Skip to main content

Forsvinningspunkt 10

Page 1

Forsvinningspunkt Dikt fra lokale poeter Gratis


Joanna Lundberg

Vad vi lämnade efter oss Ljuset droppade i fläckar över det oroliga böljande havet. Vi satt i båten och såg tillbaka mot land, ett mörkare fält bredde ut sig och smalnade, steg och sjönk när vi rörde oss fram över vågorna. Pappa hade lossat förtöjningarna och startat motorn, jag satt med kroppen lutad över det gröna vattnet, det var som om båten blev mindre och mindre, det var inte husen och träden och klipporna som avlägsnade sig, det var vi som blev mindre och mindre, som om båten krympte när vi lämnade land. När vi kom längre ut hissade vi segel, vinden slog mot tjockt segeltyg, vi var på väg ut mot det öppna havet, det var som om vi seglade utan mål, som om vi lät oss drivas med ut av havsströmmarna. Jag såg ner i det skiftande brusande vattnet, en blekgrön matta av sjögräs, sandbotten, ljusa fläckar flimrade mot mig som en rad bleka ansikten därnere under ytan. Bakom mig försvann den sista tunna remsan av land, här blandade sig himmel och hav, båten blev lättare, som om vi seglade lättare nu, det tunna skrovet av gulnad glasfiber slog inte lika hårt mot vågorna längre, vi vägde inte lika tungt. Vi lämnade skuggorna bakom oss, vi seglade mot det disiga ljuset. Blir vi genomskinliga nu, tänkte jag, och det var som om allt bleknade och tunnades ut mot horisonten. Vågorna slog och slog, jag sträckte händerna mot vattnet, kylan bedövade mina fingrar, jag ritade tunna spår över vattenytan som slätades ut och sköljdes bort, sköljdes ner och bort.


Och det var dig jag följde, du satt vid rodret och studerade sjökortet, vi seglar längre ut, sade du, vi seglar till de yttersta skären. Och kan man komma längre ut, kan himlen vara vitare, kan klipporna vara blekare och mjukare än här? Spring inte för långt bort, ropade du, det kan vara halt längst ute på klipporna! Och jag sprang längst ut, så nära himlen och horisonten jag kunde komma. Jag stod med fötterna i böljande sjögräs, vattnet var blixtrande kallt och salt. Jag samlade små runda stenar, jag sträckte händerna ner under vattenytan och lyfte sten efter sten mot ljuset, samlade och tog dem med mig, som om jag behövde en tyngd, jag behövde stenarnas tyngd i mina händer.

Vi gick längs stranden, min syster och jag, vi försvann bakom vassen. Den skrovliga grå klippan, solvarm sten under fötterna, luften var svalare nu, som om sommaren redan var förbi, som om vi blev tunnare där ute på klippan, som om vi redan var ett minne, som om ljuset gjorde oss genomskinliga, lysande. Vågorna rörde sig in mot stranden, vassen stod tät och hög. Under oss växte sjögräs i gröna fält, fina trådar som havet kammat, där småfisk stått stilla i evighet i undervattensströmmarna. Gräset lyste, min kropp lämnade en mörk skugga över sandbottnen. Våra händer samlade den gröna massan, vi kramade ur havet och tryckte trådarna mot berget. Vi tillverkade papper av sjögräs, varje blad blev ojämnt och skört, fastnade mot berget när det torkade och smulades sönder när vi försökte lossa det från klippan. Jag höll de blekt ljusgröna och vitnade arken mot ljuset.


Blygrått hav och åter hav. Båten slog mot vågorna, seglen smällde och bommen över sittbrunnen krängde fram och tillbaka. Pappa stod vid rodret, drog i repen och strävade mot vinden. Det luktade tång och havsbotten, vitt sprött salt. Kölen tecknade djupa fåror i vattnet, små vita bubblor bildades i det mörka djupet, steg uppåt och sprack mot ytan. Havet skummade och rörde sig, veckades i långa revor och slätades ut i små fina krusningar mot horisonten. Mörka skuggor skymtade under oss, fiskar, vattenväxter och glasmaneter i djupet. Jag och min syster låg längst fram i fören och spejade efter grund. Vi såg efter mörka fläckar under havets yta eller vita gäss vid bränningarna mot land där vågorna bröts. Molnen bildade långa streck och små vita bågar över himlen som hade ändrat färg, tappats på ljus. Det avtagande ljuset fick båten att bli en mörk skugga, en punkt som steg och föll i vågsvallet, försvann och åter blev synlig, och som långsamt rörde sig mot öns smala brygga och grå runda klippor där havsfåglar cirklade närmare och närmare land.

Vi följde den smala stigen genom skogen, skyndade mellan trädens stammar, högt gräs och nässlor som brände där huden var bar. På de öppna platserna, stenstränderna och de skrovliga ärrade klipporna eller över ängen framför huset, kunde vi se rester av dagsljus som föll över landskapets högsta punkter, skuggorna tyngde över marken. Pappas röst tunnades ut i ljusets grumlighet, som om vi gick genom brungrått sjövatten, över sandbotten, på väg tillbaka mot huset.


Utanför fönsterglaset blev världen långsamt grå, färgerna mattades ut och bleknade, nyanserna försvann. Landskapet flimrade, ängens konturer suddades ut i skuggorna och träden blev en mörk massa mot himlen. Ljuset lyste gult inifrån, vi stängde fönstren mot myggen och natten. Nattfjärilarna slog mot glaset, varje vingslag fångade ljuset, lysande punkter i mörkret. Ett vingpar lystes upp, fladdrade till och försvann. Över himlen syntes en lysande blå strimma i det färglösa, fälten mörknade och husen hukade mot jorden. Ett kort överflöd av blått innan färgerna blev borta, försvann in i människorna och återkom först i drömmarna. Lamporna tändes, elektriciteten surrade, ett fönster som lyste. Landskapet var ut fokus, våra ansikten oskarpa, havet en suddig fläck bortom berget.


Katrine Heiberg ideen om å skape noe personlig om til noe allmenngyldig får meg til å tenke at tanken vil være totalitær og tanken på å tenke kan avføde omtrent den samme tanken ja det går ut på ett nei jeg vil heller være avsporet som tida jeg tenker at den er likedan som natur der hvor byen er minst by eller der naturlandskapet er fullt ut landskapelig som et mer opprinnelig herskap gratulerer med alvoret kan du tenke dette alvoret henger sammen med å være overstadig ambisiøs men også med desillusjon og hvilket alvor vil du ikke heller le hele veien og aldri komme tilbake? virkeligheten er alltid en forvrengning mer enn sann nok til å være virkelig du må ta vare på det du ikke forstår opplevelsen av tid for eksempel hvor fort går tida når dagene svinger mellom monotoni og omveltning og natt svaret er sannsynligvis alvorlig og mest av alt en kraftfull stillhet som kommer av at det er natur alt som glitrer det er en gave jeg vil ta vare på de oppriktige katastrofene kan jeg si til meg selv når jeg kjenner at naturen min ikke henger ihop lenger jeg tenker på favorisering er hendene eller hjertet det jeg setter høyest med hjernen er det et relevant spørsmål hva betyr relevans i generelle termer som om det viktigste her i verden også ville sluke hele tilværelsen til og med språket men likevel jeg skulle ønske jeg kunne gi noe annet (alt) dette kan leses ut av øynene mine


Marianne Hansen

Hjarta I hjarta mitt ligg du og søv I raude silkelaken Pusten din og hjartaslaga mine har same takt Eg vekker deg ikkje

Framleis SjĂĽ meg, lyft blikket Augo mine er framleis fylde av andletet ditt Eg senkar blikket Likevel er du der


Fredrik Hagen

Det jeg egentlig gjør er å stikke fingrene mine inn i hullete hjerter. Vi må bare være fornøyde med at huden og kroppsdelene våre rakner. Det er sånn det føles. Vi må holde ut om det skal være noe i det hele tatt. Jeg bor i et hvitt hus i de ensommes bydel. Om nettene er gatelyktene oransje eller hvite. Om formiddagene er sollyset lysegult. Jeg kan høre noen som roter i bosspannene hver eneste dag. De som ser inn vinduet mitt kan se at jeg sitter nesten helt i ro. Hver eneste dag har jeg faste ritualer. Det fineste av de er å slå av lysene om kvelden. Jeg er sjeldent så rolig som da. Jeg føler meg liten før jeg sovner. Jeg kjenner det i fingrene mine. Jeg kjenner det når jeg drar fingrene mine over brystet mitt. Lyse farger roer meg. Dynetrekkene mine er lyseblå eller hvite. Når jeg våkner er det stille. Jeg dusjer og spiser knekkebrød. Ofte sitter jeg i sofaen og ser ut på de som løper for å rekke bussen. Når jeg vet jeg er alene kan jeg ligge og sove i timevis uten å få dårlig samvittighet.


Når noe forsvinner etterlater det seg en tom plass. Du kommer ikke til å klare å finne noe som passer. Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal sette de tomme melkeglassene mine. De fleste er det sprekker i og noen ganger skjærer jeg meg når jeg skal drikke. Når solen står opp står jeg og venter på bussen. Det pleier alltid være noen jenter her med bustete hår og triste ansikter. Noen sier at vi setter opp gipsvegger og leser bøker for å dempe dunkingen fra hjertene utenfor. Det hender jeg skrur volumet på datamaskinen min helt opp når jeg hører på musikk. Jeg er bare litt redd for å få hørselsskader. Jeg har pollenallergi og om våren ligger jeg inne og tørker nesen. En gang etter dette skal jeg gjøre noe livsviktig. Jeg har hender som en slave: livredde. I helgene når vi danser. I helgene når vi drikker. Om jeg kunne hadde jeg stått utenfor Folk & Røvere hele natten og snakket med de som gikk forbi. Når vi kler av oss er vi så like. Vi er bleke som sædceller. Jeg savner byen jeg kommer fra. Du skulle sett den om sommeren når vi sitter på terrassene og drikker fra glassflasker.


Alle ser så trøtte ut. Jeg prøver å kle meg som om jeg skulle gått på fest hver eneste dag. Jeg håper det skjuler posene under øynene mine. Noen av oss vil bare få små familier og ha hager. Jeg kommer til å prøve å skrive. Når jeg skriver kjenner jeg hvor hjertet ligger i brystet. Det er det som gjør at jeg fortsetter. Det fineste med bøker er å kunne ha de stående i bokhyllen. Jeg prøver så hardt jeg kan å huske hvilke farge folk har på øynene. Når jeg glemmer det trenger jeg å treffe deg igjen og jeg tror jeg trenger å treffe deg snart. Når jeg tar på noen tenker jeg på om de er varme eller kalde. Å ta på noen under klærne er nesten som å skrive eller synge. Vi må være myke på innsiden. Hvorfor skulle vi ellers vært så harde på utsiden. Vi må være myke på innsiden. Vi må være myke på innsiden.


Karen Rosenstock

Sylvia Plath er fristet til å skrive et dikt men kan ikke skrive dikt når det regner hun sier Alle de gule delene på kartet sender dikt om dryppende biler med gule regnjakker Alle de grønne delene på kartet med dryppende våte mistanker Dikter om regnbyer og våte hester på skyer Alle de blågrønne delene på kartet sender dikt om å forlate byen på hesteskyen Alle de røde delene på kartet sender inn dikt om rosefamilier som våte perlearmeer i regnet Alle de brune delene på kartet dikter om diktaturet og sølete skamferte kvinner


Stillheten i verdensrommet er det tristeste jeg har hørt På ryggen I en seng av metall Lange armer Utstrakte ben krystaller i hver hånd Håret i glorie formasjoner Åpner munnen sakte Kan knapt ønske eller tro ut flyter tennene s a k t e løsner én for én flytende perler i rommet over meg – roterende perler rundt i rommet under meg blinker sine blikk tenker sine stormer søker sine hav Løsmunnet vakker


Munnen er tom hendene dirrer pusten P u s t e n skyves Neglene gir etter flyr ut som fra et vindu ved havet forsvinner bak solen Huden løsaktig avdekker Neonrosamuskler: dette er kjøtt – dette er meg, gjennom meg en elv stormer og herjer det danser farger alle perler røde …eller er det mine øyne? neonkjøttet l ø s n e r flyter ut og inn i rommet forsvinner? Myke ben splittes hvite til krittstøv Støv men ikke før det øyeblikk jeg vet kroppen skal snart løsne fra


Sondre Båtstrand SMÅBORGERLIG Jeg grep meg i å være småborgerlig hin dagen. Jeg skulle bytte ut et gammelt stereoanlegg med nye høyttalere, og da bordet anlegget sto på var tomt, tok jeg meg i å tenke at jeg måtte tørke av støvet. Småborgerlig, tenkte jeg. Det handler om fasade, tenkte jeg. Hva leter jeg etter, tenkte jeg.

Jeg stoppet den febrilske letingen og slo fast at jeg ikke fant noe tørkepapir. Så tenkte jeg at jeg som miljøverner burde bruke klut, ikke papir, og jeg fant frem en klut. Kan jeg bruke vann, spurte jeg meg selv. Kan jeg bruke vaskemiddel, spurte jeg meg selv. Hvorfor står det «Holdes utilgjengelig for barn» på vaskemiddelet, spurte jeg meg selv.


Jeg endte opp med ikke å gjøre noe som helst. Jeg reflekterte over min rolle som miljøverner, om jeg kunne bruke vann når millioner mangler nettopp rent vann, om advarselen på vaskemiddelet. Småborgerlig, tenkte jeg. Det handler om å blogge, tenkte jeg, Hva leter jeg etter, tenkte jeg.

De tørste barna er nok glade nå, for jeg brukte ikke noe vann. De tørste barna trenger ikke å bekymre seg for at jeg skal åpne vaskemiddelet. Jeg sitter i sofaen og skriver om min opplevelse. Jeg har vernet støvet. Det handler om innstilling. Og jeg leter etter en unnskyldning.


KJIP JÆVEL Jeg er så altfor snill men jeg kan bli lokket til å gjøre ting jeg ikke vil det skjer av og til at jeg blir en kjip jævel

Jeg er myk og god å tråkke på holder ut om det er det jeg må gir deg sjanser du ikke fortjener å få du kan spytte og sparke, men jeg vil ikke slå for da blir jeg en kjip jævel

Jeg tar så mye jeg ikke kan bære jeg vet bedre, men kan aldri lære selv om jeg skjønner hva som er i gjære noen ganger bare må jeg være en kjip jævel


Jeg blir så inderlig lei av å tvile også jeg har behov for å smile av og til bare la hjernen hvile søke tilflukt i det infantile som en kjip jævel

SKÅL Jeg hever flasken til en stille skål Jeg hever flasken for fjerne mål

Jeg hever flasken for fellesskap Jeg hever flasken for felles tap

Helt alene sammen med en øl

Helt alene


Paal Elstad Simone de Beauvoir i profil, 1947: et vakkert portrett i svart/hvitt jeg er for kynisk til å være eksistensialist men håper å vokse det av meg

de estetiske sansningene er velkjente og banale om våren ser jeg blomstene inntil husveggen ingenting av botanikken fra barneskolen sitter igjen i dag hvordan de gule klokkene vokser åpner seg kronbladene som forsvant i stormen humlene som kommer nabokatten som hopper opp i luften og fanger en humle mellom potene en morgen løper jeg nesten ned huseieren idet jeg stormer ut døren forsinket til veiledningstime på Skrivekunstakademiet har revet opp alle blomstene og det andre ugresset

diktet sliter med sin egen latskap ansvarsfraskrivelse uoppmerksomhet upålitelighet feighet og utålmodighet den skrivende hånden omformer fravær til nærvær resten av kroppen må lære det hånden allerede har oppdaget


oppdragelse = å stimulere utviklingen av noen kognitive egenskaper til fordel for andre

i sommerferien går jeg med søppelet for min mor hver kveld går forbi det nye asylmottaket i enden av gaten og ned den bratte bakken med en pose papiravfall i den ene hånden og restavfallet i den andre på vei opp bakken igjen ser jeg fjellene stige ut av toppen av asylmottaket himmelen vider seg ut solen bakenfor fjellene et sted kaster ennå lys opp skyene som lyser som egne lykter eller det flyter en utvannet rosa gjennom dem eller grå strimler kveiler seg sammen i hvirvler som blir tettere og tettere til en sort masse trodde kroppens overraskelser ville ta en pause etter puberteten plutselig kan jeg ikke lenger lene hodet like langt bakover som før et ekstra lag med fett baki nakken et sted om en nabo hadde sett meg stå urørlig med åpen munn på den måten finner tupperwareboksen med middagsrester i kjøleskapet hvalbiff og poteter løk setter på stekeplaten noterer noen linjer om skyer og twentysomething-kroppen i margen til handlelisten

mens dere badet observerte jeg regnet tegne grå fallstriper over bebyggelsen på andre siden av Oslofjorden så ut som om skyene sugde det grå rett opp av jorden


hvorfor skulle jeg være solidarisk med dem med samme inntektsnivå fremfor dem jeg deler poetikk eller barndomstraumer med

om høsten ser jeg gatelyktene langs teaterparken ovenfor Café Opera går på ett av Bergens få faste poesiarrangementer i andre etasje høstmørke og elektrisk lys lytter til opplesninger mens jeg ser ut vinduet det å se direkte på en oppleser kan ødelegge oppmerksomheten for detaljene i poesien jeg blir distrahert som oppleser dersom jeg ikke klarer å opprette øyekontakt med publikum de grønne gule de brune bladene de nakne grenene i parken i mørket i lyset de danske poetene ydmyker oss med sitt talent de svenske poetene ydmyker oss med sitt talent

en veps stanget igjen og igjen mot kjøkkenlampen oppe i taket jeg kunne høre den stønne tenkte hele tiden på speilnevronene bak ansiktet ditt


høster godene av at andre i min kultur ikke er pasifister

om vinteren venter jeg

som om ikke det var nok drømte jeg om K i natt


Christian Michelsen Balduino

MALERI Har lyst å male mine tanker på et stort lerret. Ta farger fra mitt sinn & blande dem sammen. Lurer på om mitt hjerte har en pensel til rådighet? Tror du at jeg kan få låne farger fra min egen aura? Fantaserer om at fantasien min har tilgang til flere farger, enn de som allerede er på fargekartet. Er det mulig å reise ut av meg sjøl opplevelse. På sjelevandring inn i nye eventyr, der hvor jeg kan ta med meg ut igjen inspirasjon til mitt maleri. Kanskje mitt maleri da vil smile til verden. Er det kunstnerisk å uttrykke sitt innerste? Er det en kunst å prøve å overleve? Alt det som i denne verden er hjerteskjærende. Og skremmende som skjær rett foran øynene på oss. Jeg vil ikke male et maleri i denne verden. Det er for mange følelser som er etterlengtet.


For store spriker i menneskeheten. For lang avstand mellom forståelsen og medmenneskeligheten. Er vi heldige som har fått livet i gave? Er det en gave å få leve som et menneske? Ser ut av vinduet opp mot maleriet som er malt på himmelen der oppe. Der hvor følelsen av tilhørighet er. Under stjernene får man til å tenke, er vi kosmiske barn av universet? Et stjernevesen som en gang. Kanskje skal man få oppleve å male et maleri, der hvor hjemlengselen ikke er til å føle på.


Mektige Usynlige Krefter Bak Det Sorte Teppet Det merkelige med det hele, er jo hvor svært avhengige vi er av det som vi ikke har behov for i det hele tatt. Da vi lever i den materialistiske verden, hvor tankemønsteret har overtatt roret og vi går på autopilot. Det er en ustyrlig tid, der ringvirkningene av våre valg blir i høy fart slått tilbake mot oss. Og ansvaret blir brukt imot våre daglige gjøremål. Hva skjedde? Var det noen som plutselig dro ned det skjulte teppet, og bak der befant det seg det som vi i dag vandrer rundt i? Og med oss selv på slep, fordi tankene forteller oss at dette er livsnødvendig. Usynlige mektige krefter, har spredt seg sakte men sikkert over befolkningen. Som en kaldblodig snikende slange, har den alltid hatt som mål å spre frykt blant menneskene. Som resulterer i at vi som oftest i avgjørelser, velger vi det som vi kaller det trygge. Drastiske tiltak mot drastisk utvikling, høres kanskje ikke så dumt ut.


Men hvor i all verden starter den første begynnelsen, for så videre å gå løs på denne floken av knuten. Helheten av bildet vi lever i, har begynt å bli gjennomsiktig. Og det er ikke lenger vanskelig, å trekke konklusjonen om hva som er riktig. En bevissthet blant oss er begynt å spire, det letteste er vel kanskje å begynne med seg selv. Og videre skape ringvirkninger, i den positive retningen. En begynnelse, har alltid en ende. Lurer på hvor lang tid det er igjen å vente...


Sofia Marie Hamnes et minne prøv å huske, kan du huske det? skritt mot brostein og skritt på asfalt og regn som legger hinner over brosteinen, taksteinen, småsteinene i gata og over øynene dine, sølvglinsende skjold rennende nedover bakken, huden lik deg selv på akebrett eller svart søppelsekk snøen er den samme regnet det samme er du den samme undrer du og ser på de samme taksteinene og nå vet du hvem som bor under dem og de hvite trehusene er fortsatt eventyr men ikke på samme måte du kommer aldri igjen til å stå i solbyen i sør med hatt på hodet og lite innenfor og gå deg vill med vilje noen ganger kan du føle treplankene under føttene dine samtidig som toget gynger og rommet er tomt og du står stille så de siste solstrålene over fjellene skal blinde deg, binde deg så lenge som mulig og kanskje holder de deg der, stående, for alltid


Cosmos, MN Døra som glir opp i en nittitallsfilm, far og datter på leting etter bestefarens gård, sitte i stolen med en støvete gammel bok som attenhundretallsmennesker har skrevet i, nesa millimeteter fra gammel blekk – midt i milevis med kornåkre, himmelen som blir lysere over rekker og rekker med kornstaker, kvalmen som bygger seg opp med sola i styrke og ufolignende vanntanker som henger over småbyer med fasader fra westernfilmer og støvete veier under lastebiler med kyllinger tytende ut gjennom sprinklene i bur med flassende maling og fasader på trehus som er murhus og rødhalevåker som sirkler på luftstrømmer over varmebølgende motorveier på utkikk etter vaskebjørnene som ligger med tunga ute i veikanten mens trailerne og personbilene flyr forbi, jagende etter kilometrene og småbyene med bank og bakeri i samme lille bygning og de store byene med tre kirker og en bank som ser ut som en kirke og ungdommer på skateboard som forsvinner i sidespeilet sammen med de grønne skilta som sier main street, park avenue, south road og vi sitter i bilen med aircondition på og ingen lyder annen en luftsus og bilsus og motorsus og susingen fra bilene som passerer oss og vi ser på kornåkre og soyaåkre og landet er det som våre forfedre har pløyd av prærien og de forfalne gårdhusene og siloene og broene og husene tilhørte vår farfar og vennene hans og trøndere og vestlendinger og østlendinger så på dette landet og tenkte om det på dialekt og siden på gebrokkent engelsk og siden på spåket de skapte, engelsk med harde lyder og nye ord og fortsatt denne lavmælte, nordiske jaen, denne talemåten som nekter å dø eller forsvinne, heller henger seg fast i dagligspråk og populærkultur og da som nå sier de, i svar på spørsmålet, bor du her? Ja.


videre; livene våre slik de utarter seg mellom fjell og brostein tankene våre opplyst av hverandres blikk jeg tar toget til en annen by og kan ikke tenke på annet enn fargene tårnet på Ulriken har til de forskjellige timene om natten – gul, blå, grønn, rød, lilla en gang fortalte du meg at du kun føler deg ensom i rom der luften er tung av andre menneskers pust vi rir busser til hjem og til vors og til hytter der vi tar med oss visse mengder alkohol hjelper du meg, spør du og vi står bak en busk i Nygårdsparken og styrter whisky dagen etter skriver jeg ned de bakfulle sitatene dine i en notatbok jeg alltid har i veska


Joanna Tocher

Night-time, bright-time Nå er det natt men jeg står opp, legger meg på sofaen. Løp, løp, løp til sofaen. Ta tak. Ta tak i meg. Du sover. Du orker ikke meg. Jeg er ikke der og du sover godt nå. Jeg vil skrive et brev til deg og rive den i stykker foran deg. For jeg vil ikke at du skal vite hva jeg synes. Det jeg synes


kan ikke uttrykkes i et brev uansett. Om jeg hadde prøvd virkelig prøvd hadde du ikke lest det uansett. Jeg vil ut men det er ekstremt å gå ut klokken tre. Det er mer dramatisk enn jeg er i stand til å være. Sov, du. Jeg kommer tilbake.


Idol song for idols gone Edie's in the leaf sea and Francesca's in the hall. Nico's in the bathroom and Sarah's on the floor. Do they love you? Maybe they will love when you're dead. The gallery is full and the cinema is packed. Everything is here now. Are you sleeping? Are you lost? Tie your skirt around your knees and get the phone, make a call. Eat sardines, plan your fall.


Take some pictures, find your friend. Leave your home, find the end. Play some music, write more songs. Use your words. Right their wrongs. Lose your make up, lose your key. Lose your voice, be like me. And does it have to go just one of those two ways? Now the crowds are singing for the photos on the wall. Everything is ready. Are you sleeping? Have you gone?


Endre Tveit piano man i dag sit eg på bussen med billy joel pianoet ligg over låra våre og han hamrar på tangentane gaular det han kan og der sit me, klokka ni ein laurdagskveld eg med haka i handa nokon gongar hadde det vore kjekt å kunna røyka berre litt, for atmosfæren berre ein folk går av og

på den vanlege gjengen ingen ser på oss

og eg seier til billy han seier

syng ein song til meg, du la la didida a


eg held drinken hans, supar av og til drinken heiter einsemd den smakar ganske godt

eg skulle verkeleg hatt ein røyk berre for å prøva berre for samveret

etter kvart seier eg billy svarer

kan du spela eit minne til meg la la didida dadam

billy høyrer aldri etter

eg prøver ein gong til seier

billy, du tar livet av meg

og billy ser rart på meg tek til med neste song ain’t no crime oh oh oh oh


bussen rullar vidare billy sit ikkje her lenger han gjekk av ved nevada-skogen eg har framleis drinken hans den smakar framleis like godt om eg berre hadde hatt ein røyk kunne eg ha sløkt den i glaset det er alt eg vil ha berre ein


www.facebook.com/forsvinningspunkt Fremside: Eli Mai Huang Nesse


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Forsvinningspunkt 10 by Fosvinningspunkt - Issuu