Flere gamle og skrøpelige

Jeg er ingen spåkone, men vil likevel i dette kapitlet prøve meg på å spå om sykepleieteoriers betydning også i fremtiden. Det vil jeg gjøre ved å ta utgangspunkt i noen av de trendene som vi vet vil prege samfunnet vårt i de kommende 20 år. Samtidig er det viktig å være ydmyk – det har de siste par årenes erfaringer vist. Men både historien og den aktuelle situasjonen vi befinner oss i, viser at sykepleie er og blir en helt essensiell del av samfunnets maskineri for å håndtere kriser – det være seg pandemier som koronapandemien eller den personlige krisen som rammer enkeltmennesker og familier når sykdom rammer og helsen står på spill. Det er min påstand at gode sykepleieteorier er helt avgjørende for at morgendagens sykepleiere skal være rustet til å yte sykepleie som er relevant og av høy kvalitet i de mange ulike situasjonene som de befinner seg i. Det skal jeg prøve å underbygge på de neste sidene.

Flere gamle og skrøpelige Vi vet at antall personer som lever lenge, og som dermed kommer til å leve med konsekvensene av langtkommen aldring i kombinasjon med multisykelighet, er sterkt økende i de fleste land. Dette gjelder også i Skandinavia. Samtidig vet vi at helsetjenesten endrer seg i rask takt mot færre sykehussenger, kortere liggetid og mer behandling og pleie i hjemmet eller i sykehjem og liknende institusjoner. Det innebærer at sykepleiere som jobber i de hjemmebaserte tjenestene og i sykehjem og andre helsetjenester utenfor sykehusene, vil stå overfor stadig mer komplekse pasientsituasjoner med krav til mer avansert sykepleie. Samtidig vet vi at sykepleiermangel vil være en økende trussel i årene som kommer. Dette er en forutsett krise på verdensbasis (Appleby, 2019; ICN, 2006; OECD, 2008).

Dette krever kunnskaper og ferdigheter som gjør at sykepleiere klarer å identifisere og vurdere pasienters sammensatte behov og kan planlegge sykepleie og gjennomføre den i samarbeid med andre yrkesgrupper, inklusive helsefagarbeidere, assistenter, pasienten selv og dennes familie og/eller nettverk. I det følgende vil jeg prøve å belyse hvorfor jeg tror sykepleieteori vil være viktig også i fremtiden, ved å ta utgangspunkt i en konkret case (Fuglehaug & Dommerud, 2020).

Casen om fru Graf

I januar 2020 ble det publisert en artikkel om Marie-Louise von Heimburg Graf (91 år) i A-magasinet, i Norges største avis Aftenposten. Artikkelen handlet om en til da stort sett selvhjulpen eldre dame som hadde falt hjemme, kom på sykehus og fikk behandling og deretter ble sendt til en kommunal rehabiliteringsenhet for gjenopptrening. Hun hadde hjertesvikt, men var i god allmenntilstand. Behandlingen innebar å gå med nakkekrage i 12 uker. Legene på sykehuset informerte henne og familien om at skaden kunne ha dødelig utgang grunnet hennes alder i kombinasjon med nakkeskaden, men understreket også at hun kunne bli helt bra igjen. EKG-prøvene var helt fine. Det var også de øvrige undersøkelsene av livsviktige organer. Ved ankomst til rehabiliteringssenteret vurderes fru Graf å være i høy risiko for underernæring (160 cm høy, 55 kg). 47 dager senere dør fru Graf, underernært og dehydrert.

Kan betydningen av sykepleieteori overhodet være til hjelp for å forstå hva som skjedde i denne saken? Og vil diskusjonen i tilfelle også ha relevans for fremtiden? Det håper jeg å kunne vise. Før vi går inn i den diskusjonen, er det viktig for meg å understreke at jeg ikke har som mål å gå inn i hva som er årsaken til at fru Graf døde, og heller ikke dele ut skyld og ansvar for utfallet i denne saken. Dette er det myndighetenes oppgave å ta seg av. Målet med å gå inn i denne saken er å belyse kompleksiteten som sykepleiere og annet helsepersonell står overfor i møte med pasienter som fru Graf. Hun er nemlig en ganske typisk representant for en økende gruppe eldre pasienter som helsevesenet vil stå overfor i de kommende årene. Når familien til fru Graf har valgt å gå offentlig ut med historien, mener jeg det er viktig å lese og analysere den grundig for å lære av den.

I diskusjonen av denne historien, og i resten av dette kapitlet, velger jeg å ta utgangspunkt i følgende definisjon av sykepleieteori: En sykepleieteori er en teori «som forsøker å definere hva sykepleie er og bør være» (Kirkevold, 1998, s. 38). Denne definisjon er med hensikt vid og åpen. Den legger vekt på viktigheten av å ha en klar forståelse av hva sykepleie er og bør være. Selv om det ikke sies klart i utsagnet ovenfor, åpner definisjonen for at sykepleieteorier skal være et hjelpemiddel for å forstå og ramme inn kompliserte situasjoner som sykepleiere og annet omsorgspersonell står overfor i praksis, for å kunne bestemme og prioritere hvilke sykepleietiltak som må iverksettes, og samtidig se disse i sammenheng med pasientens totale situasjon. Dette

er mitt utgangspunkt når jeg i dette kapitlet diskuterer om vi trenger sykepleieteori også i fremtiden. Denne definisjonen av sykepleieteori faller ikke sammen med klassiske vitenskapelige teorier (som i parentes bemerket også er avgjørende for å yte god sykepleie). Derimot velger jeg her å vektlegge en forståelse av sykepleieteori som et verktøy for å sikre et profesjonelt blikk eller perspektiv på fokus, mål og vesentlige handlinger som skal til for å yte god sykepleie i konkrete situasjoner, der situasjonens kontekst også tas med som avgjørende for å forstå hva situasjonen krever i et sykepleiefaglig perspektiv.

Sykepleieteori er i denne forstand normativ – den skal gi retning til hvordan situasjoner bør forstås og rammes inn, hva som er viktige mål og oppgaver i situasjonen, og hva som peker seg ut som faglig og moralsk riktige og forsvarlige handlinger i situasjonen. Denne typen teorier er forskjellig fra mer klassiske vitenskapelige teorier fra naturvitenskapene, samfunnsvitenskapene og humaniora. Men de vitenskapelige teoriene må sykepleiere ha som grunnleggende kunnskap for å kunne forstå og bruke sykepleieteorier i sin praksis. Det skal også påpekes at sykepleieteorier ut fra denne definisjonen kan ha ulikt abstraksjonsnivå, fra å være mer generelle og overordnede til mer avgrensede og spesifikke. I min forståelse av sykepleieteori inngår ikke teorier nødvendigvis i et hierarki fra generelle til spesifikke. Derimot forstår jeg ulike teoriers relasjon mer som et nettverk – de henger mer eller mindre løst sammen og kan spille på hverandre og understøtte hverandre på ulike måter (Risjord, 2010).

Hvis vi vender tilbake til fru Graf i lys av sykepleieteori, vil jeg dvele ved tre forhold i denne situasjonen slik den presenteres i A-magasinet, for å belyse hvorfor jeg tror sykepleieteori vil være viktig også i fremtiden. Vi må selvfølgelig huske at den fremstillingen ikke er fullstendig eller basert på helsepersonellets opplysninger, men like fullt gir fremstillingen utgangspunkt for følgende relevante refleksjoner:

• Hvem var fru Graf, og hvilken betydning burde det ha for den sykepleiefaglige oppfølgingen av henne? • I hvilken grad var fru Graf i stand til å ivareta sine grunnleggende behov, og hvilken tilrettelegging var eventuelt nødvendig for å møte hennes grunnleggende behov? • Hva var den helsemessige situasjonen til fru Graf, og hvilke implikasjoner burde det ha hatt for den sykepleiefaglige oppfølgingen?