Murgården. Oslos europeiske ansikt

Page 1


Bjørg Agasøster Vidar Trædal

Murgården

Oslos europeiske ansikt

Dreyer, Oslo 2025

Nordahl Bruns gate.
Ruseløkkveien 60. Foto: Charlotte Wiig.

Innhold

9 Innledning

Målet med boken 9

Hva er en murgård i denne boken? 10

De vanskelige grensetilfellene 17

Hovedkildene 21

Murbyen Oslo 21

22

«Den sjelløse berlinerarkitekturen»

Den europeiske murbyen 24

En ur-murgård 25

James Hobrechts byplan 30

Gustav Assmanns plansjeverk 32

Intensjon og virkelighet 33

36

Murgården reiser seg

Byggeplassen 36

Fundament 40

Yttervegger og innervegger i teglstein 44

Etasjeskiller og innfestning 45

Takkonstruksjon 46

Innvendig arbeid 47

Byggetid 48

Industriens murgårder 50

52

Den nye hovedstaden og de tidlige murgårdene 1830–1858

Noen tidlige murgårder 54

Linstow-planen 63

Elitebyggeriet langs Slottsveien 65

«Bak Karl Johan» 77

Byutvidelsen med Youngstorvet 80

Arbeiderboliger 81

Langs Akerselva 87

90

Bybrann og byutvidelse 1858–1870

De nye gårdene på branntomten 90

Byutvidelsen – og murbyens fødsel 102

Byveksten og planleggingen på 1860-tallet 107

De nye murbystrøkene på 1860-tallet 110

122

Murgårdens form og planløsninger

Sosial oppdeling 125

Portrom, inngangsdører og trapperom 125

Leilighetens ulike soner 136

Murgårdenes hovedformer 144

Utvidelser av eksisterende gårder 179

Bakgården 184

188

Bygnings- og etasjehøyde

Bygningshøyde 188

Etasjehøyder 191

196

Den første byggeboomen 1870–1879

Byggevirksomheten i 1870-årene – en «boom» i to bølger 200

Murgården på 1870-tallet 201

222

Murgårdsfasaden

Opprinnelige fasadetegninger 225

Differensiering av etasjene i fasaden 233

Fasadematerialer 270

Vinduer 278

Dekorelementer 286

304

Murbyen trekker pusten 1880–1890

Det lille krakket 306

Byggevirksomheten på 1880-tallet 308

Det manglende planregimet 309

Gamlebyen – oppført av far og sønn 312

Bolignød – nye gårder for arbeidere 322

Victoria Terrasse 331

338

Jobbetid og krakk 1890-gårdene

Folketallet eksploderer 338

Modernisering 339

Byplanleggingen 341

Jobbetiden 341

Noen 1890-tallsmiljøer 344

Kristianiakrakket 356

De siste gårdene 359

Forretningsgårdene 362

364

Hvilken stil skal bygget ha?

En kort stilhistorie – om senklassisisme og historisme 365

Tre hovedperioder i Oslos murgårdsstiler 370

Hvorfor endret uttrykket seg? 378

380

Fra Kristianiakrakket til Oslove 1900-tallet

Bygningsmessige endringer frem til byfornyelsen 380

Murgården under kritikk  395

Forfall og riving 397

Byfornyelsen og murbyens renessanse 407

418

Noter

424

Litteratur

426

Register

Innledning

«1890-gårdene» er et velkjent begrep i Oslo. Betegnelsen er nokså upresis, men disse leiegårdene fra siste del av 1800-tallet – Murbyen – er lett gjenkjennelige. Som en samlet bestand, regner vi dem som hovedstadens største og viktigste kulturminne. Murgårdene preger store deler av Oslos sentrale bydeler – her definerer de gateløp og byrom på en måte og i et omfang man ikke finner i andre norske byer. De huset arbeidere og borgerskap – ikke sjelden i samme gård – og representerer den første virkelige moderne, urbane boformen i Norge.

Samtidig har murgårdene påtakelig slektskap til byggeriet i andre raskt voksende industri- og handelsbyer i Nord-Europa i 2. halvdel av 1800-tallet. I samtiden ble murgårdene – ofte litt nedsettende – omtalt som «berliner-arkitektur», med god grunn. Oslo har sett mot Berlin gjennom flere epoker, og deler dermed også et visuelt, funksjonelt og kulturhistorisk fellesskap med verdensbyen – og en rekke andre storbyer som så Berlin som forbilde.

Murbyen Oslo er videre det mest omfattende uttrykket for historismen som kunst- og arkitekturhistorisk periode i Norge. Men murgårdene har også andre kvaliteter, ut over de arkitektur- og kulturhistoriske: De har vist seg som svært robuste bygninger, som ved relativt beskjedne grep har blitt gode og populære boliger også for dagens Oslo-beboere.

Målet med boken

I denne boken skal vi fortelle historien om murgårdene: Hvordan oppstod denne arkitekturen og boformen? Hvilke ideer lå til grunn for hvordan folk skulle bo i en sterkt voksende hovedstad og industriby på 1800-tallet? Murgårdene representerte et brudd med gamle boformer, men var også teknisk og håndverksmessig nye: Murbyen var et industribasert massebyggeri vi aldri hadde hatt før. Vi skal gå gjennom hvordan gårdene er bygget opp – teknisk, arkitektonisk og dekorativt, og hvorfor de ble slik.

I boken har vi lagt vekt på å vise likhetstrekkene – og de små og store forskjellene – mellom Oslo (Christiania/Kristiania) og andre storbyer i samme tidsperiode, og hvordan murgårdene er sammenvevd med byens historie. Leseren vil derfor stadig støte på sammenligninger med murbyene Berlin, Hamburg, Wien og Göteborg – det kunne vært mange flere, men Berlin er nok den viktigste, og Göteborg den nærmeste. Berlin er så viktig at den til og med har fått sitt eget kapittel innledningsvis i boken. Men vi trekker også av og til inn byer hvor den urbane boligen tok andre former enn «vår» murby, kanskje særlig representert ved Paris og London.

Boken har et eget kapittel om fasaden – men vi har hatt større fokus på planformer og leilighetsløsninger i murgårdene, som kanskje ikke har vært behandlet tidligere i like stort omfang. Hvordan folk bodde, hvem og hvor, blir belyst. Leseren vil finne kapitler som gjennomgår murgårdshistorien kronologisk, tiår

Fredensborgveien. Foto: Charlotte Wiig.

for tiår, og temakapitler om planløsninger, konstruksjon og fasade. Vi håper den kan fungere både som historiebok og et slags oppslagsverk for å forstå disse bygningene.

Noen enkeltmurgårder er så viktige for forståelsen av historien at vi selvsagt må skrive om dem her, selv om de er omtalt i murgårdslitteraturen tidligere. Men vi har også hatt et mål om å finne andre og nye eksempler som kanskje ikke har fått så mye oppmerksomhet. Det er godt mulig vi har sneket inn noen personlige favoritter. Og begge forfattere innrømmer en liten preferanse for treetasjesgårdene fra 1860- og 1870-årene i sober senklassisisme – som i boken kanskje går litt på bekostning av de oftere beskrevne og avbildede gårdene fra 1890-årene. Leseren vil finne en rekke nye illustrasjoner, og rentegnede versjoner av arkivtegninger.

Hva er en murgård i denne boken?

Murgård er i utgangspunktet et ganske vidt begrep, og ville uten en nærmere definisjon eller avgrensning kunne omfatte det aller meste som er bygget i Christiania/Kristiania/Oslo etter at murtvangen ble innført på 1600-tallet og frem til plasstøpt betong og elementbyggeri ble vanlig i tiden etter 2. verdenskrig. I denne boken er det imidlertid et smalere utvalg vi ser nærmere på – de såkalte «1890-gårdene». Dét er på den annen side et altfor snevert begrep for å beskrive hva vi her mener med en murgård, selv om den folkelige forståelsen av den betegnelsen kan ha mye for seg. Hovedfokus i denne boken er leiegårdsarkitekturen i perioden fra (særlig) 1860 til 1910, i det som ble den tette, kvartalsbygde byen, med et historiserende formspråk i fasadene – selv om det ble bygget murgårder både før og etter dette, i samme og i andre stilarter. Når vi

Urtegata 39. Foto: Charlotte Wiig.
Fredensborgveien. Foto: Charlotte Wiig.
Bakgård på Grünerløkka. «Lille Oslo Kaffebrenneri» i Markveien 58.
Markveien 67. Foto: Fredrik Ludt.
Nannestadgata 6 (nærmest) og Norderhovgata 7. Foto: Charlotte Wiig.
Parkveien 25. Foto: Charlotte Wiig.
Schultz’ gate 14. Foto: Charlotte Wiig.

skriver om murgårder i denne boken, legger vi derfor dette til grunn:

Felles for murgårdene: En bygning oppført som en selvstendig enhet, men beregnet på å ligge gavl i gavl med nabogård(er). En murgård har to eller flere tilnærmet like etasjer, med bærende vegger og hjertevegg av tegl, dekker/etasjeskiller av tre, og leiligheter organisert rundt ett eller flere felles trapperom.

Typisk for murgårdene: En privatfinansiert leiegård i 3–5 etasjer, oppført mellom ca. 1870 og 1905, som ligger i (eller er tiltenkt) en sammenhengende bygningsrekke og/eller i en lukket karréstruktur, med portrom og inngang(er) til trapperom fra bakgården. Kjelleretasjen ble brukt til bryggerhus, og oppbevaring av koks, kull og ved. I 1. etasje kunne det ofte være butikker og næring, særlig i sentrale gater og bydeler. Bygningen har pussede fasader, med en representativ gatefasade med pusstrekninger og stukk ved etasjeskiller, vindus- og portromsinnramninger, og en enkel bakgårdsfasade uten dekor. Vinduene er som regel kryss- eller T-postvinduer. Loftet var tørkeloft, senere ofte i kombinasjon med boder. Gården dekkes av et saltak, tekket med enkeltkrum tegl, skifer-ruter/-tunger, eller båndtekket med stål eller zink. Stilmessig er fasadene historiserende, med størst innslag av senklassisisme, nyrenessanse og nybarokk, men stilblanding var vanlig.

Varierende strukturelle, arkitektoniske og dekorative trekk ved murgårdene: De artikulerte fasadene kunne ha større eller mindre innslag av blankmur. Noen murgårder har midt- og/eller sidefløy(er) som stikker inn i bakgården. Særlig i påkostede gårder kunne trapperommene med inngang ligge mot gate. Gårdene kunne ha priveter i enten selvstendige bakgårdsbygninger, som del av stall- og andre uthusbygninger, eller på halvplan i trappeoppgangen(e), eller i egne dotårn med dør på halvplan. De kunne ha små spiskammersvinduer på kjøkkenet mot bakgård. Noen har balkonger mot gate. Taket kunne være skjevrøstet. Bygningene kunne ha karnapper, risalitter, arker og tårn.

Med en slik definisjon vil vi i denne boken utelukke en del bygninger som på mange måter ligner på murgårdene, men som ikke oppfyller disse kriteriene: Kristiania/Oslos sosiale boligbygging i perioden 1910–1930 med storgårdskvartaler og hagebyer, og for så vidt også den påfølgende funkisbebyggelsen i mur.

De vanskelige grensetilfellene

Arkitektur og boformer følger jo ikke noen naturgitt, evolusjonistisk utviklingslinje – som for eksempel fra små volumer til store volumer, fra enkle former til mer komplekse. Bygningslovgivning, sosiale og økonomiske forhold, og vekslende smak er nok det som styrer utviklingen mest.

Vi har altså i denne boken definert «murgård» som – kort sagt – en leiegård i flere etasjer med tilnærmet like leiligheter oppå hverandre, med bærende vegger av tegl. Det finnes jo likevel rikelig med eksempler på bygninger i Oslo som bærer mange av murgårdenes sær- og fellestrekk, men som likevel faller utenfor definisjonen av murgårder, slik vi ser det her.

Den nærmeste slektningen er kanskje forretningsgårdene, som dominerer i byens gamle sentrum. De kunne ha en leilighet eller to, men var gjerne rene forretnings- og kontorbygninger. På 1890-tallet ble de store og prangende, gjerne med store butikkvinduer i 1. og 2. etasje, og store innslag av natursteinsdekor. I disse vil ofte også selve konstruksjonen skille seg fra «våre» tradisjonelle murgårder, og vi går derfor ikke nærmere inn på dem i denne boken.

Mye av villa-arkitekturen i samme tidsrom, tegnet av de samme arkitektene, kan ligne mye på murgårdene, men det er en annen boform. Noen av de større flerleilighetshusene på Oslos vestkant fra samme periode, ligner enda mer på «våre» murgårder; like leiligheter over hverandre i 2–4 etasjer, organisert rundt trapperom. Men de utgjør likevel en bygningstypologi som ligger vel så nær villa-tradisjonen, med artikulerte fasader på flere/alle sider, og omgitt av hager og grønt. Vi går derfor heller ikke nærmere inn på disse.

Det er enda vanskeligere å utelukke gårder som i virkeligheten var én-familiehus, selv om de ligger i karréstruktur, gavl-i-gavl med leiegårder. Thorvald Meyers palé i Karl Johans gate 37 fra 1867 er kanskje det fremste eksempelet. Nå var det jo ikke mange som hadde råd til å bygge seg 3–4 etasjes eneboliger midt i byen, så de utgjør ikke noe stort antall. Det eneste andre betydelige eksempelet vi kjenner til, er høyesterettsadvokat Jacob Ihlens treetasjes gård i Huitfeldts gate 3 fra 1870-årene.

Men både villaene, flerleilighetshusene og énfamiliehusene er i det minste konstruert på lignende

måte som de mer ordinære leiegårdene – det finnes imidlertid også eksempler på at skinnet bedrar. I Bergen har de flust av dem, mens i Oslo er de langt mer uvanlige: Laftede leiegårder i to–tre etasjer, som fikk en forblendingsmur av pusset teglstein, og som derfor tar seg ut på samme måte som murgårder ellers. I Akersveien 12 står en toetasjes bygning, tilsynelatende en liten murgård. Den er imidlertid oppført med forblendet laft i 1. etasje, og mur i 2. etasje, og fikk sin nåværende form i 1868. Også bruken og planløsningen gjør at statusen som «murgård» henger i en tynn tråd – men selvsagt uten at bygningen er mindre interessant av den grunn. Oslo gate 7 ser utvilsomt ut som en klassisk murgård – men er oppført i tømmer, som er er forblendet med tegl og pusset.

Til slutt her må vi også nevne at det tradisjonelle, utmurte bindingsverket ble brukt til å bygge gårder som ble pusset og dekorert på samme måte som «ekte» murgårder, og kan derfor lure oss litt. Skippergata 3, så gammel som fra 1830-årene, inneholder

trolig en god del bindingsverk. Stolmakergata 8 på Grünerløkka kan også til forveksling ligne en murgård.

Vi skal se mot slutten av boken at tidspunktet for murgårdens «opphør» er diskutabelt. Det bygges det som klart må defineres som «tradisjonelle» murgårder inn på 1900-tallet, men vi velger å sette strek rundt 1910. Det bygges svært få gårder etter 1905, og som regel er de «utfyllinger» i kvartaler, som ble påbegynt før Kristianiakrakket i 1899. Den «eklektiske historismen» forsvinner nå også fra fasadene. Og den neste store fasen i boligbyggingen i Oslo var på vei – de store, kommunale prosjektene som Det Rivertzske kvartal på Sagene og forgjengeren på Tøyen, hagebysatsningene, og storgårdskvartalene. Det er en annen historie.

Øvre Slottsgate 7 – ikke en murgård, men en av de flotte forretningsgårdene i Kvadraturen. Foto: Elise Olsen.

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.