Firbladet 2013-2 by NBF ØLA

INNHOLD Firbladet 2013-2 ISSN 0804-2403 Utgitt av: Norsk Botanisk Forening, Østlandsavdelingen www.nbf-ostland.no Redaktør: Dag Hovind I redaksjonen: Per Madsen I redaksjonsrådet: Anders Often Jan Wesenberg Stoff til Firbladet sendes til: Neste nummer av Firbladet skal etter planen komme i begynnelsen av mai. Stoff til dette nummeret må være levert innen 31. mars. Alle fotografier er tatt av artikkelforfatteren der ikke noe annet er angitt. Forsidebilde: Fra en forekomst av furuvintergrønn på Malmøya som kanskje ikke er sett siden 1850-tallet (foto: Dag Hovind)

4 6 9 10 12 15 18

I kalenderen: vinterens møteprogram

22 23 24

A. Often: Dikt om furuvintergrønn på Malmøya

Korte notiser om smått og stort siden sist En rettelse og dikt om svartsurbær G. Klevjer: Flanerier i bregneskogen Hotspot: Kjerringhøgda i Enebakk A. Often: Om spredning av skjermleddved S. de Zilwa: Reise til tropeøya Sri Lanka

Firbladets botaniske nøtt Fotosyntese – fargeforvirring

Firbladet 2013-2

Redaksjonelt

hjørne Engasjement kan gjøre en forskjell. I Lørenskog bærer innsatsen til ØLA-medlemmene Line Hørlyk og Per Madsen for å bevare kjempesoleia frukter. Flere års arbeid med å kartlegge bestanden i Langvannet viser at arten er i spredning, og i sommer ble kjempesoleia valgt til kommuneblomst i Lørenskog. På Mikkelrud i Aurskog-Høland bidrar foreningen med arbeidskraft to dager i året, først med rydding av einstape på våren og senere med ljåslått på ettersommeren. De som har fulgt utviklingen på nært hold, kan fortelle at de aldri tidligere har sett engene blomstre slik som i år. De siste årene har foreningen hatt en tur til Mikkelrud i juli uten annet fore enn å nyte dette synet. Det bidrar ganske sikkert til innsatsviljen, det å se at det nytter. Været (eller værmeldingen) må kanskje ta skylden for et litt skralere frammøte på årets slåttedag. Men slått ble det. Når det gjelder bergknappbekjempelsen på Nakholmen, har frammøtet vært dårlig de siste to årene etter en god oppslutning det første året (2011). Det er ikke godt å si om lukingen framstår som sisyfosarbeid og derfor ikke blir prioritert i kalenderen, men det ble i hvert fall satt opp en ekstra dag (20. oktober) med en ekskursjon som avslutning. Forhåpentligvis dukker det opp flere, slik at bergknappene får mer motstand da. Heldigvis er ikke alt en kamp mot invaderende arter, gjengroing av slåtteenger og utbyggingsprosjekter – noe består tross alt. Det viste seg da furuvintergrønn ble gjenfunnet på Malmøya etter 150 år i det skjulte. Firbladet dukker opp igjen til våren. Red.

Firbladet 2013-2

I kalenderen 16

November

Når dette skrives, er den mest hektiske delen av feltsesongen slutt for de fleste. Da kan det kanskje passe å ta en titt på vinterens møteprogram, som Torborg Galteland og Anders Often har satt sammen. I tillegg til medlemmenes egne opplevelser kan vi se fram til flere spennende foredrag på vår faste møteplass. dh Onsdag 13: Sommerens planteopplevelser Ta med egne plantebilder på minnepinne. Kafe Asylet, Grønland 28, kl 19.00. Vi er på rommet «Herberget» innerst i gården.

Desember

Stripetorskemunn (foto: Per Madsen

Onsdag 4: Julemøte med foredrag: Planteopplevelser fra Svalbard ved Kristin Vigander Julemøte med foredrag på Kafe Asylet, Grønland 28, festlokalene i 2. etg. kl 19.00.

Svalbardvalmue (foto: Kristin Vigander)

Firbladet 2012-1 2013-2

Januar Februar

Onsdag 22: Kalkskog i Norge ved Tor Erik Brandrud Kafe Asylet, Grønland 28, kl 19.00. Vi er på rommet «Herberget» innerst i gården. Foredraget vil ha fokus på «siste nytt» om naturtypen kalkskog, samt sjeldne og spesialiserte kalkskogsarter av karplanter.

Kalkfuruskog i Røsskleiva naturreservat (foto: Tor Erik Brandrud)

Onsdag 12: Bittergrønn i Norge ved Odd Stabbetorp Kafe Asylet, Grønland 28, kl 19.00. Vi er på rommet «Herberget» innerst i gården.

April

Mars

Bittergrønn (foto: Dag Hovind)

Onsdag 19: Årsmøte med etterfølgende foredrag: 10 års florakartlegging i Østfold Høydepunkter og erfaringer ved representant fra Østfold Botaniske Forening. Kafe Asylet, Grønland 28, kl 19.00. Vi er på rommet «Herberget» innerst i gården.

Som tidligere håper vi å få til en tidlig mosetur og knopp- og kvisttur i april. Disse vil bli annonsert på ØLAs nettsider.

Firbladet 2012-1 2013-2

Kilde: Artsdatabanken 2013

På kryss og tvers ... Foto: Per Madsen

s i s t

S DEN Årets feltsesong startet med mosetur til Hovedøya 21. april. For de seks frammøtte, inkludert vår guide i mosenes verden – Arne Pedersen, ble det samtidig en liten forsmak på en uvanlig sein vår. Det var derfor få fargesprakende distraksjoner fra blomsterplanter å se, slik at vi fikk en svært vellykket mosetur.

Skåltrinnmose Myurella julacea

Foto: Per Madsen

klokkebustehette, buttbustehette og hjelmblæremose. De beste funnene gjorde vi likevel i en kalkholdig skjæring hvor vi blant annet fant rødlistearten småklokkemose Encalypta vulgaris (VU). Der vokste også storklokkemose, engtustmose, putevrimose, granmose, skåltrinnmose, knutetvebladmose, sigdstjernemose, storbust og rødblomstermose. Listen over moser vi var innom, ble etter hvert lang. Ikke minst var det gledelig at vi kunne komplettere artslisten for øya med følgende nye arter: knutetvebladmose Scapania Småklokkemose Encalypta vulgaris aspera, kalklommemose Fissidens taxifolius og stripevriemose Tortella Hovedøya har en middels moseflora densa. Kalklommemose ble funnet med ca. 150 arter fordelt på rundt 130 på NØ-siden av Hovedøya på fuktig bladmoser og 20 levermoser. Blant moldjord i temporært sig sammen annet mangler rennende vann, noe som utelukker mange levermoser. Da F. C. Kiær (1835-1893) undersøkte mosefloraen på øya på slutten av 1800-tallet, fantes få trær, og han fant derfor nesten ingen epifytter. I dag finnes rikbarkstrær med tilhørende moseflora, noe vi også fikk demonstrert gjennom arter som ospelundSigdstjernemose mose, ospemose, duskbustehette, Campyliadelphus chrysophyllus Firbladet 2013-2

Foto: Per Madsen

Knopp- og kvistturen 28. april levde i år opp til navnet – selv heggen var bare i startgropa. Sliredammen på Løkenes (Konglungen) i Asker var et glimrende valg. Turlederne Jan Wesenberg og Øystein Ruden var i løpet av kort tid innom de fleste av de ville løvtrærne våre, pluss noen til. Vi (14 deltakere) hørte om enkelte arters (f.eks. osp og rogn) viselige innretning med langskudd og kortskudd for å fange mest mulig lys med minst mulig ressursbruk. På en litt kjølig dag var det flere som tok lærdom av dette og valgte en kortere variant. dh Tirsdagturen med Anders Often gikk til Kampen park den 4. juni. 8 deltakere: Vi tok T-banen til Tøyen og møtte Tore Berg på Hagestuen kafe. Vi så først på en småplante av giftkjeks som Tore hadde funnet rett ved Tøyensenteret. Så gikk vi rett opp i vestskrenten av parken. Her var det nylig bygd en lang og bratt trapp. Vi botaniserte i skrenten på begge sider Firbladet 2013-2

Foto: Dag Hovind

med gull-lundmose og kystlommemose, mens stripevriemose dannet tette puter på kalkberghyller like ved. Vi lette etter den ytterst sjeldne levermosen duftsepter Mannia fragrans, som skulle vokse i nærheten, men uten hell. Temaet for turen var «lett gjenkjennelige moser», men det kreves sikkert mer enn én tur i året for at alt skal sitte til neste gang. dh

Anders Often (t.v.) og Birger Moe med Norges største rødeik?

av denne før vi kom opp i parken. Den er topografisk sett variert med et vannbasseng på høyeste punkt og sletter med spredte trær i ulike retninger. Samt småskog mot vest. En barnehage mot nord. Det er en strålende bypark! Det er en svært stor og flott rødeik Quercus rubra litt sørvest for toppen. Omkrets i brysthøyde er ca 350 cm – Norges største? Anders Often Kjempesoleien har blitt en gjenganger i Firbladet, men den 26. juni ble den oﬃsielt kommuneblomst i Lørenskog. Onsdag 14. august ble det arrangert en tur ved Langvannet som var ment som en visningstur av Lørenskogs nye kommuneblomst. 7

Foto: Per Madsen

Lignoser, dvs trær og busker, var et gjennomgangstema på tirsdagsturen til Ekebergskråningen 3. september. Foto: Dag Hovind

Vi var tilsammen 15 turdeltagere på turen, inklusive turleder Per Madsen, på en ettermiddag med nydelig vær. Turen startet i Gundersenvika ved badeplassen, og her tok vi en titt på noen trær som gråor, svartor, istervier og osp. Vandret deretter bortover mot Lørenskog stasjon, med første stopp på en odde hvor vi fikk tatt kjempesoleie i nærmere øyesyn. Langs Marcus Thranes vei så vi på veikantfloraen og fikk med oss tungras, tunbalderbrå, både småborre og ullborre, firkantperikum m.fl. Planlagt stopp på turen var i området hvor elven kommer ned til Langvannet under Lørenskogveien og Skårerveien, og der fikk vi se kjempepiggknopp i flott blomstring, vasspepper, andemat, vassgro, springfrø, samt noen flere bestander av kjempesoleie. Da kvelden var fin og turdeltagerne gjerne ville se mer, fortsatte vi turen tilbake til stien rundt Langvannet. Der hadde vi en stopp ved første bro over Ellingsrudelva og pratet litt om det flotte arbeidet kommunen hadde gjort med å fjerne store bestander av kjempespringfrø langs elven på begge sider av broen. Vi så

på noen arter i og langs elven, som andemat, engminneblom, åkermynte, m.fl. Vi avsluttet kveldens vandring på broen hvor Ellingsrudelva renner ut i Langvannet. Stort ønske om å gjenta turen til neste år. Turleder takker deltagere for hyggelig tur. pm

Floravokterkoordinator Honorata Kaja Gajda og julepyntet epletre

På denne tiden av året var det ikke mye annet å feste seg ved, men storfrytle, knegras og ballastsiv ble observert. Over 100 lignoser skal være registrert i reservatet ifølge turleder Anders Often, hvorav mer enn 70 forvillede, noe som gir et nesten mediterrant mangfold. 11 deltakere fikk en anelse om noe av mangfoldet av asaler, mispler og rosebusker. dh Firbladet 2013-2

En rettelse Firbladet har mottatt en korrigering fra biolog og naturfotograf Bjørn Rørslett angående illustrasjonen av mykt havfruegras i forrige nummer:

fortsatt i innsjøen, men det er vanskelig å ﬁnne plantene fordi de står temmelig dypt og forekomstene er spredte.

Firbladet 2013-1 har et oppslag om mykt havfrugras. Notisen har et bakgrunnsbilde, men bildet er definitivt ikke Najas flexilis. Det er en Potamogeton, sannsynligvis P. pusillus (P. panormitanus) evt. P. rutilus.

Redaktøren lånte bildet fra en amerikansk nettside og kan bare beklage at det ikke ble sjekket godt nok. Rørslett har sendt oss et mye bedre bilde av den riktige arten fra Nesheimsvatnet ved Farsund tatt i juli 2006. Han kan opplyse at mykt havfruegras har en meget isolert forekomst i Steinsfjorden, et funn han gjorde i 1979. Arten vokser

Kjefte på svartsurbær Anders Often

Svartsurbær heter du Og bær og svart og litt-sur – det er du! Jeg tar – Ett av dine ertestore, mattsvarte innvendig vinrøde halvskjermbær Blir burgunder på ﬁngre Putter i munn | Knuser lett mellom tunge og gane Blir okseblod, vinrødt. Mitt spytt

Firbladet 2013-2

Mykt havfruegras (foto: Bjørn Rørslett-NN/Nærfoto)

Kjenner en syrlig – Svakt snerpende smak Dette er altså svartsurbær! De skryter av deg! Høstfarge får du | Og antioksydanter: Brifer du med Liker deg... kanskje – svartsurbær! Men da får du oppføre deg. Heretter! Ikke spre deg ut i myr og skog Hold deg til rabatter! Amerikatosk! Hæ... Forstått?

Bregner til besvær Gunnar Klevjer

Som liten gutt hadde jeg et enkelt og fryktsomt forhold til bregner. Det enkle lå i at de store bregnene gikk under navnet ormegras i min oppvekstdel av landet, Vestfold, og så var det en helt ubegrunnet frykt blant oss unge for å finne orm blant de grønne bregnene. Nå heter riktignok en av våre vanligste bregner ormetelg Dryopteris ﬁlixmas, og det var kanskje slik ryktet oppsto. I folkemedisinen har bregna sannsynligvis vært brukt mot orm, men da i form av innvoldsorm. Men en bregne kjente jeg med riktig navn, og det var sisselrota Polypodium vulgare. Tygd sammen med tyggegummi visste jeg at tyggegummien fikk fornyet smak av lakris og – med engsyre – også ny farge. I skog og mark synes jeg at bregner er spennende og interessante ut i fra flere synsvinkler. Bregnene vi finner, er etterkommere etter noen av de første landplantene og slik sett noen eldgamle skapninger. Carl von Linné hadde de blomsterløse plantene, bregner og moser, som egen gruppe i sin Systema Naturæ fra 1735 (han kalte dem Cryptogamia, en betegnelse som nå er forlatt). De er altså svært gamle evolusjonært sett, primitive og hadde sin storhetstid under tidligere geologiske tidsaldre som karbon, perm, trias og jura. Under tidsalderen jura fantes det skoger av høye bregner og sneller 10

hvor de store og små krypdyrene nettopp kunne spise bregner og sneller eller hverandre. Dette var lenge før blomsterplantene Angiospermae så dagens lys. Primitive, ja visst. De formerte seg med sporer, det var en av de evolusjonære løsningene på formering blant plantene den gang. Det gjør de fortsatt, og det er primitivt sett i forhold til blomsterplantenes revolusjonerende nye doble formeringsmåte, med produksjon av både frø og frøhvite (endosperm, eller matpakke for den lille kimen, om du vil). Det er da også en langt nyere «konstruksjon», bare ca 100 millioner år gammel. Men blomsterplantene satte virkelig fart i biodiversiteten –

Ormetelg med bladstengel og karstrenger innfelt (foto: Kristin Vigander)

Firbladet 2013-2

over 250 000 forskjellige arter blomsterplanter finner vi i dag. Og de finnes nær sagt overalt, både i varme og kalde strøk av jorda. Bregner er og har det vært langt færre av, og de stiller spesielle krav til voksested. Sporer og frø er vesensforskjellige. De tre vanligste store bregnene i Oslo-området er skogburkne Athyrium ﬁlix-femina og ormetelg ved siden av einstape Pteridium aquilinum, men den siste skiller seg ut fra de andre. At den skilles i to underarter, vanlig einstape og kysteinstape, får vi overlate til ekspertene.

Skogburkne med bladstengel og karstrenger innfelt (foto: Kristin Vigander)

Ofte får jeg høre at skogburkne og ormetelg er vanskelig å skille fra hverandre. Dette har nok sammenheng med at folk stort sett bare har hørt om ormetelg og blir overrasket over å se og høre om de andre store bregnene som skogburkne, broddtelg, sauetelg og geittelg, som også er vanlige i vårt område. Firbladet 2013-2

Men altså, hvordan lett skille ormetelg og skogburkne? Begge bregnene har nesten like artsepiteter ﬁlix-mas (ormetelg) og ﬁlix-femina (skogburkne) og slik ble de oppfattet tidligere, som en henholdvis maskulin og feminin utgave av samme art (Jan Wesenberg, personlig meddelelse). Her drister jeg meg til å si at det er et mer feminint utseeende på skogburkna sammenlignet med ormetelgen. Bladplata virker tynnere, mer lysegrønn og småfinnene ganske ulikt tilspissa. Ormetelgen har mer regelmessige, kvasstanna småfinner og virker tykkere og grønnere. Men om dette var omtrentlige og svake morfologiske karakterer, så er familietilhørigheten til de to bregnene langt mer avslørende. Skogburkna tilhører storburknefamilien Woodsiaceae med to «store og flate» karstrenger i bladskaftet. Ormetelgen tilhører stortelgfamilien Dryopteridaceae med 5-7 «små og tynne» karstrenger. Bryter du over bladstengelen og leter etter karstrenger, vil du neppe være i tvil. Flere andre karakterer skiller de to, for eksempel sporehopene på undersida av bladplatene. De er svært ulike. Skogburkna har åpne, kommaforma sporehoper (,), ormetelgen har lukka, runde sporehoper med strek (ø). En liten morsomhet er at hvis du på skogburkna river løs den nedre delen av bladstilken der den er festet til jordstengelen, får du med deg en kloforma del som ser ut som en negl som er lakkert eller farget. Feminint altså!

Hotspot: Kjerringhøgda, Enebakk Dag Hovind dhovind(a)broadpark.no Skrentene og rasmarka på østsida av Kjerringhøgda, ikke langt fra Bysetermåsan, kan by på flere arter som ikke er vanlige i Østmarka. De mest interessante partiene ligger omtrent parallelt med de nordligste 4–500 meterne av sideveien fra Rausjøveien inn til Mosjøen. De vanligste utformingene av granskog er representert i smal brem langs foten av åsen: storbregneskog og høgstaudeskog sammen med gråorskog i dalbunnen, lågurtskog og småbregneskog på tørrere mark og blåbærgranskog litt lengre opp i lia. Jeg så litt nærmere på området sensommeren 2012 fordi det var registrert myskemaure Galium triflorum her (Finn Wischmann 1967, Rolf Y. Berg 1974). Kanskje var 2012 et spesielt gunstig år for en art som myskemaure fordi mosedekket i steinurene knapt hadde tørre perioder? Jeg fant i hvert fall rikelig med frodig myskemaure over en strekning på ca 100 m ved Kjerringhøgda og dessuten flere andre lokaliteter med myskemaure i Østmarka. I år var vegetasjonen i rasmarkene ikke like frodig som i fjor (bilde 4). Jeg visste også at det var registrert turt Cicerbita alpina her tidligere, og denne arten var nesten et fast innslag over hele strekningen. I en skrent vokste det litt skogsvingel Festuca altissima (bilde 5), men frodigheten i dalbunnen og deler av skråningen gjorde terrenget veldig uoversiktlig. Jeg bestemte meg derfor for en tidligere tur i år. 19. mai var kanskje noen dager for tidlig. Skogbunnen var flere steder dekket av moskusurt Adoxa moschata (bilde 1) innimellom hvitveis, gjøkesyre, maigull og andre, men den hadde bare så vidt begynt å blomstre. Forekomsten strekker seg over mer enn 100 meter. Senere viste det seg at skogsvingel også var spredd over et større område. Lokaliteten avgrenses i nord av et vannskille som er markert med et par store steinblokker. Videre nordover er dalbunnen grøftet og ensaldret granskog overtar, men på en flekk her finnes en liten bestand av tyrihjelm Aconitum lycoctonum (bilde 2) som vokser sammen med tannrot Cardamine bulbifera (bilde 3) og strutseving. I Enebakk er tyrihjelm tidligere bare registrert i kultur- u

2 Tyrihjelm

1 Moskusurt blant gjĂ¸kesyre, hvitveis, maigull med flere

3 Tannrot

landskapet nærmere Øyeren (Johannes Lid 1927, Rolf Nordhagen 1954). Sør for Østmarka, i Follo og Østfold, er tyrihjelm også sjelden, slik at arten stort sett mangler sør for de nordlige delene av marka. Andre arter som kan nevnes i forbindelse med østskrenten av Kjerringhøgda: blåveis, brunrot, hassel, krattfiol, myske, skogsvinerot, skogvikke, sumphaukeskjegg, trollbær, trollurt, tysbast og vårerteknapp. Dette er uten tvil et område med variert natur, men det er fortsatt uvisst om det noen gang vil inngå i en nasjonalpark.

Kilder

Artsdatabanken. 2013. Artskart (http://artskart.artsdatabanken.no/ Larson, J. Y. og S. M. Søgnen. 2003. Vegetasjon i norsk skog – vekstvilkår og skogforvaltning. Landbruksforlaget, Oslo, 256 s.

5 Skogsvingel

4 Steinblokk med hengende myskemaure

Firbladet 2013-2

Spiring og spredning av skjermleddved Lonicera involucrata Tekst og foto: Anders Often

Skjermleddved

Skjermleddved Lonicera involucrata er ikke med i Lids flora fra 1994 (Lid & Lid 1994). I neste utgave (Lid & Lid 2005, s. 729) står det: «Innført (prydbusk), bufast. Skogkantar og krattskog. He Ringsaker, Ro, Hå og Klepp. Kjem frå vestlege N-Amerika». Arten er altså pr. dato funnet forvillet noen få steder i Norge. Arten er ikke omtalt i Norsk hagebruksleksikon fra 1960-1961 (Lund et al. 1960, 1961). Noen år senere skriver Reisæter (1977-1978, s. 217) om arten: «Frå de nordlege Samb. st. og Canada. 2-3 m h. Planta ved NLH i 1958. Har fleire avarter». Hämet-Ahti et al. (1992, s. 334) Firbladet 2013-2

viser kart over Finland med forvilling av skjermleddved. Arten var den gang kun funnet forvillet i ett fylke i sørvest. I dag er skjermleddved en vanlig prydbusk, nærmest standard planteskolevare. I siste sortsliste for Norge (Hageselskapet 2006, s. 62) er det tatt med 3 kultivarer, henholdsvis ‘Ala’, ‘Kera’ og ‘Marit’. Alle regnes for herdige, angitt med herdighetssone H7, dvs. at de kan dyrkes overalt i Norge der det er fast bosetning. Skjermleddved setter frukt i form av store, svarte, glinsende bær omgitt av to mørkerøde høyblad. Det er som regel rik fruktsetting i norske beplantninger. Fugl tiltrekkes av bærene. Jeg har sett ringdue spise bærene. De tunge fuglene kan «herje» med buskene, dvs. knekke de spinkle og litt skjøre greinene når de slår seg ned på disse. Bærene spres helt sikket også av andre arter av bærspisende fugl.

Spiring i forsøksfelt

På UMB (Universitetet for miljø og biovitenskap, Ås) er det gjort et interessant feltforsøk med spredningsevnen til eksotiske prydbusker med fuglespredde frukter. Høsten 2009 ble frøplanter av lignoser registrert i et plantefelt. Dette ble gjort som datainnsamling for en masteroppgave (Oliver et al. 2010). Det ble funnet 1147 frøplanter fra 28 arter. De artene med flest frøplanter var søtkirsebær Prunus avium (266 frøplanter), vanlig rogn Sorbus aucuparia ssp. aucuparia (264 frøplanter) og skjermleddved Lonicera involucrata 15

(217 frøplanter). Det ble funnet flere fuglespredte frøplanter (978 stykker) enn vindspredte (169 stykker). Blant de fremmede artene var det kun to arter som spres med vind, mens det blant de hjemlige var seks arter med vindspredning.

Det naturlige mangfoldet av busker i Norge er lavt. Det er opplagt «plass til» svært mange flere arter, noe som dagens antall av forvillede busker på urbane småområder viser (e.g. Wesenberg et al. 1990). Det er ikke svært lett å vise at etablering av fremmede busker, for Funn i Norge eksempel leddved Lonicera sp. eller Pr. 2011er det belegg av skjermleddved mispel Cotoneaster sp., har forringet fra 11 norske kommuner (tabell 1). stedegen natur. Det er likevel et etablert Funnene viser stor geografisk spredning. prinsipp i moderne naturforvaltning at Dette er som forventet da arten er i allman i dag prøver å hindre at nytteplanter menn bruk som hageplante over det meste og husdyr rømmer ut i naturen. Dette av landet. Kun svært spredte funn kan kan være vanskelig å få til hvis det er skyldes at arten er undersamlet. sterke kommersielle interesser som drar i motsatt retning, e.g. problemet med Tabell 1. Belegg av skjermleddved rømming av opprettslaks, som er immun Lonicera involucrata sortert etter funnår mot parasitten Gyrodactylus salaris, (fra søk i Artsdatabanken 05.05.2011). kontra stedegne laksestammer som slås helt ut av den samme parasitten. Kommune Funnår Herbarium Både observasjoner i terrenget og Harstad 1990, TROM observasjoner i planteskole viser at 1994 skjermleddved er en art med effektiv Bergen 1994 BG spredning og god etablering – selv i Klepp 1995 O etablert vegetasjon. Skal man ta problemet Ringsaker 2001 O med innførte arten på alvor, er det etter Hå 2002 O mitt syn umulig ikke å lande på den Stokke 2004 O konklusjon at skjermleddved bør tas ut Stjørdal 2005 TRH av hagesortimentet. Alternativet vil være Bjarkøy 2006 TROM at man aldri slutter å dyrke fremmede Skedsmo 2006 O Harstad 2008 TROM arter så fremt de ikke har direkte negativ Steigen U.å. TROM virkning på oss mennesker, så som at de viser seg å være giftige, at de kan være Diskusjon bærere av sykdommer som kan smitte Bør vi slutte å bruke skjermleddved som over på andre, viktige nytteplanter eller hageplante i Norge? Arten er fra naturens at de har lei tendens til å etablere seg på side klimatilpasset norske forhold. Den steder der vi ønsker å oppholde oss (e.g. er svært ny som hageplante og er likevel rynkerose på sandstrand). funnet forvillet i et titalls kommuner, i alle Naturforvaltning i dag har ikke en landsdeler. Det har god spredning med slik antroposentrisk grunnholdning. Man fugl. Den spirer lett nær beplantninger. ønsker at fremmede arter ikke skal spre Jeg tror den har spredningspotensial nok seg ut i terrenget uavhengig av hvortil å kunne bli vanlig i terrenget. Så kan vidt slik spredning har raskt påviselig man jo spørre seg om dette gjør noe. negativ effekt. Noe av det aller mest 16

Firbladet 2013-2

kostnadseffektive med hensyn til å prøve å redusere spredning av fremmede arter er å hindre arten i tidlig etableringsfase. Skjermleddved er der i dag. Det eneste argumentet mot å slutte å dyrke den er da at den har unike hortikulturelle kvaliteter som ingen andre arter kan oppvise. Etter å ha hatt busken i egen hage i 10-15 år kan jeg garantere at det har den ikke: den har uanselige blomster, stygg, sprikete vekst og uspiselige bær. Har den så unike egenskaper som såkalt «landskapsplante», altså til bruk i det offentlige rom, e.g. langs veier, i parker osv. Jeg mener nei, selv om den opplagt har noen verdifulle, hortikulturelle kvaliteter (jfr. Billing-Hansen 2008). Jeg mener den bør tas ut av hagesortimentet. Fjern gradvis dagens beplantninger. Oppfordre hageeiere til å spa den vekk. Kanskje vil den da forsvinne av seg selv. Frøregnet vil reduseres så sterkt at de få individ som finnes rundt i skog, gradvis vil forsvinne, slik det delvis har skjedd for andre hageplanter som har gått ut av bruk. Det kunne være interessant å se om en slik enkel bekjempingsstrategi ville fungere for en art som skjermleddved, som er i svært tidlig etableringsfase.

Litteratur

Billing-Hansen, O. 2008. Landskapsplanter. Andre utgave. Kompendium. Eget trykkeri, UMB. Hageselskapet. 2006. Hageselskapets Sortsliste. 284 s. Hämet-Ahti, L., Palmén, A., Alanko, P. & Tigerstedt, P.M.A. 1992. Suomen puu- ja pensaskasvio. Dendrologian Seura, Helsinki, 373 s. Lid, J. & Lid, D.T. 1994. Norsk flora. 6. utgåve ved Reidar Elven. Det Norske Samlaget, 1014 s. Firbladet 2013-2

Lid, J. & Lid, D.T. 2005. Norsk flora. 7. utgåve ved Reidar Elven. Det Norske Samlaget, 1230 s. Lund, O, Thorsrud, A. & Castberg, K. 1960. Norsk hagebruksleksikon. Bind 1. A-K. Forlagt av H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo, 515 s. Lund, O, Thorsrud, A. & Castberg, K. 1961. Norsk hagebruksleksikon. Bind 2. L-Å. Forlagt av H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo, 580 s. Oliver, B W., Melle, R. & Rosef, L. 2010. Spredning av fremmede lignoser – registreringer gjort i planteskolen ved UMB. Institutt for plante- og miljøvitenskap, Faggruppe Grøntmiljø, Universitetet for miljø og biovitenskap. Semesteroppgave. Upublisert. Reisæter, O. 1977-1978. Dendrologi I. 3. årsklasse (ny studieordning). Noregs landbrukshøgskule i Ås, 223 s + innledning. Stensil. Wesenberg, J., Often, A. & Stabbetorp, O.-E. 1990. Oslos riviera, Ekebergskråninga. Botanisk rapport utgitt av Norsk botanisk forening, Østlandsavdelingen, 71 s.

Munch-år

Vi markerer Munch-året med et lite «tresnitt». Edvard Munch skal ha vært påvirket av antinaturalistiske kunstretninger da han malte Skrik, men det kan være mange fine motiver i bordplata også. dh

Reise til tropeøya Sri Lanka Av Sonia de Zilwa

Velkommen til en reise til Sri Lanka – et tropisk naturparadis jeg vokste opp i til jeg var sju år, og som jeg besøkte igjen for første gang i desember 2011. Øya ligger som en dråpe ved sydspissen av India, er omtrent halvannen gang så stor som Danmark og har ca 20 millioner innbyggere. Kilde: Illustrated field guide to the flowers of Sri Lanka, J. & J. de Vlas, Mark Booksellers and Distributors (Pvt) Ltd, Kandy, 2008

Sri Lanka har en rik, gammel kultur som går flere tusen år tilbake. De mektige ruinbyene Anuradhapura og Polonnaruva, med rester av store templer, bygninger og statuer, er ennå godt bevart ute i jungelen. Fra ca 1500 har Sri Lanka – eller Ceylon, som øya ble kalt før – vært koloni under Portugal, Nederland og sist England, ca 150 år i hver av disse periodene. Landet fikk selvstyre i 1948, året etter India. En tragisk krigshistorie skal jeg ikke komme nærmere inn på her. Jeg vil 18

Bildet er tatt fra togvinduet ikke langt fra Kandy. Reisen fra Colombo til Kandy tok et par timer og gikk noen steder gjennom fantastisk flott regnskog, her med langsom fart pga utsikten. Treet med røde blomster er antagelig et afrikansk tulipantre Spathodea campanulata, som er pantropisk.

bare nevne at den siste krigen – med tap på begge sider over mange år – tok slutt i mai 2009. Landet er inne i en positiv oppbyggingsperiode nå, også etter den store tsunamien i 2004, der tusener mistet livet. Det vil nok ta lang tid før alle disse sårene gror, men jeg tror og håper at lankeserne vil klare det og gå videre på en positiv og konstruktiv måte. Det er rimelig trygt å reise til Sri Lanka som turist nå. Jeg håper at flere av dere får lyst til å reise dit etter å ha sett de vakre naturbildene derfra! Kultur, samfunnsliv, Firbladet 2013-2

økonomi og politikk kommer jeg ikke inn på nå. Dere er mest interessert i botanikk og natur, så det er hva jeg vil holde meg til.

Geologi og klima

er grunnlaget for plantelivet vi ser i dag. For 150 millioner år siden var Sri Lanka med i superkontinentet Gondwanaland, som inkluderte Afrika, Antarktis, India og Australia. Sri Lanka var en del av den indiske kontinentalplaten. Fjellene på øya er en link til Indias fjellkjede Western Ghats, som ble formet da Afrika skilte lag. Steinsedimenter som går to milliarder år tilbake, utgjør noen av de eldste fjell i verden – noe å tenke på hvis dere en gang besøker byen Ratnapura i det kjente smykkesteinområdet oppe i fjellene. Mange vakre smykkesteiner blir funnet i elvegrusen der. Inntil ca 7000 år siden var det en landbro mellom India og Sri Lanka. Nå er det bare sandbanker og småøyer igjen. Ifølge gamle skrifter skal biter av landbroen ennå ha vært over havnivå inntil det 15. århundre.

p Vanlig lotus Nelumbo nucifera, rosa

eller hvit, duftende. Her er blomstene åpnet manuelt for bruk i tempelet.

Årlig har Sri Lanka to hovedmonsuner som kommer fra motsatte sider av øya til ulike tider på året. Fjellene i det sentrale området lager barrierer for begge, slik at de ikke går over hele øya. Fra midten av mai til september kommer den kraftige sydvestmonsunen (kalt Yala) inn over nedre fjerdedel av øya, den såkalte våtsonen, som får mye mer regn enn resten av øya. Den grønneste og frodigste delen av øya finnes der. De andre delene av øyas lavlandsområder mot øst og nord er kjent som den tørre sonen. Her faller det lite regn fra annet enn nordøstmonsunen (kalt Maha) fra desember til mars. Det er nokså mange små og store elver som renner fra fjellområdene inne i landet og ut til havet. Vakre vannfall og fosser ser en mange steder når en reiser omkring. Den høyeste fossen er ved Bambarakanda og er på 241 meter, fire ganger høyere enn Niagara. De største elvene kalles ganga, og den største er Mahaweli Ganga. t De blå vannliljene Nymphaea nouchali var. caerulea kalles noen ganger blå lotus. De er Sri Lankas nasjonalblomst og brukes ofte i templer som offergave.

Firbladet 2013-2

gjerne, slik at det sikkert ofte er vanskelig for botanikere å fastsette grenser og opprinnelse. Mange av dere er spesialister på botanikk og vil vite langt mer enn jeg noen gang kommer til å vite på det området. Mitt utgangspunkt er at jeg alltid har vært glad i planter og blomster, liker å se dem, male og fotografere dem, og noen blir også invitert hjem.

Klimaendringer og økologi

p Caesalpinia pulcherrima er et 5–6 m

høyt pantropisk tre, opprinnelig fra tropisk Amerika, men finnes nå forvillet.

opptar mange nå, også på Sri Lanka. Øya er et lite naturparadis, som hører til de mindre rike landene som forurenser minst på planeten. Lankeserne er, som mange andre, bekymret for utviklingen fremover – for global oppvarming, stigende hav, voldsomme uvær, flom og tørke og alt det vi har sett mye av i nyhetene her de siste årene. Selv forteller lankeserne at endel endringer er merkbare allerede. Regnet faller mer til alle tider, og regn- og tørkeperioder er blitt mindre forutsigbare. Regn og tørke til rett tid er f.eks. særlig

Plantelivet

på denne vakre tropeøya er fargerikt og variert, slik en kan forvente. Plantene på bildene er valgt ut enten fordi de er spesielt vakre, nyttige, ofte legges merke til når en er der, eller rett og slett fordi de er planter jeg husker særlig godt fra barneårene... Det blir en blanding av ville planter, kulturplanter, endemiske, pantropiske, innførte, naturaliserte og forvillede hagerømlinger. De fleste plantene som er kommet dit, stortrives Typisk utvalg av blomster som legges u ut som gaver i templene: blå vannliljer, rosa lotuser, sterkt duftende jasminer. Gangeramaya-tempelet, Colombo.

Firbladet 2013-2

viktig for risdyrkingen, der plantingen må skje under vann. Uventede flommer skaper store problemer i boområder, der veier og broer skylles vekk og landmasser sklir ut. Ressursene er relativt små i alle fattige, små land til å møte uventede naturproblemer, noe som skjer stadig oftere. Mye er i endring når det gjelder været. Fra Sri Lankas ambassade har jeg fått låne endel bøker/hefter om økologi og miljøvernarbeidet som er i gang nå. Det er opprettet en rekke naturreservater og nasjonalparker, steder der bevaring av naturen står spesielt i fokus. Sinharajaregnskogen er en av landets åtte kulturminnesmerker som er med på UNESCOs verdensarvliste. Bevaring av naturmangfold er også et viktig tema, med fokus også på truede og

p Amherstia nobilis («Queen of flowering

trees») er et opptil 20–30 m høyt tre som er introdusert fra Burma og dessverre ikke lenger finnes viltvoksende. (Peradeniya Botanical Gardens, Kandy)

endemiske arter. Langtidsstrategier finnes for å møte de globale klimaendringene. Jeg er ingen spesialist, men synes alt dette materialet ser veldig bra ut. Det virker som om lankeserne er på rett vei, og engasjementet i både globale og lokale klimautfordringer synes å være til stede. Tiden vi lever i nå, krever at flest mulig på alle plan – både i østen og vesten – vurderer hva som er viktigst for jordens fremtid, slik at naturen kan fortsette å være et godt hjem for både planter, dyr og mennesker. t Tempeltre Ficus religiosa i Gangeramayatempelet i Colombo. Det stammer fra en gren av det hellige tempeltreet i Anuradhapura (2500 år gammelt og lever ennå), som igjen stammer fra en gren av treet Buddha oppnådde nirvana under, ifølge myten.

Firbladet 2013-2

Frøken furuvintergrønn | På Malmøya Du er vel blyg, men barsk er tørkesterk som feite bergknappsøster Sitter venter | Sitter venter På ditt lille regn i furuskog Du søte lille, frøken furuvintergrønn Jeg finner deg – I Østerdalens skog – slik her og der blir glad Vet du kan vise vei til andre skogens skatter Orkideer, sjeldne sopper | Lys og tyttebær Men at – Jeg skulle finne deg Du søte, lille furuvintergrønn Nær Oslo sentrum krypende og glad Nær østre topp av M a l m ø y a: Nå nei! …åååå… frøken furuvintergrønn Min runde lille yndige du fikk meg til å hyle, sikle denne drømmevakre junidag Jeg elsker deg – og furutrær du lille blyge deler livet med Og nikker – lyse-, lysegrønne små De runde klokkeblomster få På rød og stiv og spretten stilk | Og runde lykkeblad Så deilig mørkegrønne – tykke, sterke nesten lær er dine blanke kraftsprutblad For tenk! Der satt du ventet Dag og meg Den junikveld i M a l m ø y-skog lengst øst… og sittet slik i hundre og femti år For ingen har vel sett deg siden plantegale – N i e l s G r e e n M o e, i attenfemtisyv sa blidt: Hei! Hei! Der er du, vakre fru C h l o r a n t h a | Frøken P y r o l a så pen Så fint du vokser her jeg samler

litt av deg Men bare noen yndige små skudd, sa G r e e n Og overlot fru P y r o l a til furuskog igjen Og hus de kom Og vei og kai og bro Og flere hus men på den furubrink mot øst Der skjedde ingenting ... ja nesten ingenting for vakre fru C h l o r a n t h a Bodde der, med sine barn Fra år til år hun vokste knapt. Men frødde litt. Hun holdt seg mest i ro Men denne vakre junidag Hun tenkte: Nok er nok! Nå vil jeg vise meg! Nå vil jeg lokke deg! Nå vil jeg kjole meg! For deg og Dag – jeg strekker stilk og blomster opp Se på min lille lyse, kremgule og fine kjole mine ranke, røde negler (pst… stilk hun mener) Og de runde grønne, blanke blad som er min sanne kropp Og dermed var det gjort! De hundre og femti år med fred var brutt Hun måtte la seg kikkes på, og løftes på Beundres, fotograferes – ovenfra og undenfra og til og med – bli frarøvet et lite barn – men bare ett Hun hadde mange fler igjen Og Dag og jeg – Nå gikk vi hjem Og overlot fru vakre P y r o l a til skogen sin igjen Og hundre og femti nye år I salig M a l m ø y-fred Med seg og sine søte, blyge furuskogens barn Anders Often, 19.06.2013

Firbladet 2013-2

Returadresse: NBF-ØLA, Botanisk museum, NHM, Postboks 1172 Blindern, 0318 Oslo

FOTOsyntese Hvite varianter av rød, rosa, ﬁolette og blå blomster forekommer ikke så sjelden. Her er det engtjæreblom fra Tonekollen i Enebakk som mangler de vanlige rødﬁolette pigmentene. Gjøkesyren fra Etnedal derimot har fått mer farge enn vanlig. dh

Foto: Dag Hovind