Issuu

Forsvinningspunkt Dikt fra lokale poeter Gratis

Joanna Tocher

Jeg vil fortelle deg noe, men ikke på engelsk Av og til når jeg sitter på toget og ser ut mot landskapet så velger jeg heller å se ned på neglene mine. For neglene mine kommer alltid til å være der. De forlater meg ikke slik landskapet gjør. Jeg tror det har med usikkerhet å gjøre. Jeg er så veldig usikker. Usikker på meg selv, på mine tanker, og på språk. To språk. Du kan velge språk. De spiser hverandre opp inni hodet mitt, og noen ord betyr mer på det ene, og noen ord betyr mer på det andre. Som 'I love you'. IloveyouIloveyouIloveyouIloveIloveyou. Den har jeg sett og hørt. Og sett og sett og sett og hørt og hørt og hørt

i alle filmene jeg noengang har sett. Og i alle bøkene og alle diktene og alle sangene. Hvordan kan mitt eget, første, vakre språk plutselig svike meg på dette viktige punktet? Hvordan våger det å plutselig bli så tomt og tørt akkurat når jeg trenger meningsfulle ord? Man kan til og med fjerne 'I'! 'Love you' luv u What? Who? Should I love me? You do you. Be you. Love you. Elsk deg. Nei, det går ikke. 'Elsker', der har man et ord. Det har jeg ikke sett så mye eller hørt så ofte. Kanksje det er nettopp derfor det kan bety så mye mer.

A Dream About Being Apart And Then Being Together I dreamt that the two mattresses that make up our bed came apart. We both fell down the crack in the centre. A people waterfall. 'This is it', I thought. And I felt so sad that this was the end of everything. When I had been so happy. Then we landed safely, together on a single bed.

Jonas S. Rudjord

Ørkensang/Før jeg går Du sier at jeg er en ørken uten oaser og kameler, likevel suger du saft fra kaktuskjøttet jeg tilbyr der du finner det

Det har ikke regnet på flere år De terapeutiske ryktene sier at det snart skal skje men hvem tror vel på rykter?

Du ser nomadetelt spredt utover landskapet og fĂ¸ler deg fristet til ĂĽ se en symmetri og et system i deres plassering At det mellom dem er et hemmelig nettverk av tunneler som binder dem sammen til ĂŠn veldig identitet Men sannheten er at de er der ikke pĂĽ grunn av det som ansees som planen men like vilkĂĽrlig som kampesteinene som kan ha ligget der i tusen mannsaldre

Rundt steinene lever små firfisler de kryper i takt med skyggen Deres mekka i soluret Hver dag i en 180 graders sirkel av vandring og bønn

Klandre ikke fluene for å være tørste der de peiler seg inn mot synsorganene De har ikke noe høyere formål enn å drikke av sjelens speil Det finnes ingen annen vei

Så du sier du ikke finner veien ut av sandverdenen (den trenger seg inn i øynene, håret, klærne, alle kroppsåpninger, jeg beklager) Si meg; hvis himmelhvelvingen alltid er den samme og horisonten alltid er den samme hva vil det si å gå seg vill? Jeg er fristet til å forlate deg med dette i tankene

Maren Kleppen

Glassmesteren Jeg blåser virkeligheten I blått glass klarere enn Ingenting med I veien for fremtiden

Pusten går Raskt blir en oval formet Et tosidet vrengespeil Jeg skal stirre i hjel min Verden Din vrede kunne ikke knuse Den

Faen det kjølnet til Ikke slik jeg så den For meg! For å endre det Nå må jeg brenne på ny.

Kveldsrus Jeg kysser deg og bobler farer ned en tunnel bygget av mine forfedre. De visste boblene ville treffe sølepytten i mitt indre, skape knuter på bindeleddet mellom meg, mitt og mine.

Allikevel kysser jeg deg. Du opponerer mot tyngdekraften i mitt sinn, som vakler på ustø stiletter over brostein. Hvert fall er et trinn i en koreografi jeg bare gjør slik du ber meg. trinn for trinn. øyeblikk for øyeblikk.

Og når jeg endelig tar masken av og vifter sløret av hår til side, da ser jeg at det er mørkt at lys fra virvlende gatelykter er vakrere og nærmere enn hullene på to hvite skåler i elfenben

Sofia Marie Hamnes

Lydbølger I Musikken er som øya, åpen og vidstrakt og altoppslukende, lyden omkranser meg og hodet mitt er en øy i en virvelstrøm og jeg flyter gladelig med den, bortover vidder, over åpne flater der jeg kan se gress og steiner og snøugla som letter og stenger ute verden med hvite vinger i rolige slag. Vi ligger på gresset og ser opp på den, kan ikke høre slagene, men kjenner lufta vibrere under trykket av bein og fjær, det er så stille ellers. Du har så pene øyne når du ser på meg og reiser deg, innramma av vipper like lette som fjæra til ugla, og når du sprinter av gårde i gresset med et rop som skremmer fuglen av sted, følger jeg etter deg inn i enga, for hva annet kan man gjøre enn springe når en slik uendelig flate brer seg ut foran deg? Vi er hester med utrettelige bein der vi sluker meterne over sletta, vi er falker som suser og toppen av stråene, vi har vind i øya og lungene og håret, vi har sola i øynene og himmelen i hodet, og når pusten til slutt hiver etter oss, veit jeg ikke om vi stopper eller snubler, men ender opp med ryggen pressa mot fuktig jord og hendene knytt i graset omkring oss. Fargene har aldri vært så klare som når de skjelver framfor øya mine som er dekket med et lag væske jeg ikke helt kan kalle tårer, det er som om vinden ga meg et lag beskyttelse tatt fra skyene. Fjella som tårner seg over oss er strikka dobbelt med brunt og grønt, jeg tror at hvis jeg stirrer lenge

nok, kan jeg se de individuelle lyngtustene oppe på siden strekke seg ut mot oss. Sildringa fra bekken blander seg med susinga i det høye gresset rundt den, og pusten din, som er så høy at den overdøver alt annet, får stråa over nesen din til å hoppe og vibrere som løse fiolinstrenger. Jeg synker inn i øyeblikket lik kroppen min synker inn i jorda og etterlater et omriss av seg som kanskje blir sett av haukene på klare høstdager, som mineralene merker og snakker om seg imellom mens morgenduggen binder dem sammen, og når jeg reiser meg, vil jeg ha mørkebrun jord på ryggen, jord som er dødt gress og trær og små biter av enorme fjell som kan fortelle meg om dinosaurene og vikingene, og når jeg har gått kan jorda finne et annet menneske å feste seg på, og jorda kan sende den drømmer om oss, et par andre tilfeldige mennesker som gikk her i sola og smeltet sammen med himmelen og bakken og dugget i ren lykke.

Lydbølger II Vi flerrer opp natten med hendene våre, de suser gjennom lufta på jakt etter musikken, jager etter rytmeslagene, men kommer alltid et øyeblikk for seint, så det er natten som får unngjelde

når vi legger oss er det vi som har børstet vekk skyene, og stjernene skinner kun for oss bak gatelyktene.

Endre Kvam Siste Bane I Jeg gikk ned i undergrunnen. Det kunne ha vært hvilken som helst dag. Det var siste bane, siste sjanse til å komme seg heim. Menneskene flokka seg, som en stim mot det møtende lyset. Et stjernekart tegnet av ingeniører. Et forvokst lys organisert og arkivert av funksjonærer. Siste skift. Siste bane. En stadig trengsel mot lyset. Livet sitt nullpunkt: å vente på et lys i undergrunnen, eller å telle åra baklengs. Jeg rørte meg med stimen. Plutselig var det som om åra gikk amok, som om premien var for stor på ei spillemaskin på et kasino i Las Vegas.

II Ansikta som navnløse gravsteiner, og på et skilt i undergrunnen stod det: ”Keep calm in case of fire or smoke, do not leave the train on your own between stations – death or serious injury may result”.

III Og her står vi. Folkemengden rører seg som hypnotisert av klokker i undergrunnen som bare ringer når lyset har passert.

IV Jeg går opp frå undergrunnen. Det kunne ha vært hvilken som helst dag. Menneskene svever som en dis over det bunnløse. Vi synker ned i et mørke, og vi stiger opp og leter etter vår skygge.

V Det finnes ingen eksistensiell heis

Svart Hull I Jeg så gjennom undergrunnens ruter. Det var som å se på en gammel filmrull, bare at alt var svart. Plutselig opphold. Filmen brenner, krøller seg sammen og blir til aske.

II Vi bodde og rørte oss i hus holdt sammen av de døde. En mann satt i lysets ytterste krets og leste ei avis. Seriekoblinga av lysårer var for lengst slukka av en underjordisk hånd kjent og sett av ingen. Nedsunket leste vi i mørkets atlas for å finne svar. Stasjon på stasjon. Vi mistet navnene våre i lysets repetisjoner.

I avisa var krig stavet med små bokstaver. Språkets nedlagte stasjon var for lengst passert. Panikken reiser alene. I virkeligheten var jeg uten en mine, Jeg hadde vært her i mange år, som et menneske uten menneske. Og under oss – ut fra en ny krets – kom de dødes tog. Det gnistra og hamra når de levende bytta vogn med de døde. Viseren konstant dirrende i et vakuum, som et maskineri like før sammenbruddet. Den svarte muskelen gikk på høygir.

III På skinner, eller hele tiden jagende etter et lys, som å famle mot sannheten etter en lang drøm. Det stoppa og dørene åpnet seg. Jeg gikk inn. Det kommer ut av et svart hull og skyver lyset framfor seg. Jeg ser det komme nå. Flammen er tent. Standarden er satt.

Paal Maage Elstad

Notater; hjertet Dagen begynner når drømmene slukner.

Hjertet puster, pruster og spytter blod. Skyter blodet fra seg som nødraketter. Et hjerteslag: som et stønn. Og den påfølgende stillheten mens hjertet holder pusten så lenge det kan. Så gisper det. Og svelger.

Hver dag noterer jeg hva fuglene utenfor vinduet f책r med seg, - og hva de tenker om meg.

Jeg kjenner deg som klatter klistret til innsiden av pungen til skamnerven, opp gjennom bekkenet, langs ryggraden og ut i hjertet

Jeg kjenner deg som en klatt, ei klyse, p책 hjertet

sortert, unndratt

Når skyggene ble for vise: vi skyggebokset. Jeg husker hvordan det kjentes å føle hjertet ditt slå. Vi var begge ekstremister. Dette huset ble en treningsleir. Vi delte de triksene vi hadde lært. Utarbeidet våre ritualer. Når diktene ble for vise knuste vi speil, og overnattet under åpen himmel.

Stemmen din er ikke her; men det usagte er levende

Et brev som aldri mottas som aldri sendes som aldri blir skrevet

Kan man ikke kjenne det pulsere i mørket?

Jeg folder hendene på skrivebordet. Ser ut på vinterhimmelen. Vurderer et øyeblikk å blandes inn i lysvæsken som omgir stjernene. Vispes ut. Til høyre på skrivebordet står CD-spilleren. Kan du huske hvordan det var å høre musikk for første gang? Jeg stumper tonen i skrivebordsflaten. Glørne spruter. Tråkker over skrivebordet, ut vinduet.

River treplaten av vinduet i det forlatte huset, og strekker hånden inn

Marthe Melheim

Den raude hytta Januar. Veiene var islagde og gatelysa flakka. Himmelen var kolsvart og stjernene skalv, bilen styrte seg sjølv. Verda heldt pusten. Heldt kjeft. Eg såg rett fram. Me pusta frostskyar ut i natta mens klokka spann på same stad. Sekunda åt seg inn me fekk håler i huda kjende lufta sige ut av hålene me skrumpa saman som øydelagde madrassar, ingen pusta oss opp att, flatpakka, skadeskotne og vingeklepte.

Hemningslaust ho nikka han såg på ho eg er klar eg er klar eg og han såg på ho ho nikka så sprang dei

Samlet i en skål, av glass jeg løper frem og tilbake samler bitene snubler i ulendt terreng

starter forfra før alt raknet samler glasstrådene med porselensblikk

Sunniva Storebø Om å ligge vi står snart opp vi gikk aldri og la oss

(samtale 1) jeg vet ikke helt eller jeg tror kanskje eller jeg er egentlig ganske sikker på at du er aller penest når du ligger i min seng takk, jeg føler meg pen når jeg ligger i sengen din føler du deg pen fordi jeg sier du er pen ja

(samtale 2) tenk om mennesker ikke syntes andre mennesker var pene, har du tenkt på det nei, det har jeg ikke tenkt på tenk om man ikke hadde blitt tiltrukket av hverandre ja jeg vet ikke om jeg orker å tenke på det hva da at ingen er interessert i å se meg naken, at jeg alltid må ta av meg undertøyet selv

Vi skal legge oss litt før midnatt du skal kle av deg foran meg du skal legge klærne på gulvet så skal vi snakke litt lett om dagen som snart er over så skal du slukke lyset du skal så vidt nevne den lange stripen av lys som slipper til mellom gardinene du skal si at du synes det er fint deretter skal vi egentlig bare si god natt og begge skal tenke at vi burde sagt noe mer kanskje at vi er glade i hverandre eller noe men så skal du kysse meg i nakken legge den ene hånden din på det høyre hoftebeinet mitt og så skal vi sovne.

Det er de morgenene eller kveldene hvor venstre halvdel av sengen er tom at jeg innser at vi i det store og hele bare er på jakt etter en vi kan dele seng med. En som kan ligge på venstre side når du ligger på høyre. Helst i noen måneder eller flere år eller kanskje resten av livet.

09:56 i sengen ca. ti cm unna min egen kropp ligger en annen sin kropp

du er så pen og du er pen når du sover å. takk jeg skulle ønske vi gjorde dette oftere hva da å sove sammen i den samme sengen jeg også. og jeg glemte å si det men du er også pen og du er pen når du sover å. takk men du ja

de gangene jeg tar meg selv i å tenke at jeg ikke tenker på deg, tenker jeg på deg likevel ja men du ja har du det på samme måte det hender faktisk at jeg ikke tenker på deg, men det går fort over men du ja om vi hadde blitt litt mer atletiske kunne vi kanskje elsket i en Porsche 911 en dag det ville vært fint har du en Porsche 911 nei. har du en Porsche 911 nei men først må vi jo bli mer atletiske først må vi bli mer atletiske

du og jeg har aldri hatt denne samtalen

Fredrik Hagen

Jeg skrek mye da jeg først kom til verden. Jeg lå i sengen min og tygde vortene på hendene mine kastet det blodige lakenet om morgenen før noen våknet.

Jeg har lest at tiden etter døden ligner tiden før fødselen

Det eneste mennesket jeg har sett dø ble holdt kunstig i live. Og jeg har aldri vært med på noe viktigere enn å miste jomfrudommen med øynene lukket enn å gå et år uten å gråte

Min bestefars ansikt var fra en annen tid og jeg vil fortelle deg hva jeg leser på sengen.

Jeg leser bøker som beskriver sprukne landskap eller åpne gatevinduer i Malmø.

Sorg forlater også kroppen. Alle hjertet råtner uten hjertesorg.

Jeg håper ingen brenner kroppen min etter at jeg død. 1

Død kan beskrives som enten opphør av liv i en levende organisme, eller tilstanden til organismen etterpå.

Det har vært uvanlig stille på arbeidsrommet mitt. Det kommer til å regne senere i dag.

I vinduet kan jeg se mitt egent ansikt og en mørk sky som holder pusten.

Når jeg spør min mor om hvordan jeg var som barn forteller hun om hvordan jeg sov med hendene over ansiktet og føttene dradd opp mot brystet.

Jeg må ha lignet en eggcelle.

Mor sier det regnet den dagen jeg ble skåret ut av kroppen hennes.

Jeg trodde lenge at jeg skulle bli gjenfødt som et fiskehjerte eller noe annet du ikke kunne forestille deg.

Jeg trodde lenge at livet ville bli enklere om jeg lærte meg flere ord.

Lidelse. Plage. Kval. Pine. Elendighet. Sykdom. Motgang. Prøvelse. Nød. Usselhet. Jammer. Smerte. Syke. Sorg. Ulykke. Kummer. Sørgmodighet. Fortvilelse.

Jeg trodde lenge at jeg ble unnfanget i et lite rom.

Jeg trodde lenge jeg sov med øynene åpne.

Marianne Hansen

7 fot under Eg pakka for siste gongen ikkje sjå deg attende kviskra du frå sju fot under Glidelåsen på bagen glei smertefritt att smerta låg i kleda i den bagen Eg bana meg veg mellom kartongar skubba gatedøra opp Ein mild sommarvind traff andletet mitt Det var ikkje noko mildt ved meg Du pikka meg på skuldra frå sju fot under Eg snudde meg I dette huset var berre eg no

Med livet i ei handlevogn Han sat på den lave steintrappa Slike trapper det var fullt av i denne byen Det gulspetta skjegget ramma inn eit andlete av levd liv Attmed han stod ei handlevogn Knallgrøn som ei sommaryr grasmatte Heile livet hans låg tilsynlatande i den vogna I alle fall det av livet som var no Velbrukte plastikkposar som den kassatilsette slo inn 80øre for Eg gjekk inn i butikken ved sida av, peikte og smilte Bitar av den finaste sjokolade vart lagt i gjennomsiktige delikate posar Gulspetten sat på trappa Eg gjekk bort lente meg ein tanke fram Kan eg by deg ein sjokoladekonfekt, sa eg Han rakk handa opp Hjarteleg takk, svara han

Nyfiken Er du nyfiken, spurde eg Nyfiken på kva, svara han Eg veit ikkje på kva, sa eg Eg veit, sa han Så vart vi tause

Theresa Wallevik Rommet Noko kjem til å skje. Spegelbiletet ein likblå tragedie. Kreft. Er tragedien som snerrar ut frå spegelen, ein halvskoten kjøter snerrar i det eg vrir den harmoniske sida til, sida som spelar på lag med stemma. Den vakre sida. Det å skulle vri den vakre sida til, medan harmonien vert overkøyrd av splittinga som syner ei krass, kvass todeling. Krisestemning i fjellet. Herrelause kjøterar smygande med seg ei snikande tåke, har forgifta taket og kledningen i vekevis. Kreft. I dag har den smoge seg inn i nøkkelholet, som eigentleg var måla att. Inn i fleirstemde rom har den ete seg inn i nasebora og lege seg godt til rette over den blå issen. Dei herrelause kjøterane frydar seg hemningslaust av å spreie kreft inn i dei nakne romma. Tåka er hovmodig, arrogant og frekk i dag. Det hjelper ikkje å vende den vakre sida til, dei spyr krast og krigersk ut ein flaum av ein tjukkare, svartare helvetesolje. Som klabbar seg fast og sløvar stega. Forunderleg, like urovekkjande. Noko er i ferd med å skje. Ei sær kjensle av uvant slag. Redsla snik seg ut av svevnen, ut frå treverket. Ein ulvebataljon krafsar krigssvolten bak tapetet. I dag er ikkje halve ansiktet tragedie, men heile. Ubalanse. Raset i fjellet rasande i tog med frosen blod. Noko er rart. Disharmonisk. Støyande. Der stilna stemma, tørka lydlaust inn i forsvinningspunktet. Konsekvens. Det verdilause mennesket – går ut, går inn og ut – stopp. Fengselet i rommet, rommet og tida er fengselet, går ut i rommet gjennom døra, stolen i rommet står bolta i lenkjer, stolen er rød og fengselet svever rundt ute i det redde

rommet, stolen er bolta, rommet har nåler – rommet er tanke, tenkte og det verdilause mennesket rommar redsla. Tek tilbake natta, det talte og det truande. Hentar natta i rommet, lar stemma stille tale om det usanne, løgnene. Lar det viljelause mennesket i rommet stå, truande, fange fargar, i det verdilause rommet utan fargar, fange klang i det lydlause, - gå ut, gå inn – stopp! Natta flerrar kjøtet, det daude kjøtet, i det verdilause rommet. Natta avkler tungar, lagar uro, i ingenstad. Skjelettet kan elskast, i natta, skjelettet kan elske. Fengselet kler det elskande skjelettet i det røde rommet, det verdilause rommet i det verdilause mennesket elska av det døde kjøtet. Det lause lusne mennesket går viljelaust omkring i det røde rommet. Tar viljen, natta, det talte og det truande att. Vert løyst opp, forsvinn gradvis inn i tapetet. Og ut. Stopp! Eim av lys, ein trufast dag kler veggane med kritt – går ut, går inn, går opp. Det verdilause skjelettet elska av natta, den usanne talen og om litt, - stopp! Rommet fryktar legendene.

Etterord av Eli Fossdal Vaage

Den gamle i stolen snakkar om hjarta seier det er ein muskel som aldri veks til blir ikkje klokare av skade glĂ¸ymer ingenting og tar seg ikkje saman lausaktig som ein bank eller ei hore Det som heiter hjarta, tenkjer heile tida paĚŠ ein kropp det ein gong kjente veit godt den ikkje ventar dit det skal haĚŠpar vel likevel noko anna

Kall meg gjerne naiv, seier ho men forklar då forskjellen på eit førsteklasses knull og eit mirakel Unnfangelse, død og skog dei har dei same djupe, mørke augo dei same amfibielungene som pustar vatn før dei pustar luft Ho tenkte, eg må ha fått i meg eit magisk frø eller svelgd ein rampete hundekvalp som løftar sjela dyttar den ørlite grann opp At nokon strekkjer på seg inne i deg prøver ut sin nye fot mot dine ribber

www.facebook.com/forsvinningspunkt Fremside: Johanne Karlsrud Trykket med stĂ¸tte fra Trafo.no