Moderne tider. Arendal 1900-1922 av Iselin Theien: Utdrag

moderne tider

bind 3

arendal by- og regionshistorie

forprosjekt

Sveinung K. Boye

forprosjekt sjøfart

Gustav G. Sætra og Stein Tveite

billedredaksjon, kuben/aama

Lise Råna, redaktør

Hannele Fors, fotoarkivar

Stephan Fiedler, rådgiver

Ingvild Velure, rådgiver

redaksjonskomiteen

Harald Rinde, leder, historiker

Ellen Ledaal Gjertsen, historielagene

Anne Tone Aanby, historiker

Jens Johan Hyvik, historiker

Hilde Larsen Austarheim, etnolog

Ellen Cathrine Lund, historiker

styringsgruppa

Gjermund O. Bjørndahl, leder, pol. repr.

Tore Oland, nestleder, pol. repr.

Bente Olimstad Brekka, pol. repr.

Ellen. Ledaal Gjertsen, historielagene

Snorre D. Øverbø/Kristoffer Vadum, Kuben/AAMA

Harald Rinde, UIA

Anne Lise Halvorsen, Arendal kommune, kulturenheten

Andreas Thisted Raaum (død mai 2020)

Sølvi Haraldstad Christensen, sekretær, Arendal kommune, kulturenheten

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2023

ISBN 978-82-02-77768-5

1. utgave, 1. opplag 2023

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign og sats: Gisle Vagstein | deTuria Design

Forsidefoto: Jarle Kvam Foto på baksiden: AAA.PA-1935.L3.008. Samling av fartøysbilder.

Forsats: Stavangerfjords Sørlandstur. Tollbodkaien i Arendal. 1.august 1933. Fotograf: Anders Beer Wilse. Nasjonalbiblioteket.

Baksats: Sandvigodden fyr og Torungene, Fotograf Dannevig Foto, Alf-Georg Dannevig. Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2023, Latvia

www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Rettelser for alle bøkene i verket legges på www.arendal.kommune.no/byhistorie

til et

41

til sjøs 46 Spanskesyke og helsestell i krigens kjølvann 55 Etterkrigskrise 57

Kapittel 3 Mellomkrigsårenes spenninger 64

Hjem, fjøs og folk mellom krigene 68 Sosialdemokratiets utstillingsvindu 76

«Nasjonal Splid» i det konservative Arendal 79

Opprustningen av Arendals handelsflåte 81

Kapittel 4 Arendal i den andre verdenskrigen 86

Handelsflåten i krig 88

Krigen kommer til Arendal 93

Den nye krigshverdagen 99

Den sivile motstanden 106

Den militære motstanden 111

Frigjøring og hjemkomst 114

Del ii Fra gjenreisning til oljekrise 1945–1973 118

Kapittel 5 Oppgjørets time – og lange år 120

Rettsoppgjøret 122

Krigsseilernes lange kamp for et økonomisk oppgjør 131

Kapittel 6 Arbeid, bolig og ferie til alle 140 Sjømannskontoret, sjømannsskolen og kampen om Arendal som sjøfartshovedstad 144

Gjenreisningen av boliger og hjem 146

Fra Pusnes til plastbåter og telefonapparater – og en tur innom Arendals butikker 151

«Vegar, traktorar og mjølkemaskinar og andre oppfinningar som letter livstilhøva og arbeidsliv» 158

«Til Sørlandet for Sundhet»: Arendal som destinasjon for den store fellesferien 164

Kapittel 7 De kommunale velferdssamfunn 172

Moland kommune: tilbake til unionen 174

Sentralsykehus og helsestell 175

Fra barnehage til gymnas: investeringer i fredsbarnas oppvekst 181

En meningsfull fritid 189

En opprørsk generasjon? 196

Del iii Idyllen som brast og veiene frem til et nytt Arendal 1973–2022 202

Kapittel 8 Vern av natur og arkitektur 204

Fra Flødevigens Utklekningsanstalt til Bellona: Den lange kampen mot sur nedbør, grumset sjø og svart røyk 206

Arkitekturvernere og nybyggere 218

Kapittel 9 Skipsfartens fall og den vanskelige veien videre 228

Fra frakt til produksjon av olje 231

Ungdom i en brytningstid 236

Arendals møter med de nye flyktningene 242

En ny kommune på vei mot et nytt årtusen 250

Surt liv på det blide Sørland 256

Kapittel 10 Den moderne kommune 260

Nye Arendal 264

Arendal og Agder 275

Fra pandemi til 300-årsjubileum 285

noter 292

Kilder og litteratur 327

register 334

bilderettigheter 339

ordførerens forord

Arendal kommune har 300-årsjubileum i 2023. I god tid før byjubileet ble det lansert en idé om et moderne historieverk fra siste istid fram til moderne tid for det det geografiske området som omfatter Arendal kommune i dag. Initiativtagerne var Andreas Raaum, Øyvind Rosenvinge og Nils H. Thommesen. Som følge av initiativet vedtok Arendal bystyre bokprosjektet Arendal by- og regionshistorie 2023, som skulle omfatte tre bind. Bokprosjektet skulle være ferdig til byjubileet, og bystyret bevilget nødvendige budsjettmidler. I tillegg ble det gitt midler fra Arendals Fossekompani ASA, Arendal og Omegns Sparekasse, Aust-Agder museum og arkiv –Kuben, Regionalt næringsfond for Arendal, Froland og Grimstad, Saint Gobain Ceramic Materials i Eydehavn, DNB Arendal og O.G. Ottersland AS. Gjermund O. Bjørndahl og Odd Longum var observatører fra bystyret i bokkomiteen.

Det er utarbeidet to ulike forprosjekt. En styringsgruppe og en redaksjonskomite har fulgt prosjektet, og kulturadministrasjonen har vært sekretariat. Bind 1, Arendal før kjøpstaden, ble utgitt i 2018 og omfatter perioden fra istiden til 1723, året da Arendal fikk kjøpstadsrettigheter. Bind 2, I sjøfartens tid, omfatter perioden fra 1723 fram til år 1900. Bind 3, Moderne tider, omfatter perioden fra år 1900 fram til år 2022. Forfatter av dette siste bindet er historiker Iselin Theien.

Bind 3 omfatter blant annet etableringen av Eydehavn industristed, spanskesyken, første verdenskrig, gjenfylling av byens siste kanal, andre verdenskrig, krigsseilerne, sjøfart, handelsflåten, kommunesammenslåinger og utviklingen av et moderne velferdssamfunn. Samtidig forteller også forfatter Iselin

Theien historien om Arendal på 1900-tallet med blikk for både kjønnsperspektiv og hverdagsliv.

Arendal fra 1723 til 2023 har vært preget av vekslende tider med økonomisk oppgang og nedgang. Fra eventyrlig vekst og trelasthandel på 1700-tallet og en fremtredende posisjon som en av landets viktigste sjøfartsbyer, til branner og krakk på 1800-tallet mot etablering av ny industri på Eydehavn og skipsfartskrise på 1900-tallet.

I vår tid krever det grønne skiftet omstilling, både nasjonalt og globalt. Som vertskommune for den kommende batterifabrikken kan Arendal igjen en ta en ledende posisjon i regionen. Etableringen av batterifabrikken vil føre med seg nye arbeidsplasser, vekst og nye muligheter for arendalsregionen. I jubileumsåret 2023 kan vi glede oss over en positiv utvikling og optimisme for framtida for Arendal.

Det er svært gledelig at vi nå kan presentere bind 3 til byjubileet i mai. Med det er hele bokverket fullført, og jeg håper at mange vil ha glede av bøkene i årene framover. Lokalhistorien bidrar til felles forståelse og identitet for innbyggerne og andre med tilknytning til Arendal kommune. Takk til initiativtakerne, forfatteren, redaksjonskomiteen, billedredaksjonen, styringsgruppen, historielagene, Aust-Agder museum og arkiv – Kuben, Cappelen Damm Akademisk ved forlagsredaktør Lars Aase og alle som har bidradd med ideer og innspill underveis.

Arendal, 15. mars 2023

Robert Cornels Nordli ordfører

forfatterens forord

Det tredje bindet av Arendal by- og regionshistorie strekker seg fra 1900 og frem til i dag, hvilket i skrivende stund er oktober 2022. Gjennom de høyst omskiftelige tidene som denne perioden dekker, har jeg så langt mulig forsøkt å følge ulike grupper av mennesker i de ulike delene av det som til sammen utgjør Arendal kommune i dag. Fremstillingen er i hovedtrekk kronologisk, men ulike temaer vil være mer fremtredende i enkelte kapitler enn i andre. Forhåpentligvis vil innholdsfortegnelsen være til hjelp for å finne frem til de temaene leseren måtte være mest interessert i. Stavingen av stedsnavn vil følge den historiske utviklingen, inklusive vekslende bruk av øst/østre med aust/austre.

Arbeidet med å skrive denne boken startet i januar 2020, og ble dermed ganske snart påvirket av koronapandemien som har blitt et av temaene for kapittel 10. Jeg er takknemlig for innsatsen Kuben i Arendal la ned for å gi meg tilgang til nødvendig arkivmateriale i perioder med besøksrestriksjoner av vekslende art. Videre skylder jeg Lise Råna, Kristoffer Vadum, Monika K. Håland og Kubens øvrige ansatte en stor takk for hjelpen med å finne frem i deres rike samling av kilder til Arendals historie. Billedredaksjonen for denne boken er også hjemmehørende på Kuben, med Lise Råna som billedredaktør og Hannele Fors, Stephan Fiedler og Ingvild Velure som redaksjonsmedlemmer. Billedredaksjonen har ikke bare fremskaffet de mange fotografiene som illustrerer denne boken, men har også hatt hovedansvaret for detektivarbeidet det kan være å finne opplysninger om personer, steder og andre detaljer som står omtalt i billedtekstene.

Som forfatter er det et stort privilegium å ha interesserte og kompetente lesere som kan følge

manuset på den lange veien mot ferdig bok. Det har jeg hatt i redaksjonskomitéen under ledelse av Harald Rinde, og med Hilde Austarheim, Ellen Ledaal Gjertsen, Jens Johan Hyvik, Ellen Cathrine Lund og Anne Tone Aanby som medlemmer. Sølvi H. Christensen i Arendal kommunes kulturnettverk har vært komitéens sekretær. Jeg ønsker å takke bokkomitéens skarpe lesere for alle råd og kommentarer til de ulike kapittelutkastene, og for et godt samarbeid gjennom snart tre år. Jeg ønsker også å takke prosjektleder for Arendals 300-årsjubileum i 2023, Jan Kløvstad, for givende kontakt om Arendals historie og for hjelpsomme kommentarer til manuset.

Videre ønsker jeg å takke de mange, aktive historielagene i Arendal kommune for hyggelig kontakt, til tross for begrensningene pandemien har satt på mulighetene til å møtes. Det var nyttig å få besøke arkivene til historielagene i Austre Moland og på Hisøy, og jeg setter stor pris på omvisningene jeg fikk med Harald N. Thygesen i Øyestad Historielag, Ulrik Sissener Kirkedam i Hisøy Historielag og Rune Gjeruldsen i Arendal og Omegn Krigshistoriske Forening. Jeg vil også få takke Lars Vidar Moen for en hyggelig omvisning i lokalene til Arendals Sjømandsforening. Til sist vil jeg få takke alle andre som på ulike vis har bidratt med opplysninger om Arendals historie, ikke minst elevene i klasse 2C ved Arendal videregående skole og deres lærer, Linda Kraft, for å ha tatt seg tid til å snakke med meg om hvordan det har vært å være ung i Arendal under pandemien.

Iselin Theien, oktober 2022

Del I Moderne fremskritt og ødeleggende kriger

Kapittel 1

Oppvåkningen til et nytt århundre

Nyttårshelgen 1899 raste det storm langs den norske sørvestkysten, og i Arendal pisket snøfokket løs på alle som våget seg ut for å gjøre de siste ærendene før feiringen av et århundreskifte. Noen skulle kanskje til Ingvald Jenssen på Fiskebryggen for å kjøpe «extra fin hvid» klippfisk, kombinert med en rask tur innom Nils Christensens kolonial for å handle direkteimportert champagne og bordeauxvin. Andre planla enten av nød eller overbevisning en mer sober avskjed med 1800-tallet, og kunne for eksempel velge å feire nyttårsaften med bønnemøte og våkenatt på Frelsesarmeen i Østregate.1 Hvor de nå enn befant seg, spisset byens befolkning ørene når det nærmet seg midnatt for å lytte etter klokkene i det svimlende høye tårnet på Trefoldighetskirken. Kvart på tolv slo klokkene åtte slag, og ved midnatt kun ett. Det vakte forvirring og allmenn ergrelse, kunne Agderposten berette: «Mens den ganske Stad sad oppe og ventet – somme paa det nye Aarhundrede, andre paa det nye Aar – larmed Kirkeuhret ivei likegyldig for Tiden og Øieblikets Høytidelighed.»2

Trefoldighetskirken sto der som et monument over Arendals storhetstid, men også over den harde landingen etter bankkrakket i 1886. I 1870-årene hadde Norge vært den tredje største sjøfartsnasjonen i verden, og Arendal den største sjøfartsbyen i Norge. Seilskutene hadde brakt så stor velstand at den gjennomsnittlige arendalitt kunne skilte med en privat formue som var tre ganger så stor som den

jevne nordmanns – uten at det i seg selv forteller så mye om hvordan pengene var fordelt mellom folk i byen.3

Som Norges rikeste by hadde Arendal saktens hatt råd til å planlegge en storslagen kirke i gotisk stil og med sitteplasser nok til sin hurtig voksende befolkning. Men året etter at grunnstenen var lagt ned den 7. august 1885, gikk Arendals bankvesen over ende og etterlot seg en by i dyp økonomisk krise. Innsparingene som fulgte satte også spor etter seg i kirkebygget, der planer om forseggjorte glassmalerier måtte skrinlegges og kirkeklokker i bronse erstattes med en billigere variant i stål. Utgiftene til et nytt tårnur ble elegant sløyfet ved å flytte over klokken som hadde prydet byens gamle kirke – og den viste seg altså å være noe i utakt med tiden da det 20. århundre skulle ringes inn.4

Utover 1890-årene ble det åpenbart – for den som ville se – at seilskutenes epoke nærmet seg slutten, og at Arendals problemer dermed stakk dypere enn det økonomiske raset som hadde blitt utløst av en håndfull spekulanter og svindlere. På verdenshavene utkonkurrerte dampskipene seilskutene i et styrkeforhold på fire til en, målt i hvilken lasteevne (tonnasje) skipene hadde, men sjøfartsnasjonen Norge gikk mot strømmen ved å fortsatt satse på seilskipsfrakten.5 Måten dette skjedde på var foruroligende. Norske redere kjøpte opp seilskuter andre nasjoner kvittet seg med, gjerne eldre skip i jern eller stål, mens byggingen av nye treskip i praksis stoppet

Trefoldighetskirken i Arendal. Maleri av Christian Fredrik Terkelsen (1887–1946), som selv var bosatt på Tyholmen.

FOTOGRAF: ALF-GEORG DANNEVIG

opp. I Arendal ble det endelige punktumet satt med byggingen av skonnerten Skog i 1906.6

Et aspekt ved at byggingen av nye skip avtok, var at alderen på de skipene som var i drift økte. Gjennom en detaljert undersøkelse av flåten til arendalsrederiet T. Thommesen & Søn har historikeren Berit Eide Johnsen gitt en indikasjon på hvor drastisk denne økningen var. Mens den gjennomsnittlige seilskuten til Thommesen & Søn i 1875 var rett under femten år, var den i 1900 drøyt tretti år.7 Med stigende alder økte også risikoen for at skipene skulle gå ned, og det satte spor etter seg i den sørgelige statistikken som viste at forlisprosenten for den norske seilskipstonnasjen nær doblet seg i de siste tiårene før århundreskiftet.8

I 1899 ble det ikke registrert et eneste nybygget

seilskip i Arendal. I den andre enden tapte byen ti av sine 166 seilskuter i forlis dette året.9 To av dem gikk ned i stormen på årets aller siste dag: barkene Disponent og Woye. Begge var bygget i Arendal, den ene i 1873 og den andre i 1875, og med dem forsvant til sammen tyve menn og en kvinne – den 21 år gamle datteren til arendalsskipperen Julius Jensen om bord på Disponent. 10

Med sine 26 år var Disponent det eldste av de to barkskipene. Det tilhørte arendalsrederen Chr. Th. Boe og var antakelig på vei fra Newcastle til Kristiansand med et lass kull da det strandet på Norges sydspiss i Lindesnes.11 På første nyttårsdag oppdaget folk i Mandal vrakrester som hadde skyllet i land fra det voldsomme uværet natten før, og noen ungdommer dro ut for å undersøke hvor de stammet fra. På

Barken Disponent. Broderi av ukjent kunstner.

skjærene like utenfor Ryvingen fyr kunne de se den istykkerslåtte barken. Blant brukne bjelker og bord som var drevet inn til fjæra fant de navnebrettet som det sto «Disponent» på. Men det var mer: en dametrøye og mange vakre gjenstander «der minder om Hjem og Juleglæde ligger spredt over de graa Fjeld».12

Man kan se for seg at mannskapet på Disponent hadde håpet å nå land innen jul med sine gaver til dem som ventet hjemme. Slik hadde det iallfall vært for kaptein Christen Andersen på Woye, som før skipet la ut fra Holland den 15. desember sendte et brev til familien i Arendal med håp om å se dem alle til jul.13 Blant de ti som gikk ned med denne seilskuten på nyttårsaften var fire mann fra Barbu og to fra Østre Moland. Sammensetningen vitnet

om skipets historie, som samtidig er en del av den større historien om seilskutetiden i Arendal: Barken Woye hadde sine røtter inne i landet på Voie i Østre Moland. Det var her kapteinen kom fra, og med sin far som største andelseier i et partsrederi på femten mann hadde han fått bygget skipet på et mindre verft ved Saltrød.14 Med tømmer fra innlandet, fløting langs elvene, skipsbyggere ved kysten og både kapital og risiko fordelt på flere eiere hadde seilskutetiden utgjort et gjensidig berikende samarbeid for Arendal og omegnen. Det var dette livsgrunnlaget som ble knust i dønningene fra 1800-tallet, men det betød ikke at distriktet lå med brukket rygg ved inngangen til det 20. århundre.

Jordmorveske fra Dypvåg, brukt av distriktsjordmoren i perioden 1920–1950. Blant innholdet ses et lytterør og en brystpumpe i glass (med rødt gummihåndtak). FOTOGRAF: GERD CORRIGAN, KUBEN

Det begynner med barna: fødsler, sunnhetsvesen og folkeskoler

Etter at man i 1769 begynte med folketellinger i Norge, hadde kurven for Arendal og omegn bare pekt én vei: oppover. I 1890 nådde den en topp på 26 821 mennesker i de områdene som utgjør Arendal kommune i dag. I 1900 var tallet gått tilbake til 25 436 personer, og i 1910 var antallet arendalitter sunket ytterligere til 23 892.15 Statistisk sentralbyrå var allerede i år 1900 ganske sikre på at årsaken til befolkningsnedgangen var å finne i skipsfartens tilbakegang.16 Den dypere forklaringen på fenomenet måtte søkes i antallet som flyttet vekk fra arendalsområdet, for den naturlige befolkningsveksten, som ganske enkelt betyr antall fødte minus antall døde, holdt seg positiv også i de økonomiske nedgangstidene.17

I selve Arendal by ble det i år 1900 født 85 barn, mens 61 mennesker døde.18 De andre delene av det som utgjør dagens storkommune falt i 1900 under ulike administrative grenser. Øyestad, Hisøy og Tromøy var egne kommuner, Østre Moland (medregnet Stokken) likeså. I 1902 fikk også Flosta kommunestatus, mens Barbu ble innlemmet i Arendal. Som legedistrikter ble Østre Moland, Flosta og Tromøy regnet til Østre Nedenes, mens Arendal (med Barbu), Øyestad og Hisøy hørte til Vestre Nedenes. Det er ikke mulig å skille ut fødsels- og dødsratene for andre enkeltkommuner enn Arendal. Men de hovedtallene som finnes, viser ganske solide fødselsoverskudd i hele området fra 1900 til 1910.19

Ved inngangen til 1900-tallet manglet Østre Moland, en langstrakt kommune med over to tusen innbyggere, en egen jordmor. Det samme var tilfellet med Tromøy, som riktignok var noe mindre i utstrekning, men hadde nesten like mange mennesker. Øyestad, som i flateinnhold var nesten ti ganger så stort som Arendal og hadde godt over fire tusen innbyggere, delte en jordmor med Hisøy, der det bodde 2600 mennesker. 20 Tradisjonelle ordninger med nabokoner som bisto den fødende kvinnen ble holdt i hevd, og skikken var at de også forsynte den

nybakte moren med barselmat – gjerne full middag, slik Anna Fosse Clauss har berettet om fra sin oppvekst på Nedenes rundt århundreskiftet.21 Arendal by hadde hele fem jordmødre, og Flosta én: Marthe Fiane, som reiste rundt med en liten jordmor-koffert der de eldre barna trodde at babyen lå gjemt.22

I 1898 vedtok Stortinget at både by- og landdistrikter heretter pliktet å ansette utdannede jordmødre, og det ga seg raskt utslag også i arendalsdistriktet.23 I 1910 hadde alle distriktene rundt Arendal fått egne jordmødre, og Øyestad så mange som tre.24 En kikk i protokollene etter jordmor Severine Bakke i Arendal forteller noe om hva denne hjelpen kunne bety for de fødende. I perioden 1902–1910 hadde Bakke ansvaret for 617 fødsler, som stort sett forløp

Jordmor Anne Trondsen i Øyestad med sønnen Salve (født i 1892). FOTOGRAF: HANS PETER NIELSEN & SØN

uten komplikasjoner for mor og barn. Ved særlig krevende tilfeller sendte jordmoren bud på en lege som kunne forløse barnet med tang, og i to av tre tilfeller reddet det barnets liv.25 «Jeg har hatt et forunderlig hell med meg», kunne Severine Bakke senere fortelle til bladet Norges Kvinder, som i 1938 trykket en artikkel om «en av Arendals mest populære damer i det siste halv hundre år».26 Da hadde jordmoren nettopp feiret sin 80-årsdag – og tatt imot nummer syv tusen i den lange rekken av arendalitter hun hadde hjulpet til verden.

Sunnhetsvesenet

Ved inngangen til 1900-tallet var det første leveåret fortsatt en sårbar fase. Åtti av tusen levendefødte norske barn døde før de fylte ett år, de fleste av infeksjonssykdommer som influensa og lungebe-

tennelse, diaré og tuberkulose.27 Dødsfall som følge av alminnelige barnesykdommer som difteri, meslinger og skarlagensfeber hadde avtatt siden slutten av 1800-tallet, men særlig kikhoste krevde fortsatt mange spedbarnsliv.28 I perioden 1900–1905 lå spedbarnsdødeligheten i arendalsdistriktet på det nasjonale gjennomsnittet, mens den i den påfølgende femårsperioden så vidt duppet under de nasjonale tallene.29

Fra 1830-årene av hadde kommunene hatt egne sunnhetskommisjoner eller helseråd, som hadde det overordnede ansvaret for å føre kampen mot de smittsomme sykdommene i sitt distrikt.30 Det var selvsagt ikke bare spedbarna som ble rammet av ulike epidemier. Distriktslegene i Nedenes kunne rapportere om en særlig stor smittefrykt for tuberkulose, og det var ikke uten grunn: På begynnelsen av 1900-tallet toppet «tæringen» listen over døds-

Egra pleiehjem utenfor Grimstad ble bygget i 1907 som det første i tuberkulosesanatoriet i Nedenes amt. Dette fotografiet er antakelig tatt i løpet av det påfølgende tiåret. FOTOGRAF: ANTAGELIG MARTHA MYHRSLO