arundhati roy
Min havn og min storm
Oversatt av Kirsti Vogt, MNO
pax forlag, oslo 2025
Gangster
Hun valgte september, denne så fortreffelige måneden, til å bryte opp. Monsunen hadde letnet, og Kerala skinte som en smaragdstripe mellom fjellene og havet. Da flyet krenget inn mot landing, og bakken steg for å ta oss imot, kunne jeg ikke fatte at topografi kunne forårsake så håndgripelig, fysisk smerte. Jeg hadde aldri kjent dette kjære landskapet, aldri forestilt meg det, aldri fremkalt det, uten at hun var en del av det. Jeg kunne ikke tenke på disse åsene og trærne, de grønne elvene, de minkende, betongoverstøpte rismarkene der gigantiske reklameskilt steg opp og averterte for fæle bryllupssarier og enda verre smykker, uten å tenke på henne. Hun var vevd inn i det hele, var for meg høyere enn noe reklameskilt, farligere enn noen flomstor elv, mer nådeløs enn regnet, mer til stede enn havet selv. Hvordan kunne dette ha skjedd? Hvordan? Hun sjekket ut uten forhåndsvarsel. Uforutsigbar som vanlig. Kirken ville ikke ha henne. Hun ville ikke ha kirken. (Det lå en brutal forhistorie der, som ikke hadde noe med Gud å gjøre.) Så siden hennes posisjon i byen vår var som den var, og byen vår var som den var, måtte vi skape en passende begravelse for henne. Lokalavisene meldte om hennes død på forsiden, de fleste landsdekkende aviser nevnte det også. Internett lyste opp av en
strøm av kjærlighet fra generasjoner av tidligere elever på skolen hun grunnla, elever hun hadde forvandlet livet til, og fra andre som kjente til den legendariske krigen hun førte og vant i retten for å gi kristne kvinner i Kerala likestilt arverett. Flommen av nekrologer gjorde det enda viktigere at vi skulle gjøre det rette og gi henne den avskjeden hun fortjente. Men hva var det rette?
Den dagen hun døde, var heldigvis skolen stengt, og barna hadde dratt hjem. Skoleområdet var vårt. Det var en enorm lettelse. Kanskje hun planla det også.
Samtalene om hennes død og dens konsekvenser for oss, særlig for meg, begynte da jeg var tre år gammel. Hun var tretti den gangen, svekket av astma, dønn blakk (det eneste hun eide, var en bachelorgrad i pedagogikk), og hun hadde nettopp forlatt mannen sin – faren min, burde jeg si, men av en eller annen grunn klinger det underlig. Hun var nesten åttini da hun døde, så vi hadde seksti år på oss til å snakke om hennes nær forestående død og hennes siste vilje og testament, som hun, ettersom hun var så opptatt av arv og testamenter, omarbeidet nesten annenhver uke. Hun kunne notere seg for så mange falske alarmer, så mange på hengende håret og så mange nære på at det ville ha gitt Houdini noe å tenke på. Det lullet oss inn i et slags katastrofevelbehag. Jeg trodde virkelig at hun kom til å overleve meg. Da hun ikke gjorde det, ble jeg knust, hjertesmadret. Jeg er perpleks og ikke rent lite flau over hvor intens reaksjonen min var. Broren min stakk fingeren hardt i den nerven. «Jeg forstår ikke reaksjonen din. Det var ingen hun behandlet så dårlig som hun behandlet deg.» Han kan ha rett, men slik jeg ser det, var han den som gikk av med seieren der. Jeg kan forstå at han mente jeg nedverdiget meg ved ikke å vedkjenne meg det vi ble utsatt for som barn. Men jeg hadde lagt det bak meg for lenge siden. Jeg har sett og skrevet om så stor sorg, så stor systemisk berøvelse, så ublandet hensynsløshet, så varierte utgaver av helvete, at jeg bare kan regne meg blant de aller heldigste. Jeg har tenkt på mitt eget
liv som en fotnote til det som virkelig betyr noe. Aldri tragisk, ofte morsomt. Eller kanskje dette er løgnen jeg serverer meg selv. Kanskje jeg satte opp teltet der vinden er sterkest, i håp om at den skulle blåse hjertet like ut av kroppen på meg. Kanskje det jeg skal skrive her, er et svik mot mitt yngre jeg, begått av det mennesket jeg er blitt. I så fall er det ikke noen liten synd. Men jeg har ikke forutsetninger for å vurdere det.
Jeg dro hjemmefra – sluttet å komme hjem, eller til det som tilsynelatende var hjemme – etter at jeg fylte atten. Jeg hadde nettopp begynt på mitt tredje år på School of Architecture i Delhi.
På den tiden gikk vi ut av videregående som sekstenåringer. Og så gammel var jeg sommeren 1976, da jeg for første gang kom til Nizamuddin stasjon, alene, uten så mye som grunnleggende ferdigheter i hindi, for å avlegge opptaksprøve ved School of Architecture. Jeg var vettskremt og hadde kniv i bagasjen. Delhi lå tre dager og to netter med tog fra Cochin, som ligger tre timers kjøring fra byen vår, Kottayam, som i sin tur er noen kilometer fra landsbyen vår, Ayemenem, der jeg bodde som liten. Med andre ord var Delhi et helt annet land for meg. Annet språk, annen mat, annet klima, annet alt. Byen var større enn jeg var i stand til å begripe. Jeg kom fra et sted der alle visste hvor alle bodde. Stakkarslig nok spurte jeg en autorickshawsjåfør om han kunne kjøre meg til mors storesøster, Mrs. Joseph. Jeg gikk ut fra at han visste hvor hun bodde. Han tok et langt trekk av bidien sin og snudde seg vekk med en uinteressert mine. To år senere var det jeg som røyket bidi og finpusset denne uforlignelige minen, uinteressert forakt. Med tiden byttet jeg bort kniven min mot en raus mengde hasj og en dose storbymentalitet. Jeg hadde emigrert.
Jeg forlot ikke moren min fordi jeg ikke var glad i henne, men for å kunne fortsette å være glad i henne. Å bli der ville ha gjort det umulig. Etter at jeg dro, gikk det flere år uten at jeg traff eller snakket med henne. Hun lette aldri etter meg. Hun spurte meg aldri hvorfor jeg dro. Det var ikke nødvendig. Begge visste det. Vi gikk for en løgn. En god en. Jeg snekret den sammen: «Hun elsket meg nok til å gi slipp på meg.» Det var det jeg sa forrest i den første romanen min, Guden for små ting, som jeg dediserte til henne. Hun siterte det ofte, som om det var gudsens sanning. Broren min fleiper med at det er det eneste i boken som virkelig er oppdiktet. Så lenge hun levde, spurte hun meg aldri hvordan jeg greide meg i de sju årene jeg rømte hjemmefra. Hun spurte aldri hvor jeg bodde, hvordan jeg fullførte studiene og fikk meg en utdannelse. Jeg fortalte henne det aldri. Jeg greide meg bra nok.
Etter vår skjøre, nølende gjenforening vendte jeg tilbake til henne, besøkte henne jevnlig i årenes løp som selvstendig voksen, som utdannet arkitekt, produktdesigner, forfatter, men først og fremst som en kvinne som ser på en annen med kjærlighet og beundring – og en solid mengde uro – ikke bare for hennes imponerende egenskaper, men også for det motsatte. I den konservative, kvelende lille sørindiske byen, der det eneste som var tillatt for kvinner på den tiden var vammel dyd – eller en påtatt sådan – førte moren min seg med gangsterens oppfarenhet. Jeg så henne slippe hele seg – sin genialitet, sin eksentrisitet, sin inderlige godhet, sitt militante mot, sin hensynsløshet, sin raushet, sin ondskap, sin hersing, sin forretningssans og sitt ville, uforutsigbare temperament – uhemmet løs på det vesle isolerte syrisk-kristne samfunnet vårt, som takket være utdannelsesnivå og en viss velstand var avsondret fra den virvlende volden og lammende fattigdommen i resten av landet. Jeg så henne gjøre plass til hele seg selv, til alle sine jeg, i denne lille verdenen. Det var intet mindre enn et mirakel – et skremmende og vidunderlig skue.
Da jeg først hadde lært å beskytte meg (litt) mot hvor sjeleknusende vemmelig hennes vrede mot selve morsrollen var, ble jeg til og med fascinert av den. Iblant var den så utilslørt og naken at det fikk meg til å le. Ikke latter av le-høyt-slaget, men den slags latter som overmanner deg når du er alene. Når du skjærer en hendelse løs fra omstendighetene med kirurgisk presisjon og ser på den med objektivt blikk, berøvet for kontekst. Som om hun var moren til en annen, og som om det ikke var meg, men en annen, som var gjenstand for hennes vrede. * * *
Som barn elsket jeg henne irrasjonelt, hjelpeløst, engstelig, fullstendig, slik barn gjør. Som voksen forsøkte jeg å elske henne kjølig, rasjonelt og på trygg avstand. Ofte mislyktes jeg. Iblant totalt. Jeg skrev ulike utgaver av henne i bøkene mine, men jeg skrev aldri henne. Men hun likte disse utgavene, og var glad i Ammu-skikkelsen i Guden for små ting, som hun omtalte som «jeg» og «meg». Hun ønsket å være Ammu fordi hun utmerket godt visste at hun ikke var det. Da en ertelysten journalist spurte henne om hun virkelig hadde hatt et tragisk kjærlighetsforhold, slik Ammu har i boken, så hun ham rett inn i øynene og sa: «Hvordan det? Er jeg ikke sexy nok?» Hun var i sekstiårene da, en selvskapt diva. Hun kunne si hva hun ville. Da boken kom ut, var hun redd for hva slags hemmeligheter den kunne avdekke. For sikkerhets skyld la hun seg inn på sykehus. Der leste hun den raskt og ble enormt lettet over at den ikke var en skandaløs demaskering. Først sa hun at hun ikke skjønte hvorfor folk maste sånn om den. Så gransket hun den nøye. Etter tredje eller fjerde gjennomlesning – da var hun hjemme igjen – ble jeg kalt til sengen hennes. Det var en klar ettermiddag, og lyset som silte inn gjennom gardinene, var bordellrødt. Hun hadde øynene lukket. Hun sa at hun syntes det var en god bok.
Godt skrevet. Hun ville forhøre seg om en konkret scene, der Ammus sju år gamle tvillinger, Esthappen og Rahel, husker at foreldrene kranglet. At de ble digre, som kjemper, og skjøv barna frem og tilbake mellom seg og sa: «Ta dem, du, jeg vil ikke ha dem.»
«Hvem har fortalt deg om det? Du var for liten til å huske det.»
«Det er oppdiktet.»
«Nei, det er det ikke.»
Og så snudde hun seg mot veggen.
Jeg har aldri følt tyngden av eller sorgen i dette minnet. Jeg trodde virkelig at det var oppdiktet. Jeg lærte den dagen at de fleste mennesker er en levende, pustende suppe av minner og fantasi – og at vi kanskje ikke er de beste til å bedømme hva som er hva. Så les denne boken slik du ville lese en roman. Den hevder ikke å være noe større. Men på den annen side, noe større kan den ikke hevde å være. Diktning er noe snodig, sløret som forfattere ikke eier fullt ut, selv når de tror de gjør det. Hvor kommer den fra? Fortiden, nåtiden, det vi leser, det vi forestiller oss – ja. Men kanskje også fra forutanelser om fremtiden? Hvordan kan det ellers være mulig at i likhet med personene i min andre roman, Ministeriet for den høyeste lykke, er også jeg nå forvalter av en slags grav i hagen til et slags pensjonat? Det er besynderlig. Det holder meg våken om natten. Men så spør jeg meg: Hvorfor skulle vi vite alt?
I forsøket på å forstå moren min, på å se ting fra hennes synsvinkel, på å ta hensyn til henne, på å skjønne hva som såret henne, hva som fikk henne til å gjøre det hun gjorde og forutse det neste hun kunne komme til å gjøre eller ikke gjøre, forvandlet jeg meg til en labyrint, med irrganger som løper i sikksakk under bakken og kommer opp til overflaten på merkelige steder i håp om å
finne et ståsted der jeg kunne innta et annet perspektiv enn mitt eget. Ved å betrakte henne gjennom linser som ikke var fullt ut farget av min egen opplevelse av henne, lærte jeg å sette pris på henne som den kvinnen hun var. Det gjorde meg til forfatter. Til romanforfatter. For det er det romanforfattere er – labyrinter. Og nå må denne labyrinten forstå sitt labyrintiske jeg uten henne.
Det er for å bygge bro over gapet mellom kjærlighetsarven hun ga menneskene hun berørte livet til, og tornene hun la ut til meg, lik små flottører i blodomløpet mitt – fiskekroker som fortsatt hekter seg fast i mykt vev når blodet mitt finner veien til og fra hjertet – at jeg skriver denne boken. Det er like vanskelig å skrive den som å la være.
Kanskje jeg i enda større grad enn som en datter som sørger over morens død, sørger over henne som en forfatter som har mistet sitt mest fengslende motiv. På disse sidene skal moren min, gangsteren min, leve. Hun var min havn og min storm.
Flyktninger
Lærer, det var det hun alltid hadde drømt om å bli, det hun utdannet seg til å bli. I årene da hun var gift og bodde sammen med faren vår, som var ansatt som nestleder på en avsidesliggende teplantasje i Assam, ble hennes drøm om å arbeide svekket og falt fra. Den flammet opp på nytt (som et mareritt snarere enn en drøm) da hun forsto at ektemannen, i likhet med mange unge menn som jobbet på ensomme teplantasjer, var uforbederlig avhengig av alkohol.
Da det brøt ut krig mellom India og Kina i oktober 1962, ble kvinner og barn evakuert fra grenseområdene. Vi flyttet til Calcutta. Da vi kom dit, bestemte moren min seg for at hun ikke ville reise tilbake til Assam. Fra Calcutta reiste vi gjennom landet helt sør til Ootacamund, Ooty, en liten by i fjellene i delstaten Tamil Nadu. Broren min, LKC– Lalith Kumar Christopher Roy – var fire og et halvt år gammel, og jeg hadde en måned igjen til treårsdagen. Vi verken hørte fra eller så faren vår igjen før vi var i tjueårene.
I Ooty bodde vi i den ene halvparten av et lite «feriehus» som hadde tilhørt morfaren vår, som før han ble pensjonist hadde en overordnet stilling – keiserlig entomolog – hos de britiske myndighetene i Delhi. Han og bestemoren min bodde ikke
sammen. Han hadde brutt kontakten med henne og barna mange år tidligere. Han døde det året jeg ble født. Jeg vet ikke hvordan vi kom oss inn i huset. Kanskje leieboeren som bodde i den andre halvparten, hadde nøkkel. Kanskje vi brøt oss inn. Mor så ut til å være kjent i huset. Og byen. Kanskje hun hadde vært der som barn, sammen med foreldrene sine. Huset var fuktig og dystert, med kalde, sprukne betonggulv og asbesttak. En vegg av kryssfiner skilte vår halvpart fra rommene til leieboeren. Hun var en gammel engelsk dame som het Mrs. Patmore. Hun hadde håret oppsatt i en høy, luftig frisyre som fikk oss til å lure på hva som var skjult inne i det. Veps, trodde vi, broren min og jeg. Om natten hadde hun vonde drømmer og skrek og jamret seg. Jeg vet ikke om hun faktisk betalte husleie. Det kan hende hun ikke visste hvem hun skulle betale til. Vi betalte så visst ikke husleie. Vi var husokkupanter, inntrengere – ikke leieboere. Vi bodde som flyktninger omgitt av digre trekister som var fulle av den avdøde keiserlige entomologens overdådige klesplagg – silkeslips, penskjorter, dresser med vest. Vi fant en gammel kakeboks full av mansjettknapper. (Han var tydeligvis en begeistret alliert for kolonimyndighetene og tok den keiserlige delen av tittelen sin alvorlig.) Senere, da broren min og jeg ble gamle nok til å forstå, fikk vi høre de berømmelige familiehistoriene om ham; om forfengeligheten (han fikk tatt et portrett av seg selv i et Hollywood-studio) og brutaliteten (han pisket barna, kastet dem jevnlig ut av huset og splittet hodebunnen til bestemoren min med en messingvase). Det var for å komme seg vekk fra ham, sa moren vår, at hun giftet seg med den første og beste mannen som fridde til henne.
Ikke lenge etter at vi kom dit, fikk hun en lærerjobb på en skole som het Breeks. På den tiden myldret det av skoler i Ooty, og noen av dem ble drevet av britiske misjonærer som hadde valgt å bli værende i India etter uavhengigheten. Hun ble venner med flere som jobbet på en helhvit skole som het Lushington og var
for barna til britiske misjonærer i India. Hun greide å overtale dem til å la henne overvære timene når hun hadde fri fra jobb. Hun sugde sultent til seg de nyskapende undervisningsmetodene for barneskoleelever (puggekort til lesing og fonetikk, fargerike cuisenaire-staver til matte), samtidig som deres godhjertede, velmente rasisme mot indere og India plaget henne. Når hun var på jobb, plasserte hun oss noen timer hos en mutt dame, av og til hos naboer.
Noen måneder inn i flyktningtilværelsen kom bestemoren min (entomologens enke) og hennes eldste sønn, storebroren til moren min, G. Isaac, fra Kerala for å kaste oss ut. Jeg hadde aldri møtt noen av dem før. De sa til moren min at ifølge Travancore Christian Succession Act hadde ikke døtre krav på sin fars eiendom, og vi måtte forlate huset øyeblikkelig. Det virket ikke som de brydde seg om at vi ikke hadde noe sted å dra. Bestemoren min sa ikke så mye, men hun skremte meg. Hun hadde kjegleformede hornhinner og gikk med ugjennomskinnelige solbriller. Jeg husker at moren min, broren min og jeg holdt hverandre i hendene og løp gjennom byen i panikk for å prøve å finne en advokat. Slik jeg husker det, var det kveld, og det var mørkt i gatene. Men det kan det ikke ha vært. For vi greide å finne en advokat, som sa at Travancore-arveloven bare gjaldt i delstaten Kerala, ikke Tamil Nadu, og at selv husokkupanter hadde rettigheter. Han sa at hvis noen prøvde å kaste oss ut, kunne vi ringe politiet. Vi gikk tilbake til huset, skjelvende, men triumferende.
Broren min og jeg var for små til å forstå hva de voksne sa. Men vi forsto utmerket godt følelsene som var i spill: trusler, frykt, sinne, panikk, beroligelse, lettelse, triumf.
Onkelen vår, G. Isaac, kan umulig ha visst den gangen at ved å forsøke å kaste lillesøsteren ut av farens hus la han grunnlaget for sin egen undergang. Det skulle gå mange år før moren min hadde midler og anseelse nok til å bestride Travancore-arveloven og kreve en jevnstor andel av farens eiendom i Kerala. I mellomtiden
skulle hun skjerme og hegne om minnet om denne ydmykelsen som om det var et verdifullt familieklenodium, noe det på en måte også var.
Etter det juridiske kuppet foldet vi oss ut i huset og laget oss litt plass. Moren min ga den keiserlige entomologens dresser og mansjettknapper til sjåførene på drosjeholdeplassen i nærheten av markedet, og en stund hadde Ooty verdens mest velkledde drosjesjåfører.
Til tross for den hardt tilkjempede, men fortsatt vaklende trygghetsfølelsen gikk det ikke vår vei. Det kalde, fuktige klimaet i Ooty forverret astmaen til moren min. Hun lå under et tykt, rosaskimrende pledd på en høy jernbrisk og pustet inn i digre, gispende drag, og var sengeliggende i dagevis av gangen. Hun likte ikke at vi sto der og glodde på henne, og beordret oss ut av rommet sitt. Så da gikk broren min og jeg for å finne noe annet å glo på. For det meste svingte vi på den lave, skranglete porten på hjørnet av den trekantede tomten og så på nygifte på bryllupsreise, som gikk hånd i hånd forbi huset på vei til å kurtisere hverandre i Ootys berømte botaniske hage. Iblant stanset de og snakket med oss. De ga oss godteri og peanøtter. En mann ga oss en sprettert. Vi øvde oss på å sikte i dagevis. Vi ble kjent med fremmede. En gang grep en av dem hånden min og dro meg med inn i huset. Han sa strengt til moren min at datteren hennes hadde vannkopper. Han fikk meg til å vise henne blemmen jeg hadde på magen, som jeg hadde vist frem til alle som var interessert i å kikke på den. Moren min ble rasende. Da han hadde gått, slo hun meg hardt på kinnet og sa at jeg aldri måtte løfte kjolen og vise frem magen til ukjente. Spesielt ikke menn. Det kan ha vært sykdommen, eller medisinene, men hun ble fryktelig hissig og begynte å slå oss ofte. Når hun gjorde det,
stakk broren min av og kom først hjem igjen når det var blitt mørkt. Han var en stillferdig gutt. Han gråt aldri. Når han var lei seg, la han hodet på spisebordet og lot som han sov. Når han var glad, og det var ikke ofte, danset han rundt meg og bokset i luften og sa at han var Cassius Clay. Jeg vet ikke hvordan han visste hvem Cassius Clay var, det gjorde ikke jeg. Kanskje faren
vår fortalte ham det.
Jeg tror disse årene i Ooty var vanskeligere for ham enn for meg, for han husket ting. Han husket et bedre liv. Han husket faren vår og det store huset vi hadde bodd i på teplantasjen. Han husket at noen hadde vært glad i ham. Det gjorde heldigvis ikke jeg.
Broren min begynte på skolen før meg. Han gikk på Lushington, de hvites skole, i noen måneder. (Det må ha vært en tjeneste misjonærene gjorde moren min.) Men da han begynte å kalle de lokale barna som var som oss, for «disse indiske barna», tok hun ham ut derfra og skrev ham inn på Breeks, skolen der hun selv var lærer. Da jeg fylte fem, sendte hun meg til en førskole (for indiske barn) som ble drevet av en australsk misjonær som het miss Mitten og så skummel ut. Hun var en fæl dame med fregner på armene. Munnen hennes var en strek. Uten lepper. Hun gjorde det klart at hun ikke likte meg. Klasserommet vårt var et skur i kanten av en ujevn eng der det gresset noen tynne kuer med fremstående hoftekam.
De dagene astmaen virkelig var ille, skrev moren min en handleliste over grønnsaker og annen proviant, la den i en kurv og sendte oss inn til byen med den. Ooty var en liten, trygg by den gangen, med lite trafikk. Politimennene kjente oss. Kjøpmennene var alltid snille og ga oss til og med kreditt iblant. Den snilleste av alle sammen var en dame som het Kurussammal og jobbet i garnbutikken. Hun strikket høyhalsede gensere til oss. Flaskegrønn til broren min. Plommefarget til meg.
Da moren min ble helt sengeliggende i noen uker, flyttet Kurussammal inn til oss. Det ble slutt på det nervøse livet. Det
var Kurussammal som lærte oss hva kjærlighet var. Hva pålitelighet var. Hva å få en klem var. Hun laget mat til oss og badet oss utendørs i den bitende Ooty-kulden med vann hun kokte opp i en diger kjele over et bål. Den dag i dag må broren min og jeg nesten bli kokt for å føle at vi har badet ordentlig. Før hun badet oss, kjemmet hun lusene ut av håret vårt og lærte oss hvordan man drepte dem. Jeg elsket å drepe dem. De laget en deilig lyd når jeg knuste dem med tommelneglen. I tillegg til å være lynrask til å strikke var Kurussammal en glimrende kokk.
Spesialiteten hennes var å lage mat med nesten null ingredienser. Selv kokt ris med salt og frisk, grønn chili smakte godt når hun la det på tallerkenen.
Navnet til Kurussammal betydde «korsets mor» på tamil. Mannen hennes, som ofte kom på besøk, het Yesuratnam, «Jesu juvel», «juvelenes juvel». Han hadde en struma på halsen som han skjulte med et ullskjerf. Han luktet alltid bålrøyk, akkurat som oss.
Til slutt ble moren min for syk til å beholde jobben. Selv ikke den digre dosen med steroider hun gikk på, hjalp. Vi slapp opp for penger. Broren min og jeg ble underernært og fikk primær tuberkulose.
Etter ytterligere noen dystre måneder med kamp på alle fronter ga moren min opp. Hun bestemte seg for å svelge stoltheten og vende hjem til Kerala, til Ayemenem, landsbyen til bestemoren vår. Nå hadde den opphetede krangelen med moren og broren hennes kjølnet. Og uansett hadde hun ikke andre alternativer.
Jeg var knust over å måtte dra fra Kurussammal. Men jeg skulle treffe henne igjen noen år senere, da hun flyttet til Kerala for å bo hos oss.