Forsvinningspunkt Dikt fra lokale poeter
Rune Bakka Bjerga STRØKEN Jeg arvet en forbannelse skjenket min kropp Huden så full av små prikker og hull Munninger inn i det sorteste mørke Jeg har nok slekten å takke For slik som jeg stryker din myke overflate sluttet du en dag å stryke meg Hvorfor skal jeg være dømt til å forbli strykeren og du den strøkne? Jeg velger å tro at oppdragelsen din er grunnen Men hvis du kommer her og forteller meg en gang til at jeg ikke får lov til å skrive flere dikt Ja, da slutter jeg å stryke NORDOVER, MEN IKKE LENGER Dagen starter grå, så seint søndag morgen at nattens skyllebøtte dør hen til yr mens jeg vandrer nordover langs sjøpromenaden i retning havfruen
Passerer Nyhavn da en japansk turist trenger å finne den veien som jeg ikke aner retningen av men som jeg kunne tenke meg å snakke mer med henne om Straks havfruen befinner seg i horisonten kommer en helt ny verdensdel til syne men det ankommer så mange busslaster av dem at jeg føler meg mer alene enn jeg noen gang har gjort før Friheten i en slik ensomhet gir meg slik pustevanske at jeg straks må forlate Kastellets stjerneformede labyrint For stadig dras jeg nordover, hjemover bort fra tvangen i tosomheten men ved Nordhavn stasjon bryter jeg sammen og tar S-banen tilbake til nullpunktet ØSTOVER, DET SOM IKKE LENGER Da vi dro til Stockholm mellomlandet vi i Oslo Vi drakk hver vår kaffe og du fortalte om hvordan din far døde Da vi ankom Stockholm bodde vi ved Skanstull Om kvelden drakk vi av samme glass og jeg tilbød deg verdens tåpeligste dans i hotellbaren
Men shopping er ikke noe for meg Jeg trålet heller gatelangs i snøen og prøvde å se på ansikter og prøvde å snakke japansk med en jente som ville ha bildet sitt tatt ved riksdagen men alt dette er så lenge siden nå at jeg har glemt hvem vi egentlig var Da vi dro fra Stockholm satt du deg et annet sted i flyet mens jeg leste Drikkegildet i Athen og prøvde å distansere meg fra de øvrige skyggene HVIS ORD KUNNE BESKRIVE Hvis ord kunne beskrive den kalde vinden som blåser en fuktig storøydhet frem fra tårekanalene dine De manga-aktige øynene og den karmosinrøde munnen hvor giften din lades bak tungen og slynges i doser etter meg i våre uoppmerksomme øyeblikk Hvis ord kunne beskrive da ville jeg kanskje kunne forstå dialektikken i hvor deilig det er å kunne få være helt for meg selv og hvordan jeg straks ville gå i oppløsning hvis du ble borte
opplevelsen av min galopperende puls kaldsvettens prikking i huden og betydningen av at du fortsatt ikke har ringt klokken fire om natten Det kan virke som om vi har det best sammen de dagene vi nesten ikke ser hverandre Men jeg forstår at vi har noe felles da du sier at du hører på musikk repeterer den samme sangen så høyt og så lenge at den overdøver tankene og blander seg fullstendig inn i ordene du fyller arkene dine med For hvis ord kunne beskrive hvor heftig jeg elsker ord hvordan jeg lever for å oppdage sammensetninger som evner å transcendere virkeligheten og løfte bevisstheten opp på et høyere nivå Da ville jeg også kunne forstå betydningen av varmen i klemmen du gir meg etter kun å ha kjent meg i cirka femten minutter som om vi var gamle bekjente Og hvis jeg bare hadde en yndlingslyriker et navn å kaste ut en konkret manifestasjon for din begripelse
Hvis jeg bare kunne si noe om hvordan versene mine egentlig blir til da ville du kanskje kunne forstå Men jeg forstår betydningen av å åpne opp et felles rom hvor ordene får flyte fritt frem En kortlevd elv som for en stakket stund renner gjennom oss beføler oss og beriker oss før den mister sin glød og atter forsteines mellom boklige permer som ord på en gravstøtte Så hvis mine ord hadde gitt mening ville jeg ha beskrevet hele meg utover den brøkdelen av deg som jeg har tilgang til
Sofia Marie Hamnes
I lavlandet, i midtvesten, der butikkene er enorme og flate med glorete skilt som er falmet i det sterke, evige sollyset og asfalten smelter skosålene når du går femti meter over parkeringsplassen til inngangen av kjøpesenteret som bruser med iskald ventilluft, aircondition som går døgnet rundt og reiser gåsehuden på armene og du må hoste av den tørre lufta og når du går ut igjen er det fuktigheten som slår deg, varme, varm varme og all fukten som suger lufta ut av deg og sola slår deg hardt i pannen og øynene og i bilen er det enda verre, lufta er 50 grader celcius og setebeltene brennhete, du må holde i dem med et tøystykke for å ikke brenne fingrene, og det er bare ti minutter senere ute på motorveien under den fuktige grå himmelen som samler seg rundt sentrum at lufta er til å puste og bilveggene til å ta på igjen.
i stillheten mellom
to setninger
sitt og
hør stemmene
tvinne seg
rundt deg
hør
ordene
skape samtaler
rundt hodet ditt
kom med
et blikk et ord, ikke
forsvinn
la
kroppen
synke
la tankene ta
over blikket
hodet la
tærne bære deg
ut av rommet
kjenn snøfnugget
på tunga
føl kulda treffe
skuldrene
dra armene rundt
deg selv
se pusten fryse
foran deg
skavdalen
bekken kviskrer og sildrer nedgjennom grøfta jeg blir stüende, stille, stillheten stilner grütt sommernattlys kaster ikke skygger sent i skumringen høres det melankolsk, undrende sang svarttrosten gjennom skogen
Endre Tveit
eg har minner, eg òg du har aldri trudd det du har aldri trudd meg men eg har minner om skyer og skogar og sandslott og snø takstein og gavlar og vindaugo inn i ukjende hus og vindauga ut frå det kjende
kvar dag: du står i døra i eitt minutt og ser på meg som om eg var det siste fotografiet du tok av meg før eg reiste og du kjem bort og grip tak i meg som om eg var eit brev eg sende frå eit framand land for ein månad sidan og du grin hardt, sårt, brote, stygt som om eg var ei melding frå styresmaktene, eller ein nekrolog i ei avis smører meg inn i ein kokong av snott og tårer
nett no: eg har stått her i tusen år og sett håret ditt bli svart sett huda di flasse av i større og større flak sett blodet renna ut av hola i fjeset ditt teikna seg i striper nedover ein visnande kropp under deg skimtar eg ei bie som tørkar ut i ein vindaugskarm
og eg opnar munnen vil seia eg er her vil seia det er eg vil seia du kveler meg vil seia slepp taket vil seia vil seia sei noko
Joanna Tocher
Sommertiden kommer som en bølge Unnskyld at jeg ikke er et sommermenneske. Jeg kjenner at sommeren kommer og jeg prøver å være glad, som alle andre. 'Ja, jeg har vært ute i solen!' sier jeg. Men det har jeg ikke. Jeg har vært inne og lest med alle gardinene igjen. Nå kommer sommeren og jeg er maktesløs. En sommer hadde vi ikke gardiner og vi lå i skyggen bak sofaen og følte oss for sliten til å slå opp med kjærestene våre. En annen sommer en annen tidssone. Jeg prøvde å late som om jeg tålte heten. Jeg gikk med beige strømpebukser og en pen skjorte og sa at det var uventet, denne heten.
Heten gikk inn i øynene mine og dro meg ned, ansiktet først, så ryggen, hendene. Jeg skrudde av klimaanlegget. Jeg la meg ned på gulvet og følte at hjertet mitt ble unaturlig varmt. Men hvor varmt skal et hjerte være? Jeg ga opp og skrudde på klimaanlegget. Jeg gir alltid opp og lukker gardinene eller finner skyggen ved veggen. Jeg beskytter huden min. Eller hodet mitt. Eller hjertet mitt. Jeg tror iallfall at det er det jeg gjør.
Another dumb conversation with myself Shut up shut up shut up shut up shut up shut up shut up shut up. You left you left you left you left. It's done it's done it's done it's done. Just because only five things have ever happened to you doesn't mean you've got to write about them over and over. You once said: 'If love's going to be my theme then I'm just going to have to write it out of me.' And it is.
Paal Maage Elstad
I den blinde flekken pü høyre øye arkiveres alle vinterdepresjonens pantomimemorgener. Den venstre netthinnen er hjernens himmel. Gangliecellene omvendte stjerner.
Jeg har kun møtt to (eller tre) gode mennesker
Og etter fotografiets oppfinnelse: Ansiktet følsomt som et maleri
«En barndom for et nytt årtusen»
Ida Marie Midttun Kveldane er lysare og eg har følt sola stikke i huda mi på armane i ansiktet det er snart sumar og om sumaren badar vi og tenker på korleis kroppane våre ser ut faen faen faen faen kle av deg for faen Det kan gro mennesker inni meg - eg, ei pulserande potteplante. Og eg drøymer at eg blir ståande i solsteinken i vindaugskarmen og at ingen kjem med vatten og at mennesket inni meg døyr. Denne gata er ikkje som den forrige gata denne gata er ikkje bratt den er bein og i enden ligg det ein park og borna som ropar her ler Kunsten å sette på Van Morrison og la meg lytte til hjarteslaga dine den eine kvelden og danse villmann til nittitalets skitnaste technolåtar den neste. Så levande at eg ikkje lengre må hugse på å puste inn. Du lyttar til orda mine når eg skriv dei, når eg seier dei, når eg syng dei - og det får meg til å føle meg så vakker. Best av alt kan vi vere stygge saman, herregud så stygge samman - for verda suger, ja den suger så jævla hardt, og med deg er det lov å grine. Det kjennest så riktig, så overveldande viktig. Som om alt anna er kullisser i ei verd som er vår.
Fredrik Hagen Den delen av hjertet pleide vi å kalle november. Den delen like under åpningen mot den største arterien. Den delen som kan se ut som et ansikt om man ligger under og ser oppover. Den delen som vokser seg ferdig først. Den delen leppene prøver å etterligne.
*
Det beveger seg et tomrom i skjelettet mitt. Om jeg skjærer av meg en fingrer kan jeg la det dryppe ut. Om jeg lar det dryppe ut kan lyden av tomrommet som treffer gulvet minne meg om lyden av noen som løfter av seg en genser.
I januar hvisker ørene til hjernen at det blir uår.
I februar skraper jeg baksiden av øynene for å få bort alt det sorte.
Det finnes organer vi har avviklet. De er umulige å gjenoppdage. Magesekken drømmer om kjertler som skal gjøre vinteren enklere.
I mars tømmer jeg det gule ut av tennene mine og svelger det.
I april senkes toppfarten i blodårene mine.
Legene sier de kan prøve å skjære bort ensomheten som ligger rundt nyrene. Legene sier de ikke kan love noen ting. Legene sier det ligner den biten av koteletten du ikke spiser.
*
Jeg tegner et hjerte i håndflaten min og legger det mot brystet
*
Inne i kraniet: et ekko av en eldgammel stillhet.
Ryggraden sier den ikke kan være den samme lenger. På gamle bilder ser den lysende ut. Nesten lykkelig.
Tykktarmen sier den ikke kan være den samme lenger. Den lener seg mot seg selv.
Mandlene finnes ikke lenger. De er allerede begravet. De holder døden hemmelig for resten av kroppen.
Bicepsene sklir under huden. Litt etter litt siver de ut under neglene.
Hudcellene presser hverandre utover for å bli brent og ødelagte i solen.
*
1. Den ensomme kroppen hennes. Brystene som flyter utover. 2. Stemmen hennes som snakker om sengen hennes. 3. Prøve å legge to skrøpeligheter mot hverandre. Håpe at de nuller hverandre ut. 4. Fordi vi ikke finnes. 5. Kroppen hennes er lagret og kopiert i mine hjerneceller.
*
Legemet lever fordi den ikke klarer å la være.
Joanna Lundberg TUNICA INTERNA. Min pappa har ett blått öga och ett grått, som om han egentligen är två pappor i en, en pappa med blå ögon och en med grå. Mina pappor har ett par händer att dela på och ett par ben, de står i en kropp och ser på mig
som om någon har droppat blått bläck i hans öga en blåflytande blick ett blånande som fortsätter in i mig en blåkopia för min blålöshet hans blåmosiga blickande min blåbrist en tomhet en blå åder som tvinnats in i mina en blåskap som är min och inte hans ett blåområde en blå starr min blinda blå fläck min blånerv jag ser på honom ett blåfyllt blådjup ett blåsvek som om han inte ser mig som om han inte vet vem jag är inte vill möta min blick detta ena blåa öga en blå feber jag skälver blåfrusen en blåsot en blå vidd utan slut det blånar för ögonen hans ena öga en halv blick och så mycket mer jag kommer aldrig att bli som han och nu ser han bort hans blick är blästrande jag är en parasit blå som blåskatarr och blåmärken blickens blåtira ett blånat blängande jag blir blåfrusen en blåslampa inom mig en blåbitter tanke
som sjunker ner en blåbrand innanför min hud en blåst en blåögd blick bläckögd blåblänkande blåtung blåbrist mitt blåomlopp mina blåkärl och min blåplasma är också hans vi har samma blod som aldrig blir blått blåiglar som suger sig fast en blåförgiftning en blåskam blåtörstig och blågirig blödande blå
den andra pappans öga är grått undflyende som om han aldrig har sett en enda färg genomskinlig glasartad glasklar oklar dimmig diffus nej som vatten som en sfär en ånga en hinna och innanför denna hinna är hans blick jag ser honom klart nu
och jag vill vara som honom jag ska se in i hans blå eller grå öga och jag vill att han ser mig
blå är tjockare än vatten mina blåtvinade blåådror växer in i hans
René Asgautsen Hvis ord va.... Hvis ord va alt ville ingenting bli sagt alt ville vært allerede skrevet og alfabetet alfa-omega verden ville gått ront på retorikk og tomme fraser hvis ord va alt Hadde eg då trengt någe som helst? Ja, hvis ord va alt Hvis ord va penger ville eg vært jævla rige Eg konne spart i banker med mine ord og tanker Strømregningå ville kje vært et problem hvis ord va penger kunne eg betalt husleiå Ja, hvis ord va penger Hvis ord va kjærlighed ville alle bli elska Kver dag ville vært Valentine's day Amors piler ville føge ront Verden ville vært fylt med hjerter alle lepper tent med kyss hvis ord va kjærlighed ville eg gitt alt vekk Ja, hvis ord va kjærlighed
Hvis ord va diamanter eller gull, sølv og bronse alt som skinne og vinnes i Ski-VM mine setninger kunne utvinnas fra gruver Eg kunne snakka, Eg kunne sunget sanger istedenfor å holda kjeft hvis ord va diamanter ville verden blitt lysere Ja, hvis ord va diamanter Hvis ord va handling Ville eg hatt møye å gjør Eg ville aldri blitt distraherte og det ville vært ingen prokrastinering Eg ville heila tiå vært opptatt og ingen tid igjen Hvis ord va handling ville eg fått gjort alt ja, hvis ord va handling Hvis ord va glede ville eg ledd heila tiå men eg ville sikkert ledd litt mindre eg ville gått lei te slutt for man blir aldri fornøyde med det man allerede har men hvis ord va glede ville eg ihvertfall smilt ja, hvis ord va glede
Hvis ord va ingenting ville eg kje hatt någe å gjør eg hadde kje hatt någe å fortella ingen grunn te å le Eg ville bare svimla så hadde eg fallt ner Hvis ord va ingenting ville eg kje hatt någe i det heila tatt ja, hvis ord va......
Marianne Hansen
"Du er så jævla fotogen, du" Ei svak visling attende "Hæ?" Eg himla med augo, at du ikkje kunne fatte det sjølv. Satte meg ned på huk Stilte inn linsa Såg opp Knipsa Steig opp på sokkelen Same prosedyre ein gong til Knipsa på ny Såg opp på himmelen Såg ned på bileta Kjende meg nøgd
Eg er ferdig her Ser meg om Det er ikkje meir å legge att I år etter år har eg delt tankane mine Latt små blomar springe ut av hendene mine Romma rundt meg ligg som bobler i hovudet Dei kan brista kva tid som helst Vi har endra oss i lag, vil alltid vera eindel av kvarandre Ei tåre i regnbogens fargar fell til bakken og lagar eit svakt avtrykk Eg var her.
Håkon Dalsbø
Spor i snøen Et spor i snøen kan mange tanker gi Et barn har løpt, et tre falt, eller en bjørn har gått i hi Sporet kan forsvinne uten å bli lagt merke til, Men er det egentlig dette vi vil? I det vi suser forbi i våre travle dager, Og det vi tenker på er å få flatere mager. Vi mister refleksjonen og de dyrebare tanker, Som betyr så mye mer enn våre skavanker. Sporet i snøen kan lede noen hjem, Og være et håp for de som har mistet dem. Det er tegn på liv, og står for håp, Og kan bli disse skjebners livreddende båt. Disse tegn kan vi lett miste eller trampe over Og vi kan såre et hjerte, eller vekke bjørnen som sover. I god tro tenker vi at alle klarer seg, Men vit at det er mange der ute som trenger akkurat deg. Sporet i snøen peker mot noe, Det kan være en vandrer, eller minnet om en grufull historie. Vi trenger å se disse sporene og lære oss å lytte Slik at vi virkelig kan være til nytte.
Glem aldri de som er rundt deg og står deg nær, Gi av deg selv og fortell de hvem de er. Vi trenger alle at noen ser våre spor, slik at det igjen skal bli fred på vår Moder Jord.
Mannen i gata Mannen i gata Det var det han ble kalt. Med svart frakk og utslitte sko, Ble han offeret mens vi andre lo. Ikke var vi stygge Eller skapte sår med hva vi gjorde. Istedenfor skapte vi distanse, Og foret hatet som ble til sjenanse. Stille lusket han forbi Blikkene våre flakket, vi ville ikke se. Vi orket ikke tanken, For dette var mannen kjent som Stanken. Alene lot vi han gå Traskende i gaten uten noen. Alle så han og kjente det stakk, Men vi gjorde ingenting for mannen som ufrivillig var blakk.
Enda en dag gikk han forbi I de samme klærne og den samme stanken. Vi lot våre hjerter bli harde og vende, Vekk ifra medmennesker, hvilke signal vil vi sende? Vit at en dag kommer Da porten skal åpnes eller stenges. Der dagene skal telles, Og dommen for evigheten felles. Hvem vil du være Han som hjalp, og ga sitt liv for andre? Eller er du han som sto og lo, Og for evig må bøte med livet i dødens klo.
Livet er en vandring Døren er lukket, jeg har pakket min sekk Ikke for å flykte, eller å rømme vekk Men for å leve, og for å bli Enda bedre kjent, med dette livets sti. Jeg har hørt så mange ord, ifra verden der ute Nå er det min tur, å navigere min rute Solen skal jages, toppen skal nås Jeg var aldri ment, til å leve i bås
Hva skal man si, hvor skal man gå Hele verden venter så spent nå. Ikke se tilbake, men fortsett å jage Nå er det livet ditt du skal lage Det er opp til deg, alt er i din makt Du kan få oppleve denne verdens skapelses prakt Ikle deg nysgjerrighet, iver og mot Og minner vil dannes og for alltid slå rot Tør å drømme, og vær den du er Livet er så mye større, enn det du ser her Du har en evne til å skape, Dine drømmer, har vi ikke råd til å tape. Du lever et liv, og du er på en vandring Stien kan være bratt, men fokuser på en ting Du skal leve, du skal puste, oppleve og lære Hjertet skal fortelle deg, hvem du skal være.
Sylwester Gołąb1
Tysk hus I et gammelt fuktig hus som jeg eide hadde jeg en snøkule av krystall liggende i en gammel knirkete kommode det snødde og det var kaldt bak glasset i krystallkulen Hvit desember og hellig førjulstid jorden dekket med snø spredte veier trær fra Betlehem til Vatikanstaten Da jeg var et barn dro jeg fra de kuperte slettene den gang alt var enkelt slettene virket enklere det var ikke derfra eller herfra jeg var herfra hvor huset sto det gikk én buss til byen om dagen Jeg forlot de fjellrike slettene alt var enkelt veien var mudderet treet var tre som i en roman av Lem
1
Oversatt fra polsk
Da jeg forlot de kuperte slettene bare for et øyeblikk var alt enkelt
Ved vinduet Hverdagen holder ett øye åpent ser verden gjennom nøkkelhullet det er ingenting vakrere og mer skremmende enn 16 m2 kjøkken-bord-vindu og det er heller ingenting mer skremmende enn å se hva som er bak kulden med glede og uforskammelse som med forakt varmer hendene over en gammel kakkelovn Hverdag med vindu drømmer om å fjerne døren rømme uten å forlate stedet i baderommsspeilet er en film om den perfekte forbrytelsen det finnes ikke noe mer dyrisk enn å se på en perfekt forbrytelse uten behov for å være offer
Hamza U. Ali
Beskyldt Jeg drikker hederlig fra fontenen med mine krystalliserte hender i en fast form
Jeg slukker tørsten så syk til sinns Vingler på beina svimmel som en månesyk elg knuser ansiktet i et marmorgulv det drypper ustoppelig fra mitt flate tryne som er helt nakent til kjøtt og bein
Det er faen meg alltid slik jeg vandrer i deres gater og de beskylder meg for å smile til dem
Under den perfekte overflaten Jeg løper mot blikkets regnbue og finkledde havfruer Kysser to finformede trofeer under en asurblå himmeldyne
hvert enkelt minne er gravert i hudskorpene og jeg brister stadig i denne høylytte stillhet livselementer er jeg faen så emosjonelt avstumpet
Vi maler bilder i våre øyne Skydekket faller tusener gresshopper danser med uthulte øyne Jeg synker melankoliens symfoni som bekrefter at jeg ikke er levende Øynene tømmes for all hukommelse Jeg går meg vill i folkemengden og kysser med øynene i sjelen til de fremmede med lange silkehår Ber dem ut på kaffe en middag utover midnatt Jeg tenker at noen ganger trenger vi ikke å drikke tusenvis av glass for å lage minner som aldri forlater sjelen
En latter blør inni meg La oss få det klart skriker skjelettet gjennom megafonen Jeg toner ut et univers gjennom øyelinsene før det forsvinner inni meg Jeg bretter sammen en himmel der flaggermus åpner flygellokket der gresshopper glinser lik stjernene De danser beruset overalt under et veldig sort tak Skjelettet mitt siver ut røde dråper fra øynenes hull Gresshopper skjenker seg med dem inne i meg helt inni skjelettet Jeg hører en latter blø Plutselig, et drøss av flaggermus klapper med vingene Hele skjelettet går i knas megafonen faller som et veldig fjell ned på jorda
Jonas S. Rudjord Tre gudinner i alfabetisk rekkefølge
Eos To blikk på hver sin side av soloppgangen
Hel Som hun er Som hun gjør Monokromatisk
ܡܪܝܡ Fra henne Et tre som fra himmelen vokser nedover
Alltid rosen William Blake skriver at rosen er plantet der hvor tornene gror
Harry Martinson skriver at selv om man kan bli skĂĽret av torner
er det ikke tornene som skjĂŚrer dypest men rosen
Den siste fristelsen er evig Den siste fristelsen er evig Frister mer enn evigheten Den siste fristelsen er evig Den siste fristelsen er evig n책r
evigheten
lenger
ikke frister
Den siste fristelsen er evig n책r evigheten ikke lenger er
den
siste
Den siste fristelsen er evig
N책r den siste evigheten er
en
annen
er den siste fristelsen evig Den siste fristelsen er evig Frister mer enn evigheten
En slags tidløshet eller Tre guder uten tittel
Bilder i brødre spredt i det rom hvor bare vinden kan størkne
Hendene på spadeskaftet som sikter seg mellom blomstene og minnene
Det er ikke jordens lukt som glemmes
www.facebook.com/forsvinningspunkt Fremside: Julia Haveland