Page 1

Forsvinningspunkt Dikt fra lokale poeter Gratis


Jonatan Lohne Anabalón

Det som ikke skjedde Har i rett og slett blitt hoodwinked? Steike for ei dame.. ho glei rett inn i såret som lå ventende som en fryst dam, og som no begynne å smelte i lynet av det plutselige milde været. No trille det bekka nerrover prøvende steg og tar me inn i lysninga i ikke har vært i på lenge.. har i vært der før i det heile tatt? Ho kyssa me. Eller va det i som kyssa ho? Etter mye klomsing og sjonglering av om og men. Men i natta holdt i ho mot magen min og blei til tida svelgt inn i et abyss av kjærlighet i ikke har tørt å hoppe inn i på lang tid. Å våkne opp med ei jente man lik, ja til og med merkelig tidlig, har blitt glad i. Frokost. "Tør du ikke å se me inn i øyan?" Hos ser på me, hold me, kysse me. Nydelige jente. E i bare et tilbehør i en travel hverdag? Nei, i forstår, i e et forsøk, en utfordring, en verden man kan bunjyjumpe inn i og sprette ut av. E det d du e for me? Bekkan lekk.. men vil i bli sammen me d? ja. Og nei. Kanskje det e for det beste. Kanskje i treng å klatre litt meir på det fjellet som så nylig har brákt opp av jorda foran føttern mine men det gjør vondt. Og i skulle gjerne holdt d i natta igjen. Holdt nokken i natta igjen. Men den sprekka e min. Det såret e mitt. Og det e deilig å føle


nokka dypt igjen. Å ta nokken forsiktige skritt ut på lina over avgrunnen. I leike. Det e og blir en dans. Og i e spent på ka som skjer. Ha det gøy man. Nyt den lidelsen som kommer utfra gavan og dem yrende mulighetan som overraske og overrumple. Det e og blir en gave. Å smake sola på tunga. Å føle havet i lungan. svøm broder, i e her, passe på, elske d og tror på d. Stå på kamerat! Så ser vi ka som skjer..

ekskrementempati I blei født i en funk av urin og ekskrement du og baby I består av pur kjøtt, blod og geni du og baby I e full av sprekka, usikkerheta og sår du og baby av og til lage i trompetlyda med rompa du og baby


en dag mĂĽ i begrave mine kjĂŚre du og baby en dag ligg i og rĂĽtne i jorda du og baby I kjenne d.


Ordet som aldri slutte å innvadere han trekker hånden opp av maurtuen og sannelig hadde han ikke rett;

en LAPP.

Han pakker den opp i kraftige sprellende bykst i et febrilsk forsøk på å riste av seg maurene som er godt igang med sin tredje bølge invasjonsstyrker etter å ha mottatt et smileystempel fra verdenssamfunnet som svar på søknaden om å okkupere ´uidentifiserbar kropp´ i den hensikt å lokalisere og eliminere alle masseødeleggelsesvåpen som truer verdensfreden.

LAPPEN er åpnet.

Pupillene hans beveger seg i sloooow motion, litt for litt, sakte men sikkert, ned mot den lille kolonien


av svart på hvitt.

Et ord: "Døende." som et klubbeslag mot skallen, som en øks mot det fryste havet inni oss, stråler ordet gjennom hans spørrende kropp som en flokk fugler blåst av den siste vind fra en planet som hinter om sitt avloggingsprosjekt


Yun Einar Andersen

Dialectic heart I'm at war with myself you say I love you, and I do then suddenly I strike with soft meat and slender songs wish we could just explode but the covers are warm and the glass of water is sitting there

I'm at war with myself touching my penis you break down in front of me I want to hug you but I threaten myself see, it's all so sweet even when I hit you we can laugh and kiss


I'm at war with myself no chairs left for me I was waiting for another girl so you went alone now there is a man in you he isn't me, he doesn't even read but he takes you to bed from the empty place I dropped you

I'm at war with myself can't even eat without you you were my planet space is cold

Hele greia gutten står stille midt på dansegulvet midt på motorveien mister det han har i hendene mumler, grubler, subber rundt stubber av store verk skrive ned det han ser i blanke blikk, banke skikk inn i formløse hoder færre og færre å hate, færre og færre å elske, altfor mange andre tusen steder å koble seg på, ingen steder å bli han bøyer seg ned for å plukke opp det han mistet blåser på det, tørker støvet av det dansesko feite felger


Når hjulet dreier Jeg sitter i lenestolen og lytter til en storm menneskene blåser vekk med all deres kakling flammene i peisen fortærer en planet jeg sitter og nipper til en ny verden Jeg sender bud på et troll av en frisør hun kryssforhører hår og beskytter meg hun klipper av det som faller av jeg greier meg ikke selv Rasende buser trompetisten inn han hyler og rister meg sanseløs jeg hoster et forkvaklet "se det, det er en som kan sette tonen" Det er så mange saker liggende på hylla flere enn en til hver flere enn tusen til deg og meg flere enn alle trådene i alle bukser i verden Jeg begynner å lure på om jeg er hjemme møblene her ser kjente ut tigrene på veggene snakker til meg sier jeg er blitt gammel


Jeg skjermer meg for måkebilen med et foto av meg selv det spiller ingen rolle jeg snør ned likevel Jeg ser en hund spasere over broa jeg prøver å følge etter og gni vannet av brillene men jeg setter meg fast i noe avskyelig slagg Jeg får ikke til å høre det jeg pleide å si gamle, fleskete setninger med alt for mye saus nok til å drukne en liten familie nok til å oversvømme tankene mine

Bakken kjennes varm og jeg er ikke fin på det jeg legger meg ned i mørket lar sommerfuglene dekke kroppen min


Paal Maage Elstad Notater; tid og rom Åpenlyst i nattemørket: blomster I skul i nattemørket: blomstenes språk

Gå fra rom til rom i nattemørket. Trene på å fryse ord i tid. Skrive frem lyset i usynlig skrift.

Morgen: Språket legger seg kaldt mot vindusruten.

Jeg våknet med et sinne.

Åpenbart i kroppen: lyder av «nå-tid» I skul i kroppen: hjertets lukt

Sengen: her observerte jeg først at håret hennes grånet.

Påstand: kjærligheten var størst i små rom.


Sengen var så liten, at den falt gjennom lyspartiklenes filter. En liten seng. Et evig mørke. En stor kjærlighet.

Lysvevens duk klebret seg til veggene. Vi lå usynlige, og studerte detaljene rundt oss.

Stryker hånden mot det kalde vindusglasset. Visker bort nattens begivenheter.

I huset: Du er det som holder den indre monologen igang.

Din rolle i huset: Å våkne til Å sovne fra

Ditt arbeid: å skissere dine vaner.

Hendene bæres fra rom til rom.


Du skulle ønske rommenes beboelighet hadde et navn du kunne tiltale det ved.

En lysende lukt. Stuen med åpne vinduer. Støv. Gamle tremøbler. Eksos. Regn. Ettermiddag. Blomster.

Kroppen er gammel og tørr. En sakte adskillelse: den gamle kroppen, og verdens fuktighet. Graver hendene grådig ned i den fuktige jorden. Som: en siste romanse.

Skriften bærer i seg et ønske om å være selvstendig. Å skyte friksjonsfritt gjennom verden: Et blikk. Løv, eller hårstrå, som løsner og faller


Å studere tomme dobbeltsenger (på nært hold) Å studere tomme tallerkener (på nært hold) Å studere tomme klær (på avstand) Å studere tomme hus (med øynene lukket)


Jørn Mükestad

Fremtiden er lys Vi ser. Den spiser opp natten fra bak fjellet opp, over hele himmelen. Den er umettelig, et barn som sikler tydelig av godteriet i butikkene. Snart vil den spise oss. Det er ingen utvei. Vi ser.

Vi tror vi ser.


April Jeg kjente en gang en kunstner som het April. Hun fløt mellom to verdener På den ene siden av speilet, naken og alene. Et sted sluttet vi å se etter refleksjoner begynte istedenfor å lete etter sannheten vi ønsket. Sannheten om at vi ikke bare ser refleksjonene som stirrer, men at vi er refleksjonen Som vil strekke ut hånden til et speil og si Hallo, jeg vet ikke om du burde vise meg alt det du viser meg, før hun går inn i refleksjonen som sier: kom, og bli én.


Den vi glemte Bak lyset møtes du. Det stirrer på rommet med deg men følger deg ikke hjem. Glemmes du? Du er ingenting å minnes lenger. Deler opplevelsen med lyset. Å ikke lenger vite hvor du skal eller hvem du reiser med. Du skimter gjenferdene som ler. Du vet hva de ler av. Du er der. Du har ikke lenger noe valg. Du kan bli gjenferdet. Ønsker ikke å våkne. Drømmene blir uvirkelige men du vil heller drømme. Av alle drømmene velger du denne.


Den vi glemmer Hvis jeg fortsatt eksisterer N책r solen sluker Mars, hvis jeg enda skriver n책r solen slukner eller jeg flyter stille i det sorte intet, da skal jeg gi meg selv lov til 책 tenke p책 deg igjen.


Fredrik Hagen

Det mørkerøde Akkurat i det du lukker igjen døren skjønner jeg at du har funnet en måte å forsvinne på.

*

Det er slik det fortoner seg for meg nå: Om jeg løper (eller om jeg flyter) av sted og du blir stående i ro, så vil du bli mindre og mindre helt til jeg ikke lenger kan se deg.

*

Dersom jeg akkurat nå, altså akkurat i dette øyeblikket, skulle løsne fra deg ville jeg drive bort uten å ha med meg et bilde av deg.


Jeg har aldri tatt en bilde av deg når du gråter.

Akkurat i det du lukker igjen døren innser jeg at jeg kommer til å glemme hvordan du ser ut når du gråter. Jeg kommer til å glemme det.


Du sier: Gutten min, sånne som oss får det bra til slutt. Og du sier at det er jeg som er den minste av oss selv om jeg kan dekke hele ansiktet ditt med hånden min. Og du forteller at når du dusjet den dagen var det som om vannet rant gjennom øyelokkene dine og inn i kroppen. Og du sier jeg vil forandre meg, noe vil skje som forandrer måten jeg leser på, som forandrer måten jeg tenker på, som forandrer måten jeg savner deg, måten jeg prater på, måten jeg behandler ensomheten på.


Det går akkurat som du sier, en dag forandres jeg. Det er som om noe griper tak i beina mine og jeg slutter å være våken. Jeg forsvinner. Som en idiot sier jeg høyt til meg selv; helvete, åh helvete, åh faen, hva faen.

*

Jeg ligger på sengen og griper etter noe usynlig eller kanskje er det et forsøk på å vokse eller kanskje sover jeg enda eller kanskje er det noe som raser ned mot meg som jeg ikke klarer å se enda.

*

Om jeg prøver å forestiller meg hvordan tankene mine ser ut er de mørke eller mørkerøde.

* Ikke gjør dette mot meg, jeg vil heller gjøre det mot meg selv.

* Og akkurat i det du lukker igjen døren skjønner jeg at du har funnet en måte å forsvinne på.


Sofia Marie Hamnes

By I Livene deres lyser mot meg fra vinduene deres som lekker minner ut i høstlufta, byen har så mange etasjer

By II Det er menneskene som forundrer meg; mennesker og brostein og bygninger om hverandre, slitte, grå ansikt og slitte, grå brostein og slitte, grå bygninger med fasader som skriker etter maling, brostein som drukner under vannmasser og hjul og føtter som bærer ansikt som tar til seg inntrykk sterkere enn brostein og bygninger, og ansiktene ser og ser og ser til de er like slitte og grå som brosteinene under og bygningene rundt.


By III Vi puster inn med bølgene, de klapper stranden lett på steinene for hvert sekund, stryker bryggen langs plankene og byen puster ut gjennom kloakkrørene mens måkeskrik blander seg med surkling i tangen.


R

#101 Når eg drømmer om han, tenker eg på deg. På det rufsete håret ditt, og på at vi at vi aldri har hatt ein dyrebar samtale, men at vi har sett den same britiske komedien sikkert hundre gonger. På at du seier at eg er søt når eg faller ned trappa utanfor huset ditt. På at du seier at eg er søt når eg gløymer og gå av bussen. På at du lyger for å verke meir spanande. På at eg lyger for å verke meir spanande På når du seder meg meldingar fordi du er full. På når eg sender deg meldingar fordi eg er full. Vi er redd for det same. Derfor droppar vi dei dyrebare samtalane, og ser den britiske komedien ein gong til.


Jonas Rudjord

Gottesmord Panopticon Øyet i ringen Du ser meg Jeg stirrer på solen Det svarte objektet som opplyser oss alle Hvorfor skjuler du deg i en systematisert forborgenhet? Panopticon, du reflekterer kun en død metafor Jeg er ikke en av dem som lengter etter å ta din plass


Kilimanjaro Jeg tenker av og til at før jeg får barn vil jeg bør jeg klatre til toppen av Kilimanjaro Jeg tenker av og til at det noe alle burde gjøre for jeg mistenker at da ville verden vært et bedre sted


Etterord av Kristian Hæggernes

(koro XLIX) Jeg skriver for å viske ut min tapte ungdom, jeg jakter på en setning eller en diktlinje som leder mot et forsvinningspunkt som sluker alt jeg aldri fikk til, jeg vet ikke om det betyr at jeg faktisk skriver for å slutte å skrive, men det er i hvert fall ikke det jeg vil, kanskje vil jeg skrive meg selv yngre, og ned i undergrunnen igjen, ned i underskogen heller enn å drukne i løvkronene, jeg skulle ønske jeg kunne sende inn tekster til forsvinningspunkt, vente i spenning på om de ville trykke dem, og ikke si noe til venner og kjente om hvordan jeg håpte jeg snart skulle debutere


www.facebook.com/forsvinningspunkt Fremside: Hilde Otteren Trykket med støtte fra Trafo.no


Forsvinningspunkt #6  

Diktfanzine fra Bergen.

Advertisement
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you