Personsentrert omsorg

Personsentrert omsorg Helt tilbake til 1960- og 1970-årene, da de første sykepleieteoriene ble formulert, har fokus på enkeltindividets særegne situasjon hatt stor plass i sykepleien. I de tidlige årene omtalte man dette som individuell eller individualisert sykepleie, og man vektla at sykepleien måtte ta utgangspunkt i den enkeltes situasjon og behov. Tidlige representanter for dette synet var Hildegard Peplau (1952), Virginia Henderson (1966), Joice Travelbee (1966), Ernstine Wiedenbach (1964) og Ida Orlando (1961). Disse forfatterne hadde sin kliniske erfaring delvis fra somatikken og delvis fra psykiatrien. Men uansett forskjellig ståsted og ulik bakgrunn og inspirasjonskilder var de alle opptatt av at sykepleien måtte utformes med utgangspunkt i den enkeltes behov og situasjon.

Etter hvert som fenomenologisk tenkning fikk mer innpass i sykepleien i 1970 og 1980-årene (Martinsen, 1981, 1988a, b, 1989), ble pasientens perspektiv og erfaringer vektlagt enda sterkere, og vi fikk et utvidet repertoar av begreper for å sette ord på pasientens opplevelser av sin situasjon. For eksempel ble kroppserfaringer viktige på egne premisser selv om de adskilte seg fra objektive symptomer. Man begynte å forstå at åndenød kunne være høyst reell selv om oksygenmålinger i blodet viste at pasienten ikke manglet surstoff, og man begynte å forstå at subjektiv smerte og objektiv vevsskade ikke nødvendigvis korrelerte. Dette nye perspektivet førte til nye sykepleieteorier som videreførte mye av tankegodset til de tidlige sykepleieteoriene om individuell sykepleie til den enkelte pasient, men som også tilførte et nytt og mer velartikulert filosofisk perspektiv med utgangspunkt i hermeneutikk og fenomenologi (Martinsen, 1993, 1996). I de senere år har sykepleieteorier tatt inn tenkning hentet blant annet fra psykologi og tatt i bruk begreper som personsentrert sykepleie og omsorg (McCormack & McCance, 2016). Denne utviklingen legger enda tydeligere vekt på personen og ikke bare pasienten, noe som allerede var understreket i de tidligere teoriene. Dette viktige skillet er avgjørende for at vi skal forstå fru Grafs situasjon og historie. Personsentrerte teorier, både i og utenfor sykepleien, fremhever at en person er et menneske med erfaringer, verdier, en historie og autonomi som eksisterer i en sosial og historisk sammenheng. Dette vil prege hva som er viktig for vedkommende, og hvilke verdier, behov og preferanser vedkommende har, blant annet når det gjelder helsehjelp, sykepleie og omsorg. Som helsepersonell må man ut fra dette perspektivet aldri redusere

en person til kun å være pasient (det vil si en person i behov av hjelp fra helsevesenet). I konkrete møter mellom en pasient og helsepersonell, for eksempel en sykepleier, må man derfor både identifisere hvilke konkrete behov for hjelp pasienten har, og samtidig forstå dette med utgangspunkt i den personen en har foran seg. Å være pasient er kun en liten del av det en person er. Å redusere en person til en pasient er dermed å se bort fra helt avgjørende aspekter ved personen og dennes livssituasjon.

Hva betyr dette hvis vi går tilbake til fru Grafs situasjon? Når vi leser om fru Graf, så fremstår hun ved innleggelsen på rehabiliteringssentret som en 91 år gammel aktiv dame med god allmenntilstand og et aktivt sosialt liv. Hun har planer for fremtiden (har bestilt billett til Tyskland for å delta på et årlig slektsstevne), klarer seg stort sett selv hjemme, har mange venninner som hun går daglige turer sammen med, og har god kontakt med familien sin. Hennes plan er å komme hjem og fortsette livet sitt så raskt som mulig. I omtalen av fru Grafs opphold på rehabiliteringssenteret er det ingenting som tyder på at sykepleien er lagt opp i henhold til hvem fru Graf var før hun kom inn, og hvilket mål hun selv hadde med livet sitt. Vi kan ikke konkludere med at en systematisk kartlegging av fru Grafs mål, ønsker, verdier og behov ikke ble foretatt, men det er ingenting i fortellingen som gir inntrykk av det. En systematisk kartlegging av fru Grafs samlede situasjon, med utgangspunkt i for eksempel et livshistorieintervju (Fossland & Thorsen, 2010), ville kunne gitt sykepleien til fru Graf en personsentrert tilnærming. Hadde personalet ved rehabiliteringsavdelingen hatt en slik systematisk tilnærming, er det sannsynlig at både fru Graf og hennes pårørende hadde opplevd at sykepleien tok utgangspunkt i hennes mål og preferanser og hennes opplevelse av den aktuelle situasjonen. Personsentrerte sykepleieteorier ville hjulpet personalet til å fokusere på dette i sin omsorg for fru Graf. Uten et slikt perspektiv i den faglige bagasjen er denne dimensjonen lett å overse i en travel hverdag.

I de senere år har Norge og mange andre land styrket pasientens rettigheter når det gjelder autonomi og medbestemmelse knyttet til medisinsk behandling og pleie. Dette innebærer at sykepleiere og annet helsepersonell i mye større grad enn tidligere er forpliktet til å planlegge behandling, rehabilitering og omsorg i nært samarbeid med pasienten. Også pårørende har fått styrket sine rettigheter til medvirkning. Da blir det svært viktig at vi har gode redskaper som kan hjelpe oss med å ivareta pasientens rettigheter og