Ut på tur i Sauda Telltur: telltur.no. Turforslag: ut.no Turløyper vinter og skiløyper: saudaferie.no Vi har også mange flotte toppturer for ski. Sjekk ut gruppen «Toppturgruppa Sauda» på FB for gode tips!
Sauda kan tilby 26 merkede turer hvor en kan oppleve ro og stillhet, sammen med unike naturopplevelser. Turene er av ulik vanskelighetsgrad rundt i hele Sauda – se mer på ut.no eller kontakt turistkontoret.
Utleie av kanoer og golfutstyr – kontakt Sauda Ferie & Fritid på tlf. 52 78 42 00 eller post@saudaferie.no
Sauda sentrum
I sentrum får du en trivelig handel og god mat i oppvarma (og snøfrie) gater
Sauda skisenter
Flere trasèer i flotte bakker, med 5 skitrekk og 2 skibånd, med kapasitet på 5200 personer i timen. Trekkene drar deg 5 km til fjells. Skøyter
Vi har flere flotte vann som egner seg som skøyteis på vinteren. Husk å sjekke om isen er sikker før du svinger deg utpå.
Foto:PerIngeFjellheimBadeland med inne- og utendørsbasseng, med oppvarmet vann fra smelteverket! For mer informasjon, og åpningstider, se saudahallen.no
Biblioteket er betjent tirsdag – lørdag. Se åpningstider på ryfylkebiblioteket.no
I tillegg er vi meråpent bibliotek, og du kan dermed få tilgang til biblioteket fra morgen til kveld.
Gruveeventyret i Allmannajuvet startet i 1881 og var begynnelsen på industrihistorien i Sauda. Opplev de spektakulære bygningene til arkitekt Peter Zumthor med inspirasjon fra gruvehistorien, eller en guidet tur langs den spektakulære gruvestien og 600 meter inn i fjellet. Forespørsel om guiding i vinterhalvåret til 52 78 42 00 eller post@saudaferie.no
Fra Folkets Hus/turistkontoret har vi en historisk vandring via Tangen og langs Storelva til Industriarbeidermuseet. Her kan en oppleve utstillingen «Under røyken – om livet i Åbøbyen». Guiding kun i sommerhalvåret.
Ta med sykkelen og opplev vår nye Pumptrack, rett ved siden av stadion
Sauda Stadion
Tuftepark og oppvarmet kunstgressbane
Sauda Golfbane
Selvbetjent golfbane. Book gjerne bane på Golfbox på forhånd.
Sjekk ut programmet på saudakultur.no På programmet står blant annet: To stusselige damer, Saudarevyen og TRØKK sauda.kommune.no
Isen kan vera utrygg på vatn som er regulert av Statkraft Energi AS, Ulla Førre. Spesielt gjeld dette rundt inntak, i kanalar og ved inn- og utløp av overføringstunellar. Varierande vasstand fører generelt til svak is langs land. Ved låg magasinfylling og ved nedtapping av magasin, kan det vera fare for ras av isblokker, og at isen langs land vil sprekka. Desse sprekkene er ofte gøymde av eit snølag, og det må difor utøvast stor aktsemd ved passering inn og ut på isen.
Viser til NVE's iskart.no der du finn meir opplysningar om ulike områder.
Ved store snømengder eller etter mykje vind kan det vere stader som får låg avstand til kraftlinjene. Linene er spenningsførande, og stader med låg avstand vil normalt vera tydeleg merka.
Forholda kan endre seg raskt, så prinsipp: Hald avstand. Me oppmodar om respekt for inngjerding og skilting.
Område med spesielt stor risiko blir inngjerda og merka. Statkraft markerar også trygge ruteval med merkestikker. Dette vil vere område med fare for svak is eller holrom under snø som skuldast temperert vatn eller sterke straumar i vassdraget. Sjå gjerne iskart.no for meir informasjon. Me ber om at merka ruter vert følgt og vis respekt for inngjerding og skilting.Forholda kan endre seg raskt, så meld gjerne frå om usikre forhold.
Ønskjer du ytterlegare informasjon, kan du ta kontakt med Statkraft: Ulla Førre v/ Bjørn Sandvik, tlf. 48 16 44 03 eller Kjell Ove Nærheim, tlf. 952 34 351. Statkraft Energi AS, Ulla Førre, 4237 Suldalsosen, tlf. 52 79 32 20
Noe av det kjekkeste med denne jobben er å møte og bli kjent med folk som lever innover fjordene og fjellene. Og å se hva de får til. I høst har jeg fartet rundt for å fotografere Suldals matskatter, produsenter av lokalmat med en kvalitet som slår engros ned i støvlene. Jeg har latt meg imponere av gårdbrukerne som i dag tenker kreativt og nytt for å få driften til å gå rundt. Gårdsutsalg popper opp i et rasende tempo, steder du kan gå og kjøpe med deg lokalproduserte fristelser. Nå er vi midt i jula hvor vi unner oss alt det beste. Jeg er sikker på at vi kunne basert alle julens måltider på kortreiste godsaker. For bøndene vet hva de driver med. Inne i den grønne Felleskjøpdressen finnes det som regel en meget kompetent kokk. For eksempel Lasse Eide, som foruten å drive Træ gården, også er den som står over grytene når det inviteres til gjestebud. Heia alle lokalprodusenter!
Lise Bjelland, redaktør
Det lille, selvbetjente vedlageret som hyttefolket i Svandal i flere år har handlet fra, har blitt en familiebedrift med mor Eva-Karin Bjerga Øverland i førersetet. «Veaskuten» er i dag god butikk og gårdens hovedinntektskilde.
TEKST & FOTO LISE BJELLAND
På gården nedre Lindvoll som ligger like ved veien opp til Svandal er det full fres. Duren av motorsag i et skogholt langt borte bryter stillheten denne dagen tidlig i desember. Midt i et hav av sekker inni den julepyntede «Veaskuten» står Eva-Karin og stabler det hun er god for. Vedsekkene fyker ut i et rasende tempo for tiden.
– Salget har eksplodert med de strømprisene som er nå, vi merket allerede i sommer at folk begynte å hamstre. Faktisk solgte vi mer ved i sommermånedene enn vi gjorde i januar og februar. Tidligere i høst var det roligere, men med kulden som kom nå går det unna igjen, forteller hun mens hun børster flis og bark av genseren.
Vi vagler oss på to hoggestabber (selvsagt) mens Eva-Karin starter fortellingen om ved-eventyret som startet i det små for mange år siden, men som nå har vokst til å bli en bedrift med solid omsetning.
Navnet «Veaskuten» måtte det bli, dialektordet for vedskjul. Og det som startet forsiktig med at hyttefolket kunne komme innom og kjøpte med seg en sekk med ved og legge penger i et skrin, er i dag en stor bedrift. Men fremdeles er handelen basert på tillit, folk henter selv det de skal ha, og betaler med vipps. Varesortimentet har blitt betraktelig utvidet med Eva-Karin ved roret. Her finnes krokstaver, knagger, skohorn, kopper, fiks ferdige bålkubber og andre saker og ting om du skulle være i shoppemodus.
– En hytteeier ringte en gang og spurte hvilke typer ved vi hadde. Jeg ramset opp bjørk, fåra, gran og blandingsved. Men har dere ikke furu, lurte mannen på. Hehe, da skjønte jeg at ikke alle henger med på dialekten vår, og jeg måtte skrive furu på skiltet, sier hun lattermildt.
Mens vi andre så smått begynner å tenke på fyring og ved når gradestokken nærmer seg nullpunktet, har Eva-Karin ved på maten 24/7, året rundt. Det skoges,
For noen år siden bestemte Eva-Karin seg for å ta motorsag-lappen. Hun var lei av å måtte be om hjelp, hun ville lære. Selv liker hun best å ta småskog, rydde og kviste. De største trærne overlater hun til mannfolka.
Veaskuten bugner av alt som har med vedfyring å gjøre. Eva-Karin drømmer om å utvide. Etter at hun opprettet egen facebook-side har det strømmet på med nye kunder.
EVA-KARINkappes, løes og fylles i 60- liters sekker for hånd. Er det blod eller sevje som renner i årene på driveren av Veaskuten? Jammen ikke godt å si. Men noe som fyller den spede kroppen med masse energi må det uansett være.
– Jeg er nok arvelig belastet, innrømmer hun. Både far og bestefar har vært opptatt av fyring og ved, det har vært vedutsalg fra gården i mange år. Hyttefolket
«Salget har eksplodert med de strømprisene som er nå, vi merket allerede i sommer at folk begynte å hamstre.»
BJERGA ØVERLAND
All ved som selges fra Veaskuten er kortreist, nok et viktig pluss, mener den driftige driveren.
har etterspurt, og far og bestefar sørget for at det alltid var ved nok til alle. Da jeg og mannen min Ola Martin overtok gårdsdriften i 2006, bestemte vi oss for å fortsette driften, men også følge opp arbeidet foreldrene mine så vidt hadde påbegynt med utviklingen av nytt hyttefelt. Ola Martin tok permisjon fra jobben sin. Det var mye skog som måtte ryddes for å tilrettelegge for hyttetomtene, vedlageret fikk godt påfyll på de tider, minnes hun.
Et par år senere stod Åsane hyttegrend ferdig. Med 43 nye hytter i feltet, og flere nye hytter ellers i Svandal også, ble etterspørselen etter ved raskt større. EvaKarin bestemte seg for å fortsette utviklingen av ved-driften mens Ola Martin vendte tilbake til jobben. Etterhvert som
«Veaskuten» har vokst i alle betydninger, har hun investert i maskiner og utstyr. Det gjør arbeidet enklere og mer effektivt.
– Men for far som alltid har drevet med ved på gamlemåten, var det en stor omstilling med de nye maskinene. Ved har alltid vært viktig for familien vår, den skal behandles på riktig måte fra trærne felles til den braser i ovnen. Selv har jeg vokst opp med at vi fyrer hele året. Nå merker jeg at flere gjør det samme, og det har nok mye med strømprisen å gjøre.
Med økt etterspørsel, har prisene naturlig nok gått opp.
– Vi kunne nok solgt veden dyrere, men har ikke lyst til å miste kunder heller. Det er en balansegang, det hele. Før vi satte opp prisene fikk vi høre at folk kjøpte ved hos oss og solgte videre med gevinst, så da var vi nødt til å gjøre noe.
Av og til gjøres steller de til en «happening» i «Veaskuten». Da er det rabatt på det som selges, og det serveres lapper, grøt og kaffe med trekkspillmusikk som akkompagnement. Det er fint å få pratet med kundene sine også, at de ikke bare henter veden sin og drar igjen.
– Vi legger vekt på å gjøre det litt koselig på sånne dager, dette skal ikke bare være et vanlig utsalgssted. Ved er livet, det ligger i ryggmargen fra oppveksten. Det er noe veldig godt med å være ute, bruke kroppen og bli sliten og trøtt av hardt arbeid. Ingenting slår en fin vinterdag med sol hvor hele familien er sammen og jobber på skogen. Vi har bål, kaffe og noe godt å spise. Alle bidrar i driften, det hadde aldri gått uten alle hjelpen. Nå har vi til og med kjøpt mer eiendom - vi trenger flere trær til ved! •
Hjortejeger, hobbyfotograf og nordsjøkokk av yrke. Det var mye som talte for at Suldal var en god destinasjon da Espen Emil Søreng og flokken hans forlot Sola til fordel for Sand.
TEKST ÅGE FJELLHEIM MIDTHUN FOTO LISE BJELLAND & ESPEN E. SØRENG
-Mer bål til folket, konstaterer Espen Emil Søreng litt humoristisk, men samtidig med et snev av alvor. Som konvertitt fra solabu til suldøl har han kjent på effekten av å få mer tid til det han er glad i og som betyr noe i livet – deriblant bålfyring. Jakt og friluftsliv er den store lidenskapen hans og gjennom fantastiske bilder på Instagram kan over 4000 følgere se Espens hyppige oppdateringer fra hverdagen med børse, kamuflasje og hjorteslakt. Den matte paletten i naturens grønne, brune og grå farger gir fotostilen hans et gjenkjennelig særpreg for de som følger med.
– Jeg har nok en litt brutal, røff og ærlig stil, innrømmer han. Jaktbildene hans er kanskje litt atypiske i stilen og
viser ofte motivene fra en litt ny vinkel. Man bør alltid å tenke «hva skal jeg med dette bildet, hva ønsker jeg å fortelle?». Det er nok ikke alltid jeg lykkes, men det er kjekt å prøve å forklare det som skjer der og da.
– Et sånn klassisk poseringsbilde med viltet forsøker jeg å unngå. Likevel er det viktig å vise alle sider ved jakta. Vi tar
jo tross alt et liv, vi høster fra naturen og må på en måte vise respekt for det, da. Jeg ønsker å vise realitetene, men det trenger ikke være vulgært eller provoserende, konstaterer han, og forstår at kanskje ikke alle har det samme synet på jakt som han selv.
– Friluftslivet og fotointeressen er to hobbyer som er blitt forent. Fotointeressen kom snikende for 15-20 år siden, men det er først i senere tid at jakt og foto har blitt en kombinasjonshobby, forteller Espen videre.
Sist vinter begynte han å ta litt ski- og toppturbilder. Flotte landskap, fossefall og til og med noen fridykkingsbilder er også å finne i albumet, noe som vitner om en dyp og variert interesse for livet i naturen.
«Mens alle barndomsvennene mine reiste til syden, så reiste vi til fjells i et lite fjelltelt.»
ESPEN EMIL SØRENG
– Det er nok røttene mine som er årsaken til den jeg er i dag, forteller Espen. Jeg er 35 år gammel, oppvokst på Sola og har levd der mesteparten av livet mitt. Vi har egentlig alltid hatt denne sterke tilknytningen til naturen i min familie, og jeg fikk det bokstavelig talt inn med morsmelka helt fra starten av. Mens alle barndomsvennene mine reiste til syden, så reiste vi til fjells i et lite fjelltelt, minnes han.
Barne- og ungdomsårene var også preget av mange turer til Vanvik. Emils morfar kom nemlig fra Garvik, og familien har hatt feriehus i Vanvik siden tidlig 60 tallet.
– Linken til Suldal har av den grunn alltid vært sterk, men jeg så nok i utgangspunktet ikke for meg å bo her, fastslår han ærlig. Det var bare det at på bryggedans i Vanvik i 2006 så ville skjebnen det sånn at han skulle møte ei jente fra Sand – hun
som skulle vise seg å bli samboer og mor til hans to barn, Gustav og Brage.
– Festivalgeneral Amund Fattnes har fått mye skryt i det siste og nå får han enda litt mer, for det var altså takket være han jeg møtte Marit, humrer Espen.
Kjærlighetens blomstrende sammentreff på kaien i Vanvik ble til samboerskap, jobb, barn og hektiske hverdager på Sola. I all travelheten dukket drømmen om bostedsadresse Suldal stadig oftere opp.
Både fjord og fjell fra ulike vinkler, sett gjennom Espens egen kameralinse.
«Det er lett å sosialisere seg med andre når man kommer som naturinteressert til Suldal.»
ESPEN EMIL SØRENG
Espen Emil Søreng, Marit Bog og guttene Gustav og Brage har funnet hverdagsoppskriften i Suldal.
– Jeg var nok ganske mye mer klar for å flytte innover enn det Marit var. Men vi hadde gode samtaler om det lenge, så det føltes godt å bli enige om å ta steget på tampen av 2019. Kokkejobb i nordsjøturnus med to uker på jobb og fire uker fri gjør det fleksibelt for meg Med tilbud om trygg og god jobb i kommunen så ordnet det seg for fruen også. Nå føler vi at vi har slått oss skikkelig til ro her i bygda.
– Det er ikke gitt at det funker, påpeker han. Man forlater jo omgangskretsen sin, og det følger en del konsekvenser med det å flytte til et nytt sted. Men det er lett å sosialisere seg med andre når man kommer som naturinteressert til Suldal. Det er ganske mange i samme livsfase som oss her og det er mye lettere å komme seg på tur, på ski eller fiske når man treffer likesinnede!
Brage på ett år er født rett inn i suldalslivet og Gustav på fem år har blitt varm i trøya som suldøl han også. Espen ser til sin store glede at hans egne barn opplever de samme verdiene som han selv ble introdusert for som liten.
– Min egen arv fra barndommen er i grunnen bare videreført i en enda mer ekstrem skala, slår småbarnsfaren fast. Femåringen elsker å gå tur i heia, gå på ski og være aktiv i naturen. Både jeg alene og sammen med familien oppdager stadig nye turområder. Jaktinteressen til eldstemann er sterk allerede, så jeg ser egentlig for meg at det bare blir enda mye mer av det samme i årene som kommer.
– Jeg jakter i hovedsak hjort, men en av de store opplevelsene denne høsten var å delta på reinsdyrjakt oppe i heia for første gang. Morfaren min jaktet mye
her så ringen ble på en måte sluttet ved at jeg kunne vandre i hans fotspor. Det er et stort og fantastisk flott heiområde som var veldig kjekt å bli kjent med. Mye friskluft i lungene og lite reinkjøtt i sekken – det var resultatet denne gangen, oppsummerer Espen.
Sopp, bær, kamskjell, fisk og ikke minst storvilt – alt kan høstes rett fra naturen som finnes like utenfor stuevinduet til familien Bog Søreng. For en som er kokk av yrke må det kunne kalles det nærmeste man kommer en våt drøm. Det aller meste av det Espen høster havner ofte på en tallerken til glede for både han og resten av flokken på fire. De har rett og slett fått smaken på Suldal. Det har også mer enn firetusen digitale fans på Instagram. •
På suldal.kommune.no finn du informasjon om tenestetilbodet vårt og aktuelle nyhende.
Suldal kommune treng tilsette med kompetanse innan fleire ulike fag. Kontakt Organisasjon og innbyggarkontakt eller sjå utlyste stillingar på suldal.kommune.no
Suldal har eit rikt kulturliv. For annonsering av ulike kulturtilbod og arrangement, sjå lokal annonsering i grendene, Suldalsposten eller suldal.kulturhus.no
Vill natur og prisvinnande arkitektur. Eit levande samfunn, rikt på naturressursar og kreativ kraft. Velkommen til skattkammeret Suldal!
Suldal har eit variert næringsliv. Her får du det meste av det du treng. Ta kontakt med Suldal Vekst AS eller sjå suldal.kommune.no
På Visitsuldal.no finn du tips til blant anna opplevingar og attraksjonar, både for deg som er ny og deg som er godt kjend i skattkammeret Suldal. Velkommen!
Cognac-gravet hjortefilet med tyttebærrømme og smørstekt brød. Enkle og rene smaker er det Lasse liker best. Ikke noe fiksfakseri med gode råvarer.
Det er sjefen sjøl du finner over grytene når det er gjestebud på Træ Gården. Når han ikke jakter vilt i heia, jakter han de gode smakene.
TEKST & FOTO LISE BJELLANDatinteressen min kom nok som en naturlig følge av jakten og slakting av dyret i etterkant, forteller Lasse Eide.
Han står i hvit kokkejakke og skjærer hjortepølser i biter som skal serveres til pinnesteik om noen få strakser. Ute i det lune, julepyntede lokalet høres summingen av forventningsfulle gjester som ankommer. Snart skal de få servert et
førjulsmåltid med kjøtt fra dyr som Lasse vet har levd gode liv.
– Det er avgjørende for kjøttkvaliteten at dyret ikke er stressa, det gjelder selvsagt både gårdsdyr og ville dyr. Et skadeskutt dyr vil aldri bli mørt. Her på gården er jeg opptatt av at dyrene sosialiseres og blir vant til at biler og folk kommer og går. Da vil de ikke prøve å hoppe over det som finnes av gjerder når slaktebilen kommer.
Allerede som 11-åring fikk unggutten en rifle, og han skjøt sin første hare bare 12 år gammel. Et stort og definerende øyeblikk for Lasse som ofte var sammen med morfaren på jakt i Sandnes-området og på Høgjæren. Det startet med småvilt, men med årene har dyrene økt i størrelse.
– Morfar var en naturens mann, veldig opptatt av jakt og fiske. Men vi skulle høste av overskuddet, ikke utrydde, det var viktig lærdom.
Multitasking? Ikke noe problem.
Jaktinteressen har ikke avtatt med årene, snarere tvert om. Hver høst fylles frysebokser og kjølelageret på Træ Gården opp av hjort, rein og elg som kommer familie og gjester til gode utover vinteren.
– Jeg har nok blitt påvirket av de to døtrene mine. Under oppveksten nektet de å spise kjøtt som kom fra slakteri, de hadde tatt et standpunkt på det. Det måtte være morfar eller far sin fangst, som var slaktet selv. Så vi kvernet på kjøtt som ble til pølser, vi skar ut stykningsdeler og brukte absolutt alt på dyret, forteller Lasse som legger til at hele familien hans er matelskere.
At bonden trives og er rutinert på kjøkkenet er lett å se. Mobilen ringer plutselig, og der de fleste av oss ville blitt stressa med tanke på 30 gjester som snart skal serveres, tar Lasse rolig mobilen opp av lommen og prater i vei mens han fortsetter å røre i gryta. Sånn er det når alt er på stell. Lasse vet at planlegging og logistikk er alfa og omega, for hver utført oppgave ryddes og vaskes det umiddelbart. Det gjør at når gjestene står ved
buffeten og forsyner seg med pinnesteik med hjortepølser og alt som hører til, er Lasses jobb stort sett over og han kan labbe de 50 meterne over tunet hjem til seg selv.
– Jeg bruker aldri halvfabrikata og tar ingen snarveier, men er opptatt av at ting skal ta den tiden det tar. Langtidsstekt
mat – eller slow cooking – er jeg veldig fan av. Du får ikke den smaken på boks. Og, kanskje det viktigste av alt, kjøttet må få hvile før det skjæres i, gjerne dobbelt så lenge som du tror. All smaken forsvinner med kjøttsaften som renner ut. Derfor er hviletiden så viktig, saften får «satt seg». Kjøttet behøver ikke være rykende varmt
«Jeg tar ingen snarveier, men er opptatt av at ting skal ta den tiden det tar. Langtidsstekt mat er jeg veldig fan av.»
Ikke noe juks eller halvfabrikata går ut fra kjøkkenet på Træ Gården. Med kjøtt fra egne dyr og vilt fra høstens jakt, vet kokken at det som serveres holder den kvaliteten det skal ha.
så lenge sausen er glovarm, poengterer han.
Tiden flyr fort sammen med bonden på Træ når praten går i dyr, råvarer og matlaging. Snart skal han i gang med å teste speking og røyking av ulike produkter, trolig vil det bli både spekepølser, speket hjortefilét og bacon å få kjøpt i gårdsutsalget eller på Loma nede i Gata. I høst ble epler fra gården levert til Lilland hotell på Tau som har stått for pressing og cider á la Træ Gården.
– Det kjekkeste er at utviklingen aldri stopper opp, det gjelder bare å ha tid til alt, erkjenner Lasse.
Han har mange roller å fylle som bonde, vert og kokk på Træ Gården. For tiden går turene også til Sirdal hvor han er i ferd med å starte opp Hekta gårdsutsalg, bakeri og kafé, sammen med Åsne og
Ingvild. Men til syvende og sist handler det meste av det han driver med om dyr. Om dyra som lever gode liv på gården og de som lever fritt i heia.
– Hva er det beste du får servert?
– Hehe, jeg må vel nesten si sjømat.
Fisk og skalldyr. Det er det jeg bestiller når jeg er på reise eller på restaurant. Kjøttet fikser jeg selv, vet du. •
Lasse Eide sørger for at dyrene på gården lever gode og frie liv. De går inn og ut av åpne bygg som det passer dem.
-Eg kallar han berre besten, seier sambuar Åsa Sleire om den unge husbonden på Bratteteig. Det syns Trond Rabbe Myrheim er meir enn i orden. Førebilete hans var nemleg den nevenyttige gamlegofa Knut. Under dei bratte fjellsidene ved Røldalsvatnet lev den vesle familien i fred frå resten av verda. Nå har også tolv mjuke kasjmirgeiter funne seg godt til rette i idyllen. .
TEKST & FOTO MARIA KLUNGTVEIT
Idet ein trør ut av bilen er det som om ein blir pakka inn i ein lomme av ro på Bratteteig. Alt ein høyrer er klauver i den kalde snøen. I nutane på hi sida ligg glørne frå dagen som er på hell. Under dei går lydlaus trafikk.
– Draumen har alltid vore ein stad med god plass til å putle på med mine eigne ting, ein stad eg kan gjera som eg ve, seier Trond på lågmælt og lunt røldalsmål, medan han sjonglerer mjølbøtta mellom buskapen sin.
At det blei kasjmirgeiter fall seg naturleg. – Ja, dei er nokre riktige hardhausar som toler godt kulde, dei er perfekte landskapspleiarar og så er dei så godt som vedlikehaldsfrie, me treng berre å kosta av dei litt av og til, smiler han mot flokken sin.
– Og så er dei jo veldig søte då, ler Åsa som har våga seg ut i kjølen med vesle Knut på armen. Dei små augo blir store då han augnar far sin mitt i mylderet på bøen.
Bøtta er tom og geitene tuslar tolmodig rundt. Dei ser unekteleg lukkelege ut der dei speidar ut i himlaleitet. Berre eit
og anna puff førekjem stundom. Trond forklarar at det er eit veldig tydeleg hierarki i flokken, her er det viktig å vita sin plass på rangen. Vidare seier han at dei er veldig greie mot folk og forklarar det med at den opphavelege flokken traska rundt den kjende Dronningstien og er såleis vane med menneske.
–Eg ønskte meg geiter til gebursdagen og slik gjekk det til at eg og foreldra mine spleisa på gjengen, fortel jenta frå Lofthus. At fire av dei var drektige førte til at flokken gjekk frå fem til tolv på eit blunk.
Det er nå seks år sidan ungguten fekk nyss i at den eldre enka på Bratteteig var på flyttefot. Han tok kontakt og augna smått at draumen om eige småbruk i heimbygda var innan rekkjevidde.
– Me fann godt ut av det meg og ho, smiler Trond nøgd. Etter det har prosjekta hans balla på seg. Han er ein ivrig byggjar og handverkar.
– Førebilete mitt var gamlegofa, eg og han stod kvarandre veldig nært.
-Eg kallar han berre for besten, ler Åsa. Det tek Trond som eit stort kompliment. Han har alltid vore fasinert av det
Han er ein ivrig jeger og syns det er stas med jaktkort på eigen eigedom. Han skyt og flår, ho sankar tytebær og kantarellar. – Til våren kjem hønsa og me set potetene i jorda. Då er me så godt som sjølvberga, ler Trond Rabbe Myrheim og Åsa Sleire med Knut på armen.
«Me bur midt i det folk brukar mange timar kvar helg for å komme til, og me veit me er heldige!»
gamle og er ikkje av sorten som brukar fritida på sofaen.
– Nei, eg likar å komma meg opp å få noko ut av dagen, seier han, og fortel ivrig om jakt, handverkstradisjonar og alt anna som oldefaren lærte han. På hylla står bilete av den gamle jakthytta på Hardangervidda kor Trond har arva oldefar sin part.
Til dagleg jobbar han i Høyer Odda AS, men det å pendla gjer han ingenting
så lenge han parkerer bilen i tunet på Bratteteig om ettermiddagen. For han har det alltid vore Røldal.
– Eg var bygg -og betonglærling i Ølen eit par år, men eg reiste heim kvar helg, seier han alvorleg. På Bratteteig er det fredeleg. Akkurat som han ønska. – Eg er veldig nøgd ja, smiler han mot kjærasten. For det var nemleg ikkje gitt at han skulle treffe ei som delte same verdisyn som han sjølv.
– Me var inne på fleire alternativ då me skulle etablere oss, fortel Åsa ope. Ho er odelsjente og hadde andre moglegheiter. I tillegg frykta ein fråflytting frå fjellbygda. Var det her dei ønskte at framtidas barn skulle veksa opp? Men før ho visste ordet av det, hadde hans kjærleik for Bratteteig smitta over på henne.
– Dessutan, legg Trond til, om alle tenkjer slik så blir det i alle fall ingen att her oppe!
«Draumen har alltid vore ein stad med god plass til å putle på med mine eigne ting, ein stad eg kan gjera som eg ve.»
TROND RABBE MYRHEIM
Me har flytt oss inn i den lune stova. Det sprakar godt i ovnen og varm kaffi kjem i krusa, på golvet er vesle Knut i full drøs.
– Du kan seia det som at me har vore inne på tanken om å flytta, men så greier me det ikkje, ler Åsa og peikar ut vindauga. Der glødar Røldal skyline magisk i vinterkvelden, det same gjer Hordadalen tvers over.
– Me bur liksom midt i det folk brukar mange timar på å kome til for å nyta, seier ho som lett medgir at livet er aller best heime.
Me sporar på geitene att og lurer på om dei har planar for den eksklusive kasjmirulla? Det har dei på ingen måte. Ikkje nokon ambisjon om å korkje karda eller spinna på motegarn her til gards!
– Bukkane er kastrerte og me tenkjer at desse tolv skal få gå rundt å kosa seg her saman med oss, førebels i alle fall, seier dei, men legg likevel ikkje skjul på at det hadde vore stas med små geitekillingar på bøen om våren etter kvart. – Me tar ting litt i vårt eige tempo, smiler dei harmonisk mot kvarandre.
Vesle Knut er klar for kveldsmat. Det same er geitene på båsen.
– Nå skal dei få koma inn for vinteren, seier Trond ute i tunet. Det betyr at han må stå opp grytidleg for å stia før han dreg i veg om morgonane framover. –Men det er no berre kjekt det, seier han. Ein stor ro ligg over den unge geitebonden. Ansiktet bryt opp i eit stort smil i det han stadfestar at livet på Bratteteig har blitt akkurat slik han ønska seg. •
Rundt halsen dinglar lydlause bjøller som er kopla saman med telefonen til Trond.
– Virtuelle gjerder er heilt genialt. Eg strekar gjerda opp i kartet på skjermen min. Slik kan eg lett byte beite, samt at eg alltid veit kor dei befinn seg, seier han.
Høggravid sambuar, nytt hus, jobb som vekependlar og inga mekanisk utdanning. Det høyrest ikkje akkurat ut som oppskrifta for å kjøpa eit gammalt vrak av ein lastebil og ha mål om å restaurera den. Bård Sørnes gjorde nettopp det. Det har kosta blod, svette og gledestårer, som han sjølv seier.
-Eg er nøgd med resultatet. Eg prøver gjera det så autentisk som muleg i alt frå det ytre til interiører og rekvisitter. Det er litt av sjarmen, fortel saudabuen medan han og underteikna cruisar rundt i ein Scania LT 146 1978 modell.
– For eksempel er tobakken uåpna frå 1970-talet, seier Sørnes med eit smil og siktar til pakken med «Petterøes-tobakk».
Det er nå 2 år sidan draumeprosjektet til 43-åringen var klar for godkjenning og registrering av den gamle lastebilen hjå Statens vegvesen. Endå står det nokre få detaljar att, men det må ein nok vera entusiast for å sjå. Alt i alt framstår Bård Sørnes sin 44 år gamle lastebil som eit smykke.
– Fascinasjonen for ting med motor har vore der heilt sidan tidlig barndom. Eg
hugsar godt akkurat denne lastebilen for den stod hjå Trygve Aartun Transport på Treaskjæret då eg var ung. Faktisk sykla eg frå Rød og ut dit berre for å sjå på lastebilar då eg var rundt 10-år, så eg har vore hekta ganske lenge, forklarer han entusiastisk.
Vidare fortel han at han til og med har ei skisse av lastebilen som han teikna i ungdommen.
Guttedraumen har altså blitt verkeleg, men det har kosta både arbeidstimar og pengar å setja i stand den gamle travaren. At Sørnes er over snittet interessert i veterankjøretøy og motor er inga underdriving.
– Til no har eg vel eigd 14 Volvo 240, ein del BWM-ar og litt andre bilmerker inn i mellom. Så ja, det har blitt litt kjøp og salg opp gjennom åra, humrar han.
Toppmodell
Scania LT 146 er ein ekstra kraftig versjon
av Scania 141. Sørnes fortel at 146 var toppmodellen og var svært dyr på den tida.
– Det blei kun bygd 313 eksemplar av denne bilen. I Norge finst det berre fire stykk og eg har to av dei, forklarer han. Eksemplaret som er i Bård Sørnes sitt eige blei først kjørt som tippbil i Porsgrunn før den blei seld vidare til Ulla Førre-anlegget i Suldal. Der blei bilen brukt til tunge oppdrag før den seinare blei seldt til Kidess Kranutleie AS på Haugalandet. Då blei den bygd om frå tippbil til trekkvogn. I 1988 kjøpte som sagt Trygve Aartun Transport i Sauda bilen før den seinare veksla mellom ulike eigarar og til slutt havna i Sogn.
At bilen etter dette skulle vende attende til Sauda var inga sjølvfølge. For då Bård Sørnes først oppdaga at den gamle gutedraumen var for sal i 2005 hadde han nett kjøpt eit hus med renoveringsbehov, sambuaren var høggravid og han vekependla i jobben sin.
– Då Bård ein dag la fram tanken om å kjøpa og setja i stand den gamle Scaniaen, så ante ikkje eg kva det innebar. Trudde liksom det sto på nokre månader og svarte at det kunne vera kjekt, seier kona Ingunn Sørnes lattermildt. Kona fortel om utallige stopp gjennom åra på parkeringsplassar her og der for å sjå på gamle bilar og lastebilar i skog og kratt.
– Om eg sovne i bilen når me er på langtur, så har eg vakna titt og ofte idet bilen sniglar seg inn på eit industriområde, og han håpar eg ikkje merkar det, fortel ho lattermildt.
«Eg hugsar godt akkurat denne lastebilen for den stod hjå Trygve Aartun Transport på Treaskjæret.»
BÅRD SØRNES
• Bygd i 313 eksemplar på verdsbasis
• Ni stykk blei seldt til Noreg
• I 2022 er det kun fire av desse att. Bård Sørnes har to, Stangeland Gruppen AS eig ein og ei ramme skal ligge på Nordvestlandet.
• Den andre 146`en til Sørnes vart kjøpt ny av Joar Vadla fra Jøsenfjorden. Også den vart nytta på Ulla Førreanlegget. Såleis har begge bilane lokal tilknytning.
• LT 146 var ein kraftigare bil en standard og blei valgt til dei tyngste jobbane og gjekk difor mykje på anlegg.
Sjølv om prosjektet har tatt mykje tid er ho tydelig stolt over resultatet og arbeidet til ektemannen.
– Det er jo godt at han har interesser og resultatet har blitt kjempeflott, men eg må innrømma at eg blei litt «trekkte» då eg fann bildeler i oppvaskmaskina. Det blei med den eine gongen, konkluderer Ingunn.
– Ja, iallfall som du veit om, repliserer Bård.
For at det er mykje jobb å fullrestaurera ein over 40 år gammal lastebil er det truleg få som seier i mot. Når du heller ikkje har eigen verkstadhall, men må nytta deg av eigen enkelgarasje, foreldra dine sin garasje pluss nokre andre lager rundt om i Sauda, blir det heller ikkje enklare. Det første hobbymekanikaren sette i gong med etter at Scania 146en var komen til Sauda i 2005 var å byta alle filter og oljer. Deretter blei bilen demontert og gjort klar for sandblåsing og lakkering. Alt av deler som Scania kunne skaffa blei kjøpt originalt og mange slitedeler blei bytta ut.
– Eg har prøvd å bruka det meste opp att, men det er klart, noko måtte kjøpast nytt. Heldigvis er det nokså greit å få tak
i deler og eg har komplette delekataloger. Men det har ikkje alltid vore beine vegen, forklarer han.
Elles har han også hatt hjelp av nokre kompisar, særleg Alf Terje Ekkjestøl som er ein kløppar på tynnplatesveising.
– Det er klart det har vore krevande, særleg det å ikkje ha ein stor verkstadhall. Eg har hatt ramma hos meg, hytta hjå foreldra mine og deler her og der. Restaureringa har hovudsakleg foregått under carporten heime på Andersengja.
Trivelig miljø Med fasit i hand er det freistande for underteikna å spørja om det har vore verd timane og pengane saudabuen har brukt på prosjektet. Svaret kjem kontant.
– Eg synes ikkje det er dyrt når du ser på resultatet. Verdien er større enn investeringa sjølv om det har gått mange eigentimar på dette. Restaureringsarbeidet gjer at kjøretøyet har ein større verdi enn kronene som er lagt inn i han. Ein annan klar verdi er jo også det å skape noko sjølv og bygge noko opp frå botnen. Nokon har lidenskap for fotball eller sport. Eg har brukt tida mi på bil, forklarer han. Sørnes trur det er mange av dei same faktorane som driv ulike hobbyar og interesser.
– Eg trur mykje ligg i lidenskapen og det sosiale. Då klarer du å driva deg sjølv ganske mykje.
Den sjølvlærte mekanikeren fortel om eit stort bilmiljø på Vestlandet og at
han jamnleg dreg på ulike treff med sin kjære Scania.
– Det blir mykje sosialt og miljøet er bra. Kjekt er det også at stadig fleire jenter skaffer seg veterankjøretøy. Det er låge skuldre og ingen konkurranse. Det gjer det triveleg. Nå planlegg me eit veteranbiltreff for tunge kjøretøy på Rullestad neste vår, det gledar me oss veldig til, avsluttar Bård Sørnes.
Truleg har den sjølvlærte mekanikaren som eigentleg er utdanna elektrikar og energimontør fleire restaureringsprosjekt på lur. I følge kona er iallfall ulike garasjar og lager alt fylde opp. •
I
I Sauda kan du vandre i mektig natur, midt mellom rik krafthistorie og unik arkitektur som har formet lokalsamfunnet de siste 100 årene. God tur!
I Sauda kan du vandre i mektig natur, midt mellom rik krafthistorie og unik arkitektur som har formet lokalsamfunnet de siste 100 årene. God tur!
i
I Sauda kan du vandre i mektig natur, midt mellom rik krafthistorie og unik arkitektur som har formet lokalsamfunnet de siste 100 årene. God tur!
Vær oppmerksom på at vannføring kan endres raskt i regulerte vassdrag, og at det kan være farlig å være nær overløp og inntak. Vi ønsker alle en trygg tur i Saudafjellene!
Vær oppmerksom på at vannføring kan endres raskt i regulerte vassdrag, og at det kan være farlig å være nær overløp og inntak. Vi ønsker alle en trygg tur i Saudafjellene!
Vær oppmerksom på at vannføring kan endres raskt i regulerte vassdrag, og at det kan være farlig å være nær overløp og inntak. Vi ønsker alle en trygg tur i Saudafjellene!
Saudefaldene er et kraftselskap eid av Orkla med 85% og Sunnhordaland Kraftlag med 15%. Selskapet har driftansvar for 6 kraftstasjoner med tilhørende regionalnett. Selskapet har kontor i Sauda.
Foto: Asbjørn Grønås
Foto: Asbjørn Grønås
De fleste boligselgerne i Sauda og Suldal brukte Aktiv som megler da de solgte boligen sin i 2021.
De fleste boligselgerne i Sauda og Suldal brukte Aktiv som megler da de solgte boligen sin i 2021.
Saudefaldene er et kraftselskap eid av Orkla med 85% og Sunnhordaland Kraftlag med 15%. Selskapet har driftansvar for 6 kraftstasjoner med tilhørende regionalnett. Selskapet har kontor i Sauda.
Saudefaldene er et kraftselskap eid av Orkla med 85% og Sunnhordaland Kraftlag med 15%. Selskapet har driftansvar for 6 kraftstasjoner med tilhørende regionalnett. Selskapet har kontor i Sauda.
Vi er på web og Facebook - www.saudefaldene.no
Vi er på web og Facebook - www.saudefaldene.no
Vi er tilstede i lokalmarkedet hver eneste dag. Kontakt Aktiv Sauda Kurt Inge Nybru M: 915 23 026 kurt@aktiv.no
Vi er tilstede i lokalmarkedet hver eneste dag. Kontakt Aktiv Sauda Kurt Inge Nybru M: 915 23 026 kurt@aktiv.no
aktiv.no
aktiv.no
Saudefaldene er et kraftselskap eid av Orkla med 85% og Sunnhordaland Kraftlag med 15%. Selskapet har driftansvar for 6 kraftstasjoner med tilhørende regionalnett. Selskapet har kontor i Sauda.
Kontakt oss for blant annet:
Kontakt oss for blant annet:
Kontakt oss for blant annet:
Kontakt oss for blant annet:
Ferdigbetong gjerne levert med pumpe
Ferdigbetong gjerne levert med pumpe
Ferdigbetong gjerne levert med pumpe
Ferdigbetong gjerne levert med pumpe
Grus og jord til gårdsplass og plen
Grus og jord til gårdsplass og plen
Grus og jord til gårdsplass og plen
Grus og jord
Betongarbeider murer, trapper, fundament
Betongarbeider murer, trapper, fundament
Betongarbeider murer, trapper, fundament
Kontakt oss for blant annet: – Ferdigbetong gjerne levert med pumpe – Grus og jord til gårdsplass og plen
Graving og sprengning til veger og tomter
Graving og sprengning til veger og tomter
Betongarbeider murer, trapper, fundament
Graving og sprengning til veger og tomter
Gode tilbud – det er gratis!
Gode tilbud – det er gratis!
Gode tilbud – det er gratis!
Graving og sprengning til veger og tomter – Gode tilbud – det er gratis!
Tlf. 52 78 54 00 www.brselvik.no
Tlf. 52 78 54 00 www.brselvik.no
Tlf. 52 78 54 00 www.brselvik.no
Tlf. 52 78 54 00 www.brselvik.no
Et kne som er byttet ut, en rygg som konstant verker og en akilles-sene i to deler. Alle vondter til tross, ingenting stopper ildsjelen Oddvar Årthun fra det som gir dagen mening. Å gjøre noe for andre.
Den nye turstien til Trelberåsen startet med at Oddvar bare skulle rydde en gammel skogsvei. Utallige dugnadstimer senere står en ny, velutstyrt dagsturhytte og venter på besøkende.
Hytta ligger ikke høyt, men utsikten kan ingen klage på.
Veggen i badstuen hjemme var inspirasjonen til dagsturhyttas spesielle og dekorative kledning. For å unngå kald trekk har Oddvar fylt alle små hulrom med formskum.
Hytta er utstyrt med det som trengs for et trivelig opphold. Lommelykt, spade, kortstokk, stearinlys og en velfylt kakeboks for de små.
Skiltene Oddvar lager er skrevet på dialekt for at både stedsnavn og dialekt skal bli bevart.
– For eksempel høres Bjørneklakken ut til å være et sted i nærheten av Egenes i Stavanger, men Bjødnaklakkjen er definitivt i Sauda, forklarer Oddvar.
u vett, hadde eg vore fødde som hest, så hadde eg vore i pølsa for lenge siden.
Oddvar humrer der han stiger en anelse stivbeint inn i høstens altoppslukende prosjekt. Han setter seg under et hjerteformet skilt hvor saudakarens livsmotto lyser i rødt. «Den største gleda ein kan ha, er å gjera andre glad». Den
nye dagsturhytta i Trelberåsen er nok et eksempel på dette. Hytta har den nevenyttige ildsjelen på eget initiativ satt opp, til fri bruk for alle som vil komme seg ut og opp i høyden. Endatil det spesielle hyttedesignet er hans eget. Uhorvelige mengder avkapp fra vedkubber i ulik størrelse er satt sammen som et puslespill, og danner den romslige hyttas tre vegger. Men arbeidet med felling av trær, kapping og bæring har tatt på kroppen. Nærmere
200 timers innsats er nedlagt, og det i et terreng som ikke er av det enkleste å fote seg i.
– Jeg er født med dårlig rygg, og har fått flere skader opp gjennom åra. Å gå i terreng er beste behandling, ja, jeg vil si at uansett hva du feiler får du hjelp av naturen. Med å rydde stier, spa grøfter, felle trær og kviste, har jeg tilgang til de beste treningsapparater som finnes. Men det ble mer omfattende enn jeg hadde
trodd å bygge ei hytte på denne måten. På hytta i Austerheimsdalen har jeg en badstuvegg som er laget av ved-avkapp, og jeg tenkte at det kunne være fint her også. Men det var mye jobb. Heldigvis fikk jeg Geir Kåre Solland med meg, det var til stor hjelp.
Hver gang Oddvar kler på seg kjeledress og støvler våkner de tre border colliene til liv. De vet hva som venter, en ny dag på tur i heia eller skogen med
matfar. Ivrig springer de etter firhjulingen mens han durer i vei til dagens dont. Frivillig arbeid ligger i ryggmargen på denne karen som i mange år har brukt av tiden sin for å tilrettelegge for at andre skal få oppleve gleden ved å komme seg ut. Saudas mest populære turmål, hytta på Rondehaugen, er det Oddvar som står bak. Han har også laget utallige benker, gapahuker og over 2000 skilter, alle skrevet på dialekt.
Ord til ettertanke er skrevet rett på bordene.
– Vi som driver med sau er avhengige av å få beskjed om hvor jegere og turfolk har sett sau i fjellet om høsten. Men ofte hadde folk få navn å komme med, de sa kanskje Brekkeheiå, men Brekkeheiå er stor og det hjalp ikke så veldig mye. Men etter at jeg begynte å lage og sette opp skilt, ble tilbakemeldingene mer detaljerte. Her i Sauda slutter dialektendingene ofte på – adn eller å, for eksempel Liadn og Løå, derfor er skiltene skrevet på dialekt for å bevare både den og de gamle stedsnavnene.
Ildsjelen har sine metoder for å få frem det han brenner for, om det er turliv eller språket vårt. Og han vet inderlig godt at den berømmelige dørstokkmila kan være uoverkommelig for mange. Men når målet er en fiks ferdig dagsturhytte med grill, leker og kanskje en velfylt kakeboks, er det kanskje det som skal til for å få en småtass eller ungdom omvendt til turlivet. Lønn for alle timer med ubetalt arbeid er utsikten fra huset hjemme på gården.
– Blikket vandrer alltid opp mot fjellet her, og titt og ofte ser jeg barnehagebarn i klynger på vei oppover. Det gjør meg glad. Flere kvelder i det siste har jeg sett lyset fra hodelykter til folk som enten bare tar seg en kveldstur eller som skal opp for å overnatte i hengekøye. Så det er ikke bare dataspill og skjermer det går i for tiden, det er håp, smiler han. •
«Den største gleda ein kan ha, er å gjøre andre glad».
må være Oddvar Årthun kort oppsummert.
«Titt og ofte ser jeg barnehagebarn i klynger på vei oppover. Det gjør meg glad.»
ODDVAR ÅRTHUN
Det
Snøføyke og skikkelige vinterforhold på toppryggen.
Toppturer vinterstid fremstår kanskje for noen som et tyngre måltid med høye, snødekte fjell som fortæres med ski og staver som bestikk. For de som vil ha et litt mer lettspist alternativ uten bruk av bestikk anbefales en fottur til Fjetlandsnuten (716moh) på Ropeidhalvøya.
TEKST & FOTO ÅGE FJELLHEIM MIDTHUN
Der det høyreiste fjellandskapet i Indre Ryfylke ebber ut og gradvis bryter over i et slakere og åpnere fjordlandskap ligger Ropeidhalvøya. Fjelltoppene ruver godt til tross for sin noe beskjedne høyde – iallfall sammenlignet med sine større, geologiske naboer i nordøst.
Et mildere klima gjør at halvøytoppene ofte har en kort vinter og relativt begrensede mengder snø. Er man virkelig på hugget ved store snøfall går det stundom an å finne en eksklusiv skidag, for eksempel på Grytenuten. Men flertallet av vinterdagene må det kunne sies å være normalen å gå til fots på disse toppene.
Visit Suldal har gitt ut et eget turkart for Ropeidhalvøya. Kartet er et godt hjelpemiddel og gir gode tips til flere turer i området. Fjetlandsnuten er vel å merke ikke tegnet inn, men er altså godt merket ute i terrenget!
Turen til Fjetlandsnuten starter fra en liten parkeringslomme ved de øverste gårdene på Fjetland. En stolpe med flere skilt sørger for å sende deg i rett retning. Første del av turen går slakt oppover gjennom fin bjørkeskog og har felles start med Røssenuten rundt. Etter den første kilometeren er unnagjort dreier stien gradvis oppover i brattere terreng. Et lite mellomparti følger stien kanten av en slags hylleformasjon. Den høyreiste skogen avtar og krokbjørk og einerbusk preger vegetasjonen. Nå får du en forsmak av luftigheten og den flotte utsikten du har i vente.
Det er på tide å ta noen nye magadrag for å klyve bratta opp til selve toppryggen. Nå følges varderekka bortover
på lyngrabber og lettgåtte berg helt til den store toppvarden dukker opp i horisonten. Turen gir 420 høydemeter og er ikke lenger enn 2,7 kilometer hver vei. Sånn sett bør det være en overkommelig tur for mange, og kanskje akkurat passe lang i den kalde årstida.
Utsikten fra Fjetlandsnuten er spektakulær. Rundt deg er det dype fjorder på alle sider mens utallige små og store øyer ligger og bader seg i ryfylkebassenget midt mellom deg og Stavanger by i det fjerne. Returen følger samme vei som du kom, raskt og lett til tilbake til parkerings plassen. Nå kan du kjenne på den gode følelsen av å være akkurat passe mett etter et ukomplisert vintermåltid helt uten bestikk. Vel bekomme! •
Vekslende snø- og isdekke, fare for glatte partier – heter det hos veimeldingstjenesten. Med brodder er man godt skodd!
Stupbratt opp frå Veka låg ein god slåtteteig med ikkje mindre enn tre utløer. Valbjørg Lunde kom til å overta dette stykket etter besto si, Marta Veka, og ein vakker desemberdag med rim på trea og låg sol over heia i sør, var vi på veg dit med kaffe på kanne og julekake med og utan brunost i korga. Veka er garden som ligg langs vegen vel ein kilometer ovanfor Suldalsosen.
TEKST & FOTO ROY HØIBOMen for å halde orden på kronologien: I 1972 gifte Valbjørg seg med Hallvard Bakka - ho vart 22 det året, han 23 - dei fekk etter kvart fire ungar og levde sine travle liv i Suldal til dei vart pensjonistar for 6–7 år sidan. Da oppsto ideen om å laga seg eit rom for kvile og kontemplasjon, eigentleg mest kvile, på ei av tuftene etter høyløene.
– Her er så herligt og nydeleg og
fredeleg og godt at eg kan somne i stolen når eg set meg ned», seier Valbjørg.
Men det er ikkje berre kvile. For Hallvard er det like mye eit utgangspunkt for arbeid i skogen. Det er både granskog og vedaskog på stykket til Valbjørg, og det er eit utgangspunkt for juletrehenting og førjulskos for familien. Hallvard høgg om hausten, dreg tømmeret ned til ein tørkeplass på vinterføre, kløyver og pakkar veden og kjører heim etter behov. Ein del
ved tar og turen over heia til eldstedottera som bur i Bærum.
Det har ikkje alltid vore slik. Det var ikkje så lenge livet var roleg og fredeleg. Hallvard kom til å engasjere seg i følgjene av kraftutbygginga i Suldal, og var særleg opptatt av reguleringa av vatna på 600-meternivået, det vil særleg seia Lauvastølvatnet og Sandsa. Han blei vald inn i kommunestyret i 1975, samtidig som
dei hadde fått første barnet sitt. I neste periode vart han ordførar, og blei sittande som ordførar i tre periodar, 12 år. Han var på møte og på reise og mange andre stader enn i heimen. Valbjørg fann det best å vera heime da. Seinare tok ho sjukepleiarutdanning og fekk ein yrkeskarriere på Vinjarheim og i heimesjukepleia som godt vaksen.
Det var turbulente tider. Det var Norges største kraftutbygging som tok sete i ein utkantkommune med mye areal, men mindre kompetanse til å møte eit stort og profesjonelt byråkrati i hovudstaden
med. Det var store utfordringar, lite pengar og skarpe meiningsmotsetningar. Det var først mye seinare pengane tok til å strøyme inn i kommunekassa. Det var behov for bustadfelt, skular, eit betre helsestell og alt det ein kommune med raskt veksande folketal hadde behov for. Men Hallvard anerkjenner det arbeidet som vart gjort da konsesjonsvilkåra skulle på plass. Frå NVE vart det sagt at aldri hadde noen kommune fått ein så god avtale i samband med ei kraftutbygging.
Og etterpå, da kommunen fekk betre økonomi og eit næringsfond til framhjelp
av nye bedrifter og sterkt ønska arbeidsplassar, meldte det seg ei lang rekke med entreprenørar som såg utvegane ein kommune med næringsstøtte ga, utan at ideane om kva pengane skulle brukast til alltid var like godt gjennomarbeidde. Det var reiser i aust og vest og langt av lei, og folk som møtte opp i feite BMW-ar for å selja inn ideane sine.
Etter ordførarperioden, fekk Hallvard jobb i utviklingsselskapet til kommunen, han blei næringssjef og avslutta arbeidslivet som prosjektleiar for
Hallvard gjorde det meste sjølv. Hogg tømmeret, fekk det saga hos sonen heime på Bakka i Kvilldal, og hogg det saman til ein stavkonstruksjon.
ulike utbyggingsprosjekt som kommunen hadde føre seg.
Det vart ein lang karriere i offentleg teneste. Det var ikkje slik det såg ut frå starten. Slår ein opp i arkivet til Stavanger Aftenblad kjem det opp ei uendeleg lang rekke med oppslag der Hallvard Bakka er nemnt. Det er frå dei tider da Aftenbladet framleis heldt seg med korrespondentar i Ryfylke og refererte samvitsfullt frå kommunestyremøta. Men lenge før det finn vi Hallvard Bakka som framgangsrik medlem i 4H-klubben Skogfiol i Kvilldal. «Det var ein god skule i organisasjonslære»,
seier Hallvard. Hallvard ser på seg sjølv først og fremst som ein praktikar, men 4H var ein skule der han lærte mye som kom til nytte seinare.
Praktikaren fekk koma fram att da ideen om gjenreising av «Vekaløo» tok form. Hallvard gjorde det meste sjølv. Hogg tømmeret, fekk det saga hos sonen heime på Bakka i Kvilldal, og hogg det saman til ein stavkonstruksjon som vart isolert utanpå. Det vart ei bu på 15 kvadratmeter med plass til stolar og bord, ein god omn og det som elles skulle til for å kunne vera der både sommar og vinter.
Uslåeleg utsikt til Såta og Snønuten.
Valbjørg liker hausten og vinteren på «Vekaløo». Stearinlys og oljelamper skapar den rette stemninga.
Fantastisk utsikt like til Såta og Snønuten og resten av den namngjetne Suldalsheia i sør, og til gardane i liane nedom heia.
Valbjørg og Hallvard er glade i gå tur, og Hallvard meldte seg som styremedlem og turleiar da Stavanger turistforening starta turlag i Suldal. Han hadde lenge tenkt at folk gikk mye dei same turane, men at det var mange fine stader om ein berre fekk til hjelp og rettleiing for å koma seg dit.
Dei kan reise opp til «Vekaløo» på dagstur og kveldstur – finast om hausten og vinteren tykkjer Valbjørg – gjera opp varme i omnen, tenne stearinlys og oljelamper, og ha ei fin stund langt frå kjas og mas. Ungane, og særleg barnebarna, trivst godt med å vera med dit. Bua ligg snaue 500 m.o.h., hundre meter lenger opp kjem ein til Veka-stølane og Kyrkjesteinsdalen som er eit flott utgangspunkt for tur- og skigåing. Mot nord ligg det fleire vatn på rekke i heia over mot Vasstøl på Hylsfjord-sida. Går ein mot aust kjem ein til Tveitestølane. Og så kan ein koma seg nokså billeg opp til Vinjarnuten herifrå. Det går altså ein skogsveg opp hit, som blei påbygt da det vart bygt kraftverk på Veka.
Vi kom ikkje lenger enn til Longhaug, eller Langhaug som det står på kartet, og såg opp mot Fodnastølen som heiter Fornastøl på kartet. Men det var fint nok ein desemberdag med låg sol i rima gras. •
Dreg ein vidare oppover vegen kjem ein til Longhaug. Og litt lenger opp ligg Fodnastølen.
Bak velfriserte frukttre ligg husmannsplassen Rabben som ein gøymd juvel på Stråpa kloss i Suldalslågen. Kjem ein tettare på ser ein og at det ikkje berre er hagen som har fått godt stell. Handverk ligg i hendene på Anders Rørheim. Han har bygd og flikka på staden kor han fann si kjære Gudrun for nær 70 år sidan.
TEKST MARIA KLUNGTVEIT FOTO LISE BJELLAND-Eg sa til na mor, ja det er kona mi altså, at om me fekk kjøpa Rabben så skulle me jammen gjera han fine. Kan tru me var glade då draumen gjekk i oppfylling der på 90-talet! Anders glødar over minna. Nå er han 92, lett på foten og endå lettare i snakketøyet. Han inviterer inn i den varme stova med store glasflater ut mot hagen kor han har dyrka, poda og hausta saman med kona.
Han er født like ved Stavanger på Hetland. Men då krigen braut ut i 1940, lyt familien røra på seg.
– Me flykta ja, i båten til far. Eg var berre gutungen, men eg huskar det som det var i går, fortel Anders alvorleg. Ferda gjekk frå holme til holme innover Ryfylke.
– Då me kom til Ombo var det ikkje husrom å oppdriva, me var visst mange i same ærend. Men i småsalen på bedehuset var det ledig, der sov me fleire netter, kan du tenkja deg, humrar han med store augo.
Etter kvart som me pratar, viser han eit imponerande minne. Ikkje sjeldan dunkar han fingeren i tinninga og finn fram til rette årstal og til detaljane i livsreisa si. Familien enda på Toftøy utanfor Nedstrand kor dagane gjekk med til fiskje. Det dei ikkje trong sjølv, selde dei. Anders blir med eitt alvorleg. Det var nemleg ikkje berre fisk som havna på snøra.
– Me fann falne tyskerar òg. Det var fæle syn. Men, så var det slik at ein fekk betalt for å bringa dei inn, så det gjorde me. Anders klemmer leppene saman og ristar på hovudet.
Eit smil bryt opp i andletet hans og han seier: – I seks og førti, då me hadde fått oppgjer for hummaren, var eg den heldige som fekk reisa til by`n på julahandel. Ja, me byttest på. På båten kom eg i snakk med ein kar frå Finnøynå, og best som det var hadde eg skaffa meg hyra som dreng hjå han, glødar Anders.
Dette blei eit slags vendepunkt i livet hans. På Finnøy skulle han nemleg opparbeida seg ein brei plattform med arbeidserfaring som gav han grunnlaget for resten av livet.
Med mor sin raudruta papp-koffert stod unge Anders nokså forkommen på kaien på Finnøy.
– Alt var nytt! Eg syntest dei snakka så løye, men så var det her eg fekk smaka varm kakao for første gong. I pausane smuglas eg dei opprivne avispapira på do. Eg likte å lesa og byrja etter kvart å danna
meg ein inntrykk av verda utanfor. Elles trødde eg til der det var bruk for meg. Du veit, den gong var det nevane som bestemde om du fekk jobb her i livet, tenk det!
Fiskje, slakting, dyrestell, målking, dyrking og bygging. For å nemne noko. All denne erfaringa kom godt med då han seinare fekk sett arbeidet på papiret på skulebenken.
– Eg var forresten innom meieriet på Judaberg òg, det var den jobben som førte meg til Suldal for første gong. Då var eg med ein bonde som skulle ha sauene til fjells i Bråtveit. Me for inn Hylsfjorden og gjekk over Hylsskardet til Våge før det vart båt over vatnet til Bråtveit. Å, her var så nydeleg!
Tru om det var denne hugnaden for Suldal som sjarmerte jenta frå Rabben som òg tente på Finnøy? Anders humrar att. Eit skin kjem over han då han fortel om første sommaren på Stråpa kor han og hans tilkomne plukka ikkje mindre enn 22 liter med molter. At karen kunne
Det er kona Gudrun som opprinneleg kjem frå Rabben. Slik såg Rabben i Suldal ut då Anders kom dit fyrste gong i 1953.Ofte er det gamle sølvskeier som vert utforma til alt frå serviettringar til smykke.
heskja og bringa tørrhøy til gards tala nok òg til hans fordel hjå komande svigerforeldre på Stråpa.
Etter trulovinga sette dei kursen mot nye eventyr på austlandet kor begge fekk jobb på ein planteskule.
– Men kvar gong me hadde fri, var det heim til Suldal! Anders bler i bilda på iPaden og finn det han leitar etter. Eit ungt og lukkeleg par tek seg ei rast på vegen over Haukeli. Etter kvart blei hennar lengt til Vestlandet for stor å bæra, dermed kjøpte dei eit stykkje på Finnøy og busette seg der.
Tre barn kom til og nye utfordringar lokka Gudrun og Anders til Jæren kor dei bygde hus på Bryne og Anders fekk jobb på Norges Kjøtt – og Fleskesentral (NKF) som me i dag kjenner som Nortura.
– Det var ei veldig spanande tid kor eg fekk nytte av alt eg hadde lært som ung. Eg fekk reisa ut i verda og vera med på store avgjersler, smiler han som aldri har vore redd for nye utfordringar eller å ta i eit tak. Nå var det guten frå Toftøy
«Eg plar seia at eg er født med arbeidslyst. Eg likar å skapa ting og eg likar å halda meg i aktivitet.»
ANDERS RØRHEIM
To arbeidsomme hender som sjeldan kviler.
som stod i Canada å plukka ut livdyr til heile Skandinavia. Då dei blei pensjonistar ønskte dei ikkje å liggje på latsida. – I 13 år reiste me til Balkan og dreiv bistandsarbeid innan landbruksutvikling. Det var litt av ei tid! I Banja Luka i Bosnia fekk me vener for livet, fortel han entusiastisk. Når dei ikkje var på reise, var det Rabben som var fristaden. Han med arbeidsnevane fann stadig nye ting å putle på med. Var det ikkje bygging og dyrking, så var det mange ulike handarbeid.
På spørsmålet om kva som er løyndomen bak den gode helsa trass den høge alderen, svarar han: – Eg veit ikkje, men eg plar seia at eg er født med arbeidslyst. Eg likar å skapa ting og eg likar å halda meg i aktivitet. Nå er hu mor på pleieheim, men Anders besøkjer henne så snart han kan.
– Då må eg gi rapport og visa bilete av korleis det står til på Rabben. Medan verda rasar vidare i eit stadig høgare tempo, finn Anders si eiga ro medan nye plommesortar, knivar og smykke blir trylla fram mellom arbeidsnevane. •
Husmannsplassen Rabben ligg kloss i Suldalslågen på Suldalsosen.
«Eg sa at om me fekk kjøpa Rabben så skulle me jammen gjera han fine!»
ANDERS RØRHEIM
På frilager.no kan alle låna friluftsutstyr til turer og arrangement. Me har plassert utstyr lett tilgjengeleg på Sand og på fleire stader i regionen. I tillegg har me masse utstyr på nettlager. Når du bestiller frå nettlageret kan du velga mellom 18 hentestader på Nord-Jæren. Me har to dagars bestillingstid. Prisane varierer om du bestiller som privatperson, frivillige organisasjon eller bedrift. Alle som trenger gratis utstyr får dette gjennom vårt samarbeid med kommunane.
på
Å ankomme huset til familien Andersen i Saudasjøen er som å trø inn i jungelen. Fra et rom i garasjen skvaldrer ikke mindre enn 110 undulater om kapp om oppmerksomheten.
TEKST & FOTO LISE BJELLANDet utrolige er at alle har ulike personligheter, sier matfar Kjell Steinar og åpner døren inn til den fargerike flokken.
Snatringen øker merkbart i styrke og det blir uro og liv i leiren når de ser at matfar har med seg en fremmed på besøk. Men ganske raskt faller de mer til ro og vagler seg oppetter pinnene i buret. Undulater er en stor del av livet for Kjell Steinar og kona Marianne. Fra
Kjell Steinar fikk sine første to fugler som seksåring, har han vært fascinert av disse skapningene som i Australia lever fritt. Ikke bare er de vakre i sin fargesprakende fjærdrakt, de er også intelligente, lette å temme og kosete når de først er tamme.
– De er individuelle hver og en, noen er rolige, andre kan bite litt. Hunnene er nok generelt litt mer hissige av seg. Det er et tydelig hierarki i flokken, og det kan være ganske brutalt noen ganger, men sånn er livet for ville dyr. Ser du den der
borte? Jeg har noen favoritter her som er finere enn de andre, sier han og peker på en fugl med sterke, klare farger.
– Helst skal de bruse med fjærene og sitte på pinnen når de skal på utstillinger. Dette trener vi på i forkant med å plassere fuglene i utstillingsbur, gjerne sammen med en eldre, rolig fugl.
Ja, for vi snakker utstillinger, hobbyen er på det nivået. Fuglene er altoppslukende og en viktig del av livet for Kjell Steinar og Marianne, de driver med oppdrett og drar på årlige utstillinger
rundt i landet.
– Utstillingsfugler kan ikke kjøpes, de må du ale opp selv, og da er det viktig å se etter «rette» gener. Fuglene har en standard som er bestemt av undulatorganisasjonen, det gjelder både størrelse og tegninger. Vi lærer mye om arvelære og gener, og synes det er veldig interessant. Alle fuglene våre kommer fra Danmark og Tyskland, som har Europas beste oppdrettere.
Det tar tid og er langt fra gratis å drive med undulater på det nivået ekteparet
Det blir liv i leiren når matfar drar med seg en fremmed inn i fuglehuset. Men ganske raskt faller den fargerike flokken til ro på pinnene sine.
Undulat er en liten monotypisk parakitt som naturlig lever i Australia og tilhører gruppen flathalepapegøyer. Undulater blir cirka 17–18 cm lange og veier typisk 26–29 gram.
Fjærdrakten er i hovedsak gul og grønn med innslag av sorte markeringer og svakelig blått i stjerten. Lite skiller mellom kjønnene. Undulater er de mest populære fuglene å holde som kjæledyr både her i Norge og i resten av verden.
gjør. Men så gir det mangfold tilbake, ifølge Kjell Steinar. Fóring, vask av fuglehus og stell av fuglene er arbeid han slapper av med etter en lang dag på jobb. I tillegg kommer den sosiale biten som er en viktig faktor ved hobbyen. Ekteparet har fått mange gode venner i inn- og utland som de ofte besøker. Miljøet er aktivt, særlig i Europa.
– I Haugesund var det tidligere et stort miljø, det begynte med at vi ble dratt med der. Men det rare er at etter koronaen har mye av interessen i Norge dødd bort. Vi skjønner ikke helt dette, men i utlandet blomstrer heldigvis interessen fremdeles.
Kan man få det samme forholdet til en undulat som man får til et kjæledyr, som hund for eksempel? Lurer en undrende reporter.
– Ja, jeg vil si det. Man kan få et tett forhold til en undulat, spesielt hvis man bare har en. De kan bli håndtamme og kan også læres opp til å si enkelte ord. Hannen er som oftest lettest å temme. •
Et prakteksemplar av en undulat. Her lukter det utstillingsfugl. Tegninger, størrelse og lengde. Alt teller når man driver med oppdrett.
Interessen for undulater i Norge har nesten forsvunnet etter koronaen, men i Sauda lever den fremdeles i beste velgående. – Er det noen som har lyst til å starte med undulater står jeg klar til å hjelpe til, oppfordrer Kjell Steinar.... hjem til dine drømmer
- Hus og hytter
HOS OSS KAN DU FÅ:
- Byggevarer, trelast m.m
- Hus og hytter - Byggevarer, trelast m.m
BYGGMANN er en av Norges største boligkjeder av frittstående byggefirma. Kjeden er landsdekkende og består av over 100 forhandlere som omsetter for ca 1,5 mrd. kroner i året. Kjeden bruker anerkjente byggevareprodukter fra de fleste norske byggevareleverandører og produsenter. BYGGMANN ble startet i 1987, og har sitt hovedkontor på Vigra ved Ålesund. I årene som har gått har vi utviklet markedets mest komplette sytem for våre forhandlere.
BYGGMANN er en av Norges største boligkjeder av frittstående byggefirma. Kjeden er landsdekkende og består av over 100 forhandlere som omsetter for ca 1,5 mrd. kroner i året. Kjeden bruker anerkjente byggevareprodukter fra de fleste norske byggevareleverandører og produsenter. BYGGMANN ble startet i 1987, og har sitt hovedkontor på Vigra ved Ålesund. I årene som har gått har vi utviklet markedets mest komplette sytem for våre forhandlere.
BYGGMANN er en av Norges største boligkjeder av frittstående byggefirma. Kjeden er landsdekkende og består av over 100 forhandlere som omsetter for ca 1,5 mrd. kroner i året. Kjeden bruker anerkjente byggevareprodukter fra de fleste norske byggevareleverandører og produsenter. BYGGMANN ble startet i 1987, og har sitt hovedkontor på Vigra ved Ålesund. I årene som har gått har vi utviklet markedets mest komplette sytem for våre forhandlere.
Tlf 52 79 56 33 - firmapost@hebnestre.no Opningstid Man-Fre 07.00 - 15.30
Tlf 52 79 56 33 - firmapost@hebnestre.no Opningstid Man-Fre 07.00 - 15.30
I 1980 hadde soknepresten i Suldal konfirmanttimane i skuletida. Det var difor ikkje så rart at 8. klasse på Sand skule og konfirmantkullet på Sand (som då var dei same ungdommane) drog saman med lærar Hans Litlatun og sokneprest Inge Bruland som leiarar på ein hauststur til sjølvaste Snønuten i Suldal. Me overnatta på den gamle turisthytta på Mostøl, men nokre låg i telt.
TEKST & FOTO INGE BRULAND På toppen av Snønut. Frå venstre: Jane Hege Hiim, Arne Moritz Abrahamsen, Hans Litlatun, hunden Nusse, Jan Jørgensen, Ståle Mæland, Trond B.Skeie, Halvard Skeie, Ivar Marvik, Frank Antonsen(står), Reidun Fattnes, Gitte Garvik, Berit Løland.Kva hugsar deltakarane frå turen idag? Nokså overraskande var det lite å henta frå dei unge. Arne Abrahamsen minnest best turen til det gamle Glimmerbrotet i Bråtvetiheia som me besøkte første dagen. Arne og eit par andre prøvde seg på ein snarveg og hamna ut på ein stupbratt avsats der han fekk akutt høgdeskrekk, noko som sat i han ganske lenge.
Kolbein Bakka veit meir enn de fleste om brotet: Rettane til å ta ut glimmeret (muskovitten) eller helst kråkesølv kalla, vart selt frå Århusgarden i Bråtveit alt i 1912 for 5000 kr. Utbetalinga var i fem eittusenkronersetlar, og folk kom til Århus frå heile kverven for å sjå så store setlar! Setlane vart ikkje veranda så lenge. Det var så absolutt bruk for dei.
Fleire firma prøvde seg utan å koma i gong med skikkeleg produksjon. Det litle som vart produsert, vart frakta ned til Bryggja i Bråtveit i kløv. I 1940 vart det meir fart i produksjonen. Det kom opp arbeidsbrakker ved heimre enden av Mosvatnet og det vart sett opp taubane
heilt ned i Bråtveit. (Murar etter brakkene kan ein framleis sjå ved vegen inn til Mostødl) Drifta vart kortvarig og varte ikkje så lenge etter 1945. Så vart alt rive, men gruveopninga og kråkesølvrestar vitnar framleis om ein aktivitet som starta opp, men aldri tok av.
Bruksområde for glimmeret: Tidlegare mykje brukt til glasdører i peis og omnar. Seinare brukt som hovuddel i elektrisk isolasjonsmateriale og som tilsetning i mange produkt.
Jane Hege Hiim fortel at ho blei overraska over presten Bruland. «Me syntes
at det var så triveleg at han sat og spøkte og lo om kvelden. Han var liksom ikkje nokon stiv eller formell prest, slik me trudde prestane var.»
Jan Jørgensen fortel: «Det var to eldre karar i nabohytta som lurte på om me hadde sett den fantastiske Nelly? Då me gjekk bort tidleg neste morgon få å sjå Nelly, viste det seg at Nelly var namnet som dei hadde gitt soloppgangen!».
Neste dag gjekk turen til Snønuten, den høgaste toppen i Suldal og Rogaland med sine 1606 meter, viss me då ser bort fra Vasdalseggi, grensetoppen mot Vinje
Trond B. Skeie.framfor teltet.
Ved issprekka: Frank Antonsen, Trond B.Skeie, Jane Hege Heim, Halvard Skeie, Hans Litlatun med hunden Nusse i sekken, Ivar Marvik og Ståle Mæland.
og Telemark som er på heile 1658 meter. Veret var strålande. På vegen hadde me ein lengre stopp ved den kjempestore steinen som vert kalla Kyrkjesteinen. Men kva er opphavet til namnet på denne steinen? Ein annan konfirmant to år tidlegare, Leiv Arne Vetrhus frå Bråtveit, svarar at han vil tru at kanskje namnet på den store einslege steinblokka, som ligg ved vegen der den bratte oppstigninga mot kyrkjesteinen startar, kjem av at den er høg som ei «Kyrkje» noko den innhola formasjonen på sida mot turistlinja kan likna på. Kyrkjesteinsskardet, Kyrkjesteinsdalen og den høge nuten mot aust, som dei kallar Kyrkjenuten, har vel då sitt namneutspring frå dette. Han fortel vidare at ein sauegjetar sat ein gong og kvilte og drakk kaffi akkurat her då det kom turistar forbi, og dei sa. «Ja du sit og kviler deg.» «Joda, eg ventar på presten som kjeme for å halde preik.» Turistane lurte fælt på detta før dei forstod spøken.
Kyrkjenamnet finn me jo over heile landet, men då er det som oftast på ein eller annan måte knytt til folk sin kyrkjeveg. Som til dømes Kyrkje-le i Ørekvam der allfarvegen og kyrkjevegen frå Ulladalen gjekk over til Suldal. Det var sjølvsagt ein sti og ikkje ein kjøreveg. For 100 år sidan var dette kyrkjevegen til lesarane og vegen dei måtte ta ved konfirmasjon, dåp, bryllup og gravferd. Det er rart å tenkja på at lesarane, altså konfirmantane, då gjekk heimanfrå om morgonen og over den milelange heia og kom att om kvelden kvar gong dei «gjekk for presten»! Ved sjølve konfirmasjonen var dei fleste av huslyden med over heia og til kyrkja. Då måtte dei ha mat og kyrkjeklede med seg, og dei måtte få seg ein stad å vera om kvelden og natta.
Jane Hege Hiim minnest ennå det
fantastiske og aude landskapet rundt Snønuten. Og ikkje minst utsikta frå toppen. I særs godt vær, som me verkeleg hadde, kunne me nyte ei fantastisk utsikt på 360 grader. Det var liksom ingen ende på kor langt me kunne sjå! Her var Kaldavatn og Blåsjø i sør, Såta i nord, Skaulen i nordvest, og Vassdalseggi i aust. Og såg me verkeleg Gaustadtoppen på 1883 meter i det fjerne?
Etter å ha tatt oss god tid på toppen, fann me på å gå ein annan veg tilbake eit stykke ned mot Krossvatnet. Det
skulle visa seg å by på store utfordringar. Det blei nemleg brattare og brattare. Og me måtte gå over restar av isbrear som me til og med kunne gå under!
Ingen av oss tenkte akkurat då på kva som hadde hendt med 70 år gamle Leiv Aarhus då han seks år tidlegare var ute på reinsdyrjakt lengre nede langs med Midtvatnet. Han hadde skilt lag med jaktkameratane og skulle gå til ei hytte i nærleiken for å laga litt mat. Ein fann snart ryggsekken og børsa som han hadde sett ifrå seg. Men sjølv forsvann han bokstaveleg talt i skodda og etterlet seg kone
Frå venstre bak: Gitte Garvik, Reidun Fattnes, Marit Hole, Hans Litlatun. Venstre framme: Lars Aas, Jan Jørgensen, Frank Antonsen, Ståle Mæland og Jane Hege Hiim.
Arne Moritz Abrahamsen drikk av bekken.
og 7 barn. Men 32 år seinare blei han heilt tilfeldig funnen av Jon-Inge Vetrhus som var med på sauesanking. Endeleg fekk familien ei grav å gå til.
Heldigvis heldt godveret seg og den erfarne og sindige leiaren Hans Litlatun losa oss til trygt ned til Mostøl og heim igjen. I dag er det kome ei ny turisthytte ved Jonstøl slik at det er kortare veg for den som vil ta turen til Snønut med overnatting før eller etter fotvandringa.
Denne artikkelen blei til fordi Hans Litlatun sin familie tok kontakt med
meg og ba meg laga ein billedmontasje i storformat av dei beste bilda eg hadde tatt frå turen. Eg ba dei då om hjelp til å få kontakt med konfirmantane og be dei om å komme med sine minne frå turen. Eg var svært overraska over kor lite dei hugsa. Men for Hans Litlatun er denne turen noko som 81-åringen framleis ber klårt med seg i minnet og han kikkar ofte på den store billedmontasjen, som har fått ein fin plass der den heng i stova heime i Eidfjord. •
Den erfarne og sindige leiaren Hans Litlatun losa oss til trygt ned til Mostøl og heim igjen.
Kraftlinjer
Ved store snømengder eller oppbygging av skavlar kan det oppstå område med låg avstand til kraftliner. Desse områda vil normalt vera tydeleg merka, men forholda kan endra seg raskt. Hald stor avstand frå linjer og vis aktsemd.
Ved store snømengder eller oppbygging av skavlar kan det oppstå område med låg avstand til kraftliner. Desse områda vil normalt vera tydeleg merka, men forholda kan endra seg raskt. Hald stor avstand frå linjer og vis aktsemd.
Oppdaterte meldingar om aktuelle forhold via SMS-teneste
Det er etablert SMS-teneste der alle som ønskjer kan motta status-meldingar om aktuelle forhold.
isforhold regulerte vassdrag vil det alltid vera fare for område med og usikker is. Ver særleg merksam ved inn- og utløpstappetunnelar, kraftstasjonar o.l. Varierande vasstand generelt svake parti og store sprekker i isen langs land. kan vere skjult av tynne lag med snø og is. Mildtvær og kan føre til auka vassstand og mykje overvatn på magasistor avstand frå usikre område og vis aktsemd.
Gruppemelding «RSKVEST» for informasjon om forholda i Valldalen og Votna. Gruppemelding «RSKAUST» for informasjon om forholda i Sandvatn og Holmevatn.
Oppdaterte meldingar om aktuelle forhold via SMS-teneste
Innmelding i gruppene kan du gjera slik: Send SMS til 2229 med teksten RSKVEST eller RSKAUST (i eitt ord), og du vil straks motta sms-melding med oppdatert informasjon, samt ny informasjon ved endring. Om du ønskjer å stoppa meldingane sender du SMS til 2229 med tekst RSKVEST STOPP eller RSKAUST STOPP. (Med mellomrom mellom orda)
Vis respekt for inngjerding og skilting, vær forsiktig og ha en fin tur. Forhold kan endre seg raskt,
Vis respekt for inngjerding og skilting, ver forsiktig og ha ein fin tur.
Det er etablert SMS-teneste der alle som ønskjer kan motta status-meldingar om aktuelle forhold. Gruppemelding «RSKVEST» for informasjon om forholda i Valldalen og Votna. Gruppemelding «RSKAUST» for informasjon om forholda i Sandvatn og Holmevatn.
Forhold
Usikre isforhold På vatn i regulerte vassdrag vil det alltid vera fare for område med ope vatn og usikker is. Ver særleg merksam ved inn- og utløpsosar for tappetunnelar, kraftstasjonar o.l. Varierande vasstand fører til generelt svake parti og store sprekker i isen langs land. Desse kan vere skjult av tynne lag med snø og is. Mildtvær og nedbør kan føre til auka vassstand og mykje overvatn på magasina. Hald stor avstand frå usikre område og vis aktsemd.
Usikre isforhold
På vatn i regulerte vassdrag vil det alltid vera ope vatn og usikker is. Ver særleg merksam ved osar for tappetunnelar, kraftstasjonar o.l. Varierande fører til generelt svake parti og store sprekker Desse kan vere skjult av tynne lag med snø og nedbør kan føre til auka vassstand og mykje overvatn na. Hald stor avstand frå usikre område og vis
Vis respekt for inngjerding og skilting, vær forsiktig og ha en fin tur.
Forhold kan endre seg raskt, så meld fra om usikra forhold Hydro
Innmelding i gruppene kan du gjera slik: Send SMS til 2229 med teksten RSKVEST eller RSKAUST (i eitt ord), og du vil straks motta sms-melding med oppdatert
Forhold kan endra seg raskt, så meld frå om usikre forhold.
og skilting, vær forsiktig og ha en fin tur.
Vis respekt for inngjerding skilting, ver forsiktig og ha ein fin tur.
Forhold kan endre seg
Forhold kan endra seg
Vis respekt for inngjerding
kan endra seg raskt,
I første halvdelen av 1900-talet reiste Anders Beer Wilse fleire gonger til Sauda for å dokumentera industristaden. Wilse blir rekna som Noregs mest kjende fotograf. I denne artikkelen vil me visa fram nokre av bileta han tok då han var i Sauda.
TEKST KIRSTEN HELLERDAL FOSSTVEIT FOTO ANDERS BEER WILSE
Anders Beer Wilse moderniserte norsk fotografi gjennom teknikkar som augeblinksfotografi og illustrerande sjangerfotografi. Han hadde nye idear når det gjaldt val av motiv og forteljande og personleg fotografi.
Fotografia til Wilse dokumenterer norsk landskap, folkeliv og næringsliv i åra 1900 til 1949 og er slik den viktigaste visuelle kjelda ein har til denne perioden i norsk historie.1
Anders Beer Wilse blei fødd i Flekkefjord i 1865 og vaks opp i Kragerø. Allereie som 13-åring drog han til sjøs, før han så tok ingeniørutdanning ved teknisk skule i Horten. Truleg var det vanskeleg å finna arbeid på denne tida, og i 1884 emigrerte han til USA. Der arbeidde han mellom anna som jernbaneingeniør i Minnesota, noko som førte han på ulike kartleggingsekspedisjonar. På desse turane var ei av oppgåvene å fotografera. Her starta truleg fotointeressa til Wilse.2
I 1889 reiste Anders Beer Wilse tilbake til Noreg, og i mai 1901 etablerte han eiga fotografisk forretning i Kristiania.
Bunadskledde budeier, industri og kongelege
Wilse ønskte ikkje å stå i atelieret og ta portrettoppdrag, slik dei fleste fotografane på den tida tente pengane sine. Han ville ut og fotografera – bli «friluftsfotograf», som han sjølv kalla det.3 Slik blei Wilse ein reisande fotograf som tråla heile landet på kryss og tvers etter gode motiv. Desse motiva fann han i naturen, samfunnet og menneska han møtte.
Wilse heldt hundrevis av foredrag der han viste bilete frå dei mange reisene sine, og han skreiv to bøker. Han fotograferte òg dei fleste store personlegdomane på den tida, inkludert kongefamilien.
Ei tid arbeidde Wilse som fotograf på turistskip, og han besøkte Nordkapp 36 gonger. Tilsvarande tok han oppdrag med eigedoms- og bedriftsdokumentasjon4. Det kan ha vore dette som førte han til Sauda fleire gonger.
Denne artikkelen er henta får Sauda sogelag sitt nyaste årsskrift – ei innhaldsrik bok med mykje interessant stoff frå og om Sauda. Denne og tidlegare utgåver kan ein få ved å kontakta sogelaget. Informasjon om dette finn ein på sauda-sogelag.no
Fotografen Anders Beer Wilse syklar nedover ein kjerreveg. Handkolorert dias. Kjelde: Norsk Teknisk Museum.
Anders Beer Wilse var i Sauda minst fem gonger i perioden 1913–19345, ei spanande tid i Sauda med industrireising og etablering av eit nytt moderne samfunn inst i ein vestlandsfjord. Denne brytingstida –overgangen frå enkelt bondesamfunn til moderne industrisamfunn – interesserte Wilse. Han var god til å kjenna pulsen på samfunnet og vera der det skjedde for å dokumentera samfunnsendringane. Sjølv sa han: «Alt ettersom virksomheten øker, fra nybrottsmannens til industribyggerens […] skifter bildene noe karakter i de finere nyanser.»6
Wilse hadde eit blikk for det særnorske, og det gamle bondesamfunnet er motiv ein finn att i mange av bileta hans. Samstundes hadde han sin ingeniørbakgrunn og var interessert i moderne teknikk. I Sauda fekk han bruka begge desse sidene som fotograf.
Den første turen hadde han i 1913, altså før industrireisinga. Truleg var målet for reisa den nye vegen mellom Saudasjøen og Storskjer (bygd 1910–1913), og dette er motivet i dei fleste av bileta frå turen.
1919 – synfaring Neste tur var seks år seinare, og denne gongen var Wilse engasjert som fotograf for å dekkja ei synfaring med prominente personar. Temaet var Sørlandsbanen, som då var under planlegging, og på turen deltok mellom anna Stortingets jernbanekomite, stortingspresidenten, arbeidsministeren, generaldirektøren og banedirektøren. Dei hadde reist i eit følgje på 35–40 mann langs heile jernbanetraseen – og enda i Stavanger. Dagen etter framkomsten til Stavanger blei deltakarane tatt med på ein «lysttur» innover ryfylkefjordane. I Sauda var det
«Saude fabrik» er tittelen på dette biletet, men det kunne like gjerne vore «Den nye tid». Her ser ein dei store endringane manifestera seg på Klubben. Nærast i biletet den eldre busetnaden med små trehus, lenger bak dei svære og moderne industribygga.
«Storskjær-Saudesjøen Vei Ryfylke» står det på dette biletet.
Det var eit stilig reisefølgje som køyrde opp til Slettedalen.
Ei kvinne frå reisefølgjet står i forgrunnen og ser utover Slettedalen. Dette er altså ikkje «Hellandsbygden», som Wilse feilaktig har titulert biletet.
festmiddag med fylkesmann Larsen og ordførar Egede-Nissen som vertskap. «Stedet var vakkert, og hele arrangementet var utsøkt og stilfullt, helt ut en storby verdig», uttalte ein frå reisefølgjet.7
1922 – «Norge rundt» Neste gong Wilse kom til Sauda, hadde industrien sett sitt tydelege preg på bygda. Omnshallar og andre industribygg var reiste, eller under bygging, på Klubben. Dette blei også motivet for eit av bileta til Wilse.
Biletet av smelteverket inngjekk i ein biletserie som Wilse kalla «Norge rundt» – eit dei mange lysbiletforedraga hans.
Mellom 1910 og 1940 heldt Wilse over 850 lysbiletforedrag i inn- og utland. Ifølgje fotoarkivar ved Teknisk Museum, Thale
Sørlie, var dette formidlingsprosjektet viktig: I foredraga fekk publikum sjå bilete som svarte til forståinga dei hadde av seg sjølv og landet i tida etter sjølvstendet i 1905. Motiva spegla nasjonen og kva han hadde å by på: frå Lofotfisket til fruktblomstring i Hardanger, frå snødekte fjell og tømmerhytter til vasskraftutbygging og industri. Dei optimistiske bileta bygde slik opp under biletet av landet som ein moderne nasjon og gjorde Wilse til ei fotografisk superstjerne.8
Seks år seinare var Wilse tilbake igjen, på omtrent same punktet som sist, for å fotografera same motivet: Smelteverket. Nå var drifta komen i gang, og røyken stig over taka på fabrikkbygga. I forgrunnen
kan ein sjå bustadene på Søndenåhaugen – bygde etter hagebyprinsippet.
1933 – turistreise sommar
Sjølv om dei første turane til Wilse var konsentrerte om vegbygging og ny industri, la han nok merke til naturen i Sauda og motiva han hadde å by på. I 1933 kom han difor for å dokumentera natur- og kulturlandskap. Mellom anna køyrde han – saman med eit større reisefølgje – til Slettedalen.
1934 – turistreise vinter
Året etter gjorde Wilse ei reise til Sauda om vinteren. Wilse var ein føregangsmann når det gjaldt fotografering av vinterlandskapet.9 Det snøkledde landskapet hadde lenge blitt sett på som noko
ugjestmildt og lite attraktivt, men det endra seg med Wilse sine foto, godt hjelpt av ei aukande interesse for skisporten. I Sauda besøkte Wilse mellom anna Svandalen, der han fotograferte bygningar med snødekte fjell i bakgrunnen.
Bileta me har vist til nå, har vore nokså tett på motivet, komponerte med ein nær forgrunn og med eit større landskapsrom i bakgrunnen. Unntaket er bileta av smelteverket. Her har Wilse klatra opp –med sitt 10 kilo tunge kamera – til eit høgt punkt i terrenget eller kanskje opp i eit tre – alt for å få det beste perspektivet.
Slike perspektivbilete tok han òg frå andre stader i Sauda, mellom anna av Øyra og Åbøbyen.
Stovehus i Svandalen.
1
Wilse i dag
Me veit ikkje så mykje om kven som fekk sjå bileta Wilse tok i Sauda, eller kor dei blei distribuerte. Men det kan godt vera dei har blitt viste i andre delar av verda. «Mine fotos går verden rundt», var eit av Wilse sine slagord. Det var på mange måtar sant. Han fekk selt bileta til agentar som sytte for å spreia bileta over store delar av Europa og USA. Postkorta med Wilse sine bilete på var òg populære. Hadde Wilse levd i dag, hadde han truleg delt bileta sine via eigne nettsider og sosiale medium, slik som fotodelingstenesta Instagram.
Wilse var banebrytande i si tid når det gjaldt komposisjonar og valet av motiv. 10 I dag er dette ein del av vår felles biletarv. Men me har kanskje òg arva Wilse sin teknikk og måte å sjå verda på? Tenk på det når du rettar mobilen eller kameraet mot eit motiv på den neste turen din! •
NOTER
) Nasjonalbiblioteket https://www.nb.no/dokumentarv-inasjonalbiblioteket/wilsearkivet.
2) Norsk Folkemuseum https://norskfolkemuseum.no/ anders-beer-wilse. 3) Bjorli 2015.
4) Bjorli 2015.
5) Jf. bilete publiserte på Nasjonalbiblioteketa nettsider.
6) Nyquist 1985.
7) Lorentzen 1949, s. 127.
8) Sørlie 2015.
9) Erlandsen 2000.
10) Seim 2015.
‘Anders Beer Wilse’. Norsk Folkemuseum. https://norskfolkemuseum.no/anders-beer-wilse (1.8.2022).
Bjorli, Trond Erik. ‘Fra genre til dokumentarfotografi’, Museumsbulletinen 79 (3), 2015, s. 4–11.
Erlandsen, Roger. Pas nu paa! : nu tar jeg fra hullet! Oslo, 2000.
Lorentzen, R.A. Minneverket om Sørlandsbanen. Oslo, 1949.
Nyquist, Finn P. Det var i de gode gamle dage. Oslo, 1985.
Seim, Marie Fongaard. ‘#MinWilse’, Museumsbulletinen 79 (3), 015, s. 12–15.
Sørlie, Thale. ‘Paa Reise med Wilse’, Museumsbulletinen 79 (3), 2015, s. 16–19.
‘Wilsearkivet’. Nasjonalbiblioteket. https://www.nb.no/dokumentarv-inasjonalbiblioteket/wilsearkivet/ (1.8.2022).
Alle foto tilhøyrer samlinga til Norsk
Folkemuseum, om ikkje anna er nemnt biletteksten.
– Både fagutdanning og teoretisk utdanning er høyt etterspurt i arbeidslivet.
Professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, Torberg Falch, Aftenposten, 2. jan 2018.
Etter fire år hos oss, kan du gå ut med både ønska fagbrev og spesiell studiekompetanse med realfagsfordjuping og dertil tilleggspoeng. Med Yrkes- og studiespesialisering (YSK) kjem du altså ut med dobbel kompetanse.
Døra er open til vidare ingeniørstudier, og du blir ikkje framtidig “papir-ingeniør”, men ein med mykje og relevant arbeidslivserfaring og kunnskap om produksjonsprosessar. Og ikkje nok med det: du får òg løn under opplæringa.
YSK er eit tilbod for deg som vil gjere meir ut av di vidaregåande opplæring, for deg som jaktar dobbel uttelling.
Sjekk nettsidene sauda.vgs.no eller facebooksidene til Sauda vgs. Du kan gjerne ringe eller sende rådgjevar Hans Hylen Solberg ein sms: 472 36 441.
www.sauda.vgs.no Tlf. 51 92 28 00 sauda-vgs@skole.rogfk.no
Kalhagen og Øyra. Ukjent årstal, men truleg ein gong på byrjinga av 1930-talet.
