Arnfinn Haram, Babylonsk harpe

Arnfinn Haram B A B y l o n s k H A r p e

efrem forlag

|

Dikt

Arnfinn Haram

Babylonsk harpe dikt

Utval ved Eskil Skjeldal og Ronny Spaans Etterord ved Knut Olav Ă…mĂĽs

efrem

© Efrem forlag 2013 Forside: Kåre Haram. Foto: Øystein Haram Foto av forfatter: Ranveig Nordgaard Omslag og sats: Øyvind Lerø, Efrem forlag Trykk: InPrint, Latvia Sett med Chaparral Papir: 100 g Munken Print Cream 1.5 Utgjeven med stønad frå Fritt Ord ISBN 978-82-92922-30-9 Efrem forlag, Follese post@efremforlag.no www.efremforlag.no

INNHALD Angelus

9

I Nyttår 13 Song på øya 14 Berceuse 16 Men livet er så stort Lacrima 20

18

II Elske 25 Impossible 26 Ven 29 Aldri meir 30 Godnattsong for ein ven 32 Balladen om Gud og venen min Eit eseldikt 36 Ven II 38 Vente 39 Venskap 40 Til ein ven 41 Flying dutchman 42 Kloke ord 43 Språk 44

34

III Berre dette 47 Dominikansk visjon 48 Møte i hagen 50 Ei bøn for deg 52 Eit anna hav 54 Den natta 55 Temptatio ultima 56 Forsoning 57 Fatigue 58 Fred 60 Mont St Michel 62 Shanty 64 Mater Dei 66 IV Vestnorsk draum 69 Officium ved havet 70 Von for Nekropolis 72 April i byen 74 Stille kveld 75 Lacrima II 76 Vesper

79

Etterord: Arnfinn Haram – religion som livsform, tro som handling 81

«Salix babylonica pendula» – syrgjepil, babylonsk harpe

angelus Lett og stille står du i døra eit ljos ein ange eit vinddrag frå den andre verda går føre deg fylgjer etter deg Ave! djupt bøyer eg meg samlar alt i eitt punkt andlet mot andlet står vi alt er mogeleg no

9

nyttür Eit nytt ür la seg over det gamle eit lett lag av nysnø ein duk av ljos over berrfrost og skare over alt livs sprokne hud det dreiv forbi i ein augneblink av sanning det berre kviskra over markene sveva gjennom skogholta la seg til ro som ei uventa von som ung nüde over ei gamal jord

13

lacrima Kvifor må eg gråte når eg når ei høgd på veg til fjells og angefull vind med eitt står meg i andletet stryk meg over håret? når eg ser at røsslyngen blømer så vidt når eg høyrer lyd av vatn fjellelva som renn ljost over runde steinar bylgja som leikande finn den gamle støa? ein gråt som berre flør umerkande i augnekroken

20

eg ser ein kvit konkylie i graset alt seier: no er det vi som kjem til deg

21

II

elske Kvifor har du gjeve meg eit hjarta som kan elske men ingen 책 elske ikkje slik som hjarta mitt kan? bror seier du du m책 elske alt i alle korleis? seier eg bror du m책 vente vente m책 du til alt elskar deg

25

spr책k Kor mange spr책k kan eg? lat meg sj책

slutt slut Schluss end fin finis

og fleire til men dette f책r vere nok

44

III

berre dette Berre dette kan eg no: gå ved havet lange strender fram lange tilbake Berre dette høyrer eg no: stor sus av bylgjer Berre dette ser eg no: vind og himlar Berre dette ventar eg på: få sjå Gud

47

eit anna hav Er det mitt hav som flør og stig så sløgt i den stålgrå natta?

Leviatans skugge renn innover landet utan motstand og fortærer med sine tynne våte lipper alt som står stille gå, menneske for all del gå no!

54

den natta Natt mørk nok for Judas mørk nok for kyss som endar i galgen for nyttige sølvpengar sjå blodåkeren lyser alt men raudt mørker for køller og soldatar mørker som lèt Kedron spegle ei skjelvande stjerne mørker som tetnar kring skuldrene dei bleike skuldrene som ber oss berre eit bleikt ljos i denne natta

55

etterord:

Arnfinn Haram – religion som livsform, tro som handling

Dette var pater Arnfinn Harams kontekst: et land der det er større fare for å bli trakassert hvis du bærer et stort kors eller en davidsstjerne rundt halsen enn et dødninghode eller et satanistsymbol. Et land der det vekker mer oppsikt hvis du leser Bibelen på bussen enn hva som helst annet.

Ledende medier, ikke minst med Dagbladet i spissen gjennom en årrekke, tror og oppfører seg som om Norge er et sekulært samfunn, der religion ikke spiller noen rolle for hundretusener av mennesker lenger. Og da tenker jeg på som noe annet enn ritual- og seremonileverandør.

Det var i dette samfunnet at Arnfinn Haram i noen år spilte en rolle ved å være kanskje den fremste anskueliggjøringen av hva det vil si å

81

være religiøs, hva det vil si å leve religiøst i et samfunn som Norge.

Joda, Norge kan saktens fremstå som en sekulær offentlighet, men er langt fra et så sekulært samfunn som disse offentlighetene stundom vil ha det til. Borte fra medienes lys, borte fra ‘sentrum’, borte fra liberale, toneangivende kretser er Norge også et religiøst samfunn, selv om vi vet at våre samfunnsinstitusjoner i svært liten grad er direkte religiøst innrettet og styrt lenger. Det er den naturlige konsekvensen av at vi har et modernisert, differensiert samfunn.

Selv kjente jeg ikke Arnfinn Haram godt.

Mine to sterkeste inntrykk av ham er fra to Wittgenstein-seminarer jeg arrangerte på Walaker Hotel i Solvorn i Sogn i mai 2011 og mai 2012. Arnfinn Haram er den eneste som var med på begge to, til tross for at programmet var nesten det samme Hvorfor gjorde han det? Jeg tror det var fordi han visste han kom til å møte nye mennesker hver gang, bore dypere i de samme spørsmålene begge ganger. Og han deltok aktivt – i seminarsalen, men ikke minst i intens samtale med enkeltpersoner sent og tidlig.

Kanskje var han der som følge av sammenfallende perspektiver med den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein (1889-1951): Begge så det som vesentlig å kaste lys over religion

82

som livsform og levemåte. Dette prosjektet er enda mer påkrevet i 2013 enn i 1913. Som Haram for eksempel skrev, åpent mediekritisk, i essayet «Bøn og humanitet», som først ble publisert etter hans død i antologien Om nytte og unytte:

Når las du sist ein artikkel om det å be, i ein publikasjon som har det allmenne samfunnet som adressat? Når såg eller høyrde du eit program om bøn i dei vanlege kanalane? Eller tematisert i eit føredrag for eit ope publikum? Korleis har det seg at eit fenomen som bøn er så lite registrert og observert når det historisk sett er så overveldande tydeleg, og i notida manifesterer seg så sterkt, bortsett frå hos oss? Det har fyrst og fremst å gjere med at trua på Gud er fortrengt.

Da fortrenger vi samtidig mennesket som relasjonelt vesen, mener Haram, for det er dette som gjør mennesket til et bedende vesen.

Arnfinn Haram kunne gjøre rede for religion som livsform og praksis sett innenfra religionen selv, i en tid der religionen er blitt privatisert. Hans innenfra-perspektiv stod slik i klar motsetning til Wittgensteins, filosofen som var av jødisk herkomst, men av katolsk oppseding, var ikke noen spesielt religiøs person,

83

men likevel sterkt preget av religion som måte å betrakte fenomener på, ja, som en radikalt annerledes betraktningsmåte enn vitenskapens. Wittgenstein skriver et sted:

Kristendommen er ingen lære, ingen teori, mener jeg, om hva som har hendt og vil hende med menneskets sjel, men en beskrivelse av noe som faktisk finner sted i menneskelivet.

Arnfinn Haram lærte meg og mange av dem han møtte hvordan man snakker om religion, ved måten han selv gjorde det på. Sagt med et wittgensteiniansk uttrykk: religion som språkspill og forståelseshorisont. Hvordan et religiøst menneske oppfører seg. Hvordan en helgen handler. Dét er å forstå religion. Ikke først og fremst ordene, men handlingene, blir selve nøkkelen.

Som Wittgenstein et sted sier: «Lever man annerledes, snakker man annerledes. Med et nytt liv lærer man nye språkspill.»

For meg, som ikke er troende, men som likevel er interessert i religion som et sentralt historisk og sosialt fenomen, ble Haram en anskue­liggjøring av nøyaktig hva man velger når man velger religion, spesielt på hans omfattende måte. Hva velger man bort? Av verdslig komfort, høyt forbruk, sosialt liv og ikke minst

84

seksualliv og familieliv? Haram ble slik legemliggjøringen av et liv utenfor mainstream, utenfor den vedtatte majoritet, for mange av oss som kjente ham.

Det er blant annet disse temaene jeg selv mener at Arnfinn Harams intervensjoner i norsk offentlighet kan ha ført til større forståelse for.

Iallfall har han selv gjort sitt til at de skulle bli bedre opplyst og dermed forstått. Utenom den statskirkelige virkelighet, fra et mer kompromissløst og mindre strømlinjeformet og ‘tilpasset’ standpunkt.

Noe av dette peker diktene i denne etterlatte poesiutgivelsen hans henimot. For eksempel i «Angelus», der tonen og ordbruken også minner meg litt om Olav H. Hauge (se for eksempel «Kom ikkje med heile sanningi» og oppramsingen «ein glimt, ei dogg, eit fjom»):

Lett og stille står du i døra eit ljos ein ange eit vinddrag frå den andre verda går føre deg fylgjer etter deg

Ave!

85

djupt bøyer eg meg samlar alt i eitt punkt andlet mot andlet står vi

alt er mogeleg no

Diktet antyder religionens muligheter når troen først er et faktum.

Jeg blar videre i diktboken og stopper opp ved «Berre dette». Gjentagelsene som skaper en musikalsk rytme, minner meg om hvor musikalsk forfatteren selv var. I mai 2011 besøkte Wittgenstein-seminaret også Urnes stavkirke, på vei inn til Wittgensteins hyttetomt i Skjolden. Inne i kirken, midt i den guidede turen, reiste Arnfinn Haram og Eskil Skjeldal seg og sang salmer som fylte hele den nyrenoverte stavkirken. Dette musikalske og sterkt rytmiske trekket ved Haram tenker jeg på når jeg leser:

Berre dette kan eg no: gå ved havet lange strender fram lange tilbake

86

Berre dette høyrer eg no: stor sus av bylgjer Berre dette ser eg no: vind og himlar Berre dette ventar eg på: få sjå Gud

To andre, enda kortere dikt, minner meg ytterligere om fellestrekkene mellom Arnfinn Haram og Ludwig Wittgenstein. I «Venskap» er temaet det store i det enkle, det komplekse i det banale:

Det er berre dette:

det er fint å vere saman med deg sjå andletet ditt augo dine som seier:

det er fint å vere saman med deg

meir er det ikkje det er alt alt

Teologer får avgjøre om det eksisterer teologi i

87

disse få linjene. Moralfilosofi i buljongform finnes det i hvert fall i dem, slik det også fantes i Wittgensteins fragmenter og aforismer.

Wittgenstein skrev gjerne i en litterær form, og det vet vi at Arnfinn Haram også gjorde så ofte han kunne – og denne diktboken er bare det siste, ultimate uttrykk for det. Språk som uttrykkelig tema er emne for det småhumoristiske, korte diktet «Språk», som igjen minner aldri så lite om Olav H. Hauge i form og uhøytidelig henvendelse mot leseren («lat meg sjå»):

Kor mange språk kan eg? lat meg sjå

slutt slut Schluss end fin finis

og fleire til men dette får vere nok

Arnfinn Haram var de siste årene av sitt liv fast skribent i Klassekampen og Vårt Land. Han skrev flere andre steder, tidvis også i min avis Aftenposten. La meg gi et par eksempler på

88

hvilke temaer han var opptatt av, for å minne om hvem han var, tekstlig sett og samfunnsmessig vurdert: Han skrev om så mange temaer i tiden. I en artikkel kalt «Raddissyndromet» som sto på trykk i Klassekampen i 2007, kritiserer han religionskritiske stemmer på den politiske venstresiden. Han stiller spørsmålet om hva som er galt med raddisene: Kvifor ser dei stort sett raudt når dei møter noko som har med tru og religion å gjere?

Om det då ikkje dreier seg om den statstilpassa Giske-varianten.

I et debattinnlegg i Dag og Tid bare to dager før han døde, forsvarte han seg overfor en annen debattants anklager mot hans meninger om den nye kirkeordningen, og jeg må sitere det i litt lengde. Her reagerer Haram nemlig på at den andre debattanten hevdet at han

har teke med meg bedehusets forakt for folket inn i klosteret. Ein underleg påstand.

Bedehuset og vekkjingsrørsla er faktisk ei av dei sterkaste folkerørslene vi har hatt i dette landet. Med lekpredikantar, verdsvid misjonsverksemd, diakonalt arbeid, drift av det største teologiske fakultetet og rekruttering

89

frå dei breie laga av folket til ei teneste som tidlegare var heilt dominert av det gamle embetsmansskiktet. Like eins drift av skular og høgskular. Alt dette langt på veg sjølvfinansiert – og det av dei tradisjonelt lågtlønte samfunnsgruppene. Denne rørsla er ei frukt av ei åndeleg oppvakning og ansvarstaking i samfunnet. Eg solidariserer meg gjerne med ei slik rørsle og meiner som den at kristen forkynning skal utfordre menneske og formidle eit kall til etterfylgjing av Kristus. Å hevde dette er ikkje å forakte folket, men å ta det på alvor. Når folks synlege oppslutning om kyrkja si tru og hennar sentrale livsformer uteblir, risikerer ein at det ikkje lenger er ei folkekyrkje, men ei riksdekkjande ordning med godt betalte statstenestemenn.

Om eg skulle tillate meg ein smule forakt, måtte det vere for denne ordninga.

Her observerer vi den kunnskapsrike, folkeopplysende Arnfinn Haram i full utfoldelse – med sansen for de lange historiske linjene og sammenhengene som ikke er like opplagte for alle i dag.

I et innlegg på Vårt Lands nettsted verdidebatt.­no seks dager før han døde, forsvarte han skribenten Sara Azmeh Rasmussens ‘nei’ til å delta på et Hamsun-seminar på

90

Hamarøy. Dette gjorde han på en måte som viser hans effektive prosa og evne til prinsipiell tenkning også i det helt korte format – midt i blinken i et nettforum: Eg forstår ordførar Rolf Steffensens poeng med å seie at ein ikkje skal feire, men markere Knut Hamsun. Men eg trur det er litt ønskjetenking. Særleg lokale kulturarrangement har ein tendens til å bli feirande, ein måte å marknadsføre lokalsamfunnet eller distriktet på. ‘Kultur’ og lokale storleikar har i dag lett for å bli nye ‘satsingsområde’, ‘��������������������������������������������� kreativ distriktspolitikk’ etc. Kort sagt næringsliv og ei vare. Ein skal vere veldig merksam og nøktern for å unngå dette. Eg synest Sara Azmeh Rasmussen har teke eit modig standpunkt (når ho takkar nei til å vere med å eit forfattarmøte under Hamsundagane). (...) Det er greitt nok å fokusere på tekstane.

Men med eit lokalt ��������������������������� ‘�������������������������� senter’ og eit lokalt, institusjonalisert arrangement skal det godt gjerast å halde eit slikt fokus. Kvifor skal eit tekstseminar haldast på Hamarøy? Er det ikkje nettopp personen Hamsun som lokal celebritet som er greia? Hamsun-senteret står der ikkje som ei kritisk påminning, men nettopp som eit monument.

91

Arnfinn Haram ville vært en utmerket journalist eller redaktør hvis han hadde valgt den veien, slår det meg når jeg leser dette.

I en Klassekampen-spalte fra april 2012, da rettssaken mot terroristen Anders Behring Breivik startet, advarte han videre mot kristendommens både uheldige og uhellige allianser med nasjonalistiske krefter, nettopp med terrorsaken som aktuell knagg: I land der katolisismen endå har ein dominerande posisjon, som i Polen, vil ein måtte vere på vakt mot eit liknande nasjonalistisk katolsk svermeri. Ikkje mindre er dette ein fåre i nasjonar der den ortodokse kyrkja har stått sterk. Kanskje fordi sjølve kyrkjestrukturen der har vore sterkt knytt til nasjonale, og ikkje til internasjonale ordningar. Kyrkja, nasjonen og staten blir nærast identiske, noko som strir mot kyrkja sin universelle og overnasjonale karakter. Den protestantiske og meir sekulariserte varianten av nasjonalisme er ikkje så lett å leggje merkje til, men ikkje mindre fårleg. Kristendom og kyrkje blir argumenterte med som brukbare for det nasjonale, politiske prosjektet, og meir og mindre diskret tilpassa dette. Mange tyr til argument om kor viktig kristendomen er for den nasjonale eigenarten, ikkje fordi dei

92

er ‘særleg religiøse’, men fordi det fungerer som skjold mot andre kulturar og religionar.

Då kan ein lett hamne på den breie vegen til Breiviks tankeunivers. Tilfellet Breivik burde syne oss at det er nasjonalismen, i si mjuke så vel som i si råe form, som er den religionen vi i dag mest av alt bør akte oss for.

Disse få innleggene illustrerer for meg noen av Arnfinn Harams fremste egenskaper som samfunnsdebattant, og de er relativt sjeldne i kombinasjon: en reell outsiderposisjon, store litterære evner – det er knapt skrevet bedre norsk i Norge det siste tiåret – og en prinsipiell og kompromissløs tenkning som er både kritisk og meget selvkritisk på vegne av egen tradisjon og egen institusjon.

Kanskje slapp han selv for lett unna kritikk i den offentlighet som til slutt ble mest opptatt av å hylle ham? Hans konservative synspunkter er og var sterkt omstridte, men ble iallfall ikke diskutert for mye.

Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi man så klart så helheten i hans tenkning og den organiske sammenhengen med måten han levde på? Dette er jo ikke alltid så umiddelbart lett å få øye på hos andre som fremmer omstridte standpunkter.

Det lutherske Norge har saktens andre som

93

kan føre deler av pater Arnfinn Harams arv videre. Spørsmålet er om det voksende katolske Norge har det. Jeg håper det, men ser foreløpig svært få.

Knut Olav Åmås

94

stille kveld Ikkje song av elv ikkje sus av skog berre ei mjuk togn av uendeleg tolmod

ISBN 9788292922309

ISBN 978-82-92922-30-9

9 788292 922309

www.efremforlag.no