskt i regulerte vassdrag, og at det kan være farlig å være nær overløp og inntak. Vi ønsker alle en trygg tur i Saudafjellene!
Saudefaldene er et kraftselskap eid av Orkla med 85% og Sunnhordaland Kraftlag med 15%. Selskapet har driftansvar for 6 kraftstasjoner med tilhørende regionalnett. Selskapet har kontor i Sauda.
Foto: Asbjørn Grønås
Foto: Asbjørn Grønås
De fleste boligselgerne i Sauda og Suldal brukte Aktiv som megler da de solgte boligen sin i 2021.
De fleste boligselgerne i Sauda og Suldal brukte Aktiv som megler da de solgte boligen sin i 2021.
Saudefaldene er et kraftselskap eid av Orkla med 85% og Sunnhordaland Kraftlag med 15%. Selskapet har driftansvar for 6 kraftstasjoner med tilhørende regionalnett. Selskapet har kontor i Sauda.
Saudefaldene er et kraftselskap eid av Orkla med 85% og Sunnhordaland Kraftlag med 15%. Selskapet har driftansvar for 6 kraftstasjoner med tilhørende regionalnett. Selskapet har kontor i Sauda.
Vi er på web og Facebook - www.saudefaldene.no
Vi er på web og Facebook - www.saudefaldene.no
Vi er tilstede i lokalmarkedet hver eneste dag. Kontakt Aktiv Sauda Kurt Inge Nybru M: 915 23 026 kurt@aktiv.no
Vi er tilstede i lokalmarkedet hver eneste dag. Kontakt Aktiv Sauda Kurt Inge Nybru M: 915 23 026 kurt@aktiv.no
aktiv.no
aktiv.no
Saudefaldene er et kraftselskap eid av Orkla med 85% og Sunnhordaland Kraftlag med 15%. Selskapet har driftansvar for 6 kraftstasjoner med tilhørende regionalnett. Selskapet har kontor i Sauda.
Kontakt oss for blant annet:
Kontakt oss for blant annet:
Kontakt oss for blant annet:
Kontakt oss for blant annet:
Ferdigbetong gjerne levert med pumpe
Ferdigbetong gjerne levert med pumpe
Grus og jord til gårdsplass og plen
Grus og jord til gårdsplass og plen
Betongarbeider murer, trapper, fundament
Betongarbeider murer, trapper, fundament
trapper, fundament
Graving og sprengning til veger og tomter
Graving og sprengning til veger og tomter
Graving og sprengning til veger og tomter
Gode tilbud
Gode tilbud
det er gratis!
Gode tilbud
det er gratis!
det er gratis!
Tlf. 52 78 54 00 www.brselvik.no
Tlf. 52 78 54 00 www.brselvik.no
Tlf. 52 78 54 00 www.brselvik.no
Å fange augneblinka og det som er akkurat nå, har vore det viktigaste for fotograf Ola Lagarhus gjennom tida. I samband med fotoutstillinga Foto av Folk for Suldal Sogelag, fekk han endeleg høve til å gi ut boka han så lenge har tenkt på. Glimt og innsyn i kvardagslivet på Sand og i dalføre ovanom frå 1961 til 2009, er nå fanga mellom permane.
TEKST MARIA KLUNGTVEIT FOTO OLA LAGARHUS OG LISE BJELLANDDet var aleinetida under korona som gav han det siste puffet til å koma i gong. Det var nemleg litt av ein jobb å velgja ut og finna fram til dei 99 bilda som boka består av, kan han fortelja. Men då grovjobben var gjort, gjekk det lett. -Å gi ut bok på eige forlag var ein enkel sak, og det anbefalar eg alle som sit å rugar på liknande idear.
Me møtes på kafé i Gata på Sand. Over kaffikoppen fortel Ola at han har vore interessert i foto heilt sidan han var gutunge.
– I 1961 kjøpte eg mitt første kamera i bokhandelen til Julius Bårdsen. Etter det har kamera meir eller mindre alltid vore med meg, seier han.
Det første som slår ein i boka hans er kvaliteten på bilda. Dei er alle klare som dagen. Ola fortel at for å digitalisera alle negativa, nyttar han eit spesial makroobjektiv når han fotograferer av negativa direkte med sin digitale speilrefleks. (Negativa er dei der blanke, brune remsene i pakken som kom i posten, huskar du!) Når negativet fyller heile søkaren i kameraet, så forstørrar han det seks gonger, og då kan ein stille skarpt på kornstrukturen som bildet er bygd opp av.
– Det fungerer utruleg bra! Dessutan var eg vel stødig på handa då bilda blei tatt i si tid, smiler han og ser ned. Han likar ikkje å skrøyta.
Me dreg ut på ei felles reise gjennom bilda. Me blir vitne til god nabodrøs, helser på gamle kjende, me deltar i slåtten og humrar av den artige auksjonariusen som uredd løftar hingsten som er for sal. Me mønstrar på MF Suldalsporten, er innom fotballkamp og bandøving og best som det er kastar me oss i dansen på Mo. Unge og
eldre om kvarandre. På side 30 står gravar Edgar Fuglestein med spaden sin på Suldal Kyrkjegard i 1982 og torkar sveitten.
Alvor og slit, dans og glipskap vekslar frå side til side gjennom boka. Ikkje heilt ulikt livet sjølv. -Alt er alltid i endring, og det blei viktig for meg å fanga det som er akkurat nå. Livet består av små augneblink, epokar og anledningar, det er desse eg vil ha tak i, seier han, og viser til at bilda i boka består både av levande situasjonar, og meir oppstilte bilder. Vidare fortel han om åra på fotoskule i
I Gata treff Ola på Anny Hiim som finner kjentfolk i boka og kjøper med seg eit eksemplar.
Stockholm på syttitalet. På den tida var det nettopp dokumentarisk foto som var in. Perfekt for den unge fotografen frå Sand.
Mange år seinare fullførte han eit treårig kulturstudium på Høgskolen i Bø. Fotoapparatet hang framleis med som fast følgesven. Dette blei lagt merke til, så ved slutten av utdanningslaupet fekk han jobb som medieingeniør på same skulen. Han hadde i jobben sin mellom anna ansvar for videoopptak, redigering og etter kvart digitalisering av
MF «Suldalsporten» og den nye Lalidsbrunå på Suldalsveien i 1978. Foto © Ola Lagarhus
Nå kan taubanen starte oppe i Hamrabø. Erik A. Havrevoll gir beskjed. Foto © Ola Lagarhus
undervisningsromma ved skulen. Teften for foto kom òg godt med, og han fekk sitt eige studio med kongeblå bakvegg for portrettfoto. Ola var tilsett i IT-avdelinga ved skulen til han gjekk av med pensjon.
Sjølv om bustadadressa hans framleis er i Bø, er han ofte å sjå på heimstaden Sand.
– Eg har alltid reist mykje `him` på ferie, men når ein blir eldre blir på mange måtar dragninga mot røtene endå viktigare. Det same med interessa for
lokalhistoria, den berre aukar på, seier Ola, som ofte blir kontakta av dei som er interesserte i det som var. Heime har han foto, videoopptak og lydfiler av dei som ikkje lenger er her.
– Kvardagsmenneska er viktige, det er på mange måtar dei som skriv historia, seier han alvorleg.
For fotografen som er opptatt av det ekte livet, er det på mange måtar trist at dagens fotografar, som i prinsippet er alle oss med smarttelefonar, nyttar alle slags filter. Spesielt på portrett. Me hamnar
inn i ein lang, filterlaus refleksjon over dette fenomenet, og landar i at filtera på mange vis viskar bort den ekte historia. Han er ivrig nå og finn fram til portrettet av Halldis Rørvik frå 2009. Påfallande nok sit me i det gamle kontoret hennar på det som før var Fargeriet Kafé, nå Brunsj. Kvar fure i ansiktet hennar fortel si eiga historie.
– Eit levd liv er eit ekte liv, og det skal me korkje skjemmast over eller gøyma, seier han og nikkar smilande mot Halldis. Vidare bler me oss tilbake til «Husker
Ola studerer Gata på Sand kor han fanga fleire motiv etter at han i 1961 kjøpte sitt første kamera i bokhandelen til Julius Bårdsen.
(Ein liten fun-fact; Ola Lagarhus og redaktøren i Fri har gått på same fotoskule i Stockholm.)
du-kvelden» på Tunet på Sand i 1978.
I den store folkemengda som ler mot scena, greier me å skjeldna kvart eit ansikt. -Set ein blitsen rett mot det kvite taket, får ein eit mjukt lys som fyller det store rommet, opplyser han. På tampen kjem han med endå fleire tips.
– Ta masse bilder, prøv og feil så finn du ut av det. Eg er stor fan av Youtube, her ligg tonnevis av tips og triks, sluttar han som stadig er svolten på ny kunnskap og nye augneblink å fanga for ettertida. •
OLA LAGARHUS«Kvardagsmenneska er viktige, det er på mange måtar dei som skriv historia.»
Anna Berit Eiken og Gyrid Bakka har vore i garderoben og funne stølsklede for å vise oss litt av det gamle mjølkestellet. På bildet til venstre viser dei korleis smøret blei vaska for å få bort saupet (kjernemjølka) etter kinninga. Saupet kunne og brukast til drikke blanda med vatn (bleng).
På denne tida av året, i ei anna tid, var det eit yrande liv i fjellet sommarstid. Buskapen skulle få vera i fjellet heile sommaren, og med dei følgde stølsjentene som hadde lange dagar med å passe på dyra, mjølke, lage mat av mjølka og halde kar og utstyr reint.
TEKST ROY HØIBO FOTO LISE BJELLANDEit års tid har vi arbeidd med å samle stoff til ei bok om stølar og støling i Ryfylke. Vi har vore på mange stølar og snakka med mange som ennå kan minnast at dei var med på stølen som «lag» (ung stølsjente), som «høring» (gjetargut) eller som stølsjenter. Det er fasinerande historier dei kan fortelja, om ei tid ganske forskjellig frå den tida vi lever i, sjølv om det ikkje var så veldig lenge sidan, og om kjønnsroller og ei meir berekraftig utnytting av ressursane i heia enn det vi får til nå.
Men ein ting er å bli fortalt korleis det gikk føre seg, noe heilt anna å sjå det i praksis. Og eit par vakre junidagar i 2022 stilte Suldal bygdekvinnelag opp for å vise oss noe av det tradisjonelle mjølkestellet. Annfrid Halsne (Herabakka), Gyrid Bakka (Stråpa) og Anna Berit Eiken (Underbakka) tok ikkje berre i ferde med jobben, dei hadde og kledd seg opp som respektable stølsjenter. Her fortel nok
bilda meir enn orda, og vi kjenner att arbeidsmåten frå noen av dei historiske bilda vi har kome over i arbeidet med boka.
Det måtte starte med reingjering av ilåta. Tore Moe hadde vore av og hogge brakje (einer), det blei kokt brakalog (avkok av brakjen) i den store kjelen i eldhuset, og kollene fekk seg eit reinsande bad i brakalogen før dei blei skurte
Før kollene kunne brukast måtte dei vaskast i brakalog og skurast med never og sand (bildet lengst til venstre). Brakalog er avkok av brakje (einer) som både desinfiserte og ga ei god lukt.
Hagletta var ein mye brukt mjølkerett som var lett å laga. Det var søtmjølk som blei varma opp og sprengd med surmjølk. Ein kunne og ha i godsaker som sukker og egg. På bildet under blir han eten attåt kaffien.
På neste side heller Annfrid Halsne fløyte i ein kolle for å setta bort til syrning. Etter noen dagar blei det fløytekolle, også kalla rømmekolle.
med never og sand og skylte i reint vatn. Dermed var dei klare for bruk.
Heime på Stråpa i Suldal demonstrerte dei korleis smøret vart vaska etter at det var ferdig kinna for å få bort saupet. Og så bar det til fjells, til Åsstølen nedom Gullingen skisenter ved Mosvatnet i Suldal, der Herabakka har støl. Her fekk vi sjå korleis stølsjentene lettvint kunne by på
«Hagletta» er ein rett laga av søtmjølk og «sprengd» med surmjølk.
hagletta, ein rett laga av søtmjølk og «sprengd» med surmjølk, som etter eit stutt oppkok vart ein god rett å by farande folk eller bruke som eit mellommåltid sjølve. Enda meir stas var det kan hende med fløytekolla, men det tok noen dagar frå fløyten vart sett bort til han var passeleg syrna.
Det var ein lystig og lettliva gjeng som viste oss noe av det stellet som gikk føre seg på stølen. Det interessante er at ustyret ennå finst og er tatt godt vare på, og at det ennå går an å hente fram att kunnskapen om korleis det gikk føre seg, snart 70 år etter at stølinga var slutt. •
Vil du vita meir om stølar og støling så reknar vi med at boka skal vera i sal frå kring månadsskiftet oktober/november i år. Der kan vi by på meir stølsmat, m.a. tradisjonell ysting av geitost.
Moser – kva er det? Noko ein helst vil unngå å ha i plenen, noko som veks i blaute parti ein må forsera på skog- og fjellturar og som ein i verste fall kan synka langt ned i. Noko som veks på myrar som er fulle av mygg og som helst burde drenerast og dyrkast opp?
Eller – ei spennande gruppe små planter som skapar liv og trollstemning i mørke skogar, ei verd full av spennande former og interessante livsløp, eit plantesamfunn som kan lagra store mengdar vatn i myrer og som hjelper oss å dempa flaumar, monsternedbør og andre effektar av klimaendringane?
Norge, med sitt fuktige klima og varierte naturtilhøve, har kanskje den mest artsrike mosefloraen i Europa, med over 1100 artar, ikkje minst her på Vestlandet. Nærare 30% av desse er raudlista, avdi dei har spesielle miljøkrav og bare finst på få stader. Mosene er små og ikkje lette å artsbestemma, ofte må det lupe og til og med mikroskop for å skilja nærståande artar frå kvarandre. Men ein del vanlege artar og grupper er det likevel råd å læra seg. Uansett kan ein gleda seg over mosene som ein del av heilskapen. Ein trestamme dekka med ulike slag moser er eit vakkert innslag i naturen. Mest overalt kor ein går i naturen, kan ein finna moser. Mange fuglar nyttar mose som det viktigaste byggematerialet for reiret sitt. Mosene skil seg frå vanlege karplanter ved at dei ikkje har utvikla
1: Sporehus til bjørnemose. Mosene formeirar seg ved sporer, men kan også formeira seg ukjønna. Sporofytten med sporehusa er karakteristiske og kan nyttast i artsbestemminga. Eit enkelt sporehus kan innehalda to millionar sporer! 2: Sigdmosene har lett attkjennelege blader og ber namnet med rette. 3: Torvmose. Desse veks på fuktige stader. Torvmosene skil ut enzym som verkar antiseptisk. Dei vart tidlegare nytta til oppbevaring av bedervelege matvarer. Dei har ei utruleg sugeevne og vert i Kanada nytta til fjerning av oljesøl. I ein naudsituasjon gjer dei også nytte som dopapir!
4: Fagerlemenmose. Namnet seier det meste – den er vakker, og den veks oftast på daude lemen og andre smågnagarar og er med på nedbrytinga av desse dyra. Denne er frå Kvilldalsheia.
ledningsvev eller rotsystem, i høgden enkle feste-trådar. Vatn og næringssalt syg dei til seg gjennom heile overflata. Dei fleste artane veks på fuktige steder, men tåler likevel kortare eller lengre periodar med uttørking – då går dei inn i ei dvaletilstand. Forskarar fann at moser innfrosne i isen i Arktis kunne vekkast til live att etter fleire hundre år i dvale! Nokre moser likar seg på tørrare stader. Den kraftige gråmosen dannar store tuer
på steinar og berg og set ein markant grågrøn farge på vestlandsnaturen, medan den vesle, svarte sotmosen finst på gamle murkantar i tettbygde strok. Mange artar har namn etter utsjånaden – t.d. tujamose, fjørmose og etasjemose.
Moser skil seg også frå lav, men uheldigvis vert nokre lavartar kalla moser, som t.d. reinmose, som eigentleg heiter kvitkrull. Lav er sopp som lever i symbiose med alger, der algene står for
7 9 8
5: Skulle du treffa på ei gruppe moseentusiastar ute i felten, kjenner du dei på at dei beveger seg svært langsamt og gjerne står med ei lita lupe klistra til auga og studerer ein mosedott. Frå Vikaneset naturreservat, Sauda. 6: Kjeldemose. I fjellet, der det ofte kan vera grått og goldt, lyser dei irrgrøne kjeldemosene opp i bekkedrag som er oversildra med vatn, som her i Dyrskar. 7: Bjørnemosene, som det er fleire artar av, er mellom dei lettast attkjennelege mosene med sine karakteristiske nåleforma blad. Nokre av dei kan bli ganske lange. Bjørnen likar å fora hiet sitt med slike moser derav namnet. 8-9: Bjørnemosene, som det er fleire artar av, er mellom dei lettast attkjennelege mosene med sine karakteristiske nåleforma blad. Nokre av dei kan bli ganske lange. Bjørnen likar å fora hiet sitt med slike moser derav namnet. Og lurer du på kva mose du har funne, kan du få hjelp av Moseklubben på Facebook!
fotosyntesen. Det er ca 2000 artar lav i Norge. Moser, lav og sopp vert ofte nytta som indikatorartar på sjeldne naturtypar, dei er difor viktige å kartleggja. Sidan lav og moser er vintergrøne, kan slik kartlegging gå føre seg heile året.
I myrområde er det mange moseartar. Dei viktigast er torvmosene, som det er 57 artar og underartar av i Norge. Dei er lett attkjennelege, men kjem i mange fargevariantar – grøne, gule, brune, purpurraude.
Dei veks i spissen og rotnar etterkvart i botn, og dannar store matter. Slik oppstår djupe myrer i løpet av tiår og hundreår. Slike torvmyrer kan lagra veldige mengder vatn. Vatnet renn langsomt gjennom mosene og torva som vert danna i botn etterkvart som dei dør, myrene kan difor bremsa flaumtoppar. Bare av denne grunn burde det vore ein sjølvsagt ting å ta vare på dei myrene me har att her til lands, og gjerne restaurera nokre av dei som er drenerte.
I tillegg er det eit stort biologisk mangfald knytta til myr. Hos ei enkelt torvmose-plante er det registrert over 32.000 mikroskopiske dyr. I tillegg kjem alle insekta, fuglane og amfibia som trivst i myr. Synd då, at nokre politikarar ivrar for at det skal bli lettare å dyrka myr. Snakk om å gå baklengs inn i framtida!
Me andre kan bidra ved å kjøpa torvfri jord når me er på hagesenteret. Då bidrar me til å verna om mosene og myrene våre. •
Slapp litt ekstra av på hytta med et av våre beste fordelsprodukter. Hvis du er strømkunde hos oss hjemme, så får du en rimeligere avtale på hytta. Bestill på hkraft.no/hyttekraft
