MEIDELLS ØRNEREDE side

Ove Meidell (1903-42) var zoolog, oppvokst i Stavanger, som forsket på bier og humler, rovfugler og andre fugler. En veldig lovende forskerkarriere tok slutt da han døde i 1942, bare 39 år gammel. Mye av forskningen hans foregikk i Suldal, særlig i Bråtveit og Mostøls-området. Han etterlot seg et stort arkiv med bilder, dagbøker m.v.

Per Thomsen (1905-83) var skolekamerat med Meidell, og ble senere redaktør i Stavanger Aftenblad og en kjent skribent, bl.a. i Stavanger Turistforening sine årbøker. Denne artikkelen fra Aftenbladet 8. juli 1939 er den eneste skriftlige øyenvitneskildringen av Meidells forskning.

Ove Meidell i Mostølsområdet i 1938.

Per Thomsen har vært på ferietur og dumpet opp i en sensasjon i Suldal

Dette ørnereiret kan vi jo sykle bort til

PER THOMSEN STAVANGER AFTENBLAD 1939

Egentlig var jeg reist opp til Suldal for å prøve Fjorddrotten og den nye ferja som heter Suldalsporten, og det er like godt jeg for ordens skyld med en gang erklærer den for å være gode greier. Riktignok er det jo så (påstås det) at turister ikke reiser til Norge for å drikke øl og heller ikke reiser over Suldalsvatnet for å sitte behagelig under tak, men derimot for å nyte naturen, hvilket jo naturligvis også kan gjøres sittende på en ristende ostekasse om bord på «Osen». Men det kan jo inntreffe, selv i Suldal, at det eksempelvis regner, og alt i alt må det innrømmes at oppfinnelser som «Fjorddrott» og «Suldalsporten» har sine fordeler.

Det var altså derfor jeg drog på feriereis til Suldal denne gang. Jeg ante komfort og ingen fare, da det plutselig meldte sig et ørnereir på en livsfarlig hylle oppe i en utilgjengelig fjellvegg, ett av disse steder der P. W. Zappfe sier at «tyngdekraften drypper honningsøtt fra luftige gesimser».

Jeg tør si med stolthet at jeg i denne avgjørelsens time ikke nølte et sekund. Da ørneredet på den karrige fjellsprekk viste sig i et lokkende blink på horisonten, oppgav jeg «Suldalsporten»s bekvemme stoler, hvorfra man kunde nyte bratte stup en gros i alle himmelretninger som dessert, og svang mig raskt over rekka

Ung kongeørn. Foto: Rune Roalkvam

for å fire mig ned i en robåt. «Led mig til reiret», sa jeg med samme flegma som når Jonas Fjeld med årene svulmende som ståltrosser kort erklærte: «Vis mig liket».

En overrumpling

Det hadde sig slik at det om bord på «Porten» foruten mig var enda en passasjer til. Det var en som hadde syklet på harde livet gjennom tunnelene i Suldalsporten for å nå «Suldalsporten». Styrmannen om bord meddelte mig på en forsiktig forespørsel at det var medhjelperen til Meidell.

Her var et holdepunkt. Min gamle skolekamerat Ove Meidell lå ganske riktig oppe på Mostøl og studerte fugler, visste jeg; og jeg hadde så menn tenkt å besøke ham denne gangen. Altså rekognoserte jeg mig bort til min medpassasjer og spurte hvordan det gikk med Meidell og hvordan fuglene hadde det for tiden og om han sjøl var hjemme på Mostøl i dag. Da var det at medhjelperen, som het Mathiesen og var student, sa at han skulde treffe Meidell for de skulde opp og se på et ørnereir sammen.

Så jeg sa straks til studenten at dette passet glimrende, så kunde jeg treffe Meidell med en gang, jo før jo bedre, og hvis jeg kunde hjelpe dem noe oppe i ørnereiret, skulde jeg gjerne det, forutsatt det ikke stred mot noen av tyngdelovens paragrafer.

Videnskap og journalistikk

Altså hoppet vi av på nærmere bestemt sted og rodde i land. Og da Meidell litt senere kom med et annet fartøi blev han stilt overfor mig som fait accompli. Det tør nok være avgjort at hvis noen – og især en avismann – hadde spurt på forhånd om å få være med i reiret var det blitt nei i neven, men vi gamle klassekamerater pleier jo ikke ta hensyn sånn. Vi kan ikke riktig ta det høitidelig at gutter, hvis hemmeligheter fra den tid vi så godt kjenner, nå skal være alvorlige videnskapsmenn som «på henvendelse uttaler at han utover dette dessverre er avskåret fra å meddele videre opplysninger». – Kan du ikke skrive noe om at dette er Statens viltundersøkelser som henhører under Skogkontoret Landbruksdepartementet, og holde mitt navn utenfor da, sa Ove. Jeg er bare assistent jeg nemlig og dessuten er arbeidet rent videnskapelig. – Hvad skulde jeg skrive om reiret da, si at det var en fugl uten å nevne hvilken? Du må huske at du er fra Stavanger og at mange kjenner dig. Du og ørnen sammen er godt stoff. For resten kan jeg risikere at en eller annen som farer over vatnet her får greie på det og så har du en annen avis på nakken, kanskje en ukjent journalist som du ikke liker. – All right, det hjelper vel ikke, sa Ove da. Nå må jeg jo ta deg med likevel. Men glem ikke ditt eget navn, for du er vel den første norske journalist som har vært i et ørnereir og det har vel også en veldig interesse, tenker jeg; husk alle som kjenner dig. Men skriv ikke hvor det er henne.

Litt om ørnereir

Det var en suldøl som hadde funnet reiret – et sted hvor paret hadde hatt reir før. Ørnen er en sjelden fugl i Norge, iallfall den egentlige ørn, kongeørnen eller

Ove Meidells eget bilde av ørnereir i Suldal med en stor unge.

landørnen. Her i Rogaland er den kanskje mer almindelig enn noen andre steder, især da i Bjerkreim og Dalane og i de nordre fjelltraktene. Men det er bare ytterst få reir som en vet om. Ørnen er på en måte en eksemplarisk fugl, den inngår som regel ekteskap for levetiden og pleier å ha reiret på samme sted år etter år. Den velger alltid en utilgjengelig hylle i en fjellvegg. Jeg har snakket med en forarget Bjerkreimsbu som hadde et ørnereir rett over huset sitt, høit oppe i stupet, og slik at han ikke kunde nå å skyte i det. Han kunde ovenfra se så pass at han så det ytterste av reirplassen, der det lå ull og lammebein. Da pleide han å skyte på det, bare for å gi sinnet luft.

Dette ørnereiret som Meidell nå undersøker i Suldal er – så vidt han visste iallfall – det første reiret som videnskapelig er undersøkt i Norge. Det ligger nemlig merkelig fint til – «vi kan praktisk talt sykle bort til det», sa han da vi gikk oppover. (Det kan allerede nå tilføies at han i så fall må ha tenkt på en av de syklistene som opptrer på line på sirkus).

«Du må huske at du er fra Stavanger og at mange kjenner dig. Du og ørnen sammen er godt stoff.»

På geitasti

Vi klatrer opp over en geitesti gjennom skogli med blåbærlyng og myr i botnen, slik det pleier være i Suldal. Bratt er det, og luften er fuktig og varm og sterkt krydret. Vi er fire utenom mig. Meidell og Mathiesen, bonden og en av sønnene hans, en unggutt. Det er nå sjette gangen Meidell skal i reiret for å kontrollere ungens vekst og ikke minst dens matseddel. Han er litt bekymret, for de to siste gangene hadde den minket i vekst, simpelthen tatt av … og han fryktet bent fram for at den skulde være død nå. Det er tydeligvis dårlige tider i ørneverdenen med vanskelig tilgang på mat. Men så hadde også disse ørnene vært snille og latt lammene være i fred hittil.

Da vi kom frem på et stup og så avgrunnen under oss, viste Meidell meg reiret borte i en loddrett fjellvegg. Det var noen avsatser i veggen, og på en som stod helt for sig selv med noen små raunebusker som potteplanter på altanen, var en mørk kvisthaug, reiret. Med kikkert undersøkte han det. «Ungen e dau», sa han mismodig. «Den ligger ganske stille og flatt». Mathiesen og bonden, ja endatil jeg, kikket for å se om vi kunde komme til et annet resultat, men de andre så ingenting røre sig, Og jeg for min part så ikke hvad som var unge i det hele tatt. Jeg sa derfor at jeg trodde den var død jeg også.

Fra stedet hvor vi stod, en hundre meter fra reiret eller så, plukket de opp noen fjør og bein. Her pleide nemlig foreldrene ha anretningsrom. De slepte ofrene sine hit og slet dem i stykker her, før de serverte maten for avkommet.

Anvendt tindesport

Så måtte vi klatre over og rundt og forbi, og fulgte en geitesti som yndefullt slynget sig på grensen av det bastante fjell og det tomme intet, mens gresstorvene viftet kortbølger ut i eteren for hvert skritt. Det gikk geitesti til vi var rett over reiret, men om ørnen hadde valgt plassen av den

Skisse av ørnereiret fra Ove Meidells dagbok fra 1939.

grunn vet vi jo ikke. Nå gikk det som en slags to ned over; tauet blev festet i et tre og Meidell og Mathiesen forsvandt utfor kanten for oss. Jeg holdt mig i en liten raun (det er det som før nevnte Zappfe i sin tindebestiger-jargon kaller for et «vegetabilsk håndgrep») og kikket ned, bestemte at jeg våget mig i tauet ned til neste hylle.

I mens var forberedelsene i gang til å få Mathiesen over på den isolerte hyllen der reiret lå. Oppe på toppen lå det tau klart, bonden festet dem i trær og firte dem ned. Mathiesen fikk det ene bundet om sig, det andre holdt han i. Mens guttungen stod som signalpost og bragte Meidells ordrer «hal inn» og «slakk ut» videre opp til bonden, blev så Mathiesen fraktet over de 7-8 metrene ned ingen ting og stod på reiret. Nede ved foten av fjellveggen – mer enn tilstrekkelig langt nede også – var det en ur. – Godt syklet, sa jeg til mig selv.

Ungen på vekten

Meidell hadde selv vært borte i reiret flere ganger, men der borte var ikke plass til å undersøke ungen, så nå lot han Mathiesen gå bort for at han kunde sende ungen tilbake i en ryggsekk til ham. – Han lever og er vokset! Meldte Mathiesen. Stor begeistring. Og da ryggsekken med ungen i kom i tauet og Meidell halte den over, samtykket han, den er vokset godt i dag! Kunde han kjenne på ryggsekken.

Så kom ungen for dagen, en stor brun lubben fugl, helt fjørkledt, mørkebrun med gule sjatteringer og krumt nebb, som den av og til åpnet for å se sinna ut. Den lå rolig og flakset ikke. Nå var den 5 uker gammel, og Meidell antok den vilde bli i reiret til den var omkring 2 måneder.

Vekten var imens brakt på plass, og plassert med brett, notisbok og blyant lagt klar, den lille hyllen i fjellet var gjort om til arbeidsplass for zoologen, mens jeg kunde se folk holde på å slå på en mark langt nede, omtrent i synslinjen fra mig til Mathisen. Alt blev gjort grundig, mål og vekt notert, fjør og nebb og klør studert, og mens Meidell undersøkte ungen, samlet Mathiesen opp alt han kunde finne av rester og indisier og bevismateriale borte i selve reiret. Omtrent en times tid tok det hele, før ungen var kommet på plass igjen – etter å være fotografert – og Mathiesen var halt tilbake til menneskesamfundet igjen.

Denne fem uker gamle ørnungen veide nå omkring 3 ½ kilo, og den hadde kroen velfylt, så det var visst ikke lenge siden den hadde spist. Men foreldrene så vi overhodet ikke noe til. De satt nok et eller annet sted i fjellveggen på den andre siden og voktet på oss.

Dermed var dagens arbeid gjort i ørnereiret, og vi trakk oss tilbake for at familien i fjellveggen igjen kunde fortsette sitt hjemmeliv i reiret. Om noen dager skulde Meidell komme igjen.

Naturligvis manglet det ikke på spørsmål om hvorvidt det hadde vært lammefrikase til middag, men Meidell ville hverken fortelle mig eller bonden noe om hvad der var funnet i reiret. Det var som sagt videnskap. •

En større artikkel om Ove Meidells liv og virke i Suldal blir trykket i Suldal Sogelag sitt årshefte.