Eklektisisme

Tidligere pekte ulike områder og perspektiver i psykologien i ulike retninger og fungerte nærmest som konkurrenter. De psykologene som var opptatt av å anvende psykologi på en bestemt måte ut fra en bestemt teori, var ikke så interessert i andre måter å bruke psykologien på. Slik er det ikke lenger. I dag er det vanlig å bruke ulike perspektiver og teorier for å forstå atferd og mentale prosesser, og for å løse ulike problemer.

Dette kalles for eklektisisme. En eklektisk tilnærming betyr å bruke det perspektivet og den teorien og metoden som fungerer best for å løse et problem. I kapittel 1 så du hvordan psykologien blant annet bygger på kunnskap fra atferdsteori, kognitiv teori, psykoanalytisk teori og humanistisk teori. Dersom en psykolog behandler en pasient med et bestemt problem, er det mulig å forstå og behandle dette problemet ved bruk av alle disse perspektivene.

For eksempel kan en pasient ha problemer med angst. Angst er en opplevelse av at noe farlig kan komme til å skje. Det er en reaksjon på en opplevelse av usikkerhet. En humanistisk forståelse av problemet er at pasienten kan være usikker på sin egen vurdering av ulike opplevelser. En atferdsteoretisk forståelse er at pasienten har opplevd noe skremmende og reagert med angst. Og denne sammenhengen er en forbindelse det er vanskelig å kvitte seg med. En psykoanalytisk forståelse av problemet er at pasienten har indre konflikter mellom egne lyster og egen samvittighet, og at denne konflikten gir angst. Til slutt går en kognitiv forståelse ut på at angsten kan forklares ut fra opplevd mangel på kontroll og fravær av mestring.

En psykolog kan ta tak i alle disse perspektivene og forsøke å se hva som hjelper pasienten. Noen ganger vet vi ikke hva som er den eklektisisme

Hva er eklektisisme? egentlige årsaken til problemet. Dersom psykologen bruker ulike teknikker, vet vi heller ikke akkurat hvilken del av behandlingen som virket. Det kan også hende at noen pasienter reagerer godt på behandling med kognitiv terapi, mens andre har best nytte av terapi som er inspirert av et psykoanalytisk perspektiv. Dette er en grunn til at psykologen skal ta hensyn til hvilken behandling pasienten foretrekker.

→ eksempel: Nina (48 år) opplever problemer med å fungere på jobben og oppsøker en psykolog. Psykologen ønsker henne velkommen og sier: «Hva kan jeg hjelpe deg med?» Nina svarer: «Jeg har problemer med å mestre arbeidet mitt og har vondt i ryggen og nakken.» «Hvor lenge har du hatt det sånn?» spør psykologen. «Siden jeg begynte på jobb etter vinterferien i fjor», svarer Nina. «La du merke til noe spesielt som skjedde etter vinterferien?» spør psykologen.

«Nei, det var bare de vanlige arbeidsoppgavene på jobben, men jeg begynte å føle meg så trist og lei av alt maset.» «Kan du fortelle mer om hvordan du opplevde den situasjonen?» spør psykologen. Etter hvert forteller Nina mer om hvordan det er å være trist og nedstemt, og hva dette gjør med henne. Hun opplever at det er godt at noen lytter til henne og viser interesse for hvordan hun har det. Dette gir henne et håp om at hun kan få det bedre etter hvert. Hun legger også merke til at samtalen ikke bare handler om alt som er galt på jobben, men mer om hennes egne følelser og opplevelser, og at hun selv ønsker at samtalene skal ta denne retningen.

Et studium utført av amerikanske psykologer (Norcross, Karpiak & Santoro, 2005) viste at psykologer pleier å bruke en eklektisk tilnærming. Likevel bruker stadig flere en kognitiv tilnærming til psykologisk praksis. Noen psykologer bruker også atferdsterapi, psykoanalytisk terapi og humanistisk terapi. Men forskning viser at selv om psykologer hevder at de tilhører en bestemt retning som bestemmer deres praksis, er det mest vanlig å inkludere teknikker og metoder også fra andre retninger (Thoma & Cecero, 2009).

Studiet til Norcross, Karpiak og Santoro (2005) viste at det er stor oppslutning om det som kalles «scientist–practitioner»-modellen. Den går ut på å utvikle vitenskapelig kunnskap om psykologi, og så bruke denne kunnskapen i praksis. Dette danner utgangspunkt for mange utdanninger innenfor psykologi i dag. En person som utdanner seg til psykolog, lærer både om det vitenskapelige grunnlaget for psykologi og hvordan dette kunnskapsgrunnlaget kan brukes i praktisk og klinisk arbeid innenfor faget. Dermed gir en utdanning som psykolog en kombinasjon av vitenskapelig og praktisk kompetanse. Dette gjør psykologer i stand til å praktisere med utgangspunkt i vitenskapelig kunnskap.