Det første slaget som omtales i forbindelse med Osman sto på ei slette øst for byen Nikomedeia (i dag Izmit) i juli 1302. Osmans menn knuste hærstyrkene til den bysantinske kommandanten Georg Mouzalon. Dette var starten på den osmanske erobringen av det bysantinske Anatolia.
Hellige krigere? Som nomader var osmanene opplært til å gjennomføre raid for å stjele, plyndre og ta slaver. Dette hørte med til dagens orden under Osmans far Ertuğrul. Men Osman gikk altså litt lenger; han ville erobre land. Motivasjonen for denne erobringen har vært drøftet av forskere i flere hundre år. Inntil for noen tiår siden var gjengs oppfatning at det var religionen som drev osmanene; de var hellige krigere i islams navn. Det faktum at Ertuğrul og Osman og flere andre sultaner ble omtalt med tittelen gazi ble brukt som bekreftelse på denne påstanden. Gazi betyr nemlig hellig kriger både på tyrkisk og arabisk, synonymt med det for oss mer kjente ordet mujahid. Men gazi henviser også til en som raider eller deltar i en militær ekspedisjon, uten at det først og fremst dreier seg om noe religiøst. Det var den østerrikske historikeren Paul Wittek som i 1938 kom med sin «gazi-tese», for én gang for alle å fastslå at osmanene var hellige krigere. Den amerikanske historikeren Rudi Lindner var den første til slå hull i disse tesene i 1983, fulgt opp av sin tyrkiske kollega Cemal Kadafar i 1995 og Heath Lowry, amerikansk historiker, i 2005. Men det er ikke gitt at den ene eller den andre har helt entydig rett. «Målet deres var først og fremst å plyndre og å ta slaver og annet krigsbytte», skriver Lowry i boka The Nature of the Early Ottoman State. I samme avsnitt skriver han at mange av krigerne «ikke engang var muslimer»9. Og her er vi ved sakens kjerne: Som de fleste krigere, både i fortid og nåtid, hadde osmanene alliansepartnere. De fleste fant de hos bysantinere som var i konflikt med de bysantinske herskerne i Konstantinopel eller som tenkte på egen rikdom eller kanskje simpelthen på overlevelse. For keiseren i Konstantinopel sto svakt, det visste de fleste. Mange av soldatene som kjempet på Osmans og seinere sultaners side, var leiesoldater, og blant disse var det ikke bare grekere. Armenere Osmans drøm 25
