2 SÁPMI STRIKK SIV ROMSDAL
GENSERE, BARNESTRIKK, SKJERF OG MYE MER
Hearvaveasta — Mønstret vest
Innhold
— Uværskappe med hette
— urgammelt språk som gir gjenstander mening
— Fellesskap
Ektievoete (ålma) — Fellesskap (mann)
Ektievoete (nyjsenæjja) — Fellesskap (dame)
Dah golme aahkah — De tre gudinnene .
—
Sirges Jáhkka — Sirges jakke
— syv sjøer som ble til et hav
Mánáid ullobáiddit — Barnegensere:
— Solen
— Flagget
Geassi — Ullgenser sommer
Gahpirat — Luer:
Gahpir — Solen lue
BURES BOAHTIN! VELKOMMEN!
Det er en glede å ønske deg velkommen til denne reisen gjennom Sápmi, en reise vi nå legger ut på sammen, ved hjelp av garn og strikkepinner .
Reisen startet i min første bok, Sápmi strikk – en reise i garn og farger, og nå reiser vi videre, med inspirasjon, historier og spennende bekjentskaper fra Sápmis uuttømmelige skattkiste .
Denne gangen går ferden til min barndom og mine besteforeldres samstrikkede læsta (ullstrømper) og deretter til Porsangerfjorden hvor vi møter Rávga, draugen, som ber om en sjøvott til sin kalde hånd . Vi vandrer inn i Ulda, huldras forheksede skoger og blir med sirdolaččat, de tvangsflyttede, på den lange vandringen sørover fra Gárasavvon .
Vi drar på ekspedisjon til Antarktisk og Grønland sammen med fire samiske polarhelter og møter deretter Sáráhkká som holder til under árran, ildstedet, hvor hun har selskap av en magisk jernstang .
Vi stifter også bekjentskap med sørsamisk ornamentikk og tjaalehtjimmie, og kan ved hjelp av et urgammelt språk strikke gensere med mening .
Også i denne boken ønsker jeg å gi plass til det samiske språket, først og fremst nordsamisk, som er det språket min familie på morssiden snakket, men også det sørsamiske i den delen som omhandler sørsamisk ornamentikk .
Hvert plagg i boken har derfor et samisk navn sammen med den norske oversettelsen . I tillegg er det i begynnelsen av hver oppskrift et samisk ord som beskriver tanken bak designet, også dette ordet har sin norske oversettelse . På denne måten blir vi litt bedre kjent med det samiske språket .
Designene har i hovedsak mønstre i seg fra tradisjonelle votter, belter og skallebånd . Mitt ønske er at disse tradisjonelle mønstrene bæres videre i strikkeplaggene mine og er til glede for strikkeelskere, enten de har samisk tilknytning eller ikke .
Jeg ønsker deg en fin reise gjennom Sápmi og lihkku gođđimiin! Lykke til med strikkinga!
Siv Romsdal, Ski, mai 2025
Facebook-gruppe for strikkere fra boka: Sápmi strikk – en reise i garn og farger
FØR DU BEGYNNER
PLAGGENES MÅL
Brystvidde/overvidde: Måles på det bredeste partiet av brystet .
Ermelengde: Måles fra under armen innvendig til det punktet på håndleddet der du ønsker at ermet skal nå .
Hel lengde: Måles fra skulder og ned til enden av genseren .
Strikkefasthet: Riktig strikkefasthet er avgjørende for å få overviddemålene oppgitt i oppskriften . Tell antall masker pr . 10 cm . Har du færre masker enn angitt, bytt til tynnere pinner . Får du flere masker enn angitt, bytt til tykkere pinner . Det kan tenkes at du må bytte pinner for å få lik / riktig strikkefasthet på ensfargede / mønstrede områder .
Dette trenger du: Gode strikkepinner, pinnemåler, målebånd, markører, stoppenål og saks . I noen av oppskriftene trengs det også heklenål .
BEHANDLING OG VASK AV ULLPLAGG
FJERN LUKT MED LUFTING
Den beste måten å beholde et strikkeplagg fint lengst mulig, er å gjøre minst mulig med det . I de fleste tilfeller er det faktisk unødvendig å vaske ulltøyet, med mindre det har blitt ordentlig skittent . Grunnen er at ull har god beskyttelse mot bakterier som lager lukt, og er dermed selvrensende . Stort sett kan du henge plagget opp til lufting for å bli kvitt lukt .
Tips! Benytt vinteren til å gi ulla en skikkelig spabehandling: Kast strikkeplagget ut i et herlig snøbad før du henger det opp til lufting .
VASK AV ULLTØY
Mange av oss sverger til håndvask når det kommer til ullplagg . Men har du en nyere vaskemaskin med et skånsomt ullprogram på 30–40 grader og tilpasset sentrifugering, er det stort sett trygt å vaske ull i maskinen . Dersom håndvask er anbefalt, eller det rett og slett føles tryggere å vaske for hånd, skal du selvfølgelig gå for det . Pass bare på at du ikke vrir og gnir for hardt . Temperaturen på vannet skal kjennes litt kjølig mot håndbaken . Ha i såpe beregnet på ull, legg plagget i vaskevannet og klem det forsiktig . Ull skal ikke bløtlegges, så når du har vasket plagget, skyller du det straks . Bruk samme vanntemperatur, skyll, bytt vann og skyll på nytt . Gjenta skyllingen helt til vannet er klart .
Et godt, gammelt husmortriks er å ha litt eddik i skyllevannet . Eddik fjerner lukt, bevarer fargene og mykgjør plagget . Bruk hvit husholdningseddik (7 %) .
TØRKING AV NYVASKET ULLPLAGG
Fordi ull har en fantastisk evne til å ta opp mye fuktighet, blir plagget veldig tungt etter vask . Tørker du ullgenseren feil etter vask, kan plagget miste fasongen og strekke seg kraftig . Bruker du vaskeprogrammet for ullplagg, vil vaskemaskinen sentrifugere ut mye av vannet slik at du kan henge ullklærne til tørk på vanlig måte . Er plagget fortsatt tungt, kan det være lurt å tørke det flatt for å holde fasongen .
Velger du å vaske for hånd, er det stort sett lurt å sentrifugere i maskin for å få ut vannet . Men ønsker du å droppe sentrifugeringen, bør du jobbe ut mest mulig vann på andre måter . Unngå for all del å vri opp plagget . Legg det heller på et håndkle, rull det sammen og press ut vannet . Legg så plagget til tørking på flatt underlag, for eksempel baderomsgulvet .
VASKING AV
ULIKE TYPER ULL
Mens strikkeplagg i saueull stort sett kan puttes i vaskemaskinen, mener mange at klær strikket i alpakka, bør håndvaskes .
Ulike ullfibre kan reagere ulikt på vasking, så sjekk alltid lappen på garnnøstet . Og dersom du allikevel har laget en prøvelapp for å sjekke strikkefastheten, kan du bruke den til å teste hvordan ulla reagerer på maskinvask og sentrifugering . Holder lappen seg fin etter vask, kan du være tryggere på at også strikkeplagget ditt klarer seg fint i vaskemaskinen .
Kilde: Garnius .no
SOLENS FOLK – BEAIVVI BÁRTNIID NÁLLI
Det samiske solsymbolet, Beaivi, er noe jeg stadig vender tilbake til i strikkedesignene mine . For i tillegg til å være vakkert, har solsymbolet en spesiell betydning for samer . Solens sønn, Beaivvi Bárdni, hentet ifølge samisk mytologi en brud i Jettenes land . Hun fødte de tre sønnene Gállábártnit, som ble samefolkets stamfedre . Da Gállábártnit døde, ble de opphøyet til himmelen for aldri å glemmes, i form av stjernebildet Orion . De tre brødrene var kjent for sine evner som elgjegere, og på stjernehimmelen driver de en evig jakt på himmel-elgen Sarva, med Karlsvognen som sin bue . Myten sier at om Gállábártnit noensinne lykkes i å skyte Sarva, vil alle stjernene falle ned på jorden, og dette blir verdens ende . Også solens datter, Beaivvi Nieida, var en viktig og sterk skikkelse
i samisk mytologi . Hun temmet villreinkalver og lærte folk å melke simlene .
Solsønnens sterke slekt, beaivvi bártni nana nálli, er også hyllet i samenes vakre nasjonalsang Sámi soga lávlla:
Máttarádját mis leat dovle vuoitán vearredahkkiid badjel . Vuostálastot, vieljat, miige sitkatvuođain soardiideamet! Beaivvi bártniid nana nálli!
Våre fedre før har seiret over dem som urett øvet . La oss også motstå, brødre, dem som vil oss underkue! Solens sønners seige avkom!
Utdrag fra Sámisogalávlla,Samefolketssang, Tekst: Isak Saba, 1906
Kilder: Store norske leksikon, Medordskaltyvenefordrives:omsamenesepiskpoetiskediktning , Harald Gaski (Davvi Girji OS, 1993), nordligefolk.no
Gaskaijabeaivváš – Midnattsol
Foto:
Steinar Hansen
GÁRASAVVON GUOKOTE KARESUANDO II
Størrelser: XS (S) M (L) XL (2XL) 3XL
Genserens overvidde: 95 (102) 109 (116) 124 (131) 138 cm
Hel lengde dame: 60 (61) 62 (63) 64 (65) 65 cm – eller ønsket lengde
Hel lengde herre: 66 (67) 69 (70) 72 (74) 75 cm – eller ønsket lengde
Ermelengde dame: 48 (49) 49 (50) 51 (52) 53 cm – eller ønsket lengde
Ermelengde herre: 53 (54) 54 (55) 56 (57) 58 cm – eller ønsket lengde
Omkrets overarm dame: 36 (37) 37 (38) 40 (43) 43 cm
Omkrets overarm herre: 37 (40) 40 (44) 44 (47) 47 cm
Merk: Du kan kun gå ut fra målene i oppskriften dersom strikkefastheten overholdes .
Strikkefasthet: 22 masker = 10 cm på pinne nr . 3,5
Merk: Strikkefastheten er individuell, strikk en prøvelapp for å være sikker . Dersom du ender opp med flere enn 22 masker på 10 cm, skal du gå opp en halv eller en hel pinnestørrelse, og dersom du ender opp med færre enn 22 masker på 10 cm skal du gå ned en halv eller en hel pinnestørrelse .
Gullevašvuohta – Tilhørighet
Det finnes allerede en Gárasavvon-genser i min første bok som er basert på et tradisjonelt vottemønster fra Karesuando . Det samme er mønsteret i denne genseren . Votten som er bakgrunnen for mønsteret er nemlig så fin at jeg bare måtte lage en versjon nummer to, guokte, av genseren . Oppskriften til votten finner du på side 20 .
Den tradisjonelle votten fra Karesuando har fargerike og repeterende mønsterborder . Slike mønsterborder var ofte lik vevstradisjonen i det samme området, og man kan kjenne igjen mønster fra skallebånd og belter i slike helmønstrede votter .
Kilde mønsterbord: Norrbottens museum
Veiledende pinner: Pinne nr . 3 og nr . 3,5
Rundpinner 40, 80 og/eller 100 cm og strømpepinner til ermer (ev . 100 cm rundpinne til Magic Loop)
Garn: 3-tråds strikkegarn fra Rauma Garn
Farge 1: 7 (7) 7 (8) 8 (8) 9 nøster
Farge 2: 3 (3) 4 (4) 5 (5) 5 nøster
Farge 3: 3 (3) 4 (4) 4 (4) 4 nøster
Farge 4: 2 (2) 3 (3) 3 (3) 3 nøster
I bakgrunnen: Karesuando kirke
GÁRASAVVON FÁHCAT KARESUANDO VOTT
Denne vakre votten er fra Karesuando i Norrbotten i Sverige . Mønsteret har jeg også brukt i en helmønstret genser som du finner på side 14 .
Kilde mønsterbord: Norrbottens museum
Størrelse: Barn (Dame) Herre
Bredden på votten kan justeres med pinnestørrelsen .
Garn: 3-tråds strikkegarn fra Rauma Garn
Garnmengde: 1 nøste i hovedfargen og 1 nøste mønsterfarge for alle størrelser .
Bredde: ca . 8,5 (10) 12 cm
Lengde: ca . 21 (26) 27,5 cm
Veiledende pinner: Strømpepinner nr . 3
Strikkefasthet: 23 masker = 10 cm
Merk: Du kan kun gå ut fra målene i oppskriften dersom strikkefastheten overholdes .
Merk: Strikkefastheten er individuell, strikk en prøvelapp for å være sikker . Dersom du ender opp med flere enn 23 masker på 10 cm, skal du gå opp en halv eller en hel pinnestørrelse, og dersom du ender opp med færre enn 23 masker på 10 cm skal du gå ned en halv eller en hel pinnestørrelse .
Merk: Markering av tommeltråd og mål for start av vottens fellinger er kun veiledende . Det er anbefalt å foreta målinger underveis for at votten får perfekt passform til den hånden som skal bære den . Felling på hånden skal begynne ved tuppen av lillefingeren, felling til tommel ved tuppen av tommelen . Markering av tommel med tommeltråd begynner ved tommelens begynnelse .
Avslutning:
Fest trådene på vrangsiden . Vær spesielt nøye ved tommelgrepet .
Lag gjerne en tvinnet eller flettet snor med dusk i vottens farger .
FISKUR
Šárka – Sjark
Fiskur er familiens fiskebåt, en 33 fots sjark som har hjemmehavn i Gjesvær, som ligger på Magerøya i Nordkapp kommune . Det var her jeg vokste opp, i et lite fiskevær som ligger nesten så langt nord som man kan komme her til lands .
Fra Fiskur driver mannen min, Rune, fiske deler av året . Når han drar nordover i disse periodene, har han arbeidsplassen sin på Barentshavet, rett utenfor Knivskjellodden, med utsikt til det mektige Nordkapp-platået .
I Gjesvær fantes i min barndom på sytti- og åttitallet hele tre fiskebruk, en butikk, postkontor, barnehage og barne- og ungdomsskole hvor vi var 28 elever . I dag er kun et fiskebruk og butikken tilbake, et uvurderlig tilbud for de omtrent 70 menneskene som fortsatt bor på plassen . Da jeg vokste opp hadde Gjesvær alt man trengte, og vi ungene hadde verdens beste lekeplass rett utenfor ytterdøra . Her var fiskehjeller til å klatre i, steinurer som ble til de fineste butikker og småstein som ble klingende mynt . Om sommeren fulgte den fine bjellelyden fra reinsdyrene som gresset på plenen utenfor husene oss, og om høsten blåste vinder så sterke at man måtte søke ly bak hushjørnet når man skulle trekke pusten .
Fedrene våre var på havet og fisket . Hjemme var der alltid en mor eller bestemor om man ville ha en brødskive eller kaffe med en osteskive i (kaffeost) . Og om vi ikke fant mødrene våre hjemme, visste vi at de var i bua og egnet lina . I bua var vi alltid velkomne så lenge vi holdt oss i ro og ikke fiklet med fiskekrokene . I bua luktet det sur kaffe og harsk agn, det var varmt og trygt med kvinnfolk som slarvet og flirte mens de med raske fingre tredde akkarbiter gjennom kroken på lina-snøret som ble dandert lagvis i stampen med avispapir mellom .
Men å vokse opp i et lite kystsamfunn langt nord på Finnmarkskysten var ikke bare idyll . Det var mange familier som aldri fikk pappa, bror eller onkel hjem igjen fra havet, engstelige kvinnfolk som stadig fulgte med på værvarsel og vindstyrker og den brutale lyden av Sea King-helikopteret på leting etter omkomne og vrakdeler når stormen endelig stilnet .
Alt dette har jeg ønsket å legge i designet til Fiskur . Genseren er en hyllest til kystsamfunnet, fiskebåten og kystfiskeren!
Fiskur strikket i Lettlopi med fargene Lagoon Heather, Light Ash Heather, Dark Grey Heather og Apricot.
Diagram A Diagram B
Diagrammets midtmaske
Diagrammets
Diagrammets midtmaske
Strikk to masker rett sammen
Merk: På rad 36 i diagram C strikkes de to markerte maskene sammen
Farge 1 Sjøgrønn 69302
Farge 2 Naturgrå 69321
Farge 3 Koksgrå 69319
Farge 4 Oransje 69335
«Og sjarken din, Edvard, ka gjer du med han nu når garna for godt heng på hjell?
Ta mesanen punn armen, sett sjarken på land. For kvar fiskar er tid å ta kveld.»
Utdrag fra Bygdevisa, Tekst: Jan Arild Skogholt, 1970
I bakgrunnen skimtes Nordkapp og Nordkapphornet.
Størrelse: Én størrelse
ŠEARFA SKJERF
Lengde (uten frynser): 140 cm – eller ønsket lengde
Bredde: 28 cm
Merk: Du kan kun gå ut fra målene i oppskriften dersom strikkefastheten overholdes .
Strikkefasthet: 26 masker = 10 cm
Merk: Strikkefastheten er individuell, strikk en prøvelapp for å være sikker . Dersom du ender opp med flere enn 26 masker på 10 cm, skal du gå opp en halv eller en hel pinnestørrelse, og dersom du ender opp med færre enn 26 masker på 10 cm skal du gå ned en halv eller en hel pinnestørrelse .
Veiledende pinner: Pinne nr . 3
Rundpinne 40/60 cm
Garn: Lamull fra Rauma
Garnmengde (for 140 cm lengde):
Farge 1: 3 nøster
Farge 2: 2 nøster
Farge 3: 1 nøste
Farge 4: 1 nøste
Kilde mønsterbord: Belter og band: en samling mønster fra Sør-Varanger . Innsamlet av Nelly Must m .fl . Varanger museum, avd . Sør-Varanger .
Heargi – Kjørerein
Lange, dobbeltstrikkede skjerf har tradisjonelt vært brukt som kjøreskjerf blant samer; når man kjørte raider med reinsdyr i eldre tider og i nyere tid når man bruker snøskuter som framkomstmiddel . Dette tradisjonelle kjøreskjerfet, kuššát, strikkes rundt og har ingen begynnelse eller ende . Kuššát er derfor praktisk og lettvint å snurre rundt kroppen mens man kjører, noe som gjør det enkelt å justere etter som vær og varmebehov varierer . Kjøreskjerfene ble godt tovet etter lang tids bruk utendørs i all slags vær, og var derfor varme og gode .
Mitt skjerf er ikke noe kjøreskjerf, det har både en begynnelse og en ende, men det har mye tradisjon i seg allikevel . I skjerfets mønster har jeg brukt deler av mønsteret fra et herrebelte fra Sør-Varanger . Mønsterets opphav er ukjent, men det originale beltets eier er Andreas Nilsen Pack fra Stonga .
Dette fine skjerfet kan strikkes både tykkere og smalere enn mine oppgitte mål, det er tykkelsen på garnet og pinnene du bruker som bestemmer skjerfets bredde og tykkelse .
Skjerfet strikkes rundt på rundpinne til det når sin fulle lengde . Dette gjør det enkelt å regulere lengden på skjerfet ved å legge til en ekstra mønsterbord om du ønsker et lengre skjerf .
Šearfa / Skjerf
Šearfa / Skjerf
ÁRRAN GUDINNEBOLIG MED ET MAGISK JERN I GLØRNE
Árran, ildstedet, har i uminnelige tider vært selve livsgnisten i det tradisjonelle samiske samfunnet . Ildstedet var i sentrum av menneskenes liv; steinringen lå midt i gammen og lávvuen med et bål i sin midte som sjelden fikk slukke .
I boken Bål – samisk ildkunst har forfatteren Yngve Ryd samlet på fortellinger om bålet fra eldre samer . De forteller om árran og de mange ritualer, tradisjoner og regler som er knyttet til ildstedet . I eldre tider mente man for eksempel at fornøyde mennesker lettere fikk bålet i gang . Det var derfor vanlig å joike mens man gjorde opp ild med stål og flint, gjerne om en spesiell hendelse som man ble glad av å tenke på . Og når bålet vel var kommet i gang, var det en kilde til tilfredshet blant de eldre, å se bålet brenne var deres selskap og underholdning . De ville alltid ha et bål brennende, selv om det var varmt ute og man ikke skulle lage mat . Et bål kunne studeres i det uendelige, blant annet for å finne ut om man hadde riktig brennved, ved som gjorde at bålet brant riktig og uten for mye gnister og spetakkel . Det er nemlig ikke lystig å høre et bål som spraker og gnistrer, til tross for at dette nettopp er lydene mange forbinder med bålkos . Et bål som spraker og gnistrer kan brenne hull i klær og andre ting . Derfor
skal ilden brenne stille og fredelig, det eneste man skal høre er flakking fra flammene, svak rasling og stille knepp . Slike lyder er trivelige, i motsetning til spraking og knastring .
Lydene fra bålet var også knyttet til forutsigelser . Om man hørte raske, korte plystrelyder, visste man at et menneske var på vandring og at det ville komme folk innen et døgn . Når denne pipingen hørtes, ville de eldre ved árran si: «Kom du – jeg er hjemme!»
Langs de gamle flyttveiene, fra innlandet og ut til kysten, ligger árran som perler på en snor . Her har folk i lange tider fulgt reinen på beite og satt opp lávvuene sine på de samme stedene, år etter år . Árran ligger på boplassene i furuskogen, ved tregrensen, på høyfjellet og ved havet, steder valgt ut for hver årstid . På disse faste stedene finnes det alltid en árran, og hver familie har sin egen som de finner tilbake til . Man bruker nemlig alltid sin egen árran eller en som tilhører en veldig nær slektning . Om man kommer til et sted hvor man ikke har noen árran fra tidligere, lager man alltid en ny, selv om man finner en på stedet som ikke er i bruk . Man skal la andres árran være i fred, å ta i bruk en annen families ildsted er som å ta andre menneskers ting . Man skal heller ikke bruke steiner fra andres árran
når man lager sin egen . Å plukke fra hverandre noen annens árran vil være som å ødelegge en annens eiendom . Det spiller ingen rolle om steinene er overgrodd av mose og bærer preg av å ikke være brukt på lang tid, en annens árran skal etterlates urørt og ubrukt .
Ifølge fortellingene fra de eldre samene i Yngve Ryds bok fantes det i tidligere tider et magisk jern som het dållåbåhttså på sørsamisk . Jernet fungerte kun med magi og kunne ikke røres ved, da det alltid lå tett inntil árran-steinene og dermed var glohett . Om noen skulle komme inn i lávvuen med uærlige hensikter, kalte man på dållåbåhttså, som fløy opp av bålet og traff den som laget ufred med den hensikt å gi brannskader og helst sette fyr på klærne i samme slengen . Det var ikke alle som kunne få dållåbåhttså til å adlyde, det var kun de som var i besittelse av trolldoms-evner som hadde slik makt og som kunne få dållåbåhttså å fly til værs når de sa noen trylleord .
Det var ikke kun en magisk jernstang som hadde tilholdssted i árran . I ildstedet hadde også gudinnen Sáráhkká sin bolig . Hun voktet ilden og var symbolet for fruktbarhet og fødsel . Til Sáráhkká ofret man til ilden og ga noe av sin føde . Disse offergavene var gjerne ulike drikker som melk, urtedrikker og brennevin .
Sáráhkká var en høyt æret og tilbedt gud, og hun var datter av den mektige Máttaráhkká, stammoren blant de kvinnelige gudene og en av de sentrale gudene i samisk religion . Sáráhkká var også kvinnenes gud og hadde en spesiell innflytelse i deres hverdagsliv . Hun hjalp både kvinner og reinsdyrsimler med å føde, og det ble sagt at hun kunne kjenne den fødendes smerte .
Sáráhkkás navn ble holdt levende på folkemunne også etter at kristendommen ble den dominerende religionen blant samene, blant annet i talemåter som: «Nu lea Sáráhkká mu sárran.» Det betyr: «Slik har Sáráhkká skapt meg .»
Kilder: kvinnehistorie .no, Store norske leksikon (snl .no), Bål – Samisk ildkunst av Yngve Ryd, utgitt på Dreyers Forlag i 2018, Árran – levende historier i landskapet – artikkel av Ingrid Sommerseth, UiT Norges arktiske universitet, munin .uit .no .
ÁRRAN (ALMMÁIOLMMOŠ) ILDSTED (MANN)
Størrelser: XS (S) M (L) XL (2XL) 3XL
Genserens overvidde: 82 (91) 100 (109) 118 (127) 136 cm
Hel lengde: 66 (67) 69 (70) 72 (74) 75 cm –eller ønsket lengde
Ermelengde: 53 (54) 54 (55) 56 (57) 58 cm –eller ønsket lengde
Omkrets erme: 39 (42) 42 (45) 45 (46) 46 cm
Merk: Du kan kun gå ut fra målene i oppskriften dersom strikkefastheten overholdes .
Strikkefasthet: 22 masker = 10 cm på pinne nr . 3,5
Merk: Strikkefastheten er individuell, strikk en prøvelapp for å være sikker . Dersom du ender opp med flere enn 22 masker på 10 cm, skal du gå opp en halv eller en hel pinnestørrelse, og dersom du ender opp med færre enn 22 masker på 10 cm skal du gå ned en halv eller en hel pinnestørrelse .
Merk: Strikkefastheten kan også variere fra ensfarget glattstrikk til mønsterstrikk
Veiledende pinner: Pinne nr . 3 og nr . 3,5
Rundpinne 40, 80 og/eller 100 cm og strømpepinner til ermer (ev . 100 cm rundpinne til Magic Loop) .
Njivžut – Flamme opp
Árran er det samiske ordet for ildsted . Genseren har mønster i seg fra skallebånd vevd av Gunhild Kangas fra Jarfjord i den midtre borden og kant fra skallebånd vevd av Birgit Teigen fra Nesseby i de ytre bordene .
Árran (almmáiolmmoš) er herremodellen av Árran og har bærestykke med isydde ermer .
Almmáiolmmoš betyr mann på samisk .
Kilde mønsterbord: Belter og band: en samling mønster fra Sør-Varanger, Nelly Must m .fl .
Garn:
Tinde fra Hillesvåg Ullvarefabrikk
Farge 1: 3 (3) 3 (4) 4 (4) 5 hesper
Farge 2: 1 (1) 2 (2) 2 (2) 2 hesper
Farge 3: 1 (1) 1 (1) 1 (1) 1 hespe
Árran (almmáiolmmoš) / Ildsted (mann)
Pannebånd Diagram D
ÁRRAN BØFF OG PANNEBÅND
Dette er det perfekte restegarn-prosjektet fra genserne Árran til dame og herre . Kombiner de fargene du har mest til overs av eller som du liker best .
Per Savio og Ole Must
Foto: Ellisif Wessel, Norsk Polarinstitutt
DE SAMISKE POLARHELTENE
BALTO OG RAVNA
PÅ SKI OVER GRØNLAND
På slutten av 1800-tallet var fire samiske menn deltagere i to verdenskjente ekspedisjoner i polarområdene .
I 1888–89 ble Fridtjof Nansen og hans Grønlands-ekspedisjon de aller første som krysset Grønland på ski . To av Nansens ekspedisjonsmedlemmer var Samuel Balto og Ole Ravna, begge fra Karasjok .
Et tiår etter ble Carsten Borchgrevinks Southern Cross-ekspedisjon den første vitenskapelige ekspedisjonen som skulle overvintre på selve fastlandet i Antarktis . Blant Borchgrevinks menn var ungguttene Per Savio og Ole Must fra Sør-Varanger .
Det var ingen tilfeldighet at Nansen og Borchgrevink ønsket å ha samer blant medlemmene i ekspedisjonene sine, de ville ha dem med på grunn av «deres orienteringssans og fortrolighet med snø og strabaser» . Balto, Ravna, Must og Savio hadde alle levd sine liv nord for polarsirkelen og kunne derfor forventes å mestre de tøffe forholdene i polarområdene .
Samenes deltagelse hadde stor betydning for ekspedisjonene . Både deres personlige egenskaper, samiske tradisjonskunnskap og utstyret de hadde med seg hjemmefra skulle komme godt med .
Nansens Grønlands-ekspedisjon ble av mange ansett som den reneste galskap . Reiseruten Nansen valgte for å krysse Grønland, fra øst mot vest, gjorde nemlig en retrett umulig . Øst-Grønland var så å si ubebodd, og det var ingen regelmessig forbindelse til sivilisasjonen fra østkysten . Tanken var at man dermed ville spare seg for å måtte gå både fram og tilbake . Med dette ble den eneste veien for ekspedisjonen framover og vestover . De fleste trodde ekspedisjonen ville bli en flopp og at mannskapet måtte reddes av inuittene underveis, om de i det hele tatt overlevde .
Riktignok skulle prøvelsene for Nansen og hans menn bli mange og harde, også før de i det hele tatt hadde startet sin vandring over Grønland . Drivis og uvær skulle gi ekspedisjonen store utfordringer med å komme i land på Grønland med mannskap og båter . Underveis måtte båtene trekkes opp på et digert isflak hvor ekspedisjonen satte leir .
Etter 12 dagers hjelpeløs drift kom de lengre og lengre bort fra det opprinnelige utgangspunktet for ekspedisjonen . Isflaket de hadde søkt tilflukt på ble etter hvert medtatt av grov sjø og sprakk opp i mindre flak . De drev nær kysten og brenningene, situasjonen var kritisk og utsiktene dystre . En dag hadde Balto og Ravna forsvunnet, de var ikke å se på isflaket .
Nansen lette etter dem og løftet til slutt på en presenning som dekket en av båtene . Der fant han dem begge, liggende i bunnen av båten . Så sikre var de på at dette var slutten, at de hadde lagt seg til for å vente på døden .
De seks mennene kom seg omsider gjennom drivisen og inn på fast grunn . Balto danset av glede rundt på berget, og Nansen bød på varm kakao . Så bar det oppover og innover fastlandsisen, mot det ukjente, på ski og truger . Hver mann dro på 100 kilo i kjelken .
Ferden over isen var strabasiøs . I Nansens memoarer kan man lese: «Du kan tenke dig seks bitte små mygg marsjerende over et forferdelig stort laken. [..] Det var sne og intet annet, hvorhen øiet vendte sig.»
Underveis registrerte Nansen tilfreds at han hadde rett angående samene . De var seige og utholdende, elskverdige og medgjørlige . Stort sett .
Balto var både munter og arbeidsom, men klagde høyrøstet over mangelen på kaffe og tobakk . Han nektet å bruke snøbriller, og
skulle smertelig få kjenne på snøblindheten . Han ropte «satans sludder» da de andre lagde seil til sledene for å utnytte vinden . Det hendte Nansen måtte snakke hardt til ham og forklare hvem som bestemte, men det var ikke lett å være sint på Balto lenge om gangen .
Vel framme i Nuuk overvintret Balto, Ravna og resten av ekspedisjonen hos inuittene mens de ventet på båtskyss tilbake til Norge . Inuittene viste stor interesse for de samiske mennene, og særlig for fottøyet deres, skaller laget av reinsdyrpels . Balto og Ravna forærte også Nansen et par skaller under ekspedisjonen . Nansen skrøt av sitt nye fottøy i sine memoarer og skrev at de holdt ham varm og tørr på føttene uansett hvor kaldt det var og hvor mye han enn jobbet og ble svett .
Til tross for alle farer og alt slit skulle Nansen og hans menn gjøre de dystre spådommene til skamme . Ekspedisjonen ble en suksess, og da mannskapet returnerte til Kristiania 30 . mai 1889 ble de mottatt som helter .
Grønlandsekspedisjonens medlemmer før avreisen. Fra venstre foran Fridtjof Nansen, Oluf Christian Dietrichson. Bak fra venstre: Ole (Nielsen) Ravna, Otto Neumann Knoph Sverdrup, Kristian Kristiansen (Trana), Samuel (Johansen) Balto. Foto: Simens W, Norsk Polarinstitutt
Skipet deres ble eskortert inn fjorden av hundrevis av båter, og en stor folkemengde var samlet for å ønske Nansen og hans menn velkommen hjem .
Da skipet nærmet seg byen, sto Ravna på dekk sammen med Oluf Dietrichson som spurte: «Er det ikke pent med alle menneskene som har møtt opp for å ønske oss velkommen, Ravna?» «Jo», svarte Ravna «det er meget pent, hadde det bare vært rein .»
SAVIO OG MUST, FØRSTE OVERVINTRING I
ANTARKTIS
I 1899 ble Carsten Borchgrevinks Southern Cross-ekspedisjon den første vitenskapelige ekspedisjon som overvintret i Antarktis . Med seg hadde Borchgrevink samene Per Savio og Ole Must, som skulle se til ekspedisjonens mange trekkhunder .
Også Savio og Must brakte med seg samiske bruksgjenstander og klær til ekspedisjonen, en lavvu, soveposer av reinskinn, sennagress og reinskinn til å sy skaller av . Savio skulle sy hele 50 par sko av reinskinn til hele ekspedisjonen uten at han hadde gjort en slik jobb før . I sin beretning forteller Borchgrevink: «Finnen Savio laget med sine egne hender omtrent halvt hundre finne-støvler til oss. Uten dem ville utvilsomt våre føtter blitt ordentlig forfrosne.» Den medbrakte lavvuen fra Finnmark skulle være med på å redde livet deres da de ved et uhell kom til å bli blant de første som tilbrakte natten på det antarktiske kontinent . En dag før ekspedisjonen hadde funnet en egnet plass for overvintring, var Savio og Must ute med hundene . Det blåste opp til storm, og skuta deres, «Southern Cross», ble nødt til å legge ut mot åpent hav for å ri av stormen . Savio og Must måtte bli værende igjen på land sammen med hundene, og lavvuen berget dem gjennom stormen .
I sin skildring fra ekspedisjonen skriver Borchgrevink stadig om Savio og Must, og han roser dem i mange sammenhenger . Blant annet beskriver han deres gode håndlag med hundene: «Det var i det hele rørende hvor opofrende Lapperne var lige overfor Hundene, det var ikke første gang de vovede livet for en Hund.» Videre skriver han at «… mer trofaste og hengivne ledsagere enn de to tror jeg ikke noen sjef kunne ønske seg …»
I januar 1900 returnerte «Southern Cross» til Antarktis, og ekspedisjonen kunne begynne reisen hjemover . Før de dro nordover igjen, seilte de sørover og langs kanten på Rossbarrieren . De kom til stedet som senere fikk navnet Hvalbukta, og kunne her komme opp på selve den enorme isbremmen, på størrelse med Frankrike . Herfra dro Borchgrevink, Savio og løytnant Colbeck med ski og hundeslede 16 kilometer innover til 78° 50' S, som da var «lengst-syd-rekord» . De ble dermed de første til å reise innover på kontinentet, og dette, sammen med Borchgrevinks beskrivelsen av Hvalbukta i sine memoarer, var til stor hjelp da Roald Amundsen skulle planlegge sin ekspedisjon mot Sydpolen ti år senere .
De fire samiske polarheltene skulle alle bli berømtheter i sin tid . Balto og Ravna skulle senere vende tilbake til polarstrøkene, mens både Savio og Must omkom på havet . Savio tragisk nok på vei over Varangerfjorden etter å ha hentet en kiste for å begrave sin nylig avdøde kone . Per Savios foreldreløse lille sønn, John, skulle senere bli en av Sápmis mest skattede billedkunstnere .
Kilder: The Explorers Podcast – Fridtjof Nansen – Part 2 – The Greenland Expedition, Podimo, Store Norske Leksikon, forskning .no polarhistorie .no/ekspedisjoner/nansens-gronlandsekspedisjon/, klikk .no/historie
GUODDÁ PUTE
Oaivvulošolggoš – Putetrekk
Nå kan du pynte stua di med vakre, hjemmestrikkede puter med tradisjonelle samiske mønstre fra Karasjok, Porsanger og Sør-Varanger . Putene har fått navn fra de fire samiske polarheltene Samuel Balto, Ole Nilsen Ravna, Ole Must og Per John Savio, og har mønster i seg fra belter og bånd fra områdene hvor de fire hadde sin tilknytning .
Du kan lese mer om de fire polarheltene og deres ekspedisjoner på side 72 .
Savio: Puten Savio har mønster i seg fra et herrebelte fra Steinkjærnes i Sør-Varanger . Selve beltets mønster utgjør midtpartiet på puta, mens den øvre og nedre delen er beltets kant . Navnet på veveren av beltet som mønsteret er tegnet av fra er ukjent, men det er vevd ca . år 1900 . Kilde mønsterbord: Belter og band: en samling mønster fra Sør-Varanger, av Nelly Must, Elise Lukassen og Julianne Nilsen .
Must: Must har fått en pute med mønster i seg fra et herrebelte eid av Paul Smuk fra Ropelv . Beltets mønster utgjør midtpartiet, mens den øvre og nedre delen på puta er beltets kant . Veveren av beltet er ukjent, men man antar at
det kommer fra Høybukt og er fra ca . 1890–1900 . Her finner vi stjernemønsteret som er et særpreg for veving av belter og bånd i Sør-Varanger . Disse stjernemønstrene finner man ikke vest i Finnmark, og de ble trolig brakt inn i området av innflyttere fra Vestlandet og Trøndelag . Kilde mønsterbord: Belter og band: en samling mønster fra Sør-Varanger, av Nelly Must, Elise Lukassen og Julianne Nilsen .
Balto: Siden Balto var fra Karasjok, har puta som bærer navnet hans fått en mønsterbord i seg fra skallebånd for menn fra Karasjok . Passende nok er navnet til veversken av dette båndet Marit Balto, og det ble vevd i 1951 . Kilde mønsterbord: Samisk husflid i Finnmark av Anny Haugen, Vigmostad & Bjørke 2011 .
Ravna: Puten Ravna har i seg mønsterbord fra et tradisjonelt belte fra Porsanger . Ravna ble født på fjellet i Karasjok, mens hans familie hadde sommerbeite for reinflokken sin på Spierttanjárga i Porsanger, det var også her Ravna døde i august 1906 . Tilknytningen mellom Porsanger og Karasjok strekker seg langt tilbake i tid, og mønstre i både votter og belter er nær beslektet mellom de to stedene . Kilde mønsterbord: Samisk husflid i Finnmark av Anny Haugen, Vigmostad & Bjørke 2011 .
Balto
