Rettskildelærens grunnlag (9788245037203)

Begge tesene står i kontrast til den hevdvunne oppfatning – at rettskildelærens grunnlag ligger i rettspraksis. Forfatteren viser at denne oppfatning leder til alvorlige inkonsistenser i rettstenkningen og at den har uakseptable allmennpolitiske og rettspolitiske konsekvenser.

Boken retter seg til alle jurister og jusstudenter med interesse for refleksjon over den juridiske tenkemåte.

Svein Eng (f. 1955) er professor i jus og rettsfilosofi ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Han har publisert arbeider i filosofi, rettsfilosofi, avtalerett, forvaltningsrett og norsk og komparativ rettskildelære.

ISBN 978-82-450-3720-3

RET TSKILDELÆRENS GRUNNLAG

Forfatteren besvarer spørsmålet gjennom to hovedteser. For det første og negativt: Domstolene tilkommer ingen originær kompetanse til å fastlegge rettskildenormer. For det andre og positivt: Rettskildelærens grunnstruktur settes som en side av, og speiler i dette henseende, grunnlovens normeringer.

Alle rettskildelærens elementer er – mer eller mindre direkte eller formidlet – ledd i speilingen av grunnloven.

SVE I N E N G

HVA ER RETTSKILDELÆRENS GRUNNLAG?

SVE I N E N G

RET TSKILDE LÆRENS GRUNNLAG

SVEIN ENG

RETTSKILDELÆRENS GRUNNLAG

Copyright © 2022 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2022 ISBN: 978-82-450-3720-3 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

FORORD

Den oppfatning at rettskildelærens grunnlag ligger i rettspraksis, ble allerede i min studietid på 1970-tallet regnet som en uomtvistelig og tradisjonell oppfatning. Siden den gang har oppfatningen befestet sin styrende kraft i juridisk litteratur, rettspraksis og det juridiske miljø generelt. Som student kunne jeg hverken akseptere oppfatningen eller det perspektiv den springer ut av, og spørsmålet om rettskildelærens grunnlag har fulgt meg siden. I denne boken har jeg samlet tre studier hvor jeg i sum argumenterer for et skifte av perspektiv: fra rettspraksis til grunnlov.

Studiene er blitt til i vekselvirkning med hverandre siden første halvdel av 1980-tallet, da jeg begynte å skrive med tanke på rettsvitenskapelig produksjon; fra denne enhet i tilblivelsen stammer enhet i spørsmålsstilling og argumentasjon.

Med boken ønsker jeg for det første å legge fram undersøkelsen i del II – en undersøkelse som i omfang, innholdsmessig grunnlegging og metodisk refleksjon utgjør bokens sentrum. Dernest er det et mål å demonstrere det fellesskap mellom de to første delene som ligger i deres karakter av rettslogiske undersøkelser. Endelig er det et mål med boken å demonstrere sammenhengene mellom alle tre delene: fra den lokale spørsmålsstilling og negative konklusjon i del I, over den systematisk plasserte spørsmålsstilling og positive hovedtese i del II, til den rettspolitiske og allmennpolitiske anvendelse i del III.* Jeg takker forlagsredaktør Marius Gulbranson Nordby for hans imøtekommenhet overfor prosjektet og for nyttige kommentarer og innspill underveis i prosessen fram mot bok.

Oslo, mai 2021 Svein Eng

* De to sistnevnte målsettingene med boken – demonstrering av fellesskap i form av det rettslogiske perspektiv i de to første delene og demonstrering av sammenhengene mellom alle tre delene – blir nærmere presentert i Synopsis.

INNHOLDSFORTEGNELSE

SYNOPSIS .............................................................................................

13

KILDER .................................................................................................

16

Del I FÅR PReJUDIKATlÆReN ANVeNDelSe PÅ DOMSARGUMeNTeR VeDRØReNDe ReTTSKIlDelÆReN? 1.

Spørsmålsstilling ........................................................................

2.

Hvordan passer prejudikatlæren etter sitt innhold på domsargumenter vedrørende rettskildelæren?.........................

2.1.

2.3.

23

Relevansen av domsargumenter vedrørende rettskildelæren ...........................................

2.2.

19

24

Måter å generere domsargumenter vedrørende rettskildelæren ...............................................................

24

2.2.1.

Anførte domsargumenter .................................

25

2.2.2.

Konstruerte domsargumenter ..........................

29

2.2.3.

Sammenligning av fakta....................................

31

2.2.4.

Konklusjon ........................................................

32

Vekten av domsargumenter vedrørende rettskildelæren. Overgang til ny spørsmålsstilling ............................................................

3.

32

Får prejudikatlæren ut fra sitt grunnlag anvendelse på domsargumenter vedrørende rettskildelæren?.........................

34

3.1.

Frie hensyn .....................................................................

34

3.2.

Rettspraksis ....................................................................

36

4.

Lovgivning; særlig om reglene om utvidet forum i Høyesterett

38

5.

Juridisk teori...............................................................................

40

8

INNHOLDSFORTEGNELSE

6.

Sammenfatning og overgang til del II........................................

42

Del II «ReTTSKIlDelÆReNS GRUNNlAG»: PROBleMSTIllINGeN OG eN HOVeDTeSe A. INNLEDNING ....................................................................................

47

A.1. Hovedtese: Rettskildelærens grunnstruktur er en side av grunnlovens normeringer. Delteser ...........................................

47

A.2. Formål ........................................................................................

48

A.3. «Rettskildelære»; «rettskildelærens grunnstruktur» ...................

48

A.4. «Rettskildelærens grunnlag» ......................................................

50

A.4.1. Begrunnelsesperspektivet .............................................

50

A.4.2. Det allmenne og det systemspesifikke: Hovedtesens to sider ...........................................................................

52

A.4.3. Spørsmålsstillingen er rettsintern; rettskildenormene er rettsnormer ................................................................

54

A.4.3.1. Avgrensning mot visse direkte begrunnelsesformer .............................

54

A.4.3.2. Avgrensning mot visse indirekte begrunnelsesformer ..........................

55

A.4.3.3. Hovedtesens påstandsstyrke: Presiseringer .....

57

A.4.4. Sammenfattende om spørsmålsstillingens innhold .......

58

A.4.5. Spørsmålsstillingens teoretiske og praktiske betydning

58

A.5. «…en side av grunnlovens normeringer». Grunnlovens primat i begrunnelsesperspektivet ............................................

60

A.5.1. Hva jeg hevder ...............................................................

60

A.5.2. Avgrensning mot planet for grunnormstenkning.

Forholdet til drøftelsene i Kelsen, Hart og Raz ...............

63

A.5.3. Forholdet til planet for teorier om den «bindende kraft» av norm og normativitet .......................................

68

A.5.3.1. Utgangspunktet og et aksiom ..........................

68

A.5.3.2. To uforenligheter ..............................................

68

A.5.3.3. Overgang ..........................................................

71

A.5.4. Svar til og avvisning av innvending om sirkularitet ........

72

INNHOLDSFORTEGNELSE

A.5.4.1. Innvendingen ....................................................

72

A.5.4.2. Første steg: Nødvendigheten av et dobbelt perspektiv. Avgrensning mot konstitusjonelle normer om domstolenes kompetanse .............

73

A.5.4.3. Andre steg: Grunnlovens primat i begrunnelsesperspektivet ..............................

75

A.5.4.4. Tredje steg: Valget av den premiss at grunnloven er gjeldende rett............................

83

A.5.5. Teoristruktur og teorivalg I: Hensynene til rendyrking av spørsmålet og konsistens i svarets forhold til rettstenkningen forøvrig ................................................

84

A.5.5.1. Innledning .........................................................

84

A.5.5.2. Teoriens grunnpremiss: Grunnloven er gjeldende rett uavhengig av grunnlaget for at den er så........................................................

84

A.5.5.3. Grunnpremissens begrunnelse ........................

84

A.5.6. Teoristruktur og teorivalg II: Forholdet til Alf Ross’ drøftelser av rettskilder og rettskildelære ......................

86

A.5.6.1. Innledning .........................................................

86

A.5.6.2. Ross’ perspektiver på retten og rettskildelæren

86

A.5.6.3. Ved vårt spørsmål om rettskildelærens grunn­ lag – om hjemmelen for rettskildenormene i egenskap av normer – er Ross’ teori uten svar

89

A.5.6.4. Ross’ strikt lineære tenkemåte ..........................

90

A.5.7. Den to­dimensjonale materielle grunnlov .....................

93

A.6. Uenighet med tradisjonelle synsmåter og litteratur; hovedkasus; øverste premiss .....................................................

95

A.7. «Realisme» som en ukonstitusjonell tenkemåte.........................

97

B. FORHOLDET TIL RETTSLOGISK MULIGE GRUNNLAG OG TIL FORE LIGGENDE DRØFTELSER I LITTERATUREN .....................................

99

B.1. Et rettsinternt perspektiv, første del: Rettskildenormene som selvbegrunnende .......................................................................

99

9

10

INNHOLDSFORTEGNELSE

B.2. Et rettseksternt perspektiv: Rettskildenormene som rettslig ubegrunnbare grunnormer........................................................ 100 B.3. Overgang til et rettsinternt perspektiv, andre del: Begrunnelse for rettskildenormene gjennom andre rettselementer enn rettskildenormene selv ............................... 100 B.4. Rettskildenormene som en side av grunnlovens normeringer.. 101 B.4.1. Oversikt .......................................................................... 101 B.4.2. Illustrasjonsplanet: De grunnleggende rettskilder ........ 102 B.4.3. Teoriplanet: Sammenhengsfunksjonen. Overgang til del C ............................................................................... 105 C. LEX SUPERIOR-PRINSIPPET SOM KASUS ............................................. 107 C.1. Begrepet ‘lex superior­prinsipp’: Kolli sjonsprinsippet og dets forutsetning om en trinnhøydetilordning .......................... 107 C.2. Avgrensning mot lex superior­prinsippet som tolkingsprinsipp; fastholding av regelbegrepet ........................ 109 C.2.1. Innledning ...................................................................... 109 C.2.2. Positiv begrunnelse for lex superior­prinsippets og regelbegrepets realitet – og nødvendighet ................... 110 C.2.3. Svar til innvendinger som har vært reist mot lex superior­prinsippet og regelbegrepet .......................... 111 C.2.4. En teori som knytter lex superior­prinsippet til en «tekst» – mer generelt, til annet enn en regel – er enten usann eller selvmotsigende ................................. 112 C.2.4.1. Innledning ......................................................... 112 C.2.4.2. En usann teori ................................................... 112 C.2.4.3. En inkonsistent teori.......................................... 113 C.2.4.4. En ubestemt teori – med statsrettslige og politiske konsekvenser ................................ 115 C.3. Avgrensning mot former for håndhevelse av lex superior­ prinsippet ................................................................................... 117 C.4. Begrepsdannelse og abstraksjonsnivå; irrelevansen av tolkingsdimensjonen og håndhevingsdimensjonen ................. 119

INNHOLDSFORTEGNELSE

C.5. Et kasus til illustrasjon: Rettskildeprinsippet om lovens regel som lex superior (innenfor rammen av grunnloven) speiler grunnlovens norm om demokrati .............................................. 122 C.6. Lex superior­prinsippet er et rettskildeprinsipp med grunnlovs kraft ........................................................................... 127 C.7. Rekkevidden til lex superior­prinsippets grunnlovskraft – mer allment: trinnhøyden til lex superior­prinsippet selv ................. 128 D. RETTSKILDENORMENE SOM EN SIDE AV PRAKSISER ............................ 133 D.1. Rettskildenormene som en side av rettspraksis – alene eller i praksisens samspill med juridisk teori...................................... 133 D.2. Rettskildenormene som en side av «tradisjonen», «kulturen», «samfunnet», e.l. ......................................................................... 139 E. AVSLUTNING .................................................................................... 141 Del III ReTTSKIlDelÆRe OG PUBlIKASJONSPRAKSIS 1.

Innledning .................................................................................. 145

2.

Betydningen ifølge prejudikatlæren av at underrettenes redegjørelse for sakens faktum blir publisert ............................ 146

3.

En publikasjonspraksis som ikke lever opp til den norm å tjene rettskildelæren ............................................................... 150

4.

Bør publisering av rettskildene organiseres på en annen måte enn idag? .......................................................................... 152

lITTeRATUR

......................................................................................... 155

ReGISTeR OVeR OFFeNTlIGe DOKUMeNTeR .......................................... 165 DOMSReGISTeR .................................................................................... 166 NAVNeReGISTeR .................................................................................. 167

11

SYNOPSIS Hva er rettskildelærens grunnlag? Spørsmålets emne er ikke det rette svar på det ene eller andre rettskildespørsmål. Emnet er perspektivet og grunnprinsippet for erkjennelse av rette svar på rettskildespørsmål som rettskildespørsmål.

I del I argumenterer jeg for en negativ tese: Rettskildenormene kan ikke begrunne seg selv gjennom prejudikatlæren; denne lære får ikke anvendelse på domsargumenter vedrørende rettskildelæren, dvs. prejudikatlæren kan ikke tjene som rettskildelærens grunnlag.

I del II argumenterer jeg for en utvidelse av den negative tese: Domstolene, herunder domstolene i samspill med teorien, tilkommer ingen originær kompetanse til å fastlegge rettskildenormer; som jeg skal vise, leder det motsatte syn til alvorlige inkonsistenser i retten og rettstenkningen.

Videre argumenterer jeg i del II for min positive hovedtese: Rettskildelærens grunnstruktur settes som en side av, og speiler i dette henseende, grunnlovens normeringer. Generelt vil jeg hevde at alle rettskildelærens elementer – mer eller mindre direkte eller formidlet – er ledd i speilingen av grunnloven i materiell forstand.

For det første – forsåvidt gjelder rettskilde-elementenes rettslig bind­ ende kraft – hevder jeg at ethvert rettskilde-element må søke sitt grunnlag i den materielle grunnlov. Teori eller domstoler er ikke i noe tilfelle den rettslig originære hjemmel; forsåvidt gjelder den rettslig bindende kraft, gis det kun grunnlovsumiddelbar rettslig siste hjemmel.

For det andre – forsåvidt gjelder rettskilde-elementene etter deres innhold – hevder jeg følgende: (i) Riktignok gis det en kombinasjon av grunnlovsumiddelbar og grunnlovsmiddelbar dannelse av rettskildeelementer – med umiddelbar hjemmel i den materielle grunnlov forsåvidt gjelder deres bindende kraft, og med iakttakelse av den materielle

14

Synopsis

grunnlovs rammer og mål forsåvidt gjelder innholdet. (ii) Området for slik rettskildedannelse er imidlertid mindre enn antatt i teori og rettspraksis.

Det er en systematisk betydningsfull forskjell mellom på den ene side å tenke rettskildelære ut fra at teorien og rettspraksis selv er forfatteren, på den annen side å tenke rettskildelære ut fra at alle rettskilderesultater til enhver tid står på prøve mot den materielle grunnlov – en systematisk forskjell og betydning som først viser seg i forskning over tid og i detaljer.

Demonstreringen av dette kan bare skje gjennom drøftelser av hvert enkelt rettskilde-elements forhold – mer eller mindre direkte eller formidlet – til den materielle grunnlov. Selv om den enkelte drøftelse da vil forutsette og bygge videre på perspektivet i inneværende arbeid, så vil drøftelsen også måtte anlegge et perspektiv spesifikt for vedkommende rettskilde-element – noe som sammen med drøftelsenes omfang vil lede over i et annet arbeid. Inneværende arbeid er derfor begrenset til demonstreringen av gyldigheten av det overordnede perspektivet og hovedtesen.

Gitt den positive hovedtese, kunne man kanskje tenke at de negative resultater er begrunnelsesmessig unødvendige. I spørsmålsstillingens art ligger imidlertid at teoridannelsen og argumentasjonen ikke kan levere en bevisføring som på dette vis tillater å slutte fra argumentene for den positive hovedtese til uholdbarheten av den dominerende oppfatning i teori og praksis: den oppfatning at domstolene i samspill med teorien er rettskildelærens forfattere. Jeg anfører både den negative og den positive argumentasjonsstrategi fordi de hver på sin måte gir belegg for hovedtesen og dermed for uholdbarheten av den dominerende oppfatning.

Delene I–II er studier i rettslogikk – i hva vi kan si og hva vi ikke kan si, gitt de premisser vi tenker innenfor og ut fra som jurister. Jeg bruker termen «rettslogikk» for å peke på eksistensen av strukturer i rettstenkningen som ikke har sitt grunnlag i allmennlogikken eller andre rettseksterne tenkemåter – derfor «rettslogikk» – og heller ikke i rettspraksis – derfor «rettslogikk».1 1 For rettslogikkens mulighet og grunnlag, se Eng, U/enighetsanalyse – med særlig sikte på jus og allmenn rettsteori, ss. 1–24, 577–84, og gjennomgående.

Synopsis

Del I er nærmere bestemt et bidrag til rettsavgjørelseskraftens rettslogikk. Rettsavgjørelser kan tillegges rettskraft, tvangskraft, beviskraft – og «prejudikatskraft». Jeg stiller spørsmålet om i hvilket tankeplan prejudikatlæren henter sin argumentative betydning for en jurist – dette spørsmålet da ikke forstått som et spørsmål om hva den enkelte jurist måtte mene som denne jurist, men som et spørsmål om prejudikatkraftens logikk.

Del II på sin side er nærmere bestemt et bidrag til den materielle grunnlovens rettslogikk. Jeg stiller spørsmålet om hva som ligger i å tenke juridisk ut fra en idé om at den materielle grunnlov er gjeldende rett i abstraksjon fra grunnlaget for at den gjelder – og dermed også i abstraksjon fra enighet eller uenighet om allmenne begreper ‘rett’ og ‘stat’, enighet eller uenighet om forholdet mellom rett og moral, enighet eller uenighet om forholdet mellom rett og politikk, eller enighet eller uenighet om annet som kan tenkes anført for eller imot at grunnloven gjelder.

Formuleringen av spørsmålene og gjennomføringen av drøftelsene i delene I og II skjer således i et begrunnelsesperspektiv og et førstepersonsperspektiv. Jeg spør ikke etter hva bestemte personer måtte mene, og dermed heller ikke etter hvor mange som måtte mene det samme, men etter hvilke føringer rettsspråkets begreper representerer – et spørsmål vi kun kan besvare gjennom refleksjon over vår egen juridiske refleksjon som refleksjon (ikke som et psykologisk, sosialt eller annet produkt).2 Fra hovedkonklusjonen i delene I–II – rettskildelærens grunnstruktur settes som en side av, og speiler i dette henseende, grunnlovens normeringer – følger rettspolitiske og allmennpolitiske konsekvenser.

Jeg argumenterer for den konsekvens at publikasjon av rettskildene ikke bør overlates til privatrettslig regulering – hverken privatrettslig regulering mellom private rettssubjekter eller mellom private rettssubjekter og domstolene; se del III.

2

Se samme steder som vist til i foregående note.

15

KILDER Del I var min prøveforelesning over selvvalgt emne for dr. juris-graden (1996). Arbeidet er tidligere trykket i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1997, og (i en engelsk oversettelse) i W. Krawietz, R.S. Summers, O. Weinberger og G.H. von Wright (red.), The Reasonable as Rational? Festschrift for Aulis Aarnio (Duncker & Humblot, 2000). – Jeg har foretatt de innholdsmessige tilpasninger og språklige omformuleringer som er nødvendige i lys av den tid som er gått. På punkter hvor jeg har ansett at en nyere referanse kunne belyse resonnementet, har jeg supplert med denne referansen, eventuelt også med en nærmere analyse og diskusjon. Jeg har imidlertid ikke gjort noe forsøk på systematisk å supplere henvisningene med referanser til nyere litteratur eller rettspraksis. Relativt til arbeidets spørsmålsstilling fungerer de henvisningene jeg gir, i det vesentlige som belegg for forekomsten av bestemte oppfatninger, ikke som kilde til argumenter for eller imot holdbarheten av oppfatningen. Etter sin art (se Synopsis om drøftelsenes karakter av rettslogikk) blir mitt resonnement hverken støttet eller svekket ved å forflere referansene til litteratur eller dommer i deres nevnte funksjon, dvs. som eksempler og illustrasjoner.

Et sterkt forkortet omriss av del II er trykket i I. Nguyen Duy, S. Bragdø-Ellenes, I. Lorange Backer, S. Eng og B.E. Rasch (red.), Uten sammenligning, festskrift til Eivind Smith (Fagbokforlaget, 2020). Del II i inneværende bok er i denne relasjon kilden og referansearbeidet.

Del III er tidligere trykket i Lov og Rett 2020.

I

FÅR PREJUDIKATLÆREN ANVENDELSE PÅ DOMSARGUMENTER VEDRØRENDE RETTSKILDELÆREN?

1. SPØRSMÅLSSTILLING Den spørsmålsstilling som skal drøftes i det følgende, tar utgangspunkt i to elementer i juristers språk og argumentasjon.

På den ene side: I den grad norske jurister sier noe om grunnlaget for sin metodelære, den metodelære de tradisjonelt betegner «rettskildelæren», viser de ofte til rettspraksis; da særlig eller bare til høyesterettspraksis.1 På den annen side: Som en del av rettskildelæren opererer jurister med en lære om dommer som argumentkilde, «prejudikatlæren».2 I det følgende skal jeg se nærmere på hvordan disse to elementer passer sammen: på hvorvidt, og i tilfelle i hvilken mening, jurister kan bruke setningsskjemaet «dommen x er prejudikat i rettskildespørsmålet y».

Jeg skal utdype spørsmålsstillingen noe nærmere. – Jeg bruker termen «domsargument» som fellesnavn på de argumenter som jurister henter fra dommer. For eksempel dommen i Rt. 1973/433 tolker straffeloven av 1902 § 422 slik at formuleringen «[f ]ører av skip […] under tjenesten» også omfatter førere av fritidsbåter. Blant jurister blir dommen selv et argument for denne tolking og tolkingen blir forsåvidt et domsargument. Spør vi «hvorfor?», vil en jurist vise til prejudikatlæren, dvs. læren om dommer som argumentkilde.

Jeg tar utgangspunkt i at prejudikatlæren er dannet i tilknytning til et bestemt argumentasjonsnivå, illustrert ved det nettopp gitte eksempel:

1 Se nærmere i 2.1 nedenfor.

2 Fra litteraturen, se særlig Augdahl, Rettskilder, 3. utg. ss. 244–67; Eckhoff, Rettskildelære, 3. utg. ss. 130–60. Når det gjelder Eckhoffs bok, er 1. utgave den mest dyptloddende, 3. utg. er den siste han selv ga ut, og 5. utg. ved Jan Helgesen er den aktuelle ved publikasjonen av inneværende bok. Avhengig av hva som vektlegges i den enkelte sammenheng i det følgende – drøftelsens holdbarhet, Eckhoffs eget syn, eller faktisk informasjon – kan det variere hvilken utgave jeg viser til.

20

I Får prejudikatlæren anvendelse på domsargumenter vedrørende rettskildelæren?

et nivå hvor domsargumentet forutsetter rettskildelæren, samtidig som domsargumentet bygger på slike argumenter som er relevante ifølge rettskildelæren, argumenter som norske jurister idag kaller «rettskildefaktorer» (særlig lovtekster, lovforarbeider, rettspraksis, andre myndigheters praksis, og reelle hensyn). Dette nivå betegner jeg i det følgende «prejudikatlærens mønsternivå».

I det at jurister støtter rettskildelæren på rettspraksis, ligger at jurister også bruker domsargumenter som etter sitt innhold ligger på et annet nivå enn det skisserte mønsternivå. Nærmere bestemt går man et trinn opp i forhold til mønsternivået: til et argumentasjonsnivå som ikke forutsetter rettskildelæren, men tvertimot lar denne være et mulig tema.

Spørsmålet kan da også formuleres som hvorvidt prejudikatlæren får anvendelse på domsargumenter vedrørende rettskildelæren. Skjematisk kan spørsmålsstillingen angis slik:

Rettskildelæren

Henvisninger til rettspraksis som, i en eller annen forstand, «grunnlag» for rettskildelæren

Den del av rettskildelæren som omhandler dommer som argumentkilde, «prejudikatlæren» SPØRSMÅLSSTILLING: Kan jurister bruke setningsskjemaet «dommen x er prejudikat i rettskildespørsmålet y»?

Dvs.: Får prejudikatlæren anvendelse på domsargumenter vedrørende rettskildelæren?

Spørsmålet melder seg, og viser seg langt på vei å kunne besvares, uten å måtte ta standpunkt til nyansert innhold i eller holdbarhet av henvisninger til rettspraksis som rettskildelærens grunnlag.

1. Spørsmålsstilling

Når jeg ovenfor spør – i avgrensningen av spørsmålsstillingen – hvordan rettskildelæren og prejudikatlæren «passer sammen», hvorvidt jurister «kan» bruke et bestemt setningsskjema, og hvorvidt prejudikatlæren «får» anvendelse på domsargumenter vedrørende rettskildelæren, så er den tilsiktede målestokk hele tiden språk og tenkning blant jurister som jurister.

Konklusjonen på drøftelsen vil vise seg å være at det kun er et svakt, om noe, grunnlag for å anvende prejudikatlæren på domsargumenter vedrørende rettskildelæren.

Konklusjonen og dens begrunnelse har interesse mot følgende bakgrunn: I Norge har domstolene de senere år fått økt oppmerksomhet, kanskje også økt legitimitet, dels i egenskap av statsmakt som skal kontrollere den lovgivende og utøvende makt, dels i egenskap av vokter om borgernes rettssikkerhet, og dels i egenskap av rettsskaper. Oppmerksomheten i norsk diskusjon har imidlertid i det vesentlige fokusert på prejudikatlærens mønsternivå.3 Spørsmålet om domstolenes

3 Jeg skal kort nevne enkelte hovedlinjer. – I forhold til domstolene som rettsskaper har Carsten Smith hevdet, både før og etter tiltredelsen som høyesterettsjustitiarius (i 1991), at Høyesterett bør delta mer aktivt i rettsutviklingen, se C. Smith, «Domstolene og rettsutviklingen»; «Høyesteretts stilling i samfunnet», ss. 785, 787, 789, 790–91. – I forhold til domstolene som kontrollør av den lovgivende og utøvende makt og som vokter om borgernes rettssikkerhet, har norsk diskusjon i stor grad knyttet seg til domstolenes kompetanse til å overprøve lover. Om utvikling og innhold av denne kompetanse, se E. Smith, Høyesterett og folkestyret, med videre henvisninger. – En hypotese om tendens til økt bruk av prøvingsretten hevdes i sistnevnte verk, ss. 247–85; tilsvarende i samme forfatter, «Domstolskontroll med lovgivning i Norge etter ca. 1970», s. 90, jfr. ss. 114 flg. – Et ønske om å rehabilitere prøvelsesretten som legitimt maktinstrument uttrykkes i C. Smith, «Domstolene og rettsutviklingen», ss. 301–02; «Rettsvitenskapens rolle i forfatningsrett og forfatningsutvikling», ss. 43–44; E. Smith, «Domstolskontroll med lovgivningen i Norge etter ca. 1970», ss. 117–20; «Mer om jus og politikk», s. 55; Høyesterett og folkestyret, ss. 289–349. – Én årsaksfaktor bak ønsker om å rehabilitere prøvingsretten har vært øket oppslutning om og bruk av menneskerettighetsargumenter hentet fra folkeretten, som redskap i overprøvingen, se Wold, «Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og Norge», s. 358; C. Smith, «Folkerettens stilling ved norske domstoler», ss. 87–88; Ryssdal, «The Relation between the Judiciary and the Legislative and the Executive Branches of the Government in Norway», ss. 534–35; Dolva, «Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og Norges Høyesterett», ss. 45–46; NOU 1993: 18, Lovgivning om menneskerettighetene, ss. 51–68.

21

22

I Får prejudikatlæren anvendelse på domsargumenter vedrørende rettskildelæren?

kompetanse og makt over rettskildelæren har fått mindre oppmerksomhet.4 Med denne situasjon er skapt en risiko for at resultater og eventuell legitimitet i tilknytning til prejudikatlærens mønsternivå, uten tilstrekkelig refleksjon overføres til nivået for rettskildelæren; dvs. en risiko for at man uten tilstrekkelig belegg, jfr. drøftelsen i det følgende, tenker ‘dom x er prejudikat i rettskildespørsmål y’.

Drøftelse og konklusjon er i utgangspunktet begrenset til det norske rettssystemet. Imidlertid er spørsmålsstillingen internasjonal; den er logisk mulig i alle rettssystemer hvor domsargumenter påberopes på de to nivåer som er skissert ovenfor, og en slik tosidig bruk av dommer er ganske utbredt.5 Drøftelsen i det følgende kan derfor også ha interesse for andre rettssystemers jurister og rettsteoretikere. Dels kan opplegget av drøftelsen, og begreper utformet som ledd i denne, også være treffende i forhold til andre rettssystemer. Og dels kan man i et komparativt perspektiv se drøftelsen med konklusjon som en casestudy; drøftelsen med konklusjon viser ett faktisk forekommende forhold mellom prejudikatlære og rettskildelære.

Dertil kan drøftelsen i det følgende kaste mer direkte lys over andre rettssystemer. Også drøftelsens materiale er nemlig til en viss grad internasjonalt, idet enkelte av de trekk ved juristers språk og argumentasjon som gir belegg for konklusjonen her, er fellestrekk på tvers av landegrenser (se f.eks. 2.3 og 3.1 nedenfor). Dette gir grunnlag for en arbeidshypotese om at man vil finne igjen samme forhold mellom prejudikatlære og rettskildelære i andre rettssystemer hvor domsargumenter påberopes på de to nivåer som er skissert ovenfor.

Ovenfor har jeg bare forutsatt at anvendelse av prejudikatlæren på domsargumenter vedrørende rettskildelæren ikke volder noen logiske problemer – for ikke å vanskeliggjøre presentasjonen av det praktisk 4 Det gjelder også hvor diskusjonen unntaksvis har vært erkjent å være, helt eller delvis, en rettskildediskusjon, f.eks. diskusjonen nevnt til slutt i forrige note, om bruk av menneskerettighetsargumenter hentet fra folkeretten. Se nærmere i 5 nedenfor.

5 For eksempel finner vi den samme tosidige bruk blant engelske jurister, se Eng, «The Doctrine of Precedent in English and Norwegian Law», ss. 276–78 (arbeidets avsnitt 2.2).

1. Spørsmålsstilling

viktige i en allerede abstrakt spørsmålsstilling. Jeg skal avslutningsvis kort presisere den nevnte forutsetning.

Anvendelse av prejudikatlæren på domsargumenter vedrørende rettskildelæren forutsetter selvfølgelig en prejudikatlære. Gitt denne forutsetning, så er slik anvendelse av prejudikatlæren, med ett mulig forbehold (se nedenfor), logisk mulig: det være seg i et etablert rettssystem med en prejudikatlære, slik konteksten er for drøftelsen i det følgende; eller det være seg i et rettssystem i etableringsfasen, når iallfall en prejudikatlære er etablert. – Forbeholdet er at det kan reise logiske problemer («ond» sirkel) å tenke prejudikatlæren anvendt mer spesielt på domsargumenter vedrørende prejudikatlæren (3.2 nedenfor, ved og i note 25). Spørsmålsstillingen her fordrer imidlertid ikke at vi tar standpunkt til denne side av saken (samme sted).6

2. HVORDAN PASSER PREJUDIKATLÆREN ETTER SITT INNHOLD PÅ DOMSARGUMENTER VEDRØRENDE RETTSKILDELÆREN? Prejudikatlæren kan etter sitt innhold struktureres som svar på tre hovedspørsmål: – hvilke dommer gir opphav til autoritative argumenter?

– hvordan henter man argumenter fra disse dommer? – og hvilken vekt har disse domsargumenter? Spørsmålsstillingen her er hvorvidt prejudikatlærens begreper og normer, sett som svar på de nevnte tre

6 Mot denne bakgrunn anser jeg følgende logiske argument fra Ross som uholdbart i sin generelle form: «[H]vilken art pligt er der [i retskildelæren] tale om […]? [D]er synes […] ikke at kunde være tænkt på en retspligt for dommeren i samme forstand som fx en skyldner er pligtig at betale sin gæld […]. Thi denne retspligt måtte jo selv være givet i en retsregel udledt af en retskilde. Vi måtte altså for at kunne bestemme, hvad der er retskilde, forudsætte kendskab til retskilderne, hvilket er en åbenbar cirkel», se Ross, Om ret og retfær­ dighed, s. 124 (mine uthevinger); se videre referansene i II.A.5.4.1 nedenfor, i første note.

– Går man mer konkret til verks og nyanserer de faktiske forutsetninger for drøftelsen, jfr. ovenfor, så forsvinner Ross’ «åbenbare [underforstått, logisk forkastelige] cirkel» og man støter på praktisk viktige spørsmål, f.eks. spørsmålsstillingen i inneværende del I og spørsmålsstillingen i den følgende del II; se nærmere i II.A.5.4–5.5 nedenfor.

23

24

I Får prejudikatlæren anvendelse på domsargumenter vedrørende rettskildelæren?

hovedspørsmål, er egnet til å fange inn den måte jurister søker støtte i rettspraksis for rettskildelæren.

2.1. RELEVANSEN AV DOMSARGUMENTER VEDRØRENDE RETTSKILDELÆREN Det er utvilsomt slik at mange jurister anser dommer som relevant argumentkilde også i forhold til rettskildelæren, ikke bare i forhold til prejudikatlærens mønsternivå. Dette viser seg bl.a. gjennom henvisninger til rettspraksis som, i en eller annen forstand, «grunnlag» for rettskildelæren. Eksempler på slike henvisninger til rettspraksis finner vi bl.a. i arbeider av Augdahl, Eckhoff, Andenæs, Krüger, Brækhus, Boe og Fleischer.7 Når det gjelder andre spørsmålsstillinger, kan det vise seg å være viktige forskjeller mellom henvisningene. Hva gjelder spørsmålsstillingen her, ligger imidlertid vekten på det fellesskap at forfatterne ved spørsmålet etter, i en eller annen forstand, «grunnlaget» for rettskildelæren, også eller bare henviser til rettspraksis.

For slik å fastslå at jurister søker støtte i rettspraksis for rettskildelæren, er det ikke nødvendig å trekke spesielt på prejudikatlærens begreper og normer. Det er tilstrekkelig med tolking av juristers tekster og handlinger ut fra mer allmenne kriterier.

2.2. MÅTER Å GENERERE DOMSARGUMENTER VEDRØRENDE RETTSKILDELÆREN I prejudikatlæren sondres i hovedsak mellom tre måter for generering av argumenter fra dommer: Man kan hente argumenter som er anført i dommen. Man kan selv konstruere et argument på grunnlag av dommen. Eller man kan sammenligne dommens fakta med de fakta man

7 Augdahl, Rettskilder, 1. utg. ss. 27–28, 2. utg. ss. 23–24, 3. utg. ss. 32–33; Eckhoff, Rettskilde­ lære, 1. utg. s. 17, 2. utg. s. 16, 3. utg. s. 16; Andenæs, Innføring i rettsstudiet, 5. utg. s. 57; Krüger, Norsk kontraktsrett, s. 505; Brækhus, «Voldgiftspraksis som rettskilde», s. 447; Boe, Innføring i juss, 1. utg. bind 1, ss. 127–28, 2. utg. ss. 146–47; Fleischer, forutsetningsvis f.eks. i Rettskilder, ss. 76, 168 og Rettskilder og juridisk metode, ss. 83, 186. Se videre referansene i II.D.1 nedenfor.

2. Passer prejudikatlæren etter sitt innhold?

har foran seg, for å se om det er en faktalikhet som tilsier resultatlikhet.8 – I det følgende skal jeg undersøke i hvilken grad begrepene om disse genereringsmåter er egnet til å fange inn den måte jurister henter støtte for rettskildelæren i rettspraksis.

2.2.1. ANFØRTE DOMSARGUMENTER

Begrepet ‘anført domsargument’ fanger i liten grad inn den måte jurister henter støtte for rettskildelæren i rettspraksis. Når jurister viser til rettspraksis som grunnlag for rettskildelæren, er det nemlig bare i liten grad slik at de henviser til uttrykkelige uttalelser i dommer. Jeg skal peke på to årsaker til dette, se (1)–(2) i det følgende.

(1) Dommere tematiserer i liten grad rettskildelæren. Dermed mangler en nødvendig betingelse for å kunne henvise til uttrykkelige uttalelser i dommer om rettskildelæren. – Jeg skal utdype og illustrere noe nærmere det at dommere i liten grad tematiserer rettskildelæren.

For det første: Det er uvanlig at spørsmål i rettskildelæren i det hele tatt formuleres og drøftes.

Men det forekommer. Et eksempel er uttalelsene i Rt. 1994/610 på ss. 616–17, om at det må stilles krav om klarhet til folkerettslige avtaler og krav om sakslikhet til avgjørelser fra internasjonale domstoler, for at disse skal kunne sette norske regler til side i en sak for norsk domstol.

Et annet eksempel er uttalelser fra Høyesterett om hjemmelskravet på områder hvor lovhjemmel anses nødvendig, se f.eks. Rt. 1992/1511 på ss. 1517–18 og Rt. 1995/530 på s. 537.

Uttalelser i høyesterettsdommer om forholdet mellom domstoler og lovgiver er ikke uvanlig, men slike uttalelsers betydning for rettskildelæren er ofte ubestemt; det gjelder bl.a. uttalelser om at etablering eller endring av visse regler er en lovgiveroppgave, se f.eks. uttalelser i Rt. 1956/1323 på

8 Eckhoff, Rettskildelære, 1. utg. ss. 164–65, 3. utg. ss. 138–44, 5. utg. ved Jan Helgesen, ss. 165–66; Fleischer, Anvendelse og fortolkning av dommer, ss. 39–50; Rettskilder, s. 171; Rettskilder og juridisk metode, s. 189. For en sammenligning mellom norsk og engelsk rett, se Eng, «The Doctrine of Precedent in English and Norwegian Law», ss. 278–88 (arbeidets avsnitt 2.3–2.4).

25

26

I Får prejudikatlæren anvendelse på domsargumenter vedrørende rettskildelæren?

s. 1324, Rt. 1964/272 på s. 274, Rt. 1994/1049 på s. 1051 (dissens 4–1, mindretallet), Rt. 1994/1244 på s. 1253 (dissens 3–2, flertallet), Rt. 1995/1734 på s. 1737 (dissens 4–1, flertallet).

For det andre: Enda mer uvanlig er at dommere uttrykkelig slutter seg til tidligere domsargumenter vedrørende rettskildelæren. Dette i kontrast til det helt ordinære ved dannelse av domsargumentkjeder på prejudikatlærens mønsternivå.

Et eksempel på en kjede domsargumenter vedrørende rettskildelæren gir formelen i Rt. 1978/1072 (Leserbrev): «strl. § 135a må tolkes med Grunnlovens § 100 som bakgrunn og ledetråd» (s. 1076). Det vises til leserbrevdommen og dens formel bl.a. i Rt. 1981/1305 (Løpeseddel) på s. 1318 og Rt. 1997/1821 (Hvit Valgallianse) på s. 1831, og en lignende formel gjentas, uten henvisning til leserbrevdommen, i Rt. 1995/1903.

Et eksempel fra eldre høyesterettspraksis gir uttalelser om kriterier for å følge eller fravike tidligere høyesterettsavgjørelser, se (2) nedenfor, ved og i note 10.

For det tredje: Mest uvanlig (jeg har ikke kunnet finne noe eksempel fra de senere år) er at dommere uttrykkelig fraviker et domsargument eller en kjede med domsargumenter vedrørende rettskildelæren. Dette i kontrast til det relativt ordinære i at dommere fraviker domsargumenter eller kjeder av slike på prejudikatlærens mønsternivå.9 (2) Det jeg nå har vist, er at prejudikatlærens begrep ‘anført domsargument’ sjelden får anvendelse på nivået for rettskildelæren, fordi de trekk ved virkeligheten som begrepet omfatter – uttrykkelige domsuttalelser – er sjeldne på nivået for rettskildelæren.

Jeg skal gå videre og vise at mye tyder på at jurister ikke vil anvende prejudikatlærens begrep ‘anført domsargument’, selv om de trekk ved 9 Om fravikelse av domsargumenter eller kjeder av slike på prejudikatlærens mønsternivå, se Augdahl, Rettskilder, 3. utg. ss. 246 flg.; Eckhoff, Rettskildelære, 3. utg. ss. 149 flg.

2. Passer prejudikatlæren etter sitt innhold?

virkeligheten som begrepet omfatter, skulle være realisert på nivået for rettskildelæren. Jeg peker da på følgende kasus: Særlig i én tidligere periode har rettskildelæren i større grad vært tematisert i Høyesteretts dommer, nemlig i perioden før loven av 1926 om plenumsbehandling i Høyesterett. Blant annet som følge av at samme rettsspørsmål ble besvart forskjellig av forskjellige avdelinger i Høyesterett, uttalte flere dommere seg om kriterier for å følge eller fravike tidligere høyesterettsavgjørelser.10 Ifølge plenumsloven inngikk det å ville fravike en av Høyesterett tidligere uttalt rettsoppfatning, i ett av tre alternative kriteriesett for plenumsbehandling.11 Etter at dette alternativet var etablert, ble det mindre vanlig å tematisere kriteriene for å følge eller fravike tidligere høyesterettsavgjørelser.

Så vidt jeg kan se har ikke Høyesterett i senere dommer i nevneverdig grad trukket fram de nå nevnte uttalelser fra før plenumsloven og brukt dem som autoritative argumenter. Dette til tross for at uttalelsene tilfredsstiller mange av prejudikatlærens sentrale kriterier vedrørende domsargumenter: De er uttrykkelig formulerte, de stammer fra behandlingen i Høyesterett, de ble sikkert ofte vurdert som nødvendige for å nå et gitt rettslig standpunkt, og uttalelsene er ikke foreldet pga. samfunnsutvikling, skiftende moraloppfatninger eller senere lovgivning.12 10 Se særlig Rt. 1924/1141 på ss. 1142–43, 1145, 1148; Rt. 1924/18 på ss. 18–20; Rt. 1916/695 på ss. 699–700, 702; Rt. 1908/631 på ss. 633, 634–35. – Om innbyrdes motstridende avgjørelser fra Høyesterett i denne perioden, se Berg, Prejudikater, ss. 8–22; Vislie, «Om prejudikater i Høyesteretts plenum», ss. 289–94; Gaarder, «Domstolene og den alminnelige rettsutvikling», ss. 245–48.

11 Plenumsloven § 1. – De andre to kriteriesett knyttet seg til henholdsvis det å ville erklære en lov, stortingsbeslutning eller provisorisk anordning for grunnlovsstridig (§ 2) og det at særlige grunner gjorde det ønskelig med plenumsbehandling (§ 3).

12 Uttalelsene ble heller ikke foreldet ved plenumsloven av 1926 eller tvisteloven av 2005. Under plenumsloven kunne Høyesterett fremdeles fravike en av Høyesterett tidligere «uttalt» rettsoppfatning uten plenumsbehandling, dvs. i en avdeling av fem dommere.

Bare hvis minst to av de fem ville fravike en av Høyesterett tidligere uttalt rettsoppfatning og minst én av de fem krevde plenumsbehandling, skulle plenumsbehandling finne sted, jfr. lovens § 1. Og under tvisteloven gjelder en i forhold til vår problemstilling lignende ordning: Høyesterett kan fravike en rettsoppfatning som domstolen har «lagt til grunn» i en annen sak, uten behandling i storkammer eller plenum, dvs. i en avdeling av fem dommere, se dstl. § 5, fjerde ledd for det materielle kriterium, og se § 6 andre ledd om plasseringen

27

Begge tesene står i kontrast til den hevdvunne oppfatning – at rettskildelærens grunnlag ligger i rettspraksis. Forfatteren viser at denne oppfatning leder til alvorlige inkonsistenser i rettstenkningen og at den har uakseptable allmennpolitiske og rettspolitiske konsekvenser.

Boken retter seg til alle jurister og jusstudenter med interesse for refleksjon over den juridiske tenkemåte.

Svein Eng (f. 1955) er professor i jus og rettsfilosofi ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Han har publisert arbeider i filosofi, rettsfilosofi, avtalerett, forvaltningsrett og norsk og komparativ rettskildelære.

ISBN 978-82-450-3720-3

RET TSKILDELÆRENS GRUNNLAG

Forfatteren besvarer spørsmålet gjennom to hovedteser. For det første og negativt: Domstolene tilkommer ingen originær kompetanse til å fastlegge rettskildenormer. For det andre og positivt: Rettskildelærens grunnstruktur settes som en side av, og speiler i dette henseende, grunnlovens normeringer.

Alle rettskildelærens elementer er – mer eller mindre direkte eller formidlet – ledd i speilingen av grunnloven.

SVE I N E N G

HVA ER RETTSKILDELÆRENS GRUNNLAG?

SVE I N E N G

RET TSKILDE LÆRENS GRUNNLAG