Page 1

Gjem deg ved bekken Kerit


Wilfrid Stinissen OCD

GJEM DEG VED BEKKEN KERIT Livet i Karmel

Oversatt av Anne Bente Hadland

efrem forlag


© Wilfrid Stinissen 2010 © Artos & Norma Bokförlag og forlaget Karmeliterna 2010 © Efrem forlag, Follese 2014 www.efremforlag.no Trykk: InPrint, Latvia Omslagsdesign og sats: Øyvind Lerø, Sabon 11/13 Bibeltekster er hentet fra Bibel 2011 der ikke annet er nevnt. ISBN: 978-82-92922-31-6


INNHOLD FORORD

9

I. Innledning: KARMELS ÅND

13

Kalt til kontemplasjon 14 Vi behøver både Teresa og Johannes Den opprinnelige tradisjonen 19 Radikalisering av bønnelivet 22 II. LIVET I KARMEL

17

29

Indre bønn og kontemplasjon 31 Tørke og acedia 48 Maria i Karmel 53 Eukaristien 63 Tidebønnene 69 Åndelig lesning 76 Å lese Bibelen – lectio divina 79 Å leve i Guds nærvær 87 Samvittighetsransakelse 93 Skriftemål 98 Stillhet 101 Ensomhet 111 Klostercellen 115 Klausuren 118 Når du befinner deg utenfor klosteret Forsakelse 124 Jomfruelighet 127 Fattigdom 133 Lydighet 139 Felleslivet 144

122


Rekreasjonen 147 Kjærlighet til nesten 150 Arbeidet 154 Orden 159 Kroppen 161 Måltidene 164 Fasten 168 Søndagen 170 Retrett 173 Å stå opp om morgenen 177 Når du går til sengs 179 Ved sykdom 181 Karmels apostoliske rolle i Kirken og i verden Epilog

191

Litteratur

194

Forkortelser bk dn fv ib kkk ks liv lk ss ås

Johannes av Korset, Bestigningen av berget Karmel Johannes av Korset, Själens dunkla natt Teresa av Avila, Fullkomlighetens väg Teresa av Avila, Den indre borgen Den katolske kirkes katekisme Teresa av Avila, Klosterstiftelserna Teresa av Avila, Boken om mitt liv Johannes av Korset, Levande kärleksloga Thérèse av Jesusbarnet, Självbiografiska skrifter Johannes av Korset, Åndelig sang

184


overs. anm.: Med unntak av Johannes av Korset: Åndelig sang og Teresa av Avila: Boken om mitt liv, er lite av de karmelittiske skriftene som her er nevnt, oversatt til norsk. Der det ikke finnes norsk oversettelse, har jeg valgt å oversette fra svensk med fare for de unøyaktigheter som følger av dette. Bibelsitatene i den norske oversettelsen er fra Bibel 2011 der annet ikke er nevnt. P. Stinissen henviser flere steder til Vulgata (Vulg), altså den latinske oversettelsen av Bibelen som ligger til grunn for oversettelsen av tidebønnene, der denne er i samsvar med intensjonen i hans arbeid. Jeg har også benyttet meg av oversettelsen i Norske Tidebønner og Erik Gunnes’ Nytestamente.


Induxi vos in terram Carmeli, ut comederetis fructum eius, et optima illius.

Jeg har ført dere inn i Karmels land, for at dere skal fü spise dets frukt og dets høyeste goder (Jer 2,7, Vulg)


forord I år 1736 utkom en liten bok skrevet av en anonym novisemester i Karmel. Boken var forfattet på latin og hadde som tittel Vade-mecum novitiorum fratrum Beatae Virginis Mariae de Monte-Carmelo discalceatorum (Håndbok for novisene hos den salige Jomfru Maria av Karmelbergets uskodde brødre). I et lite forord (praefatiuncula) meddelte forfatteren at han først og fremst tenkte på de noviser som snart skulle forlate novisiatet og flytte til ulike klostre hvor de kunne trenge et lite kompendium over alt de hadde lært seg i novisiatstiden. Denne kortfattede håndboken har i mer enn to hundre år preget novisenes utdannelse. Hver novise hadde et eksemplar i cellen sin, og man gikk ut fra at novisen regelmessig lot seg inspirere av noen av de tusen praktiske råd som finnes der. Da boken ble skrevet, var Ordenens opprinnelige ånd dessverre ikke lenger helt intakt. I stedet for å gå i våre store mystikeres1 spor og betone karmelittens kall til mystikk, ble vekten lagt mer på askese og botsøvelser. Botsøvelsene var strenge og ofte kunstige. Når brødre i vår tid referer til dette gamle vademekum, er det nesten Først og fremst Teresa av Avila (1515-1582) og Johannes av Korset (1542-1591) som reformerte Karmelitterordenen.

1

9


alltid for å gjøre narr av de overdrevne botsøvelsene forfatteren oppfordrer til, som for eksempel å gi seg selv ørefiker eller alltid å gå med senket blikk og ikke se lenger fremover enn sin egen likkistes lengde. Allikevel inneholder boken en del perler som ikke bør gå tapt. I samråd med karmelittnonnene i Sverige og Danmark oppsto derfor tanken om å skrive en ny praktisk veiledning som skulle integrere det som var av verdi i det gamle vademekum. Den skulle dessuten dels gå lenger tilbake til våre opprinnelige kilder, dels ta hensyn til nåtidig teologi og spiritualitet. At vi lever i tiden etter Thérèse av Jesusbarnet som advarte mot all ekstraordinær ytre bot, kan ikke annet enn sette sitt preg på en bok som vil gi konkret veiledning til nybegynnere på den åndelige veien. Det var ikke vår opprinnelige tanke å utgi denne og gjøre den tilgjengelig for allmennheten. Vi tenkte kun på våre brødre og nonner, og på et senere stadium, også våre sekulærkarmelitter2 som forsøker å leve i Karmels ånd midt i verden. Men da Per Åkerlund, forlagssjef hos Artos, ved en tilfeldighet fikk nyss om planene, tilbød han seg å utgi den på sitt forlag. Min innvending om at vi i så fall burde stryke alt det typisk monastiske, besvarte han med at det i vår tid finnes en stor interesse for klosterliv og at nettopp det monastiske kan inspirere og hjelpe mennesker ute i verden til å «inkarnere» sitt åndelige liv og gi det en konkret skikkelse. Ettersom hvert avsnitt skal kunne leses frittstående, forekommer visse gjentagelser. Denne boken skal forøvrig ikke leses i strekk. Den er kun en samling gode råd 2

Legfolk knyttet til Karmel. 10


som hver og en etter eget skjønn kan øse av med den dømmekraft (discretio) som vår opprinnelige Regel er preget av og som den til sist også nevner som et grunntrekk i vår spiritualitet. Wilfrid Stinissen o.c.d.

overs. anm.: Mot slutten av dette oversettelsesarbeidet fikk vi høre at br. Wilfrid lå for døden. Å sitte med tekstene hans i denne tiden gjorde ham forunderlig nær. To ganger fikk jeg møte ham da han holdt retretter for oss på Katarinahjemmet. Da han hørte at jeg oversatte denne boken, og også kunne tenke meg å benytte deler av den for egne noviser, spurte han hvorfor. Han skjønte ikke at dominikanerinner kunne ha nytte av den. På sett og vis hadde han rett i det. Boken er ikke rettet til et større publikum – tvert imot. Den er ment for brødre og søstre i Karmel. Det er mye der som kun har relevans for dem. Mye i denne boken er spesifikt karmelittisk, ja, ikke bare det, til og med spesifikt for nonnene i Karmel. Og selv der er boken ment for «innvortes» bruk – den skal anvendes på en selv og ikke på andre. Som målestokk for en selv og eget liv, ikke for andres. Karmel bygger på velprøvde metoder i kristenlivet, som er dypt forankret i kunnskap til mennesket såvel som i kristendommen. Og mye av det som står der kan være 11


nyttige råd i et hvilket som helst kristenliv; kapitlene om åndelig lesning, bønn, samvittighetsransakelse og skrifte, Eukaristien, ja, ensomhet og stillhet, også. Det begynner jo å bli «etterspurt» i en larmende verden fylt av stadige og vekslende inntrykk og impulser. Derfor var det kanskje ikke så overraskende at boken fikk en så varm og bred mottakelse da den kom ut i Sverige. Denne lille boken er med nødvendighet annerledes enn de andre bøkene br. Wilfrid har utgitt, men de som kjenner hans forfatterskap, vil gjenfinne elementer i den som han har utfoldet i andre bøker. I denne lille boken finnes i konsentrert form det br. Wilfrid levde og bygget sitt liv på.

12


KARMELS ÅND Man vet ikke hvordan man skal leve om man ikke vet hvem man er. Agere sequitur esse (man handler som man er), sier en gammel skolastisk aforisme. Det første spørsmålet er altså: Hva er en karmelitt, hva er typisk karmelittisk, i hva består Karmels ånd? Pave Leo XIII (1810-1903) sammenfattet Karmels ånd i et skriv til Ordenens generalvikar: Orationis in Carmelo spiritum sparge et fove, ad quem tria sunt necessaria, nempe silentium, recessus, mortificatio; quibus deficientibus nulla oratio, porro sine oratione iam nihil est Carmelus. Spre og oppmuntre i Karmel bønnens ånd, For det er tre ting nødvendige, nemlig: Stillhet, ensomhet, mortifikasjon. Uten disse kan det ikke være noen bønn, og uten bønn er Karmel ingenting. Dette er en fin fremstilling av hva Karmel er. Det tilsvarer også det som anses for å være vår Regels (ca 1207) 13


sentrale forskrift: «Hver og en må forbli ensom i sin celle eller i nærheten av den, mens han grunner over Herrens lov både dag og natt og våker i bønn, om han ikke er opptatt av andre berettigede ting.» Vår Orden har derfor med takknemlighet tatt imot Leo XIIIs beskrivelse av Karmels ånd. Da jeg var novise, hadde hver bror i provinsen et lite oppslag av nettopp denne teksten i cellen sin. Det gjorde at mange av oss kunne og fortsatt kan den utenat. Jeg har også selv mange ganger henvist til denne teksten når jeg skulle si noe om den ånd som preger vår Orden. Senere er jeg imidlertid blitt mer tvilende til den. Gjelder ikke denne beskrivelsen for alle kontemplative ordener? Er ikke bønnen det sentrale også i trappistenes og karteusernes liv? Hører det ikke til ethvert kontemplativt liv hovedsaklig å vie seg til bønn? Det forekommer meg at det typisk karmelittiske ikke helt kommer frem i Leo XIIIs tekst.

kalt til kontemplasjon Hva sier våre store mystikere som har reformert vår Orden og gang på gang pekt på det som var Ordenens opprinnelige inspirasjon? Vår hellige mor Teresa og vår hellige far Johannes taler ikke bare om bønn, men om kontemplasjon. 3 I Fullkommenhetens vei sier mor Teresa: «Legg merke til hva jeg sier: vi må alle streve etJohannes av Korset kaller kontemplasjonen en mystisk inngytelse av Gud i sjelen, at Gud selv stille og kjærlig strømmer inn i den (DN I,10,6).

3

14


ter (procurar) å nå kontemplasjonen ettersom vi ikke er her for noe annet, og dette ikke bare i ett eller to, eller ti år, men hele tiden, for ellers vil det jo se ut som om vi gir opp på grunn av motløshet» (18,3). «Jeg er overbevist om at alle som ikke stanser på veien skal få drikke av dette levende vann» (ibid 19,15). Litt lenger frem skriver hun: «La oss nå vende tilbake dem som vil følge denne veien og ikke stanse før de når målet, det vil si – før de får drikke av livets vann. Det er veldig viktig, ja, det avhenger faktisk av at de tar fatt med et resolutt og fast forsett (una grande y muy determinada determinación) om ikke å stanse før målet er nådd, uansett hva som måtte komme, hva som måtte hende, ja, hvor mye de enn må arbeide, hvor mye de enn har å innvende, enten de kommer seg dit, dør på veien, eller mister motet stilt overfor vanskelighetene underveis; ja, om så hele verden skulle gå under» (ibid 21,2). Og i Den inre borgen står denne kjente teksten: «Alle vi som bærer karmelittenes hellige drakt er kalt til bønn og kontemplasjon. Det er den grunn vi bygger på (éste fué nuestro principio), den ætt vi nedstammer fra, nemlig våre hellige Fedre på Karmelberget, som i største ensomhet og største forakt for verden søkte etter denne skatten, denne kostbare perlen vi snakker om» (V,1,2). Teresa mener at det er en stor hjelp på veien iblant å få drikke av kontemplasjonens kilde, og at det uten denne hjelpen ville være vanskelig å holde ut. I Fullkommenhetens vei skriver hun: «De som gjennom egen erfaring ennå ikke har lært Herrens godhet å kjenne, selv om de kjenner ham gjennom troen, mister lett motet. Det er allikevel en stor hjelp å ha erfart med hvilket vennskap og ømhet han behandler dem som vandrer på denne veien 15


og hvordan han selv betaler nesten hele omkostningen ved reisen» (23,5). Vår hellige far Johannes er, om mulig, enda tydeligere. Det første som slås fast i hans første bok Bestigningen av berget Karmel er følgende: «Handler om hvordan en sjel skal kunne forberede seg på å oppnå den guddommelige forening på kort tid.» At det virkelig er snakk om den mystiske foreningen med Gud er helt klart. Hele boken handler om dette. I Sjelens mørke natt skriver han riktignok at «ikke alle de som anstrenger seg for å vandre åndens vei blir av Gud løftet opp til kontemplasjon, ikke engang halvparten av dem. Og hvorfor? Gud alene vet svaret» (I 9,9). Men i Levande kärlekslåga korrigerer han det. Der vet han nøyaktig hvorfor ikke alle går kontemplasjonens vei. Han skriver: «Her bør vi angi årsaken til hvorfor det er så få som når frem til denne høye tilstanden av fullkommen forening med Gud. Man bør vite at det ikke avhenger av at Gud vil at bare få skal opphøyes til dette. Han vil jo at alle skulle være fullkomne. Men han finner bare få kar som kan tåle et så høyt og sublimt verk. Gud prøver dem i det lille og finner at de er så svake at de helst unngår strev og ikke vil underkaste seg den minste sorg eller prøvelse. Ettersom han altså ikke finner dem sterke og trofaste i det lille, der han i sin nåde har begynt å slipe og bearbeide dem, innser han at de kommer til å være enda svakere i det store. Derfor fortsetter han ikke med å rense og løfte dem opp av jordens støv ved prøvelsenes møye» (II,27). Årsaken til at ikke alle går mystikkens vei synes altså ikke å ligge hos Gud, men i menneskets manglende generøsitet. Mennesket er ikke beredt til å slippe taket i seg 16


selv og slik gi plass for Gud. Riktignok er det slik at ikke alle får drikke like mye av det levende vann. «Av denne mektige kilden», skriver Teresa i Fullkommenhetens vei, «springer jo mange strømmer frem, noen store, andre små. I blant er det helt ubetydelige vannårer for barn, det vil si for nybegynnere. Dette er nok for dem, og synet av store vannmasser kunne forskrekke dem. Derfor, søstre, ikke frykt at dere skal dø av tørst på denne veien, aldri skal vederkvegelsens vann mangle i den grad at tørsten blir uutholdelig» (20,2). Både Teresa og Johannes oppfordrer oss til å gjøre alt vi kan for å forberede oss på kontemplasjonens gave. Det skal ikke være vår feil om vi ikke blir «kontemplative». Kontemplasjon er noe stort. Det betyr at Gud selv overtar arbeidet, at utviklingen fordypes kvalitativt og forseres betydelig. Nå er det ikke lenger vi selv som går, men vi bæres av Gud. Det er ikke våre små skritt som bestemmer fremdriften, men vi føres fremover i Guds egen takt. Den frigjorthet fra og innsikt i verdens «fåfengthet» som er frukten av hvilens og foreningens bønn, er noe helt annet enn det vi selv kan avstedkomme gjennom aktive forsakelser. Etter en kort stund av foreningens bønn trår man «hele verden under fot» (Liv 4,7; 17,5).

vi behøver både teresa og johannes To fallgruver i bønnelivet som må unngås: 1 Man

kan være altfor aktiv, altfor opptatt av å «fylle» bønnen. Når man opplever tørke, griper man til en bok, 17


eller ber muntlige bønner, eller vil reflektere over en evangelietekst. Man er ganske enkelt redd for tomheten. Det er jo så lett å bli distrahert når man ikke har noe konkret å «gjøre». Da kan det være nyttig å lytte til hva Johannes av Korset har å si. En av hans hensikter er jo å oppmuntre sjelen til å våge å gi etter når den føler seg trukket mot en større stillhet. Det er normalt at bønnen gradvis blir enklere, at den får færre ord, er mindre tilbøyelig til å tenke. Om det da skulle oppstå en «følelse» av tomhet, behøver ikke dette umiddelbart tolkes dithen at man ikke er kalt til kontemplasjon. Kanskje er det meningen at man skal venne seg til en dypere bønn hvor man ikke lenger kretser rundt Gud med ord og tanker, men at man istedet når Gud direkte og forblir i ham ved hjelp av en fordypet tro. 2 Den

andre fallgruven er den førstes rake motsetning. Den er enda farligere. Her er man altfor slapp, doven og passiv. Kanskje har man erfart stunder av dyp indre samling, og tror at man nå definitivt har forlatt «meditasjonen». Man vil «hvile i Gud». Men denne hvilen kan meget lett gå over i en søvnlignende tilstand der man ikke lenger er riktig nærværende og derfor heller ikke disponibel for Gud. Her vil vår hellige mor Teresa riste i oss. Hun fikk delvis sin formasjon hos jesuittene og avskyr all dårlig passivitet. Hun mener at vi bare skal hengi oss til stille kontemplativ bønn når Gud selv «opphever forstanden». Om vi selv tar initiativ til dette, «blir vi dumme og kalde og oppnår verken det ene eller det andre» (Liv 12,5). Om man ikke kjenner seg grepet av Gud, skal man aktivt 18


søke ham. Teresa er åpenbart mer forsiktig enn Johannes når det gjelder å forlate «meditasjonen», det vil si den aktive bønnen. Dette avhenger nok også av hennes oppfatning av kontemplasjon. For henne innebærer alltid kontemplasjonen en påtagelig erfaring av Gud. Det begynner vanligvis med at man trekkes inn i en stillhet som er så dyp at man innser at den ikke kan komme fra en selv, men at Gud innenifra trekker sjelen til seg. Johannes av Korset har et bredere begrep om kontemplasjon. Hos ham er den ikke nødvendigvis full av nytelse. Selv den mørke natten er kontemplasjon, ikke bare sansenes natt, men også åndens, hvor man ofte smertefullt må erfare Guds fravær. Man må altså navigere mellom to klipper: en altfor aktiv bønn, og en altfor slapp. Når bønnen bare er larmende – fylt av ord og tanker – kan det være klokt en gang å lese Johannes av Korsets beskrivelse av overgangen fra meditasjon til kontemplasjon. Men om det skulle skje at bønnen mer og mer blir en dvale, kan Teresa komme til hjelp og på sin bestemte måte riste i oss og få oss til å våkne. I ulike perioder av livet må vi kanskje alternere mellom våre to kirkelærere. Om vi dessuten er ærlige og ydmyke i vår søken etter Guds ansikt, vil Herren også gi oss det lys vi behøver på bønnens veier. Gud har i sin generøsitet gitt vår Orden to store læremestere i bønnen, en kvinne og en mann, en mor og en far. Vi mister mye om vi setter de to opp mot hverandre – far mot mor, mor mot far. Vi trenger begge.

19


den opprinnelige tradisjonen Lenge før Teresa og Johannes, var karmelittene klar over at deres kall var å streve mot kontemplasjon. I år 1270 skriver karmelittordenens generalforstander Nicolaus Gallus (=franskmannen) et brev, Ignea sagitta (den brennende pilen), til forsvar for Ordenens eremittiske tradisjon. Overflyttingen fra det hellige land til Europa hadde ført til at Ordenen hadde beveget seg fra et mer eremittisk liv til et apostolisk. Ordenes opprinnelige ideal var dermed havnet i krise. Nicolaus ber sine brødre om å besinne seg og huske at kontemplasjon i ensomhet gir Ordenen dens eksistensberettigelse. Hans brev er en lovsang til ensomheten. Han skriver: «Ga ikke Herren vår Frelser oss nåde til å gå inn i ensomhet, der han taler fortrolig til vårt hjerte, han som ikke åpenbarer seg for sine venner for alles øyne, på gater og torg, i bråk eller larm? Nei, det er i indre fortrolighet han åpenbarer seg, gjennom den åndelige gledens nåde, for å vise dem sine hemmeligheters mysterier ... Våre forgjengere levde stadig i ørkenens ensomhet. En sjelden gang forlot de denne ensomheten – for sjelenes og sin egen sjels beste – for gjennom sin prekenvirksomhet fritt å dele med seg av det de hadde høstet med kontemplasjonens ljå i ørkenen» (kap 6). Han priser klostercellen som en form for ensomhet: «I vår celle har vi den store gleden av å få del i den hellige Ånds lys og veiledning... Siden Kongenes Konge har ført oss inn i ’vinkjelleren’, fyller han oss der med kjærlighet. Å, hvor passende er det ikke at våre celler kalles en ’vinkjeller’!... Hvordan skal vi kunne tale om den på en verdig måte? Jeg har ikke ord for å synge dens lov, jeg 20


ser intet mellomledd mellom den og himmelen. Går man ikke lett over fra den ene til den andre? ... Langt bortenfor denne verdens fåfengte ting kan vi ta imot himmelens sanne glede, som omskaper og omformer oss samtidig som den overgår alt vi lengter etter» (kap 9). I et gammelt skrift Institutio primorum monachorum (De første munkenes bok)4, som lenge ble betraktet som det eldste dokumentet i den karmelittiske tradisjonen – (man trodde det var nedskrevet ca 420, men i virkeligheten dateres det til ca 1370) – blir Karmels ånd formulert slik: «Dette livet har et dobbelt mål: det ene kan vi – med Guds nådes hjelp – oppnå gjennom egen anstrengelse og øvelse i dygdene. Det består i å tilby Gud et rent og hellig hjerte, fritt fra all slags synd ... Det andre målet for denne livsformen blir gitt oss helt ufortjent som gave fra Gud. Det består i at vi, ikke bare etter vår død, men allerede nå i dette dødelige livet får smake noe (aliqualiter gustare) av Guds nærværs kraft og den himmelske herlighets skjønnhet (dulcedinem supernae gloriae) i vårt hjerte og erfare det i vår ånd. Det betyr at vi får drikke av Guds overstrømmende lykke (egtl: av den guddommelige nytelsens bekk – de torrente voluptatis Dei bibere)» (kap 2). «Aldri i noen Orden, såvidt jeg vet, har en bok, som beskriver livsnormen for sine medlemmer og skildrer det mål de bør streve mot, så uttrykkelig kunngjort kallet til det mystiske livet», skriver den hollandske karmelitten Titus Brandsma (1881-1942, saligkåret 1985).5

4 5

De första munkarnas bok, Karmeliterna, Tågårp Glumsløv, 2009. Dictionnaire de spiritualité, art «Carmes», spalte 160. 21


radikalisering av bønnelivet Dette uttrykkelige og i Kirken unike kall til kontemplasjon og mystikk innebærer en radikalisering av de tre nødvendige midlene som Leo XIII nevner i sitt brev, nemlig stillhet, ensomhet og forsakelse. Det holder ikke med en viss ytre stillhet. Hvis man ikke lærer seg å styre sine tanker, tøyle fantasien og leve i hellig glemsel, blir vår såkalte kontemplative bønn ingenting annet enn en salig – eller snarere usalig – drøm. Å lytte til den «skjøre stillhet» (1 Kong 19,12) i profeten Elias etterfølgelse, er en umulighet hvis den indre larmen stadig overdøver denne «stille musikken» (AS 15). «Det er ikke mulig at denne Guds høyeste visdom og dette hans mest opphøyede språk, som kontemplasjonen er, kan mottas i noe annet enn i en ånd som er bragt til stillhet og har fjernet seg fra den diskursive tenkningen og dens liv» (LK III,37). Det samme kan sies om ensomheten. I den grad bønnen fordypes og blir mer kontemplativ, pleier også lengselen etter ensomhet å vokse. Solus (sola) cum Solo er et elsket ord i den mystiske tradisjonen. Man vil være alene med den Elskede, totalt disponibel for ham. Alle som rammes av stor kjærlighet kjenner seg igjen i strofe 35 i Åndelig sang, der Johannes av Korset besynger den salige ensomhet som tillater de forelskede å være sammen uforstyrret: I ensomhet levde den, i ensomhet bygget den sitt rede, i ensomhet leder dens Elskede den alene, også han ble i ensomhet såret av kjærlighet. 22


At også forsakelsen radikaliseres når man strever etter kontemplasjon, er lett å forstå. Hvordan kan man være fullstendig åpen for Gud og elske ham av alle sine krefter om man holder fast ved tusen ting? Gud kan ikke okkupere en sjel som er fylt med skrot. Forsakelsens oppgave er å frigjøre sjelen fra alle bånd, klippe av alle tråder som holder den fast, slik at den er rede til den store «utgangen» av seg selv og den herlige «inngangen» i det lovede landet som er den Elskede. Når vår hellige mor Teresa taler om personer som Gud ikke har gitt evnen til å resonnere med forstanden og heller ikke til å benytte seg av fantasien – hun var selv en slik person – påpeker hun at disse menneskene raskere når frem til kontemplasjonen om de bare er iherdige. Og så legger hun til: «For mennesker med denne legning er det viktigere med en ren samvittighet enn det er for dem som kan arbeide med forstanden» (Liv 4,8). Kontemplativ bønn forutsetter at jeg er villig til å gi meg helt til Gud. Den minste vegren, den ubetydeligste reservasjon blokkerer bønnen totalt. Ikke å ville forlate noen, å gjenta gamle uretter, ikke å ville eller ikke en gang kunne si ja til en viss prøvelse, sperrer veien for kontemplasjonen. Når det gjelder det Johannes av Korset kaller «meditasjon», nemlig den bønn der jeg tenker på Gud og snakker med ham, er det annerledes. Der kan jeg be om kraft til å overgi meg, der kan jeg til og med klage til Gud og diskutere med ham. Kanskje er en slik bønn den eneste jeg kan få til akkurat da. Men det er ikke kontemplasjon. Kontemplativ bønn utelukker bevisst motstand mot Gud. Visst kan det finnes en hel del ubevisst motstand igjen, motstand som jeg ikke vil, men som jeg ikke er herre over. Hvis dette inngår i en total aksept 23


av min nåværende situasjon, i mitt ja til Gud som jeg vet elsker meg både med mitt lys og mitt mørke, er dette intet hinder. Kontemplativ bønn er nettopp den korteste veien til å la et skjult nei til Gud komme frem i lyset og erstatte det med et «ja, Far». Det er også mulig at man i dagens løp hvor man lett mister den indre samlingen og lever mer på overflaten, på mange måter kjemper mot Gud, men at man under bønnen faller til ro og hviler fra all kamp ved ganske enkelt å være med Gud. Kontemplativ bønn kalles ofte for «overgivelsens bønn» (prière d’abandon) eller «enkelhetens bønn» (oraison de simplicité) eller, når Gud på en påtagelig måte drar sjelen inn i en dypere stillhet, «hvilens bønn» (oraison de quiétude). Der finnes det ingen plass for kamp mot Gud. Alt er overgitt, alt er akseptert. Man må altså ikke gjøre det altfor bekvemt for seg selv ved å påberope seg teorien om at det finnes mange veier til målet og at vi må være fornøyd med den veien Gud har utvalgt til oss. Kanskje er det vår egen feil at Gud ikke fører oss på kontemplasjonens vei, at han ikke kan det fordi vi ikke er disponible. I så fall taper vi mye. Når Teresa, som vi alt har sett, skriver at «alle vi som bærer karmelittenes hellige drakt er kalt til bønn og kontemplasjon» (IB V,1,2), legger hun til: «Men få av oss forbereder seg til å la Herren avsløre den for oss» (ibid). Det Teresa skriver her er ikke bare aktuelt for hennes søstre. Kanskje har det i historien aldri før vært et så utbredt behov for kontemplasjon som nettopp i vår tid. Mange kjenner seg kallet til dypere bønn, men dessverre er bare et fåtall villige til å ta konsekvensene av dette kallet. Å forberede seg for kontemplasjonens gave er noe helt 24


annet enn det liv de fleste «gode» kristne nøyer seg med. Kontemplasjonens liv stiller langt høyere krav. «For å nå lengre (til kontemplasjonen) må vi gjøre mye, mye mer og verken stort eller lite må forsømmes» (ibid). Den som er innstilt på kontemplasjon er motivert til å gjøre «mye, mye mer». Enten han selv har fått smake Herrens skjønnhet, eller flammen er blitt tent ved lesning av mystikernes skrifter, så vil han gjøre alt han kan for å dempe den indre støyen. Han vet at Gud fortrinnsvis meddeler seg i stillheten. Er han adspredt i bønnen, ser han det ikke umiddelbart som en prøvelse han passivt må finne seg i. Han gransker også sin samvittighet for å se om adspredtheten ikke beror på at han i dagens løp altfor ofte «løper sine egne ønskers ærend» (Johannes av Korset). Han ønsker virkelig å være på Guds bølgelengde. Takket være denne lengselen oppdager han et nytt innhold i Guds vilje. Gud vil mer enn hva han først trodde. Gud vil ha et mer helhjertet engasjement, en større livsintensitet, en holdning som er mer eksklusivt rettet mot ham. Teresa fremholder at vi målbevisst må gi Gud anledning til å skjenke oss sine gaver, det vil si kontemplasjonen. «For selv om Herren vil tre inn i sjelen for å frydes ved den likesom sjelen frydes ved ham, er det ingen vei han kan komme inn, for han vil at sjelen skal være alene og ren og ivrig etter å ta imot hans gaver (con gana de recibirlos)» (Liv, 8,9). Hun forsøker å vekke entusiasme hos sine søstre og stimulere deres lengsel etter Guds nådegaver. Å akseptere det som enn måtte komme, kontemplasjon eller ikkekontemplasjon, kan se ut som overgivelse, men kan også være en slags likegyldighet overfor Gud. Den som elsker 25


Gud lengter etter å få se hans ansikt. «La ditt ansikt lyse så vi blir frelst!» (Sal 80,4,8,20) ber Kirken utallige ganger i tidebønnene. Selv om Teresa iblant motsier seg selv og innrømmer at ikke alle kan være kontemplative (FV 17,2), ser det allikevel ut til at hun mener at kontemplasjonen er noe Gud holder i beredskap for alle som vil ta den imot. «Det er ikke umulig for noen å kjøpe hans rikdommer, og han nøyer seg med at hvert menneske gir hva det har. Velsignet være en så stor Gud! Men tenk over, mine døtre, at i dette henseende krever han at dere ikke beholder noe for dere selv. Lite eller mye – alt krever han for seg – og alt etter hva dere forstår at dere har gitt ham, kommer dere til å få større eller mindre nådegaver» (IB V,1,3). Vi må betale hva det koster. Men det er lettere å betale en pris når vi vet at vi får uendelig mye mer tilbake enn hva vi har betalt. Dette «mye mer» består ikke nødvendigvis i de høye bønnetilstander som Teresa beskriver. Som vi alt har sett skriver hun selv at det iblant, når det gjelder bønnetilstand, kan dreie seg om «små strømmer». Lille Thérèse har sjelden opplevd hvilens og foreningens bønn, allikevel er hun overbevist om at hun har gått mystikkens vei til ende. En måned før sin død sier hun til Mère Agnès: «Å ja, det er rent utrolig, men alle mine forhåpninger er gått i oppfyllelse. Da jeg leste den hellige Johannes av Korset, bønnfalt jeg Gud om å bevirke det som han snakker om i meg, det vil si å gjøre det samme som han ville ha gjort om jeg skulle leve til jeg ble virkelig gammel, altså fortære meg raskt i Kjærligheten, og jeg er blitt bønnhørt!»6 6

Sista samtal, 31. august, 9. 26


I denne sammenheng finner vi en klargjørende distinksjon hos karmelittnonnen Ruth Burrows. Hun skjelner mellom to slags mystikk; «light on» og «light off». 7 Virkeligheten er den samme, men for noen få er lyset tent, mens for de fleste, sannsynligvis, er lyset slukket. Lille Thérèse var – i motsetning til sin hellige mor – en light off-mystiker. Men det som utgjør kjernen i mystikken, nemlig slik Paulus så uovertruffent uttrykker det «jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg» (Gal 2,20), det var til fulle virkeliggjort i Thérèse. «Jeg forstår», skriver hun, «og vet av erfaring at ’Guds rike er inne i oss’ ... jeg kjenner at han (Jesus) er i meg, hvert øyeblikk leder han meg og inngir meg det jeg bør si eller gjøre» (SS s. 157). «Å, min Jesus... det forekommer meg at du ikke skulle kunne fylle en sjel med større kjærlighet enn den du har skjenket min» (ibid s. 230).

Se Riktlinjer för mystisk bön, Karmelittene, Tågarp Glumslöv, 1982. 7

27


LIVET I KARMEL Dette nye vademekum er frukten av et samarbeide med karmelittnonnene. Mens det opprinnelige vademekum bare var rettet til brødrene, vender det nye seg både til brødre og nonner. Vi lever alle i samme ånd. Men ettersom nonnene har valgt et strengt liv med vekt på klausur, mens brødrene også vier seg til utadrettet, apostolisk arbeide, passer ikke alt like godt for alle. De tekstene som bare eller hovedsaklig angår nonnene er markert med *, de som i første rekke angår brødrene er markert med +.

29


indre bønn og kontemplasjon Indre bønn og kontemplasjon er Karmels kjennetegn. Den som sier «Karmel», sier «indre bønn». I Karmel kan man ikke skille begrepet «indre bønn» fra begrepet «kontemplasjon». Målet er kontemplasjonen, og den indre bønnen skal lede frem til den. De råd som gis her gjelder derfor både indre bønn og kontemplativ bønn i egentlig forstand, og deres hensikt er at du skal bli stille åpenhet som kan motta Guds gave når han gir seg selv. Hver dag avsettes to timer kun for indre bønn. I Karmel er ikke indre bønn en øvelse blant andre. Den er selve livet, selve målet. Alt annet er underordnet. Er du trofast i den indre bønnen, er du trofast i alt det andre også. I Fullkommenhetens vei skriver vår mor Teresa: «Den opprinnelige Regelen maner oss til å be uten opphold. Dette er det aller viktigste, og om vi gjør det så omhyggelig vi kan, skal vi heller ikke forsømme fastene, botsøvelsene og stillheten som vår Orden foreskriver» (4,2). Alt du gjør i Karmel har på den eller andre måten den indre bønnen som mål eller hensikt. Det er bønnen som gir alt annet dets mening. Hele klosterobservansen8 står i bønnens tjeneste. Den forbereder til bønnen eller skaper en atmosfære som fremmer bønnen. Den indre bønnen er kriteriet som tillater deg å bedømme ulike «øvel8

Overholdelse av reglene for et kloster 31


sers» verdi. Spørsmålet til disse «øvelsene» er alltid det samme: I hvilken grad støtter dette bønnen? Askesens mening er å rense og frigjøre deg så du står åpen for Gud. Åndelig lesning er viktig fordi den gir næring til din bønn. Stillheten og klausuren skaper et klima som er gunstig for bønnen. Hos brødrene er den utadrettede virksomheten legitim kun når den springer naturlig ut av bønnen, når den veller frem ex abundantia contemplationis, fra kontemplasjonens overflod. Når vår mor Teresa vil skrive om sitt liv, taler hun i praksis om sitt bønneliv. Hos henne har det åndelige livet alltid vært nært knyttet til hennes bønn. Hennes åndelige livs historie er hennes bønnelivs historie. Så lenge hun har vært trofast i bønnen har hun gjort fremskritt på fullkommenhetens vei. Så snart hun derimot forsømmer den indre bønnen, begynner det å gå dårlig for henne. Hele hennes åndelige utvikling hviler på bønn og kontemplasjon. Hennes bok «Fullkommenhetens vei» er ingenting annet enn en traktat om bønnen. I Prologen sier hun at hun vil «skrive noe om bønnen» (I). Og litt senere: «Dere har bedt meg si noe om bønnen ... Før jeg taler om det indre livet, det vil si om bønnen, må jeg si visse ting som er nødvendige for alle som trakter etter å gå bønnens vei ... uten dem er det umulig å være virkelig kontemplativ ... det første er kjærligheten til hverandre, det andre frigjortheten fra alt det skapte, det siste den sanne ydmykheten» (4,3-4). Alt viser til bønnen. Når disse er så viktige, er det fordi du ikke kan be uten dem. 1 Husk

at en karmelitt uten bønn er en kropp uten sjel. 32


2 Sett

den indre bønnen høyt. Se det som et uendelig stort privilegium at du hver dag skal sette av to timer til denne bønnen.

3 Indre

bønn er ikke bare et personlig møte mellom Gud og deg, men vi sitter i bønn som kommunitet, som fellesskap, foran Gud. Der er vi et vitnesbyrd om at vi er ett i Kristus.

4 Takk

ofte Gud for at han så rikelig gir deg tid til dette, uten at du en gang – som de fleste mennesker i «verden» – må søke etter den eller kjempe for den.

5 Forsøm

ikke den umiddelbare forberedelsen til den indre bønnen, særlig ikke den om ettermiddagen/ kvelden. Det er viktig å ta en liten pause mellom arbeidet og bønnen slik at du får anledning til å samle deg. Avslutt altså arbeidet umiddelbart når tegnet gis, og les gjerne noen linjer i en oppbyggelig bok (den salige Elisabeth av Treenigheten har en særlig karisme når det gjelder å skape indre samling). Du kommer jo ikke uforberedt til festen uten bryllupsklær (levende tro, håp og kjærlighet) (jfr. Matt 22,11).

6 Vær

generøs med din tid når det gjelder bønn, og bruk gjerne litt tid utenom de fastsatte bønnetidene til ekstra bønn, i sær på søn- og helligdager.

7 Ta

igjen indre bønn på andre tider om du er blitt forhindret fra å delta i den felles bønnetiden, selv om du på grunn av det må skjære ned på arbeide, studier, brevskriving eller annet. 33


8 Søk

ikke etter opplevelser og lengt ikke etter ekstraordinære nådegaver i bønnen, men vær tilfreds med den bønn Gud gir deg. Vår mor Teresa skriver om nybegynnerens bønn: «Det passer seg ikke å ville ha gaver i begynnelsen, for det er en dårlig måte å sette i gang arbeidet på ved en så stor og dyrebar bygning ... Det er ganske merkelig at vi, til tross for vår forvirring og alle ufullkommenheter ... allikevel ikke skjemmes over å kreve glede i bønnen og at vi klager over tørke ... Alt det nybegynneren i bønnens verden bør streve etter – og glem ikke dette, for det er veldig viktig – er å søke å bringe sin vilje i overensstemmelse med Guds vilje ... med så stor møye, besluttsomhet, orden og omsorg som mulig. Jo mer fullkommen man blir i dette, desto mer får man ta imot av Herren» (IB II,1,7-8). Dessuten må du huske at Gud ofte vil gi deg mer enn du tror og forventer av ham.

9 «Bønn

er vennskapelig omgang og flittig samtale i ensomhet med den vi vet elsker oss» (Liv, 8,5). Bønn er en kjærlighetsrelasjon til Gud som kan modnes og fordypes. Den kan utvikles fra diskursiv meditasjon til kontemplasjon, like frem til den forvandlende foreningen. Bønn er Gud som gir seg selv som gave til deg og du som gir deg selv som gave til Gud.

10 Betrakt

hver bønnetime som en helt ny og unik anledning til å møte Gud og forene deg med ham. Som Gud nyskaper deg uopphørlig, så nyskaper han også din bønn. At du for en lengre tid har vært ute av stand til å samle deg, behøver ikke bety at du heller ikke i dag kommer til å lykkes med det. La ikke dine tidligere «mislykkede» bønnetimer kvele din lengsel og forventning. La ikke det 34


forgangne bestemme over nå’et, men gi Gud og deg selv en sjanse hver gang. 11 I

den indre bønnen legger du all selvsentrering til side og blir helt og holdent Guds-sentrert. Dermed inntar du også din rette plass i Kirken og i verden, og blir det Gud har skapt deg til: lengsel etter ham, åpenhet for ham. «Det er helt tilstrekkelig at du, rolig og stille, har din oppmerksomhet og kjærlighet rettet mot Gud, men uten uro, virksomhet eller til og med lengsel etter å få erfare Gud eller kjenne hans nærvær» (DN I,10,4).

12 Jesus

finnes i vårt indre: «Vi behøver ikke heve røsten for å tale med ham» (FV 29,5). Han tar aldri sitt blikk bort fra deg (jfr. FV 26,3). «Hvis det er mulig, må vi betrakte ham som betrakter oss, vi må være ham nær, tale med ham og be til ham, være ydmyke og finne vår glede i ham» (Liv, 13,22). Hvil deg under hans kjærlighetsfulle blikk, forbli i hans kjærlighet, la deg bli elsket av ham.

13 Tenk

gjerne på mor Teresas ord i «Fullkommenhetens vei»: «Når dere nærmer dere ham, forsøk da å forstå og tenke over hvem det er dere skal tale med eller hvem dere alt taler med... Slik er det rett og riktig, døtre, at vi forsøker å glede oss over de herlige egenskaper vår Brudgom har og forstå hvem vi har giftet oss med og hvordan vårt liv burde være» (22,7).

14 Om

du til å begynne med i bønnen kjenner at du ikke er samlet og ikke i stand til å gå inn i en kjærlighetsfylt oppmerksomhet, skal du ikke nøle med å søke indre samling på en aktiv måte, for eksempel ved hjelp av en 35


tanke eller en bønn. Vår far Johannes skriver det slik: «Ofte må sjelen først rolig og behersket med hjelp av ettertanken (discurso) la seg hensette i den kjærlighetsfulle oppmerksomhetens tilstand» (BK II,15,2). 15 Det

kan være nyttig å ha en liten skrivebok der du samler bibelvers, bønner eller setninger fra en helgen som har vist seg å ha en spesiell evne til å trekke deg tilbake til ditt sentrum. Mange har erfart at Elisabeth av Treenighetens kjente bønn «Å, min Gud, Treenighet som jeg tilber» har en slik effekt. Det er ytterligere en stor fordel å ha lært seg denne eller lignende bønner utenat.

16 Din

kjærlighetsfulle oppmerksomhet skal preges av fullstendig overgivelse. Du bør og skal strebe etter kontemplasjon, men uten å gjøre krav på den. Det er utmerket å lengte etter Gud, men en lengsel som går over i krav stenger sjelen og blokkerer for Guds kjærlighet. Vår far Johannes skriver at sjelen ikke skal «bidra med annet enn en kjærlighetsfull oppmerksomhet mot Gud uten at den vil erfare eller se noe annet enn dette å la seg ledes av Gud. I denne tilstanden meddeler Gud seg på en passiv måte for sjelen, slik som den som har åpne øyne passivt mottar lyset og selv ikke gjør annet enn å holde øynene åpne for å motta det» (BK II,15,2).

17 I

kontemplativ bønn tømmer du deg for alle tanker, bilder, minner, planer og fantasier. Du slipper taket i alt som måtte melde seg i hodet ditt. Far Johannes ble slått av et vers fra Salmene som uttrykker dette perfekt: «Vacate et videte quoniam ego sum Deus» (46,11 Vulgata). Bibel 2011 oversetter dette med «Hold opp! Kjenn at jeg er 36


Gud», Johannes oversetter ordrett: «Lær å være tomme på alle ting, indre og ytre, og dere skal se at jeg er Gud» (BK II,15,5). «Vacare» betyr nettopp «å være tom». Du kan begynne den indre bønnen med å tømme deg på alt. Har du lært deg avspenningens kunst, kan du gå gjennom kroppen og la spenningene fare. En spenning tyder nesten alltid på at du tenker eller vil noe. Om spenningene løsner, pleier også tankene og kravene å forsvinne. 18 Det

finnes en ferdig bønn i deg, nemlig Jesu bønn, han som i Den hellige ånd roper: Abba! Far! (Gal 4,6). Du er født med denne bønnen. Vi er jo alle skapt i Kristus. I dåpen er denne bønnen befridd, eller – med andre ord – der fikk du en overnaturlig habitus, en «ferdighet» til å gjøre denne bønnen til din egen. Det er denne bønn som er Guds rike i deg (Luk 17,21), liten som et sennepsfrø (Matt 13,31), men kalt til å bli stort og fylle deg helt. Men den kan bare fylle deg om det er plass til den. Det vidunderlige er at denne bønnen automatisk tar den plassen som du frigjør i deg selv. Tøm deg for alt skrot, og Gud inntar umiddelbart den plassen som blir ledig, og det uten at du en gang behøver invitere ham. «For når det naturlige forsvinner i den sjel som er helt fanget i kjærligheten, da inngytes straks det guddommelige i den på naturlig og overnaturlig vis, fordi det ikke kan finnes noe tomrom i naturen» (BK II,15,4).

19 Dette

befrir bønnen fra krampen som lett kan oppstå hos de ivrigste når du øver kjærlighetsfull oppmerksomhet. Du kan stirre så energisk på Gud at du, billedlig talt, ødelegger øynene. Abbor Chapman (1865-1933) skriver i samme stil: «Den enkleste veien å være oppmerksom 37


på Gud er ikke å være oppmerksom på alt annet. Det er som metoden hos den som forsøker å sovne.»9 20 Når

den indre bønnen begynner, og du, sammen med de andre, har resitert den innledende bønnen til den hellige Ånd, begynn da umiddelbart. Det er noe i oss som ofte holder oss tilbake og som vil hindre oss i å ta spranget. Vi er redde for tomheten og tørken. Vi har så lett for å tro at vi ofte må ordne opp i noe annet først for at vi så skal være helt fri for bønnen. Besluttsomhet og umiddelbarhet er av stor betydning.

21 Bønn,

og i sær kontemplativ bønn, er en gave. Du kan ikke produsere den selv. Vær overbevist om at Gud alltid gir deg den bønnen som passer deg best akkurat nå, forutsatt at du gjør hva du kan for å åpne deg. Selv om du skulle innse at tørken eller distraksjonene for en stor del kommer av din manglende troskap i dagens løp, skal du ikke desto mindre være fornøyd med den bønn Gud skjenker deg akkurat nå, samtidig som du angrer din manglende troskap, ber om forlatelse for den og beslutter deg for å omvende deg.

22 Hold

ut i påvente av Guds besøk, helt frigjort fra egenviljen. Hvis han drøyer, foren deg da med Kristus som på korset følte seg forlatt av sin far. Vær takknemlig om du får erfare noe av hans følelse av forlatthet, han som i so«The simplest way of making an act of attention to God, is by an act og inattention to everything else. It is rather like the act of trying to go to sleep», Spiritual Letters, Sheed and Ward, London, 1969, s. 122. 9

38


lidaritet med menneskeheten ville ta på seg menneskenes bortvendthet fra Gud, som er følge av synd. Elisabeth av Treenigheten skriver i et brev: «Jeg tror at de ganger dere plages av den fryktelige tomheten dere taler om – da ber Herren dere om overgivelse og tillit uten grenser. Tenk som så, at han da fordyper deres sjel slik at den får større evne til å romme ham, det vil si en evne som på sett og vis er like uendelig som han selv. Forsøk da med help av viljen å være riktig glad for hans hånd som korsfester dere. Jeg skulle til og med si: betrakt hver lidelse, hver prøvelse, som et bevis på kjærlighet.»10 23 Gi

ikke uten videre etter om du har problemer med å sovne under bønnen. Ransak istedet deg selv. Uttrykker du din vilje til å være våken med en rett ryggrad, eller sitter du sammensunket? Legger du deg i god tid om kvelden slik at du får tilstrekkelig med søvn, og er du trofast mot siestaen? Mosjonerer du og får du nok frisk luft? Kan en kopp kaffe om morgenen være en løsning, eller at du iblant skifter stilling mens du ber? Kan det være en hjelp å lese litt fra en passende bok? Eller å be med åpne øyne festet på tabernakelet?

24 Men

om du allikevel dupper av, får du huske hva lille Therese skrev om sin kamp mot søvnighet: «Jeg burde sørge over at jeg (helt fra jeg var syv år) sovner under min bønn og takksigelse – men det bedrøver meg ikke. Jeg tenker at de små barna er til like stor glede for sine foreldre når de sover som når de er våkne, jeg tenker på at legene får sine pasienter til å sovne før en operasjon» (SS s. 143). 10

Andliga skrifter, Karmeliterna, Tågårp, Glumsløv, 1979, s. 73. 39


Kommer i 2015: Den indre borgen, Teresa av Avila karmelittiske utgivelser p책 Efrem forlag:

«Gjem deg ved bekken Kerit», Wilfrid Stinissen  

En bok om det indre liv i (klosterordenen) Karmel. En bok med åndelig veiledning – og gave til mennesker utenfor klosteret – fra den store k...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you