ET GUDS BARN
Min reise ut av en lukket sekt
Håvard Lillethun
Et Guds barn
© Spartacus / Forente Forlag AS, 2024
Omslagsdesign: Punktum forlagstjenester
Sats: Punktum forlagstjenester
Satt med Garamond Premier Pro
Papir: Munken Print Cream 100 g
Trykk: Scandbook
Printed in EU
ISBN 978-82-430-1523-4
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.
Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.
SPARTACUS / FORENTE FORLAG AS
Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO
www.spartacus.no
Denne boken bygger på mine minner. Dialogene er gjenskapt slik jeg husker dem, og noen navn er endret av hensyn til dem jeg har skrevet om.
Håvard Lillethun
Den skjebnesvangre dagen
Oslo, august 1971 – januar 1972
Jeg var 17 år og sto på parkeringsplassen foran det moderne, grå skolebygget og fiklet nervøst med håndtaket på kofferten min. Det vrimlet av nyankomne elever. Én så ut som en hippie, med pjuskete skjegg og tykt og ustelt skulderlangt hår som ble holdt på plass av et flerfarget flettet hårbånd. En rødhåret gutt uttrykte sin støtte til Maos utopiske kommunistsamfunn med en skinnende rød nål på busserullen. De fleste så ut som gode snille ungdommer, ivrige etter å bli kjent med hverandre og spent på hva det kommende året
7
ville bringe. Dette var Rønningen folkehøgskole på Kjelsås i Oslo.
Jeg fikk tildelt hjørnerommet i andre etasje. Det var enkelt møblert med et bredt skrivebord med to stoler og to lamper, en seng til meg og en seng til romkameraten min. Fra vinduet kunne jeg se nybygget der jentene bodde. Midt på skoleplassen var en høy flaggstang, og bak flaggstangen bodde rektor.
Det neste året skulle faren min arbeide i Genève. Mor og mine yngste søsken, Arne og Solfrid, skulle følge med ham. Jeg ville egentlig bli boende hjemme i Bergen og fullføre mitt siste år på gymnaset, men mor og far tvilte på at jeg kunne klare meg på egen hånd, og bestemte seg for å sende meg på folkehøyskole. De hadde nok rett. Selv om jeg hadde hatt et spennende og omflakkende liv, var jeg ikke forberedt på å ta ansvar for meg selv i en tilværelse utenfor barndomshjemmet.
Jeg ble født i Addis Abeba. Far arbeidet som lærer på Menelik Secondary School. Da jeg var tre år gammel, var fars tid i Etiopia over, og han søkte seg inn på The Enrico Fermi Institute for Nuclear Studies ved University of Chicago. Etter fire år i Chicago var vi nok en gang på flyttefot. Far hadde da fått seg en jobb ved CERN, det europeiske senteret for kjernefysisk
8
forskning utenfor Genève. Der skulle han jobbe med sin lidenskap, elementærpartikkelfysikk.
I Genève begynte jeg på skolen. Lærerinnen min, mademoiselle Rial, var ikke imponert over min oppførsel. Hver uke noterte hun i den ukentlige rapporten: Håvard er for snakkesalig. Håvard vender ryggen til meg i klassen. Håvard kaster skoene sine i klassen.
Før sommerferien samlet alle foreldrene og elevene seg i auditoriet for å feire elevenes prestasjoner. Da det var min klasses tur til å gå opp på scenen, viste Mlle. Rial hver elev hvor de skulle stå. Vi ble ikke plassert i alfabetisk rekkefølge, men rangert etter karakterer. Jeg var en av de siste som ble kalt opp, og hele salen kunne se at jeg hadde de laveste karakterene i klassen. Jeg kjempet mot tårene. Jeg hadde aldri følt meg så ydmyket i hele mitt liv.
Hvert år prøvde jeg å få bedre karakterer, men det hjalp ikke. Jeg var alltid en av de siste i rekken. Jeg skjønte at jeg ganske enkelt ikke var god nok, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det.
Etter fire år i Sveits flyttet vi igjen, denne gangen til Nesttun, sør for Bergen. Til å begynne med ville alle klassekameratene mine på den nye skolen være venner med den nye eleven som hadde bodd i så mange land og snakket både engelsk og fransk. Men det tok ikke lang tid før de fant ut at jeg egentlig var en usikker tolvåring
9
som gikk på søndagsskolen. Popularitet og beundring ble til avsky og mobbing.
En dag havnet jeg i en slåsskamp med en av de andre guttene, Håkon. Alle sto i ring rundt oss og heiet vilt. Håkon! Håkon! Jeg husker ikke hvorfor vi slåss. Det eneste jeg husker er at de heiet på ham og ikke på meg. Da knyttneven hans traff haken min, var det ikke slaget som gjorde mest vondt. Det var ydmykelsen og ensomheten, det at jeg ikke hadde en eneste venn som sto opp for meg.
Nå skulle alt bli annerledes. Året på Rønningen var min sjanse til å bli akseptert og få venner. De strenge reglene skulle ikke hindre meg i å ha det gøy. Jeg røykte på rommet, drakk når jeg hadde lyst og spilte musikk på min store Akai båndspiller så høyt som mulig.
Jeg ble fort venner med de få ikke-kristne elevene. Jeg ville ikke ha noe med Gud eller kristendom å gjøre. Jeg hadde smertefulle minner om hvordan det var å være den eneste eleven i sjuende klasse som gikk på søndagsskolen. Jeg satte ikke pris på at noen av medelevene følte at det var deres plikt å overtale meg til å tro på Gud.
Men etter hvert kunne jeg ikke la være å lure: Hva var det som fikk disse menneskene til å lese Bibelen og tilbringe fritiden i kapellet i kjelleren? Var de alltid så lykkelige som de virket? Jeg ville ikke innrømme det,
10
men jeg var nesten litt misunnelig. De kristne hadde noe jeg ikke hadde, og jeg visste ikke engang hva det var.
Ulike kristne grupper ble fra tid til annen invitert til å holde foredrag på skolen, og en ettermiddag i januar fikk vi besøk av enda en av dem.
«De kom til Oslo for en uke siden», fikk jeg vite. «De elsker Herren, og de arbeider blant hippier og narkomane.»
Jeg brydde meg ikke. Ingen av de tidligere gruppene hadde interessert meg, og jeg var sikker på at dette ikke kom til å bli annerledes. Hele skolen var samlet i auditoriet. Jeg satte meg lengst bak.
Plutselig hørte vi et leven utenfor.
It’s a revolution, a revolution, yeah, a revolution for Jesus …
Et titalls mennesker sang idet de gikk opp på scenen. Da sangen var over, løftet de hendene i været og ropte:
«Pris Herren! Halleluja! Takk, Jesus! Takk, Gud!»
Jeg hadde aldri sett noe lignende. Kvinnene hadde langt hår og fotside kjoler. En mann så ut som han var over to meter høy, og det tykke, krøllete håret gjorde at han virket enda høyere. En av de tre gitaristene så latinamerikansk ut, med kraftig kinnskjegg og tykt,
11
bølgete, halvlangt svart hår kjemmet bakover. Men det mest påfallende var ansiktene deres, lyset i øynene, smilene. Alle strålte!
Rektor gikk opp på podiet og ønsket dem velkommen, før han rakte mikrofonen til en av gjestene, i lang, blomstrete kjole.
«Hei alle sammen», sa hun. «Gud velsigne dere. Jeg heter Faithy.» Gitaren hang over skulderen hennes. Blikket hennes var intenst, og hun snakket med en gripende overbevisning. «Mine venner og jeg er fra en gruppe som heter Children of God – Guds barn. Vi er veldig glade for å ha blitt invitert hit i dag og for å kunne fortelle hvor spennende det er å tjene Jesus.»
Hun snudde seg til de andre på scenen. «Er ikke det sant?»
«Amen!»
«Revolusjon!» ropte Faithy, løftet den ene armen og gjorde et tegn med de tre midterste fingrene.
«For Jesus!» ropte resten av dem tilbake, med samme trefingers hilsen.
Hva slags kristendom er dette? tenkte jeg. Hva er det som gjør disse menneskene så lykkelige? Hva er det som får ansiktene deres til å lyse?
Jeg hadde gjort det til en vane å gjøre narr av og kritisere troende, ikke minst de andre gruppene som hadde besøkt skolen. Nå var jeg ikke kritisk. Jeg var fascinert.
12
Faithy fortalte at de skulle vise oss en dokumentarfilm, The Ultimate Trip, som den amerikanske TVstasjonen NBC hadde spilt inn i gruppens store senter i Texas noen måneder tidligere.
Lyset ble slukket, og filmen begynte. Vi så hundrevis av unge mennesker som bodde i kollektiv og gjorde alt i fellesskap. De smilte og sang hele tiden, og de hadde den samme gløden i øynene som dem som nettopp hadde stått på scenen. De fortalte hvordan livene deres hadde forandret seg etter at de møtte Guds barn.
«Jeg kom til et punkt i livet mitt da alt jeg tenkte på, var én pille til, én natt til med en gutt», sa en jente på kanskje sytten år. «Jeg var sikker på at jeg ville finne svaret, finne kjærligheten. Men uansett hvor mange piller jeg tok og hvor mange gutter jeg lå med, fant jeg det ikke. Nå, ved Guds nåde, skal jeg tjene ham av hele mitt hjerte, resten av mitt liv. Wow. Det er så heftig.»
En gutt på omtrent samme alder fortalte sin fantastiske historie. «Jeg har vært innlagt på sykehus på grunn av heroinmisbruk. De ga meg forskjellige medisiner, men da jeg ble utskrevet, var ingenting forandret. Jeg hadde det samme suget etter heroin. Og jeg har sittet i fengsel, for forskjellige forhold, væpnet ran og sånt. Jeg gikk på et spesielt program for å få folk som meg på rett vei, uten at det hjalp, så jeg ble sendt hjem igjen.
13
Jeg begynte med heroin igjen. Forandringen kom først da jeg inviterte Jesus inn i hjertet mitt.»
Den ene personen etter den andre fortalte lignende historier. De snakket med en overbevisning og glede jeg aldri hadde sett før.
Da filmen var ferdig, gikk gitaristen med kinnskjegget opp på scenen.
«Hei, Gud velsigne dere. Jeg heter Abraham. Når vi snakker om Jesus, snakker vi ikke om han som ofte vises på bilder, med hvit hud, lyseblå øyne og bleket hår. Jesus var en skitten hippie fra slummen i Galilea, akkurat som oss, og han følte seg ikke hjemme i denne verden. Og når vi snakker om Bibelen, er det ikke bare en bok med noen fine historier. Det Jesus snakker om i Bibelen, er en revolusjon, en åndelig revolusjon. Bibelen er en håndbok for å forandre samfunnet.» Han snudde seg mot de andre medlemmene.
«Revolusjon!»
«For Jesus!»
«Det var derfor vi ble med i Guds barn», fortsatte Abraham, «for å forandre verden. Boonie, kanskje du kan fortelle oss historien din.»
Boonie var en svensk jente med rundt fjes og blondt hår. Hun fortalte at hun hadde begynt med narkotika for å fylle et tomrom. Det var bare når hun var høy at hun følte håp. En måned tidligere, på nyttårsaften,
14
hadde hun og noen venner hengt på Gamla Bro, stamstedet deres i Stockholm sentrum. Hun hadde vært dopet og frossen. Plutselig var det noen som sang og sa at de elsket henne, at Jesus elsket henne. Hun hadde bedt sammen med dem om at Jesus skulle komme inn i hjertet hennes.
«De inviterte meg hjem.» Boonie smilte. «Og der ble jeg boende. Jeg har ikke rørt narkotika siden, og nå har jeg viet livet mitt til Jesus.»
Abraham ba oss danne en stor sirkel utenfor auditoriet og begynte å spille gitar.
«Dette er en veldig enkel sang», sa han. «Jeg håper dere vil synge med meg.»
You gotta be a baby. You gotta be a baby. You gotta be a baby to go to heaven …
Alle – elevene, lærerne, medlemmene i Guds barn, og til og med rektor – holdt hverandre i hendene og sang og klappet og danset. Stemningen var elektrisk. I det øyeblikket var det noe som forandret seg inni meg.
Jeg hadde nettopp møtt Guds barn, og visste allerede at livet mitt aldri ville bli det samme.
Det var dette jeg hadde lett etter.
Jeg hørte hjemme blant disse glade menneskene.