Jón Kalman Stefánsson
Himmelsk måne over verdens ytterste rand
Oversatt av Tone Myklebost, MNO
Forlaget Press
Himmelsk måne over verdens ytterste rand
Originaltittel: Himintungl yfir heimsins ystu brún
Copyright: © Jón Kalman Stefánsson, 2024
Norsk utgave: © Forlaget Press – en del av Forente Forlag 1. utgave, 1. opplag 2025
Omslag: Laila Mjøs
Sats: Punktum Forlagstjenester
Boken er satt med: Adobe Caslon Pro 11,5 / 15,5
Papir: Holmen Book Cream 60 g 2.0
Trykk og innbinding: Scandbook AB, Sverige
ISBN: 978-82-328-0718-5
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).
Forlaget Press, Bernhard Getz’ gate 3, 0165 Oslo www.forlagetpress.no
Historien forteller mye
men forteller aldri alt som det var bakom teppet ser jeg ikke mylderet, bøddelen og løkken (To planeter, Ulv Ulv)
Diktningen endrer verden, både det som var og det som måtte komme. Søk derfor ikke etter kjensgjerninger her, men etter sannheten.
Meyjarhóll, Anno Domini 1615, i måneden oktober
Min kjæreste, i hele dag har høstvinden hylt mot oss arme og syndige sjeler her på Brúnasandur, med iskaldt øsregn, så tett, fryktelig og mørkt at denne oktoberdagen mest av alt ligner den tyngste av alle vinterdager når lyset knapt finnes lenger; så mørk har denne dagen vært at det er som om den allgode Gud, den lindrende Herren, har forlatt oss og etterlatt oss forsvarsløse overfor dårskapen til den onde, som stadig utrettelig og listig prøver å kaste blår i øynene på oss, forvirre og forlede oss; hans overtalende kraft og sluhet som ikke er til å måle, og mennesket som av natur er lett å lure, noen ganger forstemmende villig til å ta imot hans fordervede forslag og slik finne snarveier i denne vår harde verden. Å gi etter for fristelsen, for kjød er alltid kjød, og der smyger den onde seg så lett inn med sin flokk av dårer – forsvarsløse er vi uten Vår Herres beskyttelse.
Og snart blir det kveld.
Ja, snart blir det kveld, der ute i stormen, og ingen våger seg ut lenger med mindre det står om livet. Dette mørke høstværet minner mye om mitt første uvær her på Brúnasandur. Som raste for seks år siden; for alt går sin gang, og tiden skyver oss stadig nærmere dommens dag.
Jeg hadde vært på Brúnasandur i knapt en måned; og det var tidlig i september. Som du vet har den måneden sine
Jón Kalman Stefánsson
lange perioder med stille vær, så dype og ubevegelige, at det mest er som om Gud lytter etter oss, men den har også sine uvær; og i et slikt vær som raste for seks år siden, gikk tre engelske fiskeskøyter ned utenfor her, og det var lite annet vi kunne gjøre enn å se på dem mens de ble smadret til pinneved i bølgene, høre skrikene fra de druknende mennene og be for deres sjeler. Disse stakkars menneskene som hadde lagt av sted hjemmefra et halvt år tidligere, hadde tatt farvel med familie og venner der, men var for sene til å seile herfra med fiskeflåten, hadde ventet for lenge, for så å ende sine liv i Islands kalde hav, mens vi stod og så på. Det var smertefullt å se på at de døde, for vi kjente jo noen av dem ved navn. Så smertefullt at noen her på Brúnasandur, jeg var blant dem, prøvde å nå frem til dem med båter, men da var nesten alle druknet.
Den gangen ville vi gjort alt vi kunne for å redde livet til utenlandske menn, til og med utsatt våre egne liv og lemmer for fare. Det syntes som vår åpenbare plikt. Nå, min kjæreste, kan det synes som om andre tider har tatt over, og i stedet for å prøve å berge de skipbrudne mennene, som for noen dager siden mistet alle sine skip uendelig langt borte fra fedrelandet sitt, vil man nå vende seg mot dem og drepe dem alle sammen. I kongens navn. Og i Herrens.
Kanskje satte jeg meg ned for å skrive til deg, fordi det synes som om alt med ett har endret seg.
Fordi jeg frykter for våre sjeler og for mange menneskers liv.
Frykter at Djevelen prøver å snakke til oss med Vår Herres stemme; vil fylle oss med hat, motvilje, med lengsel etter mørke gjerninger. Jeg frykter hatet.
Iblant er det ingenting som kan motvirke dette – utenom ordene.
Jeg famler, er på søken etter et solid feste som kan hende ikke finnes noe sted, bortsett fra i Dóróthea og i min gode Jósep, da!
Min kjæreste, ja, jeg kom hit i august 1609. Kom i skumringens måned. Sendt og beordret av den høyvokste og vise biskopen på Skálholt, Odd Einarsson. Mitt omdømme, hørte jeg senere, hadde reist i forveien, eller i alle fall alle mulige rykter om mine tidligere dager og fremferd, for eksempel om årene mine vestpå i Dalir, deretter nordpå i Strandir, og om grunnen til at jeg oppholdt meg i nesten to år i England, hva nå enn jeg måtte ha bedrevet der. Etter at jeg hadde vært her en stund, fikk jeg høre noe av denne ordsvermen, kjente ikke igjen alt, noen ganger lite, andre ganger nesten ingenting – men hvem kjenner vel seg selv?
De fleste av folkene på Brúnasandur tok like fullt imot meg på en vidunderlig måte, de ventet seg kanskje ikke noe særlig av forsendelsen fra en biskop, her de befant seg halvveis utenfor verden; til og med den harde, fåmælte Dóróthea, som skulle være min hjelp og støtte, slik hun hadde vært en støtte for forgjengeren min, sira Sigurdur, i mer enn tre årtier, tok straks imot meg med en varme så omsluttende at det fra første dag kunne virke som om jeg hadde kjent henne hele livet, og har …
Nei, dette er da ikke riktig av meg.
Jón Kalman Stefánsson
Skjønner ikke hva det er som gjør at jeg ikke forteller ting som de virkelig var. Hvorfor skrive, hvis du ikke kan stole på meg? Hvor henter vi styrke fra om ikke fra sannheten?
Dóróthea hadde tjent sira Sigurdur, som hadde vært hyrde her på Brúnasandur i hele tredve år, og fem i tillegg, men hadde sovnet inn i lyset fra Herren omtrent seks måneder før min ankomst. Var så skrøpelig og gammel blitt, og forvirret, at jeg ikke er sikker på om han umiddelbart skjønte at han hadde utåndet, sa Dóróthea til meg senere, hun var født og oppvokst i den store Arnarfjördur, var sterkere enn de fleste av mannfolkene, noe eldre enn meg, røff av utseende, litt grov, vil jeg tillate meg å si, med sine grovskårne ansiktstrekk, så tett og sterk at hun straks minnet meg om en forvitret fjellknaus; ja, om ikke en trollkjerring, da, som Herren hadde befridd fra sin galder og trolldom og gitt dette barske livet i menneskenes verden. Og innimellom syntes jeg da også noen ganger å fornemme et urgammelt sinnelag hos henne, for Gud hjelpe dem som gjør noen som står henne nær fortred. Slik det gikk med min gode Jósep på Ás; en ærverdig mann her på Brúnasandur, byggmesteren til kirken som har stått her i femten år, en from og god bonde.
Jósep kommer ikke rent sjelden til meg, både ut til kirken, som han anser som sitt eie, eller la oss heller si sitt ansvar, og ut hit, selv om han alltid oppfører seg litt nølende her inne. Jeg merket tidlig Dórótheas tunge tanker når det gjaldt Jósep, det var noe i tonefallet og i den sterke minen hennes som endret seg når hun nevnte navnet hans. Den mørknet, må jeg nesten kunne si. Denne fornemmelsen ble bortimot bekreftet da jeg
senere fikk høre at Jósep, i sira Sigurdurs siste dager, hadde kommet for å besøke ham, opprørt og misfornøyd over at den stakkars gamle mannen, så skrøpelig at han knapt var i live, hadde glemt å lukke døren til kirken, slik at snøen hadde føyket inn i den, helt opp til koret, og dermed kanskje truet den gamle, vakre altertavlen som lenge har fulgt Brúnasandurs kirke. Jósep hadde kommet dit svært heseblesende, mens han beskrev mengdene med snø inne på kirkegulvet, kom farende inn i huset uten å banke på, slengte skjellsord til Alexandra, Dórótheas datter, som da var i tyveårene, så full av godhet at verden umiddelbart blir et bedre sted der hun setter sine ben, men som kan stå på sitt når det gjelder. Hun tok imot Jósep og bad ham om å gå sin vei siden presten lå syk, tålte slett ikke å bli forstyrret, og dessuten var Jósep i full stand til å måke snøen ut selv; ja, det spørs om ikke Alexandra skulle til å føyse den gode Jósep ut igjen, men da klarte han ikke, opphisset som han var, å tøyle temperamentet, og skubbet kraftig til jenta, sikkert hardere enn han hadde tenkt, så hun snublet og skrubbet seg opp i ansiktet. Dóróthea, som hadde hørt levenet fra gjesten, dukket opp omtrent i samme stund som Jósep skubbet til henne. Og ve den som så mye som ypper seg i retning av Alexandra når Dóróthea ser det! For så visste da heller ikke Jósep ordet av det før han ble løftet i været, revet opp, så lett som om han ikke veide mer enn et spedbarn, og bokstavelig talt kastet ut av huset, kom ut derfra i flyvende fart – og døren med ham, la noen til, mente at Dóróthea ikke hadde tatt seg bryet med å åpne den.