Page 1


Skal kvinnene tie? o m O rd i nas j on av kv i n n e r ti l p re st e tj e ne st e


Knut AlfsvĂĽg, Alf Danbolt, Boe Johannes Hermansen & Erik Okkels (red.)

Skal kvinnene tie? om Ordinasjo n av kvinne r til prestetj e ne s te

FBB | efre m


B oken er utgitt av FBB – Foreningen for bibel og bekjennelse på

efrem forlag as. FBB har selv redaksjonelt ansvar for utgivelsen. efrem forlag tar ikke stilling til bokens innhold, men støtter det frie ord og utgivers ønske om en saklig og velbegrunnet dialog og debatt.

© : FBB 2019 | fbb.nu

© : efrem Forlag AS 2019 | www.efremforlag.no ISBN : 978-82-92922-57-6 Omslag og sats : Øyvind Lerø grafisk design

Satt i : tisa pro 11/14

Papir : serixo 90g

Trykk : Dardedze Hologrāfija

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med efrem forlag as er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.


FBB | Skal kvinnene tie?

Innhold forord Knut Alfsvåg

7

Skal kvinnene tie : En vurdering av kvinneprestdebattens klassiske argumenter 9 Knut Alfsvåg Kirke og kjønn, dans og fornuft C.S. Lewis Hyrdeembetet og kvinnen Peter Brunner

31

41

Spørsmålet om kvinnelige prester dogmatisk belyst 89 Regin Prenter Or dinasjon av kvinner? Hermann Sasse Å tro som apostlene Bo Giertz

113 1 27

Or dinasjon av kvinner og læren om den hellige treenighet 145 John W. Kleinig Hvorfor jeg forlot presteembetet : Et vitnesbyrd og en bekjennelse fra en tidligere «kvinnelig prest» 157 Ulla Hindbeck Frigjøringsteologi hos den feministiske teologiens fremste kvinner 16 7 Roland Ziegler Kvinner og Skriften: Hva sier Gud egentlig? – En workshop 19 3 Sandra Ostapowich Striden rundt ordinasjon av kvinner i lutherdo mmen som paradigmatisk dogmekonflikt 2 15 Armin Wenz presentasjon av artikler og forfat tere

2 53


Knut Alfsvåg | Forord

Forord Knut Alfsvåg

Forord er ordinasjon av kvinner til prestetjeneste et problem eller en velsignelse? Svaret på det spørsmålet vil variere etter hvem en spør. I Den norske kirke er det i dag få som betrakter kvinners prestetjeneste som et problem. Men vi trenger ikke bevege oss så langt i den kirkelige geografi før vi ser at det svaret er langt fra selvfølgelig. I flere av de lutherske frikirker, eller i de forsamlinger som er i ferd med å bli til frikirker, ordinerer en ikke kvinner. Internasjonalt er spørsmålet også kontroversielt, og beveger vi oss ut av den protestantiske konteksten, ser vi at det som nå er normalt i de protestantiske folkekirkene, faktisk er et unntak. De aller fleste kristne befinner seg i kirker hvor det er menn som ordineres til prestetjeneste, og hvor alle gudstjenester derfor ledes av menn. Dette er såpass påfallende at det er grunn til å spørre om vi mister noe vesentlig om debatten om kvinners prestetjeneste forstummer. Hvorfor er det slik at kirken historisk sett bare har ordinert menn til prestetjeneste, og hvorfor fastholder det store flertall av kristne dette fremdeles? Kan det være at de protestantiske folkekirkene har tatt for lett på de argumenter som problematiserer den praksis de nå har åpnet for? En forutsetning for å føre en saklig og informert debatt om dette spørsmålet, er at en kjenner til hva disse argumentene er. Den7


FBB | Skal kvinnene tie?

ne artikkelsamlingen er ment som et bidrag til dette. Den inneholder en rekke ulike bidrag fra forfattere, både kvinner og menn, som har kommet til den konklusjon at ordinasjon av kvinner til prester er et feilgrep. Noen av disse tekstene er tidligere offentliggjort på norsk; andre foreligger her på norsk for første gang. Kvinneprestedebatten i Norge er omtrent 60 år gammel; det gjør at noen av de eldre tekstene også har trengt en språklig bearbeidelse. Internasjonalt har kvinneprestedebatten en noe lengre historie; det eldste bidraget i denne boken er derfor fra 1948. Alle forfatterne, bortsett fra anglikaneren C. S. Lewis, er lutheranere, selv om flere av dem også berører debattens økumeniske implikasjoner. De er nokså ulike når det gjelder erfaringsbakgrunn og teologisk ambisjonsnivå. Noen av dem kan det være krevende å arbeide seg gjennom, mens andre er mye lettere tilgjengelige. Noen av artiklene bærer også preg av å ha blitt til for noen tiår siden. De imidlertid alle enige om tre viktige prinsipper. 1) Det nye testamentet understreker med stor styrke at kvinner og menn har samme menneskeverd og står likt overfor Gud. 2) Likevel innfører Jesus og apostlene en forskjell mellom kvinner og menn når det gjelder tjenesten i menighetene. 3) Denne forskjellen er begrunnet på en slik måte at vi ikke bare kan se bort fra den i dag. Den moderne kvinnefrigjøringen har bragt mye rett og godt med seg, og det er ingen som ønsker å skru tiden tilbake til den gang kvinner hverken hadde stemmerett eller høyere utdannelse. Kvinners tjeneste i kirken er viktig, og det gjelder også de kvinnelige teologene. Det kan imidlertid hende det er ett og annet vi har mistet langs veien. Denne boken ønsker å stimulere til samtale om dette spørsmålet. Vi som har tatt bryet med å samle, oversette og utgi disse artiklene, håper at den samtalen kan bli til velsignelse i kirker og menigheter. Knut Alfsvåg Formann i FBB og professor i systematisk teologi ved VID/MHS På vegne av redaksjonskomiteen 8


Skal kvinnene tie?

E n v urd ering av kvinneprest d e bat te ns k l as siske argumenter

Knut AlfsvĂĽg


FBB | Skal kvinnene tie?

Knut Alfsvüg, Skal kvinnene tie: En vurdering av kvinneprestdebattens klassiske argumenter, LÌre og liv 2/2012, 46–54.

đ&#x;œŠ knut alfsvĂĽg er professor i systematisk teologi ved VID Misjonshøyskolen i Stavanger og formann i FBB. Han er tidligere misjonĂŚr i Japan for NMS.


Knut Alfsvåg | Skal kvinnene tie?

Jubileumsåret 2011 det er i år 50 år siden den første ordinasjon av en kvinne til prestetjeneste i Den norske kirke. Jubileet er blitt behørig markert både med gudstjenester, seminarer og en interessant bokutgivelse.1 Som allerede tittelen på denne boken antyder, er det imidlertid blitt et jubileum med hovedvekt på feiring og lovtaler, mens kritiske perspektiver på det som da skjedde, i liten grad er kommet til orde.2 Jubileumsårets bidrag har derfor bare i begrenset grad lykkes i å formidle hva som ble oppfattet som de sentrale problemstillinger den gang debatten om kvinnelige prester var viktig, og hva ved disse problemstillingene som gjorde at diskusjonen den gang ble så intens som den ble. Det følgende er et forsøk på rette opp denne skjevheten. Jeg skal her presentere hovedtrekk fra kvinneprestdebatten og prøve å analysere dem kritisk med henblikk på holdbarhet og konsekvens. Målsettingen er ikke å gi en historisk framstilling av debattens gang, men å prøve å få tak i hovedargumentene på begge 1 Hanne Stenvaag og Bjørg Kjersti Myren (red.), Hun våget å gå foran: Ingrid Bjerkås og kvinners prestetjeneste i Norge, Oslo: Verbum, 2011. 2 Det gjelder også i alt vesentlig Luthersk Kirketidendes «jubileumsnummer», nr. 6, 2011. 11


FBB | Skal kvinnene tie?

sider. Jeg kommer til å konsentrere meg om bidrag som spilte en rolle i den norske debatten, men ettersom denne av gode grunner fant sted i en ramme som var både internasjonal og økumenisk, er den ikke dermed utelukkende begrenset til innlegg fra norske teologer.3 Den norske debatten er i stor grad relatert til to begivenheter som alt i samtiden ble oppfattet som viktige: Foruten den første ordinasjonen i 1961 gjelder det først og fremst uttalelsen fra MFs lærerråd i 1972,4 som for første gang klargjorde at flertallet ved landets ledende utdanningsinstitusjon for prester gikk inn for ordinasjon av kvinner. Debatten var derfor i Norge særlig intens i tidsrommet 1960–1975, med en klar overvekt av bidrag i første og siste del av perioden. Jeg kommer i det følgende i alt vesentlig til å begrense meg til dette tidsrommet.5 Med de siste 15–20 års homofilidebatt i friskt minne er det viktig å være oppmerksom på hvor annerledes kvinneprestdebatten var i den forstand at offisielle kirkelige dokumenter som utredninger og vedtak fra Bispemøte, Lærenemnd og Kirkemøte (de to siste var den gang enda ikke opprettet) ikke spiller noen rolle.6 I 3 For eksempel har den boken som er blitt stående som en viktig presentasjon av nei-sidens argumenter, Leiv Aalen (red.), Kvinnelige prester – hvorfor ikke? Kirken og dens embete i dagens debatt, Oslo: Land og kirke, 1961, bidrag både fra en dansk (Prenter), en svensk (Giertz) og en tysk (Brunner) teolog. 4 Uttalelsen ble trykket både i Luthersk Kirketidende nr. 1 1973 og som eget særtrykk. For en redegjørelse for hvordan denne uttalelsen forholder seg til den lange debatten om kvinnelige prester på MF, se Kristin Norseth, «MF og kvinneprestspørsmålet», i Bernt T. Oftestad og Nils Aksel Røsæg (red.), Mellom kirke og akademia: Det teologiske menighetsfakultet 100 år, 1908–2008, Trondheim: Tapir akademisk forlag, 2008, 239–271. 5 Det er en god oversikt over den norske debatten i Bjørg Tvetene Sæter, «Den teologiske debatten om kvinnelige prester», i Hanne Stenvaag og Bjørg Kjersti Myren (red.), Hun våget å gå foran: Ingrid Bjerkås og kvinners prestetjeneste i Norge, Oslo: Verbum 2011, 155–171. For debattens juridiske og sosiale kontekst redegjør Kristin Molland Norderval, Mot strømmen: Kvinnelige teologer i Norge før og nå, Oslo: Land og kirke / Gyldendal, 1982, 17–142. 6 Bispemøtets flertall uttalte seg i 1961 meget kritisk til Kristian Schjelderups ordinasjon av Ingrid Bjerkås; se Johannes Smemo, Johannes Skard, Ragnvald 12


Knut Alfsvåg | Skal kvinnene tie?

stedet er det uttalelsen fra MFs lærerråd som i realiteten kom til å fungere som en slags offisiell kirkelig sanksjon av den nye praksis med ordinasjon av kvinner. Muligheten for å ordinere kvinner ble innført gjennom et vedtak i Stortinget, noe som en periode ble oppfattet som problematisk også av kvinnepresttilhengerne.7 Noen redegjørelse fra et organ i Den norske kirke som forklarer på hvilket grunnlag en gikk bort fra den kirkelige konsens om bare å ordinere menn til prestetjeneste, foreligger enda ikke.

Evangeliets evige vilje – hovedtrekk ved ja-sidens argumentasjon De to mest sentrale nytestamentlige tekster til spørsmålet om kvinners tjeneste i kirken nekter dem å tale (1 Kor 14,33–38) og å lære (1 Tim 2,11–15). Det var imidlertid enighet mellom teologene som deltok i debatten om kvinnelige prester i Norge, at spørsmålet ikke var avgjort bare med å konstatere dette. De nytestamentlige formaninger til kvinnene på dette punkt må nemlig forstås i lys av de overordnede prinsipper som begrunner og motiverer dem. Nytestamentlige formaninger er alltid konkretiseringer som er preget av sin kontekst; en sakssvarende anvendelse av dem i andre kontekster er derfor avhengig av at en får tak i hva disse konkretiseringene springer ut av. Ifølge Jacob Jervell, som var en av de mest aktive debattantene i stridens første fase, var dette overordnede prinsipp tanken om evangeliets fremme. Kirken har én og bare én forpliktelse, hevder han, og det er å forkynne evangeliet om syndenes forlatelse. Alle Indrebø, Kaare Støylen, H. E. Wisløff og Fridtjov Birkeli, «Kvinnelige prester», Luthersk Kirketidende (1961), 74–75. Uttalelsen later imidlertid ikke til å ha blitt oppfattet som noe annet enn et partsinnlegg i debatten. 7 Selv om TF alt tidlig forsvarte kvinners rett til prestetjeneste, gikk fakultet i 1955 mot opphevelsen av loven som gav menigheter som ikke ønsket kvinnelige prester, rett til å reservere seg («lex Mowinckel»); se Norderval, Mot strømmen, 97–98. 13


FBB | Skal kvinnene tie?

konkrete utforminger av kirkens liv må underordnes dette. Slik Jervell forstår det, formante derfor Paulus kvinnene i Korint til taushet fordi deres tale hindret den orden og sømmelighet som er en forutsetning for at evangeliet skal kunne forkynnes til menighetens oppbyggelse. At dette var et velbegrunnet tiltak i Korint, er noe Jervell ikke bestrider. Men han har ingen forståelse for at en repetisjon av forbudet, som han forstår som et omfattende taleforbud, kan ha noen positiv funksjon nå. Tvert imot er det nå slik at evangeliet fremmes best om kvinner oppmuntres til å ivareta alle kirkelige tjenester inkludert tjenesten med ord og sakrament.8 Et viktig premiss for Jervells argumentasjon er hans utleggelse av Paulus’ forståelse av apostolatet. Det er ingen ting som kvalifiserer et menneske til å bli apostel; apostelkallet er ikke noe annet enn evangeliet om Guds nåde, som alene er det som kan skape en apostel. Men i dette skiller ikke aposteltjenesten seg grunnleggende fra alle andre tjenester i de nytestamentlige menigheter. Det er for Paulus ikke noe skille mellom embetsbærer og lekmann. Dette betyr ikke at menighetene preges av uorden og tilfeldighet; ingen har rett til å gripe inn i en annens oppdrag. Men det er ikke noe prinsipielt skille mellom hvem som kan kalles til det ene eller til det andre; det avgjøres utelukkende ut fra hensiktsmessighet i den aktuelle situasjon.9 I en artikkel i anledning kvinneåret 1975 gjentar Jervell i alt vesentlig denne argumentasjonen.10 Samtidig gir Inge Lønning sin framstilling av et tilsvarende perspektiv, som hos ham imidlertid 8 Jervell redegjør kort og fyndig for sitt standpunkt i en anmeldelse av Bjarne Skards lille hefte Contra kvinnelige prester fra 1960; se Jacob Jervell, «Evangeliets evige vilje», Kirke og kultur 66 (1961), 40–46. Mer utførlig begrunner han sitt standpunkt i Jacob Jervell, «Evangelium, apostolat og kirkeordning», Norsk Teologisk Tidsskrift 62 (1961), 1–27. 9 Jervell, «Evangelium, apostolat og kirkeordning», 3–11. 10 Jacob Jervell, «Om Jesus og Paulus i kvinneåret», Kirke og kultur 80 (1975), 555–569. 14


Knut Alfsvåg | Skal kvinnene tie?

primært er relatert til Luther.11 Det prinsipielle fundament for prestetjenesten finner han i læren om det allmenne prestedømme, som omfatter alle døpte og troende mennesker. Alle kvalifikasjonskrav for prester utover dette fundamentale, tro og dåp, må derfor forstås som krav om tjenestens hensiktsmessige utforming i en konkret kontekst. Å stille opp andre prinsipielle krav, f.eks. tilhørighet til det mannlige kjønn, er derfor ifølge Lønning vranglære.12 Med små variasjoner er dette den konstante kjerne i ja-sidens argumentasjon: Ordningene må underordnes tanken om evangeliets frie løp.13 Dette gjelder også flertallsuttalelsen fra MFs lærerråd fra 1972. En relativt utførlig gjennomgang av de nytestamentlige tekster om kvinners tjeneste konkluderer med at «begrensningen av kvinnens aktivitet i menigheten … primært er motivert ut fra hensynet til kirkens orden».14 Lærerrådet er forsiktigere enn Jervell når det gjelder å avvise muligheten for en positiv tilknytning til den nytestamentlige lære om mann og kvinne, som uttalelsen uten å konkretisere omtaler som «skaperordning», men ser seg ikke bundet av de følgeslutninger apostelen trekker av denne.15 I embetsteologien legger en seg svært nær Inge Lønnings framstilling slik den alt er referert. Embetets konkrete utforming er rett om den hjelper mennesker til tro. Tanken om at bekjennelsen på dette punkt skulle kunne suppleres med «et prinsipielt forbud mot ordinasjon av kvinner til presteembetet», avvises.16 Styrken ved denne tilnærmingen er at den er enkel å framstille og lett å forstå: Kirken har ett oppdrag, og det den ellers foretar 11 Inge Lønning, «Evangelium og kirkeordning: Om kvinners adgang til kirkens embete», Kirke og kultur 80 (1975), 633–640. 12 Lønning, «Evangelium og kirkeordning», 638. 13 Slik konkluderer også Sæter, «Debatten om kvinnelige prester», 169. 14 «Kvinnelig prestetjeneste: Uttalelse fra lærerrådet ved Menighetsfakultetet», Oslo: Særtrykk av Luthersk Kirketidende nr. 1, 1973. 15 Kvinnelig prestetjeneste, 9. 16 Kvinnelig prestetjeneste, 10. 15


FBB | Skal kvinnene tie?

seg, må underordnes dette. Svakhetene er imidlertid også iøynefallende. Jeg skal i denne omgang nøye meg med å peke på to. Framstillingen av reformasjonen er misvisende både når det gjelder hermeneutikk og embetsforståelse. Tanken om «evangeliets evige vilje», perpetua voluntas evangelii, som teologisk orienteringspunkt, er hentet fra Confessio Augustana (CA) 28,66.17 Ut fra konteksten er det imidlertid åpenbart at dette i CA refererer til forbud og påbud som nytestamentlige tekster selv uttrykkelig opphever (sabbatsbudet og forbudet mot blodmat). At dette er et prinsipp som skulle gi teologene fullmakt til å stryke det de mener ikke passer, er en fremmed tanke for CA; begrunnelsen må i ethvert tilfelle forankres i eksegese av tekster som konkret omtaler det forhold saken gjelder. Det nytestamentlige forbud mot kvinnelige lærere oppfattes derfor av de lutherske reformatorer som avgjørende også for den aktuelle utforming for tjenesten med ord og sakrament. Ortodoksien gir i denne sammenheng mer rom for hensiktsmessighetsargumentet enn det Luthers konsekvent prinsipielle argumentasjon gjør.18 At bekjennelsesskriftene ikke eksplisitt omtaler den nytestamentlige forskjell mellom menns og kvinners tjeneste i kirken, er det derfor mest naturlig å forstå som et uttrykk for at dette på reformasjonstiden var ukontroversielt. Dessuten synes argumentasjonen å være båret av at forholdet mellom Gud og menneske overveiende er forstått som et motsetningsforhold. Gud er kun til stede i menighetens og den troendes liv i form av benådning og tilgivelse. Forholdet mellom det guddommelige og det menneskelige er altså forstått negativt: Gud er alltid og utelukkende nærværende på tross av menneskets synd. Den nytestamentlige tanke om at menneskets identitet fullbyr17 Bekenntnisschriften der evangelisch-lutherischen Kirche, Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 1976, 131; Jens Olav Mæland (red.), Konkordieboken: Den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelsesskrifter, Oslo: Lunde, 1985, 58. 18 Se Peter Brunner, «Om kvinners adgang til hyrde- og læreembetet», i Leiv Aalen (red.), Kvinnelige prester – hvorfor ikke?, Oslo: Land og kirke, 1961, 148–210, 153–159. 16


Knut Alfsvåg | Skal kvinnene tie?

des gjennom et gudsfellesskap som på forbilledlig vis er realisert i Kristus, et fellesskap hvis realisering er tegnet ut i de apostoliske formaninger, er borte. Konsekvensen er at det menneskelige relativiseres og overlates til menneskets dømmekraft.19 Det er imidlertid nærliggende å reise spørsmålet om det nytestamentlige budskap er vel ivaretatt når det primært begrenses til benådningens «på tross av». NT taler også om en forening av guddommelig og menneskelig i Kristus og, i kraft av det sakramentale Kristus-fellesskap, i menigheten og i den enkelte troende. I denne forening av Gud og menneske fullbyrdes det sant menneskelige.20 Om det er dette som er den hermeneutiske forutsetning for de nytestamentlige formaninger, lar de seg knapt redusere til en så ensidig hensiktsmessighetsargumentasjon som ja-sidens representanter synes å forutsette. Allerede disse summariske observasjoner gjør det nærliggende å konkludere med at en sakssvarende omgang med de nytestamentlige tekster om kvinners tjeneste ikke kan la seg nøye med det som til nå er referert. Tekstene har en prinsipiell begrunnelse som ikke er fullt ut ivaretatt gjennom ja-sidens argumentasjon. Kommer de da bedre til sin rett i argumentasjonen til dem som hevdet at kirken burde fastholde det tradisjonelle nei til kvinnelig prestetjeneste?

Kirkeordning og skapelse – hovedtrekk ved nei-sidens argumentasjon På samme måte som Jervell var ja-sidens sentrale ekseget, var det 19 Det er i denne sammenheng interessant at Luther hevder at en manglende forståelse av Gud som nærværende i den troendes liv, noe han oppfatter som en form for nestorianisme, fører til antinomisme; se Martin Luther, Von den Konziliis und Kirchen, 1538 (WA 50,599; LW 41,114). 20 For en noe mer utfoldet begrunnelse for denne tilnærmingen, se Knut Alfsvåg, «Troens fundament: Om inkarnasjonen som grunnlag og grense for kristen teologi», Tidsskrift for teologi og kirke 77 (2006), 82–101. 17


FBB | Skal kvinnene tie?

Sverre Aalen som først og fremst kom til å målbære det tradisjonelle syn. Hans forståelse av den sentrale tekst i 1 Kor 14 skiller seg på flere punkter fra Jervells.21 For det første forstår han ikke taleforbudet som et generelt taleforbud, men som forbud mot det han oppfatter som delaktighet i det offentlige forkynneroppdrag. Dette begrunnes dels med at et prinsipielt nytestamentlig bud vanskelig kan tenkes å rettes utelukkende mot atferd, men må ha med et prinsipielt oppdrag å gjøre,22 dels ved å lese 1 Kor 14 og 1 Tim 2 tettere sammen enn det Jervell gjør. På den måten forstår han læreforbudet i 1 Tim 2 som en selvstendig redegjørelse for samme sak som den som omtales i 1 Kor 14.23 Dernest legger han vekt på at forutsetningen for den nytestamentlige etikk er tanken om gudbilledlighetens virkeliggjøring i mennesket. Her ivaretar hans argumentasjon altså nettopp det som ovenfor ble etterlyst hos kvinnepresttilhengerne. Det er derfor, hevder han, helt naturlig at den forståelse av forholdet mellom mann og kvinne som NT allment forutsetter, også kommer til uttrykk i en fordeling av tjenester i menigheten som er begrunnet i et bud fra Herren.24 De embetsteologiske aspekter ved debatten utdypes i dens første fase på en interessant måte av Regin Prenter i et foredrag ved FBBs årsmøte i oktober 1960.25 Her hevder han at når en ofte kommer til kort i møte med de nytestamentlige tekster om tjenesten i menigheten, skyldes det en uklar forståelse av forholdet mellom lov og evangelium. Det er nemlig på nytestamentlige premisser ikke tilstrekkelig å forstå loven utelukkende som det radikale bud om fullkommen kjærlighet som bare kan oppfylles i og med Jesu 21 Se Sverre Aalen, «Taleforbudet for kvinner i Det nye testamente», i Leiv Aalen (red.), Kvinnelige prester – hvorfor ikke, Oslo: Land og kirke, 1961, 9–85. 22 Aalen, «Taleforbudet», 32–39. 23 Aalen, «Taleforbudet», 39–50. 24 Aalen, «Taleforbudet», 51–55. 25 Regin Prenter, «Spørgsmålet om kvindelige præster dogmatisk belyst», i Leiv Aalen (red.), Kvinnelige prester – hvorfor ikke, Oslo: Land og kirke, 1961, 86–112. 18


Knut Alfsvåg | Skal kvinnene tie?

død og oppstandelse.26 NT kjenner også hva Prenter omtaler som ordningsbud, altså bud som skal sikre evangeliets rette overlevering. De viktigste eksempler på dette er innstiftelsen av sakramentene, som forutsetter lydighet mot den bestemte måte som her fastsettes for evangeliets overlevering. Det Prenter utlegger som NTs forbud mot at kvinner skal betros læreembetet i menigheten, forstår han i analogi med dette som et slikt bud. Forutsetningen for Prenters argumentasjon er altså at NT ikke bare inneholder et budskap om frelse og benådning, men også forordninger om hvordan dette budskapet skal formidles. Prenter vil ikke med dette benekte at tjenestene i menighetene i noen grad kan organiseres på forskjellige måter. Men han hevder at når det gjelder de sider ved tjenesten som faktisk er forordnet i NT, har senere kirkeledere like lite adgang til å endre denne form som de har til å endre dåpens og nattverdens innstiftelse. «Herrens bud» i 1 Kor 14,37 har derfor for Prenter samme karakter som budene angående dåpens vann og nattverdens brød og vin.27 Prenter polemiserer derfor mot dem som forstår CAs lære om innstiftelsen av prekenembetet som om det utelukkende skulle dreie seg om nødvendige handlinger og ikke om bestemte personer. Prenters polemikk på dette punkt er primært rettet mot Gustaf Wingren, men den treffer også den forståelse av prekenembetet som overfor er referert fra Jervell, Inge Lønning og flertallet i MFs lærerråd.28 Viktig for Prenter er at det er Kristus som ved apostelutsendelsen har innstiftet prekenembetet. Det 26 Dette synes å svare til Jervells og Lønnings forståelse slik den ovenfor ble referert. 27 Prenter, «Spørgsmålet om kvindelige præster», 89–96. 28 Etter lærerrådsuttalelsen ble det en debatt mellom Ivar Asheim (en del av flertallet) og Leiv Aalen (som fulgte Prenters syn) om dette punkt. Se Ivar Asheim, «En vei ut av et blindspor», Luthersk Kirketidende 108 (1973), 203–207 og Leiv Aalen, «‘Oppsiktsvekkende’ – svar til Ivar Asheim», Luthersk Kirketidende 108 (1973), 265–269. Debatten skjemmes imidlertid av pedantisk påståelighet og gjensidig manglende vilje til å ta motparten i beste mening. 19


FBB | Skal kvinnene tie?

kan altså ikke forstås som menighetens overdragelse av bestemte funksjoner ut fra et hensiktsmessighetssynspunkt.29 Den guddommelige innstiftelse er en forutsetning for at ordets tjener skal kunne tale i Kristi sted; menigheten kan ikke gi noe menneske rett til å tale på Guds og Kristi vegne.30 For Prenter er det viktig å bevare sammenhengen mellom apostelutsendelsen og presteordinasjonen. At det i begge tilfelle på nytestamentlige premisser dreier seg om menn, forstår Prenter som et ytre kjennetegn som peker inn mot evangeliets sentrum. Ved å ta bort dette tegnet tar en derfor bort en viktig forutsetning for å forstå sammenhengen mellom Kristi utsendelse av apostlene og vår forkynnelse.31 Av et etterskrift til den trykte utgaven av Prenters foredrag framgår det at han i samtalen etter foredraget fikk motbør fra uventet hold, nemlig fra Sverre Aalen, som hevdet at Prenter med sin ensidig embetsteologiske forståelse av taleforbudet hadde oversett dets skapelsesteologiske begrunnelse. I sin argumentasjon i 1 Kor 14 viser nemlig Paulus ikke bare til Herrens bud, men også til loven: Kvinnene «skal underordne seg, slik også loven sier» (v. 34). Det embetsteologiske aspekt er altså rammet inn av en skapelsesteologisk forståelse av menns og kvinners ulikhet.32 Det var en innvending Prenter aksepterte, men han har, så vidt jeg vet, ikke selv utdypet dette synspunktet i noen av sine bidrag til debatten.33 29 Dette er hovedpoenget i Bo Giertz, «Allmänt prästadöme och predikoämbete», i Leiv Aalen (red.), Kvinnelige prester – hvorfor ikke, Oslo: Land og kirke, 1961, 131–147. 30 Prenter, «Spørgsmålet om kvindelige præster», 96–102. 31 Prenter, «Spørgsmålet om kvindelige præster», 107–108. 32 Det var et viktig poeng for Sverre Aalen at tilhengere av kvinnelige prester i realiteten avskaffet selve underordningstanken, ikke bare dens konkretiseringer. Se f.eks. Sverre Aalen, «En gang til om kvinnelige prester», Luthersk Kirketidende 108 (1973), 207–210, 208. 33 Sin embetsteologi har han derimot utdypet i Regin Prenter, Kirkens embede: 20


Knut Alfsvåg | Skal kvinnene tie?

Det gjøres imidlertid i det siste bidraget i Kvinnelige prester – hvorfor ikke?, som er skrevet av Peter Brunner.34 Hans utgangspunkt er at kirken er underlagt Herrens bud om å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene. Dette bud oppfylles dels av alle kristne gjennom sin tjeneste, dels gjennom den særskilte tjeneste Kristus til dette formål har innstiftet, og som Brunner kaller «det misjonerende hyrdeembete».35 Forståelsen av den ulikhet NT tillegger kvinner og menn når det gjelder denne hyrdetjenesten, må ta sitt utgangspunkt i den tekst som også uttrykkelig legges til grunn i både i 1 Tim 2 og i 1 Kor 11, nemlig 1 Mos 2–3.36 Mannen ble skapt først, og kvinnen ble skapt av ham som hans like. Guds ord ble først gitt til mannen, og han skulle gi det videre til kvinnen. Det mislyktes: Ikke bare lot kvinnen seg friste, men mannen falt for den samme fristelse og fullbyrdet slik syndens innbrudd i menneskets verden. Dette endret forholdet mellom mann og kvinne fra å være trygt og tillitsfullt til å være preget av begjær og underkastelse. Men den opprinnelige ordning av forholdet mellom mann og kvinne er en del av det gode skaperverk og opprettholdes derfor ved dets gjenopprettelse. Derfor forstås forholdet mellom mann og kvinne i det kristne ekteskap i analogi med forholdet mellom Kristus og kirken, og elementene er like lite utbyttbare i den ene relasjonen som i den andre. Den såkalte kefalé- eller hode-struktur, som innebærer at i rekken Faderen – Sønnen – menigheten/ mannen – kvinnen er den ene alltid av og for en annen, fastholdes derfor som en del av det opprinnelige skaperverk og dermed også som en del av dets gjenopprettelse i det kristne hjem og den Udkast til en det kirkelige embedes dogmatik med luthersk udgangspunkt, Aarhus: Universitetsforlaget, 1965. Spørsmålet om ordinasjon av kvinner er her imidlertid bare så vidt berørt (s. 180–183). 34 Se ovenfor note 18. 35 Brunner, «Om kvinners adgang», 163–168. 36 Brunner, «Om kvinners adgang», 170–171. 21


FBB | Skal kvinnene tie?

kristne menighet.37 Og det er dette, som Brunner omtaler som en aksiologisk grunnstruktur i den bibelske åpenbaring,38 som også ligger til grunn for den nytestamentlige differensiering av menns og kvinners tjeneste i kirken. Etter Brunners oppfatning er det en vesenskonflikt mellom kefalé-strukturen og tanken om kvinnelig hyrdetjeneste.39 Den som avviser gyldigheten av kefalé-strukturen, er derfor etter Brunners oppfatning heretiker.40 Brunner lykkes slik i å gi en framstilling som både integrerer Aalens eksegetiske og Prenters embetsteologiske perspektiver, og som framstiller den nytestamentlige tenkning om tjenesten i kirken innenfor en omfattende og velbegrunnet forståelse av forholdet mellom Gud og menneske, og mellom mann og kvinne, med henblikk på både hjem og menighet. Forholdet mellom Gud og menneske er her ikke forstått overveiende som et motsetningsforhold; tvert imot er det et mangfoldig menneskeliv i kirke og hjem som løftes fram og utfoldes i form av en gudgitt struktur. Apostelens argumentasjon forstås som velbegrunnet tekstutleggelse, og ikke bare som et pragmatisk forsøk på å komme til rette med en den situasjon menigheten befinner seg i. Med dette utgangspunkt framstår det som både naturlig og velbegrunnet at den økumeniske kristenhet gjennom det aller meste av sin historie har fastholdt at det finnes en særskilt hyrdetjeneste som faktisk er forbeholdt menn. Men også den argumentasjon som her er presentert, inneholder klare svakheter. Mange vil for det første antagelig oppfatte den som vanskelig forståelig. Uten en relativt solid faglig bakgrunn kan det være problematisk å få tak i hva motstanden mot kvinnelige 37 Brunner, «Om kvinners adgang», 177–179. 38 Brunner, «Om kvinners adgang», 181. 39 Brunner, «Om kvinners adgang», 196. Han avviser derfor uttrykkelig tanken om begrensning i kvinners tjeneste som tilpasning til samtiden; tvert imot var kvinnelig lederskap vanlig i mange sammenhenger i den hellenistiske omverden (s. 175). 40 Brunner, «Om kvinners adgang», 189. 22


Knut Alfsvåg | Skal kvinnene tie?

prester egentlig bunner i. At nei-sidens synspunkter derfor relativt raskt viste seg å ha lite gjennomslagskraft utenfor rekken av de kirkelige aktive, og etter hvert mistet mye av sin oppslutning også der, er derfor forståelig. Det kan hende dette henger sammen med at det kristologiske perspektiv, som her er antydet ved å påpeke hvilken betydning forståelsen av forholdet mellom Gud og menneske kan ha for fortolkningen av de nytestamentlige formaninger, er svakt utfoldet. En mister slik mye av grunnlaget for å forankre argumentasjonen i en utleggelse av kjernen i det nytestamentlige budskap, foreningen av Gud og menneske uten sammenblanding og uten forvandling. I stedet kom nei-sidens argumentasjon, kanskje særlig på 1970-tallet,41 til å dreie seg om forståelsen av kvinners underordning som en test på spørsmålet om skrifttroskap.42 Ut fra det som her er nevnt, er det nærliggende å oppfatte det som en ensidig og uheldig forsnevring av problemstillingen. Deler av argumentasjonen fortoner seg dessuten som en konvensjonell, til dels psykologiserende forståelse av menns og kvinners egenart som det er svært nærliggende å forstå som patriarkalsk konservatisme. Det paradoksalt frigjørende i det nytestamentlige kefalé- og underordningsperspektiv er da ikke formidlet på en sakssvarende måte. Særlig deler av Sverre Aalens argumentasjon er her åpen for kritikk, som når han utlegger skaperordningstanken ved hjelp av en forestilling om «objektive psykologiske lover» som tilsier at en kvinne hverken «bør eller kan opptre med den autoritet som Ordets tjeneste forutsetter».43 Dette sier Paulus ikke noe om. Riktignok sier mindretallsuttalelsen fra MFs lærerråd at kvinnens underordning ikke betyr «at mannen er satt til å råde over kvinnen», men til å elske sin hustru – men 41 Slik framstilles det i Sæter, «Debatten om kvinnelige prester», 167–168. 42 For en klassisk framstilling av denne tilnærmingen, se Bo Giertz, Att tro som apostlarna: Några fakta att tänka på i diskussionen om kvinnliga präster, Stockholm, 1978. 43 Aalen, «Taleforbudet», 61. 23


FBB | Skal kvinnene tie?

også her fastholdes tanken om «at mannen har en ledende rolle og større myndighet».44 Peter Brunner formulerer seg her vesentlig bedre. Han fastholder at det dreier seg om en teologisk struktur som er såpass dyptgående at «erfaringsmessig konstaterbare symptomer» ved et eventuelt brudd med den ikke uten videre lar seg påvise, i hvert fall ikke uten et langt tidsperspektiv.45 Det er derimot ingen i det materiale jeg her har referert som viser til at når formaningen til hustruen om å underordne seg sin mann korresponderer med formaningen til mannen om å elske sin hustru slik Kristus elsket kirken (Ef 5,22.25), så er kefalé-strukturen stilt inn under det overordnede nytestamentlige perspektiv hvor det å lede er å tjene (Matt 20,26–27). Lest på den måten er hovedpoenget med formaningene i Ef 5 ikke å hevde mannens rett til «større myndighet», men å snu mannens herskerposisjon til en kjærlighetens tjeneste for ektefellen som henter sitt innhold fra fellesskapet med Kristus. Dette synes å være oversett i nei-sidens​ argumentasjon.46 Den viktigste grunn til at nei-sidens argumentasjon ikke vant fram og, i hvert fall innenfor store deler av protestantismen, i dag nærmest oppfattes som sær, ligger imidlertid antagelig primært på et annet plan. Den var simpelthen, når alt kom til alt, irrelevant. Den vestlige protestantisme har knapt, i hvert fall ikke i sin statskirkelige utgave, hatt forutsetninger for å kunne håndtere konformitetspresset fra en stadig mer sekularisert og pluralistisk

44 Kvinnelig prestetjeneste, 15. 45 Brunner, «Om kvinners adgang», 197. Kanskje femti år er et langt nok perspektiv; i hvert fall mener Kari Niemelä, «Female Clergy as Agents of Religious Change?», Religions 2 (2011), 358–371, å kunne påvise betydelige forskyvninger både når det gjelder lære og praksis som en følge av kvinners prestetjeneste. 46 Et interessant unntak er her Lars Johan Danielsen (red.), Fri til teneste: Om kvinna sin plass og funksjon i kyrkjelyden, Oslo: Luther, 1982, 32–33. 24


Knut Alfsvåg | Skal kvinnene tie?

opinion.47 I en slik kontekst er det vanskelig å oppfatte debatter om skriftsyn og bibelsk eksegese som relevante. Den norske kirkes holdning til spørsmålet om kvinnelige prester var i realiteten avgjort i og med stortingsvedtakene i 1938 og 1955 som gav kvinner adgang til embeter i statskirken. Deretter var det bare et spørsmål om tid. Med det utgangspunkt kan en hevde at ja-sidens argumentasjon, uansett hva en måtte mene om dens holdbarhet på eksegetiske og teologiske premisser, faktisk ivaretok en viktig kirkelig funksjon. Den gav den nyordningen som etter alt å dømme hadde kommet uansett, kirkelig legitimitet og bevarte slik en teologisk fundert forståelse av prestetjenesten i en tid da et slikt perspektiv var under betydelig press.48 Dette var imidlertid ikke mulig uten omkostninger; slik jeg her har prøvd å vise, kan kirken vanskelig endre en entydig og felleskirkelig praksis uten også i realiteten å endre forståelsen av sentrale sider ved dens budskap. Når det gjelder spørsmålet om omkostningene var for store, vil meningene være delte.

Sammenfatning og økumenisk utblikk Som jeg har prøvd å antyde gjennom denne framstillingen, er det viktig at den ramme som kvinneprestdebatten fortolkes innenfor, ikke settes for snevert. Dette er ikke primært en bibelsynsdebatt eller en debatt om det berettigede i tanken om kvinners underordning. Det jeg mener å ha påvist gjennom denne framstillingen, er at det er betydelig mer fruktbart å se den som en debatt 47 For en analyse av Den norske kirkes utvikling ut fra dette overordnede perspektiv, se Bernt T. Oftestad, Den norske statsreligionen: Fra øvrighetskirke til demokratisk statskirke, Kristiansand: Høyskoleforl., 1998. Oftestad berører imidlertid ikke kvinneprestspørsmålet spesielt. 48 At flertallsuttalelsen fra MFs lærerråd prøver å gi et teologisk grunnlag for å hente saken ut av den stat/kirke-konflikt som i utgangspunktet var rammen om kvinneprestdebatten, framheves som et viktig poeng i Asheim, «En vei ut av et blindspor», 203–204. 25


FBB | Skal kvinnene tie?

mellom to ulike tilnærminger til spørsmålet om på hvilken måte Gud er nærværende i kirkens og menneskers liv. Den grunnleggende problemstilling dreier seg altså om skapelses- og inkarnasjonsforståelsen. Tilhengere av kvinnelige prester gjør seg, iblant kanskje noe motvillig, avhengig av en forståelse av Guds nærvær som punktuelt; Gud berører mennesker for på den måten å møte dem med sin nåde og forhåpentlig gi dem tro og håp. Den konkrete utforming av tjenesten i kirken og forholdet mellom mann og kvinne overlates da til menneskets fornuft og dømmekraft. Prekenembetet er en ordning hvis konkrete utforming styres av hensiktsmessighetsargumenter, og menn og kvinner kan ordne sitt innbyrdes mellomværende som de vil, forutsatt at de respekterer overordnede verdier som likeverd og likestilling. Motstanderne av kvinnelige prester synes på en annen måte å tenke inkarnatorisk; gjennom sin tjeneste i kirke og hjem tas mennesker inn i et guddommelig fellesskap og helliges til et liv i tro og tjeneste. De konkrete bibelske krav til måten livet i hjem og kirke organiseres på, beholder da den vekt de i kirkens tradisjon alltid har hatt. Kvinner forpliktes til underordning og menn til ubegrenset, selvhengivende kjærlighet, og det består et skille mellom den alminnelige kristelige vitne- og tjenesteforpliktelse og det mannlige hyrdeembete knyttet til tjenesten med ord og sakrament med de spenninger det medfører i forhold til en mer egalitær og demokratisk måte å tenke på. At det er vanskelig, muligens til og med ugjørlig, å opprettholde den tradisjonelle tilnærmingen innenfor en protestantisme som ser det som en vesentlig oppgave å fortolke den religiøsitet som kommer til uttrykk innen de liberale, vestlige demokratier, er antagelig en ukontroversiell påstand. Spørsmålet om hvilken konsekvens en så trekker av det, er adskillig mer omstridt. Det spørsmålet skal jeg ikke prøve å besvare her. Derimot kan det avslutningsvis være interessant å kaste et blikk også utover protestantismens grenser. Det antiøkumeniske ved den nyordning ordinasjon av kvinner representerer, er et problem som det av og 26


Knut Alfsvåg | Skal kvinnene tie?

til pekes på, selv om det var lite framme i den norske debatten på 1960- og 70-tallet, som jeg primært har forholdt meg til her.49 Er dette et holdbart argument? Er ordningen med kvinnelige prester i realiteten et økumenisk tilbakeskritt?50 Situasjonen er på mange måter både mest entydig og mest uavklart i Den romersk-katolske kirke. En pavelig uttalelse fra 1994, Ordinatio Sacerdotalis, fastslår tydelig at det er et dogme i Den romersk-katolske kirke at presteordinasjon er for menn.51 Dette er imidlertid et standpunkt som ikke aksepteres av alle katolikker, og diskusjonens bølger kan iblant gå høyt.52 Debatten synes å være forsiktigere i den ortodokse kirke, hvor heller ikke de som problematiserer sider av tradisjonen, uten videre tar til orde for å bryte med den.53 Påfallende er imidlertid sammenfallet i argumentasjon blant dem som faktisk forsvarer kirkens tradisjonelle lære. Nå er Or49 Uttalelsen fra Bispemøtets flertall i anledning Bjerkås’ ordinasjon i 1961 påpeker imidlertid det problematiske både i at en biskop setter seg ut over NTs grunnholdning og enkeltutsagn, og i det bruddet som dermed skjer også med en til da så godt som samlet kirkelig praksis; se Smemo, Skard, Indrebø, Støylen, Wisløff og Birkeli, «Kvinnelige prester», 74. 50 Dette hevdes f.eks. av det sentrale dialogdokument The Apostolicity of the Church: Study Document of the Lutheran-Roman Catholic Commission on Unity, Minneapolis, Minn.: Lutheran University Press, 2006, 11. 51 Johannes Paul II, Ordinatio Sacerdotalis, 1994 (https://w2.vatican.va/content/ john-paul-ii/en/apost_letters/1994/documents/hf_jp-ii_apl_19940522_ordinatio-sacerdotalis.html). 52 Se J.N.M. Wijngaards, The Ordination of Women in the Catholic Church: Unmasking a Cuckoo’s Egg Tradition, New York: Continuum, 2001 og websiden http:// www.womenpriests.org/. Et dokument fra troskongregasjonen fra 2007 fastslår at ordinasjon av kvinner umiddelbart medfører ekskommunikasjon (http://www.vatican.va/roman_curia/congregations/cfaith/documents/rc_ con_cfaith_doc_20071219_attentata-ord-donna_en.html). 53 Kallistos Ware, «Man, Woman and the Priesthood of Christ», i Thomas Hopko (red.), Women and the Priesthood, New York: St. Vladimir’s Seminary Press, 1999, 5–53; Monica Papazu, «Den Ortodokse Kirke og kvindeordination», i Hans-Ole Bækgård (red.), Kvinder på Herrens mark: Essays om kvinder og menighed, Højbjerg: Hovedland 2007, 105–117. 27


FBB | Skal kvinnene tie?

dinatio Sacerdotalis nokså kortfattet i sin argumentasjon, men dokumentet henviser til en uttalelse fra Troskongregasjonen fra 1976, Inter Insigniores, som er adskillig mer utførlig.54 Både dette dokumentet og andre redegjørelser for saken fra katolske og ortodokse teologer55 framfører en argumentasjon som ligger relativt nær den som ovenfor er referert fra Sverre Aalen, Prenter og Brunner. Den bibelske nøkkeltekst er 1 Mos 2. Det forhold mellom mann og kvinne som der skildres med vekt både på likeverd og ulikhet, fastholdes og nytolkes av Kristus og apostlene med henblikk på tjenesten i kirke og hjem. Dette forplikter kirken på en måte som inntil nylig var fastholdt med entydighet i alle kirker, og som fremdeles fastholdes i Den romersk-katolske og de ortodokse kirker. At protestantismens brudd med denne lære, som imidlertid heller ikke er entydig,56 representerer et økumenisk tilbakeskritt, synes derfor ubestridelig. Etter at Stortinget i 1955 hadde fjernet det siste juridiske hinder for at kvinner skulle kunne bli prester i Den norske kirke, befant kirken seg i en vanskelig situasjon. Det er forståelig at den i en slik situasjon søkte etter argumenter som kunne legitimere nyordningen teologisk for på den måten å minske spenningen mellom kirke, stat og samfunn. De forsøk som ble gjort på å fastholde det tradisjonelle syn og begrunne dets nødvendighet, var 54 Inter Insigniores: Declaration on the Admission of Women to the Ministerial Priesthood, 1976 (http://www.ewtn.com/library/curia/cdfinsig.htm). 55 Se f.eks. Kirsten Kjærulf, «Kvindelig præstetjeneste – set med katolske øjne», i Hans-Ole Bækgård (red.), Kvinder på Herrens mark: Essays om kvinder og menighed, Højbjerg: Hovedland, 2007, 96–104; Thomas Hopko, «Presbyter/Bishop: A Masculine Ministry», i Thomas Hopko (red.), Women and the Priesthood, New York: St. Vladimir’s Seminary Press, 1999, 139–164. 56 Den største vestlige lutherske kirke som fremdeles fastholder den økumeniske forståelse av forholdet mellom mann og kvinne, er Lutheran Church – Missouri Synod. For en redegjørelse for debatten fra denne sammenheng, se Matthew C. Harrison og John T. Pless (red.), Women pastors? The Ordination of Women in Biblical Lutheran Perspective: A Collection of Essays, St. Louis, Mo.: Concordia Pub. House, 2009. Et av de viktige bidragene i denne boken er en engelsk oversettelse av Brunners artikkel fra Kvinnelige prester – hvorfor ikke? 28


Knut AlfsvĂĽg | Skal kvinnene tie?

pü enkelte punkter ensidige og lyktes ikke uten videre i ü sette problemstillingen i sitt rette perspektiv. Sentrale elementer i den argumentasjon som slik ble framført, torde imidlertid fremdeles ü ha krav pü adskillig interesse.

đ&#x;œŠ

litteratur Aalen, Leiv (red.). Kvinnelige prester – hvorfor ikke? Kirken og dens embete i dagens debatt, Oslo: Land og kirke, 1961. ---. ÂŤâ€˜Oppsiktsvekkende’ – svar til Ivar AsheimÂť, Luthersk Kirketidende 108 (1973), 265–269. Aalen, Sverre. ÂŤTaleforbudet for kvinner i Det nye testamenteÂť, i Leiv Aalen (red.), Kvinnelige prester – hvorfor ikke? Oslo: Land og kirke, 1961, 9–85. ---. ÂŤEn gang til om kvinnelige presterÂť, Luthersk Kirketidende 108 (1973), 207– 210. AlfsvĂĽg, Knut. ÂŤTroens fundament: Om inkarnasjonen som grunnlag og grense for kristen teologiÂť, Tidsskrift for teologi og kirke 77 (2006), 82–101. The Apostolicity of the Church: Study Document of the Lutheran-Roman Catholic Commission on Unity. Minneapolis, Minn.: Lutheran University Press, 2006. Asheim, Ivar. ÂŤEn vei ut av et blindsporÂť, Luthersk Kirketidende 108 (1973), 203–207. Bekenntnisschriften der evangelisch-lutherischen Kirche. GĂśttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 1976. Brunner, Peter. ÂŤOm kvinners adgang til hyrde- og lĂŚreembetetÂť, i Leiv Aalen (red.), Kvinnelige prester – hvorfor ikke?, Oslo: Land og kirke, 1961, 148–210. Danielsen, Lars Johan (red.). Fri til teneste: Om kvinna sin plass og funksjon i kyrkjelyden, Oslo: Luther, 1982. Giertz, Bo. ÂŤAllmänt prästadĂśme och predikoämbeteÂť, i Leiv Aalen (red.), Kvinnelige prester – hvorfor ikke, Oslo: Land og kirke 1961, 131–147. ---. Att tro som apostlarna: NĂĽgra fakta att tänka pĂĽ i diskussionen om kvinnliga präster, Stockholm, 1978. Harrison, Matthew C. og John T. Pless (red.). Women Pastors? The Ordination of Women in Biblical Lutheran Perspective: A Collection of Essays, St. Louis, Mo.: Concordia Pub. House, 2009. Hopko, Thomas. ÂŤPresbyter/Bishop: A Masculine MinistryÂť, i Thomas Hopko (red.), Women and the Priesthood, New York: St. Vladimir’s Seminary Press, 1999, 139–164. Inter Insigniores: Declaration on the Admission of Women to the Ministerial Priest-

29


FBB | Skal kvinnene tie?

hood. 1976. Jervell, Jacob. «Evangeliets evige vilje», Kirke og kultur 66 (1961), 40–46. ---. «Evangelium, apostolat og kirkeordning», Norsk Teologisk Tidsskrift 62 (1961), 1–27. ---. «Om Jesus og Paulus i kvinneåret», Kirke og kultur 80 (1975), 555–569. Johannes Paul II. Ordinatio Sacerdotalis, 1994. Kjærulf, Kirsten. «Kvindelig præstetjeneste – set med katolske øjne», i Hans-Ole Bækgård (red.), Kvinder på Herrens mark: Essays om kvinder og menighed, Højbjerg: Hovedland 2007, 96–104. «Kvinnelig prestetjeneste: Uttalelse fra lærerrådet ved Menighetsfakultetet». Oslo: Særtrykk av Luthersk Kirketidende nr. 1, 1973. Luther, Martin. Von den Konziliis und Kirchen, 1538. Lønning, Inge. «Evangelium og kirkeordning: Om kvinners adgang til kirkens embete», Kirke og kultur 80 (1975), 633–640. Mæland, Jens Olav (red.). Konkordieboken: Den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelsesskrifter, Oslo: Lunde, 1985. Niemelä, Kari. «Female Clergy as Agents of Religious Change?», Religions 2 (2011), 358–371. Norderval, Kristin Molland. Mot strømmen: Kvinnelige teologer i Norge før og nå, Oslo: Land og kirke / Gyldendal, 1982. Norseth, Kristin. «MF og kvinneprestspørsmålet», i Bernt T. Oftestad og Nils Aksel Røsæg (red.), Mellom kirke og akademia: Det teologiske menighetsfakultet 100 år, 1908–2008, Trondheim: Tapir akademisk forlag 2008, 239–271. Oftestad, Bernt T. Den norske statsreligionen: Fra øvrighetskirke til demokratisk statskirke, Kristiansand: Høyskoleforl., 1998. Papazu, Monica. «Den Ortodokse Kirke og kvindeordination», i Hans-Ole Bækgård (red.), Kvinder på Herrens mark: Essays om kvinder og menighed, Højbjerg: Hovedland, 2007, 105–117. Prenter, Regin. «Spørgsmålet om kvindelige præster dogmatisk belyst», i Leiv Aalen (red.), Kvinnelige prester – hvorfor ikke, Oslo: Land og kirke, 1961, 86–112. ---. Kirkens embede: Udkast til en det kirkelige embedes dogmatik med luthersk udgangspunkt, Aarhus: Universitetsforlaget, 1965. Smemo, Johannes, Johannes Skard, Ragnvald Indrebø, Kaare Støylen, H. E. Wisløff og Fridtjov Birkeli. «Kvinnelige prester», Luthersk Kirketidende (1961), 74–75. Stenvaag, Hanne og Bjørg Kjersti Myren (red.). Hun våget å gå foran: Ingrid Bjerkås og kvinners prestetjeneste i Norge, Oslo: Verbum, 2011. Sæter, Bjørg Tvetene. «Den teologiske debatten om kvinnelige prester», i Hanne Stenvaag og Bjørg Kjersti Myren (red.), Hun våget å gå foran: Ingrid Bjerkås og kvinners prestetjeneste i Norge, Oslo: Verbum, 2011, 155–171. Ware, Kallistos. «Man, Woman and the Priesthood of Christ», i Thomas Hopko (red.), Women and the Priesthood, New York: St. Vladimir’s Seminary Press, 1999, 5–53. Wijngaards, J.N.M. The Ordination of Women in the Catholic Church: Unmasking a Cuckoo’s Egg Tradition, New York: Continuum, 2001.

30


Kirke og kjønn, dans og fornuft

Tidligere publisert på nettsiden mannogkvinne. info med tittelen: «Prestinner i kirken»

C.S. Lewis

31


FBB | Skal kvinnene tie?

C.S. Lewis, Notes on the Way. Opprinnelig trykt i tidsskriftet Time and Tide i august 1948. Trykt pü nytt i essaysamlingen God in the Dock, Grand Rapids: Eerdmans, 1970, med tittelen Pristesses in the Church?. Publisert i den norske oversettelsen av denne, Gud pü tiltalebenken, oversatt av Odd Terje Døvik, Oslo: Luther/Credo, 1994, 106–114, som Prestinner i kirken.

đ&#x;œŠ c.s. lewis (1898-1963) underviste i middelalder- og renessanselitteratur bĂĽde i Oxford (1925-1954) og i Cambridge  (1954- 1963). Han ble ateist 15 ĂĽr gammel, men ble senere pĂĽvirket av sin nĂŚre venn J.R.R. Tolkien. Etter mye motstand gav han etter og ble en kristen i 1929. Her i landet er han mest kjent for sine apologetiske bøker og Narniabøkene.


C.S. Lewis | Kirke og kjønn, dans og fornuft

«jeg ville likt meg uendelig mye bedre på ball», sa Caroline Bingley, «dersom de ble gjennomført på en annen måte. (...) Det ville vært mer fornuftig om konversering stod på dagsorden i stedet for dansing.» «Jeg vil si: langt mer fornuftig», repliserte hennes bror, «men ikke på langt nær så mye et ball.» (Stolthet og fordom, kapittel 11) Vi blir fortalt at kvinnen tidde stille, men det kan også hevdes at Jane Austen ikke tillater mister Bingley å framføre sitt synspunkt med full styrke. Han skulle svart med en skjelning. På en måte er konversering mer fornuftig fordi den bare kan involvere fornuften, mens dansing ikke kan det. Men det er ingenting ufornuftig eller irrasjonelt ved å bruke andre evner enn vår fornuft. I visse tilfeller er det nettopp de som avviser å bruke andre evner, som er irrasjonelle og ufornuftige. Den som forsøker å temme en hest ved å skrive et dikt eller avle et barn ved å lage rim, er meget irrasjonell, selv om det å dikte eller lage rim i seg selv er mer rasjonelle og fornuftsmessige aktiviteter enn dem som kreves for å oppnå disse ting. Det er ikke rasjonelt å være rasjonell, eller bare begrense seg til det rasjonelle, på feil sted. Det menneske som vet dette, er det mest rasjonelle. Disse bemerkninger er ikke ment som et bidrag til kritikken av Stolthet og fordom. Jeg kom på dem da jeg hørte at Den engelske kir33


FBB | Skal kvinnene tie?

ke ble anbefalt å erklære kvinner som skikket for prestetjeneste. Jeg er klar over at det er svært usannsynlig at våre myndigheter seriøst vil gå inn på et slikt forslag. Å ta et så revolusjonerende skritt på det nåværende tidspunkt – å kutte forbindelsen til vår kristne fortid og utvide kløften mellom oss og andre kirker ved å etablere et kvinnelig presteskap i vår midte – ville være både lettsindig og uklokt. Og Den engelske kirke ville blitt slitt i stykker gjennom prosessen. Mitt problem med forslaget er imidlertid av mer intellektuell art. Spørsmålet involverer nemlig dypere ting enn bare en ordningsmessig revolusjon. Jeg har all respekt for dem som ønsker kvinner som prester. Jeg anser dem som oppriktige og fromme og fornuftige folk. Ja, jeg tror på en måte de er for fornuftige. Det er der min uenighet med dem ligner Bingleys uenighet med sin søster. Jeg er fristet til å si at den foreslåtte ordningen ville gjøre oss langt mer fornuftige «men ikke på langt nær så mye en kirke». For ved første øyekast er all fornuft (i Caroline Bingleys forstand) på nyskapernes side. Vi mangler prester. Vi har oppdaget i profesjon etter profesjon at kvinner meget vel kan utføre alle slags ting som vi tidligere trodde bare menn kunne klare. Ingen blant dem som misliker forslaget hevder at kvinner i mindre grad enn menn kan utvise fromhet, nidkjærhet, lærdom og hva det ellers måtte være som kreves av en pastor. Hva er det da, bortsett fra fordommer unnfanget av tradisjoner, som forbyr oss å trekke veksler på de enorme reserver som kunne pøses inn i presteskapet dersom kvinner – her som i andre yrker – ble likestilt med menn? Mot denne strøm av sunn fornuft kan motstanderne (mange av dem kvinner) i første omgang ikke stille opp noe annet enn en udefinerbar motvilje, en følelse av ubehag som de selv har problemer med å analysere. At denne reaksjonen ikke har sitt utspring i kvinneforakt, vitner historien etter mitt skjønn klart om. I middelalderen ble en bestemt kvinne æret så høyt at man med rette kunne anklage dem for å ha gjort den velsignede Jomfru til noe som lignet en 34


C.S. Lewis | Kirke og kjønn, dans og fornuft

«fjerde person i treenigheten». Men så langt jeg vet, knyttet man overhodet aldri noen som helst stedfortredende eller forsonende betydning til hennes gjerning. Hele frelsen hviler imidlertid på den beslutning hun tok med ordene Ecce ancilla («Jeg er Herrens tjenerinne», jfr. hennes svar til engelen Gabriel i Luk 1,38). I ni måneder er hun på det aller mest intime forbundet med det evige Ord, og hun står ved foten av korset (Joh 19,25). Men hun er fraværende under det siste måltid (Matt 26,26; Mark 14,22; Luk 22,19) og da Ånden kom på pinsedag (Apg 2,1ff). Slik er det gjengitt i Skriften. Man kan heller ikke avvise hele problemstillingen ved å si at lokale og tidsbestemte forhold henviste kvinnene til stillhet og privat liv. Det fantes kvinnelige predikanter. En mann hadde fire døtre som alle profeterte, det vil si prekte (Apg 21,9). Selv i Det gamle testamente fantes det profetinner. Profetinner, ikke prestinner. På dette punktet er det nærliggende for den fornuftige reformator å spørre hvorfor kvinnene ikke også kan gjøre resten av arbeidet til en prest, når de først kan preke. Dette spørsmålet gjør meg enda mer urolig. Vi begynner å føle at det som virkelig skiller oss fra våre motstandere, er at vi legger helt ulike ting i begrepet «prest». Jo mer de snakker (og med rette) om kvinnenes dyktighet innenfor administrasjon, om deres taktfullhet og medfølelse som rådgivere, om deres naturlige talent for besøksvirksomhet, jo mer føler vi at det sentrale blir glemt. For oss er en prest først og fremst en representant, en dobbel representant: En som både representerer oss for Gud og Gud for oss. Det kan vi se med egne øyne når vi er i kirken. Noen ganger snur presten ryggen til oss og vender seg mot alteret – han taler til Gud for oss. Andre ganger er han vendt mot oss og taler til oss for Gud. Vi har ingen innvendinger mot at en kvinne gjør det første; hele problemet knytter seg til det sistnevnte. Men hvorfor? Hvorfor skulle ikke en kvinne kunne representere Gud på denne måten? Det er i alle fall ikke fordi hun nødvendigvis, eller sannsynligvis, skulle være mindre hellig eller barmhjertig eller dummere enn en mann. I denne for35


FBB | Skal kvinnene tie?

stand kan hun være minst like «Gud-lik» som en mann; ja, en gitt kvinne langt mer enn en gitt mann. Årsaken til at hun ikke kan representere Gud på denne måten, blir kan hende klarere om vi ser det fra den andre siden. Sett at reformatoren slutter å si at en god kvinne kan være som Gud og begynner å si at Gud er som en god kvinne. Sett at han sier at vi like gjerne kan be «Moder vår, du som er i himmelen» som vi i dag ber «Fader vår». Sett at han sier at inkarnasjonen like gjerne kunne tatt en kvinnelig som en mannlig form, og at den andre personen i treenigheten like gjerne kan kalles Datter som Sønn. Sett, endelig, at det mystiske ekteskap ble reversert, at kirken var brudgommen og Kristus bruden. Alt dette er, slik jeg ser det, involvert i påstanden om at en kvinne kan representere Gud slik en prest gjør det. Nå er det helt klart at vi hadde begitt oss inn i en annen religion dersom vi hadde gjennomført alle disse forutsetningene. Gudinner har selvsagt blitt tilbedt, og mange religioner har hatt prestinner. Men det er religioner som er ganske vesensforskjellige fra kristendommen. Ser vi bort fra ubehaget, eller avskyen, mange kristne vil føle i forhold til tanken om å gjøre hele vårt teologiske språk mer feminint, vil den sunne fornuft spørre: «Hvorfor ikke? Siden Gud ikke er noe biologisk vesen og ikke har noe kjønn, hva kan det bety om vi sier han eller hun, Far eller Mor, Sønn eller Datter?» Men kristne tror at Gud selv har lært oss hvordan vi skal tale om ham. Å si at det ikke betyr noe er enten å si at alle de maskuline kategoriene ikke er inspirert, og følgelig har et rent menneskelig opphav, eller at de, selv om de er inspirert, er ganske tilfeldige og ubetydelige. Det er helt uakseptabelt. Og skulle det aksepteres, ville det ikke være et argument for kristne kvinnelige prester, men et argument mot kristendommen som sådan. Synspunktet bygger også på en ganske grunn forståelse av hva billedbruk er. Uten å trekke inn religion vet vi fra vår poetiske erfaring at bilde og forståelse er knyttet nærmere sammen enn den sunne fornuft vanligvis innrømmer. Et barn som er blitt opplært til å be til en 36


C.S. Lewis | Kirke og kjønn, dans og fornuft

Moder i himmelen vil ha et helt annet religiøst liv enn et kristent barn. Og slik bilde og forståelse er en organisk enhet, slik er det etter kristen tenkning også med menneskets kropp og menneskets sjel. Nytenkerne antyder i realiteten at kjønn er noe uvesentlig og irrelevant i forhold til det åndelige liv. Å si at menn og kvinner er like godt skikket til et bestemt yrke, er å si at deres kjønn er irrelevant så langt dette yrket angår. Innenfor den konteksten behandler vi begge som intetkjønn. Ettersom staten vokser og blir mer og mer som en bikube eller maurtue, trenger den stadig flere arbeidere som kan behandles som intetkjønn. Det er muligens uunngåelig i våre sekulære liv. Men i våre kristenliv må vi vende tilbake til virkeligheten. Der er vi ikke homogene enheter, men ulike organer som utfyller hverandre på et mystisk legeme. En av forkjemperne for kvinnelige prester har hevdet at likheten mellom menn og kvinner er et kristent prinsipp (Lady Nunburnholme, «A Petition to the Lambeth Conference», Time and Tide, 10. juli 1948, s. 720). Jeg husker ikke hvor i Skriften eller bekjennelsen eller hvor hos kirkefedrene dette står, men det er ikke poenget. Poenget er at «likhet» ikke betyr noe som helst for spørsmålet om kvinnelige prester såfremt det ikke betyr «det som kan ombyttes». Og den form for likhet som impliserer at de like kan ombyttes (som tall eller identiske maskiner) er en juridisk fiksjon blant menneskene. Det kan være en nyttig juridisk fiksjon, men i kirken vender vi ryggen til fiksjonene. Et av målene med å skape kjønn var å symbolisere for oss de skjulte ting hos Gud. En av funksjonene med det menneskelige ekteskap er å gi uttrykk for foreningen mellom Kristus og kirken. Vi har ingen rett til å ta de levende, opprinnelige figurer som Gud har malt på naturens lerret, og flytte dem omkring som om de bare skulle være geometriske størrelser. Dette er hva den sunne fornuft vil kalle «mystisk». Nettopp. Kirken hevder å være bærer av en åpenbaring. Dersom den påstanden er falsk, bør vi ikke innføre prestinner, men derimot av37


FBB | Skal kvinnene tie?

skaffe prester. Dersom påstanden er sann, skulle vi forvente å finne elementer i kirken som de ikke-troende vil kalle irrasjonelle, og som de troende vil kalle overnaturlige. Det bør finnes elementer i kirken som vi ikke kan forstå helt til bunns. Disse elementene behøver ikke være mot fornuften, men de er samtidig ikke helt forståelige – slik for eksempel det faktum at vi har kjønn og fornuft, ikke er helt forståelig på det naturlige plan. Og dette er hva det egentlig dreier seg om. Den engelske kirke forblir kirke kun i den grad den bevarer sine uforståelige elementer. Dersom vi gir opp det, dersom vi kun beholder det som kan forsvares med rimelighet og bekvemmelighet foran den opplyste fornufts skranke, da erstatter vi åpenbaringen med Den naturlige religions gamle gjenferd. Som mann finner jeg det smertelig å fastholde det privilegium – eller den byrde – som kristendommen legger på mitt kjønn. Jeg er pinlig klar over hvor utilstrekkelige de fleste av oss er, i vår faktiske og historiske individualitet, til å fylle den plass som er forberedt for oss. Men det er et gammelt ord i hæren at man hilser på uniformen, ikke på den som bærer den. Kun den som bærer den maskuline uniform kan (midlertidig, inntil Kristi gjenkomst) representere Herren for Kirken, for vi er alle – både hver for oss og som helhet – feminine for ham. Vi menn har ofte vært dårlige prester. Det er fordi vi ikke er tilstrekkelig maskuline. Det hjelper lite å bringe inn dem som ikke er maskuline i det hele tatt. En gitt mann kan være en meget dårlig ektemann; det hjelper ikke på situasjonen å bytte om rollene. Han kan være en svært dårlig mannlig partner på dansegulvet. Botemiddelet mot det er at menn burde være mer iherdige på danseskolene. Det hjelper ikke at ballsalen fra nå av skal overse forskjellen mellom kjønnene og behandle alle dansere som intetkjønn. Det ville selvsagt vært både fornuftig, sivilisert og opplyst, men igjen, «ikke på langt nær så mye et ball». Og denne parallellen mellom kirken og ballet er ikke så tåpelig som noen skulle tro. Kirken burde være mer som et ball enn som 38


C.S. Lewis | Kirke og kjønn, dans og fornuft

en fabrikk eller et politisk parti. Eller, mer presist: Fabrikken og partiet er i utkanten, kirken er i sentrum, og ballet et sted midt imellom. Fabrikken og det politiske partiet er kunstige konstruksjoner. I dem forholder vi oss ikke til mennesker i deres konkrete helhet; vi forholder oss bare til arbeidshender eller velgere. Jeg bruker selvsagt ikke kunstig i noen nedsettende betydning. Slike kunstverk er nødvendige, men fordi de er vüre kunstverk, er vi frie til ü stokke, skrote og eksperimentere med dem som vi vil. Ballet, derimot, eksisterer for ü stilisere noe som er naturlig, og som angür det hele menneske, nemlig kurtise. Vi kan ikke endre og stokke fullt sü mye. Med kirken er vi enda lenger inne, for der møter vi ikke det mannlige og det kvinnelige som blotte naturfenomener, men som levende og Ìrefryktinngytende skygger av en virkelighet fullstendig utenfor vür kontroll og fatteevne. Eller, rettere sagt: Vi møter ikke den, men (som vi vil oppdage om vi begynner ü klusse) den møter oss.

đ&#x;œŠ

39


Profile for Efrem forlag

Skal kvinnene tie? Om ordinasjon av kvinner til prestetjeneste  

En antologi med 11 forfattere utgitt av FBB – Foreningen for Bibel og Bekjennelse. Knut Alfsvåg mfl. (red.) Utgitt på Efrem forlag, 2019

Skal kvinnene tie? Om ordinasjon av kvinner til prestetjeneste  

En antologi med 11 forfattere utgitt av FBB – Foreningen for Bibel og Bekjennelse. Knut Alfsvåg mfl. (red.) Utgitt på Efrem forlag, 2019

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded