SOMMER FUGLENS VERDEN
markus lindholm
pål hermansen ( foto )
sommerfuglens verden
markus lindholm
SOMMER FUGLENS VERDEN
pål hermansen ( foto )
The true mystery of the world is the visible, not the invisible.
o scar Wilde
INNHOLD
Forord 7
Et langvarig vennskap 9
Hvem er hvem? 15
Kurtisens kunst 19
Livet som larve 33
Metamorfosen 55
Former og farger 69
Nattens dronninger 97
Hypnotisert av lyset 111
Heggspinnmøll 115
Sommerfugler til nytte? 119
Triste historier 127
Sommerfugler på vandring 131
Blues for the Blue Moon 153
Sommerfugler til bryderi 159
Admiral 175
Maria Merian og morfosommerfuglene 179
Når det blir varmere 187
Å redde en sommerfugl 193
Apollosommerfuglen 205
Urbane sommerfugler 211
Sommerfuglene og vi 223
Påfuglspinneren Novelle av Herman Hesse 233
Sommerfuglfilosofi 241
FORORD
Denne boken forsøker å tøye grensene for vårt natursyn. Vi undersøker natur som subjekt, og ikke kun som objekt. Derfor gjør vi bruk av artistiske virkemidler, gjennom ordvalg og metaforikk. Slik forsøker vi å påkalle leserens fantasi, for å få kontakt med den levende sommerfuglen, slik den er før den er fanget, satt på nål og gjort til objekt.
Bildene er ikke understøttende til teksten, men selvstendige møter med sommerfuglens verden. Boken favner bredt, og målet med bildene har vært å skape uvante inntrykk av de flyktige skapningene, så vel i flukt som når de sitter. Her er ikke tradisjonelle tekniske avbildninger tatt med blitz under kontrollerte forhold; sommerfuglene er med få unntak skildret i naturlig aktivitet, i naturlige miljø og i naturlig lys. Innsamlingen av bilder har vært en spennende fotografisk utfordring som har strukket seg gjennom seks år og blitt materialisert gjennom et par millioner bilder. Alle timene og dagene som er tilbrakt i selskap med noen av naturens mest oppsiktsvekkende
skapninger har ikke bare ført til en stor bildesamling, men også til undring, respekt og glede overfor den unike livsutfoldelsen som skjer i blindsonen for mange moderne mennesker.
Boken ville ikke vært mulig om vi ikke sto på skuldrene til mange kolleger og forskere, som gjennom sine publikasjoner har formidlet inspirasjon, veiledning og kunnskap. Vi har likevel begrenset kildehenvisningene, for å sikre tekstflyten. Det er uansett enkelt å spore opp de aktuelle primærstudiene basert på informasjonen som gis.
Flere sommerfuglvenner og kolleger har hjulpet til under arbeidet, både som diskusjonspartnere, ved å gi faglig motstand eller ved gjennomlesning av enkeltkapitler. Leif Aarvik har hjulpet med taksonomiske oppdateringer. I tillegg fortjener de følgende en spesiell takk: Lars Bakken, Magnus Jakobsen, Ole Petter Laksforsmo Vindstad, Ingrid Meløe, Ole Martin Nilsen, Stig Omholt, Hans Christian Røgler, Vidar Selås, Christian Steel og Christer Wiklund.
Markus Lindholm og Pål Hermansen
Aglajaperlemorvinge (Speyeria aglaja) i sommerengen
ET LANGVARIG VENNSKAP
Sommerfuglens verden har fulgt meg siden jeg var liten. Da jeg fylte sju, sydde mor håv og kjøpte eter på apoteket. Snart var jeg eier av en liten, men lovende samling sommerfugler. Til bursdagen fikk jeg også min første bok til odel og eie. Den handlet om sommerfugler. Jeg bladde meg ofte frem til bildet av den store svalestjerten. I mitt hode ble den til en mytisk skapning. Og det var jo ikke tilfeldig. Svalestjerten er Rolls Roycen blant nordiske sommerfugler, med de gule og svarte markeringene, de to stjertene og den skarpe glideflukten. Carl von Linné utpekte den som selve Sommerfuglen, og ga den navnet Papilio machaon – papilio betyr rett og slett sommerfugl (machaon til ære for en athener som gjorde seg bemerket i trojanerkrigen). Den er en enslig representant for en stor familie, Papilionidae, som har hundrevis av representanter i varmere strøk, blant annet noen av klodens største og staseligste sommerfugler. Jeg skjønte uten videre at svalestjerten holdt til et sted hinsides min verden av kålsommerfugler og dagpåfugløye. Men av og til skjer det usannsynlige. På en skogstur rastet vi ved et tjern, og der kom uten forvarsel et gult og svart vidunder i stødig marsjfart rett
mot meg. Jeg behøvde bare å strekke frem håven, så var den min. Jeg har ofte senere beundret svalestjertens skarpe flukt – sjuåringen må ha hatt urimelig flaks. Med mors hjelp ble den transportert uskadd hjem og fagmessig avlivet, bivånet av mine storesøskens dypfølte forakt. Jeg har den fortsatt.
Det skulle gå mange år før svalestjerten igjen krysset mitt spor. Men som student bodde jeg tett ved et stort våtmarksområde utenfor München.
Det var enger av blå iris, takrør og gressganger med sjeldne orkideer, løse klynger av vier, og langs elva hekket isfuglen. Her og der sto det også storvokste skjermplanter, og på flere av dem satt åpent og lett synlig vakkert ornamenterte larver, som jeg straks gjenkjente som svalestjert.
Der og da bestemte jeg meg for å ta dem med, snekre sammen et bur og følge utviklingen frem til ferdig sommerfugl. Med ti–tolv larver i sekken skyndte jeg meg hjem.
Innfallet skulle få uante følger. Det som hadde begynt som samlerglede, skiftet retning og ble til en læringsarena for økologi, evolusjon og naturfilosofi. Jeg bestilte bøker, førte logg og fant larver av stadig
Svalestjert (Papilio machaon) i morgensol
nye arter. Alle hadde de sine økologiske preferanser, sitt habitat, med venner, fiender, gleder og sorger – et vell av kunnskap i stadig utvidelse.
Og det gikk bra med larvene. De ble store, og en dag klatret de ned fra planten, fant seg en skjermet krok i buret og forpuppet seg. Et par uker senere var gule og svarte vingemønstre synlige gjennom de tynne puppeskallene, og neste morgen satt en flokk praktfulle sommerfugler på nettingen. Jeg slapp dem ut der jeg hadde funnet dem.
Men ikke alle klekket. To pupper antok i stedet en gusten farge, og plutselig kravlet det ut utrivelige fluer – det ga noe å tenke på, det også.
Og så var det noen andre pupper som heller ikke klekket, selv om de så friske ut. Grunnen skjønte jeg først etter hvert. Det var riktignok fremdeles full sommer, men innendørs, der buret hadde stått, var det mindre lys og mer varme enn ute. Og larvene holder våkent øye med begge deler. Særlig følger de med på de små endringene i daglengde. For den kunnskapen er livsviktig – ikke for dem selv, men for avkommet de skal sette til verden når de har blitt sommerfugler. Kortere dager betyr at høsten er i anmarsj, og å klekke i oktober ville vært fatalt: Larvene deres ville ikke hatt noe å leve av. Oppveksten på studenthybelen hadde uforvarende igangsatt vinterdvalen, eller diapausen, som den kalles. Og svalestjerter overvintrer kun som pupper.
Men hvor hadde larvene den kunnskapen fra? Det lurer jeg på fortsatt. For tenk på dette: Svalestjerten er utbredt fra Alger til Alta. Den er en sterk flyger som kan dra langt av sted. Det gjør at larvene risikerer å vokse opp under andre lysforhold og daglengder enn generasjonen før dem. Skal vinterdvalen utløses i rett tid, må fysiologien deres ha en slags formening om hvilken breddegrad de tilfeldigvis befinner seg på. Og den beregningen er rimelig komplisert. I Bodø er dagene riktignok lange i juni, men likevel er sommeren kort, og larvenes fôrplanter visner tidlig. Det oppfatter
allerede første generasjons larver, så de går i vinterdvale som pupper allerede rett over midtsommer, selv om dagene fremdeles er lange og lyse. I Provence er det motsatt. Der er riktignok daglengdene i juni kortere enn i Bodø, men endringene fra dag til dag er likevel mye mindre. Av det later larvenes fysiologi til å «skjønne» at de befinner seg på en breddegrad der sommeren kommer til å vare lenge. Så sør for Alpene klekker de til sommerfugler ved daglengder de ikke ville drømt om noen tusen kilometer lenger nord. De tilpasser altså terskelen for vinterdvale til breddegraden de befinner seg på. Larvene til en amerikansk svalestjert (Papilio glaucus) viste seg å endre toleransegrensen med en halvtime for hver breddegrad nordover. I nordlige Michigan måtte larvene ha mer enn seksten timers dagslys for ikke å gå i vinterdvale, mens de i Florida bare trengte ti timer. Det tilsier at de fysiologisk «vet» hvilken breddegrad de befinner seg på.
Faktisk ser det ut til at svalestjerter vet hvor høyt over havet de er også. I Alpene utløses vinterdvalen tidligere enn i lavlandet. Det er naturligvis like fornuftig, for sommeren er kortere til fjells, men likevel dobbelt så merkelig, siden daglengden er den samme som i lavlandet. Noen god forklaring på hvordan de får det til, har man ikke, men daglengde er nok ikke eneste informasjonskilde. Mange larver oppfatter for eksempel også hvilken tilstand fôrplanten de lever på, er i.
Svalestjerten viste seg å ha andre talenter også. Noen av dem ville sikkert gledet Charles Darwin. For det ligger jo i evolusjonsteorien at nye arter tar form omtrent slik trær skyter nye skudd. Men burde ikke da skogene egentlig være fulle av alle slags overgangsformer? Spørsmålet plaget Darwin også. For sant å si ser artene ut til å være stabile og lik seg selv overalt; verken kjøttmeis eller blåveis har forandret seg siden Carl von Linné skrev om dem for tre hundre år siden.
Et langvarig vennskap Voksen larve av svalestjert
Men jeg skulle gjerne fortalt Darwin om svalestjerten. Den finnes over hele den nordlige halvkule –men er det virkelig samme art? Det har sommerfuglsamlere kranglet om i generasjoner. For de viser hverandre stadig alle slags lokale varianter. Det er så mange av dem at enkelte bruker all sin samlerglede på dem, og de oppdager fortsatt av og til nye – gjerne små, men likevel stabile forskjeller, som beholder sine særpreg, selv om det ofte kommer innflyttere flagrende fra andre regioner. Britiske svalestjerter er for eksempel mindre og litt sterkere gule enn de kontinentale, og de fortsetter å være det selv om det stadig vandrer inn franske slektninger. I Nord-Amerika er det enda verre, for der krysser svalestjerten seg med flere nærstående arter og danner stabile hybrider. Flere former man trodde var egne arter, har vist seg å være blandingsformer.
Svalestjerten er kort og godt en skapning uten helt klare artsgrenser. Den tilpasser seg på den ene side lokale forhold, men blander seg samtidig lett med nærstående slektninger. Den er seg selv lik, men på samme tid fleksibel. Den legger ubesværet hundrevis av kilometer bak seg, og finner partnere der den kommer. Men slikt ser ikke ut til å destabilisere de lokale formene likevel. Hvordan den klarer det, er litt av et mysterium. Av og til kan det skyldes noe så
sært som larvenes lokale matpreferanser. På Korsika finnes for eksempel både vanlig svalestjert og en nær slektning (korsikansk svalestjert, Papilio hospiton), som er mørkere og har kortere stjert. De to artene danner lett hybrider, og det foregår trolig en viss flyt av gener mellom dem. Over tid ville det kunne ført til at artsgrensene ble visket ut, om det ikke var for at den korsikanske insisterer på å legge eggene på kjempefenikkel (Ferula communis), som nesten bare finnes på Korsika. Flittige forskere som undersøkte larvenes smaksløk (!), oppdaget at de korsikanske svalestjertene er mer glad i den lokale fôrplanten enn larvene av vanlig svalestjert. Og det ser ut til å være nok til å holde de to artene noenlunde adskilt. Slikt ville sikkert gledet Charles Darwin. Dersom dette flygende vidunderet får fortsette sitt liv på tvers av kloden, vil antagelig enkelte varianter gradvis bli sterkere isolert og ende opp som egne arter. Svalestjerten består av et artskompleks der både oppsplitting og sammensmelting av arter er på gang: artsdannelse i nåtid!
Den forbløffende evnen til å kombinere variasjon med stabilitet er som vi skal se blant sommerfuglenes mange fascinerende egenskaper. Vi skal se nærmere på dem. Men først trenger vi en oversikt over sommerfuglens verden.
HVEM ER HVEM
Dette er ikke noe oppslagsverk. Men vi må vite hva vi snakker om. Kjært barn har mange navn – sommerfugl, møll, mott, makk, svermer; navnene dekker seg ikke alltid med vitenskapelige kategorier.
Folk flest assosierer sommerfugler med solrike sommerdager. Men sommerfuglens verden er større enn som så. Det er mange flere sommerfugler på farten når sola har gått ned. For den vesle grå møllen som vimser rundt på soverommet, er også en sommerfugl. Og det er de store nattsvermerne også, som duver i luften rundt syrinbuskene på lyse maikvelder. Noen sommerfugler er blendende fargerike, andre legger man knapt merke til; noen er små som mygg, andre store som fugler. Både dagsommerfugler og mange nattsommerfugler tar til seg næring gjennom en tynn sugesnabel, som ligger sammenkveilet som en liten stålfjær innunder hodet, men som kan rulles ut og bli til et langt sugerør.
En første inndeling er å skjelne mellom dagsommerfugler og nattsommerfugler. Dagsommerfugler er som regel mer fargerike enn dem som er oppe om natten. Men en slik inndeling kan skape
Dagpåfugløye (Aglais io)
forvirring, for flere nattsommerfugler er dagaktive, og da blir de gjerne mer fargerike også.
Først noen viktige familier av dagsommerfugler.
Svalestjerten ble altså allerede på Linnés tid oppfattet som selve Sommerfuglen. Det finnes seks hundre arter av familien svalestjerter, eller Papilionidae. Vi skal senere bli kjent med apollosommerfuglen (Parnassius apollo), som hører til dem. Familien gjenkjennes på bakvingenes innerkant, som er svakt krummet, og der den påfølgende vingeribben ofte er forlenget bakover, slik at den danner en stjert. Svalestjertene inkluderer noen av de mest ikoniske av alle sommerfugler, blant annet de store sørøstasiatiske fuglevingene (Ornithoptera).
Mange vanlige dagsommerfugler, som dagpåfugløye ( Aglais io ), admiral ( Vanessa atalanta ) , sørgekåpe (Nymphalis antiopa) og neslesommerfugl (Aglais urticae), hører til familien nymfevinger (Nymphalidae). De finnes over hele kloden. Et fellestrekk er at forbeina er redusert til to pelskledde stumper som holdes klemt opp innunder hodet, litt som små armer. Mange av dagsommerfuglene som dukker opp
Hvem er hvem
i denne boken, for eksempel monarksommerfuglen (Danaus plexippus), blue moon (Hypolimnas bolina) og keiserkåpe (Argynnis paphia), hører til nymfevingene. Larvene deres er ofte tett besatt med torner.
Andre familier av dagsommerfugler er hvitvinger (Pieridae) og glansvinger (Lycaenidae). De første er som navnet sier, hvite eller lyse. Noen av dem, som sitronsommerfuglen (Gonepteryx rhamni) og rapssommerfuglen (Pieris napi), er blant våre vanligste sommerfugler. Larvene er glatte og uten hår, og går gjerne i ett med planten de lever på. Glansvingene er små og flyr ofte nær bakken eller mellom steiner, gresstrå og urter. I denne boken skal vi stifte nærmere bekjentskap med to av dem – timianblåvinge ( Phengaris arion) og klippeblåvinge (Scolitantides orion).
Men så er det alle de andre, de som er oppe om natten, altså nattsommerfuglene. Den gruppen er mye større, og de er også svært forskjellige.
Blant dem utgjør tussmørkesvermerne (Sphingidae) en godt avgrenset familie. De har tykk kropp, er store og flyr med svirrende, hurtige vingeslag; i farten kunne man tro det var en liten fugl. Forvingene, som er forholdsvis smale og ikke veldig fargesterke, ligger som et skråtak bakover når de sitter. Da skjuler de bakvingene, som gjerne er mer fargerike. Dødninghode (Acherontia atropos) og snabelsvermer (Deilephila elpenor) hører til tussmørkesvermerne.
En annen stor familie kalles simpelthen nattfly (Noctuidae). Også de holder forvingene skrått ned fra ryggen så de skjuler bakvingene, men omrisset er mer trekantet. Gammafly (Autographa gamma) og bogong-jordfly (Agrotis infusa) er nattfly. Løvskognonnen (Lymantria dispar), som spilte en eiendommelig
rolle under fremveksten av miljøbevegelsen, er i nær slekt med dem.
En annen karakteristisk familie er de store påfuglspinnerne (Saturniidae). De har svære bløte fløyelsvinger som gjerne er smykket med store øyelignende markeringer. De fleste er tropiske. Vi skal senere bli kjent med påfuglspinneren (Saturnia pyri), som er Europas største sommerfugl, og en verdig representant for familien.
Og så er det alle målerne (Geometridae). De har fått navn etter larvenes pussige måte å bevege seg på. Det ser ut som om de måler opp lengder, slik barn gjør når de «går» bortover bordet ved skiftevis å samle og strekke tommel og pekefinger. Målerne er som regel små og ikke veldig fargesterke. Man ser dem ofte som «grå møll» under lyktestolpene om kvelden, eller i vimsete flukt rundt nattbordlampen. Vi skal se nærmere på to av dem: bjørkelurvemåler (Biston betularia) og fjellbjørkemåler (Epirrita autumnata).
Og så er det møll – det kan bety flere ting. Ekte møll (Tineidae) er små, unnselige skapninger, som imidlertid gjør ugagn i klesskapet. Men betegnelsen er blitt hengende ved mange andre småsommerfugler også, som spinnmøll og fjærmøll, selv om de ikke er nærmere i slekt med ekte møll. Vi kommer til dem, også.
Vi får prøve å holde tunga rett i munnen, men det er ikke alltid lett. Flagrende sommerfugler gir av og til blaffen i forskernes krav til klare kategorier. Som inngang til sommerfuglens verden skal vi se nærmere på den underlige livshistorien fra sommerfuglers elskov, til egglegging og larvenes liv, videre gjennom metamorfosen og frem til den ferdige sommerfuglen.
Øyemønstre på hann av nattpåfugløye (Saturnia pavonia)
KURTISENS KUNST
En av entomologiens pionerer var Jean-Henri Fabre (1823–1915). Han bodde på landsbygda i Provence, der han holdt på både ute og inne, drevet av ustoppelig vitebegjær, frenetisk forfatterskap og ubetalte regninger. Det ble til slutt en hyllemeter med bøker. Særlig var han fascinert av insekters liv og «instinktets mysterier» (som en av hans klassikere heter). Han var også den som oppdaget at nattsommerfugler skiller ut fine duftstoffer, feromoner, for å lokke til seg partnere. Fabre hadde kommet over en larve av den store påfuglspinneren (Saturnia pyri), som forpuppet seg og en vårdag klekket til en vakker hunn. Han visste ikke helt hva han skulle gjøre med den, så den ble sittende i buret på skrivebordet. Men om kvelden kom plutselig sønnen springende: Pappa, pappa! Det er fullt av sommerfugler! Fabre løp inn og ble møtt av flagrende nattsommerfugler i alle rom. Vinduene hadde stått åpne, og nå fløy det svære påfuglspinnere på myke vinger overalt – i gangen, i stuen og på kjøkkenet. Og på arbeidsværelset, der hunnen satt i buret på skrivebordet, gikk det vilt for seg: «Store nattsommerfugler fløy omkring buret med bløt flagren, satte seg på det, fløy opp igjen, kom tilbake,
Sitronsommerfugler (Gonepteryx rhamni) i kurtise
steg oppunder taket og kom ned igjen. De kastet seg mot lyset og slukket det, streifet ansiktene våre med bløte vinger, satte seg på oss.» De var overalt, og så vidt han kunne se på de svære fjærformede antennene, var alle sammen hanner.
Hva hadde skjedd? Fabre merket dem og slapp dem ut igjen flere kilometer unna. Men neste natt var de tilbake. Hvordan hadde de funnet veien? Ga hunnen fra seg en ukjent strålingsform – et slags mystisk lys, kanskje? Men huset var jo skjult bak store trær? Så var det kan hende lydsignaler som ikke lot seg oppfatte av mennesker. Eller var det duft? Han dynket alle rom og hunnens bur med stinkende naftalin, men hannene lot seg ikke forvirre. For å teste kraften i lidenskapene satte han neste kveld en sterk lampe i et av vinduene nær hunnen. Det virket. Blendet av lys glemte hannene kjødets lyst.
Fabre klødde seg i hodet og planla dristige forsøk. Men akk – de svære påfuglspinnerne lever kun noen hastige netter for å videreføre slekten. Neste år skulle han være bedre forberedt. Han sendte ut landsbybarna etter larver mot betaling så han skulle ha mange nok til å gå mer systematisk til verks. En forsommerkveld
Kurtisens kunst
året etter slapp han ut en hel flokk nyklekkede hanner i nabolandsbyen. På halvparten hadde han klippet vekk de fjærformede antennene, der luktesansen sitter. For sikkerhets skyld gjorde han det samme med noen som han beholdt hjemme, for å se om de tok skade av inngrepet. Det gjorde de ikke. Likevel dukket ingen hanner uten antenner opp neste kveld. Det måtte være lukt. Skritt for skritt løste Jean-Henri Fabre mysteriet.
Et par generasjoner etter ham tok tyske forskere opp tråden og oppdaget at duften kommer fra noen knapt synlige kjertler på hunnenes bakkropp. De skiller ut aromatiske lokkerop som hannene fanger opp med de svære antennene. I forsøk ble hanner sluppet ut mer enn en norsk mil fra en nyklekket duftende hunn som var plassert i et bur utenfor instituttet. Etter få timer satt likevel en hel gjeng av dem og glodde betatt inn gjennom nettingen.
Hos nattsommerfugler er det hunnene som dufter, men stoffene er altså for svake til at vår nese får det med seg. Da er det annerledes med dagsommerfuglene. Hos dem er det særlig hannene som gir fra seg luktstoffer, av og til så kraftige at også mennesker kan kjenne dem. Duftene stammer ikke fra blomster de har besøkt, men fra aromatiske stoffer som skilles ut fra små omdannede vingeskjell, såkalte androkonier. Hvor sterkt vingene dufter, varierer med både dagsform, alder og antallet erobringer. Entomologen Fritz Müller, som arbeidet i Amazonas på attenhundretallet, skriver under overskriften «Luftens blomster» om en brasiliansk svalestjert han hadde fanget – den duftet så deilig at han ble gående med den i hånden og lukte på den ustanselig, som om den var en blomst. Og Edmund Ford, som i forrige århundre skrev standardverket om engelske sommerfugler, noterer forbauset at lukten later til å oppfattes som like behagelig av oss som av dem den er tiltenkt. To kollegaer listet opp noen eksempler:
A Sørringvinge (Lasiommata megera) dufter som søt sjokoladekrem.
A Kystringvinge (Hipparchia semele) dufter som gamle sigarbokser.
A Tiriltungeblåvinge (Polyommatus icarus) dufter av sjokolade.
A Stor kålsommerfugl (Pieris brassicae) dufter av gin.
A Rapssommerfugl (Pieris napi) dufter av villrose.
Andre dufter av søte erter og sitron, skriver Ford, eller av mangoblomst, syrin, fresia og andre deiligheter. I mange tilfeller er duften en del av det erotiske spillet, men de kan inneholde andre hemmelige budskap også. Når gress visner, invaderes de av sopphyfer som produserer pyrrolisidiner, som har antibakterielle egenskaper. Enkelte sommerfuglhanner suger med forkjærlighet opp fuktighet nettopp fra vissent gress. Slik får de i seg pyrrolisidiner, som de senere overfører sammen med sædcellene til hunnen. De har en beskyttende virkning på eggene når de er lagt. Men stoffene gir også hannene en tydelig duft. Så hanner som dufter av vissent gress, har det lettere som friere. Som student hadde jeg et lite foretak som solgte larver og utstyr til folk som ville avle sommerfugler selv. Det gikk mest i vanlige arter – neslesommerfugl og dagpåfugløye – som er lette å få til. Så rett som det var, måtte jeg ut med håven for å fange hunner og få egg. En vårdag ruslet jeg langs en grøft med tette bestander av brennesle på leting etter dagpåfugløye. Det varte ikke lenge før den første dukket opp. Men da den vel var i håven, så jeg at det var en hann (forskjellen er lett å se på bakkroppen). Allerede etter noen skritt dukket det heldigvis opp en ny. Men så var det en hann, det også. Straks etter flakset det opp enda en hann. Og slik fortsatte det. Etter et par hundre meter hadde jeg fanget og sluppet fri ti dagpåfugløyer. Hanner alle sammen.
Oransjegullvinger (Lycaena virgaureae) i kurtise
Slik lærte jeg at hannene av en god del sommerfugler oppretter små territorier der de regner med at hunnene vil innfinne seg. De sitter som iltre vaktbikkjer, klare til både å fordrive konkurrenter og forføre damer. Lidenskapen griper dem så snart de er født. Og de er så oppsatt på eventyr at ikke bare andre sommerfugler, men også visne blad, et blafrende sjokoladepapir eller forbipasserende småfugler risikerer konfrontasjoner. Etter en kjapp avskjæringsmanøver vender de tilbake med selvbevisste vingeslag.
Andre, blant dem mange hvitvinger, oppretter ikke territorier, men streifer i stedet omkring, på leting etter hunner de kan varte opp. Atter andre samler seg rundt en knaus eller på en bakketopp, der de slenger seg ned som tenåringsgutter, men med stadig knuffing og luftige slagsmål for å avklare rangordninger. For noen år siden fikk jeg en telefon fra en dame som hadde sett mer enn et dusin svalestjerter i vilter akrobatikk over en liten knaus. De hadde opprettet en liten tiurleik for egnens hanner, med stadige kongen-på-haugen-leker.
Eller sammenligner vi for mye med oss selv? Konkurrerer de ikke likevel? Sommerfugler kan jo ikke skade hverandre. De har hverken tenner, klør eller giftige brodder. Så hvorvidt de virkelig slåss, kan sikkert diskuteres. En del entomologer mener vi misforstår atferden, og at de flyr opp fordi de et øyeblikk tror at det som nærmer seg er en hunn.
Ved befruktningen gir ikke hannene bare fra seg sædceller, men en hel liten pakke – en såkalt spermatofor – der det er lagt inn ymse næringsstoffer også, som tilfører hunnen og eggene energi. En slags bryllupsgave altså. Hos noen har det ført til interessante tilpasninger hos hunnene. Arter der hun bare tar imot én partner, fødes store og tykke, mens mer promiskuøse hunner fødes med liten, tynne kropp. De satser tydeligvis på at partnerne gir dem det de behøver.
Sørringvingen (Lassiomata megera) dufter som søt sjokoladekrem.
23 Kurtisens kunst
Takket være flokker av friere trenger ikke hunnene å frykte at de skal ende opp som gamle jomfruer. Når en hann kommer på sporet av en hunn, halser han etter med et helt repertoar av artistiske dansetrinn i luften omkring henne. Målet med denne kurtiseflukten er å få henne over i et mer erotisk stemningsleie, ikke helt ulikt folk som setter frem vin og stearinlys. Han dusjer henne med dufter fra androkoniene – hos monarksommerfuglen har hannene til og med to små pensler skjult i bakkroppen, som skyves ut og fungerer som parfymespredere. Hva hunnene synes om det hele, er mer uklart. Ofte forsøker de bare å redde seg unna så godt de kan. De fleste er allerede befruktet. Men av og til klarer en innpåsliten hann å mase seg til en ekstra runde likevel. Et velbrukt knep for å slippe sexpresset er å fly fort i spiral oppover – da blir de to et virvlende nøste som snurrer rundt mens de fyker til værs. Ofte kommer enda en hann settende og blander seg inn. Når de har kommet høyt nok, skyter plutselig hunnen lynsnart ut og ned, og da mister beilerne henne som regel av syne. Men dersom hun gir etter for henvendelsen, setter hun seg i gresset mens hannen flagrer bare noen centimeter over og rett bak henne, og slipper ut dufter som gjør ham svimmel og ør. Ofte sirkler hannen opphisset rundt henne og vifter med vingene for å få ut mer duft. Hos enkelte arter er det god kutyme å springe frem foran henne, snu seg og bukke dypt, samtidig som hans vinger lukker seg rundt hennes antenner. Dermed gnis androkoniene mot dem. Da gir hun etter, løfter på stjerten og lar ham kroke sin bakende på hennes. Under paringen sitter de med hodet hver sin vei og vingene foldet i hverandre. Paringen kan godt vare flere timer, før de drar hver til sitt igjen. Hvis dagen er på hell, hender det at de blir sittende som et smykke i gresset til neste morgen – om ikke en simpel grevling har funnet dem i mellomtiden.
Hos mange hvitvinger, for eksempel rapssommerfugl (Pieris napi) og kålsommerfugler ( Pieris
rapae og brassicae), kan man se at hannene riktignok kan være svært så lidenskapelige, men mister interessen så snart de kommer nær hunnen. Dufter og kroppslukt, der også. Disse hunnene er allerede befruktet, og elskeren har etterlatt stinkende stoffer i spermatoforen – et antiafrodisiakum – som gjør at alle lidenskaper hos senere friere forsvinner på et blunk. I kurtisen dufter altså disse hannene først deilig, for så å etterlate en liten stinkbombe.
Det måtte en god del arbeid til før noen klarte å påvise at hunnene kanskje føler en viss dragning mot erotikk, de også. Hunner av enkelte ringvinger flyr for eksempel så snart de har klekket mot steder der en hann har territoriet sitt. Vel fremme kan de gi seg til å sirkle rundt. Befruktede hunner driver ikke med slikt. Men fra det øyeblikket hunnene er oppdaget, er hannene den aktive part.
At hanner er mer seksuelt pågående enn hunner, er ganske vanlig i dyreriket og bunner nok i at kostnadene for å produsere kjønnsceller hos hunner og hanner er forskjellige. Hos hunnene er antallet egg fastlagt tidlig i utviklingen, og allerede ved første paring får de nok sædceller til at samtlige befruktes. Hannene, derimot, produserer nye sædceller hele tiden. Deres evolusjonære fitness vil dermed øke for hver ny erobring. Forklaringen lyder plausibel. Men om man inkluderer andre sider ved sommerfuglens hverdag, er det mer komplisert. For hannene overfører jo ikke bare spermier, men en hel pakke med næring. Og den må de bygge opp. Som mange sommerfuglsamlere vet, er hanner av mange arter mye lettere å fange enn hunner. Hunnene leker gjerne høyt oppe mellom trekronene, mens hannene oppsøker fuktige steder på bakken eller ekskrementer, der de kan suge opp salter og nitrogenforbindelser – og der de er tilgjengelige for sommerfuglhåven. Preferansen bunner kanskje i spermatoforen de må lage om de skal ha noe håp om å få viljen sin med hunnene.
Gullringvinger (Aphantopus hyperantus) i paring
Neste oppslag: Mnemosynesommerfuglen (Parnassius mnemosyne) er sjelden og rødlistet.
25 Kurtisens kunst
I denne boken står det mye fint om sommerfugler.
Men det finnes et og annet som kan gjøre selv den mest svorne sommerfuglvenn forlegen. Hos enkelte arter er hannene så nødne at de ender som overgripere. To entomologer observerte en regelrett overfallsvoldtekt i Kakamegaskogen vest i Kenya. De beundret nettopp en vakker Heliconius-hunn som slappet av på et blad, da en hann stupte ut av intet og støtte henne med kraft i bakken. Før hun rakk å forstå hva som var på ferde, grep han henne ovenfra med alle seks bein, bøyde bakkroppen ned mot hennes og tok seg til rette. Også monarksommerfugler kan ha en slik skandaløs atferd. Hos en del heliconider i Amazonas går det enda villere for seg. Der kan ikke hannene vente til hunnene har klekket engang. De sporer opp pupper med blivende hunner, flagrer omkring, setter seg
på dem og inspiserer dem utålmodig med føtter og antenner. Rett før de klekker, river hannene opp puppehylsteret med makt og presser bakkroppen frem og inn og befrukter hunnen før hun får gnidd søvnen ut av øynene.
Men kanskje er ikke sommerfuglers livsutfoldelse veldig rikholdig i utgangspunktet heller? Bordets gleder betyr lite. Mens livet som larve dreier seg om å proppe i seg fra morgen til kveld, nipper sommerfugler bare i seg litt nektar og vann. Fordøyelsen er enkel og produserer kun ett enzym, som spalter sakkarose. Det meste av det de trenger, har de med seg fra livet som larve. Sommerfugler er dyrerikets anorektikere, og en årsak til at de fleste er kortlivede, er at de verken er i stand til å få i seg noe særlig næring eller fordøye den. Mange nattsommerfugler tar ikke til seg føde i
Over: De store antennene hos hannen av påfuglspinner (Saturnia pyri)
Tiriltungeblåvinger (Polymmatus icarus)
det hele tatt, men går til grunne etter etpar hastige kvelder med mye lidenskap.
Og under slike forhold begynner kanskje andre gleder å blekne også? Hos en god del nattsommerfugler er for eksempel hunnenes flygeevne redusert. De blir stort sett sittende der de klekket fra puppen, slipper ut duftstoffer og overlater resten til hannene.
Og hva skal i så fall vinger være godt for? Hos enkelte målere og børstespinnere har hunnenes vinger blitt nesten helt borte under evolusjonens gang. Det eneste som er igjen, er noen ubrukelige rester. Etter klekkingen kravler de bare noen usikre skritt fremover før de setter seg og venter på en hann. Noe romantikk å snakke om blir det neppe av slikt.
Den mest radikale reduksjonen i livsutfoldelse er realisert hos en liten gruppe ved navn sekkspinnere. Larvene lager rørformede hus av silke og pinner som de bor i, og som de også forpupper seg i. Hannene klekker til «normale» små sommerfugler som vimser omkring i kratt og buskas. Men hvor er hunnene? Det som karer seg ut av puppene, er bare en uformelig pølseformet sak som de færreste ville assosiert med noe verdig liv. Ofte kommer de seg ikke engang ordentlig ut, men lar skallet bare sprekke opp tilstrekkelig til at de kan befruktes. De mangler ikke bare vinger; også bein, antenner og munndeler har blitt borte. Hos disse skapningene er all livsutfoldelse redusert til
ett: å bli befuktet. Folk som hevder at reproduksjon er livets egentlige mening, burde meditere litt over sekkspinnerne.
Den manglende sansen for det motsatte kjønn fører faktisk til at hunner hos enkelte arter risikerer å dø som gamle jomfruer – en skjebne som ellers knapt er hunner forunt i dyreriket. Mens dagene går, øker utmattelsen. Marc Rhainds, som har brukt tid på mysteriet, medgir at aldringen nok gjør sitt til at den seksuelle tiltrekningskraft er dalende. Det hele ender med at de forlater denne verden uten å ha møtt noen, og synker sammen i puppen de ikke orket å forlate, eller detter – allerede halvt oppløst – fra kvisten de var festet på.
I evolusjonære avkroker så bisarre som disse risikerer faktisk også hannene å bli saldert bort. Enkelte sekkspinner-hunner har ventet forgjeves i så mange slektsledd at de har gått over til jomfrufødsel, det biologer kaller partenogenese. Hos dem begynner eggene å utvikle seg av seg selv – som hos jomfru Maria. Ikke desto mindre klekkes det stadig hanner blant dem likevel. Så langt man kan se, betyr de ingenting for videreføring av arten.
Men la oss ikke fortape oss i mistrøstige unntak fra noe som ellers er rikt på skjønnhet og sommerpoesi. Og forførelsens kunster leder naturlig over til neste kapittel: livet som larve.
Rapssommerfugler (Pieris napi) i paringsflukt
