ELEANOR BARRACLOUGH
HISTORIENS
GLØR
Vikingtidens skjulte historier
Oversatt av Rune Moen
Historiens glør. Vikingtidens skjulte historier
Originalens tittel: Embers of the Hands. Hidden Histories of the Viking Age
© Eleanor Barraclough / Andrew Nurnberg Associates Limited
First published by Profile Books Limited, 2024
Published in Norwegian by arrangement with Andrew Nurnberg Associates Limited
Norsk utgave: © Spartacus – del av Forente Forlag AS, 2025
Omslagsdesign og - illustrasjoner: Øystein Vidnes
Sats: Punktum forlagstjenester
Satt med Garamond Premier Pro 11/14
Papir: Munken Print Cream 100 g
Trykk: Scandbook
Printed in EU
ISBN 978-82-430-1665-1
Innkjøpt av Kulturrådet.
Oversetteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.
Spartacus – del Forente Forlag AS
P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO
spartacus.no
Til Magnus og Wulfie
L’Anse aux Meadows
Vesterbygd
Østerbygd
jaktområdene i nord
Nordishavet Barentshavet
NorskehavetNORGE
Lendbreen
DANMARK JYLLAND
Bergen Oslo Uppsala Birka
SJÆLLAND Nordsjøen
Hedeby
Ribe Vimose
Rigabukta GOTLAND
Østersjøen
Dnepr Kyiv
Kaspihavet
Innhold
Prolog: Ulmende virke 11
Kapittel 1: Innledning 19
Kapittel 2: Begynnelser 51
Kapittel 3: Kjærlighet 69
Kapittel 4: Reiser 91
Kapittel 5: Tro 115
Kapittel 6: Kropper 147
Kapittel 7: Hjem 173
Kapittel 8: Spill og lek 201
Kapittel 9: Ufrihet 229
Kapittel 10: Avslutninger 251
Sluttnoter 277
Videre lesning 291
Bibliografi 301
Illustrasjonsliste 327
Takk 333
Register 337
Prolog
Ulmende virke
Det finnes svært få begynnelser. Jo da, enkelte ting kan se ut som noe som tar til. Teppet går opp, den første brikken flyttes, det første skuddet blir avfyrt – men det er ikke begynnelsen.
Teaterstykket, spillet, krigen, er bare et lite vindu i en streng av hendelser som kan strekke seg mange tusener år tilbake. Poenget er at det alltid finnes noe forut. Det handler alltid om å lese videre.
Terry Pratchett, Lords and Ladies
Vihar lært å tenke på historien som en rekke sluser i en kanal, slik at hver periode er tydelig atskilt fra perioden før og etter. Steinalderen, bronsealderen, jernalderen, romere, angelsaksere, vikinger, normannere og så videre. Ganske ofte blir slusene definert av herskeres dødsfall, berømte slag, århundrenes tilfeldige gang. Og akkurat slik historiens strøm renner lydig fra den ene slusen til den neste, holder den seg også innenfor sine geografiske avgrensninger. Det er praktisk og, til en viss grad, nødvendig. Samtidig er det kunstig. I virkeligheten er historien mer som en fossende, utemmet elv: en strømmende helhet som snor og forgreiner seg, løper sammen igjen, vill og uforutsigbar. Strømmene har ikke alltid en tydelig begynnelse eller slutt. Ikke alltid holder de seg innenfor de geografiske grensene som er tegnet inn for dem på et kart. Og de vanlige menneskene som føres av sted med strømmen, vet ikke alltid hvor de er, og i hvert fall ikke hvor elva vil føre dem.
Hvor skal vi da begynne en historisk fremstilling av vikingtiden? Med det sjokkerende synet av ildsprutende drager og lyn på himmelen over Northumberland – slik året 793 skildres i Den angelsaksiske krønike – før
skandinaviske plyndrere angrep munkene på Lindisfarne? Eller skal vi lenger opp i elva og følge den fossende strømmen bakover i tid?
La oss dra tilbake til skandinavenes hjemland, for omtrent to tusen år siden i dag, til en helt vanlig dansk myr. Her vokser tykke, surklende tepper og runde tuer med mose som varierer fra limegrønn til rustrød i farge. Rundt de lavtliggende innsjøene står det spinkle bjørker og vierbusker. I de varmere månedene speiler de lysegule blomstene fra rome og blærerot seg i myrpyttene, mens hvit, dunete myrull vokser her og der. Bekkasiner vader over myra med lange, spisse nebb og utstøter skrik som høres ut som knirkende fjærmadrasser, mens elskovssyke sivhauker forfølger hverandre i luften i ville manøvre. Så begynner kloden å helle bort fra sola, og varmen og lyset forsvinner. Nye farger dukker opp: duse blåbær og knall røde tyttebær, sopper i dempede brune og gule nyanser. Og med dem kommer den kalde og rå luften. Det er overskyet og grått, og vannet dekkes av is. Gjennom mange hundre år var myrer som dette portaler mellom forskjellige verdener. Landskap som skiftet mellom vått og tørt, tett tåke, boblende, fosforescerende gasser og lyktemenn. Et sted som egnet seg til kontakt med overjordiske krefter. Som egnet seg til ofring. Mennesker og dyr var avhengige av myra, den ga torv til brensel, myrmalm man kunne lage våpen og redskaper av. Men når man får noe, må man gi noe tilbake. Klær, keramikk, redskaper, spill, våpen, dyr, mennesker. Gaver til gudene på den andre siden. Alt forsvant ned i mørket: Våt, mettet, sur jord uten oksygen bidro til å bevare den organiske materien lenge etter at de som ofret, selv var borte. Myrene ble til de dødes livmor, der de ble bevart. Noen mennesker ble ofret forsettlig, andre muligens ikke, men alle ble bevart av de underjordiske, som gjorde dem udødelige med bronsebrun hud og kobberfarget hår.
Akkurat den myra vi har kommet til, heter Vimose. Den ligger på Fyn, den store danske øya mellom halvøya Jylland lenger vest og øya Sjælland lenger øst. Myra ligger omtrent på samme breddegrad som Hadrians mur i vest, og på samme lengdegrad som Oslo i nord. Mose betyr simpelthen «myr». Akkurat hva vi kommer av, er det vanskeligere å si nøyaktig. I vikingtiden ble ordet vé eller ví brukt om en førkristen helligdom. Selv om det er fristende å trekke en forbindelse her og påstå at Vimose betyr «førkristen hellig myr», finnes det mer sannsynlige alternativer som har mer med myr å gjøre: «viermyr», «vedmyr» eller «vipemyr».1
Hvis vi roter i den surklende myra med hendene, finner vi keramikkskår og knokler, fra både mennesker og dyr. Gamle redskaper av metall og tre: hammere og tenger, kniver og bor, filer og tennstål, til og med ambolter. Spillebrikker og rester av klær. Vi finner seletøy og skaft av tre og bein og bronse. Skjoldbukler av jern. Buer og piler av furutre. Økser, sverd og spydspisser. En heldekkende ringbrynje, med ringene tettet av gjørme. Tusener på tusener av gjenstander dukker opp fra myrjorda, ofte bundet sammen med stoff eller tau.
Offergavene som ble plassert i Vimose, begynte beskjedent nok i det siste århundret før vår tid – noen få krukker, mat og deler av dyrekropper fra jernalderen. Omtrent ved overgangen til vår tid dukket de første våpnene opp: et sverd og et titall spydspisser. Opp gjennom tiden sank flere spyd, sverd, skjold og belter ned gjennom vannet, helt til tusenvis av våpen lå senket i gjørma sammen med andre offergaver. Dette var ikke noe unikt fenomen. Det er funnet rundt tjue danske myrer med depoter av krigsutrustning fra jernalderen, med en kulminasjon på 200- og 300-tallet. Ofte ses det tegn på rituell ødeleggelse – spissen på våpnene er bøyd – som om de er blitt nøytralisert, eller kanskje «drept» ville være et bedre ord, slik at de kunne slippe over til den andre siden.
I denne myra ser vi hint om hva som skulle komme etter hvert som århundrene gikk videre mot vikingtiden. Ofringene er et uttrykk for den økende militariseringen av nordeuropeiske samfunn, og fremvekst av forbindelser, allianser og spenninger over store avstander. I de første århundrene i vår tid var rikdom, makt og territorier i ferd med å konsentreres i hendene på noen få mektige ledere. Det vokste frem en militær eliteklasse, som var i stand til å samle store hærer og kontrollere ressurser over store områder. Spesielt når det gjelder omfattende ofringer av krigsutrustning, virker det sannsynlig at gjenstandene tilhørte inntrengere fra andre steder som ikke lyktes i sitt invasjonsforsøk, folk fra andre deler av Danmark, fra områder lenger nord i det som nå er Norge og Sverige, fra områder lenger sør i det som nå er Tyskland og Polen. Den seirende fienden tok all utrustningen fra de døde kroppene, og gjenstandene fikk en ny rolle som gaver til de underjordiske nede i myra.
I tillegg til skandinaviskproduserte våpen som ble kastet i myra, var det også noen som kom fra Romerriket. Det er funnet noen imponerende
romerske gjenstander i Vimose, for eksempel et forgyllet bronsehode som forestiller en griff – et mytisk dyr som er halvt løve, halvt ørn – som en gang kanskje prydet en paradehjelm. På samme måte må et sverdhjalt av elfenben ha tilbakelagt en veldig lang reise – fra Afrika eller India – før det fant sitt siste hvilested i myra. Våpnene er en påminnelse om en kulturelt flytende, sammenknyttet verden. Selv om Skandinavia aldri var en del av Romerriket, var det likevel en del av dette større nettverket. Det lå langt nord for forsvarslinjen med jordvoller, grøfter, palisader og vakttårn som fulgte Rhinen og Donau langs mange hundre kilometer over kontinentet. Fra romernes perspektiv var denne forsvarslinjen forbindelsen mellom deres sivilisasjon og den barbariske verdenen som lå på den andre siden, i de områdene de kalte Germania.
Men Romerriket isolerte seg ikke – klarte ikke å isolere seg – fra dem som levde på den andre siden av forsvarslinjene. Nord for de politisk uregjerlige grenseområdene dyrket de diplomatiske allianser og handelsforbindelser. De germanske fiendene deres måtte forsvare seg på to fronter. Stammene i det sørlige Skandinavia – spesielt de som levde i det som nå er Danmark – var blant dem som mottok denne formen for oppmerksomhet. Høystatusvarer av materialer som gull, glass og bronse begynte å bevege seg nordover inn i det sørlige Skandinavia. Skandinaviske luksusvarer som pels, fjær og rav beveget seg i motsatt retning, på vei mot Romerriket. Etter hvert fikk de selskap på veien sørover av skandinaviske krigere, som ønsket å verve seg som hjelpestyrker i den romerske hæren. Og når soldatene til slutt vendte hjem, hadde de med seg kunnskap, erfaring og utstyr fra det mest avanserte militære maskineriet i antikkens verden.
Det var disse forbindelsene mellom ulike kulturer og steder som la mye av grunnlaget for vikingtidens begynnelse. I tillegg til våpnene som fant sitt hvilested i myrene i Danmark, finnes det andre fysiske gjenstander – ofte personlige eiendeler som forteller intime detaljer om eierne – som vitner om den kulturelle innvirkningen og oppfatningene om verden som beveget seg nordover fra Romerriket. Også disse skulle tydeliggjøre de mest gjenkjennelige kulturelle fenomenene fra vikingtiden, alt fra personlig hygiene til fritidsaktiviteter, på måter vi skal komme tilbake til gjennom hele denne boka.
Skjult i Vimoses mørke vann lå brettspill av tre med innrissede ruter, sammen med terninger og små, runde brikker av farget glass, rav og bein.
Disse funnene viser hva de beseirede krigerne holdt på med når de hadde tid til overs. De forteller oss dessuten noe om hvordan brettspill spredte seg til det nordlige og det vestlige Europa fra Romerriket, og etter hvert videre nord for grenseområdene. Det som begynte som militære strategispill som ble spilt av soldater på fort og badehus, ble raskt til noe langt mer populært, og ble til slutt tatt i bruk og tilpasset av dem romerne forsøkte å underkue. Vi skal få se at innen vikingtiden hadde de som levde i Norden, blitt ivrige brukere av brettspill – og noen ganger skrøt de av det og inkluderte spillene i kunstverk, dikt og gåter.
En annen bemerkelsesverdig gjenstand som havnet i Vimose, er en kam av hjortehorn, som ble kastet i myra rundt år 160. Grepet er krummet som ryggen på en katt, med tjuefem spisse små tenner på undersiden. Det er en utsøkt og bitte liten gjenstand, så liten at eieren kunne skjule den i hånden. Det er de fysiske levningene av et svært personlig, hverdagslig ritual fra nesten to tusen år tilbake. Kammer ble brukt til å gre ut floker,
En gave til myrgudene: kammen med fem innrissede runer som til sammen danner ordet HARJA. Vimose, Danmark, 100-tallet.
fjerne lus eller lage en fin sveis. Stell av hår kan være en sterk og nær opplevelse av fellesskap, enten man forsiktig kjemmer det første myket håret til et spedbarn eller med varsomme bevegelser løser opp de sarte flokene i sykdom og alderdom. Men denne kammen og dens eier skulle ikke få følge hverandre inn i alderdommen. Hvis den var en del av et krigsbytte som ble kastet ut i myra av den vinnende part, hadde eieren neppe overlevd møtet. Vikingene var berømte – til og med beryktet, som vi skal se – for sin omstendelige kroppspleie og sine karakteristiske frisyrer. Slike vakre kammer dukker ofte opp under arkeologiske utgravninger, og vi skal få se flere av dem i denne boka. Men dette er ikke akkurat den eneste kammen i verden. Det er ikke engang den eneste kammen i akkurat denne danske myra. Det som gjør den unik, er de omhyggelig innrissede runene på grepet som danner ordet ᚺᚨᚱᛃᚨ, eller HARJA.2 Vikingene er kjent for sine tokt og skipsgraver, men de er også kjent for runene sine: det kantete nordgermanske alfabetet vi kjenner til den dag i dag. Og på denne kammen fra Vimose, fra mange hundre år før ordet «viking» ble uttalt for første gang, står de første lesbare runene som noensinne er blitt funnet. Betydningen er uklar. Muligens er runene et eksempel på at man kaller en spade en spade, for det kan hende at harja rett og slett betyr «kam».3 En annen mulighet er at runene betyr noe sånt som «kriger», «krig» eller «hær», noe som ville passe godt med omstendighetene kammen ble funnet i. Eventuelt kan det ha vært navnet til noen, eller kanskje en militær tittel, eller navnet på en stamme.4
Til tross for at runene er en så gjenkjennelig, ikonisk gammel skriftform, er det ingen som vet sikkert hvor de kommer fra, selv om det finnes flere teorier. Det er sannsynligvis ikke tilfeldig at mange av de eldste runeinskripsjonene som er funnet, kommer fra en kontekst som viser tydelige tegn på kontakt med Romerriket og romernes eget skriftsystem. Bare ved å se på formen på runene kan vi se tydelige likheter med mange bokstaver i det latinske alfabetet, som vi fortsatt bruker i dag, bare med rettere former som egner seg bedre til å risse inn i materialer som tre og stein. Det er sannsynlig at kjennskap til det romerske skriftsystemet ble tatt med nordover av folk som dro hjem etter å ha tjenestegjort i og hatt kontakt med Romerriket: militære grupperinger og håndverkere. Dette kan kanskje også forklare én mulig betydning av selve ordet «rune»: noe «hemmelig»
eller «skjult», noe som opprinnelig er reservert for et bestemt segment av samfunnet, en elitegruppe.
I tillegg til kammen ble det funnet flere andre gjenstander med innrissede runer i Vimose, deriblant en spenne, en del av en slire og en spydspiss. De ble kastet i myra en gang på 200- og 300-tallet, i den epoken det ble gjort flest slike ofringer. Men det skulle snart komme en tid da offergavene ikke lenger kom synkende ned til de underjordiske i de mørke myrene i nord som på magisk vis fikk tiden til å stoppe. Det var endringer i gjære.
I år 406 ble grensepalisadene langs Rhinen brutt av en sammenslutning av germanske stammer. Gallernes byer ble brent. Innen utgangen av 400-tallet hadde det vestromerske riket gått i oppløsning, og nye germanske herskere hadde overtatt. Dette var en tid med migrasjon og bevegelse, folk ble tvunget til å flytte fra hjemmet sitt og slå seg ned på andre steder, og hele stammer beveget seg rundt i Europa. Det var en tid med politiske sammenstøt og blodsutgytelser, men på den annen side, når er det ikke det? Og også for dem som levde nord for den tidligere utkanten av Romerriket, for dem som hadde inngått diplomatiske allianser med romerske guvernører eller reist sørover for å kjempe i romernes kriger, gikk verden videre.
På dette tidspunktet befinner vi oss fremdeles flere århundrer før begynnelsen på vikingtiden, som vi kan plassere til 700-tallet. Vi befinner oss enda lenger fra forestillingen om Danmark, Norge og Sverige som tre forente, avgrensede kongedømmer. Men rundt i Skandinavia så man i århundrene etter slutten på det vestromerske riket at territorielle enheter begynte å smelte sammen under styring av en eliteklasse hvis makt hovedsakelig var basert på kontroll med økonomiske ressurser, politiske allianser og militær styrke. Disse herskerne administrerte sin makt fra det som ofte kalles sentrale plasser, der de preget sitt overherredømme inn i selve landskapet. De bygde digre langhus i tre, med snirklete dekorasjoner og mytisk interiør, som fungerte som samlingssteder til felles festmåltider, storstilte religiøse ritualer og rettslige forhandlinger. De samlet kjøpmenn og håndverkere under sin beskyttelse og kontroll og sikret slik sin egen posisjon som den feteste edderkoppen i midten av et voksende nettverk av internasjonal handel. Og de fikk oppført gravhauger til seg selv og sine slektninger, slik at deres nærvær og makt skulle ha en fremtredende rolle i de levendes tanker og gjerninger selv etter at de var borte.
Herfra kan vi begynne å følge elva ned langs strømmen igjen og se hvor den fører. For da vikingtidens bål begynte å brenne, fant de næring i ulmende virke som stammet fra Romerrikets tid og århundrene som fulgte.