Natur på ville veier?
Fremmede arter og vi som flytter dem
dreyers forlag oslo, 2025
© dreyers forlag oslo – en del av forente forlag as, 2025 omslagsillustrasjon: ernst haeckel
omslag: punktum
trykk: scandbook ab, falun printed in sweden
isbn: 978-82-8265-769-3
forfatteren har mottatt støtte fra norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, fritt ord og norges forskningsråd.
INNHOLD
kapittel 1
Nykommere i norsk natur 7
Hva er en fremmed art? 8
De fem største truslene 9
Problem eller tjenesteyter? 10
Raske og langsomme endringer 11
Hva slags natur vil vi ha? 12
kapittel 2
Krepsepest på Rena 15
Rapporten fra naturpanelet 16
Å koevolvere eller ikke koevolvere 20
Økologiske eksplosjoner 22
Eliminere, håndtere, redusere 24
Kan natur stå stille? 27
kapittel 3
Pukkellaks er godt 31
Kanskje kommer kongekrabben 33
2007 – en krabbeodyssé 35
Fra problem til ressurs 37
Fra ressurs til delikatesse 39
Pukkellaks på radaren 41
Sammenligne laks og krabbe 43
En fremtid med pukkellaksen? 45
kapittel 4
Syriner om våren 49
Å lage en fremmedartsliste 51
År 1800 som grense 53
Fremmed i «norsk natur» 56
Kun negative konsekvenser 57
Ny liste – ny status? 60
En «matematisert moral» 62
Lister er biomakt 64
kapittel 5
Når østers blir avfall 67
Retorisk krigføring 69
Frykten for det fremmede 72
De drepbare 74
Etikk i norsk naturforvaltning 76
To typer nordisk østers 79
Den tragiske helten 81
kapittel 6
Havnespy over hele dørstokken 84
Bedre føre var 86
Å skanne horisonten 88
Klimaendringene kommer 90
Dommedagsprofetier? 91
Leve i risikosamfunnet 94
Kan vi velge en fremtid? 95
kapittel 7
Kirsebærtreet og drivtangen 99
Usynlig svøpe for kysten 101
Stig Ivar og penselkrabben 103
Lokal natur, lokale følelser 105
Fremmede arter som kulturarv 108
Gamle og nye tradisjoner 110
Fornuft, følelser og forandring 113
kapittel 8
Rydde i eget rot 116
Skyte på løpende villsvin 118
Hvem bestemmer over norsk natur? 121
Det «enkle» miljøproblemet? 122
Takk 127
Noter 129
Kilder 140
NYKOMMERE I NORSK NATUR
Tenk deg at du vasser i vannkanten i en bukt i indre Oslofjord. Det er sol, og selv om det er tidlig på høsten er vannet fortsatt deilig. Du tusler rundt med buksene brettet opp til knærne. Nyter stillheten og solstrålene. Det kan jo være siste sjanse før høsten virkelig kommer.
Plutselig blir idyllen brutt. Foten din har truffet noe skarpt i sanden og du har fått et dypt kutt i fotsålen. Det silblør. Du halter inn på land og får kreket deg bort til en stor stein. Og mens du sitter der og venter på at det skal slutte å blø, får du virkelig tid til å se deg om.
Det er stillehavsøsters overalt. Stranden er dekket av døde skjell. På sandbunnen ligger de i klynger, med skarpe kanter stikkende opp.
De sitter fast på svabergene og er festet til steiner.
– Nå var det vel litt vel mye østers her? tenker du kanskje. – Sånn var det ikke før.
Og det har du rett i. Stillehavsøsters ble funnet første gang i Oslofjorden i 2006, og de er ikke de eneste nykommerne rundt deg. Mesteparten av tangen i bukta er japansk drivtang, en brunalge som dukket opp i Norge på midten av 1980-tallet. Bak steinen du sitter på, vaier store, gule klynger av kanadagullris i vinden. De ble innført som hageplanter på 1700-tallet.
Befinner du deg i stedet 1500 kilometer lenger nord – ved en elv i nærheten av Båtsfjord – er det ikke badesko mot stillehavsøsters du trenger. Men nyankomne arter er det mange av her også. Kanskje er
du på vei for å kontrollere en av fellene som er satt opp for å hindre at elva oversvømmes av pukkellaks. Pukkellaksen ble flyttet fra Stillehavet til Murmansk på 1950-tallet, men det er først de siste årene at den har kommet i virkelig store mengder. Fellene er stappfulle nesten hver eneste dag. Du gruer deg til jobben med å få fisken på land, så du stopper et øyeblikk for å nyte synet av det glitrende vannet på avstand. Er det noe som rører seg der nede på bredden? Du myser og skygger for øynene. Mink, selvfølgelig! Den dukker opp overalt hvor det er mulighet for et fiskemåltid. Men nå har den oppdaget deg, og forsvinner ut i elva med et svakt plask.1
Både ved Oslofjorden og på Varangerhalvøya er vi i norsk natur.
Det høres trygt og stabilt ut. Norge er vel tross alt et land som mer eller mindre alltid har bestått av mørk granskog, fuktige myrer, store mengder fisk og snødekte fjell som ikke faller så lett? Samtidig er det altså mange av artene rundt oss som nylig har dukket opp. Navnene på enkelte av dem, som japansk drivtang, stillehavsøsters og kanadagullris, viser at de er kommet langveis fra. Noen navn har en svakt negativ klang, som pukkellaks. Andre, som mink, er mer nøytrale.
Det er imidlertid én ting disse artene har felles, og det er at de har vært flyttet av mennesker. De har fått skyss enten hele eller deler av veien til Norge. Yngel av stillehavsøsters er blitt brukt i akvakultur over hele verden. Japansk drivtang fulgte med da østersyngelen ble importert til Europa. Kanadagullris ble innført til Norge som hageplante. Minken er blitt brukt i pelsoppdrett.
En annen ting de har felles, er at de trives der de har havnet. I den norske naturen har de funnet et klima som passer dem, fått avkom og spredd seg. Dermed har mange av dem også bidratt til dårligere livsbetingelser for de artene som var der fra før. De er blitt det miljømyndighetene kaller fremmede skadelige arter.
nykommere i norsk natur
Hva er en fremmed art?
Fremmede arter er arter som er blitt flyttet av mennesker. Ved menneskelig hjelp har de krysset de naturlige grensene for sin egen utbredelse og havnet på steder de ikke kunne ha spredd seg til selv. I mange tilfeller har flyttingene vært bevisste handlinger fra menneskenes side. Når man importerer hageplanter, dyrker stillehavsøsters, planter sitkagran eller setter ut kanadagjess, er det bevisst. Men flytting av arter kan også være en ubevisst handling, som når et tankskip seiler fra Stillehavet til Atlanterhavet med tanken full av ballastvann og deretter tømmer den uten å rense vannet. Arter som befinner seg i vannet, har plutselig fått et helt nytt havområde å leve i, selv om det ikke var planlagt fra skipskapteinens side.
For å defineres som en fremmed skadelig art, må en fremmed art, i tillegg til å være flyttet av mennesker, spre seg og påvirke det lokale økosystemet negativt. I utgangspunktet trenger man ikke å være fremmed for å være skadelig. Det finnes hjemlige arter som er skadelige for andre arter og økosystemer. Det er også fremmede arter som ikke har noen effekt på lokale økosystemer i det hele tatt.
Likevel har både forskere, miljøforvaltning og frivillige miljøorganisasjoner et spesielt søkelys på nettopp fremmede arter og hvordan de påvirker naturen og naturmangfoldet. Det finnes en norsk fremmedartsliste som oppdateres omtrent hvert sjette år, og en forskrift mot fremmede organismer. Det er laget handlingsplaner mot enkeltarter og opprettet tilskuddsposter på statsbudsjettet til å bekjempe dem. Det settes også i verk en mengde tiltak for å fjerne nykommerne, som østersdugnader, utsetting av feller, rotenonbehandling, spraying med plantegift, oppgraving og brenning. Men når de fremmede artene er så mange og vanlige at vi ser dem overalt, og flere av dem i tillegg har vært her i både tiår og århundrer, hva er egentlig problemet?
De fem største truslene
Hovedproblemet er at fremmede skadelige arter, eller invasive alien species som de kalles på engelsk, regnes som en av de fem største truslene mot naturmangfoldet på jorden.2 FNs naturpanel har beregnet at 37 000 arter er flyttet av mennesker til områder hvor de ikke kunne spredd seg på egen hånd. Panelet har også slått fast at fremmede skadelige arter truer naturmangfold og økosystemer over hele kloden, og at de er en trussel mot økonomi, matsikkerhet, vannsikkerhet og helse.
Man kunne jo se for seg at når 37 000 arter flyttes til nye steder og kommer i tillegg til de som allerede finnes der, vil naturmangfoldet bare blir større. Man kunne også se for seg at hvis en fremmed art utrydder en lokal art, så er det totale naturmangfoldet i hvert fall like stort som før. Så enkelt (og hyggelig) er det dessverre ikke. For det første blir det totalt sett færre arter på jorden når en fremmed art utkonkurrerer en lokal art, som ikke finnes andre steder. For det andre blir naturtypene på kloden stadig likere. For det tredje har de fremmede artene med størst spredningsevne og påvirkningskraft gjerne bidratt til at mer enn én lokal art er blitt utryddet. Fremmede skadelige arter gjør altså at lokalt biologisk mangfold dør ut, mens de selv sprer seg og trives nærmest overalt.
I samspill med andre påvirkningsfaktorer har fremmede skadelige
arter bidratt til seksti prosent av de globale artsutryddelsene de siste århundrene. Det er mye, og det skjer på mange ulike måter. De fremmede artene kan være parasitter, de kan føre med seg sykdommer, de kan være rovdyr og spise lokale arter, eller de kan være mer effektive enn de lokale artene til å ta til seg vann eller næring. Men trusselen fra fremmede arter handler også ofte om areal. Akkurat som vi mennesker breier oss utover kloden og tar areal fra andre arter, påvirker også mange av de fremmede artene naturmangfoldet ved å ta plass fra andre. Sånn sett har fremmede skadelige arter og mennesker mye felles.