Identitet

identitet

den delen av selvoppfatningen som hver enkelt person opplever som særlig sentral, ekte og typisk for vedkommende

selvidentitet

sosial identitet

En oppfatning av seg selv som et individ med en bestemt personlighet danner et grunnlag for det som kalles identitet. Identitet handler om hvordan vi oppfatter oss selv som personer, og består av den delen av selvoppfatningen som hver enkelt person opplever som særlig sentral, ekte og typisk for vedkommende. Alle minner, opplevelser, relasjoner og verdier som til sammen gir en opplevelse av en selv og relasjoner til andre mennesker, bidrar til å forme identiteten til hver enkelt person.

Den delen av identiteten som er knyttet til oss selv, handler om vårt selvbilde, personlighet, utseende og hvordan vi uttrykker oss. Det handler også om våre holdninger og verdier. Personlig identitet er det som gjør at du oppfatter deg som unik. Dette kalles for selvidentitet og er spesielt viktig i psykologien.

Andre deler av identiteten er knyttet til vårt sosiale liv. Dette er vår kollektive identitet og handler om tilhørighet til ulike grupper. For eksempel snakker vi samme språk som mange andre mennesker, og vi har en etnisk tilhørighet og en kjønnsidentitet vi deler med andre. Identitet knyttet til ulike grupper kalles for sosial identitet.

Identitet handler blant annet om vår selvoppfatning og selvbilde og kan dermed betraktes som resultat av selvrealisering, som beskrevet innenfor et humanistisk perspektiv på personlighet (se tidligere i dette kapittelet). Å finne en egen identitet handler om å skape et selvbilde som det er mulig å leve opp til og akseptere. Deretter

er det viktig å etablere en livsstil som stemmer overens med dette selvbildet. Livsstilen handler blant annet om utdanning, karriere og relasjoner til andre mennesker. Dermed bygger identitet på en oppfatning av hvem vi er, altså hva som er spesielt med oss, og hvilke talenter og egenskaper vi har mulighet for å realisere.

identitet som kontinuitet og kontrast

Personlig identitet er en oppfatning av hvem vi er her og nå. Denne oppfatningen knytter vi til hvem vi var tidligere, og hvem vi kommer til å være i fremtiden. Derfor handler identitet om kontinuitet, altså om noe stabilt. Livet består av mange forandringer og ulike situasjoner, men det er likevel mulig å ha en relativt stabil oppfatning av seg selv som person. Over tid er det best for deg selv og for andre å vite hvem du faktisk er. Derfor er det naturlig å søke informasjon som bekrefter egen identitet.

Identitet utvikler seg over tid og i relasjon med andre. Vår sosiale identitet er det inntrykket vi vil gi av oss selv til andre. Dette er noe grunnleggende for hvordan man opplever seg selv som person, og vi bruker en rekke strategier for å bekrefte og forsterke egen identitet. Sosial identitet handler om å kategorisere seg selv som tilhørende en bestemt gruppe som skiller seg ut fra andre grupper. Identitet handler derfor også om kontrast. For å forsterke identiteten er det mulig å sammenligne gruppen du selv tilhører, med andre grupper. Dette er viktig for å skape en kontrast mellom din gruppe og andre grupper. Det er vanlig å ha et mer positivt syn på den gruppen man selv hører til. Dette betyr også at identiteten er knyttet opp mot andre medlemmer av denne gruppen. En slik identifisering kan bidra til å støtte opp under vårt selvbilde.

identitet som kognitiv utvikling

Å oppnå en stabil oppfatning av hvem vi er som personer (kontinuitet), forutsetter utvikling av bestemte egenskaper. Vi må være i stand til å bearbeide erfaringer og informasjon som er viktig for vår selvforståelse (Berzonsky, 2010). Det er også viktig å være i stand til å forstå seg selv, ta ulike livsvalg og løse problemer. Disse egenskapene forutsetter det som kalles kognitiv utvikling, altså utvikling av tenking, problemløsning og andre mentale ferdigheter.

En gradvis utvikling av mer intelligens i løpet av barne- og ungdomsårene hjelper til å løse alle oppgaver i livet som gir grunnlag for en god identitetsutvikling. Mens personlighet (se ovenfor) handler om individuelle forskjeller i hvordan vi typisk oppfører oss, tenker og føler i ulike situasjoner, handler intelligens om hva vi er i stand til å utrette når vi gjør vårt beste. Selv om intelligens kan defineres på flere måter, hersker det likevel bred enighet om at intelligens handler om en kapasitet til å løse ulike problemer, slik at det er mulig å kontinuitet

kontrast

Hvordan kan identitet forklares som kontinuitet og kontrast?

kognitiv utvikling

tilpasse seg det situasjonen krever. Intelligens er evner til å tenke logisk, forstå ulike situasjoner, lære av erfaring, resonnere og planlegge (Gottfredson, 1997).

De fleste mennesker ligger innenfor det som kalles for normalområdet for intelligens, altså har de et evnenivå som gjør det mulig å fungere godt sosialt og i en arbeidssituasjon. Likevel finnes det individuelle forskjeller i intelligensnivå. Noen har bedre evner enn andre til å forstå kompliserte ideer og bruke det til å løse problemer. Det fører ofte til bedre prestasjoner i utdanning (Lemos, Almeida, & Colom, 2011) og arbeidsliv (Bertua, Anderson & Salgado, 2005; Schmidt & Hunter, 2004). Egne evnemessige forutsetninger for å løse ulike problemer i livet utgjør en del av vår selvoppfatning og er derfor en del av identiteten til hver enkelt av oss.

kognitive utviklingstrinn

skjema

en kognitiv struktur som gjør det enklere å forstå verden

assimilering

akkomodering

identitet som mentale skjemaer

Identitet er en slags mental modell av hvordan vi oppfatter oss som individer. Denne modellen gjør at vi oppfatter oss som individer med en bestemt identitet. Vi konstruerer en oppfatning av hvem vi er. Denne konstruksjonen har sammenheng med vår egen fortid og hvem vi ser for oss å være i fremtiden.

Jean Piaget (1896–1980) utviklet en teori om utvikling av intelligens og kognitiv utvikling som også viser hvordan identitetsutvikling er en konstruksjon av mentale modeller. Piaget (1963) mente at intelligens er vår tilpasning til omgivelsene. Vi bruker vår intelligens til å organisere kunnskap og erfaringer slik at vi blir i stand til å løse ulike problemer. Ifølge Piaget kan utvikling av intelligens beskrives som hurtige overganger mellom ulike måter å tenke og resonnere på, altså som kognitive utviklingstrinn. Hvert utviklingstrinn beskriver kvaliteten på tenkingen, altså hvordan barn og unge tenker, ikke hvor godt de tenker.

For å forstå dette er det nyttig å ta utgangspunkt i det som Piaget kaller skjema. Et skjema er en kognitiv struktur som gjør det enklere for oss å forstå verden. Det er en slags mental snarvei som gjør det mulig å fungere mer effektivt. En skoleelev som skal løse en oppgave i matematikk, har kanskje løst lignende oppgaver tidligere og utviklet et skjema for å løse en ny og lignende oppgave.

Skjemaer utvikles i samspill med erfaringer fra omverdenen. For eksempel kan et barn ha lært seg å forstå hvordan det er mulig å samarbeide med noen av medelevene på skolen. Da kan barnet bruke denne ferdigheten til å løse mange oppgaver sammen med disse medelevene. Dette kalte Piaget for assimilering, som betyr å løse nye problemer på bakgrunn av et skjema som allerede er utviklet. Men så skal barnet samarbeide med andre medelever som oppfører seg litt annerledes. Da må barnet tilpasse sitt skjema for samarbeid, slik at det blir mulig også å løse oppgaver sammen med disse elevene. Denne tilpasningen kalte Piaget for akkomodering.

Assimilering består i å bruke tidligere erfaring for å løse nye problemer, mens akkomodering går ut på å tilpasse egen tenking (utvide skjemaet) for å løse de problemene som er for vanskelige til å løse med eksisterende skjemaer. Denne vekslingen mellom assimilering og akkomodering kalles ekvilibrering, altså balansering. Identitetsutvikling forutsetter både at vi kan forstå oss selv på bakgrunn av eksisterende skjemaer (assimilering), og at vi er i stand til å endre egne skjemaer (akkomodering) for å forstå oss selv på nye måter.

kognitive utviklingstrinn som grunnlag for identitetsutvikling

Utvikling av skjemaer kan ifølge Piaget beskrives som ulike stadier (trinn) som beskriver kognitiv utvikling. Hvert av stadiene viser hvordan kognitiv utvikling foregår som sprang mellom ulike måter å forstå verden på. Piaget beskrev disse stadiene:

→ Sansemotorisk stadium (0–2 år). Barnet forstår verden gjennom sanser og handlinger. Etter hvert får barnet evnen til å forestille seg objekter som er skjult i omgivelsene, for eksempel å se for seg en ball som har trillet under en sofa. Dette kalles for objektpermanens.

→ Preoperasjonelt («før-operasjonelt») stadium (2–7 år). Barnet forstår verden gjennom språk og mentale forestillinger, men er ikke i stand til å forestille seg hvordan verden ser ut fra et annet perspektiv enn sitt eget. Dette kalles for egosentrisme.

→ Konkretoperasjonelt stadium (7–12 år). Barnet forstår verden gjennom logisk tenking. For eksempel kan barnet forstå at en mengde vann er like stor selv om vannet helles fra en bolle til en høy, tynn flaske. Dette kalles for evne til konservering.

→ Formaloperasjonelt stadium (12–16 år). Forståelse av verden ved hjelp av hypotetisk tenking. Dette betyr muligheten for å tenke på abstrakte ting, altså tanker om noe som ikke finnes konkret. For eksempel kan barnet etter hvert løse matematiske formler og teste ut ulike antakelser. ekvilibrering

Hva er assimilasjon, akkomodasjon og ekvilibrering?

objektpermanens

egosentrisme

konservering

Piaget knyttet personlig identitet til kognitive egenskaper som utvikles i barndommen og ungdomstiden (Piaget, 1976). En av disse er egenskapen til å konservere, som barnet utvikler i det konkretoperasjonelle stadiet (se side 101). Når barnet er sju–åtte år gammelt, blir det i stand til å erkjenne at en mengde kan være like stor selv om den endrer form. Piaget mente at utvikling av identitet forutsetter denne egenskapen. For eksempel kan et ti år gammelt barn se et bilde av seg selv som liten, men fremdeles si at «det er jo meg, selv om jeg så annerledes ut da jeg var et lite barn». Likevel mente Piaget (1972) at kognitiv utvikling i ungdomstiden, altså på det formaloperasjonelle stadiet, hadde spesiell betydning for utvikling av identitet. På dette stadiet er ungdommen i stand til å skape antakelser om verden, delta i samfunnet og forstå ulike ideer. Alt dette er en forutsetning for å utforske og å finne sin egen identitet.

identitetsutvikling som ulike kognitive stiler

Piaget mente altså at utvikling av kognitive ferdigheter er en forutsetning for identitetsutvikling. I et kognitivt perspektiv kan identitetsutvikling beskrives som ulike måter å håndtere utfordringen med å skape og vedlikeholde sin egen identitet. Noen er mer reflekterte og foretar mer bevisste valg når de skal finne sin identitet, mens andre tar til seg en identitet mer eller mindre automatisk eller på bakgrunn av forventinger fra andre. Til slutt utsetter noen sin identitetsutvikling helt til det er nødvendig å velge en retning for livet.

Berzonsky (2010) har videreført tenkingen til Piaget og funnet at kognitiv utvikling av identitet i ungdomstiden kan foregå på tre ulike måter:

→ informert identitet. Ungdom som oppsøker og vurderer informasjon som er viktig for å forstå seg selv. De er åpne for ny informasjon og villige til å endre seg, slik at de til slutt kan ende opp med en helhetlig oppfatning av seg selv. Resultatet blir en stabil og velfungerende identitet.

→ normativ identitet. Ungdom som er opptatt av å tilpasse seg forventninger fra andre, for eksempel en gruppe venner. De er ikke åpne for endringer, men vil beholde sin identitet som den er. Resultatet kan bli en begrenset og fastlåst identitet.

→ uklar identitet. Ungdom som unngår å engasjere seg i personlige problemer, og som ikke tar innover seg ulike konflikter. De utsetter oppgaven med å finne ut av sin egen identitet og må etter hvert tilpasse seg det livet krever av dem. Dette kan føre til en opplevelse av tomhet som må fylles med anerkjennelse fra andre eller materielt forbruk.

Et studium av ungdom viste at noen var mer opptatt av å tenke rasjonelt og vurdere ulike alternativer enn å stole på «magefølelsen», altså tenke intuitivt (Berzonsky, 2008). De som tenkte mer rasjonelt, utviklet en mer informert identitet. De vurderte ulike typer informasjon om seg selv og foretok et valg på grunnlag av dette. Disse unge menneskene utviklet også en mer stabil og fungerende identitet. Ungdommene som ikke var like opptatt av å tenke rasjonelt, utviklet en normativ eller uklar identitet og oppnådde ikke den samme trygge identiteten som ungdom med informert identitet.

identitet og kognisjon: arv og miljø

Identitet handler altså om en opplevelse av hvem vi er. Identiteten vår bygger blant annet på en oppfatning av hvilke egenskaper vi har, og hvordan disse egenskapene skiller seg fra egenskaper hos andre personer. Derfor er våre kognitive ferdigheter (intelligens) også viktige deler av vår identitet.

Selv om en del av vår intelligens kan forklares med arv, er det vanskelig å gi et bestemt tall på hvor mye av intelligensen dette gjelder. Årsak til dette er at arveligheten varierer med alderen. Intelligens er ca. tjue prosent arvelig i tidlig barndom, men opp mot åtti prosent arvelig i voksen alder (Plomin & Deary, 2015). Man skulle kanskje tro at betydningen av arv ble mindre etter hvert som barnet vokser til og tilegner seg mer kunnskap og erfaring gjennom miljøet. Men det motsatte er altså tilfellet: Betydningen av arv øker etter hvert som vi blir eldre. Forklaringen på dette er at barn som er født med litt mer intelligens enn andre barn, bruker sine evner til å ta til seg litt andre erfaringer, og dette forsterker effekten av de medfødte genetiske forskjellene. De medfødte egenskapene kan bidra til å endre omgivelsene til barnet og skape en positiv tilbakekobling. Dermed kan en liten medfødt fordel tidlig i livet få stor betydning senere i livet. De utviklingsmessige endringene som foregår i hjernen gjennom barndom og ungdom, kan også bidra til denne effekten.

Intelligensnivået har betydning for skoleprestasjoner, og miljøet vi er i, kan stimulere til et høyere intelligensnivå. Men kan utdanning i seg selv øke intelligensen? Forskning har vist at utdanning kan øke intelligensen med 1 til 5 poeng for hvert år med utdanning, og at det faktisk er den mest effektive måte å øke intelligensen på (Ritchie & Tucker-Drob, 2018).

Utvikling av kognitive ferdigheter og intelligens bidrar altså til identitetsutviklingen. Både arv og miljø kan forklare individuelle forskjeller i intelligensnivået, men akkurat hvor mye som kan forklares av arv, kommer an på hvilken aldersgruppe det er snakk om. Ulike typer påvirkninger fra miljøet kan bidra til utvikling av intelligens. Særlig har skolegang en effekt på denne utviklingen.

Hvordan kan ungdom utvikle identitet på bakgrunn av egen tenking (kognisjon) om identitet?

utforsking forpliktelse

identitet som psykososial utvikling

Erik H. Erikson (1902–1994) har en teori om psykososial utvikling (se tidligere i dette kapittelet) som også beskriver identitetsutvikling knyttet til utviklingstrinnet identitet eller rolleforvirring i ungdomstiden. Han mente at identitet handler om opplevelsen av kontinuitet (egoidentitet eller «selvet») og det som skiller oss fra andre (personlig identitet). For Erikson handlet identitet om å løse utfordringer, særlig i ungdomstiden. Barn har oftest noen idealer som de tar med seg inn i ungdommen, men det er viktig å tilpasse disse idealene til det samfunnet man tilhører som ungdom. Det er også viktig å utvikle en sterk opplevelse av kontinuitet («egoidentitet») som finner sin plass i det samfunnet og den kulturen man tilhører.

Det er vanlig å utforske ulike identiteter i ungdomsårene. I en valgsituasjon mellom ulike identiteter kan det oppstå en identitetskrise. Et alternativ er å ta på seg mer tradisjonelle roller for å oppfylle forventninger fra foreldre eller andre viktige personer. Denne løsningen gir ikke like stor belastning i ungdomstiden, men gir heller ingen utforskning av ulike alternativer.

James Marcia (født 1937) har videreført Eriksons teori om identitet. Han sier at identitet består av utforsking og forpliktelse (Marcia, 1993). Poenget er at vi alle har bestemte personlige kjennetegn og sosiale roller. For å utvikle en identitet er det nødvendig å utforske disse kjennetegnene og rollene og oppleve en forpliktelse til den rollen vi ender opp med å ta. Denne forpliktelsen handler om store temaer, som hvilket yrke man har, religionstilhørighet og politiske verdier.

Med utgangspunkt i utforskning og forpliktelse kommer Marcia frem til disse fire kategorier av identitetsutvikling:

→ rolleforvirring. Noen personer har ikke foretatt en utforskning eller en forpliktelse. Da har de ikke funnet ut hvem de er, og opplever rolleforvirring.

→ selvpålagt identitet («identity foreclosure»). Andre personer har ikke foretatt noen utforskning, men forplikter seg likevel til å ta til seg en bestemt identitet. Dette kan være tenåringen som tar til seg tradisjonelle verdier og holdninger fra sine foreldre eller samfunnet fremfor å utforske egne alternativer.

→ moratorium. Noen personer har utforsket ulike identiteter, men ennå ikke forpliktet seg. Dette fungerer som et «midlertidig skjulested» eller «moratorium», eksempelvis under utdanning eller i militæret.

→ fullstendig identitet. Noen personer har både utforsket ulike identiteter og forpliktet seg. Disse har oppnådd sin egen identitet ved å forplikte seg etter å ha utforsket ulike roller, normer og verdier.

Marcia brukte disse trinnene til å beskrive identitetsutvikling i ungdomstiden. Men identitetsutvikling kan også foregå senere i livet. For eksempel kan vi skifte jobb eller begynne på en ny utdanning i voksen alder. Da kan de samme trinnene brukes for å beskrive identitetsutvikling også i voksen alder.

identitet og psykososial utvikling: arv og miljø

En viktig del av psykososial utvikling handler om hvordan kjønnsidentitet utvikles. Både arv og miljø har betydning for denne utviklingen. For de fleste har kjønn et helt åpenbart fysisk uttrykk, altså er vi født med mannlige eller kvinnelige kjønnsorganer og andre fysiske kjennetegn på kjønn. På et grunnleggende biologisk nivå er kjønn uløselig knyttet til vår genetiske arv: Gutter har XY-kromosomer, mens jenter har XX kromosomer. Kjønnsorganene er også helt åpenbare tegn på det vi kaller for biologisk kjønn.

Men kjønnsidentitet henger også sammen med hvilket kjønn den enkelte identifiserer seg med og ønsker å uttrykke overfor omverdenen. Det kalles sosialt kjønn. For de fleste er det samsvar mellom egen kjønnsidentitet (sosialt kjønn) og biologisk kjønn. Da sier vi at det er kongruens (samsvar) mellom biologisk og sosialt kjønn. Dette kalles også for å være «cis-kjønnet», altså å identifisere seg med sitt biologiske kjønn. Det er en motsetning til å være «transkjønnet», altså å identifisere seg med det motsatte av sitt biologiske kjønn.

Hvordan har utforskning og forpliktelse sammenheng med identitetsutvikling?

kjønnsidentitet

biologisk kjønn

sosialt kjønn

Hva er sammenhengen mellom biologisk kjønn og sosialt kjønn?

kjønnsinkongruens For noen er det et manglende samsvar mellom biologisk og sosialt kjønn. Dette manglende samsvaret kalles for kjønnsinkongruens. Mellom 0,1 og 2 prosent av befolkningen opplever dette, alt ettersom hvordan dette defineres (Goodman mfl., 2019). Noen opplever kjønnsinkongruens som å være «født i feil kropp», for eksempel at de er født i en guttekropp, men føler seg som jente eller omvendt. De som opplever dette, ønsker ofte å gjøre noe med det ved hjelp av kirurgiske inngrep og/eller hormonbehandling. Dette ble tidligere omtalt som «kjønnsskifte», men blir i dag omtalt som «kjønnsbekreftende behandling». Samtidig utgjør denne typen behandling et kontroversielt tema, og fagfolk har ulike meninger om hvor riktig det er å gjennomføre slik behandling (Drescher, 2014).

Tidligere trodde mange at opplevelsen av egen kjønnsidentitet stort sett var formet av miljøerfaring (Money, 1975). I dag finnes det mer kunnskap om at medfødte egenskaper har betydning for kjønnsidentitet. De kjønnshormonene barnet utsettes for i mors liv, har betydning for hjerneutviklingen, noe som også påvirker kjønnsidentiteten (Berenbaum & Beltz, 2016). Reiner og Gearhart (2004) fulgte fjorten gutter over flere år. Disse guttene hadde helt normale hormonnivåer og mannlige kromosomer ved fødsel, men de var født uten penis. Tolv av disse barna ble operert kirurgisk slik at de fikk kvinnelige kjønnsorganer fordi dette er et enklere kirurgisk inngrep enn å konstruere penis. Disse guttene ble oppdratt som jenter. Men alle disse barna oppførte seg som gutter når de lekte og fant seg venner. Ikke noe i deres atferd tydet på at de oppfattet seg som jenter. Etter noen år tok de tilbake sin identitet som gutter. De to guttene som ikke ble operert, hadde en mer normal oppvekst og en bedre psykologisk utvikling, til tross for at de manglet penis.

Et annet tema som har vært diskutert angående identitet, arv og miljø, er seksuell orientering. De fleste oppfatter seg selv som heterofile, men noen har identitet som homofil eller bifil. Selv om noen har foreslått at seksuell orientering skyldes miljøpåvirkning, er de fleste i dag enige i at seksuell legning er noe relativt stabilt som iallfall delvis kan forklares av medfødte faktorer (Bailey, 2016). Ettersom de fleste i samfunnet er heterofile, vokser de fleste opp i et heterofilt miljø. Da er det lite sannsynlig at miljøpåvirkning er en hovedårsak til en seksuell orientering som ikke er heterofil. Likevel kan miljø forklare hvordan seksuell orientering uttrykkes. Ikke minst kan økt toleranse gjøre det lettere å være åpen med en ikke-heterofil orientering.

Seksuelle preferanser for det motsatte kjønn eller for sitt eget kjønn bygger på emosjonell tiltrekning. De fleste tiltrekkes av motsatt kjønn, men noen tiltrekkes av det samme kjønnet, eller av begge. Poenget er at denne tiltrekningen begynner i ung alder, før seksuell debut. Dermed kan det synes som om tiltrekningen «alltid» har vært der og er en del av en medfødt disposisjon hos den enkelte. seksuell orientering