Forsvarsskrift for de kristne by Efrem forlag

Forsvarsskrift for de kristne

Tertullian Forsvarsskrift for de kristne

Dagfinn Stærk (red.)

Efrem 2024

Forside: Tertullian, (gravering, anonym), Paris 1584, Wikimedia commons

Omslag og sats: Lerø design

Satt med Garamond Premier Pro 11/14

Trykk: ScandinavianBook

80 gram Munken Print Cream 1,5

ISBN 978-82-92922-90-3

Efrem forlag, Follese post@efremforlag.no www.efremforlag.no

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Efrem forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Svanemerket trykksak LaserTrykk.no MILJØMERKET

Forord .

Troens forsvarer Av Dagfinn Stærk

Tertullian Forsvarsskrift for de kristne

Skriftet Forsvarsskrift for de Kristne mot Hedningene ble i sin helhet utgitt i Norge i 1880, da i C. J. Arnesens danske oversettelse. Boken var en del av det 19 bind store verket Vidnesbyrd af Kirkefædrene. Det var Mallings Boghandels Forlag som sto bak denne serien som kom ut i årene 1880–1897.

Tertullians forsvarsskrift fra år 197 (Apologeticum eller Apologeticus) består av 50 kapitler der han tilbakeviser angrepene på de kristne og deres tro og forklarer hva de kristnes tro egentlig består i. En innholdsmessig grovinndeling av kapitlene kan gjøres slik:

1–3: Innledende kapitler

4–6: Kritikk av romersk lovgivning

7–9: Tilbakevisning av beskyldningene om at de kristne begår forbrytelser i det skjulte

10–45: Forsvar mot hovedanklagene, at de kristne ikke dyrker gudene, men er ateister og at de ikke dyrker keiseren. Den kristne tro er både eldre og bedre enn romernes, og deres guder er egentlig demoner.

46–50: Kristendommens fortrinn framfor filosofene

Denne utgivelsen er en språklig modernisering av utgaven fra 1880. Utgangspunktet har altså vært C. J. Arnesens oversettelse,

men med et samtidig sideblikk til andre nyere og eldre oversettelser på svensk, engelsk og tysk. Dessuten har den latinske originalteksten vært studert for mest mulig presist å få fram Tertullians mening.

En arbeidsgruppe bestående av Lauritz Pettersen, Johannes Hvaal Solberg samt undertegnede redaktør ble i sin tid dannet med tanke på å utgi de viktigste skrifter fra Malling Boghandels serie på nytt; med modernisering av tekster som redaktørens ansvar, mens de to øvrige i gruppen skulle være behjelpelige med gjennomlesning og kommentarer av moderniserte utgaver.

Etter råd fra professor Oskar Skarsaune fant vi fram til fire av skriftene som vi mente burde utgis på nytt. Forlagssjef i Luther forlag dengang, Asle Dingstad, våget å satse på prosjektet, og nyutgivelser av fire skrifter ble tilgjengelige i årene 2010–2014.

Dette er tidløs litteratur. Da bøkene i serien etter hvert ble utsolgt, var det derfor ønskelig å trykke dem i nytt opplag.

Rettighetene er velvillig blitt gitt videre til Efrem forlag som nå igjen gjør serien tilgjengelig, til glede for nye lesere.

Alle som her er nevnt, takkes av undertegnede redaktør for verdifullt arbeid og hjelp.

Serien Vitnesbyrd fra kirkefedrene anno 2024 består av de samme fire skriftene: Dåpskatekeser av Kyrill av Jerusalem, Guds Ord ble menneske av Athanasius den store, Augustins Tro, håp og kjærlighet – En håndbok i kristendom og Forsvarsskrift for de kristne av Tertullian.

Når det gjelder en nærmere innføring i hvem Tertullian var og hva vi kan lære av ham og hans forsvarsskrift, henvises det til det innledende kapittelet, «Troens forsvarer».

Selv om det er over 1800 år siden Tertullian utga sitt forsvarsskrift, blir hans nesten idylliske skildring av de kristnes livsførsel (kapittel 39) en svært aktuell utfordring for vår tids kristenhet:

Vi har også en kasse, men den består ikke av penger fra avgifter,

som om religionen er til salgs. Enhver gir sin andel på en bestemt dag i måneden, eller når han ellers vil, og om han i det hele tatt kan. Ingen blir tvunget, men gir sitt bidrag frivillig.

Dette er penger som er betrodd oss og overgitt i vår forvaring av fromme mennesker. Disse pengene anvendes ikke til selskap eller drikkelag eller avskyelige fråtserier. Derimot brukes det til underhold og begravelse av fattige. Det går også til foreldreløse gutter og jenter uten penger, gamle husslaver og til å hjelpe skipbrudne. Og om noen oppholder seg i gruvene, på øyer eller i fengsel for Guds menighets skyld, blir de forsørget av sine trosfeller.

Det var en slik livsførsel som fikk omgivelsene til å utbryte: «Se, hvor de elsker hverandre». Dette er en av de mange ting vi kan lære gjennom Tertullians forsvarsskrift.

Halden, påsken 2012 / januar 2024

Dagfinn Stærk

Troens

Av Dagfinn Stærk

En tenkt bakgrunn

En sen kveld i år 197 kommer en flokk kvinner og menn i ulik alder ut fra et av Kartagos større og finere hus. De vil skynde seg av gårde for å vekke minst mulig oppmerksomhet. Men i det samme har noen berusede havnearbeidere fra sidegatens vertshus dukket opp. Da de ser gruppen som skynder seg ut, er det en som roper:

«Er ikke dette de kristne? Hva er det de har funnet på av ondskap nå? Kom, la oss ta dem!» I kveldsmørket kommer de fleste seg unna, men havnearbeiderne får stanset tre av dem og lar diverse ukvemsord og beskyldninger hagle:

«Hva er det egentlig dere driver med? Har dere drukket blod nå igjen? Hvor har dere gjort av barna deres? Spist dem opp? Har dere drevet horeri i kveld også? Vi vet hva dere gjør, ligger med mødrene og søstrene deres. Fy! For noen råtne mennesker! En skam for byen!»

Etter hvert som opphisselsen øker, kommer stadig flere mennesker til. Skjellsordene blir etter hvert ledsaget av spark og slag inntil noen får en bedre idé: «Kom, la oss ta dem med til dommeren og sørge for at de får sin rettmessige straff.»

Neste morgen blir tre forslåtte mennesker brakt fram for Kartagos dommer. En etter en må de fram og svare for seg om hvem de er og om de vedkjenner seg å være kristne.

«Mitt navn er Speratus, jeg er 63 år gammel og arbeider som pottemaker. Ja, jeg er en kristen. Men jeg har ikke gjort noen forbrytelse.»

«Mitt navn er Narzalis, jeg er 22 år gammel og arbeider som tømmermann. Ja, jeg er en kristen. Men jeg har ikke gjort noen forbrytelse.»

«Mitt navn er Januaria, jeg er 17 år gammel og er trolovet med Narzalis. Ja, jeg er en kristen. Men jeg har ikke gjort noen forbrytelse.»1

Dommeren sier at dette ikke behøver føre til store problemer for dem. Hvis de nå kan bøye seg ned for bildet han har satt fram av keiser Septimius Severus og ofre litt røkelse for å ære hans genius2, skal de slippe med en advarsel og få gå hjem. Men svaret fra alle tre er det samme: «Nei, det kan vi ikke gjøre. Vi tilber bare Gud Fader gjennom Kristus, og vi ofrer ikke til noe menneske.» Dommeren sier de er opprørere som ikke vil tilbe keiseren, og han kaller dem ateister som ikke vil ære gudene. Men selv etter sterke trusler om hva som kan skje hvis de fortsatt nekter å tilbe, forblir svaret det samme. Ofre til keiseren og de romerske gudene vil de ikke.

Til slutt avslutter dommeren rettssaken med følgende dom:

«Speratus, du har foraktet keiseren og våre guder. Du dømmes herved til å brennes levende på bålet.»

«Narzalis, du er en ung og sterk mann. For din forakt for keiseren og våre guder dømmes du herved til slavearbeid i gruvene for resten av livet.»

«Januaria, du er en ung og vakker kvinne som kan gjøre mye nytte for deg. For din forakt for keiseren og våre guder dømmes du herved til å arbeide i havnekvarterets bordell.»

1 Navnene er tatt fra listen over kristne fra den numidiske byen Scillita, som i 202 ble anklaget for å være kristne og dømt av domstolen i Kartago til halshogging.

2 Skytsånd, guddommeliggjort personifisering av forfedrene, særlig knyttet til slektens levende overhode.

Så blir de tre standhaftige kristne ført vekk. Den ene overgis til prostitusjon i et bordell. Den andre blir slave i mørke gruveganger.

Den tredje føres til en åpen plass der han bindes til en kort påle. De skuelystne samler raskt sammen en haug med kvister som stables rundt ham. Ild blir tent, og snart brenner det et lystig bål rundt den dødsdømte mannen. Men før ilden får overtaket på ham, hører de ham rope ut sine siste ord:

«Jeg er en kristen og kan ikke ofre til gudene. Av hele mitt hjerte takker jeg den allmektige Gud som i sin nåde har frigjort meg fra denne kroppens lenker.»3

Når mengden hører den dødsdømtes siste ord, er det noen som ler. Andre spotter. Men de fleste undrer seg over mannens standhaftighet og ro midt i lidelsen. Hvorfor sier han dette? Hva er det egentlig han tror på? Hvordan kan han frivillig gå døden i møte på en slik måte? Dette vil de undersøke nærmere. I dagene etterpå er det flere kristne som blir oppsøkt av sine naboer og spurt om hva deres tro egentlig går ut på.

Kanskje var det en slik episode som fikk Tertullian til å skrive sitt forsvarsskrift for de kristne? Alle elementene som er nevnt i denne skildringen, er iallfall nevnt i hans skrift som han kalte Apologeticum, 4 et forsvar for den kristne tro.

En hedning møter Kristus

Vi har ikke mange biografiske fakta om livet til Quintus Septimus Florens Tertullianus. Han ble født i Kartago mellom år 155 og 160, som sønn av en romersk offiser. Det sies at han ble veldig gammel, men vi kan ikke fastslå dødsåret noe nærmere enn at det var engang etter år 220. Et par av Tertullians skrifter var rettet til hans kone, så vi vet han var gift, men ikke hvor lenge. Han må ha kommet fra

3 Dette er egentlig et sitat fra Kartagos senere biskop Cyprian da han ble halshogd 14. september 258. Halshogging var en dødsmåte som først og fremst ble brukt mot romerske borgere.

4 I noen utgaver brukes isteden betegnelsen Apologeticus.

et forholdsvis velstående hjem, for han tilhørte den tiendedelen av byens befolkning som kunne lese og skrive, og han fikk tydeligvis en god utdannelse. Av hans skrifter forstår vi at han hadde god kjennskap til gresk filosofi og den gresk-romerske gudeverden. Han studerte jus og litteratur, og han tilbrakte en tid i Roma.

Tertullian vokste opp i et hedensk hjem, men mens han var i Roma, eller like etter sin tilbakekomst til Kartago, ble han en kristen. Mye tyder på at det nettopp var de kristnes vitnesbyrd i møte med martyrdøden som fikk Tertullian til å vende seg til den kristne tro. Som Ibsens Brand var Tertullian en mann som ikke likte det halve og haltende. Han ble derfor tiltrukket av martyrenes helhjertede overgivelse til sin tro. Hans omvendelse skjedde antagelig i år 193.

Ifølge Hieronymus ble Tertullian innviet til prest. Dette skjedde på den tid Agrippinus var menighetens biskop.

Kort etter sin omvendelse begynte Tertullian å utgi skrifter med kristent innhold. De første skriftene skal ha vært på gresk, men disse har gått tapt. Deretter gikk han over til å skrive på latin, og han har blitt kalt for den latinske kristenhetens far. De første skriftene vi har, er fra år 197. I Ad martyres hyller han dem som ga sitt liv for den kristne tro. I Ad nationes imøtegår han hedningenes tro og alle deres guder. Dette utdyper han så nærmere i det mer kjent Apologeticum som han skrev senere samme år. Her oppsummerer han det han tidligere har skrevet om hvor urimelig det er når de romerske myndigheter dømmer kristne bare fordi de er kristne. Men selv om han og andre kristne protesterte aldri så mye, hjalp det ikke. Situasjonen i det romerske rike gjorde at myndighetene var mer skeptisk enn før til nye, selvstendige grupper som vokste fram.

Gjenoppretting av ro og orden

Etter en periode med flere gode keisere og stabilt styre, opplevde Romerriket uroligere tider i siste del av det 2. århundre. Til tross for mange fornuftige tanker hos den stoiske keiser Marcus

Aruelius (161–180), gjorde han et ufornuftig valg ved å innsette sin udugelige sønn Commodus (182–192) som sin etterfølger.

Dermed gikk han bort fra tradisjonen med at regjerende keiser adopterte en kvalifisert mann som sin tronetterfølger. Denne praksisen hadde fungert bra, men nå ble riket kastet inn i en periode med udugelig styre og maktkamp kombinert med sult og nedgangstider. Da Commodus ble myrdet, sto riket i fare for å falle fra hverandre. Et par nye keisere mislyktes med å beholde makten før Septimus Severus ble keiser i år 193 og enekeiser fra år 197, en stilling han beholdt fram til år 211. I denne tiden benyttet han sin makt til utrenskning av motstandere, begrensning av senatets makt og en militarisering av samfunnet. Nå gjaldt det å gjenopprette ro og orden, og de kristne skulle ikke få skape uro i keiserens rike.

Septimus Severus endelige maktovertakelse i år 197 ser ut til å ha blitt markert med store festligheter kombinert med ofringer til keiseren og statens guder. Det var altså i dette året at Tertullian skrev sitt forsvarsskrift for å få slutt på forfølgelsen av de kristne som verken kunne være med på dyrking av et menneske eller hedenske guder.

Spørsmålet om hvordan man skulle forholde seg til de kristne, var ikke en ny problemstilling. Plinius den yngre, som var stattholder i Bithynia i årene 110–112, la merke til den kristne gruppen som vokste fram. Men hvordan skulle han forholde seg til dem? For å få retningslinjer han kunne forholde seg til, skrev han til keiser Trajan. Hittil hadde Plinius dømt til døden dem han fant ut var kristne, og testen på deres tro var om de var villige til å ofre til keiseren. Var dette rett framgangsmåte? Trajans svar satte et godkjenningsstempel på Plinius praksis, men samtidig understrekte han at man ikke aktivt skulle oppspore de kristne. Plinius skulle altså ikke gripe aktivt inn overfor de kristne, men hvis det ble uro i befolkningen og noen kom med anklager mot dem, skulle de altså testes om de virkelig var kristne for så eventuelt å bli dømt. Det virker som om dette var den keiserlige politikken overfor

de kristne fra Trajan og fram til keiser Decius mer omfattende forfølgelse av de kristne i år 250. Riktignok var det også i denne perioden forfølgelser av de kristne, men de lokale variasjonene var store. I Tertullians Kartago var det flere ganger ganske omfattende forfølgelser. Men til tross for at Tertullian var svært frittalende, fikk han imidlertid selv være i fred.

Skulle Romerriket og keisermakten overleve i de usikre tidene som nå var, måtte man i all sin mangfoldighet ha noe som samlet og forenet. Så vel Commodus som Septimus Severus hadde innført orientalske guder ved siden av de gamle, gresk-romerske. Istedenfor å lage en konflikt ut av dette, betraktet man dem alle som representanter for den ene gud. Commodus hadde erklært Jupiter som den høyeste guddom og lovgiver, og Septimus Severus hadde på sin side erklært Commodus som guddommelig. Saken var klar, innbyggerne kunne tro på hvilken gud man ville bare man også tilba de viktigste av de gresk-romerske gudene. Det var jo den samme guden uansett! Dessuten måtte man tilbe keiseren, for også han var guddommelig. Som en lojalitetserklæring til Romerriket og dets hersker, ble dyrkingen av keiseren og gudinnen Roma slått sammen. På den annen side sørget dyrkingen av gudene for deres velvilje og opprettholdt fredspakten med dem.

Fra gammelt av var jødene de eneste som var unntatt fra dette kravet. Alle andre religioner og religiøse grupper måtte tilbe keiseren og gudene. Alle godtok dette – unntatt de kristne.

En ny gruppe vokser fram

Som en følge av den tredje puniske krig ble det gamle Kartago totalt ødelagt i år 146 f.Kr., men på grunn av dens strategiske viktighet ble den bygd opp igjen av Julius Cæsar i årene 49–44 f.Kr. Kartago vokste nå fram til å bli den nest viktigste byen i den vestlige delen av Romerriket, bare med Roma selv som større.

Forsvarsskrift for de

kristne Side 17–25 i innledningen er utelatt

Trosfrihet og trosforsvar

Apologeticum er et kraftig forsvar for trosfriheten. Tertullian forsvarer retten til å tro hva han vil og å dyrke hvilken gud han vil. Hans utgangspunkt er de kristne i Kartago og Romerriket rundt år 200, men hans argumentasjon er prinsipiell. Man kan ikke tvinge noen til å tro på og dyrke noe man ikke vil. Gudene har jo heller ingen glede av tilbedelse som bare er med munnen. Argumentene er lett å snu også andre veien. Heller ikke den kristne Gud kan jo ønske tilbedelse fra noen som tvinger dem til det. Slik løfter Tertullian trosfrihetens fane, og hans argumenter er høyst aktuelle også i vår egen tid.

Med sin tale om trosfrihet trekker Tertullian samtidig et skille mellom keiserens myndighet og den frie religionsutøvelse. Han skildrer de kristne som gode samfunnsborgere som støtter opp om keiserens jordiske myndighet, men avviser at han skal styre over troen. Dett er gjenklang av Jesu ord om å gi keiseren det som tilhører keiseren og Gud det som tilhører Gud.12 Følger vi Tertullians prinsipielle måte å argumentere på, skal så vel datidens keiser som nåtidens stat holde seg til sitt område og ikke forsøke å styre hva folk skal tro og hvem de skal tilbe.

Tertullian kan ikke beskyldes for å være redd av seg. Åpent taler han keiseren og de romerske myndigheter midt imot. Avviser deres guder som eventyr og oppspinn. Ja, det er egentlig onde demoner som står bak og lurer dem alle. Dessuten tar han opp de folkelige rykter om det gale de kristne bedriver på sine samlinger, og han viser hvor ulogiske og grunnløse disse ryktene er.

Apologeticum er som en Davids kamp mot Goliat. De kristne er ennå en liten flokk, og de har hele datidens verden imot seg. Men med Davids mot og tillit til Gud går Tertullian offensivt til angrep. Han er kunnskapsrik og utadvendt. Ved logiske argumenter og erfaringer forsvarer han Kirken og de kristne åpent i en

12 Matt 22,21

offentlig debatt. De bibelske skrifter og den kristne trosregel er hans rettesnor for hans egen tro. Men i møte med de hedenske omgivelsene slynger han ikke bibelsitater imot dem. Nei, han kjemper på motstandernes banehalvdel.

I vår tids massemedier hadde Tertullian vært den perfekte deltaker i den offentlige debatt. Med sin radikale overbevisning kombinert med logiske argumenter og mange spissformuleringer, ville han vært et yndet objekt for journalister i aviser, radio og TV. Tertullian og oldkirkens andre apologeter er veivisere for en moderne kirke som har lett for å falle i én av to grøfter, enten synlig utad med en utydelig tro eller en tydelig tro i lukkede rom blant sine egne.

Men Tertullian viser oss ikke bare hvordan vi skal ta opp troens kamp med ord. Mer enn noe annet er han opptatt av at troen må vises i en rett livsførsel. De kristne er trofaste i sitt ekteskap, er nyttige samfunnsborgere og holder seg til det som er sant og godt. Men ikke minst kjennetegnes de sanne kristne ved sin villighet til å lide for troens skyld. For Tertullian – som for de andre av oldkirkens forfattere – er forfølgelsens lidelser for intet å regne mot herligheten som venter dem som holder ut.

Tertullian Forsvarsskrift for de kristne

Kapittel 1

Er det ikke tillat for dere romerske stattholdere fritt å undersøke og prøve de kristnes sak? Dere er jo ledere for et så viktig område av den romerske stat som rikets offentlige og opphøyde domstol. Gjør skam og frykt for hva en slik undersøkelse vil føre til at det hindrer en offentlig og rettferdig rettssak? Er det slik å forstå at hatet mot denne sekten13 i de interne rettergangene som nylig har vært, har umuliggjort vårt forsvar? I så fall må dere i det minste tillate dere selv å la sannheten14 tale til dere gjennom dette tause skriftet.

Sannheten trygler ikke om nåde for sin egen skyld, ei heller er den forundret over sin skjebne. Den vet at den lever som en fremmed i verden15 og at det er lett å støte på fiender når man er blant fremmede. Den har jo sitt opphav og sitt hjem, sitt håp, ære og herlighet i himmelen.16 Det eneste den ber om, er at man ikke dømmer den uten å kjenne den.

Det er jo lovene som regjerer, så hva kan vel de tape på først å lytte? Det er vel heller slik at deres makt blir tydeliggjort hvis de

13 Secta – i dette skriftet brukes det som regel om de kristne og er følgelig ikke brukt i en negativ betydning.

14 Sannheten – et uttrykk Tertullian ofte bruker om den kristne tro.

15 1 Pet 1,1 og 2,11

16 Fil 3,20

dømmer sannheten etter først å ha lyttet til den? Men dømmer de uten først å ha lyttet, vil denne urettferdigheten vekke harme. Dessuten kan de mistenkes for å være part i saken siden de vegrer seg for å høre, som om det først å ha lyttet, ville ført til en annen dom.

Vårt første klagepunkt mot dere er altså deres urettferdige hat mot kristennavnet. Denne urettferdigheten blir større og mer tydelig av den samme grunn som brukes for å unnskylde den, nemlig manglende kjennskap til saken. Det finnes vel ikke noe mer fiendtlig enn å hate det man ikke kjenner, selv om det i og for seg fortjener hatet? Det er jo først når man har fått saken klarlagt, at den virkelig fortjener å bli hatet. Men er man uvitende om hva den egentlig fortjener, hvordan kan man da rettferdiggjøre sitt hat? Da kan det jo ikke bygge på fakta, men bare ens egen mening. Når altså noen hater noe de ikke kjenner innholdet av, kan det jo hende at det egentlig ikke er noen grunn til hatet? Slik beviser vi det ene ut fra det andre. De har ikke kjennskap til det de hater, og deres hat er grunnløst fordi de altså ikke kjenner til saken.

Beviset på deres uvitenhet, som på samme tid både fordømmer og unnskylder deres urettferdige dommer, er at alle som tidligere hatet fordi de ikke kjente saken, slutter å hate så snart deres uvitenhet tar slutt. Dette er altså de kristnes bakgrunn. Ut fra egen overbevisning hater de nå hva de tidligere har vært og bekjenner hva de tidligere hatet. Dette gjelder alle som kaller seg med kristennavnet.

Det skrikes opp om at de kristne har erobret staten og at man finner dem overalt, på landet, i landsbyene og på øyene. Man beklager det som om det var et stort tap at folk av begge kjønn, i alle aldre og av alle samfunnslag og posisjoner nå går over til dette navnet.

Samtidig virker det for dem helt utenkelig at det skulle komme noe godt ut av det. De bryr seg ikke engang om å undersøke saken nærmere. På den måten blir ikke bare den menneskelige nysgjerrighet hindret, men man finner også glede i å være uvitende om

det andre er glad for å kjenne til. Når Anacharsis17 fordømte de umusikalske som kritiserte musikerne, hvor mye mer ville han ikke da fordømt disse ukyndige som vil dømme dem som har innsikt?

Fordi de allerede hater, synes de det er best ikke å vite noe. De hater altså på forhånd noe de ikke har innsikt i, noe de ikke ville hatet om de hadde hatt nærmere kjennskap til det. Fantes det ingen grunn til hatet, ville det jo vært best å stoppe med å hate urettferdigheten. Men hvis det allikevel skulle vise seg at hatet var fortjent, vil jo ikke hatet svekkes, men heller styrkes gjennom rettferdighetens autoritet.

«Men», innvender de, «selv om mange tiltrekkes av det, er jo ikke det ensbetydende med at det er godt. Hvor mange lar seg ikke påvirke til det onde? Hvor mange søker ikke etter det negative?»

Nei, hvem vil benekte det? Men de som lar seg rive med av slikt, våger ikke å forsvare det som noe godt. Naturen selv lærer jo frykt og skamfølelse over det som er ondt.

Forbrytere forsøker å skjule seg; de unngår å trå åpenlyst fram; de skjelver når de fanges; de benekter når de anklages; selv under tortur er det vanskelig eller umulig å få dem til å tilstå. Men når de blir dømt, beklager de seg, da taler de i det vide og brede om hvordan de ble fristet av sin onde natur og at det hele i grunnen er skjebnens eller stjernenes skyld. De vil jo ikke anerkjenne som sitt det de innrømmer er ondt.

Men gjør de kristne slikt? Nei, ingen skammer seg; ingen av dem angrer, unntatt dette ene at de ikke ble kristne tidligere. Blir en kristen hånet, roser han seg av det. Anklages han, forsvarer han seg ikke. Blir han forhørt, bekjenner han villig. Blir han dømt, svarer han med takksigelse.18

Hva ondt kan vel dette være som ikke har noen av ondskapens kjennetegn? Ingen frykt, ingen skam, ingen flukt, ingen anger, ingen fortvilelse? Hva slags ondskap er vel dette som den

17 Skytisk filosof som besøkte Aten i begynnelsen av 6. århundre f. Kr. Regnes som en av Atens syv vise menn.

18 De kristne pleide å ta imot sin dødsdom med «Gud være lovet!»

anklagede er takknemlig for, som han blir glad for å bli anklaget for og som han priser seg lykkelig over å bli straffet for? Kall det i alle fall ikke galskap siden dere ikke engang vet noen ting om det.

Serien Vitnesbyrd fra kirkefedrene henter fram tekster fra oldkirken med perspektiver som har fått sin renessanse i vår tid.

tertullian var advokat, og hans Forsvarsskrift for de kristne fra år 197 e.Kr. består av 50 kapitler der han tilbakeviser angrepene på de kristne og deres tro og forklarer hva kristen tro egentlig består i. Skriftet formidler en bemerkelsesverdig tidlig argumentasjon for fri religionsutøvelse.

Forsvarsskrift for de kristne

«Å berøve folk sin religionsfrihet må vel også høre med til dette å krenke religionen. Man forbyr den frie tilbedelsen av guddommen så jeg ikke får tilbe hvem jeg vil. Isteden tvinges jeg til å tilbe dem jeg ikke vil. Men ikke engang et menneske ønsker å bli tilbedt av noen mot deres egen vilje.

Derfor, hvis universet helt fra begynnelsen av har vært innrettet og ordnet etter fornuftige lover for å fungere slik det skal, er det ingen grunn til å gjøre mennesker til guder. Det ansvar og den myndighet dere har gitt dem, har fra begynnelsen av blitt ivaretatt godt nok uten hjelp av de gudene dere har utnevnt.

Vi er altså forenet i sjel og sinn, og vi har ingen betenkeligheter med å ha våre eiendeler felles. Vi har alt felles, unntatt våre koner. På det eneste område der alle deler med hverandre, gjør vi det ikke.»

Redaktør for serien, Dagfinn Stærk, presenterer Tertullian og setter hans skrift inn i en større ramme i et innledende kapittel, «Troens forsvarer».

ISBN 978-82-92922-90-3 9788292922903 efremforlag.no

ISBN 978-82-92922-90-3