Kapittel 1: Sykepleieteori i fremtiden
Personsentrert omsorg Helt tilbake til 1960- og 1970-årene, da de første sykepleieteoriene ble formulert, har fokus på enkeltindividets særegne situasjon hatt stor plass i sykepleien. I de tidlige årene omtalte man dette som individuell eller individualisert sykepleie, og man vektla at sykepleien måtte ta utgangspunkt i den enkeltes situasjon og behov. Tidlige representanter for dette synet var Hildegard Peplau (1952), Virginia Henderson (1966), Joice Travelbee (1966), Ernstine Wiedenbach (1964) og Ida Orlando (1961). Disse forfatterne hadde sin kliniske erfaring delvis fra somatikken og delvis fra psykiatrien. Men uansett forskjellig ståsted og ulik bakgrunn og inspirasjonskilder var de alle opptatt av at sykepleien måtte utformes med utgangspunkt i den enkeltes behov og situasjon. Etter hvert som fenomenologisk tenkning fikk mer innpass i sykepleien i 1970 og 1980-årene (Martinsen, 1981, 1988a, b, 1989), ble pasientens perspektiv og erfaringer vektlagt enda sterkere, og vi fikk et utvidet repertoar av begreper for å sette ord på pasientens opplevelser av sin situasjon. For eksempel ble kroppserfaringer viktige på egne premisser selv om de adskilte seg fra objektive symptomer. Man begynte å forstå at åndenød kunne være høyst reell selv om oksygenmålinger i blodet viste at pasienten ikke manglet surstoff, og man begynte å forstå at subjektiv smerte og objektiv vevsskade ikke nødvendigvis korrelerte. Dette nye perspektivet førte til nye sykepleieteorier som videreførte mye av tankegodset til de tidlige sykepleieteoriene om individuell sykepleie til den enkelte pasient, men som også tilførte et nytt og mer velartikulert filosofisk perspektiv med utgangspunkt i hermeneutikk og fenomenologi (Martinsen, 1993, 1996). I de senere år har sykepleieteorier tatt inn tenkning hentet blant annet fra psykologi og tatt i bruk begreper som personsentrert sykepleie og omsorg (McCormack & McCance, 2016). Denne utviklingen legger enda tydeligere vekt på personen og ikke bare pasienten, noe som allerede var understreket i de tidligere teoriene. Dette viktige skillet er avgjørende for at vi skal forstå fru Grafs situasjon og historie. Personsentrerte teorier, både i og utenfor sykepleien, fremhever at en person er et menneske med erfaringer, verdier, en historie og autonomi som eksisterer i en sosial og historisk sammenheng. Dette vil prege hva som er viktig for vedkommende, og hvilke verdier, behov og preferanser vedkommende har, blant annet når det gjelder helsehjelp, sykepleie og omsorg. Som helsepersonell må man ut fra dette perspektivet aldri redusere
21
