SARA BERGMARK ELFGREN JOHAN EGERKRANS
OVERSATT AV ANJA HAUGER RATIKAINEN
November
Sent i november begynte det å snø. Store, hvite snøfiller falt over skogen. Grantrærne ble tynget ned, og snøen la seg som en dyne over det lille skogvokterhuset. Der bodde skogvokteren sammen med moren sin, kona og barna deres. Minstemann var nettopp kommet til verden. Olaf het han, og han var sped og liten. Storesøsknene hans, Anders, Stina og Lille-Marte, tittet engstelig ned på det bleke ansiktet hans der han lå i mammas armer. Ved ovnen satt farmoren, Store-Marte, og tygget bekymret på pipa si. Pappa var ute i skogen. Den svarte geita Hoppetussa, som fikk være inne om vinteren, mekret sørgmodig. Olaf rynket på nesen og klynket svakt. Det var den eneste lyden han laget.
«Pleier ikke småunger å skrike?» hvisket Lille-Marte til Stina.
«Du er jo en småunge selv», hvisket Stina, som var to år eldre. LilleMarte svarte med å klype henne i armen.
«Hold opp!» hveste Anders, som var den eldste av dem. Søstrene ble stille, for de skjønte at han mente alvor.
Vanligvis lekte og skrålte de tre i det lille huset helt til Store-Marte ba dem om å holde fred, men etter at Olaf ble født, hadde de vært stille.
En kveld hørte Anders at mamma og pappa hvisket med hverandre. Dagen etter spente pappa hesten for sleden og dro av sted. Da han kom tilbake, var presten med. Han holdt en nøddåp for lille Olaf. Det var noe man gjorde om man var redd for at et barn ikke skulle overleve, hadde Anders en gang hørt Store-Marte fortelle. Han trodde ikke
søstrene hadde forstått hvor alvorlig det var. Selv våknet han hver morgen med en uro i kroppen, og den slapp ikke før han hadde sett til lille Olaf.
En morgen våknet Anders da mamma og Stina var på vei ut i fjøset for å melke. Han sto opp, smøg seg forbi den sovende Hoppetussa og bort til vuggen. Helt stille lå han der, den lille gutten. Anders la hånden mot kinnet hans og kjente at han var varm.
«Hva gjør du?» hvisket Lille-Marte, som kom tuslende bort. Håret hennes var bustete fra søvnen.
«Jeg bare ser på ham», hvisket Anders tilbake.
Han la fingeren i Olafs åpne hånd, og den lille hånden lukket seg om fingeren hans som svar.
«Sånn gjorde jeg med deg da du var liten», sa han stille til Lille-Marte.
Lille-Marte lyste opp i et stort smil før hun la en finger i den andre lille hånden.
«Så hardt han holder», sa hun.
Den kvelden fikk ikke Anders sove. Han så på søstrene sine som lå og slumret ved siden av ham i sengen. Lille-Marte, som alltid ville sove i midten, var varm som en bakerovn. Store-Marte lå og snorket på sofaen. Mamma sov sammen med Olaf. Pappa hadde ennå ikke kommet hjem. Han var ute og lette etter krypskyttere og vedtyver. Som grevens skogvokter var det en del av jobben hans, og han måtte gjøre sin plikt. Men i en vinter som denne lette han ikke så nøye. De fattige frøs og forsøkte holde varmen, og det var knapt med mat etter at avlingene hadde sviktet. Selv skogvokterbarna gikk ofte sultne. Det var ingen tvil om at vinteren ville bli hard i år.
Kom Olaf til å klare seg? Anders tenkte på det Lille-Marte hadde sagt. Olaf hadde hatt et hardt grep om fingeren hans, selv om han var liten og skrøpelig. Kanskje ville han klare å klamre seg fast til livet også.
«Den stjernen blinket til meg», hvisket Stina plutselig.
«Jeg så det også», hvisket Lille-Marte uten å åpne øynene.
Anders heiste seg opp en anelse, han ville ikke ut av den varme senga, men la hodet på skrå så han kunne se ut av vinduet. Tusenvis av stjerner gnistret som iskrystaller mot den svarte himmelen. Han skulle akkurat si at det var umulig å se om noen av dem blinket, men så, plutselig blinket en av de klareste stjernene. I neste øyeblikk skinte den klart igjen.
«Sov nå», sa Anders og la bjørneskinnet over dem alle tre. «God natt.»
«God natt», sa Stina.
«God natt», mumlet Lille-Marte i søvne.
Stjernene på himmelen tittet inn gjennom vinduet og ned på de tre sovende barna, som ikke hadde den fjerneste anelse om hvilket eventyr som ventet dem.
D1esember kom med bitende kulde. En tidlig morgen syntes Stina at hun kunne se den. Da mamma åpnet ytterdøren, skimtet Stina en svakt lysende, isblå røyk som bredte seg utover bakken. Kulden, tenkte Stina og grøsset. På vei til fjøset så hun røyken i øyekroken, og det føltes som om den nappet i skjørtet hennes. Stina gikk tett inntil mamma, som holdt den store lykten foran seg. Det var en lettelse å komme inn i det lille fjøset der kuene Perla og Rosa rautet vennlig mot dem. Mens mamma melket Perla, lente Stina seg mot kuas varme kropp og kjente hvordan den rørte på seg for hvert åndedrag. Hun hørte lyden av melken som sprutet ned i spannet. Noen ganger fikk Stina også melke, men hendene og fingrene hennes var ikke like sterke og smidige som mammas.
«Hva tenker du på, Stina-min?» spurte mamma.
«Jeg tenker på kulden», svarte Stina.
«Den er tøff i år», sa mamma og så opp på Stina med et smil. «Men snart er det jul! Da skal vi spise alt det gode vi har spart opp, og tenne mange lys.»
Stina kjente varmen bre seg i kroppen bare ved tanken.
Den dagen dro mamma og pappa av sted til grevens herregård. Han ville treffe skogvokteren sin med jevne mellomrom. På veien skulle de innom markedet, der mamma skulle selge vottene hun og Stina hadde brukt høsten på å strikke. Foreldrene likte ikke å la barna være alene hjemme, men de visste ikke annen råd. Store-Marte forsikret dem om at hun skulle ta godt vare på de små.
Om kvelden satte Stina seg inntil Store-Marte ved komfyren. Olaf snufset og sov i vuggen sin. Anders spikket seg en kopp. Lille-Marte lente seg mot geita Hoppetussa og sang en sang om julelys og julegriser. Stina satt med strikketøyet i fanget, men hun klarte ikke å strikke. Hun var så rastløs.
«Farmor», sa hun. «Er det sant at du var den sterkeste i landsbyen da du var ung?» «Klart det er sant», svarte farmor, som så mange ganger før. «Det var derfor folk kalte meg Store-Marte. Mange menn var redde for meg, men ikke farfaren din, som var skogvokter på den tiden. Han skjønte at han skulle lete lenge etter en bedre skogvokterkone enn meg. Ikke trengte han å bekymre seg for meg når han gikk rundene sine heller. Verken gråbein eller gamlefar våget seg nær huset da de skjønte at Store-Marte hadde flyttet inn.»
Stina visste at gråbein og gamlefar var ulven og bjørnen. Det var farlig å bruke de virkelige navnene deres. Store-Marte humret og strakte seg etter pipa hun aldri røykte, men likte å tygge på. «Fortell om den gangen du løftet treet som hadde falt over brønnen», tryglet Stina.
«Fortell om den gangen du kjempet mot purka som prøvde å rømme», ba Anders.
«Fortell om den gangen du og farfar så et troll på St. Hansaften, sa Lille-Marte, som alltid ville høre de skumleste historiene.
«Alt det der har dere allerede hørt om», sa Store-Marte. «Men jeg skal fortelle dere noe dere ikke vet. Har dere noen gang lagt merke til hvordan kulden kryper rundt hjørnene, som om den var en skapning? Et levende vesen som smyger seg gjennom mørket.»
«Huff», hvisket Anders, og Stina holdt pusten.
Det var akkurat det hun hadde skimtet den morgenen! Farmor myste mot henne.
«Du vet hva jeg snakker om, Stina-min», sa hun. «Du har sett den isblå røyken, har du ikke?»
Stina nikket. Hun så på Anders, som satt helt stille. Lille-Marte lyttet oppmerksomt med røde roser i kinnene. Hoppetussa kikket mot dem med halvåpne, gule øyne.
«Østenfor sol og vestenfor måne ligger en ravnsvart borg», sa StoreMarte. «Der bor en trollmann. For å lære seg de ondeste av alle svartekunster, ofret han sitt eget hjerte. Siden har han ikke kunnet få varme i
kroppen, han fryser alltid. Om vinteren er det aller verst. Da sender han ut sin onde magi for å stjele varme hvor enn han kan finne den. Det er den isblå røyken.»
Det farmor sa, var så skremmende at Stina kjente tårer presse seg frem. Til og med Lille-Marte så redd ut.
«Men så lenge vi holder liv i ilden, er vi trygge», fortsatte Store-Marte og la en vedkubbe til i ovnen. «Trollmannen lengter etter varme, men han avskyr lyset. Sånn er det med de hjerteløse.»
Den natten krøp søsknene sammen som små hundevalper. Stina prøvde å tenke på julelys og god mat. Men alt hun så for seg var den hjerteløse trollmannen i den ravnsvarte borgen sin, den isblå røyken og den onde magien hans. Var den utenfor husveggen nå?
Plutselig hørte hun en syngende, surrende lyd. Det hørtes ut som om den kom fra et sted høyt over hustaket og tretoppene. Nærmere og nærmere kom den, som om noe styrtet fra himmelen og ned mot jorden!
«Hørte dere det?» hvisket Stina til Anders og Lille-Marte, og de nikket stille.
I neste øyeblikk lød en høy, fresende lyd utenfra. Lysningen med skogvokterhuset lå badet i et sterkt og blendende lys.
