Oversatt og tilrettelagt til norsk av Anja Hauger Ratikainen.
Eventyret «Ravsfæren» er oversatt og tilrettelagt av Kent Heinesen.
Bokdesign: RPform
Omslagsfoto og illustrasjon: Johan Egerkrans
Kart eventyr: Niklas Brandt
Forsats kart: Francesca Baerald
Sats: Punktum Forlagstjenester
Satt med: Warnock Pro 11/15,5
Papir: Multi Offset UPM 140 g
Trykk: Balto Print UAB
Printed in Lithuania
ISBN 978-82-430-1690-3
Oversatt med støtte fra The Swedish Arts Council / Nordisk ministerråd
«Drager og Demoner» er et registrert varemerke tilhørende Ægir Games AS
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.
SPARTACUS / FORENTE FORLAG AS Pb. 6673 St.Olavs plass, 0130 Oslo spartacus.no
SVIKET
E.P. UGGLA
ILLUSTRASJONER AV JOHAN EGERKRANS
Oversatt av Anja Hauger Ratikainen
TIL XANDER OG ELLIOT
KAPITTEL 1
VERVEN
en jeg vil ikke!» hvisker Verven. Han står krumbøyd slik at han kan hviske til Gizma. «Hvorfor kan ikke
du gjøre det?»
En liten kjerre med last som er dekket av strie ruller forbi dem. Eller, ruller er feil ord, den snarere spretter bortover de brede brosteinene. Verven presser seg nærmere husveggen. Det lukter vondt i smuget, en stinkende blanding av eselskitt, røyk og mat. De har vært i Havfaste en god stund nå, men de har visst ikke rukket å besøke alle de tredjeklasses vertshusene ennå.
Gizma trekker hetten lenger ned i pannen og himler med øynene.
«Seriøst, det må bli deg», hveser hun. «Hvem ville være dum nok til å angripe meg?»
Verven retter seg opp og legger armene i kors. Han hever det ene øyenbrynet. Høydeforskjellen mellom dem burde være svar nok, men Gizma rører ikke en muskel.
«Du er faktisk ganske liten», sier Verven.
Gizma tar tak i fletten hans og rykker til. Med et klynk bøyer han seg ned igjen.
«Har du noen gang tenkt på hvor mye lettere det er å knekke en lang pinne enn en kort?» Hun rykker til. «Tamea kommer! Ta deg sammen!»
Verven sukker dypt og retter seg opp igjen.
«Der er du jo.» Et stykke lenger ned i smuget kommer Tamea gående mot dem. Det svarte håret er samlet til en topp på hodet og ser skitnere ut enn vanlig. Hun har stukket en spisepinne tvers gjennom for å holde det på plass. Hun holder noe opp i luften foran seg. «Se hva jeg fant!»
Verven trenger ikke engang å se etter for å skjønne hva det er. En lykkekake. Tamea har vært besatt av dem siden de kom til Havfaste, sannsynligvis på grunn av visdomsordet i den aller første hun åpnet. Verven husker hvordan Tameas øyne ble runde som klinkekuler.
Venner er den familien du velger selv.
«Det er akkurat som oss! Hvordan kunne den vite det?» At Vervens lykkekake var en stor fornærmelse, brydde hun seg ikke om.
Ikke skam deg over å være en dårlig taper, de fleste tapere er dårlige.
Gizma, derimot, nikket forståelsesfullt.
«Kanskje disse lykkekakene har noe for seg likevel», sa hun.
Nå har Tamea stoppet opp med lykkekaken i luften. Hun stirrer på skiltet til vertshuset.
«Det melankolske gjenferd?» spør hun og rynker på nesen. «Seriøst? Og i går var det Den forlatte geit. Kan vi ikke gå et sted som høres hyggelig ut? Det gylne bord, for eksempel?»
Gizma løfter opp ryggsekken fra bakken og slenger den over skulderen.
«Nei, nei, dette handler om noe helt annet. Jeg har hørt at noen her har sett moren din.» Hun sparker til Verven. «Skal vi gå inn, da?»
Verven sukker dypt enda en gang og skyver opp døren.
Vertshuset er akkurat så ekkelt som han forventet. Bardisken, som ligger til høyre for inngangen, er dekket av størknet mjød og matrester. Noen av flekkene ser forhistoriske ut. Som på de fleste vertshus steker de villsvin over den åpne peisen, selv om dette ser uvanlig magert ut. Dessuten siger røyken inn i lokalet.
Verven venter på at døren skal lukke seg bak ham. Det er avtalen. Gizma må oppholde Tamea utenfor vertshuset et øyeblikk for at planen skal fungere.
Et dovent dunk idet døren smeller igjen. Det er signalet.
Røyken fra peisen svir i øynene. Likevel gjør Verven det han må gjøre. Han tar frem gullmynten sin og holder den opp i luften.
«Jeg er rik!» roper han. I øyekroken ser han hoder som snur seg mot ham. En ulvemann i en skitten kjortel dulter til en av de han sitter sammen med. «En hel gullmynt!» sier Verven. «Men helt tom for piler.»
Et blikk på koggeret Verven har på ryggen er nok for å skjønne at han slett ikke har gått tom for piler. Men det luker ut de normalt begavede skurkene der inne.
Døren går opp bak ham, og Verven snur seg rundt.
«Ropte du noe nå nettopp?» spør Tamea. Hun sperrer opp øynene. «Hva holder du på med? Legg bort den der!»
Verven stapper raskt gullmynten tilbake innenfor skjorten.
«Det klødde litt», sier han halvhjertet.
Tamea ser seg rundt og legger merke til at alle stirrer på dem.
«Kom igjen, vi går», sier hun.
Et øyeblikk vil Verven bare blåse i hele greia. Men gjør han det, kommer Gizma til å tvinge ham til å prøve på nytt.
«Å! Vennen min vil at vi skal gå ut i det mørke smuget!» roper han.
Tamea tar tak i armen hans og drar ham mot døren.
Det er en lettelse å komme ut i det stinkende smuget igjen. Tamea ser seg rundt.
«Hvor er Gizma?»
Døren går opp bak dem. Ut kommer ulvemannen og følgesvennene hans. Selv om Verven er høy, er ulvemannen minst et hode høyere. Kroppen kunne ha tilhørt en muskuløs, om enn hårete, mann, men hodet er uten tvil et ulvehode. Ørene ligger bakover, og rovdyrblikket er festet til Verven.
Han holder frem den hårete neven.
«Hva om jeg får den mynten av deg? Så slipper noen å bli skadet.»
Tamea slår ut med hånden mot ulvemannen. Hun ser på Verven.
«Se hva du har gjort», sier hun. «Vi har snakket om det her.
Du må ikke være så dum.»
Verven biter tennene sammen.
«Det er sant», sier en av vennene til ulvemannen, en middelaldrende menneskekvinne. Et langt arr snirkler seg nedover den ene siden av ansiktet hennes. «Det var veldig dumt. Gi meg mynten nå.»
Gizma trer frem fra skyggene. Et øyeblikk forestiller Verven seg hvordan det kjennes når det kalde knivstålet blir presset mot ryggen på ulvemannen og mennesket, klart til hugg ved den minste bevegelse. Sjokket de må føle idet de innser at de gikk rett i en felle.
Ulvemannen og den arrete kvinnen sperrer opp øynene.
«For et uhøflig par», sier Gizma.
KAPITTEL 2
TAMEA
i burde overlate dere til byvokterne», sier Verven. «Ja, helt klart!» Tamea legger armene i kors. Dette er virkelig den verste byen hun noen gang har vært i. Så langt har de blitt angrepet av en eller annen idiot nesten hver eneste dag. Den hadde virket så fredelig til å begynne med. En liten fiskerby.
Men kanskje er det ikke så stor forskjell på sjørøvere og sjømenn.
«Eller så får dere betale oss», sier Gizma. «Hva med å gi oss pengepungene deres?»
Igjen? Tamea kjenner den ubehagelige ilingen nedover nakken. Selv om det faktisk er Tamea, Verven og Gizma som blir angrepet, føles det nesten som om det er omvendt. Som om det er de som raner folk.
«Jeg vet ikke helt», sier hun. «Burde vi ikke faktisk melde noen til vokterne? Det begynner å bli ganske mange som har prøvd å rane oss nå.»
Ulvemannen løfter hendene, og de skarpe klørne blinker i lyset.
«Nei, nei, vi betaler gjerne.»
Han løsner pengepungen fra beltet og kaster den til Tamea.
«Bare ta den.»
Tamea griper den i luften.
Hun har sett vokterne. De har rødbrune uniformer på, og øynene deres er nesten like rovdyraktige som ulvemannens.
Havner du i fangehullene deres, er alt håp ute, hørte hun noen si forleden kveld.
Gizma lar ulvemannen og den arrete kvinnen gå.
Tamea åpner pengepungen. Fem mynter av sølv og mange kobbermynter.
«Kanskje jeg ikke var så dum likevel», sier Verven. «Nå skal vi spise middag.»
Den trassig stolte tonen får Tamea til å innse hva som nettopp skjedde.
Hun stirrer på ham.
«Det er derfor vi bare drar til drittsteder! Du har planlagt dette.»
Verven snur seg øyeblikkelig bort, og Gizma stirrer på ham.
«Planlagt hva?» spør Gizma.
Tamea snur ryggen til dem begge og marsjerer mot den lange hovedgaten som strekker seg hele veien fra havnen til byporten.
«Dere leter ikke engang etter moren min. Fra nå av klarer jeg meg på egen hånd.» Hun holder pengepungen over hodet. «Og denne overlater jeg til vokterne.»
«Men kom igjen da, ikke vær så sur», sier Verven bak henne.
Gizma glir nesten umerkelig opp ved siden av Tamea.
«Ok, du har rett», hveser Gizma.
Tamea stanser og stirrer rett på henne.
«Si unnskyld.»
Gizma åpner nebbet sitt. Hun rynker hele ansiktet så hardt at øynene nesten forsvinner. Til og med nebbet får noen folder rundt neseborene.
«U…», sier hun og ser ut som om hun prøver å blåse opp en ballong. «U…»
Tamea stønner irritert og fortsetter å gå.
«Unnskyld, Tamy!» roper Verven. «Jeg mener det!»
Akkurat nå har det ingen effekt på henne. De har vært i Havfaste i en hel uke og sett flere ekle steder enn Tamea noen gang har ønsket seg. Hele tiden har Gizma sagt at det har vært spor å følge. Noen som har sett Tameas mamma, eller som kjenner henne. Det har tydeligvis vært oppspinn, alt sammen.
Gizma glir opp på siden av henne igjen, og Verven tar følge med dem på den andre siden.
«La meg være i fred», sier Tamea. Hun må sette ned tempoet i strømmen av vogner og mennesker her i hovedgaten. Fiskelukten stikker henne i nesen.
«Ok», sier Gizma. «Vet du, jeg kjenner faktisk en person her i byen som definitivt har hørt om moren din.»
Tamea snur seg mot henne.
«Sikkert. Det er det samme som du har sagt i dagevis nå, bare at du har snakket om ulike vertshus i stinkende smug.» Tamea løfter en hånd idet Gizma åpner munnen. «Bare hold opp.»
Gizma tar tak i armen hennes og drar henne med seg bort fra hovedgaten.
«Helt seriøst. Jeg lover.»
Tamea stirrer på Gizma og prøver å bedømme om det faktisk er noe oppriktig i øynene hennes. Men de brune øynene er knapt synlige under hetten.
«Hvem er det, da?» sier Tamea.
Gizma ser seg rundt og senker stemmen.
«Røde Kyss», sier hun ærbødig.
Tamea legger armene i kors og løfter haken.
«Røde Kyss? Ja, det høres veldig seriøst ut.»
«Hysj», sier Gizma.
Hetten glir av henne, og nå ser Tamea bekymringen i øynene.
Kanskje Gizma snakker sant likevel.
«Røde Kyss, hva for slags navn er det?»
Gizma blir stille da to voktere passerer et lite stykke unna.
Sverdene deres er så lange at de nesten sleper langs bakken.
«Det kan vi snakke om senere. Vil du treffe henne eller ikke?»
«Nei», mumler Verven.
Tamea stirrer på ham, før hun møter Gizmas blikk igjen.
«Lurer du meg en gang til, stikker jeg», sier Tamea.
Det er ikke lett å lese det dunete andeansiktet. Men Tamea er bedre til å tolke anden nå enn da de først møttes, og nå ser Gizma definitivt lettet ut. Så får hun øye på noe bak Tamea, og lettelsen forsvinner. Hun står og stirrer med åpent nebb.
Tamea snur seg. Et stykke lenger ned i gaten står vokterne som nettopp passerte dem. De rødbrune uniformene strammer rundt kroppene deres. Den ene har en mage som tyder på for mye mjød, den andre har brede skuldre som en kjempe.
Foran dem står ulvemannen og den arrete kvinnen. Ulvemannen peker på Tameas hånd. Vokterne vender blikket mot henne. Selv Tamea ser ned.
