Forsvinningspunkt Dikt fra lokale poeter Gratis
Fredrik Hagen
det står en parkert bil utenfor leiligheten min den lyser mot noen trær jeg tror de ble plantet her jeg ser: at de har greiner jeg ser: at greinene har greiner jeg ser: at greinenes greiner har greiner
skrivebordet mitt er også spisebordet mitt jeg har sølt kaffe og pasta på det meste jeg har skrevet
dette er hvordan jeg skriver: jeg skriver først i en svart notatblokk så fører jeg det inn på pcen så printer jeg det ut og fører det inn på dataen igjen når jeg er lei har jeg skrevet ferdig jeg prøver å holde styr på hvor jeg legger de utskrevne notatbøkene. de forsvinner likevel
etter jeg har skrevet tenker jeg: det er for jævlig at vi alle skal være så ømme og avskyelige
Amos Oz sier i et intervju at å skrive er som å jobbe i butikk, det hender at han sitter hele dagen i butikken uten at det kommer noen kunder, men han har likevel vært på jobb, jeg hadde ikke fått skrevet noen ting om jeg tenkte som ham jeg drømmer jeg har drømmer om å skrive om det jeg drømmer om jeg drømmer om: angola, angorra, beirut, brenner, celler, dagslys, dagslys, frogner, freimstølen, gravlykter, hjemreiser, hjelmprodusenter, halsbånd, havskrekk, helheter, hedmark, influensa, innefra, innrømme, irre, jernbaner, jevngamle, kjemoterapi, kikhoste, kidnummere, luddere, magma, medfølelser, misdannelser, nedbrytbare netthinner, ovaler, regnskap, referater, sigøynere, sabbaten, solceller, tarmen, tyngde, unnskyldninger, vanlige veikryss, øde øyne, åndløshet
Å drømme ligner ikke på å skrive. Å drømme ligner ikke på å lese. Å drømme ligner ikke på å pule. Å drømme ligner ikke på gråte. Å drømme ligner ikke på å sove. i natt sover jeg ikke utenfor kjører bilen bort
jeg begynner å skrive om noen hender som jeg har skrevet om før
du tror du skal skrive om noe annet du tror du kan skrive om noe annet du tror du har lest for lite du tror at om du bare leser mer nå skal du skrive om noe annet du har begynt å sove på sofaen du er helt desperat etter å sove du hater tanken på å være våken å ikke skrive du klipper håret ditt du drikker mer en uke du drikker mindre den neste uken du har ikke penger du vet ikke hva du brukte pengene dine på du spiser poteter med smør en uke skriver du ikke den neste uken skriver du igjen du skriver om det samme du vet ikke hvordan de andre kan skrive om noe annet du onanerer du vurderer din egen tristhet opp mot kjente menneskers tristhet du er ikke særlig trist du er ikke særlig glad du hater tanken på å ikke skrive. * jeg snakker med Jørgen han sier: det må være en dobbeltseng det må være en dobbeltseng uansett hvor mange som skal ligge i den det viktigste for meg er at sengen står under et vindu jeg liker å ha det kaldt når jeg sover det nest viktigste for meg er at sengen står i et annet rom enn det rommet jeg skriver i
ellers blir fristelsen til å legge seg ned for stor jeg snakker (senere) med Paal vi sitter utenfor en blokk det er kaldt han sier: hvordan orker du å skrive om det ikke gir deg noen glede jeg vet ikke hva jeg svarer jeg vet ikke hva som hadde skjedd om jeg ikke orket da jeg går hjem vil jeg ikke tenke på det mer jeg pusser tennene og liksom suger vann fra tannkosten. står der i hvert fall i ti minutter til jeg har drukket det som må tilsvare ett glass vann jeg legger meg med persiennene oppe jeg kan se en bil utenfor
Sofia Marie Hamnes gatelykter
I ser du meg om jeg står under gatelyktene mens snøen gir dem glorier jeg har kjærlighet på pinne men om ikke det er nok kan vi dra hjem til deg og spise?
II gatelyktlyset renner i regnet asfalt mennesker svart oransje du med gatelyslorie tror du meg? jeg ser deg aldri slik igjen du blir til kroterier i margen i notatbøkene mine
hvis lynet hadde slått ned nå hadde jeg slått tilbake kanskje du ville forsvunnet helt da? blandet deg med sollyset og dogget om morgenen og lagt deg i små dråper på gresset?
sakte lyser sola gjennom glasset kjenner det gli varmt ned halsen, en vulkan, omvendt magma sprer seg i kroppen, tiner lag med tele kanskje står vi alltid i regnet selv når jeg ikke kan se fra vinduet
Jonas S. Rudjord
kystbussen har kjørt fra Flottmyr rutebilstasjon på vei bort herfra jeg sørger for at den stopper på Gard
takker farvel for denne gang til den koksgrå himmelen og mens maskinen triller nordover
ønsker jeg det skal komme et vindkast og blåse taket av slik at jeg kan kjenne luften bli renere
du er mindre enn et minne
luften blir renere og jeg dupper av et sted og våkner et annet og jeg våkner fra en drøm hvor nærværet av noen som ikke sitter foran meg eller ved min side fortsatt fornemmes som uluktelig røkelse men luften er blitt renere og du er ikke der
jeg er mindre
Yun Einar Andersen
Ikke stikk, baby mi lille kongle så langt oppe du henger i dag så langt borte du er jeg kan bare så vidt skimte prikkene på skjørtet ditt jeg pirker i bakken med en kvist og tenker på prikkene på armene dine de små luftboblene i pannacottahuden din proppfulle av varm sjokolade tror jeg venter en liten stund før jeg klatrer opp til greina du sitter på min lille edderkopp så fint du snurrer beina dine så rare bevegelser jeg aldri har sett før alt for å lage seg et lite hus og noe som glinser i sola å, min lille koppulf! du besnærer meg og fanger meg og jo mer jeg kaver og stritter imot desto nærmere kommer vi hverandre jeg er helt innviklet jeg kan bare utvikles ved dine hender
mitt lille snøfnugg blåst hit fra langt avsted med mønstre du har laget selv kanter, greiner, fingre antenner som strekker seg utover og utover som forsøker og forsøker å finne mening i snøstormene som mottar små beskjeder fra Gud som synger helt alene i verdensrommet jeg holder pusten jeg vil ikke se deg smelte vekk i hånda mi mi lille bie du svinser rundt og samler alt mulig skrot du gjør underverker med litt støv så flittig og så smakfull gjør du ingenting om til tyktflytende solskinn vær så snill å gjøre en mann ut av meg som er med å bygge vår lille kube som tar vare på hver dråpe honning jeg gikk meg vill og trampet i stykker det vi hadde men ikke stikk, baby da dør vi jo begge to!
Joanna Tocher Glossy fight Is it time now? In a world of knee-length, beige cardigans and glossy, glossy, always glossy. Is it time now for messy eyebrows or for none at all? What happened to my friends? What is this place where eyebrows are a thing that's talked about? I want to shave their perfect eyebrows off and burn them up and sprinkle eyebrow ashes in their lipstain pots. What happened to my friends? Is it time now? For shredded tights, and boots? Perfect, shiny, blood red. My colour and they stole them. Shiny on feet with tidy socks on legs in tailored jeans and tidy, tidy shirts above. My boots, my boots on fake-tanned legs. Is it time now to rebel, again?
I thought that time was over and it's now, it's now. The time is now when I'm so tired. And I am just as bad. I am just as bad as anyone because sometimes I choose films that I've already seen. I wear all black but normal black, not Siouxsie Sioux. I go to shops and I buy make-up as a treat, a lovely treat. Then I watch light and easy films and not Tarkovsky not Herzog, because I'm tired, so tired that I can't bear those depths on schoolnights. Is it time now? Now, when I'm too tired and just as lazy, just as bad,
Christian Michelsen Balduino En Høstnatt Man er på stadig jakt etter nøkler. Bærende tungt på så alt for mange uåpnede låser. Kanskje bak denne låste tunge, låsen er oppskriften på hva som er ens oppgave her på denne jorden. Lytter stadig til sitt indre. Sårbarheten er alltid til stedet. Det er uforstående å savne noe man ikke vet hva er for noe. Kan livet være en retning man aldri velger å ta? Er sannheten et holdepunkt i livet. Der sannheten er øynene som stirrer en i nakken. En elv splitter to frodige marker. En bro av eik binder dem sammen igjen. Dyrene beiter på begge sidene. Fullmånen som kaster sin kraft ned mot jordkloden. Får havet til å bli voldsomt. Får det dyriske frem i menneskene. På ukjent farvann trasker man på nå. Søkemodusen er nå aktivert og instinktet er årvåkent. Hva man søker, vet man ikke enda. Her har skjulte farer sine faste plasser. Dem fleste er usynlige for øyeeplene. Varsomt er stegene man nå velger å ta i disse retningene.
Fare på ferde fester seg i tankefeltene. Lager opprør i det som kan tolkes som det umulige. Eller det som er mulig å gjennomføre. Nå hersker uvitenheten over alle slagmarkene. Skyr ingen taktikk, er klar for det som måtte komme. Går ut av striden seirende men med et sårende hjerte. Følelsene er frosset fast på innsiden av brystkassen. En voksende smerte er pulserende i alle blodårene. Blodet har nå dannet en tykkelse. En indre kontakt er i ferd med å lage forbindelse. En kan nå føle en sterk tilstedeværelse av en trygg skikkelse. Guidene som er ens sjelevenner, produserer drivkraft til veiene som du skal mestre. Ingenting kan veies opp mot denne følelsen som herjer på innvendig i ens tempel. Grenser er sprengt og veier er til rette lagt for å kunne krysses. Det ukjente terrenget åpner seg og instinktet står i givakt posisjonen. En sødme er smaken på den ferske honningen som biene har samlet i sin bikube. Det slikkes i alle av sårene. Tiden er inne for å sette i gang utviklingsprosessene det er modent for et klokt valg. Som å forstå trangen som vil opp og til livet. Er det et faktum at mye kan komme til synet. En skjermet sannhet kan være nå fornuftig å iverksette.
En sunn galskap herjer på innsiden. Gåsehuden har for lengst strekt seg på hudoverflaten. Utfordringene er kanskje ikke lenger oss selv. Men at ens tempel har det fredelig. Sinnsroen er en etterlengtet luksus. Det farer ustabile tanker igjennom hodet. Følelsessystemet reagerer i lengsel mott kjærligheten. I hjertet bruser blodet som pumpes ut og skaper vibrerende ringvirkninger innen I fra og utover. På evig leting etter en sjelevenn å binde seg sammen med. I skogen bor det krefter som er usynlige for øynene. Om man er stille og hører godt etter kan man høre bladene I treerne kjærtegne hverandre. På en blomstereng er man heldig og kanskje få oppleve blomstene danse sammen i takt i mellom alle gresstråene. Den traumatiske reisen igjennom mors livmorhals og med hodet først ut av utgangen. Er denne reisen den eneste muligheten for å komme seg til denne verden. Reisen ender her men med en ny begynnelse. Et dødt løv faller fra den sprøe greinen øverst I toppen I treet. Seiler majestetisk igjennom den kalde høstkveldluften. Gir seg hen til Moder Jord, sår jorden med sitt legeme.
Marianne Hansen
Løyndom Elva Rasar Buldrar Elskar å vera høglytt Brøytar seg veg Riv med seg bitar av liv Gjøymer løyndommar på fjordbotn Fjorden held kjeft Han sladrar ikkje
Kamp Duna på hovudet dekka på langt nær den bare skallen Augo var noko blassare enn dei pleide Likevel var ho slåande vakker Som fyrste gong eg såg ho Kroppen hennar hadde endra seg Ho syns det var vanskeleg Eg elska kvar millimeter hud på den kroppen Eg ville stryke det mjuke hovudet hennar Då gret ho Ho kjende seg som litt mindre kvinne Men for meg var ho meir kvinne enn nokon gong Ho bar med seg ein styrke eg ikkje hadde ana omfanget av Ho bar ein sårheit eg ikkje kunne ane djupna i Vi såg på henne i spegelen Denne kampen var ikkje for skyttergravssoldatar
Julenatt Eg var vaken når andre sov Gjekk gjennom tomme gater Nokre julelys blinka til meg Eg kjende meg klar Hadde noko i vente Finstasen på ein hengar på skapdøra venta på å dekke ein kropp Når dagen tok til og så fall til ro att Skulle eg inn i varmen til nokon andre.
Paal Elstad
1. Døgnet svinner aldri hen og blir erstattet av et nytt. Åtte minutter på tre starter fuglene å synge. Viserne på klokken ute på kjøkkenet følger den hvite plastrammen i et evig kretsløp. Tar diktat. Tegner hvite sirkler over fortidens hvite sirkler. Og når jeg våkner er dagen den samme, bare eldre.
2. Epletreet i flukt fra eplene. Som eter seg ned i jorden. Å være et eple som identifiserer seg med de omkringhengende bladene. Å være et blad med samme funksjon som et øre. Kroppen bøyer av, bort fra hodet. Alltid på flukt fra en eller annen lyd.
3. Alt det hvite omkring bokstavene, selv i et pass. Usikkerhet. Vinterlys. Et fotografi dekker munnen din. Jeg river det av. Bak fotografiet er det et nytt fotografi. Du skriver navnet ditt igjen og igjen, som om det er i stadig forandring. Fotografi pü fotografi, med kjøttklister imellom.
4. Chopins nokturner om morgenen. Nyhetsstrømmen over tretoppene.
Eplene
har sin egen hukommelse. Bordet har sin egen hukommelse. Eplene pü bordet har sin egen hukommelse. Fuktigheten som skyter fart ut av kroppen har egne kamprop. Hjertet henger avlangt og slapt avrunket i brystet. I kjølvannet av samtalen hang en glemsel; Samtalen hadde sin egen glemsel. En flukt fra Bergen til Bergen.
www.facebook.com/forsvinningspunkt Fremside: Andreas Servan