Frøken furuvintergrønn | På Malmøya Du er vel blyg, men barsk er tørkesterk som feite bergknappsøster Sitter venter | Sitter venter På ditt lille regn i furuskog Du søte lille, frøken furuvintergrønn Jeg finner deg – I Østerdalens skog – slik her og der blir glad Vet du kan vise vei til andre skogens skatter Orkideer, sjeldne sopper | Lys og tyttebær Men at – Jeg skulle finne deg Du søte, lille furuvintergrønn Nær Oslo sentrum krypende og glad Nær østre topp av M a l m ø y a: Nå nei! …åååå… frøken furuvintergrønn Min runde lille yndige du fikk meg til å hyle, sikle denne drømmevakre junidag Jeg elsker deg – og furutrær du lille blyge deler livet med Og nikker – lyse-, lysegrønne små De runde klokkeblomster få På rød og stiv og spretten stilk | Og runde lykkeblad Så deilig mørkegrønne – tykke, sterke nesten lær er dine blanke kraftsprutblad For tenk! Der satt du ventet Dag og meg Den junikveld i M a l m ø y-skog lengst øst… og sittet slik i hundre og femti år For ingen har vel sett deg siden plantegale – N i e l s G r e e n M o e, i attenfemtisyv sa blidt: Hei! Hei! Der er du, vakre fru C h l o r a n t h a | Frøken P y r o l a så pen Så fint du vokser her jeg samler
22
litt av deg Men bare noen yndige små skudd, sa G r e e n Og overlot fru P y r o l a til furuskog igjen Og hus de kom Og vei og kai og bro Og flere hus men på den furubrink mot øst Der skjedde ingenting ... ja nesten ingenting for vakre fru C h l o r a n t h a Bodde der, med sine barn Fra år til år hun vokste knapt. Men frødde litt. Hun holdt seg mest i ro Men denne vakre junidag Hun tenkte: Nok er nok! Nå vil jeg vise meg! Nå vil jeg lokke deg! Nå vil jeg kjole meg! For deg og Dag – jeg strekker stilk og blomster opp Se på min lille lyse, kremgule og fine kjole mine ranke, røde negler (pst… stilk hun mener) Og de runde grønne, blanke blad som er min sanne kropp Og dermed var det gjort! De hundre og femti år med fred var brutt Hun måtte la seg kikkes på, og løftes på Beundres, fotograferes – ovenfra og undenfra og til og med – bli frarøvet et lite barn – men bare ett Hun hadde mange fler igjen Og Dag og jeg – Nå gikk vi hjem Og overlot fru vakre P y r o l a til skogen sin igjen Og hundre og femti nye år I salig M a l m ø y-fred Med seg og sine søte, blyge furuskogens barn Anders Often, 19.06.2013
Firbladet 2013-2