Oppvåkningen til et nytt århundre

Nyttårshelgen 1899 raste det storm langs den norske sørvestkysten, og i Arendal pisket snøfokket løs på alle som våget seg ut for å gjøre de siste ærendene før feiringen av et århundreskifte. Noen skulle kanskje til Ingvald Jenssen på Fiskebryggen for å kjøpe «extra fin hvid» klippfisk, kombinert med en rask tur innom Nils Christensens kolonial for å handle direkteimportert champagne og bordeauxvin. Andre planla enten av nød eller overbevisning en mer sober avskjed med 1800-tallet, og kunne for eksempel velge å feire nyttårsaften med bønnemøte og våkenatt på Frelsesarmeen i Østregate.1 Hvor de nå enn befant seg, spisset byens befolkning ørene når det nærmet seg midnatt for å lytte etter klokkene i det svimlende høye tårnet på Trefoldighetskirken. Kvart på tolv slo klokkene åtte slag, og ved midnatt kun ett. Det vakte forvirring og allmenn ergrelse, kunne Agderposten berette: «Mens den ganske Stad sad oppe og ventet – somme paa det nye Aarhundrede, andre paa det nye Aar – larmed Kirkeuhret ivei likegyldig for Tiden og Øieblikets Høytidelighed.»2

Trefoldighetskirken sto der som et monument over Arendals storhetstid, men også over den harde landingen etter bankkrakket i 1886. I 1870-årene hadde Norge vært den tredje største sjøfartsnasjonen i verden, og Arendal den største sjøfartsbyen i Norge. Seilskutene hadde brakt så stor velstand at den gjennomsnittlige arendalitt kunne skilte med en privat formue som var tre ganger så stor som den jevne nordmanns – uten at det i seg selv forteller så mye om hvordan pengene var fordelt mellom folk i byen.3

Som Norges rikeste by hadde Arendal saktens hatt råd til å planlegge en storslagen kirke i gotisk stil og med sitteplasser nok til sin hurtig voksende befolkning. Men året etter at grunnstenen var lagt ned den 7. august 1885, gikk Arendals bankvesen over ende og etterlot seg en by i dyp økonomisk krise. Innsparingene som fulgte satte også spor etter seg i kirkebygget, der planer om forseggjorte glassmalerier måtte skrinlegges og kirkeklokker i bronse erstattes med en billigere variant i stål. Utgiftene til et nytt tårnur ble elegant sløyfet ved å flytte over klokken som hadde prydet byens gamle kirke – og den viste seg altså å være noe i utakt med tiden da det 20. århundre skulle ringes inn.4

Utover 1890-årene ble det åpenbart – for den som ville se – at seilskutenes epoke nærmet seg slutten, og at Arendals problemer dermed stakk dypere enn det økonomiske raset som hadde blitt utløst av en håndfull spekulanter og svindlere. På verdenshavene utkonkurrerte dampskipene seilskutene i et styrkeforhold på fire til en, målt i hvilken lasteevne (tonnasje) skipene hadde, men sjøfartsnasjonen Norge gikk mot strømmen ved å fortsatt satse på seilskipsfrakten.5 Måten dette skjedde på var foruroligende. Norske redere kjøpte opp seilskuter andre nasjoner kvittet seg med, gjerne eldre skip i jern eller stål, mens byggingen av nye treskip i praksis stoppet opp. I Arendal ble det endelige punktumet satt med byggingen av skonnerten Skog i 1906.6

Et aspekt ved at byggingen av nye skip avtok, var at alderen på de skipene som var i drift økte. Gjennom en detaljert undersøkelse av flåten til arendalsrederiet T. Thommesen & Søn har historikeren Berit Eide Johnsen gitt en indikasjon på hvor drastisk denne økningen var. Mens den gjennomsnittlige seilskuten til Thommesen & Søn i 1875 var rett under femten år, var den i 1900 drøyt tretti år.7 Med stigende alder økte også risikoen for at skipene skulle gå ned, og det satte spor etter seg i den sørgelige statistikken som viste at forlisprosenten for den norske seilskipstonnasjen nær doblet seg i de siste tiårene før århundreskiftet.8

I 1899 ble det ikke registrert et eneste nybygget seilskip i Arendal. I den andre enden tapte byen ti av sine 166 seilskuter i forlis dette året.9 To av dem gikk ned i stormen på årets aller siste dag: barkene Disponent og Woye. Begge var bygget i Arendal, den ene i 1873 og den andre i 1875, og med dem forsvant til sammen tyve menn og en kvinne – den 21 år gamle datteren til arendalsskipperen Julius Jensen om bord på Disponent. 10

Med sine 26 år var Disponent det eldste av de to barkskipene. Det tilhørte arendalsrederen Chr. Th. Boe og var antakelig på vei fra Newcastle til Kristiansand med et lass kull da det strandet på Norges sydspiss i Lindesnes.11 På første nyttårsdag oppdaget folk i Mandal vrakrester som hadde skyllet i land fra det voldsomme uværet natten før, og noen ungdommer dro ut for å undersøke hvor de stammet fra. På skjærene like utenfor Ryvingen fyr kunne de se den istykkerslåtte barken. Blant brukne bjelker og bord som var drevet inn til fjæra fant de navnebrettet som det sto «Disponent» på. Men det var mer: en dametrøye og mange vakre gjenstander «der minder om Hjem og Juleglæde ligger spredt over de graa Fjeld».12

Man kan se for seg at mannskapet på Disponent hadde håpet å nå land innen jul med sine gaver til dem som ventet hjemme. Slik hadde det iallfall vært for kaptein Christen Andersen på Woye, som før skipet la ut fra Holland den 15. desember sendte et brev til familien i Arendal med håp om å se dem alle til jul.13 Blant de ti som gikk ned med denne seilskuten på nyttårsaften var fire mann fra Barbu og to fra Østre Moland. Sammensetningen vitnet om skipets historie, som samtidig er en del av den større historien om seilskutetiden i Arendal: Barken Woye hadde sine røtter inne i landet på Voie i Østre Moland. Det var her kapteinen kom fra, og med sin far som største andelseier i et partsrederi på femten mann hadde han fått bygget skipet på et mindre verft ved Saltrød.14 Med tømmer fra innlandet, fløting langs elvene, skipsbyggere ved kysten og både kapital og risiko fordelt på flere eiere hadde seilskutetiden utgjort et gjensidig berikende samarbeid for Arendal og omegnen. Det var dette livsgrunnlaget som ble knust i dønningene fra 1800-tallet, men det betød ikke at distriktet lå med brukket rygg ved inngangen til det 20. århundre.

Det begynner med barna: fødsler, sunnhetsvesen og folkeskoler

Etter at man i 1769 begynte med folketellinger i Norge, hadde kurven for Arendal og omegn bare pekt én vei: oppover. I 1890 nådde den en topp på 26 821 mennesker i de områdene som utgjør Arendal kommune i dag. I 1900 var tallet gått tilbake til 25 436 personer, og i 1910 var antallet arendalitter sunket ytterligere til 23 892.15 Statistisk sentralbyrå var allerede i år 1900 ganske sikre på at årsaken til befolkningsnedgangen var å finne i skipsfartens tilbakegang.16 Den dypere forklaringen på fenomenet måtte søkes i antallet som flyttet vekk fra arendalsområdet, for den naturlige befolkningsveksten, som ganske enkelt betyr antall fødte minus antall døde, holdt seg positiv også i de økonomiske nedgangstidene.17

I selve Arendal by ble det i år 1900 født 85 barn, mens 61 mennesker døde.18 De andre delene av det som utgjør dagens storkommune falt i 1900 under ulike administrative grenser. Øyestad, Hisøy og Tromøy var egne kommuner, Østre Moland (medregnet Stokken) likeså. I 1902 fikk også Flosta kommunestatus, mens Barbu ble innlemmet i Arendal. Som legedistrikter ble Østre Moland, Flosta og Tromøy regnet til Østre Nedenes, mens Arendal (med Barbu), Øyestad og Hisøy hørte til Vestre Nedenes. Det er ikke mulig å skille ut fødsels- og dødsratene for andre enkeltkommuner enn Arendal. Men de hovedtallene som finnes, viser ganske solide fødselsoverskudd i hele området fra 1900 til 1910.19

Ved inngangen til 1900-tallet manglet Østre Moland, en langstrakt kommune med over to tusen innbyggere, en egen jordmor. Det samme var tilfellet med Tromøy, som riktignok var noe mindre i utstrekning, men hadde nesten like mange mennesker. Øyestad, som i flateinnhold var nesten ti ganger så stort som Arendal og hadde godt over fire tusen innbyggere, delte en jordmor med Hisøy, der det bodde 2600 mennesker. 20 Tradisjonelle ordninger med nabokoner som bisto den fødende kvinnen ble holdt i hevd, og skikken var at de også forsynte den nybakte moren med barselmat – gjerne full middag, slik Anna Fosse Clauss har berettet om fra sin oppvekst på Nedenes rundt århundreskiftet.21 Arendal by hadde hele fem jordmødre, og Flosta én: Marthe Fiane, som reiste rundt med en liten jordmor-koffert der de eldre barna trodde at babyen lå gjemt.22

I 1898 vedtok Stortinget at både by- og landdistrikter heretter pliktet å ansette utdannede jordmødre, og det ga seg raskt utslag også i arendalsdistriktet.23 I 1910 hadde alle distriktene rundt Arendal fått egne jordmødre, og Øyestad så mange som tre.24 En kikk i protokollene etter jordmor Severine Bakke i Arendal forteller noe om hva denne hjelpen kunne bety for de fødende. I perioden 1902–1910 hadde Bakke ansvaret for 617 fødsler, som stort sett forløp