Forsvinningspunkt Dikt fra lokale poeter
Jonas S. Rudjord
Av jern, av jord, av luft, av tid stemmen til Tom Waits natt til søndag tre geistlige i en sofa
Det er hemoglobinet i blodet som tar opp oksygenet som lungene puster inn, og samtidig gir den karakteristiske røde fargen. Man kan se hvor livstungt blodet er på hvor rødt det er. Det som kommer fra lungene vil være nesten lysende. Det som kommer til lungene vil være mørkt. Hemoglobin er jern. Dette er oksidering.
natt til søndag tre geistlige i en sofa kjenner på pulsen
Noe som går igjen i de forskjellige mytologiene er at verden kom til blant annet gjennom urvesenets kroppsvæsker. Det ligger en sannhet i dette. Vi begynner som kroppsvæsker og kropp. Tanken, ordet og idéen er sekundær. Egyptisk, norrøn, japansk.
tre geistlige i en sofa kjenner på pulsen det finnes retninger
Hvis man ser på utviklingen av Leonard Cohens vokal fra Songs of Leonard Cohen (1967) til Old Ideas (2012), må man konkludere med at på neste album vil sangen hans gå under 20 hertz. Det vil da være umulig for det menneskelige øret å oppfatte lyden. Derimot vil man kunne kjenne lydvibrasjonene gjennom kroppen. Til Cohens forsvar har sangene hans alltid vært av den typen som føles. Sang for elefantene.
kjenner på pulsen det finnes retninger pust inn pust ut
Det finnes en hypotese om at kontinentene først ble formet av bakterier som fortærte stein og defekerte stein. Molden vi dyrker vår mat i har vært annet organisk materiale, nedbrutt av mikroorganismer, sopp, mindre dyr. De fleste grunnstoffene i universet er avfall fra de første døende stjernene. Vi er nedbrutte. Vi er avfall. Til jord skal du bli.
det finnes retninger pust inn pust ut stemmen til Tom Waits
"Den gode formen for forfall". Det trengs et moralsystem som tar for seg dette.
pust inn pust ut stemmen til Tom Waits natt til søndag
Forvitring og forråtnelse. støv, aske, mold, rust. Dikt skrives med en finger i disse stoffene. Selv dekadente kulturer gjødsler fremtiden. Når mennesket slutter å være vakkert, kan det gå over til å bli fagert. Vi elsker våre besteforeldre.
stemmen til Tom Waits natt til søndag tre geistlige i en sofa
Maiken Bolset Horne jeg er fra et sted hvor vi slet ned veggene med volum vi løp hele tiden gjennom rommene som førte til hverandre i en sirkel sengestolpene rakk aldri å bære barndommen vår inn i noe annet vi brukte opp huset og flyttet den dagen naboen slo fire av kattungene fra det nye kullet i hodet vi kjører forbi når vi besøker gjenværende familie det står ustødig som en pose noen har dratt opp fra jorden og fylt med en kvinne som visstnok skyver ting frem og tilbake slik det passer henne mon tro hun vet, at både jeg og min søster har tisset i vasken hennes og at en sussex-hane løp rundt uten hode i urtehagen hun er fra byen, der de tror henrettede høner som går rundt uten hode er en myte der jeg behandler min leilighet som et hostell, hvor jeg kun sover og skifter
der de går med en inderlig tro på seg selv fuckhoder, de løper altså selv rundt uten hjerne og vet det ikke jeg går til botanisk have, min mor har sagt at det biologiske mangfoldet kjeder henne hun bruker en leppestift som har sin karminrøde farge fra cochineal-lusen noen ganger ser jeg for meg at munnen kryper rundt i ansiktet hennes en handlepose raser rundt på parkeringsplassen to personer tar på hverandre under en blodbøk gartneren kommer gående, jeg skal ikke stå der og røyke under epifytten, sier han han passer på et sted og har det uttrykket min far hadde da han bar oransje gresskar over jordet, frem og tilbake frem til natten kom og det så ut som gresskarene bar ham inn og ut av mørket det hendte klærne vi hengte til tørk blåste ut over jordene jeg går forbi duetrær og victoriablader, til jeg står ved inngangen igjen posen har lagt seg til ro ved et bakhjul, der den blir ved med å puste
Sunniva Storebø
Enkelte ting jeg lenge har sett for meg og ting jeg alltid hadde gledet meg til som å huske hvilke klær du har i klesskapet ditt som å kunne ha noen favoritter nei ikke den nei ikke den heller ja den skjorten er fin den kan du ha på deg
som å vite hvordan du ligger i sengen om natten du liker dynen mellom beina det gjør jeg også
eller som å være klar over hvilke land du har besøkt og hvor ofte du blir syk og hvilke filmer du gråter av
I rommet er det lampe seng kart klær bøker mennesker og så videre
to mennesker og menneskene er oss og vi ligger ved siden av hverandre i en seng og det er morgen og det er tidlig og ingen sier noe
ingen sier noe og etter kort tid slår det meg at jeg kommer til å klare meg uten deg om du skulle gått til en annen ville jeg klart meg og det skremmer meg
nei jeg vet ikke, sier jeg som om du hører alt jeg tenker men du spør ikke hva det er jeg ikke vet
så vi fortsetter bare med å ligge ved siden av hverandre i en seng en tidlig morgen og ingen sier noe Enkelte ganger fører jeg lange samtaler med andre mennesker uten å vite hva de snakker om jeg bare nikker og ser interessert ut myser litt med øynene og sier ja og å * Det er midt på natten og du bestemte deg for å ringe meg og spørre om jeg liker vann? Ja liker du vann? Det er klart jeg liker vann alle liker vann Er vann viktig for deg? Man trenger vann for å overleve Trenger du meg for å overl…
Samtalen bryter eller du legger på Jeg legger på og legger meg ned Jeg sovner og våkner og ringer God morgen jeg skulle bare si at kroppen min består av 7075% vann Ja? Samtalen bryter eller jeg legger på jeg legger meg ned og blir liggende
Endre Kvam
Ildhestene Jeg ligger, strukket ut i natten. Lyset bølger inn gjennom vinduet, renner nedover veggen, før det trekkes tilbake. Bare jeg og mørket er igjen.
Det er ikke helt mørkt: Jeg brenner. Gatene av nedtrampede konkylier, jeg er helt alene, ikke et menneske kan høre meg.
Men jeg kan høre det: havet tørkes ut, natten er en endeløs slette, så mye plass! Ildhester! Ildhester springer ut av nattas mørke tanker.
Hjertene hamrer ut i natten. Øynene på den omvendte himmelen, de glir som kometer over sletten. Vi flokker oss, tettere og tettere, og bølger over alle sletter.
Ingen kan se oss. Ingen kan høre oss. Jorda dirrer, av lyset som bryter gjennom.
Maren Kleppen
[ingen tittel] I går stjal verden meg.
Eller, i går innså jeg at helheten min ikke lenger var, eller er, mer enn de bestanddelene som verden trenger på meg. Verden har ikke tatt høyde for at jeg skal være en enhet, men har påtrengt meg tilsetningsstoff etter tilsetningsstoff giftige blikk, aspartam C, sitronsyre og sengetøy uten tøymykner, alle sammen etser og skraper de på det som en gang var meg. Jeg er ikke mindre enn det jeg har vært før, jeg er bare noe annet.
Jeg er min egen dårlige oppfølger som verden vil skvise en siste dråpe utfra, en siste forestilling - krampaktig og famlende, med bare de ytre tegnene og navnet til å knytte meg ved originalen.
Til Fredrik / Til Morfar Du savnes så inderlig. Det er ingen føring av pennen nå som fingrene dine er stive Alle uttrykkene er tomme De er sorte Vold på hvitt Uten varmen du gav dem. Jeg tør ikke se dem Jeg makter ikke høre dem Alt jeg gjør er å virvle opp støv Støv som lander på nøyaktig samme sted.
Badabeam Badaboom
I’m the key Untold stories like smoke through the nostrils. Like sand in an hourglass. I open up like a window in your soul Diamond rain, golden dust in the sunlight. Wait here comes the sun. Wait undress me. Wait hold my wrist. Wait feel my pulse. EXPLODE. It’s just you and I and our beating hearts. This is more than an embrace. You an hour glass You a pearl You a milky way.
Where do I enter you? Your neck Your hips Sway of ocean sacred and pure Sway to the ocean musical I penetrate slow like the tide I well up like a wave. I see you face rising turning ecstatic and entranced. This is me unfolding. In your hand. In your palm In you. This is solid. I hold the key you unlock me. I’m no spell. I’m the old you You waiting to find. Hatch opens. If I blow my horn will you shed your light?
Fredrik Hagen
1 Jeg visste ikke det skulle regne hele tiden Om jeg hadde visst det skulle regne hele tiden Jeg visste ikke det skulle regne hele tiden
2 Du sier: hva om hjertet mitt stopper mens jeg sover Jeg sier: hva om du våkner midt på natten Du sier: hva om vi blir ensomme Jeg sier: hva om du slutter å lese Du sier: hva om jeg ikke har noe å fortelle Jeg sier: hva om det er helt stille Du sier: hva om ingen vil røre meg
3 Jeg trodde jeg skulle få helt sorte lunger Jeg trodde jeg skulle miste håret Jeg trodde jeg skulle tatovere en rose på halsen Jeg trodde jeg skulle få en datter Jeg trodde jeg skulle klippe håret hennes og lære henne å snakke Jeg trodde jeg skulle glemme å klippe neglene
4 Først drømte jeg at jeg sakte ble til aske. Jeg la meg utover vinduskarmen din. Når jeg våknet husket jeg hvor redd jeg hadde vært for at du skulle koste meg bort. Så drømte jeg om å vandre over et øde jorde. Jeg gikk lenge alene, men til slutt gikk jeg forbi en naken kvinne som puttet jord inn i underlivet sitt. Jeg ble stående å se på henne til jeg våknet. Etter at jeg hadde dusjet ble jeg sittende på toalettet.
5 det er jo sånn livet er; vi fryser.
6 Om ansiktet mitt hadde vært noe annet. Om jeg kunne beskrive sengetøyet, veggene, kjøkkenet, møblene, lyset gjennom vinduet. Om jeg kunne si noe om hvor stille det er i hendene mine når jeg folder dem sammen. Om jeg visste hvordan det høres ut når hjernen råtner. Om dette diktet var livsviktig.
Vilde Kjærsdalen
Klamrer meg til skorsteinen for å kjenne varmen Har slikket ren denne rennesteinsgaten tygget i hjel hver minste sigarettsneip gulpet i meg slapssporene viet meg i avløpsvannet Når du våkner av lyset står jeg i bakgården slipper løs origamifugler
I et rom i Rua Alexandre Herculano ligger jeg stille i sengen, venter venter på lyden av hårete insektføtter kravlende over det fuktige gulvet
Morgenen er gatehvit, dufter syrlig av sitronsåpevann fra bilverkstedet i det gamle murhuset
Jeg blir liggende slik, under lyset og lukten av sitroner
på min venstre side; lysende elver strømmende over de nakne lårene mine
gull-lampetten med utbrent glødetråd over geitosten og skinken på nattbordet – pakket i Jornal de Notícias
På min høyre side; et sort rom kommoden ved døren, klesskapet i mahogni mørklagt og plutselig stille
ingen lyd fra luften som verken er varm eller kald, ingen lyd
når grågule skyer siger inn over hustakene over kroppen, som kjennes lett gjennomsiktig
Come on, let's twist again fyrer opp noen speilegg lar radioen overdøve fresingen
oppvasken har hopet seg opp igjen
like we did last summer
trekker ned rullegardinen i takt
sĂĽ ikke naboen tror jeg er den jeg er
Paal Maage Elstad
Sommerskisse Et par timer før jeg våkner starter universet å pumpe meg inn i meg selv. Jeg er den eneste jeg kjenner som ikke aner hvordan jeg foretrekker å dø. Det ligger to uleste biblioteksbøker på kjøkkenbenken. Jeg har aldri skrevet en diktsamling om insektene som lever rundt innsjøen, og hva som skjer med dem når det blir vinter. Jeg sendte en gang en tekstmelding der det sto: noen ganger frykter jeg at du er grundere enn du behøver. Du har lovet å aldri blogge om meg. Eks-en din ringte i går og påsto at han kunne se på språket ditt at du sover dårlig. Jeg har lært at bevisstheten ligger i hodet. Jeg river papiret av tuppen på en Snickers-sjokolade. Klar over at jeg stikker den inn der bevisstheten ligger, tar jeg en bit. Det beste hun visste var lukten inne i boden med varmtvannstanken. Jeg har opptil flere religiøse tekster i bokhyllen, som jeg aldri har tenkt til å lese.
Tenker at bønnen, å strekke seg mot Gud, bygger på et ønske om å møte et annet «jeg» inni skallen. Arbeidsdagen er over. Jeg forlater en mann sittende på en seng, han drikker øl og gruer seg til natten. Det regner, og Jan Erik Vold leser Tranströmer i radioen. Er det noe jeg som mann aldri ville fortalt en kvinne? Er det en eneste tanke jeg ikke hadde turt å tenke dersom jeg våknet i en kvinnekropp? Jeg synes det er ekkelt hvordan du snakker i søvne. Du drømmer at du har en samtale med meg, og fremfører begge sidene av dialogen på egenhånd. Jeg har aldri skrevet en diktsamling med tittelen Søvnbevegelsen. Jeg tror sjelens søvnbevegelse ligner på hendene dine når du gestikulerer. Jeg har hender for å kunne løfte, og bære bort, det jeg ikke klarer å flytte med tankene. Øyeblikket før jeg sovner er Minnene like ved å bli et fast objekt ved siden av meg i sengen.
Aleksander Vågsholm 7. November 2012. Oljetankene. Jeg våknet opp naken i et klasserom, sammenkrøpet i fosterstilling. Elevene som sto i sirkel rundt meg var begynt å pakke tegnesakene sine sammen.
Jeg grep etter morgenkåpen og gikk i strak kurs mot en datamaskin for å lese de siste nyheter.
Øverst på NRK.NO stod det, med store bokstaver «FLOATELL SUPERIOR I NORDSJØEN HAR SLAGSIDE». Jeg gikk til garderoben for å hente mobilen min. Den ringte i det jeg tok i den.
Det går bra med han, sa min mor med rolig stemme. Hun hadde snakket med pappa. Jo, han tok det helt med ro. Alt var under kontroll og evakueringen var i full gang.
Det var min siste dag som aktmodell på Kunstskolen. Sesongen var over for både havne- og flyttesjauing. Mørke tider lå i vente for uforpliktende strøjobber. Vel trengte flyttebyrået folk i ny og ne, men det ble sjelden nok til husleien. Kosten kunne hentes i containere. Det skal mye til for å sulte ihjel i et samfunn som mater en ku til den er fullvoksen, dreper den, fileterer den, fryser den ned, kjører
den til en butikk, lar den stå på utstilling en stund, for så å kaste den i bosset.
På vei hjem møtte jeg Espen - en kunstnerkollega av meg som satt i samme økonomiske bås. Han fortalte om en jobb han hadde gjort. Han hadde vært våken en hel natt og vasket oljetanker. Husleien ble dekket på en natts arbeid, fortalte han engasjert.
Han måtte kle seg opp i en romdrakt, men istedenfor å reise ut i verdensrommet, hadde han blitt ført ned i mørke oljetanker.
Jeg så for meg tankene. De var mørke, fylt opp med seigtflytende fossilmasse.
Jeg vurderte situasjonen kjapt og fant ut at jeg heller ville jobbe for pengene enn å få bidrags-løs støtte. Etter å ha meldt min interesse på nettsiden til KTV Group begynte meldingene å strømme inn. «TENGER E MANN TE ISLAND INNOVATOR ASAP.» Og så videre. Skrivefeil i hver melding. Helt ukritisk.
Tvilen til hele opplegget meldte seg raskt. Tankene gikk til de mørke oljetankene og hvordan natten ville fortone seg. Han
fortalte at han hadde hatt olje opp til livet. I løpet av kort tid hadde han ikke kunnet se lenger enn sin egen nesetipp. Beskyttelsen foran ansiktet hans ble på kort tid dekt av olje. Han hadde mest sannsynlig dødd hvis han sovnet, sa han.
Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å sjekke min konto. Den var like tom som vanlig. Jeg laget meg en kaffe med bønner fra Etiopia, hentet i en container i Fyllingsdalen. Min mor ringte. Pappa var kommet trykt i havn. Det hadde blåst orkan i kastene, med bølgehøyder på opptil ti meter. Det ene ankeret hadde løsnet og slått hull i en av ballasttankene. Hotellplattformen hadde fått en helling på 3-4 grader. Ingen kom til skade.
De ringte meg fra flyttebyrået. De trengte en mann til en ni etasjers jobb dagen etter. Pianoløfting og overtidsjobbing måtte påregnes. Jeg takket ja. Jeg hadde allerede bestemt meg. Aldri skal jeg ned i de skitne oljetankene. Om et piano skal opp i niende etasje kan du regne med meg, men aldri, aldri skal jeg ned i de skitne oljetanker.
Den nakne sannhet må snart bli tatt på alvor. De nyrike oljepampene må snart bli besjelet av en renere ånd. En ånd som lukter godt uten innleid mannskap for å rense dens tanker.
Joanna Tocher Lykke Jeg ser et blått lys. Det skinner på en vegg og noe med måten det treffer gjør meg lykkelig. For lykkelig.
Hva skal man med en slik lykke? Den forvirrer.
Jeg blir for glad, jeg gråter på trappen opp til kirken. Jeg går over broen og klarer ikke å tenke fordi vannet er så mørk og lysene er så blåe mot den svarte sjøen.
Jeg må pakke lykken inn i meg selv. Hvor skal jeg ha den?
Det er for mye, jeg drukner her, nå, i kveldssolen.
Det kan ikke bli bedre enn blått, dempet lys på en gråmalt vegg. Det kan bli verre. Det kan bli uendelige handleturer og lapper hvor det står melk og margarin og muesli. Det kan bli vasking av baderomsspeilet. Gang på gang, å vaske kranen på kjøkkenet og stable tallerkener oppå hverandre og legge de vekk og ta de ut og spise av de og vaske de og stable de og legge de vekk igjen og igjen.
Hvordan kan man da ikke tenke på et blått lys på en gråmalt vegg og om å drukne i kveldssolen?
One More Night In I put the washing machine on so I can't go out. I paint my nails to keep my fingers from my eyes. You can't run wet nails through your hair and cry. Wet nails make you stay the fuck still.
It's late Maybe I should stay in. I could read. Poor heart, be brave.
You look at me and see celandine. But if you look closely you'll see that I have fallen out of time.
I fear, doesn't everyone, that the day I feel perfectly happy is the day things will all fall to bits.
It's a blasted kind of sadness. It's the floodlight of nothing. And sometimes nothing's for the best.
It's late. Maybe I should stay in. I could read. I could read another story to myself.
Marianne Hansen
Draumeslukaren Havet opna seg Drukna meg Trakk meg ned i djupna
Slukte alle draumane mine FrĂĽda og spytta
I fjøra gür born og plukkar draumar
Spurven På det kalde golvet I det mørke rommet Låg han Åleine Låg han I einsemd Med vingene folda ut Klar til å favne om nokon Låg han Åleine Låg han I einsemd Fjør dauar ikkje Vinger sluttar ikkje å fly
(utan tittel) Piskeslaga traff ryggen Gloheite dropar brann i huda Skolda av natta sine hendingar La dei renne ut i sluken saman med daude hudceller Saman med såpeskummet som rann frå det mørke håret For heitt, skru ned varmen Framleis Noko var gale Faen Sluken var tett Vatnet la seg rundt føtene Mareritta greip tak Klamme hender rundt anklane Hender frå undergrunnen Han hørte seg sjøl skrike Rommet gav ikkje gjenklang
Sofia Marie Hamnes
Om å leve sammen
I vi må være forsiktige det er så lett å ripe opp noen med pusten sin det er så lett å glede noen ved å male dem med blikket vi må fange øyeblikkene og holde dem mellom hendene, forsiktig som flyktige møll svermende rundt lyset som smilet ditt som fortsatt varmer meg og måten han krysset tunet på og blikk på bølger og bølgeblikk på tak og takstein på brostein på småstein under føttene mine ligger alle minnene prentet inn i sålene det høres ut som sjel på engelsk, sjø
II hvor lenge er det vi har bodd alene hvor lenge siden utforskertrangen spredte seg fra leilighetens krinkelkroker til smau og ruiner, steder der vi har vandret så mye før men bare nå tar vi oss tid til å se sprekkene i brosteinen; først nå undersøker vi hverandre i lys av dem kler av hverandre i gatelyktskinn ser minnene våre fyke forbi i vindkast hver tankerekke fortsettelsen av en årelang strøm vi finner hverandre i hybelkaninene under sofaputene gjemt til vi kunne rømme, vi oppdager oss selv og må innrømme at alt er makromikrokosmos
Manifest: I Aldri stagnere, aldri bli bak døra når øl og musikk og mennesker venter alltid løpe ut med en alt for tynn jakke som blir gjennomtrukket av regn, alltid dukke inn i mengden uten å vite hva å forvente, alltid kjenne hver vibrasjon og tone som den mest intense, alltid smile til glede og gråte i sorg, aldri bli likegyldig, aldri ikke bry seg, alltid føle og føle og føle selv når det gjør så føkkvondt at det ikke skal være mulig
II finnes det noe bra vi ikke har gjort? vi er jo her sier vi vi drar aldri sier vi og vi gror røtter av vennskap med utspring i vafler og latter og samstemte stunder vi skal ta over denne byen sier vi i parken over vannet vi markerer vårt territorium med klistremerker og plakater på hvert gatehjørne her skal vi være sier vi og skåler med øl og vann og vin, deler brødet vårt med hverandre og kanskje også oppvasken
Reidun Fredriksen
Du min lille v책rblomst Du min lille v책rblomst Kan jeg plukke deg? Vil du komme til min blomsterkrans Hvis ikke blir jeg lei. Du som er s책 ensom Du min lille v책rblomst, Kan jeg plukke deg?
Mads Iversen
Oppgåver i poesi
Diktets død Ved å lesa vidare bind du deg. Klipp ut dette diktet. Du skal skriva under på diktet. Det er ei kontrakt. Legg det i lommeboka. La det ligga der. Ein gong vil du delta i ei gravferd. Legg diktet i den opne grava.
Poesiens verdi Klipp ut dette diktet og gi det til ei god sak.
Diktets DNA Dette diktet skal du klippa ut og utgi for å vera ditt eige. Du skal senda det til eit litteraturtidsskrift. Om dei vil trykka det skal dei få lov. Om du får endringsforslag skal du etter beste evne gjennomføra dei. Om du får avslag skal du etter beste evne gløyma diktet.
Poesiens utviklingslære Klipp ut eit anna dikt og lim det over dette.
Limited edition Dette har blitt trygt sletta frå ein kryptert harddisk. Resten kviler på deg. Riv det ut og brenn det. Gløym kvart ord. Lev vidare utan å vite kva du har gjort.
Poesiens provokative kraft Klipp ut dette diktet og legg det under ein vindaugsviskar.
Kunstens triumf Diktet kjem til å gjera inntrykk. Men du skal ikkje visa diktet til nokon. Du skal ikkje fortella om innhaldet i diktet eller kvar diktet kom frå. Berre til ein av dine næraste skal du fortella om diktet. Du skal fortella om inntrykket diktet gjorde. Samtalen kjem til å gjera inntrykk.
Poesiens grenser (Klipp ut og heng på baderomsspegelen.) Tida du kan bruka på dikt er avgrensa. Dette er den tida.
Etterord av Kristina Leganger Iversen Notat, Athen 2014
Did you hear the bomb last night spør Christos Crissopoulos, vi står utanfor ein våpenbutikk på Omonia torg, han har skrive boka the parthenon bomber der ein demonstrant sprenger Akropolis i lufta og flashlight between the teeth der Christos går gjennom athennatta blant dei heimlause, vi møter han og L seier ja, det bølgja i vindauga there are concentration camps right outside of Athens svarer Christos, etter at nokon har spurt kor alle innvandrarane er, han syner korleis forfalne hus og opne plassar er stengt igjen med gjerde they close off all spaces where people can gather seier han, om politiet athens are swarming with cops alot of them in civilian clothing what do four white northern poets want to do spør Jazra Khaled, ein gresk-tjetjensk forfattar som skriv aggressive rapliknande dikt som ingen greske forlag eller tidsskrift vil trykke, når vi treffer han trur vi først han har gått feil, han ser så snill ut så ung ut, heile tida med eit lakonisk smil i munnviken, seier nobody writes about the concentration camps
nobody writes about facism and racism nobody cares about poetry poetry is for the middle class vi går gjennom Exarchia, mot ein bar ser på folkemengda i gatene, Jazra seier Athens is the gate to Europe for traffickers the police and the criminal are like this svarer Jazra og kryssar peikefinger og langefinger når vi spør om prostitusjon drug dealing and prostitution only happen when cops are near he was fiften years old when they shot him seier Christos og peiker på veggen der bilete av Alexander Grigoropoulos er malt, midt i Exarcheia der han blei skoten av politiet, augnevitnar seier politiet skaut heilt uprovosert, skotet starta demonstrasjonane i 2008 demonstrasjonen som førte til okkupasjonen av Syntagmatorget that was just the burgeois seier Jazra, om demonstrasjonane whenever i’m abroud people seem to be so excided about the greek demonstrations what they don’t get is that people are compleatly disillutioned here, seier Christos nobodys keeps fighting for years without a single victory
ein bilbombe blei sprengt utanfor lokala til troikaen dagen før Angela Merkel kjem, kjem vi, ein albanar blir ein månad før torturert til døde i et gresk fengsel nobody speaks about police brutality when i am on the bus people scream go back where you came from in this area 28 per cent of the inhabitants voted for golden dawn seier Natasha frå kunstkollektivet arbit city group utan ei mine i ansiktet, utan tonefall etterpå seier eg, ho høyrdes så likegyldig ut, som om ho har gjeve opp, som om ho godtek det då seier M, men kor annleis er det i Noreg, kor mange prosent stemte framstegspartiet, der du bur? eg vil protestere, seie, det er ikkje det same ho ser på meg, hever augnebryna kämpa showan ser vi på murvegger omkring i byen eg kan ikkje gløymde den femten år gamle guten seier G, etter at vi er kome heim eg kjenner framleis lukta av appelsintrea og glaset på vindauget som bølgjer og for tre år sidan var det ein annan bombe og om tre år er det ein annan concentration camp eller retursenter og i am a white northern poet what do i want to do
www.facebook.com/forsvinningspunkt Fremside: Hanne Dale Trykket med støtte fra Trafo.no