Grunnleggende behov og egenomsorg

etablere godt samarbeid med pasienter og pårørende. Sykepleieteorier som gir økt forståelse for hva som skal til for å lykkes, vil være et viktig bidrag og vil kunne danne grunnlag for å utvikle gode praktiske tilnærminger for å virkeliggjøre denne forpliktelsen i konkrete situasjoner. Mye forskning har vist at eldre pasienter har særlige utfordringer knyttet til ivaretagelsen av autonomi og medbestemmelse (Nyborg et al., 2016, 2017a, b; Smebye et al., 2012). Konkrete teorier som forklarer hvorfor og peker på fremgangsmåter for å lykkes, vil øke kvaliteten på sykepleien til denne pasientgruppen. Dette vil uten tvil være situasjonen også i fremtiden.

Grunnleggende behov og egenomsorg Historien om fru Graf handler i stor grad om ernæring og ernæringssvikt. Når hun ankommer rehabiliteringsenheten, vurderes hun å være i ernæringsmessig risiko. Høyde 160 cm og vekt 55 kg gir en KMI (kroppsmasseindeks) på 21,5. KMI under 22 hos personer over 70 år defineres å innebære ernæringsmessig risiko. Dette bygger på empiriske undersøkelser og vitenskapelig teori (Helsedirektoratet, 2012). Men det iverksettes ikke spesielle tiltak, hun får normal kost.

Historien handler også om hvorvidt fru Graf er i stand til å ivareta sin egenomsorg med hensyn til inntak av mat. Ifølge fortellingen får hun maten servert på rommet og inntar måltidene sittende i en lav lenestol. Hun sliter med å spise grunnet vansker med å nå maten, dele den opp fordi hun er svak i armene, men også grunnet vansker med å svelge på grunn av nakkekragen. Hun spiser derfor lite.

Ivaretagelse av grunnleggende behov har vært ansett for å være en helt essensiell sykepleiefaglig oppgave helt fra Nightingales beskrivelse av hva sykepleie er og ikke er (Nightingale, 1969). Virginia Henderson (1966) beskrev ivaretagelse av menneskets grunnleggende behov som sykepleiefagets kjerne. Siden er det kommet flere beskrivelser av ivaretagelse av grunnleggende behov i et sykepleieperspektiv. Dorothea Orem (Orem et al., 2001) introduserte begrepet egenomsorg og beskrev hvordan mennesker og familier ivaretar helse og grunnleggende behov som en del av hverdagslivet. Hun understreket at mennesker og familier som er friske, stort sett er i stand til å ivareta sin helse og sine grunnleggende behov, men at alder og modenhet, kunnskap, ferdigheter og vilje påvirker evnen til egenomsorg. Samtidig beskriver hun

hvordan evnen til å ivareta grunnleggende behov og egen helse kan trues av sykdom, alderdom og funksjonssvikt. Interessant i Orems sykepleieteori er vektleggingen av at den enkelte ofte inngår i en familiekontekst, og at man derfor må forstå egenomsorg og behov for hjelp i en sosial kontekst.

Orems teori er relativt generell og kan være vanskelig å knytte til konkrete situasjoner. Det er derfor utviklet noen mer avgrensede sykepleieteorier med utgangspunkt i denne for å forstå de spesielle egenomsorgsutfordringene som bestemte grupper erfarer. For eksempel har Riegel et al. utviklet én teori om egenomsorgssvikt knyttet til hjertesvikt (2016) og én teori knyttet til kroniske sykdommer mer generelt (2019). Disse teoriene, som baserer seg både på Orems generelle teori og på empiriske studier av hjertesviktpasienter og andre grupper med kroniske lidelser, konkretiserer hvilke egenomsorgsbehov disse pasientene kan ha, og hvordan sykepleiere kan bistå pasientene til å utvikle den nødvendige egenomsorgskapasiteten. Det meste av forskningen og teoriutviklingen innen egenomsorg fokuserer på situasjoner med helsesvikt og egenbehandling. Riegel et al. sine teorier fokuserer på monitorering av egen sykdom og gjennomføring av den forordnede behandlingen. Dette er viktig for å kunne forstå og støtte pasienter og pårørende i håndtering av helsesvikt og egenbehandling. Men vi mangler gode egenomsorgsteorier som ser nærmere på generell egenomsorg for eksempel blant eldre, og hvordan de vurderer og fatter beslutninger når det gjelder ivaretagelse av egen helse.

Vender vi tilbake til fru Graf, så fremgår det ikke om det ble gjort en systematisk vurdering av hennes evne til egenomsorg og hvilken type tilrettelegging og støtte hun eventuelt trengte for å ivareta sine grunnleggende behov. Men i lys av beskrivelsen om hvordan hun ble servert mat og drikke, synes det ikke som om dette ble tilfredsstillende ivaretatt. I et sykepleieperspektiv er både pasientens ernæringsbehov, kroppslige funksjon, mentale og emosjonelle funksjon, samt personlige preferanser grunnleggende for å yte god sykepleie knyttet til ernæring. En systematisk vurdering av fru Grafs egenomsorgskapasitet, og eventuelle begrensninger, og hennes spesifikke ønsker og preferanser i forbindelse med mat og måltider ville kunne bidratt til å tilrettelegge måltidet slik at hun bedre kunne ivaretatt sitt ernæringsbehov, og eventuelt om hun trengte hjelp under måltidet. Her finnes det noen gode redskaper som kunne støttet sykepleierne i å gjøre en slik vurdering, men det teoretiske perspektivet ville ha hjulpet personalet til å sette grunnleggende behov og egenomsorg i fokus.