
13 minute read
Tilknytning
tilknytning
Helt fra livets begynnelse er et lite barn avhengig av omsorg, og tilknytning er viktig for å sikre denne omsorgen. Tilknytning er et følelsesmessig (emosjonelt) bånd mellom barnet og omsorgspersoner. Det er et grunnleggende behov for nære og intime relasjoner som vi tar med oss gjennom hele livet.
Psykodynamisk teori (se ovenfor) om tilknytning tok utgangspunkt i at barnet knytter seg til den som gir oral tilfredsstillelse i det første leveåret, altså moren som gir melk. Men senere forskning har vist at tilknytning handler mer om et behov for å oppleve trygghet. Objektrelasjonsteori (se ovenfor) beskriver tilknytning til objekter, altså den eller de personene som gir barnet omsorg. Barnet skaper seg etter hvert en indre forestilling om sine omsorgsgivere. Denne forestillingen fungerer som trøst og støtte når barnet møter utfordringer i den ytre verden. Dermed er formingen av et emosjonelt bånd en måte å mestre livet på. Det gjør at barnet kan bruke omsorgsgiveren som en sikker base for å utforske verden rundt seg.
Et barn har behov for å oppleve at omsorgsgiveren er i nærheten, og at vedkommende er tilgjengelig og oppmerksom. Nå dette behovet er tilfredsstilt, føler barnet trygghet og at det er elsket. Da er det mulig for barnet å utforske omgivelsene, leke med andre barn og være sosial. Dersom barnet ikke opplever at dette behovet er tilfredsstilt, vil det oppleve angst og søke etter omsorgsgiveren helt til kontakten er gjenopprettet. Dersom det oppstår en langvarig adskillelse mellom barnet og omsorgsgiveren, kan barnet bli nedbrutt og lei seg.
Når omsorgsgiveren tilfredsstiller barnets behov, fører det til at barnet opplever trygg tilknytning og blir mer nysgjerrig, selvsikker og uavhengig. Det blir også mer kompetent og motstandsdyktig mot belastninger som voksen. Barn som ikke opplever trygg tilknytning, kan få problemer med å komme overens med andre mennesker og ha vansker med å utvikle tillit til andre.
Selv om kunnskap om tilknytning tar utgangspunkt i forholdet mellom barn og omsorgsgiver, foregår tilknytning også i voksen alder. Voksne mennesker knytter seg til en partner, og denne tilknytningen kan foregå på ulike måter. Nedenfor kommer en beskrivelse av hva tilknytning er, og hvordan den kan beskrives både blant barn og voksne.
ulike typer tilknytning tidlig i livet
John Bowlby (1907–1990) ville forstå fortvilelsen hos barn som ble adskilt fra sine omsorgspersoner. Han observerte at barn i noen situasjoner kunne begynne å gråte, klynge seg til eller søke desperat etter omsorgsgiveren. Bowlby mente at dette var en egen form for atferd som sikret nærhet mellom barn og omsorgsgiver. Denne atferden kalte han tilknytning.
Mary Ainsworth (1913–1999) var student hos Bowlby og undersøkte ulike former for tilknytningsatferd ved å plassere små barn (tolv måneder) i et rom sammen med en av sine foreldre. Hun undersøkte hvordan barna reagerte når forelderen forlot barnet, altså separasjon, og hvordan barnet reagerte når forelderen kom tilbake, altså gjenforening. Denne måten å undersøke tilknytning på kalte hun «strange situation», altså «fremmed situasjon». Tanken var at barn som har en trygg tilknytning, vil være i stand til å utforske denne fremmede situasjonen når moren går ut, og deretter gjenforenes med moren når hun kommer tilbake. Undersøkelsen foregikk på følgende måte:
➊En forelder (omsorgsperson) og barnet er alene i et rom, og barnet utforsker rommet med hjelp fra forelderen.
➋En fremmed person kommer inn i rommet, snakker med forelderen og nærmer seg barnet.
➌Forelderen går stille ut av rommet.
➍Etter en stund kommer forelderen tilbake og trøster barnet.
Ved å undersøke mange barn kom Ainsworth frem til tre ulike former for tilknytning: trygg, engstelig-ambivalent og engstelig-unngående. Senere har forskere funnet desorganisert tilknytning som en egen kategori (Main & Solomon, 1990). Dermed finnes det fire former
Hvorfor har barn behov for tilknytning?
for tilknytning. Én tilknytningsform er trygg, og tre tilknytningsformer er utrygge:
→ trygg tilknytning. Barnet utforsker rommet, kan bli stresset ved separasjon, men ønsker omsorgsgiveren velkommen tilbake med øyekontakt og ønske om fysisk kontakt.
→ engstelig-ambivalent tilknytning. Barnet utforsker rommet i liten grad, blir redd ved separasjon, er overopptatt av omsorgspersonen og søker kontakt, men er motvillig og sint når kontakt oppnås (ambivalens), og fortsetter å være redd også etter at omsorgsgiveren kommer tilbake.
→ engstelig-unngående tilknytning. Barnet utforsker rommet i liten grad, er nokså rolig ved separasjon og ikke så interessert i kontakt når omsorgsgiveren kommer tilbake.
→ desorganisert tilknytning. Barnet viser motsetningsfylt atferd ved å søke kontakt med omsorgspersonen, men deretter vende seg bort eller til og med slå.
De fleste barn, omtrent seksti prosent, er trygt tilknyttet sin omsorgsgiver. Men noen barn har en utrygg tilknytning og viser dermed et av de andre tilknytningsmønstrene. Barn som har en trygg tilknytning, blir lei seg når forelderen forlater dem, og glade når forelderen kommer tilbake. Dersom de blir redde, søker de trøst av forelderen. De kan akseptere trøst fra en fremmed, men foretrekker at forelderen trøster.
Barn som har en trygg tilknytning tidlig i livet, har en rekke positive egenskaper senere i barndommen. De er mer empatiske, virker mindre forstyrrende på andre, er mindre aggressive og virker mer modne.
tilknytning i ungdomstiden
Ungdom har også behov for trygghet og for å bli tatt vare på. Ungdomstiden inneholder mange utfordringer som kan føre til stress og belastning. Ulike former for stress eller belastning kan oppleves som en fare, og dette vekker et behov for trygghet. Belastende situasjoner kan være at foreldrene må reise bort en tidsperiode, at en av foreldrene blir kjørt til sykehus i ambulanse, eller at hele familien må flytte, slik at det er nødvendig å bytte skole.
Tilknytning til én eller flere personer kan gi beskyttelse mot ulike farer. I ungdomstiden er omsorgspersoner (foreldre) som har vært der helt fra barndommen, oftest viktige for å oppleve trygghet. Samtidig er dette en periode i livet der det er viktig å knytte sterke bånd til venner. Ungdom kan også søke trygghet gjennom mat, trening eller bruk av sosiale medier.

Ungdomstiden er en tid der det er viktig å knytte sterke bånd til venner.
Mens et barn kan oppfatte omgivelsene som truende, vil en ungdom oftest føle seg mer i stand til å mestre omgivelsene. Den modningen som foregår i ungdomstiden, gjør også at ungdommen selv kan vurdere i hvor stor grad hun eller han har behov for å søke trygghet hos en annen person. For eksempel kan en tenåring som må være hjemme fra skolen på grunn av sykdom, synes det er kjekt om en av foreldrene er hjemme og passer på, men kan også føle at det er greit om de ikke er der. Freeman og Brown (2001) har undersøkt ulike typer tilknytning blant ungdom etter hvilke personer de oppfatter som sine viktigste tilknytningspersoner, det vi kan kalle støttefigurer. De tok utgangspunkt i at ungdom kan søke tilknytning og støtte hos foreldre, venner eller hos seg selv, og kom frem til at de fordeler seg i tre ulike grupper av tilknytning:
→ trygg tilknytning. Ungdom som oftest oppfatter foreldrene som sine viktigste støttefigurer
→ avvisende tilknytning. Ungdom som oftest oppfatter venner som sine viktigste støttefigurer, eventuelt også seg selv
→ overopptatt tilknytning. Svært opptatt av å søke støtte hos foreldre eller venner, men vurderer ikke seg selv som viktig støttefigur
Hvilken støttefigur som er viktigst, kommer an på ungdommens reaksjon på fravær av støtte fra en bestemt person («hvor vanskelig ville det være om en bestemt person ikke var til stede for å støtte støttefigurer
Hva er spesielt med tilknytning i ungdomstiden?
indre arbeidsmodell
Hva er sammenhengen mellom tilknytning som barn og i voksen alder? deg?»), i hvor stor grad ungdommen søker støtte hos vedkommende («hvor viktig er en bestemt person for deg når du opplever vanskeligheter i livet?»), og i hvor stor grad en person oppleves som en sikker base («hvor viktig er en bestemt person for deg for at du skal føle deg trygg?»).
Tilknytning i ungdomstiden handler altså om muligheten for å bruke ulike støttefigurer som hjelp til å håndtere utfordringer og farer i livet. Slike situasjoner fører til et behov for trygghet fra foreldre eller venner. Eventuelt kan en ungdom også oppfatte seg selv som en støttefigur.
tilknytning i voksen alder
Tilknytning følger oss hele livet, også i voksen alder (Bowlby, 1976). Tilknytning i voksen alder foregår særlig mellom romantiske partnere (kjærester, samboere og ektefeller), men også i vennskapelig relasjoner. En rekke studier har funnet sammenheng mellom tilknytningen til egne omsorgspersoner i barndommen og til en partner i voksen alder (Brennan & Shaver, 1994; Fraley, 2002).
Noen voksne knytter seg til andre personer på en trygg måte, andre er mer utrygge. Tilknytning i voksen alder kalles for «tilknytningsstil» og kan sammenlignes med ulike former for tilknytning i barndommen.
Bartholomew og Horowitz (1991) beskrev tilknytningsstil blant unge voksne i alderen 17–24 år ut fra hvordan den enkelte personen har et positivt eller negativt syn på seg selv og på andre. Oppfatningen av seg selv og andre er en indre arbeidsmodell som påvirker hvordan man forholder seg til omgivelsene. En person som har en positiv oppfatning av seg selv og andre, vil være komfortabel både med intimitet og selvstendighet. En person som har en negativ oppfatning av seg selv og andre, vil unngå intimitet på grunn av frykt for avvisning.
Positiv oppfatning av andre
trygg
Komfortabel med intimitet
Komfortabel med selvstendighet
Negativ oppfatning av andre Positiv oppfatning av seg selv Negativ oppfatning av seg selv
overopptatt
Avhengig av aksept fra andre for å føle seg vel
Overopptatt av forholdet
avvisende
Selvstendig væremåte
engstelig
Unngår intimitet
Avviser intimitet Frykt for avvisning og sosial tilbaketrukket
Tilknytningsstil blant unge voksne kan dermed deles inn i fire kategorier (Bartholomew & Horowitz, 1991):
→ trygg tilknytningsstil. Har en positiv oppfatning av seg selv og en positiv oppfatning av andre. Kjenner seg trygg på andre og er komfortabel med intimitet og samtidig komfortabel med selvstendighet.
→ overopptatt tilknytningsstil. Har en negativ oppfatning av seg selv og en positiv oppfatning av andre. Avhengig av aksept fra andre for å føle seg vel og er overopptatt av forholdet. Kan ofte mangle tillit til partneren og frykte avvisning, men søker trygghet og mye nærhet.
→ avvisende tilknytningsstil. Har en selvstendig væremåte og en uavhengig livsstil og avviser intimitet. Distanserer seg fra nærhet i parforhold, er ikke trygg på nærhet og kjærlighet og kan isolere seg selv.
→ engstelig tilknytningsstil. Unngår intimitet og frykter avvisning. Har blandede følelser om nære relasjoner: både ønsker og frykter nærhet. Liten tillit til partneren og oppfatter samtidig seg selv som uverdig. Kan søke nærhet, men vil fremdeles være uavhengig. Denne tilknytningsstilen innebærer en rekke motstridende følelser som kan føre til problemer i relasjoner med andre.
Voksne som opplever sikker tilknytning, har tro på at kjærlighet i et parforhold er noe varig. De er i stand til å dele følelser med andre, har glede av nære relasjoner, søker sosial støtte av andre og har en mer positiv holdning til seg selv. Voksne som har en engstelig tilknytningsstil, kan forelske seg ofte. De som er avvisende , beskriver kjærlighet som noe sjeldent og midlertidig.
betydningen av arv og miljø for tilknytning
Bowlby (1958) antok at tilknytning er et biologisk behov som er utviklet for å sikre overlevelse. Små barn er spesielt sensitive for å tilknytte seg omsorgsgivere (Sullivan, 2012). Det er mulig at denne sensitive perioden har sammenheng med utvikling av nervebaner i hjernen. Mellom ni og tolv måneder er hjernen spesielt mottakelig for læring, samtidig som den ikke reagerer så mye på stress og frykt. Dermed er det enklere å forme tilknytningsbånd med omsorgsgiver i denne perioden av livet.
Forskning tyder på at tilknytning «programmerer» hjernen til barnet og former hjernens funksjon og struktur for resten av livet (Sullivan, 2012). For eksempel kan desorganisert tilknytning, der
barnet er både engstelig og unngående, redusere barnets mulighet til å regulere egne følelser og stressreaksjoner senere i livet (Newman, Sivartman & Komiti, 2015). Dette kan føre til umodenhet, vennerelasjoner som ikke fungerer og aggresjon i barndommen. Det kan også føre til depresjon og følelsesmessige vansker i ungdommen (Sullivan, 2012).
Foreldre til barn som har en trygg tilknytning, har en tendens til å leke mer med barna sine. De er også flinkere til å reagere raskt på barnets behov sammenlignet med foreldre som har barn med utrygg tilknytning. Foreldre med barn som har en trygg tilknytning, er mer sensitive og oppmerksomme på barnet behov, mens foreldre med engstelige eller unngående barn er mindre sensitive (Ainsworth, 1979).
Miljøpåvirkning kan også føre til ulike former for utrygg tilknytning. Forskning har vist at omsorgsgivere som oppfører seg på uforutsigbare måter for barnet eller forstyrrer barnets aktiviteter, får barn som utforsker mindre, gråter oftere og er mer engstelige (Hazan & Shaver, 1994). Omsorgsgivere som avviser eller ignorerer barnets behov, får barn som forsøker å unngå kontakt.
Selv om barn er født med et behov for tilknytning, er de også født med individuelle forskjeller som kan påvirke tilknytningen. Disse individuelle forskjellene kalles for temperament og handler om forskjeller som er enkle å observere hos små barn. For eksempel er noen barn aktive, andre mer rolige. Noen barn har oftest et godt humør, mens andre lar seg lett irritere. Til slutt er noen barn mer sosiale, mens andre holder seg mer for seg selv. Gervai (2009) fremhever at kun en tredjedel av individuelle forskjeller i tilknytning kan forklares ut fra hvordan omsorgspersoner behandler barna. Kagan (1984) mener at individuelle forskjeller i temperament er den beste forklaringen på hvorfor barn har ulike former for tilknytning til omsorgspersoner.
Thomas og Chess (1968) fant frem til tre typer temperament blant barn. I sin studie fant de at førti prosent av barna var «fleksible» og tilpasser seg omgivelsene på en enkel måte uten å bli irritert. De fant også at ti prosent av barna er «vanskelige» og tilpasser seg langsomt, kan reagere med sterke negative følelser og lar seg lett distrahere. Til slutt fant de at femten prosent av barna er «slow to warm up» og har et lavt aktivitetsnivå. De er forsiktige og uttrykker ikke så sterke følelser. De øvrige barna (trettifem prosent) hadde en kombinasjon av disse ulike formene for temperament.
ulike former for medfødt temperament
«Lette» barn («fleksible») «Vanskelige» barn «Slow to warm up» Andre barn Tilpasser seg omgivelser
Bli ikke lett irritert Tilpasser seg langsomt
Reagerer med negative følelser Lavt aktivitetsnivå Lite sterke følelser Kombinasjoner av lett, vanskelig og «slow to warm up»
Poenget med å undersøke forholdet mellom tilknytning og temperament er at ikke bare omsorgsgiverens atferd påvirker tilknytningen, men også barnets temperament. For eksempel kan en omsorgsgiver ha problemer med å møte behovet til et barn med et «vanskelig» temperament. En omsorgsgiver kan oppleve mye stress og belastning i sitt eget liv. Når vedkommende har vansker med å håndtere barnets temperament, øker risikoen for å utvikle utrygg tilknytning.
For å oppnå trygg tilknytning er det viktig at omsorgsgiveren tilpasser seg barnet. Omsorgsgiveren kan tilrettelegge barnets omgivelser slik at de passer bedre til barnets temperament (Hong & Park, 2012). Det er ikke nødvendigvis slik at et bestemt temperament er problematisk i seg selv, men at det passer bedre i noen situasjoner enn i andre. Derfor handler samspillet mellom temperament og tilknytning om å skape en god tilpasning mellom barnets medfødte temperament og omgivelsene omsorgsgiveren tilbyr barnet. Dette gir grunnlag for utvikling av trygg tilknytning. God omsorg handler om å skape en trygg tiknytning som gjør at barnet kan utvikle seg i samsvar med sine medfødte egenskaper.
arv og miljø påvirker tilknytning
Arv Tilknytning som medfødt behov Hjerneutvikling gjør at små barn (ni–tolv måneder) er sensitive for å utvikle tilknytning
Barn har medfødte individuelle forskjeller (temperament) som påvirker tilknytning til omsorgsgiveren Miljø Omsorgsgiveren er sensitiv for barnets behov og gjør at barnet opplever trygg tilknytning
Tilknytningserfaring påvirker hjernens evne til å håndtere belastning (stress) senere i livet
Omsorgsgiveren kan tilpasse seg barnets temperament for å fremme trygg tilknytning Hvordan har samspillet mellom arv og miljø betydning for tilknytning?